mandag 22. juni 2020

Libya: Tilbake til det gamle?

Etter å ha stått stille i over eit år, har det vore store endringar ved fronten i Libya-konflikten dei siste vekene. Mens generalen frå aust, Khalifa Heftar lenge omringa hovudstaden og, iallfall på kartet, såg ut til å stå nær ved å ta over heile landet, er vi nå tilbake til at Libya er delt i to omlag på midten. Egypt har foreslått våpenkvile, og er fortørna over at regjeringa i Tripoli har avslått det. Men når ein går forslaget litt etter i sømmane, var ikkje det så rart - det var eigentlig eit forslag om at Tripoli, som var i framgang, skulle kapitulere til dei som var på retrett. Det var nok lite realistisk. Spørsmålet nå er om dei internasjonale partane i konflikten ønsker å tvinge fram ei våpenkvile, og om dei i så fall vil vere i stand til det. 

Aktørane

Vi har jo skrive ein del om Libya på denne bloggen, men for nye lesarar, la oss berre liste opp kven som er aktørar:

- Vi har to maktsenter i landet som er i krig med kvarandre. Det eine er ei regjering i hovudstaden Tripoli i vest, som er den mest folkerike delen av landet. Regjeringa der vart oppretta gjennom FN-styrte forhandlingar, og har Fayyez Sarraj som leiar. Den har ingen eigentlig hær, men er halde oppe av mange ulike militsar, i all hovudsak lokale grupper som ofte er rivalar seg i mellom. Internasjonalt er Tyrkia den fremste støttespillaren, i tillegg til FN, men også noen EU-land som Italia ser med velvilje på denne regjeringa, ikkje minst avdi migrantane over Middelhavet i stor grad kjem frå denne delen av Libya, så det er Tripoli-regjeringa, om noen, som har muligheit til å stanse den straumen. 

- Det andre senteret er i aust, først og fremst i småbyen Tobruk. Det bygger på fleirtalet frå siste parlamentsval i 2014, som også var internasjonalt anerkjent. Den politiske leiaren her er parlamentspresidenten Aguila Saleh, men den sentrale personen er den militære leiaren Khalifa Heftar. Mye av striden i Libya dreier seg om Heftar. Formelt er han berre hærsjef for "Libyas nasjonale hær", som er namnet på den militsen han i si tid oppretta, men som nå er anerkjent av Tobruk-regjeringa. Men han har ikkje tidd stille med at hans målsetting er å bli Libyas leiar, den sterke mann som kan styre landet. 
Tobruk-regjeringa er støtta først og fremst av nabolandet Egypt og dei Foreinte Arabiske Emirata, og også av Saudi-Arabia. Desse Golf-landa har bidratt med store midlar, som ikkje minst er brukt til å hyre inn mange leigesoldatar frå Sudan og andre afrikanske land. Russland har uoffisielt også gått inn på Heftars side, og har sendt inn opp til eit par tusen "uformelle" russiske leigesoldatar. 
Marsjen mot Tripoli
Blå: Tripoli-regjeringa, Raud: Heftar

Slik var altså stoda fram i vinter: Heftar hadde full kontroll i den austlige delen av landet, og i april i fjor feia han utan særlig motstand gjennom ørkenområda i sør, fram mot Tripoli. Men her vart han stansa av dei lokale militsane som samla seg for å forsvare byen og regjeringa der. Dei russiske leigesoldatane som kom utpå hausten hjalp Heftars styrkar å halde stillinga, men fekk ikkje til noe definitivt gjennombrot. I januar 2020 meldte så Tyrkia si interesse, og stilte fleire tusen soldatar og materiell, ikkje minst avanserte dronar, til Tripoli-regjeringas disposisjon. Dei klarte å nøytralisere dei russiske soldatane, og presse Heftars styrkar tilbake frå forstadane i Tripoli. 
    I mai mista Heftar kontrollen over ein viktig luftbase nær Tripoli, og seinare den månaden trakk dei russiske leigesoldatane seg tilbake frå fronten. Få dagar seinare følgte resten av Heftars styrkar etter, etter å ha mista sitt viktigaste bruhode, byen Tarhuna søraust for hovudstaden. Tripoli sine styrker følgte etter dei, og frontlina står i dag midt i Libya ved byen Sirte som ligg inn i "bukta" som delar Libya i aust og vest. Byen er særlig viktig, for dei viktigaste utskipingshamnene for Libyas olje ligg noen kilometer aust for Sirte, og er altså fortsatt i dag under Heftars kontroll. 

Denne utviklinga ser ut til å ha ført til ein viss desperasjon for Heftar. Det har tidligare vore antyda at fjorårets ilmarsj mot Tripoli var "Heftars siste sjanse". Han er ein eldre mann, han er først og fremst militær og bygger sin autoritet på styrke og seiersevne. Det var tvil om han ville overleve politisk om han leid nederlag ved Tripoli-fronten - som han altså nå har gjort. Dette kan forklare eit av hans plutselige omskifte i slutten av april, da han sa seg fri frå Tobruk-regjeringa som hadde utnemnt han til hærsjef og erklærte seg sjøl som Libyas herskar. Dette vart tatt ille opp av hans formelle overordna i Tobruk, spesielt parlamentspresidenten Aguila Saleh som Heftar dermed hadde skove til sides, men spesielt av Russland og andre av Heftars støttespillarar i Egypt og UAE, som alle fordømte utspillet og erklærte at Saleh og Tobruk var deira partnarar. Ikkje minst kan dette ha overbevist leiinga i Moskva at Heftar ikkje var ein stabil partnar å spille på, mye tydar på at Russland aldri var heilt trygg på si støtte til Heftar, i større grad enn t.d. Egypts militærregjering. Heftar bøygde iallfall av, og gjekk tilbake på si erklæring (nok ein gong, det er ikkje første gong han har hatt slike uovervegde utspill).

Våpenkvile-forslag: Frå venstre Aguila Saleh,
Egypts al-Sisi, Khalifa Heftar
For to veker sidan kom altså utspillet om våpenkvile frå Egypts leiar al-Sisi, med Heftar og Saleh ved si side, inkludert tanken om at Libya skulle få eit presidentpanel med tre leiarar, ein frå Tripoli, ein frå aust-Libya (Cyernaica), og eitt frå den sørlige regionen Fezzan. Nå har dette vore forsøkt før, i den ulykkelige føderasjonen under monarkiet 1951-63, det fungerte ikkje da, og i Tripoli la ein nok merke til at både Fezzan og Cyrenaica idag står under Heftars kontroll. Men det sentrale for dei var nok passusen om at "militsane", det vil si Tripolis militære styrkar, skulle bli oppløyst og stillas under kommandoen til "Libyas Nasjonale Hær", altså Heftar - som skulle "få ansvar med å kontrollere terroristane" - det stikkordet Heftar brukar på alle i Tripoli. Det var altså eit tilbud om at Tripoli, som hadde komme seg fri frå Heftars beleiring og skjøve han tilbake mot aust, frivillig skulle kapitulere sine styrkar og overgi seg til Heftar. Lite trulig, som det heiter. 

Nå spørs det likevel om Tripoli kan - eller bør - komme så mye lenger austover enn dei har. Sirte er nemlig meir enn berre ei oljehavn. Det er også byen Qadhafi søkte tilflukt i, og der motstanden mot heile revolusjonen i 2011 er sterkast. Spesielt er dei fiendtlige til Misrata-militsen - Misrata er den største byen vest for Sirte, og kjernen i Tripoli-regjeringas styrkar. Denne motsetninga var så sterk at da Qadhafi-lojalistane var nedkjempa i 2011, trakk Misrata-militsen seg ut av Sirte for ikkje å lage unødig splid, noe som opna rom for at IS ei kort tid tok seg inn og oppretta eit regime i byen. Igjen måtte Misrata inn for å kaste ut IS, men trakk seg av samme grunn tilbake og overlot byen til ein lokal milits. Som så vart nedkjempa av Heftar, som deretter har kontrollert Sirte. Det er ingen grunn til å tru at Sirte vil bli noe stabilt område for Misrata-gruppa nå heller, om dei skulle igjen klare å ta byen. 

Kva vil Tyrkia og Russland?

Trass i desse omkastingane lokalt i Libya, er likevel kanskje den tydeligaste endringa det siste året at borgarkrigen er blitt internasjonalissert. Nå er dette ein vanlig stereotypi i borgarkrigar: Dei som er utsatt for slik indre strid vil ofte si: "det er utlendingane som lagar alle problema, om berre vi hadde fått vere i fred, ville alle problema vore løyst". Som oftast er dette mest fromme ønsker, dei fleste borgarkrigar har solid lokal basis og bygger på lokale konfliktar, sjøl om stormakter eller naboar blandar seg inn. Så også i Libya, både opprøret i 2011 og borgarkrigen etter 2014 var runnen av lokal rot, og libyarane må ta mye av skulda på eigne skuldrar for at det gjekk slik det gjekk. Men i det siste året begynner dette likevel å bli meir sant enn det var. 
Rett nok er kaoset både inne i Tripoli og Benghazi med kjempande militsar fortsatt mye lokalt fundert. Men i dei store kampane mellom Heftar og Tripoli-regjeringa har leigesoldatar fått større og større betydning, på begge sider, og dei er også finansiert utanfrå. Ikkje minst er næraste nabo, Egypt, investert i konflikten på Heftars side, og ser med stor uvilje på at eit fiendtlig styre i Tripoli skulle nå heilt fram til Egypts grenser. Dei har også "kjøpt" Heftars beskrivelse av Tripoli-styret som eit islamistisk styre dominert av Sisis hovudfiende, Det muslimske brorskapet. Det er nok sterkt overdrive, Brorskapet deltar i Tripoli-styret, men har neppe noen dominerande innverknad, sidan dei ikkje har noen særlig stammebasis og ingen eigen milits. Men det er i det bildet vi må sjå Egypts trussel om å gripe direkte inn og sende inn styrkar dersom Sirte skulle falle i Tipoli-regjeringas hender. 
        Russlands bidrag var lite i antal, men trulig godt trente og utrusta soldatar som gjorde ein reell forskjell ved fronten. At det var Tyrkia som så gjorde forskjell på motsett side, er heva over einkvar tvil (og deira soldatar er også i stor grad arabiske leigesoldatar, frå Syria, ikkje tyrkisk-talande "heimefrå"). Så om det opplagt er ei forenkling å sjå krigen som ein krig mellom Russland + Egypt på ei side og Tyrkia på den andre, er det klart eit viktig element, langt meir viktig i dag enn for eit år sidan. 
Egypt trugar med å blande seg
Men kva er deira interesser her? Dette minner jo om stoda i Syria, der det også var Tyrkia mot Russland, rett nok med motsett fortegn: der var det Russland som støtta regimet i hovudstaden, og Tyrkia som støtta opprørarar. Men det vi såg og ser i Syria er at dei to maktene bak framfor alt vil unngå å komme i konflikt med kvarandre, og ikkje (berre) fordi Tyrkia er med i NATO. Både Tyrkia og Russland hadde heilt klare ambisjonar der om å vere "arkitektar" bak ei forhandlingsløysing som sikra interessene deira, meir kanskje enn hensyn til dei lokale partane som dei i prinsippet stod til teneste for. Ser vi det samme i Libya? Det var tydelig ved fronten at både Russland og Tyrkia prøvde å unngå å komme i direkte kamp med kvarandre - og dekte seg jo også bak leigesoldatar på kvar side. Kan det vere at Tyrkia og Russland har planar om å vere fredsmeklarar og prøve å bestemme ei løysing for Libyas framtid som dei vil tre ned over hovudet på dei lokale? 
Det er ikkje utenkelig. Men vi har ikkje sett så mye til det. Fredsforslaget til Sisi var altså nepppe seriøst meint, og sjøl om både FN og andre oppmoda alle om å komme fram til ei forhandlingsløysing, deltok Russland ikkje i seansen i Kairo, og hadde tydeligvis ikkje noen prestisje i forslaget. Ei slik russisk-tyrkisk megling vil naturligvis ha dei to partane i fremste line. Og om dette er på gang, så er det for tidlig å gå opent ut med det. Men det kan også vere at dette ikkje er sett på som realistisk. Situasjonen i Libya er så labil, at det er godt mulig at begge partar innser at dei ikkje kan styre kvar si side. På Tobruk-sida er Heftar heilt openbart ein laus kanon; han har trassa Russland mange gonger før, og også underskrive på våpenkviler han opent har sagt er verdilause. På Tripoli-sida, har nok Tyrkia i dag stor innverknad på regjeringa, men det betyr ikkje at dei kan ha noe håp om å dirigere dei dusinvis eller fleire lokale militsane som er den faktiske fysiske makta i denne regionen. Dei stod samla mot Heftar når han truga byen, men nå som dette presset er letta, vil det ikkje overraske om dei gjekk tilbake til vanlig kjekling og lokal rivalisering. Og det vil vere hasardiøst for Tyrkia å forhandle fram ei løysing med Russland, dersom denne vart ignorert av dei lokale kreftene på bakken. 
Derfor er det godt tenkelig at, i den grad dei to utanlandske maktene har planar om ei framtid for Libya, er det på lenger sikt, etter at ting har roa seg ned etter noen år, og at dei kanskje like mye er til stades i Libya for å hindre ei utvikling som dei ikkje er tent med, heller enn å nå å prøve å gjennomføre noe som det ennå ikkje er grunnlag for. 

