lørdag 1. januar 2022

2022: Status

Også i det siste året har oppmerksomheita vore fokusert på andre ting enn Midtausten. Det mest dramatiske der var vel det som skjedde litt i utkanten av regionen, den amerikanske tilbaketrekkinga frå Afghanistan og Talibans maktovertaking. Der er vel situasjonen fortsatt avventande, Taliban har gjeninnført ein del av sin gamle politikk, men gir også litt ulike signal. Det kan vere taktikk, dei ser at Afghanistan treng internasjonal støtte, men kanskje vel så mye at det er uklart kvar dei ulike retningane innan rørsla eigentlig vil gå, og kven som er sterkast av dei. 

Innanfor sjølve Midtausten er det vel to land som hadde tydeligaste endringar siste år, og i begge tilfeller kanskje som tilbakeskritt for demokratiske vinningar: Tunisia og Sudan, i begge land med noe som kanskje var "interne statskupp", kanskje ikkje. 


Tunisia: Korrektivt kupp eller kriseløysing?

Tunisia var jo "poster boy" for vellykka demokratisering etter den arabiske våren for ti år sidan. Rett nok med noen krisar og økonomisk stillstand, men det måtte ein jo forvente etter tiår med stillstand. Det oppstod rett nok ei oppfatning om at islamistane (som ikkje lenger vedkjenner seg namnet) i partiet El-Nahda (Ennahda) hadde tatt makta i landet. Strengt tatt skjedde det aldri, det som var problemet var at motkreftene, dei "liberale" eller "sekulære" ikkje klarte å ta den makta velgarane gav dei i 2014. I det valet vant anti-islamist-alliansen "Nida Tunis" (Tunis sitt rop) ein klar siger, med Beji Caid Essebsi som president. Men alliansen hadde lite anna til felles enn at dei var mot El-Nahda, og fall raskt sammen i personstrid, spesielt rundt kva rolle presidentens familie skulle ha: hans son Hafedh vart utpeikt til partileiar og mange allierte var redd vi her fekk eit nytt familiedynasti, slik som dei kasta i 2011. Partiet braut i stor grad sammen og klarte ikkje å samarbeide, og parlamentet - der El-Nahda var største parti, men berre med 52 av 217 representantar - fekk større betydning enn valresultatet tilsa. Etter kvart som økonomien i landet vart dårligare, og folk flest oppfatta at El-Nahda hadde den politiske tyngdekrafta, fekk dei også ansvaret - eller "skulda" - for at det ikkje gjekk så bra i landet som dei håpte, og folk vendte seg mot dei. 

Kaïs Saïed

I denne situasjonen vart det halde presidentval i 2019. Overraskande var det ein eldre, upolitisk, professor i rettsvitskap, Kais Saied som vann. I den grad han hadde ein profil, var det at han var religiøst og moralsk konservativ, men klar motstandar av El-Nahda og politisk islam. Han kom raskt på kant med parlamentet, som han meinte både var tiltakslaust og for mye dominert av El-Nahda. Etter ei serie med regjeringskriser, der El-Nahda hadde ein vaklande politikk, greip så presidenten inn og tok makta direkte. Han avsatte regjeringa, og "fraus" parlamentet. Ei ny regjering av teknokratar, med for første gong ei kvinne i leiinga, vart innsatt på presidentens autoritet, og han erklærte å inntil vidare styre på dekret. Reaksjonane var blanda, mange såg Said som ein utanforståande redningsmann som skulle rydde opp i rotet, andre hevda dette var eit statskupp der presidenten hadde satt til sides dei demokratiske spillereglane. El-Nahda var spesielt i ekse, men har seinare prøvd å komme presidenten i møte. Han sjøl hevdar at hans handlingar var i fullt samsvar med grunnlova, og sidan han faktisk er professor i grunnlovsrett, ville mange gi han ein sjanse til å bevise det han sa, at dette berre var ei kortvarig kriseløysing sidan den parlamentariske politikken hadde kjørt seg fast. At han både er religiøs, konservativ og motstandar av islamisme gjer at han kunne finne støtte i mange politiske retningar, men dei meir liberale er redd for at hans politiske instinkt ofte faktisk kan vere meir sosialt konservativt enn det islamistiske El-Nahda. 

Svaret på om dette var eit "korrektivt kupp" for å føre revolusjonen av 2011 tilbake på sporet, eller om det er starten på eit nytt einmannsstyre vil kanskje komme i den folkerøystinga som Saied har annonsert skal finne stad i juli 2022. Da skal det først vedtas ei ny grunnlov, som så skal legge grunnen for nye parlamentsval. Kva slags grunnlov som vil bli foreslått, er ikkje kjent, men det er klart at Saied er sterkt kritisk til den dominerande rolla parlamentet har i den nåverande systemet, og ønsker seg ei sterkare og meir dominerande rolle for presidenten. Så vil det vise seg om det han vil foreslå går så langt at det går utover dei demokratiske måla frå 2011, eller om dei har tilstrekkelig balanse for at ein folkelig kontroll med makta er sikra. I det siste har også fleire opposisjonspolitikarar blitt rettsforfølgt, derimellom både den tidligare presidenten Marzouki frå Sosialistpartiet, og ein av leiarane til El-Nahda, noe som kan vere faresignal. 


Sudan: To steg fram, eit tilbake?

For to år sidan var Sudan eitt av landa som på mange måtar slutta seg til den arabiske vår-bølga, åtte år på etterskott. Etter store og langvarige fredelige protestar, gjekk militær-regimet av og vart erstatta av eit felles sivilt/militært styre i 2019. I oktober 2021 tok den militære delen av det nye regimet makta, og fjerna den sivile statsministeren. Ein månad seinare vart statsministeren gjeninnsatt, men på nye vilkår. Mange ser det derfor slik at vi nå er tilbake til eit de facto reint militærregime i Sudan. 

På mange måtar minner utviklinga i Sudan dei to siste åra på det som skjedde i Egypt frå 2011 til 2013, berre med motsatt fortegn når det gjeld islamisme: I Egypt hadde vi eit militært sterkt anti-islamistisk styre som måtte gå etter folkelige protestar, ikkje minst frå islamistar, og vart erstatta først av ei slags forståing mellom dei sivile og dei militære, men der dei militære tok makta tilbake etter to år. I Sudan hadde vi eit militært islamistisk styre som måtte gå etter folkelige protestar, ikkje minst mot islamismen, og vart erstatta av eit sivilt-militært styre, men der også her dei militære har tatt makta tilbake to år etter. Dette skulle tyde på at dei militære var den dominerande maktfaktoren i begge land gjennom overgangsperioden, og tillot sivilt styre berre så lenge det tente deira interesser. 

Sudan er likevel spesielt på noen måtar i den arabiske verda. For det første ved at ikkje noe arabisk land har hatt så langvarig aktiv krigføring som Sudan: Borgarkrigen i sør-Sudan i store delar av sjølstendeperioden frå 1956, og uavbrutt aktiv krig i tretti år frå 1976 til 2005, og så aktiv krig i Darfur i mange år etter 2003. Dette har openbart gitt dei militære ei særlig rolle i politikken i landet. Det andre er at ikkje noe arabisk land har hatt eit så langvarig islamistisk styre som Sudan, delvis sidan Nimeiri innførte Sharia-lover i 1985, og fullstendig under Omar al-Bashir frå 1989 til 2019; også det tretti år. Dette har ført til endringar som vi trulig ennå ikkje har full oversikt over, om dei vil vise seg permanente eller vil bli vaska bort relativt kort. 

I dei fleste militærstyrte landa i Midtausten er det militære ein institusjon frå koloni- og den første uavhengige perioden, og var om noe dominert av ein statsorientert, nasjonalistisk og til tider sosialistisk ideologi: Irak, Syria, Egypt, Libya og Algerie var alle slike. Det sosialistiske preget forsvann utover 1980- og 90-åra for dei fleste av dei, men den sekulære skepsisen mot den veksande islamismen vart verande, dei var alle strengt sekulære regimer. Sudan har her vore unntaket, der det militære og det islamistiske partiet langt på veg smelta sammen. Sudan er jo eitt av landa (som Egypt, Marokko og Tunisia) med eit relativt sterkt sivilsamfunn uavhengig av staten: både med ein utdanna middelklasse og med sterke band til folkelige lag gjennom dei dominerande politiske familiane og religiøs-politiske rørslene i landet. I Bashir-perioden vart dette sivilsamfunnet, som i utgangspunktet ikkje var særlig berørt av islamismen, stadig meir gjennomsyra av ideologien til det islamistiske militærstyret, og deira veksande sivile medspillarar. 

Hamdok t.v., Burhan t.h.
Så i 2019, drive fram som i andre land av økonomiske problem og regiments manglande evne til å løyse dei, braut dette sammen. Den delen av sivilsamfunnet som ikkje delte islamismens ideologi, og leia av den liberale middelklassen ("dei profesjonelle", det vil seie dei med sjølstendige liberale yrke) klarte å sprenge ein kile inn i det militære regimet, slik at dei som stod al-Bashir nærast vart fjerna frå makta. Men dei militære som tok over hadde alle vore sentrale i Bashirs styre, og ikkje minst betenkelig var det at "slaktaren frå Darfur", Muhammad "Hemetti" Dagalo, slutta seg til dei nye herskarane. På sivil side var det ein laus koalisjon basert på "profesjonelles foreningar", Kreftene for fridom og forandring, som gjekk i dialog og inn i regjering med dei militære. President vart general Abd al-Fattah Burhan, statsminister økonomen Abd Allah Hamdok [som altså ikkje hadde militær bakgrunn, slik eg ved ein feil skreiv i fjor]. 

Det som skjedde i oktober var altså at general Burhan avsatte statsminister Hamdok og heile regjeringa. Etter protestar vart Hamdok gjeninnsatt som statsminister, men resten av regjeringa vart fortsatt utestengt, dei fleste sit fortsatt i arrest, og erstatta av upolitiske teknokratar. Trass i at Hamdok er tilbake, ligg altså makta nå heilt i Burhan og dei militæres hender. Dei sivile partia protesterer og fordømmer dette som eit statskupp, mens Burhan hevdar at dette er eit framhald av revolusjonen i 2019, og at avtalen som da vart satt opp fortsatt står ved lag. 

Dette er altså ennå såpass ferskt at vi må avvente vidare utvikling i 2022 for å sjå kor dette vil gå. Eit stort spørsmål er jo om dette er ein kontrarevolusjon frå islamistane og Bashirs menn. Dei som nå har makta var jo alle del av hans regime. Enn så lenge ser ikkje det ut til å vere tilfelle. Bashir sit fortsatt i fengsel, og det er dei som støtta kuppet i 2019 som styrer, dei som da vart skjøve ut ser ikkje ut til å vere på veg tilbake. Men det langsiktige er også interessant. Sudans politikk og samfunn vart djuptgripande forandra i den tretti år lange perioden med islamistisk styre. I dei første åra var islamist-partiet og deira ideologi nok fortsatt fremmed for mange i det sivile samfunnet. Men tiår etter tiår har forandra det. Samtidig vart det den opprinnelige motstanden mot konservativ islamisme som kom til uttrykk i revolusjonen i 2019. Kor djupt sit dette? Vil den islamistiske ideologien frå eit så langt styre la seg "vaske vekk" så fort som dei liberale, i Sudan som i Vesten, håpar og kanskje trur? Eller har islamistane lykkas, iallfall delvis, i sitt mål om å skape "det nye mennesket" der deira ideologi, som alle under førti år nå har vakse opp med, ligg bakt inn i deira verdssyn? Det vil det ta lang tid å gi svar på, men kanskje 2022 og forholdet mellom militærstyret og den sivile opposisjonen vil kunne gi noen tegn.


Libya: Demokrati på vent - men på kva?

Abd al-Hamid Dbeibeh

Eit tredje land der demokratiet kanskje står på vent - eller kanskje ikkje - er Libya. Etter at dei aktive krigshandlingane tok slutt hausten 2020, møttes representantar for dei stridande i eit "dialog-forum" i februar 2021. Dei utpeikte ein ny statsminister, som skulle ta over frå den førre, FN-innstatte, "nasjonale einskap"-regjeringa [i praksis ein av krigspartane] til Fayyaz al-Sarraj. Uventa nok valgte forumet ein nesten ukjend forretningsmann Abdul Hamid Dbeibeh. Det vart skumla ein del om at ulike pengesummar skifta hand for at han skulle få stillinga, og at hans interesse først og fremst var økonomisk for seg sjøl. Iallfall var han ikkje spesielt knytt til noen av dei stridande gruppene, sjøl om han var frå vest-Libya (fødd i Misrata) og hadde sin basis i den regionen. 

Dette skulle vere ei midlertidig stilling, før valg til president og parlament skulle finne stad 24. desember 2021. Ikkje overraskande, så skjedde ikkje det; vala vart utsatt til 2022, og det er vanskelig å forstå korleis ein kan halde røynelege valg i Libya. Landet har ikkje noen grunnlov, vallovene endras jamnlig, og det er i realiteten knapt nok noen statsstruktur til å halde vala. Makta ligg fortsatt hos lokale eller regionale militsar som enten samarbeider med kvarandre eller ikkje gjer det. Situasjonen er altså i stor grad lik den vi hadde ved siste val i 2014, som utløyste den borgarkrigen mellom aust og vest som tok slutt i 2020. Dei ulike partane frå den krigen held fortsatt sine posisjonar, landet er militært og politisk delt i to langs ei line ved Syrte midt i landet, og Dbeibehs regjering har like liten autoritet som "samlingsregjeringa" som gjekk før han.

Fathi Bashagha
Det viste seg da også ved førebuingane til vala nå i desember. Kandidatane til presidentvervet skulle først godkjennas av ein sentral valkommisjon. 73 kandidatar meldte seg, ein tredel vart avvist, mellom anna fordi dei var straffedømt. Mest kjent mellom desse var den tidligare diktatorens son, Sayf al-Islam al-Qadhafi, som teknisk sett fortsatt er ettersøkt av den internasjonale straffedomstolen og dømt in absentia av ein domstol i Tripoli, men har dukka opp som fri mann og søker å skaffe seg ein basis mellom dei som ser på Qadhafi-styret med eit nostalgisk blikk ("da var det ikkje ufred, og vi hadde mat nok"). Mellom dei godkjente kandidatane var dei mest kjende interim-statsministeren Dbeibeh; tidligare innanriksminister Fathi Bashagha som har god støtte i Misrata og i vest-Libya, Khalifa Heftar, generalen som har ført krig gjennom det siste tiåret mot Tripoli-styret og er "Egypts og Russlands mann", og Aguila Saleh (77 år), leiaren for parlamentet som sit i aust, og tidligare Heftars allierte. 

Men kommisjonens avgjerd kunne overprøvas - og kva som helst av dei mange lokale domstolane kunne gjere det. Sidan konflikten i Libya er mellom regionane i landet, så fekk dette openbare konsekvensar. Sayf al-Islam gjekk til domstolen i sitt heimeområde Sabha, og dei omgjorde vedtaket og tillot han å stille (rett nok etter at Heftars styrker hadde omringa domstolen i fleire dagar og hindra dei i å behandle saka). Domstolen i Zawiya, ein by vest i Libya som ser Heftar som sin fiende godtok ein protest mot Heftar [fordi han har amerikansk statsborgarskap frå si tid der], og vedtok at han ikkje fekk stille. Men ein annan domstol overprøvde det, så Heftar er fortsatt inne. Vallova sa at sittande statsminister, altså Dbeibeh, ikkje kunne stille som kandidat, men ein protest mot hans kandidatur vart omgjort av ein domstol i Tripoli. 


Sayf al-islam Qadhdhafi

Det er altså relativt kaotisk fortsatt kven som kan og ikkje kan stille til valet, men status per i dag, nyttårsdagen, er at alle dei nemnde er med i kappløpet. Av dei mest kjende kandidatane er det to kvinner. 

Kandidatane stiller for raskt sammensatte parti eller som uavhengige. Ingen av dei er kjent for å ha noen spesiell politisk eller ideologisk innstilling, bortsett frå dei kjende: at Qadhafi representerer arven frå faren, at Heftar står for sitt syn om at Libya må ha ein sterk leiar - han sjøl - og at Bashagha og Saleh står for interessene for sine respektive byar og regionar. Som i dei tidligare vala i 2012 og 2014, blir det neppe politikk og ideologi, men personlig og regional (kanskje stamme-)lojalitet, pluss kjøpslåing og avtalar som vil avgjere kven som får flest røyster. 

Sjølve valprosessen har gjort at kampane mellom dei ulike partane har stansa, mens ein ventar på om noen kan vinne, og om det er noe å vinne på å seire i valet. Faren er nok stor, både for at valet blir utsatt og utsatt på ubestemt tid, og om det blir gjennomført, så vil det enten utløse nytt opprør frå den - eller dei - tapande kandidatane som har styrke til å slåss, eller det vil bli eit nytt makteslaust papirstyre i eit land der det fortsatt er våpna som bestemmer. Våpen og personlige avtalar og utveksling av goder mellom dei som kontrollerer dei forskjellige bitane av landet. 


I desse tre landa er altså demokratiske prosessar i spill. Men for alle tre inngår det vi kallar demokratiske prosessar i større samfunnsmessige sammenhengar som kanskje er viktigare lokalt enn dei sidene som vi ser best utanfrå. Slik er det også i andre land som har politiske problem; Libanon som går gjennom sin verste økonomiske krise, og der det - som i Tunisia - ser ut til at skulda blir lagt til det partiet som er organisert og har politisk tyngde, men utan å ha "makta", Hizballah; i Irak der forholdet til Iran er sentralt for politiske val, og i Iran sjøl, der ei konservativ leiing nå igjen står ved roret, og ingen atomvåpen-avtale er i sikte. 

Og da har vi ikkje nemnt det internasjonale aspektet: presidentskiftet i USA. Og det er kanskje naturlig, for enn så lenge er det vanskelig å sjå at det har hatt noen særlig betydning i Midtausten. Trump gjorde USA ennå meir irrelevant i Midtausten enn det var frå før, og Biden har ikkje gjort så mye for å rette opp dette, inntrykket er vel han så langt meir fører vidare Trumps politikk i regionen - som i stor grad var å gjere ingen ting - enn står for ei markant endring. Men det er kanskje ei anna historie. 

mandag 16. august 2021

Taliban vann - kva nå?

Dramatisk døgn i Kabul - scener som minner om Saigon 1975. Men kva skjer framover i landet? Afghanistan er litt utanfor det området eg følger tettast, så svara må komme frå dei som kjenner landet. Her kan vi berre prøve å stille noen spørsmål, ting eg trur det kan vere interessant å fokusere på framover.


Tilbake til kva?

Kommentarane så langt har jo fokusert på tvekampen mellom regimet i Kabul (Ashraf Ghani, og før han Hamid Karzai) med amerikansk støtte sidan 2001, og Taliban, som styrte før dette, i 1996-2001. Men Afghanistan har jo ei historie før dette også. Etter at Sovjet trakk sine styrkar ut, og deira klient Najibullah vart kasta ut i 1992, var det ein periode da mange ulike militsar eller styrker som vart kalla "mujahidin" (Motstanden) då dei kjempa mot Sovjet, og "krigsherrar" da dei tok over makta, prøvde å skape eit nytt, post-sovjetisk Afghanistan. Men det gjekk ille, det vart til stadig kamp mellom desse krigsherrane, meir og meir som ein borgarkrig, med skiftande alliansar og kampar i ulike regionar. Taliban var ikkje mellom desse, den islamistiske rørsla oppstod tvert om i reaksjon på krigsherrane, og lovde å skape fred og stabilitet - noe dei også i eit visst mon klarte. Det var mye av grunnen til at dei også da, i 1995-96, avanserte lynraskt og tok over provins etter provins, ganske likt i dag.

Desse krigsherrene som da vart skove til sides var likevel ikkje berre skurkar, dei representerete ulike folkegrupper og stammar i ulike delar av landet. Og - dei er der fortsatt. Både stammane og folkegruppene, men også mange av dei samme personane som skjøve ut av Talibian på 1990-talet. Etter 1996 samla dei seg i nord, kalla "Nord-alliansen", og stod samla [med vestlig støtte] og klarte å halde dei nordlige delane av landet ute av Talibans hender. Derfor er det interessant at Taliban i dag har nettopp gått kjapt inn og tatt kontroll over "skaftet" på kartet i nord, Panjshir-dalen, og dei andre områda som dei ikkje styrte da. Taliban styrte altså aldri heile Afghanistan den gongen, men kan gjere det nå.

Ismail Khan

Kva gjer desse, Talibans gamle fiendar nå? Den fremste av dei, Ahmed Shah Massoud, tajik-leiaren, vart drepen den gongen, men son hans har tatt over som ein leiar for tajikane. Ismail Khan, "løva frå Herat" i vest har etter det vi hører overgitt seg eller blitt fanga av Taliban og kan derfor ikkje reise motstand, mens Abdul Rashid Dostom, den brutale leiaren av uzbekane i nordvest (Mazar-e sharif) har flykta til Uzbekistan, ikkje for første gong, og kan kanskje bygge opp ein motstand derfrå.

Abdul Rashid Dostom
At Taliban nå har tatt over provins etter provins, betyr derfor ikkje nødvendigvis at det blir fred og ro. Sjøl om Ashraf Ghani-perioden nok er over - det regimet hadde nok ingen stor stammebasis, så det kan vere at "tilbake til" kan bli tilbake til 1992-1996, altså stadig borgarkrig mellom dei gamle kjempane, som rett nok er blitt tjue år eldre, som at det blir tibake til 1996-2001. 


Kva er Taliban i dag?

Det andre spørsmålet er kva Taliban nå er. Også her har det skjedd ei endring, Mulla Omar var den store emiren, leiaren i 2001, men han er død, og ikkje fått noen openbar etterfølgar med samme autoritet. At Taliban i ideologi og styresett til synes tar over der dei slapp, er ikkje overraskande - når vi sammenligner med det meir liberale styret som vi hadde i Kabul og storbyane seinare. Men berre å kalle Taliban "islamistisk" eller "fundamentalistisk", seier ikkje så mye, det er store variasjonar også innanfor det. Det som prega styresettet til Taliban den gong var at det ikkje var noe styresett, eller iallfall minst mulig. Idealet deira var at kvar stamme - innanfor Talibans sirklar - styrte for seg. Dei fordelte ministerpostane seg imellom, men så reiste "ministrane" kvar heim til sin dal, og lot administrasjonen, slik han nå var, stelle på eiga hand. I den grad Afghanistan hadde eit sentralstyre, låg det hos Mulla Omar i Kandahar i sør. 

