mandag 8. august 2011

Libya, Syria og R2P

Sist veke kom dei norske flygarane tilbake frå Libya-tokta, og med det spørsmåla om "kva var resultatet?" Samtidig har kampane i Syria tatt seg opp att, med sammenhengande angrep på Hama gjennom den første veka av Ramadan, og også i andre byar i landet, mens FN berre har vedtatt ein ganske tannlaus uttale.

Dette har til sammen reist spørsmålet, "kvifor grip ein inn i Libya og ikkje i Syria?" med betimelige hentydningar til dobbeltmoral. Det er jo mye som er likt, i begge land har militæret "skutt på folket", med store tap. Sjøl om talla også i Syria er usikre, er anslaga på rundt 1500 drept så langt heilt sammenlignbare med dei som var i Libya før NATO gjekk inn, og bruken av tanks mot - så langt vi veit - i hovudsak ubevæpna sivile minst like brutal.

Kvifor Libya heller enn Syria?
Det er fleire spørsmål i dette. Eit er reint historisk og nøytralt: Kva førte FN til aksjon i Libya og ikkje Syria? Det er interessant for studiet av internasjonale beslutningsprosessar. Det kan vere fleire element her: Eit er strategiske hensyn, både stormaktenes eigeninteresser (olje/ikkje-olje), geografisk plassering (nærheita til Israel, forholdet til Libanon) som gjer dei meir tolerante overfor uro i Syria. Det kan vere vurdering av regimet: Qadhafi vart rekna som utilnærmelig for ytre påverknad, mens Assad var oppfatta som meir rasjonell - sjøl om han til nå har vore like upåvirka av omverdas kritikk. Sjøl vil eg nok legge mye vekt på dynamikken i hendingane: Dei gjekk mye raskare i Libya, og demonstrantane vart nesten med ein gong til opprørarar i ein nær klassisk militær borgarkrig med frontlinjer og frigjorte områder. Det gjorde det mye lettare å tenke i militær retning, med "flyforbud" som eit "begrensa" inngrep, enn i Syria. Det var altså "mulig" å "gjere noko" i Libya, mens det ikkje er det i Syria på samme måte, samtidig som situasjonen i Benghazi utan tvil virka dramatisk på ein annan måte enn den meir langdryge utpininga i Syria (og i Jemen).

Nasjonal sjølråderett mot plikt til å beskytte
Men spørsmålet reiser seg også, "kvifor intervenering?", altså kva grunnlag har omverda for å blande seg inn. Her står to prinsipp mot kvarandre, og har fått ulik vekt i dei to landa. Det eine er det gamle prinsippet om "nasjonenes sjølråderett", som nå blir formulert som "ikkje-inngripen i indre affærer", i dag primært forsvart av Russland og Kina. Det andre er nytt, formulert av spesielt vestlige stormakter i 2005 som "plikt til å beskytte" eit lands sivilbefolking mot overgrep av eigne herskarar, forkorta R2P (frå "responsibility to protect"). Dette blir sterkt forsvart av Norge, både frå høgre- og venstresida politisk, med erfaringar frå Rwanda, Srebrenica og andre udådar der omverda stod passivt og såg på massedrap utan å reagere. Aldri meir, var målsettinga.

Dette er da også moralsk upåklagelig, når vi ser noen blir utsatt for overgrep, har vi plikt til å gjere det vi kan for å stanse overgrepet. Men den viktige reservasjonen her er "det vi kan". Har vi ingen slik muligheit, gir det ingen meining å snakke om "plikt". Responsibility to protect må derfor henge sammen med Ability to protect. Det moralske imperativ må derfor sjåas innanfor rammen av den realistiske vurderinga. Dette gjeld naturligvis spesielt når det er snakk om å gripe inn med våpen, som nødvendigvis medfører skade på noen. Den skaden vi risikerer å, eller vil måtte, påføre tredjepart, dei sivile, må vurderas mot den skaden som vi skal beskytte mot. Og her må kvar konflikt vurderas for seg. Det treng altså ikkje vere dobbeltmoral å gripe inn i Libya og ikkje i Syria, dersom ein meiner at denne risikoen for å påføre skade (gjere vondt verre) er større i Syria enn i Libya. Nå meinte altså mange at denne risikoen faktisk var større også i Libya, og at det derfor var feil å gå inn der, men det prinsippielle ligg i at den intervenerande part gjer denne vurderinga og ikkje berre blindt agerer ut frå eit overordna hensyn til "responsibility". Naturligvis gjorde både FN og NATO reellt sett ei slik vurdering, det er derfor dei faktisk gjekk inn i ein konflikt og ikkje andre, men dei kunne altså sagt dette høgt. Det gjorde dei ikkje, dei dekker seg i staden under ganske tamme bortforklaringar som at "den arabiske liga har ikkje bedt om Syria" eller "ingen har foreslått det".

Men dermed skiller da også verdssamfunnet seg frå nasjonssamfunnet. Det er prinsippielt uakseptabelt at ein stat kan gjere ei slik vurdering innanfor sitt område: Politiet kan ikkje seie at "forbrytaren har for tunge våpen, han må få halde på for vi kan ikkje svare". Politiet (samfunnsmakta) skal ha absolutt autoritet til å gjennomføre normene (lovene) i samfunnet. Men verdssamfunnet har ennå ikkje noe verdspoliti, og R2P, FN og NATO kan ikkje utan vidare ta på seg ei slik rolle. Og her kjem vi tilbake til det gamle prinsippet, som venstresida forsvarte så sterkt tidligare: einkvar nasjon har rett til sjøl å bestemme sin veg. Innanfor "nasjonen" (samfunnet, staten) vil det vere ulike interesser, og den som er undertrykt har rett til å reise seg mot den som undertrykkar. Men denne kampen må føras innanfor rammen av nasjonen, ikkje mellom ulike nasjonar, det er uakseptabelt at ei fremmed makt griper inn.

Anti-imperialismen da og nå
Denne tankegangen knytter seg naturligvis til det som var verdsstoda den gongen: Ein maktkamp mellom to store blokkar, Vest og Aust, der dei fleste lokale strider vart del av den store kampen mellom dei to. Når fremmede makter intervenerte, sjøl om det var begrunna med høgverdige mål som å forsvare friheit og demokrati eller støtte dei arbeidende klasser, var det tydelig for alle at dei gjekk inn for å fremme eigne stormaktsinteresser i den store tvekampen. Dette vart kalla "imperialisme", og det var venstresidas mål å kjempe mot slik imperialisme, som utfrå deira analyse også var grunna på økonomiske interesser i utviklingslanda.

Kva er så forskjellig frå da til nå? Den kalde krigen er over, og Russland og Kina, dei to store den gongen - litt mindre nå - har tatt over samme økonomiske system som i vest. Men dei har tydeligvis fortsatt sine stormaktsinteresser, meir politiske enn militære denne gongen. Stormaktsspillet er der fortsatt, og det økonomiske systemet også. Og mistanken om at R2P fortsatt kan dekke over stormaktsinteresser er høgst til stades. Nå var jo ikkje "ekte" humanitære intervensjonar ukjente før 2005 heller, og venstresida aksepterte jo fleire av dei. Etter den andre verdskrigen (som jo absolutt passar inn her), så var både Tanzanias innmarsj i Uganda for å fjerne Idi Amins regime og Vietnams intervensjon i Kambodsja mot Røde Khmer, støtta av venstresida (og her meiner eg da SV og området rundt, høgresida av ulik farge protesterte, og det vart også ulma om lokale stormaktstendensar hos dei som gjekk inn).