onsdag 29. januar 2020

Deal of the century

På denne bloggen har eg stort sett unngått "siste nytt" og prøvd på analysar over litt lengre perspektiv. Men i dag kunne eg ikkje dy meg - farlig, for eg har ikkje all bakgrunn, slik at dette er meir spekulativt enn vanlig. Men pytt sann, eg får heller redigere det i ettertid.

Eit sjølstendig sammenhengande Palestina
Det Trump og Netanyahu lover, etter det vi hørte siste døgnet er at palestinarane, om dei "play ball" kan få ein gong i framtida ein "sammenhengande stat" som er "minst dobbelt så stort som dei har i dag", samtidig som busettingane skal vere som dei er. Korleis kan dette henge sammen, når busettingane jo ligg midt inne i og mellom dei palestinske områda?

Dette er altså teorien min: Når Trump snakker om "som dei har i dag", meiner han ikkje Vestbreidda, ei dobling av det ville jo ta ein stor bit av Israel. Han tenker på Område A. Som vi veit, er Vestbreidda etter Oslo-avtalen delt i tre, eit område A der palestinarane har både sivil og politi-kontroll; Område B som er delt, sivilt palestinsk styre men israelsk militær kontroll, og C som er under full israelsk kontroll.

Område A utgjer ca. 18 prosent av Vestbreidda, først og fremst byar som Ramallah, Nablus og Jenin m.fl., område B er ytterligare 22 prosent, C - med busettingane - resten.

Tanken er i så fall at heile eller ein del av område B skal gis full palestinsk kontroll (A utvidas), mens resten, område C, skal annekteras til Israel, slik Netanyahu tidligare har lova sine veljarar. "Minst dobbelt" kan da passe, sidan B er litt større enn A idag. I så fall er det dei to lovar altså rundt 40 prosent av Vestbreidda. Ut frå dette er det kanskje ikkje så vanskelig å konstruere eit sammenhengande område, sjøl om det fortsatt kan bli ei utfordring å legge vegar etc. mellom byane slik at dei heng sammen, samtidig som dei israelske områda også skal henge sammen.

Kvifor annekterer ikkje Israel alt?
Om Israel i så fall skal få mestedelen av Vestbreidda, kvifor gjer dei da ikkje som ytre høgre ber om, og berre annekterer heile greia? Problemet med det er statusen til palestinarane. I dag har Vestbreidda ein uavklart statsrettslig status: Det er ifølge internasjonal lov / FN okkupert frå Jordan i 1967, men Jordan har oppgitt kravet og seier det skal bli del av eit Palestina som ikkje er oppretta ennå. Israel kallar det "administrert", som også betyr uavklart. Det gjer at palestinarane som bur der også har uavklart status.

Om Israel annekterer heile Vestbreidda, vil denne uavklarte statusen bli oppheva. Det vil trulig ikkje vere mulig for Israel, dersom dei seier at Vestbreidda er integrert del av Israel, å unngå å gi dei som bur der tilbod om statsborgarskap. Dette gjorde dei i Jersusalem da dei annekterte Aust-Jerusalem, men nesten alle palestinarane takka nei, så israelarane "dodged the bullet". I dag, når "ein-stats-løysinga" (ein felles stat med like rettar for alle) blir seriøst diskutert på palestinsk side, så kan dei ikkje vere sikre på at det samme vil skje igjen. Og om ein snunad gjer at alle eller stordelen av palestinarane på Vestbreidda takkar ja til eit slikt tilbod, så står dei (sammen med "israelske palestinarar") i fare for enten å bli fleirtal i Israel, eller iallfall bli ein så stor del av folket at Israels jødiske karakter blir grunnleggande endra. Det kan nok ingen israelsk politikar godta.

Derfor er den nåverande uavklarte situasjonen trulig til Israels fordel. Skal det komme ei avklaring på den, så må det vere med ein eller annan statsrettslig "oppbevaringsplass" for palestinarane. Israel, om dei vil annektere Vestbreidda eller mest mulig av den, er derfor avhengig av at det finnes ein palestinsk stat, som har som einaste oppgåve å gi statsborgarskap til palestinarane, slik at dei ikkje har rett på eller nokon gong kan kreve israelsk statsborgarskap. For øvrig så kan denne palestinske staten vere så liten den vil, den treng knapt noe territorium i det heile og kan vere ein "virtuell stat", så lenge den berre kan vere lynavleiar for evt. krav om at palestinarane kan få rettar i den staten som da faktisk styrer området dei bur i.

Forslaget om Palestinas hovudstad er altså området Shu'fat i utkanten av Jerusalem. Det er ein palestinsk flyktningeleir, så det er forsåvidt da passande, sidan dette Palestina etter Trump-Netanyahu-planen vil vere ein nasjonalstat av flyktningar.

Tillegg 31. januar
Vel, eg sa eg skulle korrigere i ettertid. Sidan eg skreiv det over, har vi altså sett kartet som følgte planen. Det var rett som eg sa, at utgangspunktet var område A + B, og det er trulig det Trump meinte med "minst dobbelt så stort". Men planen er noe meir "generøs" enn dette, også område som nå er C (under full israelsk kontroll) ser på det store kartet ut til å vere inkludert for å skape større sammenheng, spesielt at Jeriko, som i dag er omslutta av område C, skal henge sammen med dei sjølstyrte områda. (Og den foreslåtte hovudstaden er ikkje Shu'fat, nord for gamlebyen, slik noen medier skreiv; Netanyahu har presisert at det er Abu Dis i sør-aust, som jo også tidligare har vore omtalt som kandidat.)

Noen av desse tillegga er merkelige, og noen direkte oppsiktsvekkande. Det eine gjeld to isolerte "øyar" i ørkenen sør for Gaza, skilt av ørken frå Gaza og frå kvarandre, men opp mot den egyptiske grensa, der Trump har skrive "næringsutvikling". Ingen veit heilt kva som er meint her, så langt eg fortsatt veit er dette folketomme ørkenområder. Hensikta ser ut til å vere å kompensere for Jordandalen, som altså heilt skal gis til Israel - km2 for km2, ørken mot jordbruksområder.

Meir problematisk er at noen områder vest for Jerusalem skal gis til palestinarane. Desse har vore del av Israel sidan 1948 - men dei er befolka av arabarar, som altså har vore israelske statsborgarar sidan 1948, men nå skal overføras til kva slags status palestinarane nå skal få. Dette har, det eg veit, ikkje ein gong Netanyahu foreslått, men er forslag frå Avigdor Lieberman frå ytre høgre. Faren er at tanken ligg under at israelske palesitnarar ("arabarar") skal bort frå Israel "sidan dei jo kallar seg palestinarar", og at Israel dermed skal få ei reinare jødisk befolking. Desse landsbyane er små, og planen begrunnar det med "strategiske hensyn", men tanken er farlig, ytre høgre har jo også før snakka om å "kvitte seg" med større israelsk-arabiske områder i Galilea i eit "land-swap".

Spørsmålet om statsborgarskap vil komme opp snart, dersom Netanyahu gjer alvor av å annektere Jordan-dalen alt nå, sidan det bur palestinarar der. Vil dei, som i Jerusalem, bli tilbudt israelsk statsborgarskap, eller vil dei bli rekna som borgarar av den ennå ikkje oppretta palestinske staten, sjøl om dei faktisk ikkje bur i det området Israel meiner denne staten skal omfatte? Dette kan bli eit dilemma, både for Israel (om dei ikkje skal falle i "apartheid-fella") og for palestinarane i Jordan-dalen som kanskje kan bli gitt dette valget, enten akseptere å bli israelarar (fienden) eller å akseptere å vere mulige framtidige borgarar av ein stat som ikkje finnes ennå og på ein annan stad enn der dei bur, og dermed bli "utlendingar" på si eiga jord.

Her kjem også spørsmålet om jordansk statsborgarskap, som dei på Vestbreidda hadde før 1967, og mange etterpå, inn. Noen palestinarar i Jerusalem har bedt om at Jordan fortsatt må fornye desse, for å sikre deira rettar, mens andre meiner dette er farlig, å frivillig be om å (for-)bli borgarar av eit anna land enn Palestina, det kan komme til å bli brukt mot dei ("dei er jo jordanarar, dei ber om å bli verande det").

Men hovudpoenget er naturligvis at dette ikkje er ein stat, og ikkje berre av at den ikkje heng samman anna enn gjennom tunellar og vegkryss i fleire plan (Israel under og Palestina over eller omvendt). Netanyahu har sjøl sagt i ettertid til sine veljarar at det palestinarane skal få ikkje skal vere ein "stat" i vanlig forstand - og det er ei korrekt framstilling; den foreslåtte eininga skal jo vere heilt underlagt Israel og langt på veg fortsette som nå, ein lokal administrasjon av palestinarane under israelsk kontroll, men altså kanskje med tilbod om medlemskap i FN, statsborgarskap, eigne pass og noen andre symbol. Som vi veit, kjem jo dette ikkje til å skje sidan palestinarane ikkje kan godta det, men israelarane kan, som vi har hørt, likevel late som om "avtalen" er realitet og starte annektering. Noen meiner likevel at heller ikkje dette kjem dei til å gjere. Ikkje minst advarer sikkerheitsmyndigheitene om kva dei negative konsekvensane vil vere (PA vil f.eks. kunne bryte det omfattande samarbeidet dei i dag har med Israel når det gjeld politimyndigheit og kontroll, slik at israelske styrkar må "gjen-okkupere" dei palestinske områda). Men det får vi sjå vidare.

onsdag 1. januar 2020

2020: Status

Det er ikkje berre nyttår, men også nytt tiår, så vi burde kanskje oppsummere det som har skjedd i heile det siste tiåret i Midtausten. Men å gå tilbake til 2010 blir før den arabiske våren: Mubarak og Qadhafi sit trygt i sine palass, og Obama prøver fortsatt ut stolen i det ovale kontoret. Så det blir for voldsomt, det er alt skrive mange bøker om denne perioden. Vi får halde oss til det siste året og oppsummere det. (Dei som vil gå lenger bakover, kan jo kikke i arkivet til høgre, dette er niande året vi skriv ei slik statusoppdatering på nyttårsdagen.)

