Mens vi, i skrivande stund, fortsatt venter på nytt om dei siste norske i Algerie, blir spørsmålet fortsatt stilt: Kvifor skjedde denne aksjonen? Kva var målet, kva var sammenhengen? Er det ein protest mot den franske innmarsjen i Mali berre ei veke før, eller har den vore planlagt i lang tid før dette?
Kanskje får vi aldri noe fullstendig svar på dette, kanskje er det ikkje noe samlande svar. Men det er trulig ingen motsetning mellom dei to, det var begge delar. Ved å sjå litt meir på personane og tidsrekkefølga, kan vi komme med noen hypotesar som kan foreslå noen element av svaret.
Fokuset er altså på personen Mukhtâr Abu 'l-Mukhtâr, eller Khâlid Abu 'l-Abbâs som han òg heiter. Da han kom tilbake til Algerie frå Afghanistan rundt 2000, slutta han seg til salafistgruppa GSPC (etter ein kort periode i den eldre GIA), som altså i 2007 skifta namn til "al-Qa'ida i det islamske Maghreb" (forkorta AQIM på engelsk, AQMI på fransk). Han viste seg her som ein dugande gerilja/terrorist-leiar, og fekk ansvar for Aqims "sørlige front", ikkje minst fordi han sjøl kom frå det sørlige Algerie, Mzab-området (som ser ut som "nord" på kartet, men er i le grand sud, Sahara-kanten, i algerisk oppfatning).
Styringsstrukturen i Aqim er uklar, og sikkert skiftande, men det ser ut til at Belmokhtar, som vi nå stavar namnet, kan ha vore ein av tre-fire leiande "emirar" i organisasjonen, som frå midten av 2000-talet spreidde sine aktivitetar over heile Sahara frå Mauritania i vest til Nigeria i aust. Belmokhtar baserte seg i Mali og Niger, med ei gruppe på kanskje eit par hundre mann, som alt da ser ut til å ha blitt kalla "al-Mulaththamin", dei som går med ørkenskjerf, slik vi omtalte i førre blogg.
Men denne geografiske spreiinga har også ført til fragmentering av organisasjonen, og det kom til rivalisering mellom Belmokhtar og andre leiarar i Aqim. Mot slutten av tiåret vart han derfor, etter det som er sagt, fråtatt fleire og fleire av sine "verv". Det blir nå sagt at dette skal ha vore fordi Belmokhtar var for pragmatisk og fokusert på å skaffe pengar - alle tok gislar, men han heldt dei i live og fekk løsepengar, mens rivalane like gjerne tok livet av dei av ideologiske grunnar. Vi veit ikkje kor mye hald det er i slike framstillingar, men det er iallfall klart at Belmokhtar enten frivillig eller etter press tok med seg sine Mulaththamin og danna si eiga gruppe, som han altså nå kalla Muwaqqa'un bi'l-dima', dei som skriv seg inn med blod. Dette skjedde i månadsskiftet november-desember i fjor.
Kva skulle han så gjere? Hans gruppe av trufaste var ganske liten. Han hadde knytt band til dei to andre jihadist-gruppene som nå styrte i "Det muslimske Azawad", det namnet dei gav på nord-Mali, og som nå var blitt Belmokhtars base og heimland; tuareggruppa Ansar al-Din (som kanskje er den sterkaste av dei tre, leia av den etablerte tuareg-opprøraren Iyad ag Ghali), og Mujao, ei gruppe dominert av folk frå Mauretania, Mali og andre vestafrikanske land. Men Belmokhtar hadde nok høgare ambisjonar enn som så. Han måtte derfor etablere seg, gjere ein stor aksjon som kunne markere at hans gruppe hadde styrke og slagkraft; så han kunne "forhandle frå styrke", enten han skulle slutte seg til Mujao (som noen meiner er planen) eller etablere seg sjøl som ein fjerde jihadist-front.
Dette er mest trulig bakgrunnen for aksjonen i In Amenas: Den skulle vere og var spektakulær: det var langt den største gisselaksjonen i Sahara på lang tid, om ikkje i det heile. Det var ein signatur-aksjon, den viste kva Mulaththamin / Muwaqqa'un bi'l-dima var god for. Denne aksjonen var faktisk den "signeringa" som namnet viser til. I så fall hadde det lite å si om den var "vellykka" (gislane vart bortført) eller mislykka (jihadistane vart drepne); poenget var berre kapasiteten til å gjennomføre noe som ingen andre i Aqim eller andre grupper hadde hatt evne til å tenke eller iallfall sette ut i livet.
Så kva med den franske innmarsjen førre veke, hadde den ingen ting med aksjonen å gjere? Jo, det er ikkje noen motsetning her. Alt da dei etablerte "republikken Azawad" i fjor visste aksjonistane at dette ville føre til internasjonal reaksjon. Rapportar frå Mali fortel at dei har brukt mye tid på å førebu seg på invasjon, lagt ut våpenlager, ja gravd ut store bunkerar ute i ørkenen, hamstra våpen og lagt slagplanar. Dei vart ikkje overraska over den franske innmarsjen, det var franskmennene som vart overraska over kor lett jihadistane klarte å forsvare seg, og faktisk avansere langt forbi den "raude lina" dei franske hadde stilt opp. Det var jo også jihadistane som utløyste innmarsjen, ved å ta byen Konna sør for den "våpenstillstandslina" som var etablert langs Malis smalaste belte.
Så vi kan godt rekne med at også aksjonen i In Amenas var førebudd med tanke på den kommande internasjonale intervensjonen - dei visste berre ikkje at franskmennene kom åleine, dei kan ha venta ein breiare internasjonal styrke. At dei slik kan ha hatt ein "utløysarknapp" som gjekk av da utlendingane var på plass, er ikkje utenkelig. Aksjonistane sa jo sjøl alt i sitt første kommunike på onsdag at dette var reaksjon på den franske intervensjonen (og Algeries støtte til denne), og alt i stiftingserklæreinga frå i desember i fjor var både "forsvaret for det muslimske Azawad", og at fienden var franskmenn og andre utlendingar som støtta Azawads fiendar peikt ut. Så her er det snakk om sammenfallande motiv på ulike nivå.
Kva skjer nå med Belmokhtar, om han lever? Aksjonen var ikkje "økonomisk" vellykka, men markert seg har han fått gjort. Om det fører til at han igjen blir opptatt i det "gode selskap" (det onde selskap frå vår synsstad) av jihadistleiarar i Mali, vil jo vise seg. Men han blir neppe sett på som ein smålig sigarettsmuglar lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar