Syria: Er alawiar shiaer?

Mens vi ventar på utfallet av "slaget om Aleppo", ein liten historisk time-out. I alle medier, norske som utanlandske, blir det sagt at alawiane er "ei grein av shiismen", eller berre "er shiaer". Spesielt blir det kopla til deira allianse med Iran og Hizbullah, begge politiske regimer sterkt prega av shiisk identitet. På samme måte som Jemens zaydier, også dei "shia" og der noen skal ha fått iransk støtte, skal dette da vere ein slags "shiisk allianse". Men dette er så upresist at det fører på heilt feil spor. Alawiane er "shiiske" akkurat på samme måten som mormonarane er protestantar. Dei har det til felles at dei står utanfor fleirtals-retninga (katolikkar hos dei kristne, sunniar hos muslimane), men dei er også utgrupper som har tatt opp i seg fjerne element som plasserer dei (på samme måte som druzarane) religiøst i "utkanten" av islam, sunniar og shiaer har mye meir til felles seg imellom enn noen av dei har med alawiane. For det sekulære Assad-regimet har slike religiøse detaljar ingen betydning, men for eit faktisk religiøst inspirert regime som i Iran (og Hizbullah) gjer det det umulig å sjå på alliansen mellom dei som grunna på religiøst slektskap. For dei er dette maktpolitiske alliansar.

La oss derfor vere litt historiske og sjå på kva dette "alawiar" egentlig er - så langt vi veit. Det er ganske forvirrande det heile.

For det første namnet: På arabisk er det altså 'Alawî, som betyr "knytt til Ali", profeten Muhammads svigerson. I europeiske skrivemåtar som i engelsk blir det til alawites, alawis, eller andre former. Det blir lett blanda sammen med ei anna stor gruppe som også kallar seg 'Alawî, og på samme måten er ei marginal-gruppe i islam. Men dei står sterkast i Tyrkia, og derfor skrivas ofte med enkelt-v: Alavites, alevites. På norsk kan det bli til hhv. alawittar og alevittar. Det er uhyre lett å blande dei sammen, eg har sjøl gjort det. Men det er ingen sammenheng mellom dei to gruppene. (Også andre knytt til Ali kan kallas "alawiar", slik som dynastiet i Marokko. For dei er det ikkje religion - dei er stødig sunniske - men kongefamiliens nedstamming frå Ali og dermed profeten som blir markert).

Den namnelikheita er egentlig ganske fersk. Heilt fram til 1900-talet, var den syriske gruppa kalt "Nusayriar", etter ein av sine tidligaste leiarar. Men sidan det namnet fekk eit negativt stempel - gruppa var diskriminert og sett ned på - fekk dei etter kvart omverda med på å kalle dei etter Ali, eit mye bedre namn; alle ser med sympati på Ali. Når oppstod dei?

I offisiell teologi skilte shiismen lag frå sunnismen kort tid etter profeten Muhammads død i 632. Det var da mange ulike oppfatningar i teologien, og noen retningar la vekt på rolla til profetens jordiske familie, spesielt Ali, hans næraste mannlige slektning. Men dei forma seg til klare retningar først rundt to hundre år seinare. Den retninga som vi normalt kallar "shiisme", imami eller "tolvar-retninga" som dominerer i Iran, Irak Libanon, og så vidare forma seg frå heilt sist på 800- og fram til 1000-talet. Ei anna retning, isma'iliane (eller "sjuarane") er litt eldre, kanskje frå tidlig på 800-talet, og den tredje og minste, zaydiane - dei i Jemen - alt på 700-talet. Desse har altså ikkje splitta seg frå dagens hovudretning, dei er alle eldre enn dei og forma seg uavhengig av dei (isma'iliane var den største retninga i den første tida). Den teologiske forskjellen mellom dei er klar, men skal ikkje overdrivas. Zaydiane spesielt står i ei slags mellomstilling mellom sunniar og shiaer, og det har vore ulike forslag gjennom historia om å rekne dei som ei sunnisk retning.

Våre syriske nusayri-alawiar dukker også opp i denne formingsperioden. Dei skal ha oppstått som ei separat gruppe i Irak midt på 800-talet, kanskje to generasjonar før den skillsettande hendinga til tolvar-shiiane, at den "tolvte imam gjekk i skjul". Dei deler altså ikkje dette hovudfundamentet i shiisk teologi. Dei er kjent i historieverka frå denne tida, og ser ut til å funne sitt nåverande område i det nordvestlige Syria midt på 900-talet, men fekk først vidare oppslutning der kanskje hundre år seinare. Dei har uansett vel tusen års historie i Lattakia-regionen av Syria. Dei var i konflikt både med korsfararane da dei kom, og med assassinarne, den isma'iliske gruppa som utvikla snikmordet som kampform på 1100-tallet. Sidan har dei levd meir og meir isolert i sine fjellområder, og vart etterkvart like mye til ei etnisk gruppe som vart i stigande grad sett ned på som merkelige og heller bondske av dei meir velståande gruppene i områda rundt.