Vil det fortsatt vere tilfellet? På den eine sida har Taliban fått eit "ansvarlig ansikt", talsmenn som forhandlar i Qatar med USA, og som kjem med beroligande uttalar. Det hadde dei ikkje sist. Er det berre staffasje, eller representerer dei ei form for sentral-leiing i rørsla? I kva grad er dei ulike gruppene som nå kjemper under Talibans flagg faktisk sameinte? Dei har openbart hatt ei militær samordning og leiing, dei har oprerert ganske likt over landet. Men nå er kampen vunnen, og dermed også det som samlar dei. Vil ulike grupperingar nå ha ulike ønske om kva nå skal skje? 

Har vi på den eine sida stammar og stammeleiarar som først og fremst vil vere i fred i sine områder, som ønsker slutt på krigen som har herja, og også innblanding, det vere seg i liberal eller streng retning, frå sentralmakta? ("Her er det eg som bestmmer rett og gale, og ingen frå Kabul, kva enn dei nå seier") Mange seier at Taliban er blitt meir jihadistiske, meir Qa'ida-påverka nå enn dei faktisk var da Qa'ida satt der. Kanskje det gjeld spesielt noen grupper som det berømte, og slagkraftige Haqqani-nettverket, som tildels har vore som eigen organisasjon for seg sjøl i aust, og over i Pakistan. 

På den andre sida har jo ikkje berre soldatar, men dermed også mange stammar skifta side dei siste vekene og slutta seg til Taliban. Kva rolle skal dei få spille i det nye styret? Dei er neppe på Qa'ida-lina, men på tradisjonalismen. Vil dei bli sett på som seine overløparar utan innverknad, eller vil styret (slik profeten Muhammad gjorde i si krigføring) tvert om sjå på dei som verdifulle representantar for det "djupe Afghanistan" som gjer at dei kan halde landet mot dei utfordringane som vil komme? Vil Taliban rett og slett halde sammen, nå som dei for første gong (om ikkje krigsherrane kjem tilbake) faktisk ikkje har noen indre fiendar?


Kva med terrorismen?

Og kva med Qa'ida? Vestmaktene seier at noe som faktisk vart oppnådd ved invasjonen i 2001 var at Qa'ida vart kasta ut frå Afghistan. Og det er rett, sjøl om dei vel hadde ein fot innanfor, så var det ikkje så opent som før 2001. Men Qa'ida-leiinga har jo halde til i Taliban-nære områder i Pakistan seinare. Dei vil sikkert vere interessert i flyte tilbake inn i Afghanistan og etablere seg (ennå meir) nå. Vil det nye styret tillate det? Det kan jo tilmed bli noe dei kan bli internt ueinige om, sidan det vil hindre normaliseringa med omverda. "Talsmennene" ønsker nok ei slik normalisering, det er vanskelig å sjå at Haqqani-nettverket har noen slik interesse. 

IS-krigarar i Afghanistan

Dessutan eksisterer jo også IS i Afghanistan, deira "wilayat Khorasan". Dei har vore fiendar av Taliban, og er det trulig fortsatt. Om dei ikkje har fått allierte innanfor noen Taliban-grupper - det er mulig - så vil dei vere kjelde til uro. Vil dei starte angrep på Taliban, som "ikkje ekte muslimar"? Eller vil dei prøve, som Qa'ida, og skaffe seg ein base med eller utan Taliban-støtte i dette islamske emiratet (som altså ikkje blir det kalifatet IS meiner er det rette).


Kva med det regionale?

Og til slutt: Kva med Pakistan? I amerikanske spionfilmar kan ein få inntrykk av at Taliban berre eit instrument for Pakistans sikkerheitspoliti, ISI. Dét er nok overdrive, men det er klart at Pakistan (eller iallfall fraksjonar innan sikkerheitsapparatet) har hatt kontaktar med Taliban og kanskje støtta dei. Ikkje på grunn av ideologi, men regionalt maktspill. Pakistans hovudinteresse er å hindre nære forbindelsar mellom India og Afghanistan, som kan omkranse Pakistan med fiendar. At Taliban skulle finne vennar i Delhi er lite trulig, så kanskje dei berre slapper av, og bidrar til at det nye styret i Kabul kan bli del av det organiserte verdssamfunnet, medlem i FN og mottakar av humanitær hjelp. Dette er eit vanskelig steg for Taliban, men Pakistan kan vere brubyggar. Men dei kan også - som Russland - ha ei line på at ustabilitet hos potensielle fiendar er ein god ting, og slik heller trekke støtten til dei som  har makta, og destabilisere det ved å tillate mulige fiendar av det nye styret å undergrave stabiliten i landet. 

Alt dette er berre spekulasjonar, naturligvis. Men det kan kanskje peike på noen felt som det kan vere interessant å halde fokus på, for å sjå kva hendingane i Kabul i dag vil ha på litt lengre sikt.

16.8.21

lørdag 5. juni 2021

Ulykkelige Jemen

Før påske fekk eg spørsmål frå Klassekampen om å melde Cecilie Hellestveits nye bok om Jemen til deira Bokmaagsinet. Det passa meg bra, for eg hadde ein mistanke om at det var noe med Jemen, om zaydiske stammar og om Houthi-opprøret som eg ikkje hadde forstått, og sidan eg både hadde studentar som arbeidde med Jemen, og er medsittar i eit nytt forskingsprosjekt ved UiB (CanCode) som tungt er inne på Jemen, var det ein sjanse til å lese seg litt opp. Eg fann da ganske riktig ut at eg ikkje hadde forstått vesentlige ting, så det ville eg  bruke bokmeldinga til å klare opp i - ut frå prinsippet om at ei bokmelding berre er ei unnskylding for å skrive noe meldaren synes er interessant og som er vagt knytta til den meldte boka. Diverre kasta skjebnen ulike kjelkar i vegen, både i form av postverkets seindrektigheit, og eit armbrudd som sette høgrehanda ut av funksjon i noen veker, men avisa var villig til å vente, så sidan eg ikkje hadde mye bedre å gjere, så sette eg likevel i gang (teknisk sidenote: Teksten  nedanfor er altså skrive heilt utan hjelp av høgre hand, ved Mac’ens “tale til tekst”-funksjon, som har det irriterande at den berre skriv riksmål, og ikkje oppfattar skarre-r: alle “er” blir til “jeg” - redigert til nynorsk med venstre finger. Men det er altså mulig, med maksimalt tolmod). Langt om lenge kunne eg derfor annonsere kva eg hadde skrive, og redaksjonen svarte, “men klarer du virkelig det innenfor 3000 tegn?” Tegn? Eg hadde naturligvis skrive 3000 ord. OK. Det var berre å kutte ned, men heldigvis har eg denne bloggen der eg kan legge inn den opprinnelige teksten. Den forkorta og omredigerte meldinga kom på trykk i Bokmagasinet, 5. juni, men det Jemen-spesifikke var da kutta ned til minimum. 


Det er for å berge noe av det eg strevde med at eg legger dette ut på Shubbak. Det er ikkje for å forsterke kritikken av Hellestveit, tvert om har ho gjort ein formidabel innsats med både den empiriske basisen, og ikkje minst å få det ut til eit publikum som elles aldri ville ha møtt temaet. Kritikken som eg kjem med, er i hovudsak fordi eg meiner at ei melding alltid skal vere så kritisk som mulig, men eg heier absolutt på Hellestveit, mabruk. Det som er poenget her er den første delen, der eg prøver å gjengi mi forståing av kva Houthi-opprøret er - i så korte ordelag som mulig, eg hadde jo, trudde eg, berre rundt 1500 ord å gå på - basert mye på Marieke Brandts sentrale arbeid om Houthiane, Tribes and Politics in Yemen: A History of the Houthi Conflict (2017), og det eg elles har lest meg opp. Kanskje det fortsatt er misforstått, det håpar eg mine spesialiserande kollegaer påpeiker, men forhåpentligvis meir korrekt enn det eg før trudde var rett.

Knut, nå igjen tohendt, 5. juni 2021.


--------------------

Jemen er innvikla. Der andre land kan ha ein borgarkrig eller to, har Jemen sju eller åtte vikla inn i kvarande. Og sjøl om dei kan kallas gløymte krigar, så er det som blir skrive om dei i norske medier stort sett misforstått. Cecilie Hellestveit gjer eit forsøk på å nøste opp i trådane i si bok Ulykkelige Arabia.1 

Denne meldaren hadde gleda av å lese korleis boka var meldt i ulike andre aviser før eg fekk ho, og kom i undring over kva temaet eigentlig var. Ei melding presenterer ho som ei bok om Saudi-Arabia sin ekspansive politikk, ei om jihadisme, ei om USA i Midtausten, og ei om stammesamfunnet i Jemen. Og Hellestveits tema er alle desse. Det gir boka av og til eit heseblesande inntrykk, det er så mye som skal med. Men ho organiserer innhaldet i ein serie sirklar; Jemens samfunn og historie først, så det regionale og så stormaktspolitikken.


Jemen og stammane

Ho startar med samfunnet i Jemen og det er så komplekst at ein bør kanskje bruke samme metode der, og sett landet som ein løk med mange lag, som vi skreller ned for å prøve å finne kjerna i den største av konfliktane, det som vi nå kan kalle Jemen-krigen etter 2014: 

Jemen var delt i to republikkar som vart foreint først i 1990, Nord-Jemen og Sør-Jemen. Det politiske tyngdepunktet låg heile tida i Nord-Jemen , så derfor ser vi her bort frå Sør-Jemen og fokuserer på nord. Men også nord er delt mellom kystområda mot Rødehavet, og dei grøderike høglanda innanfor. Høglanda var alltid dei som dominerte, så vi setter også kystområdet  til sides i første omgang.Høglanda var heilt dominert av stammar (Hellestveit seier “klanar” men stamme, qabila, er eit stolt begrep i Midtausten). Det er hundrevis av stammar i Jemen men dei er samla i noen større konføderasjonar der dei største er Hashid, mest i vest og Bakil i nord-aust (i hovudsak, men la oss forenkle det slik).

Provinsar i Jemen. Høglanda er i hovudsak
dei lys-oransje i "Azal"

Og så begynner det å bli komplisert. I tillegg til stammane, finnes det eit sosialt lag av religiøse familiar. Dei blir rekna som etterkommarar av profeten Muhammed, og bli kalla sada. Dei er ikkje ein stamme, men kvar sada-familie blir beskytta av ein stamme. Dei er ein overklasse, og har fungert som religiøse leiarar. Fram til 1962 var nord-Jemen først eit imamat, så eit kongedømme, og det var slike sada som var imamar eller kongar. Etter revolusjonen eller statskuppet i 1962 vart nord-Jemen ein republikk. Det var fortsatt stammane som dominerte i republikken, og høglandsstammane hadde som før den tyngste handa på rattet. Men sada-gruppa vart skove til side i republikken. Av dei to store føderasjonene, var det helst Bakil som sto nærast sada, mens Hashid-gruppene fekk større innverknad i republikken (dette er naturligvis også ei forenkling, alt vi seier om Jemen må vere det). Men også nye grupper fekk innverknad, spesielt militæret. Den leiaren som kom til å dominere Jemen frå 1978 var oberst Ali Abdullah Salih. Han kom frå Hashid-stammen, men frå ei mindre grein av stammen. Han klarte likevel å halde seg ved makta i tiår etter tiår ved å balansere ulike maktgrupper mot kvarandre.

Salih tillot også oppretting av parti og heldt val. Noen av dei gruppene som hadde blitt skove til side i 1962 etablerte eigne parti, både noen frå Bakil og ikkje minst eit parti grunnlagt av ein sada-familie ved namn Houthi. Dei deltok i parlamentet på 1990-tallet, men utan at dei fekk noen reell innverknad på Salihs politikk. I frustrasjon over dette kom det til opptøyer i den nordlige Sa’da-provinsen (det er ingen sammenheng mellom overklassen sada og provinsen Sa’da, på arabisk er det to heilt forskjellige ord [ سادة \ صعدة]), der Bakil-orienterte grupper gjorde motstand mot ein ny grenseavtale med nabolandet Saudi-Arabia. Desse stammane hadde dratt nytte av ein grensebuarstatus, etter at Saudi-Arabia hadde annektert noen provinsar frå Jemen på 1930-talet, og benytta denne statusen til velvillig og omfattande smugling. Nå hadde Salih gått med på å stenge grensa for desse stammane, noe dei sette liten pris på. Dette vart kalla Sa’da-krigane, 2004-2008, og gjekk på begge sider av grensa.


Zaydisme og sjiisme

Leiarskapet i opprøret fall på denne Houthi-familien, som og har gitt namnet til opprøret i dag. Og det blir framstilt både som ein regional og ein religiøs konflikt. Og da må vi ta neste punkt som får hodet til å spinne rundt: religion i Jemen. For opprøret bli presentert som ein konflikt mellom sunni og sjia. Det er det ikkje, eller kanskje det er det, alt etter som. Høglands-stammane i nord Jemen hører til ei retning som blir kalla  zaydi. Dette er ei sjia-retning, men helt ulik den i Iran eller Irak. Hellestveit prøver på ein spansk ved å skille mellom den religiøse identiteten zaydi og stammeidentiteten zaydi som ulike ting, men det er ikkje helt rett. Det er bedre å si at zaydi-identiteten er klar, men i kva grad dette er ein sjia-identitet er meir variabelt. 

Sjiisme i Iran har ein klar teologi, knytta til ei rekke imamar, etterkommarar av profeten Muhammad med overnaturlig autoritet, men som forsvann frå denne verda i 873 e.Kr.  Zaydiane er einige i at imamen skal stamme frå Muhammad, men ikkje i særlig mye anna. For dei kan ein kva som helst fra sada-klassen bli imam og konge, dersom han er kapabel og lærd. Det er ingenting overnaturlig med dette. Elles liknar deira teologi mye på sunnismen, og det har alltid vore sterke tendensar til å rekne zaydismen som ei retning innanfor sunnismen. I republikken styrka disse tendensane seg, ikkje minst for å lettare integrere stammane i kystlandskapet i vest, som er sunniar. Dette møtte motstand i nordaust og Houthiane arbeidde for å styrke tradisjonell zaydi-identitet. Dette var delvis fordi det var færre sunniar der, men også fordi naboane, Saudi-Arabia, hadde vore aktive for å prøve å konvertere stammar til deira egen særeigne puritanske sunniske ideologi, wahhabismen. Med eit visst hell, ein del stammar hadde slutta seg til den saudiske teologien og meir eller mindre brote med sin zaydiske identitet. Derfor såg Houthiane og andre i området behov for å understreke tradisjonell zaydisme.

Den eldre i familien, Badr al-Din, hadde vore i eksil i Iran ein periode, og fått kontaktar der. Men det var sonen Husayn som tok leiarskapen og, visstnok rysta av reportasjar frå intifadaen i Palestina, formulerte den kjente parolen om død over Israel og USA, sjøl om hans kamp retta seg mot regjeringa og Saudi, verken USA eller Israel. Parolen var likevel uakseptabel for Salih, og styrka konflikten mellom dei. Husayn vart drept i 2004, og kampane vart seinare leia dels av andre i familien.

Slik var situasjonen fram mot den arabiske våren i 2011. Salih klarte å halde sin koalisjon sammen. Men så gjorde han som mange andre arabiske leiarar som ville opprette eit dynasti etter seg: han peikte på sonen Ahmad som etterfølgar. Dette hadde korkje stammane eller andre allierte noen interesser i, og da demokrati-bølga rulla over den arabiske verda samla ein stor koalisjon seg mot regimet. Både Houthiane i nord, Salihs tidligare allierte stammar i høglandet og opposisjonen i sør-Jemen som ønska sjølstendigheit. Salih måtte gå, og seierherrane oppretta ein nasjonal dialog. Salihs visepresident Mansur Hadi tok over. Etter maktfordelinga kom visepresidenten alltid frå sør, men Hadi hadde ingen eigentlig eigen maktbasis. 

I Sa’da meinte dei at deira provins vart forfordelt og ville forsvinne i den nye regioninndelinga. Dei gjekk derfor tilbake i opprør i 2014, men denne gongen erobra dei raskt heile nord-Jemen og mye av sør. Det viste seg nemlig at Salih hadde slutta seg til sine tidligare fiendar med mye av regjeringshæren. At dei har klart å halde det meste av området til nå, viser at det er nok feil fortsatt å sjå på dette som eit reint Houthi-opprør. Det var alltid eit breiare opprør frå Sa’da-provinsen, og har nok nå støtte frå mange av stammane i høglanda, uavhengig av religion eller tidligare alliansar. Det viste seg også i 2017, da Salih dramatisk igjen skifta side, men vart med ein gong drept av sine til da allierte. Restane av hans hær trakk seg da ut og slutta seg til den andre sida, utan at det svekka Houthiane merkbart, dei må derfor mest trulig å ha fått tilskott av andre stammekrigarar frå høglanda, utanfor sin opprinnelige base.

Den indre konflikten i Jemen er altså ikkje ein konflikt mellom sunni og sjia. Dei aller fleste i dette spillet er sjiaer (zaydiar). Det er heller ein regional maktkamp, Sa’da-provinsen mot resten av nord-Jemen, og høglandsstammane mot resten av Jemen. Men det er eit religiøst islett ved at Houthiane faktisk arbeider for styrking av zaydisme. Dei er likevel meir tradisjonalistar enn islamistar (og slett ikkje for iransk sjiisme), som vi ser i kontrasten til det store islamistpartiet Islah, som har skifta mellom å vere i regjering og opposisjon, og nå står på Hadis og Saudi-Arabias side. Islah er eit sammensurium av retningar, noen sunniar frå Det muslimske brorskapet som er for ei tilnærming mellom zaydisme og sunnisme, meir konservative sunniske salafistar som er sterkt mot zaydisme og sjiisme, og meir liberale muslimar som fredsprisvinnar Tawakkul Karman (saudi-kritisk og nå ekskludert, skriv Hellestveit). Men leiar for partiet måtte vere ein stammeleiar, nemlig den høgste leiaren for Hashid-stammen, og han var ein zaydi. Det som kanskje står på spel her, mellom Islah, salafistar og Houthiar - og med stammane som arena - er zaydismens posisjon mellom sunna-islam (kva nå det er, salafi eller ikkje), “felles-islam overordna alle sekter”, og sjiismen som markant annleisheit til sunnismen. 

Det som samlar opprørane, er naturligvis motstandaren. Saudi-Arabia og  Dei foreinte arabiske emirata gjekk raskt og tungt inn til støtte for president Hadi, som nå blir sett mest som ein marionett for Saudi. Dette er første gong at Saudi-Arabia har gått så tungt inn i ein regional konflikt, dei har foretrukke å støtte med pengar i kulissene. Men ikkje nå, nå er det soldatar, jagarfly og bombar, som dessverre for Saudi har vist seg ute av stand til å nå deira militære mål, men desto meir øydelegging for jemenittane.


Kronprinsane i Golfen

Kvifor denne forandringa? Dette er Hellestveits andre store tema i boka: korleis kronprins Muhammad ibn Salman (på engelsk ofte forkorta MBS) kom til makta i Saudi-Arabia. Og dersom utviklinga i Jemen hadde strukturelle årsakar så er vi her absolutt over på ein reint personlig maktkamp. Kronprinsen hadde som mål å endre det politiske systemet i Saudi-Arabia, frå å vere et fellesstyre for den store kongefamilien, til å bli eit personlig styre der han sjøl hadde all makt, sammen med sin aldrande far, kong Salman. Derfor måtte han skyve ut sin fetter, Ibn Nayef, som først var blitt utpeikt til kronprins. Og skal vi tru Hellestveit, så var dette viktigaste grunn til at MBS starta krigen i Jemen, for dermed fekk han styring med militære krefter som elles låg under fetteren. Dette var del av ein større operasjon med å arrestere og hundse andre leiande medlemmer av kongefamilien for “korrupsjon”, for slik å vise at det var berre ein leiar nå i Saudi-Arabia, MBS. Dette var vellykka, innanriks, men det meste han har funnet på utanriks har hatt mindre suksess.

Ibn Salman til venstre, Ibn Zayed
til høgre


Her er det ein annan kronprins, som også er kjent på engelsk med tre bokstavar, som har gjort det bedre. Det er Emiratas Muhammed ibn Zayed, MBZ. Emirata er jo veslebror til store Saudi-Arabia, men MBZ er eldre og meir erfaren enn sin saudiske kollega. I Jemen viste dei saudiske styrkane seg som relativt inkompetente, mens emirata sine hadde større framgang. Dermed kunne MBZ ta ei større rolle i alliansen med Saudi, noe som merkas ved at dei har ulik politikk når det gjeld sør-Jemen, Emirata støtter sjølstendigheit for sør mens Saudi støtter einheit mellom nord og sør. Dette fører til Hellestveits hjertesukk, Jemen er “landet dit alle synes å dra for å slåss mot sine allierte” (s. 163).


Globale motsetningar

I tredje hovuddel hevar Hellestveit dette opp på eit globalt plan, der alle spelar dobbeltspel og har motiv som dårlig tåler dagens lys. Det gjeld USA, det gjeld Frankrike, som slåss om våpensal, det gjelder Russland og du treng ikkje nemne Iran som Hellestveit også går fort forbi. Her skjer det mye. Karikaturstrid, Norges forhold til NATO, alt kan sjås i den store sammenhengen. Ein må lese nøye for å få med seg alt. Men det betyr jo også at det er enorme faktamengder som Hellestveit her fører til torgs. Og det er ingen tvil om konklusjonen, at det er Jemen som lir under dette, ikkje minst gjennom dei harde blokadane som dei sivile blir utsett for, av Saudi men også, i den grad dei har muligheit, av Houthiane. Hellestveit noterer at Jemen kanskje er landet der vi klarast har sett at svolt er blitt eit våpen i krig. Svolt og sjukdom, medisinar blir også blokkert for å oppnå ein strategisk fordel.

Det er altså ei bok full av kunnskap som Hellestveit har gitt oss. Kanskje litt for mye? Det er ikkje alltid heilt klart for meg kva sjanger boka er tenkt å vere i. Som ei oversikt over Jemen og politikken i Golfen for eit publikum som ikkje kjenner regionen, spenner den trulig for vidt, med både fokus på motsetningar mellom personar lesaren aldri har hørt om, i så mange land og samtidig på storpolitiske motsetningar i eit utal variablar, ofte berre med noen setningar før ho går over på neste. Forlaget har tydeleg heller ikkje innretta boka mot dei støvete seminara, og med referansar ville ho jo blitt ennå meir omfangsrik. Så dette er kanskje tre bøker i eit, ei om Jemen og det som førte opp til krigen, ei om Saudi-Arabias omvelting under kronprinsen, og ei tredje bok om USAs Midtaustenpoltikk under Trump. Kvar av desse ville blitt ei fullverdig og god bok.

Derfor blir det jo noen glipp her og der, som når ho blandar Lawrence of Arabia frå første verdskrig inn i britisk støtte til saudiane ti år seinare (og at ho konsekvent stavar ordet zaydi feil). Men den viktigaste kritikken kjem kanskje av sjangervalet. Og det er den sterke personfokuseringa når hendingar skal forklaras. Det er ingen tvil om at kronprinsen i Saudi-Arabia og  hans personligheit er viktig for omveltinga der. Men her blir nesten alt resultat av personlige valg og motsetningar. Ikkje minst blir Emiratas MBZ ein edderkopp som står bak det meste, tilmed statskuppet i Egypt i 2013 er eit resultat av MBZ sine renkestrekar. Det kan vere at ei fortolking som legg større vekt på vidare politiske krefter enn berre statsleiaranes interesser og motiv (slik at protestrørslene for og mot brorskapet i Egypt ikkje primært er reiskap betalt av Emirata) hadde vore bedre. Emirata og Saudi hadde interesser, men dei var ikkje derfor avgjerande.

Hellestveit er nok også klar over at mye av dette er gjetningar. Det viser ho når ho drøftar kven som stod bak drapet på president Salih i 2017. Ho drar her fram den eine etter den andre, ja nesten alle aktørane ho har omtalt i boka kan ha motiv, når ein berre tenker seg om. I staden for desse teoriane, som ho sjøl kallar “elleville”, nemner ho ikkje det kanskje mest openbare, at Salih hadde ein stor hærstyrke inne i Houthi-land, og desse måtte forhindre at den styrken plutselig vart ein fiende midt i hovudstaden. Occams kniv burde kanskje vore brukt litt oftare for å skjære bort det mest hypotetiske. 


 “Jihadistanes mann”

Ho tillegg også al-Qaida kanskje større vekt enn dei hadde. Qaida hadde etablert seg i noen små område, men heldt seg utanom dei store stridane i landet. Faktisk så kunne dei opprette eit “safe area” i byen Mukalla i aust, utanfor kampområda, og la flyktningar frå vest få tilflukt der. Men byen vart ikkje erobra av Qaida, som Hellestveit skriv, dei overtok den i samarbeid med dei lokale stammane i området, og når dette samarbeidet braut sammen måtte Qaida reise. Også Qaida fungerer i Jemen på stammanes premiss, men for stammane er kanskje ikkje ideologien så viktig som kva stamme du kjem frå. Da al-Awlaki leia Qaida-gruppa, beskytta Awlaki-stammen Qaida-gruppa i Jemen. At Hellestveit gir Qaida større betydning kan komme av at ho er påverka av amerikanske kjelder, for i amerikanske auge veks alltid Qaida til ein dominerande faktor uansett.

Ali Muhsin al-Ahmar

Dette ser vi når det gjeld ein person som kanskje både blir viktig for Jemens framtid og symboliserer det vanskelige i å finne motiv og kategorisering: general Ali Muhsin al-Ahmar, dagens visepresident. Ali Muhsin kjem frå samme stammegruppe som Salih, og var hans slektning og næraste allierte. Han styrte personlig ein stor del av regjeringshæren. Men der Salih var ganske sekulær, hadde Ali Muhsin ei religiøs interesse. Han var i kontakt med Brorskapet i Egypt, men gjekk i meir konservativ retning og bidrog til å utvikle salafistiske sentra i Sa’da-provinsen, gjerne i samarbeid med Saudi-Arabia, og vart slik Houthianes hovudfiende (han er da også av dei som har svekka sin medfødte zaydi-identitet til fordel for ein salafistisk og dermed sunnisk “felles-islam”). Han leia også kampar mot separatistar i sør-Jemen, og rekrutterte her noen heimvendte frå Afghanistan. Han skal også ha møtt Bin Laden. Dette gjorde han suspekt i amerikanske auge, og Hellestveit kjøper det fullstendig og kallar han konsekvent “jihadistanes mann”. Men samtidig er han altså plukka ut til å bli visepresident i styret til Hadi, for å gi styret ein sterkare basis i nord. Men Ali Muhsin kjem berre frå ein mindre fraksjon av Hashidane, og Ahmar-stammens (og dermed Hashidanes) øvste leiar sit visstnok i dag i hovudstaden San’a under Houthianes kontroll. Hashidane ser i det heile ut til å vere splitta nå. Ali Muhsin er nok først og fremst opportunist utan sterk stammebasis og om han støttar noen ideologisk er det nok heller Saudi-Arabia enn jihadistar. Og det er to ganske motsette ting (bortsett frå i noen amerikanske konspirasjonsteoriar). Han kan bli Jemens neste leiar dersom Saudi bestemmer seg for å støtte han, men Emirata har nok andre kandidatar. Med han blir det i alle fall ingen fred med Houthiane.

Noe har altså gått litt kjapt, spesielt når det gjeld måtar å forklare dette usannsynlig kompliserte bildet. Men det er kanskje også uunngåelig med eit så stort og vidtfemnande materiale. Måten Hellestveit har sett sammen dette har gitt oss ei spennande, faktisk lettlest og svært lesverdig framstilling av eit land som knapt er berørt på norsk før. Kanskje ikkje alle lesarane vil kunne svare på ein quiz om kven som er kven etter å ha lagt frå seg boka, men om dei får eit inntrykk av at dette er kynisk maktpolitikk, at ideologi og religion spiller langt mindre rolle enn media gir inntrykk av og at mange av aktørane er styrt av ei oppfatning av at vi kan tillate oss kva som helst, fordi det er vi som har oljen og da vil omverda berre ti stille, så har boka gitt eit korrekt inntrykk. Trass i dei kritiske merknadene som er komme fram her, så står det jo fortsatt igjen at det er ei enorm mengd med informasjon som blir presentert. Det kunne, som sagt, blitt minst tre eller fleire bøker bare med det som ligg i boka. Ho blir nok derfor uomgjengelig for alle som vil sette seg inn i korleis politikk blir drive i Saudi-Arabia og i Golfen. Og om Jemen blir ho ståande att som ei kjeldebok for også mange sider av landets historie og samfunn som vi ikkje har kunne ta opp i denne omtalen.

----

Ulykkelige Arabia. Verden etter Jemen, Oslo: Spartacus, 2021


fredag 1. januar 2021

2021: Status

Tida er kommen for dei uavlatelige oppsummeringane av året som er gått, mange fleire i år enn elles og alle om Den Store Tingen som vi ikkje skal snakke om i det heile i vår Midtausten-kavalkade (bortsett frå å nemne at den har berørt Iran særlig hardt). Litt avveksling må vel vere mulig.

Men vi har også i den seinare tida hatt oppsummeringar av tiårsminnet etter Den arabiske våren starta i Tunisia i desember 2010. Dei fleste har jo konkludert kor mislykka og fånyttes heile den serien med hendingar var, utan kanskje akkurat i Tunisia, nederlag overalt. Men da bør ein hugse på at den arabiske våren fekk namnet fordi den likna på bølgen av oppreister i Europa i 1848, "Demokrati-våren", for samme ideal og som også spreidde seg frå land til land. Men også dei fleste av desse leid jo nederlag. Hadde vi spurt ti år etter, i 1858, så hadde det heller vore nye autoritære regimer, "bonapartismen", som dei hadde sett som resultat av Demokrativåren. Det tok lenger tid før effekten vart merkande (for ikkje å snakke om den store franske revolusjonen av 1789, sett frå kaoset i 1799). I det perspektivet, så er lærdommen frå Den arabiske våren at det er mulig å felle autoritære militærstyrer med fredelige, langvarige demonstrasjonar. Slik bør vi sjå også regime-endringane i Algerie og Sudan i 2019 som eit resultat av den arabiske våren, og mønsteret kan bli brukt andre stader seinare. 

Stillstand

Sidan Den Store Tingen har tatt vår oppmerksomheit dette året, så har vi hørt mindre om andre konfliktar, slik som dei i Midtausten. Men det positive er at dette også er fordi det har vore mindre intensitet i dei fleste av dei hissigaste stridsområda i dette året. Ikkje fordi dei er løyst, men fordi det i dei fleste tilfella er status quo frå slik konflikten stod for eit år sidan (vi held krigen mellom Armenia og Azerbaijan utanom, fordi det teknisk sett er to europeiske land - jf. Melodi Grand Prix). 

I Syria står tyrkarar og kurdarar mot kvarandre i nord, med noen trefningar i blant, men i hovudsak held den russisk-dominerte delinga av grenseregionen stand. Vi venta på ein større offensiv frå regime-styrkane mot Idlib, der jihadistar held stand, men den er ikkje komme ennå. Russland held i taumane, og ser ut til å ha kontrollen og hindre større oppblussingar.

Noe liknande er i Jemen, der stillstand og kontinuitet jo betyr sult, sjukdom og elendigheit. Men noen politiske eller militære gjennombrot har ikkje komme der, forsøka på å få til forhandlingar mellom Houthi-styrkane som styrer nord-Jemen, og dei saudi- og emirati-støtta kreftene i sør, har ikkje ført fram. Dei to siste sponsorarne, Saudi-Arabia og Dei forente arabiske emirata, som støtter kvar sin fraksjon av sør-styrkane (hhv. dei som ønsker eit samla Jemen, og dei som ønsker eit sjølstendig Sør-Jemen), har heller ikkje komme i open konflikt, men rivaliseringa ligg under overflata, og gjer det ikkje lettare å finne ei overgripande diplomatisk løysing. 

Libya: Mot løysing eller deling?

Den konflikten der det har vore ei merkbar utvikling, og kanskje i positiv retning, er Libya. For eit år sida var stoda slik: "Opprørsgeneralen" Khalifa Heftar, militærsjef for regjeringa i aust, hadde mislykkas i forsøket på å erobre hovudstaden Tripoli, men stod utanfor byen i det som såg ut til å bli ein stillingskrig. I løpet av våren klarte Tripoli-styrkane å drive han tilbake, og ta over kontrollen igjen av det vestlige Libya (Tripolitania). Heftar satte seg fast i Syrte, omlag midt i landet (litt vest for aust/vest-grensa), og hans støttespillar Egypt erklærte Syrte som ein "raud strek", om Tripoli gjekk lenger ville Egypt invadere. Det gjorde dei ikkje, og den nye frontlina vart liggande ved Syrte. Det har deretter i hovudsak vore stillstand i kampane i Libya.

Frontliner 2020

Dette året viste tydelig at borgarkrigen i Libya nå er blitt ein internasjonal krig. Begge partar hadde lenge fått økonomisk og militær hjelp utanfrå, Heftar og Tobruk-styret spesielt frå Emirata, Saudi-Arabia og Russland forutan Egypt. På Tripolis side var det nå først og fremst Tyrkia som gjekk tungt inn, og det var dei som sørga for å bryte Heftars beleiring. Til dette brukte også Tripoli leigesoldatar (slik Heftar også hadde gjort), i hovudsak syriske soldatar som var henta frå tidligare opprørsgrupper (både den "Frie Syriske Hær" og meir islamistiske grupper) men som nå sloss for pengar. 

Russlands militære bidrag var begrensa, og altså ikkje tilstrekkelig til å skaffe Heftar seier. Fleire signal tyda på at Russland ikkje var like begeistra for sin uberegnelige allierte, og det viktigaste som har skjedd i haust er at Russland og Tyrkia har vore i samtalar og ser ut til å ville forhandle fram ei kompromiss-løysing på samme måte som dei gjorde i Syria. Russland held Egypt i sjakk, og Tyrkia gir opp forsøket på å drive Heftars styrkar ut av Syrte. FN og andre har også forsøk på løysingar, men det er nå Tyrkia og Russland som sit med nøklane. 

Samtidig har roa ved fronten opna for større spenning og motsetningar innanfor kvar av dei to gruppene. Khalifa Heftar, som altså er opprørar sett frå Tripolis side, men hærsjef sett frå Tobruk, står formelt under parlamentet der som er leia av veteranen Aguila Saleh. Men då det gjekk tregt i fronten, tok Heftar eit av sine brå omkast, erklærte at parlamentet og Saleh var avsatt, og at han hadde tatt makta i (sin del av) Libya. Det forsøket vart raskt stansa av Egypt og Emirata, som Heftar var avhengig av, men skapte ei viss misstemning i den leiren. Heftar er fortsatt sentral på den sida, men det er rimelig klart at både Russland og dei andre allierte med dei ser for seg ei framtid utan Heftar, og at Saleh er den personen dei vil satse på. 

Ny leiar-generasjon? Aguila Saleh, Fathi Bashagha,
Fayez el-Sarraj
Dette opnar for ei politisk avspenning mellom Tobruk og Tripoli, sidan det er personen Heftar og hans ambisjonar som heile tida har vore anstøtssteinen for alle løysingsforsøk mellom dei to, Tripoli vil ikkje akseptere Heftar på noen måte. Samtidig har indre konfliktar også ridd Tripoli-styret. Ein ting er at det har vore sosiale og økonomiske protestar både i Tripoli, og i Benghazi i aust. Begge stader protesterer folk mot dei økonomiske problema som krigen har ført til, og i realiteten er dette folkelige protestar for ei løysing, ikkje for at den eine eller andre parten skal vinne. I kjølvatnet av det har den evige rivaliseringa mellom dei to store byane i Tripolitania, hovudstaden Tripoli og handelsbyen Misrata, dukka opp. I Tripoli sit statsminister Fayez al-Sarraj, som FN i si tid innsatte som "kompromiss", og som bygger først og fremst på det at han er den faktiske statsministeren. Hans innanriksminister er Fathi Bashagha, som kjem frå Misrata og står fram som den byens leiar. Han har nå tydelig ambisjon om å bli Sarraj sin etterfølgar - Sarraj sa i oktober han ville gå av så snart ei løysing var klar, men har seinare ikkje gjort mye for å sette det i verk. Men Bashagha meiner tydelig at han står klar. Begge treng støtte frå Tyrkia for å realisere sine mål, og Tyrkia ser ut til å halde open døra for begge, utan å gi klare signal. Men, samtidig som utsendingar frå Tobruk nå besøker Tripoli for samtalar, utenkelig for berre eit år sidan, er det i dag ikkje umulig at Libyas framtid vil ligge mellom desse "nummer-to"-leiarane på kvar side, Aguila Saleh frå aust og Fathi Bashagha i vest.

Israel og Golfstatane

Det andre som har skjedd i regionen, er også malt i fredens farger, og er knytta til Den Andre Store Tingen i 2020, innanrikspolitikken i USA. Den har ført til at Israel har fått avtalar, eller erklæringar, om samarbeid med fleire arabiske land: Emirata og Bahrain i Golfen, Sudan og nå sist Marokko - i tillegg til Egypt og Jordan (og PLO) som underteikna fredsavtalar på 1970- og 1990-talet. Desse nyaste blir også kalla "fredsavtalar", men petimeter peiker på at ingen av desse landa har vore i krig med Israel noen gong, og følgelig ikkje treng eller kan lage fredsavtale (vel, teknisk sett deltok Marokko i oktoberkrigen i 1973). Men eit diplomatisk skifte er det jo, sjøl om alle desse (bortsett frå Sudan) jo har hatt reell politisk og økonomisk kontakt med Israel i fleire tiår, gjennom den nære alliansen dei alle har hatt med USA. Alle ventar at Saudi-Arabia vil følge, men det er eit større steg for "khadim al-Haramayn" (vaktar av dei to hellige byane), som er kongens favoritt-tittel, å gi opp Jerusalem. Meir trulige er Oman og Kuwait. Men det er påfallande at nettopp desse to held igjen (enn så lenge), sidan det er også dei to - begge nære allierte med USA - som ser seg som mulige mellommenn i konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran. At dei derfor legg litt avstand til Emirata/Bahrain kan ha sammenheng med det - pro-Israel og sterkt anti-Iran heng sammen. 

Israel sjøl har for øvrig også fulgt ei line alle forutsåg: Etter tre val på rappen, kom motpolane Benjamin Netanyahu og Benny Ganz fram til ein avtale der Netanyahu skulle vere statsminister det først halvanna året, og så skulle Ganz ta over. Dermed var det ganske opplagt at Netanyahu ville sørge for at regjeringa fall og det måtte bli eit fjerde nyval før dette halvanna året var over, og det har da også programmessig skjedd, nyval til våren. Ganz er svekka fordi han lot seg manipulere (med opne auger?), og akkurat nå er det vanskelig å sjå kven som kan stå fram som alternativ til ein evigvarande Netanyahu. 

Irak

Mustafa al-Kadhimi, ny statsminister
i Irak
Også i Irak er det USAs politikk som har prega året, alt i januar da amerikanske bombar drap både Irans general Qasim Sulaymani, som hadde hatt stor innverknad i nabolanda, og Iraks eigen Abu Mahdi al-Muhandis, leiaren for den Iran-allierte shi'iske militsen i landet. Hovudmålet var nok Sulaymani, men Hashid al-Sha'bi-militsen, som Muhandis styrte, hadde også stor makt i landet. Dette illustrerte det kompliserte maktforholdet i Irak, der jo også hovudfiendane USA og Iran begge skal "samarbeide" med den ustabile regjeringa i landet, som gjer sitt beste for å balansere dei to maktene mot kvarandre. Slik er Hashid-militsen både ein støttespillar for regjeringa, men også ein brysom og sjølstendig opposisjon når det passar seg slik. Det er slett ikkje den einaste slike på-og-av-militsen i landet, meir kjent er kanskje Mahdi-militsen til Moqtada al-Sadr (formelt oppløyst, men meir eller mindre aktiv), også den shi'isk, men meir nasjonalistisk uavhengig og ofte motstandar av Iran. Det er ei rekke andre. 

Sammen med at også Irak har hatt store upolitiske, og tverr-religiøse sosiale protestar mot det svake styret, gjer dette det vanskelig å samle landet til gjenoppbygging. I mai fekk dei ei ny regjering, mindre bunden til dei etablerte politiske klikkane enn dei tidligare, men nettopp derfor er det spørsmål om kor mye den er i stand til å gjennomføre. Men også her ventar ein på maktskiftet i USA i januar, og kva konsekvensar det kan få for amerikansk politikk her, både i Irak sjøl (tilbaketrekking av soldatar, eller styrking av amerikansk nærvær?) og om det lykkas å redusere spenninga til Iran. 

Algerie og Sudan

Vi nemnde over Algerie og Sudan som positive langsiktige resultat av den arabiske våren. Revolusjonane i 2019 var ikkje fullførte ved siste årsskifte, og dei er det fortsatt ikkje. Også her har vel året 2020 først og fremst vore prega av status quo. 

I Algerie vart Abdelmajid Tebboune vald til president i desember 2019. Han er sivil, men tett knytta til det gamle regimet, og protestrørsla (kalla, som så mange andre arabiske folkerørsler, "Hirak", "rørsla") har møtt han med skepsis, det blir "meir av det samme". Men dei har ikkje komme opp med eit alternativ, og inntil vidare ser situasjonen ut til å vere avventande, med mindre nye hendingar kan få Hirak-rørsla til å mobilisere masseprotestar igjen.

Muhammad Hemedti, president Abdel Fattah
Burhan: kven styrar kven?

I Sudan er det også fortsatt eit interimstyre som fungerer (det var dei som underteikna avtalen med Israel, og betalte dei løysepengane Trump forlangte for å fjerne Sudan frå terror-lista si). President Abdel-Fattah Burhan og statsministeren, Abdallah Hamdok er begge militære og har fortsatt "slaktaren frå Darfur", Muhammad Hamdan "Hemedti", som medarbeider, nå medlem av Overgangsrådet, sammen med sivile leiarar frå den "profesjonelle rørsla" (FFC, "Styrken for fridom og endring") som leia an i protestane i 2019 og også deltar i regjeringa. I haust kom det til nye store protestar mot manglande økonomisk framgang, og det har også komme politiske protestar mot Israel-avtalen, som manglar stadfesting frå parlamentet, i og med at vala til dette først skal komme i 2022. Det er mulig avtalen aldri blir ratifisert. Iallfall så er politikken i Sudan langt på veg i ventemodus, til ein ser om vala kan bli haldne og kan sørge for overgang til fullt sivilt styre. Ein historisk epoke for sivil-styret i Sudan kom likevel til endes da Sadiq al-Mahdi, den "evige" statsministeren som kom tilbake og tilbake ved kvart sivilstyre heilt tilbake til 1966, døydde i november. 

Kva vil Biden bringe?

Det er altså ikkje berre Den Store Tingen, men også Den Andre Store Tingen som gjer at mye i Midtausten er satt på vent i år. Kva skjer etter den 20. januar, når Biden tar over? Han ønsker jo openbart å stenge parentesen Trump, men vil han - kan han, ønsker han - å reversere dei stadig meir ytterliggåande pro-israelske vedtaka som Trump gjorde? Det er vanskelig i USA å snu ein båt som har retning mot Tel Aviv. I det minste kan ein håpe at Biden gjenoppretter USAs støtte til FN og UNRWA, men om han kan "av-anerkjenne" Israels krav på Golan-høgdene og Jerusalem, er meir tvilsomt. Trumps "deal of the century" var jo uansett død ved avreise, så den vil vi neppe høre meir om. Men det er nok likevel mange i Gulf-regionen som ventar i beven på om Bidens utsegner om å være "hardare i klypa" mot menneskerettsbrot kjem til å bety noe. Men om vi reknar med at Biden først og fremst vil bety "tilbake til det velkjente", så treng dei kanskje ikkje vere overvettes bekymra korkje i Riyad eller Abu Dhabi. 

mandag 22. juni 2020

Libya: Tilbake til det gamle?

Etter å ha stått stille i over eit år, har det vore store endringar ved fronten i Libya-konflikten dei siste vekene. Mens generalen frå aust, Khalifa Heftar lenge omringa hovudstaden og, iallfall på kartet, såg ut til å stå nær ved å ta over heile landet, er vi nå tilbake til at Libya er delt i to omlag på midten. Egypt har foreslått våpenkvile, og er fortørna over at regjeringa i Tripoli har avslått det. Men når ein går forslaget litt etter i sømmane, var ikkje det så rart - det var eigentlig eit forslag om at Tripoli, som var i framgang, skulle kapitulere til dei som var på retrett. Det var nok lite realistisk. Spørsmålet nå er om dei internasjonale partane i konflikten ønsker å tvinge fram ei våpenkvile, og om dei i så fall vil vere i stand til det. 

Aktørane

Vi har jo skrive ein del om Libya på denne bloggen, men for nye lesarar, la oss berre liste opp kven som er aktørar:

- Vi har to maktsenter i landet som er i krig med kvarandre. Det eine er ei regjering i hovudstaden Tripoli i vest, som er den mest folkerike delen av landet. Regjeringa der vart oppretta gjennom FN-styrte forhandlingar, og har Fayyez Sarraj som leiar. Den har ingen eigentlig hær, men er halde oppe av mange ulike militsar, i all hovudsak lokale grupper som ofte er rivalar seg i mellom. Internasjonalt er Tyrkia den fremste støttespillaren, i tillegg til FN, men også noen EU-land som Italia ser med velvilje på denne regjeringa, ikkje minst avdi migrantane over Middelhavet i stor grad kjem frå denne delen av Libya, så det er Tripoli-regjeringa, om noen, som har muligheit til å stanse den straumen. 

- Det andre senteret er i aust, først og fremst i småbyen Tobruk. Det bygger på fleirtalet frå siste parlamentsval i 2014, som også var internasjonalt anerkjent. Den politiske leiaren her er parlamentspresidenten Aguila Saleh, men den sentrale personen er den militære leiaren Khalifa Heftar. Mye av striden i Libya dreier seg om Heftar. Formelt er han berre hærsjef for "Libyas nasjonale hær", som er namnet på den militsen han i si tid oppretta, men som nå er anerkjent av Tobruk-regjeringa. Men han har ikkje tidd stille med at hans målsetting er å bli Libyas leiar, den sterke mann som kan styre landet. 
Tobruk-regjeringa er støtta først og fremst av nabolandet Egypt og dei Foreinte Arabiske Emirata, og også av Saudi-Arabia. Desse Golf-landa har bidratt med store midlar, som ikkje minst er brukt til å hyre inn mange leigesoldatar frå Sudan og andre afrikanske land. Russland har uoffisielt også gått inn på Heftars side, og har sendt inn opp til eit par tusen "uformelle" russiske leigesoldatar. 
Marsjen mot Tripoli
Blå: Tripoli-regjeringa, Raud: Heftar

Slik var altså stoda fram i vinter: Heftar hadde full kontroll i den austlige delen av landet, og i april i fjor feia han utan særlig motstand gjennom ørkenområda i sør, fram mot Tripoli. Men her vart han stansa av dei lokale militsane som samla seg for å forsvare byen og regjeringa der. Dei russiske leigesoldatane som kom utpå hausten hjalp Heftars styrkar å halde stillinga, men fekk ikkje til noe definitivt gjennombrot. I januar 2020 meldte så Tyrkia si interesse, og stilte fleire tusen soldatar og materiell, ikkje minst avanserte dronar, til Tripoli-regjeringas disposisjon. Dei klarte å nøytralisere dei russiske soldatane, og presse Heftars styrkar tilbake frå forstadane i Tripoli. 
    I mai mista Heftar kontrollen over ein viktig luftbase nær Tripoli, og seinare den månaden trakk dei russiske leigesoldatane seg tilbake frå fronten. Få dagar seinare følgte resten av Heftars styrkar etter, etter å ha mista sitt viktigaste bruhode, byen Tarhuna søraust for hovudstaden. Tripoli sine styrker følgte etter dei, og frontlina står i dag midt i Libya ved byen Sirte som ligg inn i "bukta" som delar Libya i aust og vest. Byen er særlig viktig, for dei viktigaste utskipingshamnene for Libyas olje ligg noen kilometer aust for Sirte, og er altså fortsatt i dag under Heftars kontroll. 

Denne utviklinga ser ut til å ha ført til ein viss desperasjon for Heftar. Det har tidligare vore antyda at fjorårets ilmarsj mot Tripoli var "Heftars siste sjanse". Han er ein eldre mann, han er først og fremst militær og bygger sin autoritet på styrke og seiersevne. Det var tvil om han ville overleve politisk om han leid nederlag ved Tripoli-fronten - som han altså nå har gjort. Dette kan forklare eit av hans plutselige omskifte i slutten av april, da han sa seg fri frå Tobruk-regjeringa som hadde utnemnt han til hærsjef og erklærte seg sjøl som Libyas herskar. Dette vart tatt ille opp av hans formelle overordna i Tobruk, spesielt parlamentspresidenten Aguila Saleh som Heftar dermed hadde skove til sides, men spesielt av Russland og andre av Heftars støttespillarar i Egypt og UAE, som alle fordømte utspillet og erklærte at Saleh og Tobruk var deira partnarar. Ikkje minst kan dette ha overbevist leiinga i Moskva at Heftar ikkje var ein stabil partnar å spille på, mye tydar på at Russland aldri var heilt trygg på si støtte til Heftar, i større grad enn t.d. Egypts militærregjering. Heftar bøygde iallfall av, og gjekk tilbake på si erklæring (nok ein gong, det er ikkje første gong han har hatt slike uovervegde utspill).

Våpenkvile-forslag: Frå venstre Aguila Saleh,
Egypts al-Sisi, Khalifa Heftar
For to veker sidan kom altså utspillet om våpenkvile frå Egypts leiar al-Sisi, med Heftar og Saleh ved si side, inkludert tanken om at Libya skulle få eit presidentpanel med tre leiarar, ein frå Tripoli, ein frå aust-Libya (Cyernaica), og eitt frå den sørlige regionen Fezzan. Nå har dette vore forsøkt før, i den ulykkelige føderasjonen under monarkiet 1951-63, det fungerte ikkje da, og i Tripoli la ein nok merke til at både Fezzan og Cyrenaica idag står under Heftars kontroll. Men det sentrale for dei var nok passusen om at "militsane", det vil si Tripolis militære styrkar, skulle bli oppløyst og stillas under kommandoen til "Libyas Nasjonale Hær", altså Heftar - som skulle "få ansvar med å kontrollere terroristane" - det stikkordet Heftar brukar på alle i Tripoli. Det var altså eit tilbud om at Tripoli, som hadde komme seg fri frå Heftars beleiring og skjøve han tilbake mot aust, frivillig skulle kapitulere sine styrkar og overgi seg til Heftar. Lite trulig, som det heiter. 

Nå spørs det likevel om Tripoli kan - eller bør - komme så mye lenger austover enn dei har. Sirte er nemlig meir enn berre ei oljehavn. Det er også byen Qadhafi søkte tilflukt i, og der motstanden mot heile revolusjonen i 2011 er sterkast. Spesielt er dei fiendtlige til Misrata-militsen - Misrata er den største byen vest for Sirte, og kjernen i Tripoli-regjeringas styrkar. Denne motsetninga var så sterk at da Qadhafi-lojalistane var nedkjempa i 2011, trakk Misrata-militsen seg ut av Sirte for ikkje å lage unødig splid, noe som opna rom for at IS ei kort tid tok seg inn og oppretta eit regime i byen. Igjen måtte Misrata inn for å kaste ut IS, men trakk seg av samme grunn tilbake og overlot byen til ein lokal milits. Som så vart nedkjempa av Heftar, som deretter har kontrollert Sirte. Det er ingen grunn til å tru at Sirte vil bli noe stabilt område for Misrata-gruppa nå heller, om dei skulle igjen klare å ta byen. 

Kva vil Tyrkia og Russland?

Trass i desse omkastingane lokalt i Libya, er likevel kanskje den tydeligaste endringa det siste året at borgarkrigen er blitt internasjonalissert. Nå er dette ein vanlig stereotypi i borgarkrigar: Dei som er utsatt for slik indre strid vil ofte si: "det er utlendingane som lagar alle problema, om berre vi hadde fått vere i fred, ville alle problema vore løyst". Som oftast er dette mest fromme ønsker, dei fleste borgarkrigar har solid lokal basis og bygger på lokale konfliktar, sjøl om stormakter eller naboar blandar seg inn. Så også i Libya, både opprøret i 2011 og borgarkrigen etter 2014 var runnen av lokal rot, og libyarane må ta mye av skulda på eigne skuldrar for at det gjekk slik det gjekk. Men i det siste året begynner dette likevel å bli meir sant enn det var. 
Rett nok er kaoset både inne i Tripoli og Benghazi med kjempande militsar fortsatt mye lokalt fundert. Men i dei store kampane mellom Heftar og Tripoli-regjeringa har leigesoldatar fått større og større betydning, på begge sider, og dei er også finansiert utanfrå. Ikkje minst er næraste nabo, Egypt, investert i konflikten på Heftars side, og ser med stor uvilje på at eit fiendtlig styre i Tripoli skulle nå heilt fram til Egypts grenser. Dei har også "kjøpt" Heftars beskrivelse av Tripoli-styret som eit islamistisk styre dominert av Sisis hovudfiende, Det muslimske brorskapet. Det er nok sterkt overdrive, Brorskapet deltar i Tripoli-styret, men har neppe noen dominerande innverknad, sidan dei ikkje har noen særlig stammebasis og ingen eigen milits. Men det er i det bildet vi må sjå Egypts trussel om å gripe direkte inn og sende inn styrkar dersom Sirte skulle falle i Tipoli-regjeringas hender. 
        Russlands bidrag var lite i antal, men trulig godt trente og utrusta soldatar som gjorde ein reell forskjell ved fronten. At det var Tyrkia som så gjorde forskjell på motsett side, er heva over einkvar tvil (og deira soldatar er også i stor grad arabiske leigesoldatar, frå Syria, ikkje tyrkisk-talande "heimefrå"). Så om det opplagt er ei forenkling å sjå krigen som ein krig mellom Russland + Egypt på ei side og Tyrkia på den andre, er det klart eit viktig element, langt meir viktig i dag enn for eit år sidan. 
Egypt trugar med å blande seg
Men kva er deira interesser her? Dette minner jo om stoda i Syria, der det også var Tyrkia mot Russland, rett nok med motsett fortegn: der var det Russland som støtta regimet i hovudstaden, og Tyrkia som støtta opprørarar. Men det vi såg og ser i Syria er at dei to maktene bak framfor alt vil unngå å komme i konflikt med kvarandre, og ikkje (berre) fordi Tyrkia er med i NATO. Både Tyrkia og Russland hadde heilt klare ambisjonar der om å vere "arkitektar" bak ei forhandlingsløysing som sikra interessene deira, meir kanskje enn hensyn til dei lokale partane som dei i prinsippet stod til teneste for. Ser vi det samme i Libya? Det var tydelig ved fronten at både Russland og Tyrkia prøvde å unngå å komme i direkte kamp med kvarandre - og dekte seg jo også bak leigesoldatar på kvar side. Kan det vere at Tyrkia og Russland har planar om å vere fredsmeklarar og prøve å bestemme ei løysing for Libyas framtid som dei vil tre ned over hovudet på dei lokale? 
Det er ikkje utenkelig. Men vi har ikkje sett så mye til det. Fredsforslaget til Sisi var altså nepppe seriøst meint, og sjøl om både FN og andre oppmoda alle om å komme fram til ei forhandlingsløysing, deltok Russland ikkje i seansen i Kairo, og hadde tydeligvis ikkje noen prestisje i forslaget. Ei slik russisk-tyrkisk megling vil naturligvis ha dei to partane i fremste line. Og om dette er på gang, så er det for tidlig å gå opent ut med det. Men det kan også vere at dette ikkje er sett på som realistisk. Situasjonen i Libya er så labil, at det er godt mulig at begge partar innser at dei ikkje kan styre kvar si side. På Tobruk-sida er Heftar heilt openbart ein laus kanon; han har trassa Russland mange gonger før, og også underskrive på våpenkviler han opent har sagt er verdilause. På Tripoli-sida, har nok Tyrkia i dag stor innverknad på regjeringa, men det betyr ikkje at dei kan ha noe håp om å dirigere dei dusinvis eller fleire lokale militsane som er den faktiske fysiske makta i denne regionen. Dei stod samla mot Heftar når han truga byen, men nå som dette presset er letta, vil det ikkje overraske om dei gjekk tilbake til vanlig kjekling og lokal rivalisering. Og det vil vere hasardiøst for Tyrkia å forhandle fram ei løysing med Russland, dersom denne vart ignorert av dei lokale kreftene på bakken. 
Derfor er det godt tenkelig at, i den grad dei to utanlandske maktene har planar om ei framtid for Libya, er det på lenger sikt, etter at ting har roa seg ned etter noen år, og at dei kanskje like mye er til stades i Libya for å hindre ei utvikling som dei ikkje er tent med, heller enn å nå å prøve å gjennomføre noe som det ennå ikkje er grunnlag for. 