Stadfortredar
Det som nok har prega 2019 meir enn åra før, er kva rolle stormakter og regionale makter har spilt. Vestlige blikk på Midtausten har alltid vore først og fremst som ei slagmark for aust-vest eller andre globale, lett gripbare konfliktar. Vårt perspektiv i denne bloggen og elles har i staden vore å insistere på at hendingane i Midtausten nesten alltid er drive av lokale interesser som ikkje er ein refleks av ekstern rivalisering, men som bruker eksterne aktørar som ressursar i sin interne kamp, og som desse eksterne naturligvis i sin tur så godt dei kan prøver å dra nytte av. Konflikten i Syria dreide seg derfor først og fremst om korleis ulike syrarar meinte landet skal styras, ikkje om det er Russland eller USA som skal vere gudfar for regimet.

Men i det siste året virkar det som om det internasjonale faktisk har tatt overhand. Utviklinga i Syria det siste året har faktisk og reelt blitt styrt av det som skjer i hodet på ein mann i det kvite hus, nesten heilt lausrive frå hans eige lands interesser, og iallfall ikkje styrt av noen lokale hendingar i Syria. Det er mest som å sjå etter veret, blir det storm eller blir det stille, ein må prøve å innrette seg etter slik det blir, det er lite ein kan gjere med det, og det er begrensa i kor stor grad ein kan føreseie kva retning vinden snur.

Dermed blir begrepet "stadfortredarkrig" kanskje meir riktig enn det har vore. Konflikten i Syria var fram til nå altså slett ikkje ein slik; det var ei samling ulike lokale opprør der noen søkte finansiering utanfrå, andre ikkje eller i liten grad. Men i 2019 sat altså Russland, USA og Tyrkia heilt klart i førarsetet, og dei lokale vart tilskodarar.

Syria
Av dei tre store konfliktlinene i Syria-krigen - mellom regimet og 2011-opprørarane; mellom kurdarane og sentralmakta, og mellom IS og alle andre, så var altså IS-konflikten stort sett over i 2019. Gruppa prøver å konsolidere seg i små område i Irak, og gå tilbake til Qa'ida-liknande individuell terror elles, men det er fare for at vi kjem til å høre meir til dei seinare enn vi har i gjort det siste året - dei bruker tida til å konsolidere seg.

Dei eg kalte 2011-opprørarane, det som var hovudkonflikten etter 2011, har nå vore stengt inne i ein region, Idlib på grensa til Tyrkia i nordvest, og vi har hørt lite til dei siste året. Dei fleste er nok nedkjempa, men restane har delt seg i to: Ein del har søkt tyrkisk beskyttelse, og er i realiteten blitt syriske bakkesoldatar for dei tyrkisk-styrte områda, særlig Afrin nord for Idlib og austover. Det omfattar både restane av den "Frie Syriske Hæren", eller slike som brukar det namnet, og islamske grupper. Dei kjemper under tyrkisk kommando og tildels tyrkiske offiserar.
Den andre delen av opprørarane har derimot avvist tyrkisk kontroll, og kjempar vidare som sjølstendig gruppe. Dei står under leiing av gruppa Tahrir al-Sham, tidligarare kjent som Nusra-fronten, som blir rekna som al-Qa'idas avdeling i Syria. Dette er også ei relativt heterogen gruppe, noen meir "moderate" aksepterer Tyrkia som mellommann og vil respektere den våpenkvila Tyrkia forhandla fram med Assad-regimet (den historiske leiaren, Jawlani, skal vere mellom dei), mens andre vil kjempe kompromisslaust til siste slutt. Heilt på slutten av året har regimet med russisk støtte satt inn eit støt frå sør, og pressar opprørane nordover. Utan tyrkisk støtte, er det vanskelig å sjå kor lenge denne regionen kan halde ut.

Kurdarane og USA
Men det er altså kurdarane som har stått i fokus det siste året. Dei har hatt ein stor sjølstyrt region i nordaust, som var sammensatt av to viktige delar: På den eine sida dei kurdiske områda langs den tyrkiske grensa, det eigentlige "Rojava" (Vest-Kurdistan), som kurdarane kallar det, på den andre sida Eufrat-dalen mot aust, som har arabisk folkesetnad, men som kurdisk-amerikanske styrkar erobra frå IS. Det er den nordlige delen som Tyrkia er opptatt av, mens det er oljefelta lenger sør, mot Eufrat, regimet - og viser det seg, Trump - er mest interessert i. Som vi veit, så trua Trump alt i 2018 med å trekke seg ut av Syria, men vart overtalt av sine generalar til å la vere; så gjorde han det i fjor likevel og langt på veg inviterte Tyrkia inn til å ta over, men vart så på nytt overtalt til ikkje å dra seg heilt ut - "for å behalde olja", som Trump sa, noe juristane han prøver ivrig å benekte at han sa, sidan det jo er i strid med all folkerett. Resultatet er iallfall at USA er i hovudsak ute av dei nordlige kurdiske områda, men det står att kanskje rundt 500 soldatar (av opphavlig 1000) i eller ved Eufrat-dalen lenger sør. (I tillegg 200 soldatar ved basen al-Tanf i sør-aust, som ikkje har noe med olje, kurdarar eller IS å gjere, men for å hindre Iran i bruke landevegen mellom Bagdad og Damaskus.)
Folkegrupper i Syria (hovudinndeling)

Tyrkia følgte altså opp og invaderte, og med USA forvirra over kva dei meinte og skulle gjere, var det igjen Russland som greip inn og bestemte kvar skapet skulle stå - nå nesten utan å ta hensyn til kva deira allierte i Syria, Assad-regimet meinte; Putin bestemte på eiga hand. Her kan vi også gå tilbake til det vi skreiv for eit år sidan: Vi sa at, etter USAs uttrekking kunne dei tre gjenverande aktørane: regimet, Tyrkia og kurdarane kombinere seg på to måtar: regimet og Tyrkia mot kurdarane, eller regimet og kurdarane mot Tyrkia. Resultatet vart faktisk noe som kan sjå ut som ein kombinasjon av dei to. Kurdarane, openbart den svakaste parten - dei hadde ingen sjanse militært mot Tyrkia - søkte til regimet og godtok at regimets styrkar gjekk inn som buffer mellom seg og tyrkarane: Det var kurdarar og regimet mot Tyrkia, og det vart faktisk noen trefningar mellom syriske og tyrkiske styrkar (dei siste var, som før nemnt eigentlig tidligare syriske opprørarar som hadde stilt seg under tyrkisk kommando). Men Russland gjekk raskt inn og forhandla fram ein avtale med Tyrkia, der Russland og Tyrkia (ikkje Assads styrkar) skulle patruljere grensa, og fjerne kurdiske styrkar frå dette området. Dette var Tyrkias hovudmål, ein sanitær sone som hindra syriske kurdarar frå kontakt med sine frendar på tyrkisk side av grensa. Tyrkia var i hovudsak nøgd.

Regimet hadde nå fått kurdisk aksept for å sende inn regime-soldatar i det tidligare Rojava, eit steg mot Assads mål å få full kontroll over heile Syria. Kurdarane hevdar at avtalen var at dei kurdiske sjølstyret skulle bli bevart, soldatane skulle berre hjelpe dei mot Tyrkia. Men regimet har tidd heilt stille om noen slik del av avtalen, og har berre inntatt dei kurdiske byane med jublande syriske flagg. Det er uklart korleis dette vil spille seg ut framover. Kurdarane fryktar at dei er tilbake til regimets hardhendte styre frå før 2011, kanskje med eit tillegg av hemn, men det kan også komme nye kurdiske opprør for å bevare det dei har oppnådd. Inntil vidare er det uavklart. Langs grensa er det altså ein sone på "32 km" - det betyr i praksis frå grenselina ned til den viktige motorvegen M4 som går frå vest og held seg ca. tre mil sør for grensa heilt aust til den kurdiske byen Qimishli (nå regime-styrt). Tyrkarane trengte inn i denne sona fram til to byar, Tal Abyad og Ra's al-Ayn, og kontrollerer noen områder rundt desse. Men i resten av denne sona, størstedelen, er det nå russarane som (med tidvis bidrag frå tyrkiske patruljar) har militær kontroll. Korleis det området skal styras sivilt, er altså ikkje avklart, men det mest trulige er vel det syriske regimet overtar; det vil Tyrkia og Russland ha i sine interesser, og kurdarane vil ikkje vere i stand til å motsette seg. I dei kurdiske områda sør for M4-lina står kurdiske styrkar (med sine arabiske allierte, i fronten SDF) fortsatt.

Men det paradoksale er at så lenge USA fortsatt står i "olje-områda", altså i Eufrat-dalen, er desse lokalt styrt av SDF-fronten. Dermed blir det dette området, busett av arabarar, som blir omtalt som "dei kurdiske områda". SDF står her fram seg med dei arabiske delane sine - SDF er altså ein front dominert av det kurdiske PYD, men med innslag av allierte arabarar. Problemet er berre at det er ganske klart PYD og kurdarane som bestemmer i SDF, og dessutan at desse arabarane i fronten også kjem frå nord, dei er i stor grad noen arabiske stammar frå dei kurdiske områda som slutta seg til (Rojava var aldri reint kurdisk, det var heile tida ei blanding av arabiske og kurdiske folkegrupper der). Andre arabiske stammar og landsbyar i nord motsette seg det kurdiske styret, men i Eufrat-dalen vil dei uansett bli oppfatta som fremmede. Så det er liten grunn til å tenke seg at det autonome Rojava vil kunne overleve i dei områda SDF i dag fortsatt kontrollerer langs Eufrat mens dei faktisk kurdiske områda i nord går tilbake til det syriske regimet. Her er det altså lokalt sprengstoff, men inntil vidare ventar ein fortsatt på kva veg vinden vil snu i morgon, så mye heng i lause lufta. Det kan bli meir avklart utover 2020.

Gulfen
Det andre store internasjonale konfliktområdet det siste året har vore Gulfen, og den doble konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia, og Iran og USA, der Saudi-Arabia har prøvd å spille opp USA - bruke USA som ressurs i sin lokale konflikt mot Iran - men berre delvis med hell, noe som kan ha fått Saudi til å revurdere sin strategi på slutten av året.

Om vi tar ein forenkla modell, som mange vil synes er banalisert, så kan vi beskrive aktørane slik: Saudi-Arabias nye leiar ville prøve å bruke Trumps lausmunna opptrapping mot Iran til å fremme Saudi i den regionale rivaliseringa. Iran, som utan tvil har styrka seg regionalt i Irak og Syria, svarte med samme mynt. Men, til Saudis store skuffelse, følgte ikkje Trump opp. Han gjekk nesten til krig med Iran, men snudde bombeflya i siste augneblink. Da eit kraftig angrep på saudiske oljeanlegg - langt på veg eit opplegg til krig - vart skulda på Iran, tidde USA nesten heilt og gjorde ingen ting for å beskytte Saudi, slik saudiane hadde venta. Iran hadde "called his bluff" og USA hadde "caved", for halde oss i Texas-språket. Dette ser ut til å ført til sjokk hos USAs allierte i Midtausten, både Saudi og tilmed Israel stilte spørsmål ved om Trumps USA var ein truverdig alliert. For Israel er nok svaret ja, men Saudi-Arabia ser ut til å ha reagert med å ville dempe ned konflikten i Golfen. Slik har det nylig vore forsiktige samtalar mellom saudiske og iranske utsendingar, som kanskje kan føre til avspenning i området - om ikkje vinden frå Det kvite hus da skifter igjen. Dei siste dagars hendingar i Irak vil nok bli følgt med argusauge i regionen.