Religiøst utvikla dei seg meir og meir i si eiga retning, og har tatt opp doktrinar som er fullstendig utanfor det vi kan kalle "ortodoks" islam, slik andre muslimar ser religionen. I islam er skillet mellom den eine og einskaplige Gud, skaparen, og menneska, dei skapte, heilt grunnleggande. Det finnes ikkje noen "ikjøting" av Gud, det er vantru. Men for alawiane er Ali ibn Abi Talib, profetens svigerson, nettopp ein inkarnasjon av guddommen, han er al-ilâh al-a‘zam, den mektigaste gud (med liten g). Religionen deira bærer preg av gnostisisme, altså at dei tenker seg ulike guddommelige vesen eller essensar der noen står over andre, den øverste og innerste gud er Gud (Allah), men han viser seg i ulike manifestasjonar for dei opprørske menneska, og der er altså Ali den siste og største. På jorda har han sin representant og mellommann, bab (port), Ibn Nusayr som gav deira første namn, var ein slik.

Ein skal ikkje kjenne mye til islam for å forstå kor totalt fremmend heile denne tankemåten er for ein vanlig muslim, anten han er sunni eller shia, dette er like fjernt som Mormons gullplater er for den jamne lutheranar. Men, som nemnt, Assad-familien og deira regime, basert i nasjonalisme og arabisk sosialisme var og er heilt sekulært. Når dei er basert i alawi-gruppa, er det som etnisk gruppe, altså slektskap og territorium som held dei sammen, religionen er mindre viktig. Da far Assad, Hafez, tok makta i 1970 vart alawiane fortsett rekna som vantru, ikkje-muslimar, av mange religiøse muslimar. Eigentlig brydde han seg ikkje, men det kunne bli diplomatiske problem av det, og det stod i Syrias grunnlov at presidenten måtte vere muslim (Assad fjerna dette, men måtte gi seg og ta det inn att). Derfor kalte han inn noen shiiske lærde frå Libanon - eit land som da var politisk dominert av Syria og dermed Assad - og fekk dei til høgtidelig å erklære at alawismen var ei fullt akseptabel retning innanfor shiismen. Slik vart Assad ein "offisiell shia", og han og nå sonen markerer det ved å gå til vanlig fredagsbønn i ein av Damaskus sine ordinære moskear - noen meiner han vart så ordinær at hans alawisme nærmast måtte reknas som sunni heller enn shia. Dei merkelige trekka i teologien blir skjult og ikkje omtalt; mye av teologien var hemmelig, og alawiane understreker idag at dei følger Koranen, sunnaen og shiaenes etablerte tradisjonar slik som alle andre. Andre tvilar, dei blir kalt frå "hedningar", "halvkristne" (dei blir sagt å feire jul og påske), til altså sunni og shia. Slik sett kan ein si at "alawiar er shiaer", men berre dersom ein lar politikken dominere over religionen slik Assad utan skrupler gjorde. For Irans mullaer er det neppe noen slik illusjon om kva som er kva i trua.

Kva så med dei tyrkiske aleviane? (det finnes noen få "nusayri" - altså "syriske" - alawiar i Tyrkia, og noen "tyrkiske" aleviar utanfor Tyrkia, men la oss kalle dei det.) Også dette er ein relativt moderne term og dekker fleire grupper med basis både i tyrkisk-talande og kurdisk-talande grupper. Før 1800-talet var dei gjerne kalt Qizilbash (raud-huer), eit namn som også vart oppfatta som nedsettande og dei ville bort frå. Det historiske opphavet er her uklart, men gruppene kan ha oppstått på 1200-talet, og vart i det minste skulda for å vakle mellom sunnisme og shiisme. Seinare skal dei også ha tatt opp i seg trekk frå eldre, før-islamske religionar. I dag gir dei tyrkiske aleviane inntrykk av å vere relativt sekulariserte og "moderniserte" og legg liten vekt på religion, noe som utan tvil er ein refleks av at dei fortsatt blir sosialt stigmatiserte i Tyrkia. Men det er altså ingen kopling, religiøst eller politisk, til Syrias "shiiske" alawiar, om aleviane i det heile reknar seg som muslimar, er det helst som ei eiga retning utanfor sunnisme og shiisme.

Dette er kanskje estoreisk. Men det har betydning når ein begynner å blande religiøse skiller inn i politisk analyse. Iran og Syria er begge rivalar til det sterkt sunniske Saudi-Arabia, og slik allierte. Men vi skal ikkje tru Irans leiarar har noen som helst religiøs sympati korkje med det sekulære i Assads styre eller hans eventuelle religiøse ballast.