onsdag 29. januar 2020

Deal of the century

På denne bloggen har eg stort sett unngått "siste nytt" og prøvd på analysar over litt lengre perspektiv. Men i dag kunne eg ikkje dy meg - farlig, for eg har ikkje all bakgrunn, slik at dette er meir spekulativt enn vanlig. Men pytt sann, eg får heller redigere det i ettertid.

Eit sjølstendig sammenhengande Palestina
Det Trump og Netanyahu lover, etter det vi hørte siste døgnet er at palestinarane, om dei "play ball" kan få ein gong i framtida ein "sammenhengande stat" som er "minst dobbelt så stort som dei har i dag", samtidig som busettingane skal vere som dei er. Korleis kan dette henge sammen, når busettingane jo ligg midt inne i og mellom dei palestinske områda?

Dette er altså teorien min: Når Trump snakker om "som dei har i dag", meiner han ikkje Vestbreidda, ei dobling av det ville jo ta ein stor bit av Israel. Han tenker på Område A. Som vi veit, er Vestbreidda etter Oslo-avtalen delt i tre, eit område A der palestinarane har både sivil og politi-kontroll; Område B som er delt, sivilt palestinsk styre men israelsk militær kontroll, og C som er under full israelsk kontroll.

Område A utgjer ca. 18 prosent av Vestbreidda, først og fremst byar som Ramallah, Nablus og Jenin m.fl., område B er ytterligare 22 prosent, C - med busettingane - resten.

Tanken er i så fall at heile eller ein del av område B skal gis full palestinsk kontroll (A utvidas), mens resten, område C, skal annekteras til Israel, slik Netanyahu tidligare har lova sine veljarar. "Minst dobbelt" kan da passe, sidan B er litt større enn A idag. I så fall er det dei to lovar altså rundt 40 prosent av Vestbreidda. Ut frå dette er det kanskje ikkje så vanskelig å konstruere eit sammenhengande område, sjøl om det fortsatt kan bli ei utfordring å legge vegar etc. mellom byane slik at dei heng sammen, samtidig som dei israelske områda også skal henge sammen.

Kvifor annekterer ikkje Israel alt?
Om Israel i så fall skal få mestedelen av Vestbreidda, kvifor gjer dei da ikkje som ytre høgre ber om, og berre annekterer heile greia? Problemet med det er statusen til palestinarane. I dag har Vestbreidda ein uavklart statsrettslig status: Det er ifølge internasjonal lov / FN okkupert frå Jordan i 1967, men Jordan har oppgitt kravet og seier det skal bli del av eit Palestina som ikkje er oppretta ennå. Israel kallar det "administrert", som også betyr uavklart. Det gjer at palestinarane som bur der også har uavklart status.

Om Israel annekterer heile Vestbreidda, vil denne uavklarte statusen bli oppheva. Det vil trulig ikkje vere mulig for Israel, dersom dei seier at Vestbreidda er integrert del av Israel, å unngå å gi dei som bur der tilbod om statsborgarskap. Dette gjorde dei i Jersusalem da dei annekterte Aust-Jerusalem, men nesten alle palestinarane takka nei, så israelarane "dodged the bullet". I dag, når "ein-stats-løysinga" (ein felles stat med like rettar for alle) blir seriøst diskutert på palestinsk side, så kan dei ikkje vere sikre på at det samme vil skje igjen. Og om ein snunad gjer at alle eller stordelen av palestinarane på Vestbreidda takkar ja til eit slikt tilbod, så står dei (sammen med "israelske palestinarar") i fare for enten å bli fleirtal i Israel, eller iallfall bli ein så stor del av folket at Israels jødiske karakter blir grunnleggande endra. Det kan nok ingen israelsk politikar godta.

Derfor er den nåverande uavklarte situasjonen trulig til Israels fordel. Skal det komme ei avklaring på den, så må det vere med ein eller annan statsrettslig "oppbevaringsplass" for palestinarane. Israel, om dei vil annektere Vestbreidda eller mest mulig av den, er derfor avhengig av at det finnes ein palestinsk stat, som har som einaste oppgåve å gi statsborgarskap til palestinarane, slik at dei ikkje har rett på eller nokon gong kan kreve israelsk statsborgarskap. For øvrig så kan denne palestinske staten vere så liten den vil, den treng knapt noe territorium i det heile og kan vere ein "virtuell stat", så lenge den berre kan vere lynavleiar for evt. krav om at palestinarane kan få rettar i den staten som da faktisk styrer området dei bur i.

Forslaget om Palestinas hovudstad er altså området Shu'fat i utkanten av Jerusalem. Det er ein palestinsk flyktningeleir, så det er forsåvidt da passande, sidan dette Palestina etter Trump-Netanyahu-planen vil vere ein nasjonalstat av flyktningar.

Tillegg 31. januar
Vel, eg sa eg skulle korrigere i ettertid. Sidan eg skreiv det over, har vi altså sett kartet som følgte planen. Det var rett som eg sa, at utgangspunktet var område A + B, og det er trulig det Trump meinte med "minst dobbelt så stort". Men planen er noe meir "generøs" enn dette, også område som nå er C (under full israelsk kontroll) ser på det store kartet ut til å vere inkludert for å skape større sammenheng, spesielt at Jeriko, som i dag er omslutta av område C, skal henge sammen med dei sjølstyrte områda. (Og den foreslåtte hovudstaden er ikkje Shu'fat, nord for gamlebyen, slik noen medier skreiv; Netanyahu har presisert at det er Abu Dis i sør-aust, som jo også tidligare har vore omtalt som kandidat.)

Noen av desse tillegga er merkelige, og noen direkte oppsiktsvekkande. Det eine gjeld to isolerte "øyar" i ørkenen sør for Gaza, skilt av ørken frå Gaza og frå kvarandre, men opp mot den egyptiske grensa, der Trump har skrive "næringsutvikling". Ingen veit heilt kva som er meint her, så langt eg fortsatt veit er dette folketomme ørkenområder. Hensikta ser ut til å vere å kompensere for Jordandalen, som altså heilt skal gis til Israel - km2 for km2, ørken mot jordbruksområder.

Meir problematisk er at noen områder vest for Jerusalem skal gis til palestinarane. Desse har vore del av Israel sidan 1948 - men dei er befolka av arabarar, som altså har vore israelske statsborgarar sidan 1948, men nå skal overføras til kva slags status palestinarane nå skal få. Dette har, det eg veit, ikkje ein gong Netanyahu foreslått, men er forslag frå Avigdor Lieberman frå ytre høgre. Faren er at tanken ligg under at israelske palesitnarar ("arabarar") skal bort frå Israel "sidan dei jo kallar seg palestinarar", og at Israel dermed skal få ei reinare jødisk befolking. Desse landsbyane er små, og planen begrunnar det med "strategiske hensyn", men tanken er farlig, ytre høgre har jo også før snakka om å "kvitte seg" med større israelsk-arabiske områder i Galilea i eit "land-swap".

Spørsmålet om statsborgarskap vil komme opp snart, dersom Netanyahu gjer alvor av å annektere Jordan-dalen alt nå, sidan det bur palestinarar der. Vil dei, som i Jerusalem, bli tilbudt israelsk statsborgarskap, eller vil dei bli rekna som borgarar av den ennå ikkje oppretta palestinske staten, sjøl om dei faktisk ikkje bur i det området Israel meiner denne staten skal omfatte? Dette kan bli eit dilemma, både for Israel (om dei ikkje skal falle i "apartheid-fella") og for palestinarane i Jordan-dalen som kanskje kan bli gitt dette valget, enten akseptere å bli israelarar (fienden) eller å akseptere å vere mulige framtidige borgarar av ein stat som ikkje finnes ennå og på ein annan stad enn der dei bur, og dermed bli "utlendingar" på si eiga jord.

Her kjem også spørsmålet om jordansk statsborgarskap, som dei på Vestbreidda hadde før 1967, og mange etterpå, inn. Noen palestinarar i Jerusalem har bedt om at Jordan fortsatt må fornye desse, for å sikre deira rettar, mens andre meiner dette er farlig, å frivillig be om å (for-)bli borgarar av eit anna land enn Palestina, det kan komme til å bli brukt mot dei ("dei er jo jordanarar, dei ber om å bli verande det").

Men hovudpoenget er naturligvis at dette ikkje er ein stat, og ikkje berre av at den ikkje heng samman anna enn gjennom tunellar og vegkryss i fleire plan (Israel under og Palestina over eller omvendt). Netanyahu har sjøl sagt i ettertid til sine veljarar at det palestinarane skal få ikkje skal vere ein "stat" i vanlig forstand - og det er ei korrekt framstilling; den foreslåtte eininga skal jo vere heilt underlagt Israel og langt på veg fortsette som nå, ein lokal administrasjon av palestinarane under israelsk kontroll, men altså kanskje med tilbod om medlemskap i FN, statsborgarskap, eigne pass og noen andre symbol. Som vi veit, kjem jo dette ikkje til å skje sidan palestinarane ikkje kan godta det, men israelarane kan, som vi har hørt, likevel late som om "avtalen" er realitet og starte annektering. Noen meiner likevel at heller ikkje dette kjem dei til å gjere. Ikkje minst advarer sikkerheitsmyndigheitene om kva dei negative konsekvensane vil vere (PA vil f.eks. kunne bryte det omfattande samarbeidet dei i dag har med Israel når det gjeld politimyndigheit og kontroll, slik at israelske styrkar må "gjen-okkupere" dei palestinske områda). Men det får vi sjå vidare.