Men i beste fall, i ein optimistisk tone, kan vi kanskje håpe på roligare forhold, og at samtalar erstattar dronar. Det gjeld Qatar, som har overlevd Saudis blokadeforsøk relativt greitt, men naturligvis ønsker å få meir ordna forhold. Og ikkje minst i Jemen, der det viktigaste som har skjedd det siste året er vel at Dei foreinte arabiske emirata, som er ein vel så viktig krigspartnar som saudiane der, har trappa ned styrkane sine i landet. Det har betydning både for muligheitene til reelle forhandlingar med houthi-rørsla i nord, men også for sør-jemenittanes håp om autonomi eller bedre, eit krav Emirata støttar men ikkje Saudi-Arabia. Akkurat nå snakkar ein om eit "vindu med muligheiter" for fred, og at saudiane har letta litt på blokaden av houthi-områda blir rekna som eit forsiktig men positivt steg.

Libya
Lenger vest er det mindre positivt, og her er det også fremmend påverknad som uroar. Men konflikten i Libya så absolutt ein konflikt som er generert innanfrå, der omverda prøver å hjelpe til ved å pøse inn våpen til begge partar og dermed skaffe seg innverknad - men der dei godt kan få ein over nasen dersom dei ikkje forstår kva som ligg under lokalt.

Det nye i fjor var altså at Khalifa Heftar, som media nå omtalar som "militsleiar" og "opprørsgeneral", mens dei tidligare like gjerne kalte han hærsjef (altså for ei av dei to konkurrerande regjeringane i landet), satsa alt i eit storstilt angrep på den halvdelen av Libya som ikkje var under hans kontroll. Tilsynelatande gjekk det som kniv gjennom varmt smør, på kartet har han styringa med minst 80, kanskje 90 prosent av landet. Problemet er altså berre at det er stort sett ørken, og når kniven først har passert, størknar kanskje smøret tilbake i samme fasong som før. Altså, at når Heftars hær marsjerte mot Tripoli i nordvest, er det ikkje sikkert at kontrollen hans i ørkenområda han erobra i sør er så sikker som det ser ut på kartet.
For Heftar betydde det lite, for han rekna med at han skulle erobre Tripolitania, det folkerike området i nordvest, like enkelt. Han hadde kanskje ikkje lest fjorårets status-blogg, men vi skreiv jo også der at forholda i og rundt Tripoli var kaotiske. Så dei venta jo kanskje på at general Heftar skulle komme og rydde opp, og så kunne han deretter konsolidere makta i heile landet.

Men dei venta altså ikkje på å bli berga, tvert mot samla dei stridane kreftene seg i ein felles front mot inntrengaren Heftar (dei fleste får vi si, noen mindre militsar slutta seg til Heftar, men da frammarsjen begynte å stanse opp, vart noen av dei meir i tvil). Offensiven til Heftar stansa, og han vart trengt ut av forstadane til Tripoli igjen. Det siste halvåret har dette dermed vorte ein stillingskrig med små endringar i frontlinene.

Dei internasjonale alliansane er her forvirrande. USA veit som vanlig ikkje kva dei meiner, ikkje berre Trump, men også "dei vaksne i rommet" er ikkje sikker på om dei heller vil ha den FN-støtta regjeringa i Tripoli, eller Heftar og hans kraftfulle hand. Heftars fremste støtter er Egypt og Emirata, som pumpar pengar, våpen og leigesoldatar til han. Men også Frankrike har eit godt auge til han - mens EU-partnar Italia, og altså FN, støttar Tripoli. Det viktige nye er at Russland ser ut til å ha sendt noen hundre "private" og godt utrusta leigesoldatar til Heftar. Eit eller to hundre soldatar gjer neppe forskjellen, men Russlands mest avanserte våpen, ikkje minst avanserte dronar, kan gjere det. Tyrkia, derimot, som elles samarbeider godt med Russland militært for tida og er kjølige til EU, støttar Tripoli og vil sende iallfall våpen til dei. Så på eit vis kan dette også bli ein stadfortredarkrig der våpentilførselen avgjer, om dei internasjonale berre klarar å stokke seg fram til kven som er alliert med kven.

Men det lokale problemet er altså såpass lokalt at det dreier seg om personen Heftar, men også om kvar folk bur i Libya. Over halvdelen bur i Tripolitania, og Heftar er unisont forhatt av stort sett alle der. Han blir rekna som, eller frykta å bli, ein militærdiktator av Qadhafis merke. Han er ikkje så ustabil som Qadhafi, men han forstår seg ikkje på politikk og har eigentlig inga klar linje - han meiner berre at for å få orden på kaoset i Libya, så må det styras av dei militære og med hard hand. Og det vil ikkje folket i Tripoli godta, ser det ut til. Mest trulig er det at sjøl om Russland skulle kaste seg fullt inn og klare å få plassert Heftar i presidentstolen, så vil motstanden mot han frå dei nå godt bevæpna og kamptrente militsane i området føre til at Russland vil måtte bli eit permanent stillas for å halde Heftar oppe (som i Syria). Dette ville vere "ein over nasen", og det er godt mulig at noen i Kreml ser det samme scenariet og avgrensar innsatsen sin i landet. Men det kan altså godt komme til å skje noe på frontlina i Libya utover vinteren eller til våren.

Den arabiske våren 2.0
I desse statusmeldingane vi har skrive ved kvart årsskifte, var det ein frase som lenge gjekk igjen: "Og dessutan kan vi få skifte av statssjef i to land, Oman og Algerie, der leiaren er svært sjuk / har kanskje ikkje lenge igjen." Vel, liv og død har vi desverre eller heldigvis ikkje vore så gode til å spå om, og eg måtte slutte å skrive dette kvart år sidan begge to halstarrig heldt seg i live - og er det fortsatt (sjøl om nå begynner også andre aviser å skrive om Omans evt. kommande tronskifte). Men Bouteflika i Algerie er iallfall ikkje lenger president. Og dette etter ei protestbølge, ei av mange vi har sett i Midtausten det siste året.

Dei er, i motsetning til det vi har skrive om over, konfliktar som er absolutt lokale utan internasjonalt tilsnitt, men som har prega, og vil prege regionen, og som vi derfor heller burde innleiia med. Vi nærmar oss altså tiårsjubileet for protestane som fekk namnet Den arabiske våren, og dei protestbølgene vi har sett i 2019 kan likne på dei i den grad at noen kallar dei samla for "Den arabiske våren 2.0".

Den opphavlige arabiske våren fekk namnet fordi den gjekk igjen i alle arabiske land, og ikkje i noen andre. Men det var ulik intensitet i ulike land, og det som er påfallande er at dei landa som i fjor hadde store folkelige protestar: Irak, Libanon, Sudan og Algerie (og nabolandet Iran) nettopp var dei som ikkje hadde store protestar i 2011-12, berre mindre demonstrasjonar som la seg fort. Dei kjem altså nå "etter", ni år etter første bølge. Men det er også påfallande at vi samtidig ser ganske like protestbølger i andre delar av verda, som i Chile og andre land i Latin-Amerika. Ja, kanskje ein kan trekke det til dei gule vestane i Frankrike også, sjøl om det da begynner å bli litt søkt, ei heilt anna politisk og økonomisk stode. Men generelle, uorganiserte, sosiale protestar "ras-de-bol" (vi er lei), er felles. Det kan altså vere ein global trend, og ikkje spesifikt for Midtausten.

Tar vi for oss dei fem i Midtausten, har mange peikt på at tre av dei er i land der Iran har innverknad, og at det derfor er reaksjon på Irans politikk (i Iran sjøl, mot at Iran brukar pengar på eventyr i utlandet i staden for på eiga befolking). Men om vi trekker inn Sudan og Algerie - og Chile, som liknar ennå meir på protestane i Libanon og Irak - så blir dette mindre påtakelig. Likevel er det klart forskjellar mellom dei fem. Protestane i Algerie og Sudan var tydelig politiske: bort med det sittande styret til hhv. Bouteflika og Bashir, som begge hadde sitte lenge og ikkje var til å rikke. Men alle fem har det altså til felles at dei er spontane, og ikkje eigentlig styrt av noen klar leiing, sjøl om ein prøvde å organisere komitéar til å koordinere krava i kvart land. Men for både Algerie og Sudan, der dei altså i begge tilfelle vann fram og fekk dei to militærleiarane til å gå av, så har ikkje opposisjonen hatt noen å sette i staden - nettopp fordi dei var leiarlause, og utan noen heilt samstemt politikk, utover at dei ville ha "ekte demokrati" og at livssituasjonen deira, altså økonomien skulle bli bedre. Derfor er det rimelig å gruppere dei med dei reine sosiale og økonomiske opptøyane i Iran, Irak og Libanon, som ikkje har hatt noen politiske krav utover generelt, "bort med dei korrupte, vi vil ha bedre levekår". I Algerie og Sudan er dermed faren at dei militære vil bli sittande med makta, slik dei i realiteten vart i Egypt, og naturligvis i Syria, der det gamle regimet har overlevd opprøret. I Algerie vart jo nettopp kravet til demonstrantane å utsette valga, sidan dei ikkje har noen kandidat å stille opp mot det gamle regiments menn, som dermed vann valet. I Sudan er den mest frykta militærleiaren, Muhammad "Hemedti" Dagalo, ein del av det nye styret. I det sivile Libanon og Irak er det også fare for at det blir nye gamle menn som trer inn, og i Iran er jo ayatollah-regimet så solid at det ikkje blir rokka politisk, men at det kanskje kan ramme handleevna til den sittande regjeringa.

Interessant i forhold til 2011, er jo også rolla til islamismen. For ni år sidan var den viktig overalt, og prega dei nye styra i Egypt og Tunisia, vart styrka i Marokko, og tok over opprøret i Syria. Men så skjedde det ikkje så mye - i Egypt vart dei knust, i Tunisia strevar dei det dei kan for å bli eit konservativt parti mellom alle dei andre, og i Syria forsvann dei med opprøret. I denne nye runden har vi så langt ikkje sett noe til islamistar, som jo nettopp ville kunne gitt struktur og leiarskap som desse oppreistane manglar (slik dei gjorde i 2011). Men i Sudan var det jo dei som hadde makta, der er det eit opprør mot islamistane, og deira fremste parti er oppløyst. I Algerie har dei etter borgarkrigen på 1990-talet spilt på regimets premiss, og dei moderate islamistiske partia som fins var så moderate at dei heldt seg langt borte frå protestane og held seg i skjørtekanten til dei militære. I Irak og Libanen er sunniar og shiaer sammen i protestane, og det vi måtte kalle islamistar i dei to landa, Hizballah i Libanon (utan tvil), og Da'wa (kanskje) i Irak, har heller stått på regimets side og i begge tilfeller vore med på å bekjempe protestane. Så islamismen ser ikkje ut til å kunne dra noe ut av desse folkelige protestane. Men kanskje problemet er at islamismen har vore den einaste organiserte og folkelige krafta i desse landa sidan kommunismen svann bort på 1970- og 1980-talet, og det som måtte vere av borgerlig-liberale krefter gjekk opp i dei regima som nå blir utfordra, og aldri fekk noen folkelig basis - det samme gjeld i stor grad sosialistiske og sosial-demokratiske rørsler; dei finnes, men dei har vore så marginale at dei har stort sett sklidd inn ei eller annan av dei andre retningane eg nemnte. Dette kan bli problemet for forsøka på å gi det folkelige opprøret noen varig innverknad - det kan fort bli at alt fell tilbake til gamle, sidan det var ikkje var noe klart alternativ veg å følge.

mandag 4. februar 2019

Libya, al-Qa'ida og Raudt

I samband med at eit utvalg har vurdert Norges innsats i Libya-krigen i 2011, har det oppstått ein breiare debatt om denne konflikten. Som vi tidligare har vore inne på i denne bloggen, delte og deler eg fortsatt den oppfatninga at Norge ikkje burde ha deltatt i denne krigen. Sjøl om resultatet, eit sammenbrot i landet, ikkje var gitt,  så var det noe ein burde forvente. Det var dermed eit ansvar som berre låg på libyarane sjøl, å velge enten å ta sjansen på eit opprør og leve med resultatet om det slo feil, eller fortsatt vere under Qadhafis eineveldige styre. Det var ikkje opp til omverda, NATO eller Norge å drive fram prosessen som leidde fram til der vi er i dag.

Men i denne debatten om Norge gjorde "rett" eller "feil" den gongen, har debattantar diverre latt seg drive ned i grøfter på kvar side, der det på eine sida er snakk om "folkemord" frå Qadhafis side (som det aldri var tale om), på den andre at det var al-Qa'ida som stod i bresjen for opprøret. Slik formulerte t.d. Raudts leiar Brynjar Moxnes seg i grunngivinga til eit spørsmål til utanriksministeren 2. januar:

"En av de viktigste aktørene på bakken i Libya i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN, og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve al-Qaida. Al-Qaida holdes ansvarlig for terrorangrepet mot USA i 2011 og en rekke andre terrorangrep mot sivile i Midtøsten og Europa. Likevel ble Belhadj fra den libyske al-Qaida-organisasjonen LIFT utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder da opprørsgruppene han ledet erobret Tripoli i samarbeid med NATO." 

Liknande framstillingar er gitt av representantar frå Raudt tidligare, og også av fredsforskar Ola Tunander i Ny Tid for februar. Utanriksministeren svarar unnvikande, men imøtegår ikkje framstillinga. Men sidan dette blir gjengitt fleire gonger, og er med å underbygge at "nordmennene visste ikkje kva dei dreiv med", så kan det komme til å bli eit slags "etablert faktum". Men det er ein myte. Al-Qa'ida var ikkje i det heile involvert i krigen i Libya i 2011 (men kom på banen året etter, i ein kamp mot dei nye styresmaktene).

Den Libyiske Islamske Kampgruppa
Abd al-Hakim Bilhajj (Belhadj)
Sentralt i denne framstillinga står altså gruppa LIFG. Det var ganske riktig ei radikal islamistisk gruppe, som ville føre jihad mot Qadhafi, og hadde som mål å innføre eit islamsk styre i Libya. Det var på 1990-talet, gruppa var sammensett av libyarar som hadde slåss i Afghanistan tiåret før. Dei var aktive i perioden frå ca. 1996 til 1998, då dei vart nedkjempa av regjeringsstyrkane. Ein stor del vart fengsla, resten rømte, mange tilbake til Afghanistan. Og desse fekk ganske riktig kontakt med Osama bin Laden. Men da Bin Laden ville bygge opp al-Qa'ida som ei "global" jihadist-rørsle, sa folka frå LIFG nei takk. Alle leiarane, derimellom Belhadj, nemnt over, og andre som var i Afghanistan, braut med Bin Laden, fordi deira mål var å kaste Qadhafi, ikkje å kjempe mot USA eller andre. Dei fleste ex-LIFG-folka forlot derfor Afghanistan. Belhadj reiste i eksil i Asia, men vart i 2004 kidnappa av britisk etterretning og overlevert til Qadhafi-regimet.

Men eit mindretal av libyarane var usamde, og slutta seg til Bin Laden, og to av dei, begge med dekknamnet "al-Libi" (Abu Yahya og Abu Layth), kom høgt på strå i al-Qa'ida. Dei erklærte derfor i 2007 at "LIFG har slutta seg til al-Qa'ida". Men alle leiarane i denne nå oppløyste gruppa, både dei som sat i fengsel (mellom dei Belhadj) og dei som var på frifot i andre land, avviste dette og kritiserte al-Qa'idas terror-strategi. Det var altså berre mindretalet som alt var med i al-Qa'ida som "vart med" i 2007.

I Libya foregjekk ei heilt motsett utvikling. Andre ekstreme islamistgrupper hadde på 2000-talet stilt spørsmål med ein valdelig strategi som hadde slått feil. Rundt 2007-2008 kom også turen til ex-LIFG. Dei hadde blitt kontakta av "fredsmeglaren" Sayf al-Islam al-Qadhafi, og etter ein lang intern prosess publiserte dei, med Belhadj som ein av fire forfattarar, eit fleire hundre siders dokument, der dei tok avstand frå valdsbruk som aksjonsform, og ville arbeide for ein islamsk agenda med fredelige midlar.
Etter dette vart mange av dei, mellom dei Belhadj, sett fri seint i 2010, kort tid før opprøret.
På dette tidspunktet var altså Belhadj og restane av LIFG altså iallfall offisielt på ei heilt anna line enn al-Qa'ida, men dei var jo fortsatt islamistar. Når opprøret starta i februar 2011, var det derfor først spørsmål om dei skulle delta - opprør er jo valdsbruk - men det vart det klar semje om. Deretter om dei skulle delta på ein "jihadistisk" plattform, med avstand til dei liberale. Det gjorde dei heller ikkje, men det var først i april-mai, altså godt etter NATO-vedtaket, at ex-LIFG (og også det Muslimske Brorskapet, som førte sin eigen politikk) nærma seg Overgangsrådet i Benghazi, fram til da var dette i all hovudsak sammensatt av liberale akademikarar og noen stammeleiarar. Brorskapet vart med i Rådet, mens ex-LIFG støtta det utanfrå.

Desse hadde jo kamperfaring frå Afghanistan, og kom til å spille ei merkbar rolle i kampen, men var på ingen måte dominerande, det var det militsar som dei upolitiske Zintan og Misrata-militsane som trulig var. Men sidan Belhadj klarte å mobilisere folk frå Tripoli i oppreisten der 20. august (ikkje minst fordi dei to andre militsane kom frå andre byar), vart han, under protest frå dei andre militsane, utpeikt av Overgangsrådet til militærleiar for Tripoli. Men det viste seg at det i realiteten var dei to andre som hadde overtaket, og ex-LIFG-militsen (der også mange ikkje-islamistar deltok) løyste seg opp.
I staden delte dei tidligare leiarane i denne før så radikale gruppa seg opp i fleire små politiske parti, eit av dei fekk eitpar representantar i nasjonalforsamlinga, Belhadj sitt parti vart ikkje representert, og han trakk seg tilbake og vart forretningsmann.

I alt dette spilte altså al-Qa'ida ingen rolle, og dei som i 1996 hadde stått for jihad var nå blitt mislykka parlamentarikarar som så mange i Libya på den tida. Men året etter kom faktisk al-Qa'ida på banen. Noen av dei frå det gamle mindretalet, dei som hadde valt Bin Ladens side, vendte tilbake, noen til Benghazi og noen til byen Derna. Dei første oppretta jihadist-gruppa Ansar al-Shari'a, som i 2012 tok til å angripe dei nye makthavarane i landet, fordi dei hadde "godtatt demokratiet" ved å opprette ei vald nasjonalforsamling. Denne nye gruppa var også knytt til drapet på den amerikanske ambassadøren i oktober 2012. Det kom til kampar mellom dei og andre militsar, og i 2017 var Ansar i praksis nedkjempa, samtidig som IS jo også hadde etablert seg (men også dei seinare kasta ut frå sitt territorium). Ansar hadde fortsatt band til al-Qa'ida. Men det har altså ikkje noe med dei som i 2011 kjempa sammen med opprørarane mot Qadhafi å gjere.

Derimot har ein av dei som i dag kjemper om makta i Libya, den aust-libyiske milits-leiaren Khalifa Heftar, med støtte frå Saudi-Arabia og Egypt, gjort denne påståtte islamismen til Tripoli-regjeringa, og det at Belhadj fortsatt bur i Tripoli, til ein måte å prøve brennmerke Tripoli i verdsopinionen. Denne mytologien frå Raudt er dermed på line med denne ganske tvilsomme strategien.

I politisk debatt er det desverre tendens til å styrke sine argument ved å opprette "heltar" og "djevlar". Skinnande heltar er få, djevlane kanskje fleire, men den politiske debatten hadde vore ryddigare om ein klarte å markere standpunkta sine på ein faktabasis som er faktisk, og ikkje basert på laust funderte rykter og mytar.

tirsdag 1. januar 2019

2019: Status

Året som gjekk førte til utviklingar som kan føre to av dei mest bloldige krigane i Midtausten inn i ein ny fase, og om vi er uvanlig optimistiske, kanskje gi ein slutt på iallfall ein av dei. Men det er kanskje meir optimisme enn vi er vant med, så la oss nøye oss med “ny fase” i første omgang.

Syria: Kven rakar kastanjane ut av elden?

Den første er openbart Syria. For eit år sidan skreiv eg, "Ein kan godt tru at innan neste nyttår vil dei siste områda som opprørarane held, først og fremst Idlib i nordvest og Ghouta aust for Damaskus, vere oppgitt”. Det heldt nesten: I Ghouta vart opprørarane nedkjempa, i Idlib er det ei våpenkvile under tyrkisk dominans, men “opprørarane” er der fortsatt, og kan ta opp igjen kampen.

Vi har jo hørt i mange respektable nyheitsmedier at “Idlib er det siste opprørskontrollerte området i Syria". Tilmed Le Monde skreiv dette, men det er jo så openbart ikkje sant; naturligvis er det store område som opprørarar kontrollerer, regimet har faktisk styrking berre med omlag tre firedeler av landet, og ingen del av Syrias nordgrense står under regimekontroll. Det som media trulig meiner  (iallfall det som er rett) er at Idlib var siste området styrt av uavhengige opprørarar, altså slike som ikke var under dominans av eller alliert med ei framand makt. Her må vi altså sjå på kartet:

Det raude er område kontrollert av regimet, altså alt i sør og vest for elva Eufrat (det er eit litt for stort grønt område nede til høgre, det er berre ein grensepost, al-Tanf, som er kontrollert av amerikanarane - ikkje av opprørarar slik fargen skulle tyde på. Trulig vil regimet ta det over når/hvis amerikanarane trekker seg ut).

Idlib er det blanda grønne og kvite i nordvest. Nord for der, opp mot den tyrkiske grensa, ligg Afrin, som før var dominert av kurdarane - som har det store gule området i nordaust. Nå er Afrin altså grønt på kartet. Kva betyr det?

Det betyr, at når vi ser bort frå den vesle feilen Tanf i sør, så betyr grønt på kartet faktisk områder dominert av tyrkiske styrkar, i allianse med “opprørsgrupper” - med eller utan hermeteikn. Det kvite eller grå kan da stå for sjølstendige syriske opprørsgrupper.

Idlib

Situasjonen i Idlib var altså at ei gruppe, normalt rekna som Qa’ida-alliert (Hay'at Tahrir al-Sham, gjerne forkorta til Tahrir eller HTS), lenge hadde kontroll over provinsen. Men i 2017 begynte andre grupper, som den islamske Ahrar al-Sham, og restane av den “Frie Syriske Hær” å gjere motstand og tvinge HTS tilbake. Dei fekk støtte frå Tyrkia, som samtidig gjekk inn i Afrin og kasta ut kurdarane (som reiste austover). Tyrkia kontrollerer nå Afrin, men bruker Frie Syriske Hær, og alle andre dei kan få tak i, som lokale troppar på bakken. Ahrar deltar her, og også soldatar som har rømt frå HTS, og kanskje tilmed IS, er det påstått, men under strikt tyrkisk kommando. Tyrkarane styrer.

I Idlib har desse tyrkisk-dominerte syriske gruppene gjort ei våpenkvile med regimet, der Tyrkia skal garantere ein våpenfri buffer mellom dei. HTS er ikkje del av denne avtalen, men har de facto respektert den. HTS er for øvrig nå splitta i ei meir moderat retning som innser at dei må prøve berge stumpane, og hard-liners som vil kjempe til siste mann. Men pr i dag er konfliktnivået sterkt redusert, og Tyrkia har kontrollen i dette området.

Kurdarane

Kurdarane sit altså med den langt største delen av Syria, ved sida av regimet, sjøl om mye av det er ørken - det viktige er Eufrat-dalen og grenseområda i nord. Den kurdiske befolkinga er mest i grenseområda, dei tynt befolka områda lenger sør og det meste av Eufrat-dalen er bebudd av arabarar, og her er kurdarane fremmende. Men dette er også område med ein del olje-verksemd.

Kurdarane har vore i spissen i kampen mot IS, som nå har noen bitte små ørkenområde heilt sør i syrisk Eufrat-dal, og USA har støtta kurdarane i dette, men også vore garant mot tyrkisk innmarsj. Tyrkia har heile tida sagt at eit kurdisk sjølstendig - eller sjølstyrt - område langs den tyrkiske grensa er uakseptabelt for dei, og at dei vil erobre dette området for å sikre si grense. Men USA har hindra dei i dette, så lenge kurdarane var nødvendige i anti-IS-kampen.

Som vi har hørt, ønsker dei amerikanske militære å fortsette denne politikken, men er blitt overkjørt av Trump, som har beordra alle amerikanske styrkar ut av Syria innan 60-100 dagar, altså godt før påske.

Spørsmålet er da kven som kjem til å tene på dette. Vi har nå tre partar som alle meiner dei har “vunne” krigen så langt, og som er skeptiske eller meir til dei andre to: Regimet, som primært vil vinne tilbake kontrollen over heile landet sitt og fullføre “oppdraget” med å slå ned opprøret frå 2011 - med støtte frå Russland og Iran. Tyrkia, som framfor og over alt vil hindre kurdisk sjølstyre i Syria, det er deira einaste mål i landet. Og kurdarane, som vil det motsette, dei har vunne store sigrar og vil ha det respektert. Dei innser nok at fullt kurdisk sjølstende er urealistisk, men vil i det minste kunne behalde mest mulig av det kurdiske samfunnssystemet dei har oppretta i “Rojava”, deira namn på syrisk Kurdistan.

Kven kjem etter amerikanarane?

Vi kunne tenkt oss tre mulige scenarier ut frå dette, når USAs konfliktdempande rolle (ja, dei har faktisk det) forsvinn. Eitt er alles kamp mot alle mellom dei tre, med ny oppblomstring av IS, kan hende. Det andre er ein avtale mellom Syria  (regimet) og Tyrkia mot kurdarane: Syria tillet Tyrkia å knekke kurdarane langs grensa, mot at regimet da får tilbake kontrollen over resten av det gule området. Tyrkia vil berre ha ein garanti mot infiltrasjon inn i Tyrkia, som dei kan få om regimet vinn tilbake det som tyrkarane sjøl ikkje tar og utsletter “Rojava”-staten. Eller, motsatt, at kurdarane og regimet finn sammen til ein avtale “mellom syrarar”, mot den tyrkiske invasjonen. Da vil nok også kurdarane godta å gi opp dei arabiske området (og oljefelta) som dei kontrollerer, men vil kunne forhandle seg til eit varig internt sjølstyre og eit fortsatt “Rojava” under den syriske statens overstyre.

Alle tre er mulig, men i førre veke sidan kom ei melding som tyder i retning av den siste løysinga: Tyrkias første angrepsmål ville vere byen Manbij, heilt vest i det kurdiske (gule) området. Amerikanarane har stått der og hindra tyrkiske angrep. Nå har syriske regjeringsstyrker tatt stilling rundt og vest for byen, etter ein avtale med kurdarane. Dette tydar altså på samarbeid regimet + kurdarane mot Tyrkia. Men vi veit enno ikkje om dette berre er ein lokal avtale, eller om det peiker på noe meir langsiktig. Vi veit ikkje ein gong om Trump ikkje vil skifte meining - ting han har sagt kan tyde på at han helst såg at Tyrkia tok over den rolla USA har hatt, og om regimet (med Russland og ikkje minst Iran bak) er dei som tar gevinsten av at USA trekker seg ut, er det eit uventa resultat som kanskje kan få han til å snu på femøringen att.



Saudi Arabia og Jemen

Elles er det jo Saudi Arabia som har vore i fokus i det siste. Kronprinsen, Ibn Salman, har ikkje mye igjen av den helteglorien som “reformist” han hadde i ein del vestlige medier for eit år sidan, Og det kom naturligvis av drapet på denne journalisten med namnet som er så vanskelig å uttale (det mest korrekte er trulig “kháshog-ji” - det er ikkje ein dobbel g, men to ulike konsonantar, anten q-j [skriftforma], '-g [egyptisk dialekt] eller g-j [arabiske halvøy - der han kom frå, så det nok den beste. Familien stammar openbart frå Tyrkia]. Det har utløyst ein langvarig debatt om Vestens støtte til Saudi-regimet, ikkje minst når Trump opent seier at verdiar ikkje betyr noe i dette, med mindre dei er pengeverdiar. Saudis plass på verdsarenaen, eller regionalt for den del, er ikkje umiddelbart truga av dette, men det er ubehagelig og svekker dei diplomatisk.

Det kan ha hatt betydning for at Saudi-Arabia lot seg presse til forhandlingsbordet i Jemen-konflikten, og Houthi-geriljaen såg seg også tent med dette. Houthiane (raude på kartet) kan ikkje tåle å miste havnebyen Hodeida, som våpenkvila dreier seg om, og som alle forsyningar til nord nå går gjennom. Byen skal etter avtalen stå under nøytralt, internasjonalt bevokta, styre. Dersom det betyr at Houthiar og andre fortsatt kan handle gjennom byen, er det trulig nok til dei vil akseptere avtalen - som jo for første gong gir Houthiane status som ein anerkjent part av konflikten i Jemen, og ikkje berre nomadiske opprørarar. Men det samme kan nettopp vere ein grunn for Saudi til å sabotere våpenkvila og prøve å vinne fram att militært.

Konflikten i Jemen har jo mange partar. Saudi-Arabia og Emirata er på samme side, men har ulike målsettingar, og ulike oppfatning om f.eks. Jemen skal vere eitt land (Saudi) eller at Sør-Jemen igjen bør bli sjølstendig, slik dei var til 1990 (Emirata). Dei har også problemet at dei strengt tatt ikkje kjempar for noen spesifikk leiar: Offisielt støtter dei den avsatte presidenten al-Hadi, men han sit enten i husarrest i Saudi, eller på sjukehus i USA, og ingen trur han vil komme tilbake. Men ein god kandidat for kven skal styre landet dersom Saudi-koalisjonen vinn, har dei ikkje. Men akkurat nå ser ikkje det ut til å vere noen overhengande fare for det, så dei kan tillate seg å utsette det problemet.



Libya

Det har også vore noen diplomatiske manvørar i Libya, men her er det stort sett snakk om fektningar mellom europeiske makter; Italia (Libyas beste venn, i eigne auge) og det meste av FN til fordel for den FN-innsatte regjeringa i Tripoli, mens Frankrike nå meir og meir tydelig står fram som støttespillar for krigsherren Khalifa Heftar og regjeringa i aust, sammen med Egypt, Saudi-Arabia og muligens Russland.

På bakken har det skjedd lite det siste året, bortsett frå at sammenbruddet i Tripoli og områda rundt blir ennå meir tydelig, byen er nå fragmentert mellom ulike bydels-militsar, eller gjengar får vi vel kalle det, som ikkje respekterer noen andre enn seg sjøl. Journalistar seier at før, under Qadhafi, måtte dei ha skriftlig tillagtelse for å kunne bevege seg noen plass som helst, nå må dei ha mange sett med slike, ein for kvar kontrollpost / gjeng sitt område dei skulle bevege seg inn i. Så å snakke om “regjeringa i Tripoli” er på mange vis ein eufemisme. Men det er noen store militsar i regionen som har styring med ulike delar av vest-Libya, men altså med liten koordinasjon.



Irak

Meir på det fredelige området, har vi hatt eit val i Irak som har styrka makta til éin part, nemlig “sadristane”, det vil si tilhengarane til den tidligare militsleiaren Muqtada al-Sadr. Militsen hans, “Mahdi-hæren”, som var frykta under borgarkrigen for sin basis i den fattigare delane av Bagdad, er oppløyst, eller heller omforma, Sadr har omgjort henne til ei politisk rørsle som nå har stor innverknad på regjeringa i landet.

Muqtada Sadr på besøk hos Ibn Salman
Denne Sadr er dermed blitt ein litt vanskelig mann å bli klok på, eller ein kameleon, kanskje. Han går alltid i kappe og turban som ein ayatollah - det lar han vise at han har rett, som ætling av Profeten, til å bære svart turban - men han har eigentlig liten og ingen religiøs utdanning. Derimot er han fremste talsmann for Sadr-familien, ein av dei to tre dominerande religiøse familiane i irakisk shi’isme (med slekt i Libanon, fetter av den “forsvunne” shia-leiaren Musa al-Sadr); med fullt av stor-ayatollaher og anna i slekta, derimellom fleire martyrar til Saddams undertrykking.

Muqtada bygde seg opp som militsleiar, og retta først og fremst våpna mot USA og det amerikanske nærværet i Irak. Nå kan han visst samarbeide med dei. Han har til tider vore sett som talsmann for iranske interesser i Irak, men har seinare markert sjølstendigheit for storebror i aust. Våren 2018 leia han økonomiske protestar mot det dåverande Abadi-styret i Bagdad og det han kalte deira korrupsjon. Påfallande har vore hans besøk i Gulfen, både i Emirata og hos Ibn Salman i Saudi-Arabia. Det kan vere “konfliktdempande” besøk, “de har ingen ting å fryke frå meg”, men det kan også vere netopp for å prøve å gi Irak (gjennom hans eige parti) meir rolla som uavhengig balansepunkt mellom Iran og Saudi-Arabia, framfor å bli sett på som ein del av den “shiiske halvmånen” som omringar Saudi.



Iran

Og til sist Iran, der USAs hammar mot atomavtalen til slutt fall. Dette har jo nesten like mye vorte ein konflikt mellom USA og Europa som mellom USA og Iran, fordi dei separate amerikanske sanksjonane mot Iran vart jo aldri løfta, så der var det ikkje mye å ta tilbake. Det som vart gjeninnført var amerikansk straff mot europeiske (og andre) selskap som handla med Iran - det var altså først og fremst eit forsøk av USA til å presse Europa og resten av verda til å følge USA utanrikspolitikk.

EU har snakka om å bruke ulike fiffige påfunn (betaling gjennom mellommenn osv.) for å unngå desse sanksjonane, men det har ikkje blitt til noe særlig. Fleire og fleire internasjonale selskap har derfor begynt å trekke seg ut av Iran, og diverre, dei amerikanske sanksjonane bit faktisk; dagliglivet for iranarar har blitt verre av Trumps politikk. Men politisk har det ikkje skjedd store endringar ennå. For eit år sidan var det sosiale og økonomiske protestar i Iran, protestar som korkje var knytt til dei konservative (som gir den sentrums-orienterte presidenten Rouhani skulda) eller dei liberale (som legg skulda på dei konservative), men nye grupper som ikkje bryr seg om politikken, berre i at deira økonomi og dagligliv er blitt verre. Litt som vi seinare såg i dei “gule vestane” i Paris. USA har ikkje fått det politiske opprøret dei nok rosenraudt håpa skulle komme. Vi har altså ikkje sett noe avgjerande resultat av at atomavtalen vart brutt ennå, mest trulig er det nok at dei fleste iranarar legg skulda på Trump, sidan dei vel registrerer at resten av verda også gjer det. Den frykta opptrappinga av spenning mellom Iran og Vesten / USA har heller ikkje slått til ennå, dels sidan resten av verda så klart har fordømt USA (her må vi seie "USA", for kongressopposisjonen støttar Trump i dette). Dels at dei ser rival Saudi-Arabias problem, og vil la dei steike litt i eige fett først. Men dette kan vere berre ein ventefase, Iran etter atomavtalen kan bli ei av dei negative utviklingane i året som kjem.



Utviklinga i Syria kan altså vere positiv, i Jemen er det meir usikkert, og i ei rekke av dei andre konfliktområda i Midtausten står vi kanskje helst i ein ventesituasjon der det kan komme gjennomrbudd av noe slag - eller at det som bygde seg opp i 2018 fører til endring - men der det også kan vere at situasjonen fortsetter som nå ei tid til. Vi kan ikkje vente oss at kronprins Ibn Salman blir fjerna i 2019 (han sit for trygt). Vi kan ikkje  vente oss at parlamentsvalet i Israel i april fører til fredssamtalar med palestinarane - og kanskje heller ikkje til noen annan vesentlig endring i Israel. Iran kan føre til ny spenning. Men det går likevel an å vere optimistisk og håpe at nyttår 2020 vil bli litt lysere enn nyttår 2018 og 2019 i delar av regionen.

fredag 14. september 2018

Libya-krigen, mytar og etterpåklokskap

Libya-utvalget har lagt fram ei innstilling om den norske krigen i landet i 2011. Denne er jo mest opptatt av kva regjeringa og politikarane gjorde i det høvet, men virkeligheita har jo også blitt involvert der, i meir eller mindre marginal grad.

Det kan jo gi grunn til eit lite tilbakeblikk, også sidan det - ikkje minst på venstresida - er i ferd med å feste seg noe som etter kvart blir mytar både om krigen og haldningane til den. Mellom anna har ein kollega nylig fått store oppslag med ei historie om at norske "ekspertar" og "intellektuelle" slutta entusiastisk opp om krigen. Det er rett og slett feil, og eg er den beste til å avgjere det, sidan, med all respekt å melde, så er eg ein av kanskje to "ekspertar" med kompetanse på Libya som uttalte meg om stoda, og eg var mot. Bergens Tidende utnemnte meg tilmed som "SV-veteran" som var mot partiets line i saka. Den andre var statsvitar Målfrid Braut Hegghammar, som det eg minnes aldri uttalte seg normativt for eller mot den norske krigsdeltakinga, men noen entusiasme kan eg ikkje erindre korkje frå henne eller frå andre Midtausten-spesialistar som var mobilisert opp i media.

Det først når ein utvidar begrepet "ekspert" (eller "intellektuell", eit like vagt begrep - det får vere opp til media kven dei gir ein slik tittel) til å omfatte generalistar som ikkje har noen kompetanse på regionen at ein finn dei politiserte utsegna Terje Tvedt refererer til, slik som Janne Haaland Matlary, som jo nettopp påstod eit illusorisk "folkemord". Men å kaste dei opp til autoritetar på konfliktar i Midtausten er for å si det mildt å tilpasse empirien til teorien.

Blod på hendene uansett
Berre så det er sagt. Men - for å vere historisk redelig, så erkjente eg også eit mulig moralsk dilemma her. Eg var i kontakt med partiet mitt før noe vedtak om norsk deltaking vart gjort, dette var vel omtrent da FN var i ferd med å gjere sitt vedtak midt i mars. Situasjonen då var at regjeringsstyrkane hadde tatt Ajdabiya, og opprørarane var openbart ikkje i stand til å stanse frammarsjen deira; Benghazi ville falle trulig innan ei veke eller to. Det var fullt kaos i byen, alt som fantes av bilar og transport var på vill flukt austover mot den egyptiske grensa, det var dei som ikkje kunne anna som var att i byen. Spørsmålet var derfor kva som ville skje den dagen Benghazi var på regimets hender.

Her var det, sa eg, ein situasjon der omverda ville bli ståande att med blod på hendene enten ein gjorde det eine eller det andre. Å gripe inn ville nok kunne stanse regimestyrkane men ikkje stabilisere Libya, landet ville mest trulig falle frå kvarandre i kaos, og når opprørane ikkje klarte å dra nytte av flystøtten (noe eg var rimelig sikker på dei ikkje var i stand til), så var det stor fare for at NATO-maktene ville sjå seg nødt til å sende inn bakkestyrkar, med hengemyra som resultatet. Altså modell Irak og Afghanistan. Dette siste tok eg altså feil i, NATO hadde klart å dra lærdom av Irak og heldt seg til luftkrigen (stort sett, iallfall) og trente heller i det stille rebellane opp til å ta makta sjøl. Men kaoset, knapt nok noen stor profeti, slo jo til. Og alle dei som da vart drept i dette kaoset ville vere omverdas ansvar.

Om dei derimot ikkje greip inn, så var modellen Srebrenica reell. Snakket om "folkemord" var og er naturligvis tøv, noe eg også gjorde klart, men "massemord" er noe anna. At det ville bli noen tusen, kanskje 5-10.000 som i Srebrenica, var ikkje urimelig. Og dette ville også kunne bli "blod på omverdas hender", slik som i Bosnia og Rwanda. Så det var eit moralsk dilemma: Enten ein gjorde det eine eller andre, så ville mange miste livet, og omverda ville i begge tilfelle bli tilskrive eit ansvar sidan det alltid kunne sias at dei kunne ha redda desse liva ved å gjere "det andre". Mitt svar var altså at det langsiktige kaoset trulig ville bli verre, forutan det prinsippielle: At "folkenes frigjering [altså opprøret] må vere deira eige verk" og ansvar, og ikkje ligge til fremmende makter, enten dei nå har egoistiske eller idealistiske motiv.

Qadhafis hevn - eller?
Men var Srebrenica ein relevant modell? Kritikarane av invasjonen har også konstrurert opp ei virkeligheit som langt på veg er ein myte: At Qadhafi var ein romslig og rasjonell leiar som ein godt kunne ha laga fred med - om ikkje berre NATO hadde bestemt seg for å "ta" han - og at alt snakket om massedrap var konstruert opp av perfide opprørarar og løgnaktige medier.

Dette må vi analysere på to nivå: Kva vi visste den gong, i mars 2011, og kva vidare kunnskap vi har i dag. Det er klart at opprørarane dramatiserte og media generaliserte meldingane frå Libya. Det vart ikkje skote med jagerfly mot demonstantar - men det vart skote mot dei frå regimevennlige soldatar. Det flaug helikopter over demonstrantane, og mange meinte å høre skudd frå dei - noe som i sammenhengen ikkje var usannsynelig, og langt meir realistisk enn at ein skulle ha brukt jagerfly. Det var represjon, og sivile demonstrantar vart drepne. Ein kvar middels oppgåande kildekritikk burde vere (og var) i stand til å slå av for kjente og avdramatisere meldingane ned til det som vi kunne si mest trulig faktisk forekom.

Så var det om "Qadhafi" (regimet) ville faktisk ha gjennomført massemord på sivile i Benghazi om dei hadde vunne. Der måtte ein altså analysere på ståande fot ut frå det vi visste om situasjonen og regimet. For det første var dette eit opprør, og i aust i stor grad eit folkelig opprør (opprøret hadde stor støtte i aust og i Benghazi). I den stoda var det ikkje noen stor forskjell på "sivil" og "opprørar" - ein kvar våpenfør mann var potensiell opprørar, anten han hadde gravd ned eit gevær i hagen eller ikkje. Ein kunne ikkje vente at det vart gjort noen forskjell her: Alle som kunne vere rebellar ville bli behandla som det.

Det andre var regimets eller Qadhafis eventuelle hevntørst. Og her blir det meir ein analyse av kva slags regime dette var. Vi kan t.d. skille mellom eit autoritært og eit diktatorisk regime, i kva vi forventar dei vil gjere etter å vunne over eit opprør. Ein strategi vil vere å prøve å inkorporere tidligare opprørarar, t.d. ved å gi dei noen konsesjonar, "kjøpe dei opp" med plassar i regimet, eller prøve spille dei mot kvarandre, så lenge dei aksepterer at herskaren herskar. Slike strategiar kunne vi vente t.d. frå Salih i Jemen, Assad (far) i Syria, Nasser, og saudiske kongar. Ein diktator vil derimot ikkje tåle andre maktsentra enn seg sjøl, og vil i staden staturere eit eksempel med total represjon av tidligare opprørarar, tvinge dei i eksil, eller altså drepe dei - Saddam er eit døme, sjøl om han også skifta mellom ulike linjer alt etter som kor sterk han kjente seg.

Kva med Qadhafi? Han var eksentrisk, men ikkje "gal", han reagerte rasjonelt, men han var også ideologi-styrt meir enn ein balanserande maktpolitikar. Han skifta derfor også frå det eine til det andre - t.d. prøvde han ein periode å utrydde stammevesenet, av ideologiske grunnar, for seinare å lage alliansar med dei samme stammeleiarane. Likevel var styret hans først og fremst personlig diktatorisk heller enn ein autoritær balanse mellom ulike maktgrupper. Hadde opprøret vore eit stammeopprør, kunne vi kanskje tenke at han kunne ha satsa på avspenning og integrering - stammene vil jo alltid vere der også i framtida. Men dette var eit ideologisk, demokratisk opprør leia av personar frå eliten som fram til nylig hadde stått han nær. For å gjenopprette den personlige autoriteteten sin, er det derfor mest trulig han ville slått fryktelig ned på dei som hadde gjort opprør, og spesielt på den delen av landet som han alltid mistrudde, Cyrenaica (der Benghazi er hovudstaden). Ut frå ein slik umiddelbar analyse av regimet, rekna eg (og andre) med at ein blodig represjon for å statuere eit eksempel var meir å vente enn eit begrensa oppgjer og forhandlingar med opprørarane.

Sayf al-Islam og opprørsleiarane
Det vi har fått vite seinare, stadfester også at opprørarane kom til å sjå det slik. Demonstrasjonane kravde frå starten "regimet må bort", men leiarane var langt meir moderate. Den sentrale personen for dei var Qadhafis son Sayf al-Islam. Sayf hadde lenge vore forhandlar og mellom-mann for regimet både internasjonalt og nasjonalt; han hadde forhandla fram løysingar på langvarige problem, han hadde fått løslatt politiske fangar, og hadde gode kontaktar med opposisjonen (som jo hadde hatt høge posisjonar i regimet). Far Qadhafi var også mye sjuk, og hadde overlatt mye av det daglige styret til sønnene, der Sayf var ein av dei mest aktuelle arvingane. Opprørsleiinga forventa derfor at Sayf ville bruke høvet til å parkere faren inn i ein formell posisjon, og gjennom forhandlingar med opposisjonen ta over som Libyas leiar. Dette kunne opprørsleiinga godt leve med. Det var da også hektisk kontakt mellom Sayf og andre regime-toppar og opprørarane, tilmed frå Gulfen vart opposisjonelle floge inn til Tripoli for samtalar om vegen vidare.

Derfor kom Sayfs TV-tale den 20 februar som ei overrasking og kalddusj. Det var første reaksjonen frå regimet, og Sayf stilte seg heilt på farens side, og fordømte opprøret fullstendig - eit skarpt brot. To dagar seinare kom farens "zanga-zanga"-tale om å reinske landet gate for gate. Sayfs tale var vendepunktet i opprøret, sidan Sayf var porten til gradvis overgang, og han hadde stengt den ettertrykkelig. Frå det tidspunktet var det klart at opprørane måtte faktisk fjerne regimet eller ta den straffa som vil følge eit nederlag. Dermed vart kravet om at Qadhafi skulle forlate landet det sentrale for dei. Dei kunne ikkje lenger godta ein formell "avgang", for ein må hugse på at Qadhafi aldri var president av Libya; han kunne ikkje "gå av" frå ein posisjon han ikkje hadde (noe han også hevda). Qadhafi hadde jo til tider tilmed "knust staten", det var "folket" som styrte direkte (han var berre "leiar" for den libyiske revolusjonen). Når Sayf ikkje var villig eller evna å sette faren til sides, måtte dei derfor rekne med at Qadhafi ville fortsatt vere den reelle leiaren av Libya så lenge han var i landet. Og sidan opprørarne satte fram så ufråvikelige krav - dei såg ingen mellomveg; enten var regimet heilt borte, elles så ville Qadhafi vere "leiar" som før - var det lettare for Qadhafi å godta fredsforslag som ikkje hadde noen sjanse om å bli gjennomført.