Det betyr altså ikkje at vi skal legge til sides "ansvaret for å beskytte", men at dette ikkje kan settas til den einaste og overordna doktrinen slik at det er opp til "verdenssamfunnet" å løyse alle problem og hindre alle overgrep. Dersom omverda har muligheiter til å hindre overgrep (på ein slik måte at ikkje nye og verre overgrep blir resultatet) så skal vi gjere det. Men vi må skille mellom verdssamfunn og nasjonssamfunn. Berre dei siste er "statar" med statens plikter og muligheiter. Verdssamfunnet har inga lov, utover noen prinispp for allmenne menneskerettar, som er viktige å halde i hevd men ofte vanskelig å definere i praksis, fordi dei er bakt inn i så mange måtar å realiseras på, ulike frå land til land. Vi kan kjempe for demokrati, men kva form skal demokratiet ha? Kven skal bestemme det? Det er ein menneskerett å vere fri frå svolt og det er ein rett å ha eit arbeid å gå til, men korleis skal det realiseras, gjennom statlig økonomi eller marknadsøkonomi? Vi kan ikkje oppfylle denne retten utan å vite korleis. Alt dette er det opp til nasjonane, nasjonalstaten å bestemme sjøl, ikkje verdssamfunnet. Men den som intervenerer i ein stat blir gjerne sittande med ansvaret også for å styre. Det forstod dei gamle kolonimaktene, sjøl om dei nok også prøvde å gjere det så billig som mulig for seg sjøl. I dag er denne ansvarsfordelinga om "korleis og kva som kjem etterpå" langt meir uklar, og det kjem mye av at forholdet mellom "verdssamfunn" og nasjonale samfunn, både i det landet som intervenerer, og det som blir intervenert, er såpass begrepsmessig uklart. Det er blitt påstått at Norge ikkje ein gong meiner det er vi som har bestemt å gå inn i Libya eller at vi har ei politisk rolle der, men at vi berre er eit blindt instrument for FN. Men det er jo openbart meiningslaust, for FN la ingen slagplan og har ingen strategi. Det er det dei intervenerande som hadde, mellom dei Norge.

Tenkninga rundt "ansvaret for å beskytte" må derfor utviklas langt klarare enn i dag, sett i forhold til andre prinsipp og der resultatet av verdssamfunnets aksjon får ein langt tydeligare plass enn i dag. Vurderinga må både ta forholdet mellom stormaktenes og andres eigeninteresser alvorlig, slik den anti-imperalistiske kritikken gjorde i førre generasjon, og det nasjonale ansvaret ("folkas eigen kamp for frigjering") må få stor plass, slik at "sivilbefolkinga" ikkje berre blir ein passiv masse og eit objekt for verdssamfunnets aksjonar, men er den avgjerande aktøren som skal ta ansvaret for nasjonen og landet når verdssamfunnet har spilt si rolle. Dersom vi hadde hatt ein slik større strategi bak begrepet, ville det vore lettare å unngå spørsmål som vi hører nå, "kvifor der og ikkje der?"

1 kommentar:

Torgeir Salih Holgersen sa...

Jeg mener det er feil å kategorisere krigen mot Nazi-Tyskland og Japan under 2. verdenskrig, Vietnams invasjon i Kambodsja og Tanzanias invasjon i Uganda som "humanitære intervensjoner". Alle disse krigene var direkte responser på militære angrep fra regimene som ble avsatt, mot henholdsvis polsk og kinesisk/amerikansk, vietnamesisk og tanzaniansk territorium. Altså klassiske sjølforsvarskriger. Slik jeg mener det er rett å tolke begrepet humanitær intervensjon, er det en krig som nettopp ikke har sitt grunnlag i et slikt legitimt behov for å forsvare seg mot en agressor, men er, i teorien vel og merke, motivert av å skulle beskytte mennesker i et annet land.

Når 2. verdenskrig og krigene for å fjerne Idi Amin og Røde Khmer-regimene ikke hører hjemme i kategorien "humanitære intervensjoner", står vi også uten noen eksempler på vellykka "humanitære intervensjoner". Jeg vil også hevde at vi reelt står uten noen eksempler på "humanitære intervensjoner" som reelt var motivert av ønsket om intervenere humanitært.