Dermed blir, for øvrig, også debatten om NATOs mål var "regimeendring" eller ikkje meir eller mindre akademisk. Resultatet av krigen måtte bli enten at regimet (og Qadhafi) forsvann, eller at opprørarane forsvann. Få eller ingen i Libya såg nokon annan utveg. Spørmålet var berre om omverda (NATO, Norge) skulle spille ein rolle i dette eller ikkje.

Opprøret som trojansk hest for islamismen
Ein annan myte som ser ut til å festne seg i SV og Raudt, er at opprørarne var fæle islamistar og jihadistar. Det var dei ikkje, jihadismen dukka først opp etter Qadhafis fall, i første omgang i form av gruppa Ansar al-Shari'a, som kjempa mot dei nye leiarane i landet frå sommaren 2012. Igjen heilt kort: Islamismen i opprøret 2011 var i to former. Det eine var det Muslimske Brorskapet, ein liten organisasjon intellektuelle (primært frå Tripoli) som hadde vore i eksil i Egypt, og som slutta seg opprørsleiinga (Det nasjonale overgangsrådet) i Benghazi. Dei var, som Brorskapsfolk generelt, parlamentarisk innretta.

Det andre var restane av ei gruppe kalla (på engelsk) LIFG, den "islamske kampgruppa". Dei hadde prøvd eit opprør på 1990-talet, men feila; mange vart fengsla (og vart sluppe fri etter avtale med Sayf al-Islam), andre flykta i eksil til Afghanistan, der noen av dei ganske riktig tok kontakt med Usama bin Laden. Men dei fleste av dei forlot bin Laden ganske raskt, fordi dei ville slåss mot Qadhafi, ikkje USA - USA var som kjent motstandar av Qadhafi. Berre ein handfull vart verande i Qa'ida, derimellom "Abu Yahya al-Libi" som var aktiv i 11. september-aksjonen. Men dei som kom tilbake til Libya i 2011, hadde brukt åra i mellomtida i eksil i andre land, eller i fengsel. Dei var nok fortsatt islamistar av ulik valør, men ikkje jihadistar i al-Qaida-meininga, og fleire kjempa sammen med sekulære opprørarar. Dei slutta seg også til det felles overgangsrådet, og vart blanda inn i rivaliseringane der. Leiaren i gruppa, Abdelhakim Belhajj, tapte i ein maktkamp om ein regjeringspost i 2011, og er nå blitt businessmann og leiar eit lite borgarlig-konservativt parti som får eit par prosent stemmer.

Seinare kom jo kaoset, og gav rom både for Ansar al-Shari'a (alliert med al-Qa'ida) i Benghazi, og IS i Syrte. Både ex-LIFG og Brorskapet er derimot del av det politiske livet i Tripoli, alliert med dei militsane (Misrata-militsen) som kasta IS ut av Syrte. Byen Derna i aust har hatt ei eiga historie, der andre konservative islamistar vart angripe av IS, men klarte også der å kaste IS ut og ta styring med byen på eiga hand. Men alt dette er altså del av det generelle kaoset. Dei dominerande motsetningane i Libya i dag kjem av rivalisering mellom personar, stammar og byar; religiøs og annan ideologi spiller ei heller underordna rolla. IS og Qa'ida kjører sine eigne løp på sida av det andre rotet. Under den tida NATO-krigen pågjekk, var ikkje dette ei sentral problemstilling.

mandag 16. april 2018

Syria: Kjemi og bomber

Eg har i desse bloggane prøvd å unngå å skrive det samme som de finn i "siste sekund"-nyheitsmeldingar i andre aviser og medier, og heller oppsummere (og ja, det har blitt mindre tid til blogging i dei siste par åra, diverre). Derfor burde eg også halde tann for tunge i det siste i Syria, ikkje minst fordi eg ikkje "veit" meir enn andre om det som faktisk har skjedd. Men likevel, det er jo dramatisk, så la oss sjå litt på hendingane.

Kva veit vi, og kva trur vi?

Vi har altså liten heilt sikker kunnskap om angrepa i Douma sist veke, som førte til bombeåktaka frå tre NATO-land. Kanskje får vi heller aldri sikker kunnskap. Men la oss snakke om "sannsyneligheitsovervekt", kva er det mest rimelig å tru har hendt?

1. Det er overvegande trulig at det vart brukt kjemiske midlar i bombeåtaket i Douma (Aust-Ghouta) 7. april. Det er komme så mange vitneutsagn frå ulike kjelder at det ikkje er rimelig å tru at dei er falske eller del av noen konspirasjon.

2. Det som virkar mest tydelig er at det vart brukt klorgass i dette angrepet. Noen observasjonar peiker også på bruk av ein eller annan type nervegass, sarin eller noe anna, men desse er ikkje sikre, og heller ikkje USA seier dei har bevis på bruk av nervegass (ulikt klor). Dette kan vise seg å vere tilfelle, men vi veit det ikkje. Dette er eit sentralt punkt, så derfor to ord om skillet mellom klor og nervegass.

All bruk av kjemiske våpen (gass) som stridsmiddel i krig er forbudt etter konvensjonen om kjemiske våpen som Syria underteikna i 2014, altså både klor, sarin og anna. Men klorgass er eit "fattigmannsvåpen", som i utgangspunktet ikkje er (særlig) dødelig. Det kan, som all gass, drepe når det er brukt i store mengder eller konsentrasjonar, eller under bestemte forhold, men dødstalla i eit klorgass-angrep vil normalt vere låge. Dette er grunnen til mistanken om sarin-bruk her, sidan fleire titall (over 30-40) vart drept, som er svært mye for eit klorangrep. Men noen kjelder peiker på at mange av dei drepne var på ein bestemt plass, og det kan derfor vere ein svært sterk konsentrasjon klor utløyst der som førte til så mange døde. Andre kjelder har observert symptom (stive pupillar) som tyder på nervegass, så dette er ikkje avklart. Men vi kan altså si at bruk av klorgass er svært trulig, nervegass er berre ein muligheit etter det vi nå veit.

Klorgass er laga av klor, det samme som vi brukar i hushaldninga, og svært vanlig i Midtausten, der det brukas til å reinske drikkevatn. Det er altså ikkje forbudt å oppbevare klor, og det er rimelig lett å lage gass av det, ein treng ikkje avanserte "produksjonsanlegg". Derfor var ikkje klorgass omfatta av avtalen i 2014 om å uttransportere kjemiske våpen frå Syria. Vart det nå berre brukt klorgass, har det altså ingen ting med denne avtalen å gjere, og kan på ingen måte tyde på at det ein den gong kom fram til var verdilaust eller mislykka. Store mengder sarin og annan nervegass vart då fjerna frå Syria, og er ikkje vore i bruk i krigen seinare.

Etter den tid gjekk ein i staden altså over til å bruke det ein da "hadde for handa", meir eller mindre "heimelaga" gass basert på klor, og dette ser ut til å vore relativt banalt i bruk, det er over tretti rapporterte klorgass-angrep dei siste to åra (naturligvis omstridt, men at det har vore i bruk, har "sannsyneligheitsovervekt"). Det siste i Douma kan altså berre ha vore eit nytt i samme kjeden, der det enten ved eit tilfelle har ført til større dødstall enn vanlig, eller i større konsentrasjon eller mengder enn før. (Men, for å ta det opp att: også bruk av klorgass, uansett kor banalisert, er ulovlig etter krigens folkerett som også Syria har skrive under). Sarin og annan nervegass er i ein heilt annan klasse, det er svært dødelig (ca. "2-3000 gonger så dødelig som klor", seier kjelder), og er fullstendig forbudt også å produsere og oppbevare.

Det er også etter 2013 at vi har fått mange rapportar om bruk av klorgass i Syria, men åtaket i Khan Sheikhoun i fjor, som førte til førre amerikanske bomberaid, var med sarin, ifølge undersøkingar frå utanlandske laboratorier. I så fall finnes det altså også sarin igjen i Syria. Rapportar har hevda at både opprørarar og regimet har lager med sarin, men trulig i mindre mengder, og det er også få påstandar om sarin-bruk utanom Khan Sheikhoun. Sarin er heller ikkje spesielt vanskelig å produsere, og å ødelegge "produksjonsanlegg" vil trulig ikkje gi noen særlig langvarig begrensing på produksjonsevna.

Klor og sarin kan ikkje brukas sammen (i samme bombe), men det er naturligvis mulig å bruke begge type våpen i samme åtak.

3. Det er ingen grunn til å tru anna enn at regime-styrkar stod bak åtaket. Dette er naturligvis ein antakelse, vi har ingen klare bevis, men noen foto frå åtaket viser ein ueksplodert klortank som har gått gjennom ein tak/vegg, altså ser ut til å ha blitt droppa frå lufta (og ja, naturligvis kan det vere eit konstruert foto, men kor trulig det er, er noe anna). Vi er likevel her henvist til bruk av logikk, og det er ein farlig metode. "Kven tener på det", det kan brukas på alle mulige måtar og til å "forklare" alt og ingenting, og i krig bygger på det på ein grunnleggande falsk forutsetning: at krigen er logisk. Eller, for å si det meir akademisk: Det er altfor mange ukjente variablar. Kven er det som har bestemt f.eks. eit åtak? Er det "Assad" personlig? Neppe. Er det "regimet"? Kven er det? Er det ulike fraksjonar eller enkeltpersonar som har sin eigen agenda? Eller er det rett og slett slik at også i krig så er byråkratisk inkompetanse og "vi gjer det vi pleier å gjere" det som faktisk fører til handlingar? Så før "logisk" må vi iallfall spørre "kven sin logikk"?

Derfor bør vi ikkje ta slike vurderingar for meir enn gjetningar. Likevel: Om ein var opprørar, og hadde ei lita mengde med eit svært farlig våpen, korleis ville ein da bruke det? Mot fienden, for å prøve f.eks. å bryte ein blokade? Eller mot sine eigne sivile (som i dette tilfellet trulig omfattar eins eigne naboar og slektningar, sidan opprørsgruppa her var sterkt lokalt basert), berre i håpet om at dette skulle føre til internasjonal sympati? Når ein eigentlig ikkje trur på at slik sympati skal føre med seg noe som helst? To dagar før ein uansett har tenkt å kapitulere og gi opp kampen, slik at ein evt. utanlandsk inngriping ikkje ville føre til noen betring for eins eigen situasjon? Er dette trulig, eller er denne tanken eit halmstrå for å unngå å akseptere at den andre parten faktisk har mest interesse av angrepet?

Så kva med regimet, kva skulle dei tene på det, når dei stod på nippet til å vinne? Problemet for dei var at seieren trakk i langdrag. Ein del av opprørsguppa Jaysh al-islam som heldt Douma hadde overgitt seg og blitt bussa ut, men ein stor del av fortsatt godt utrusta soldatar nekta å gi opp og å reise. Dei ville slåss til det siste. Eit kraftig angrep kunne overbevise om at dette var nyttelaust, og ville føre til store tap av sivile liv (og, altså, Jaysh al-islam var og er primært ei lokal gruppe for Doma og Ghouta-området, med ganske djupe lokale røtter). I så fall lykkas strategien, dei siste kapitulerte eit par dagar etter åtaket.

4. USA og alliertes bombeåtak var nok politisk og diplomatisk uunngåelig, etter Trumps tvitring og behovet for å "vise styrke", men vil trulig ha liten og ingen betydning for krigen i Syria. Ingen veit om det faktisk var "lager og produksjonsanlegg" som vart bomba, eller tomme lagerbygningar. Og om vi går ut frå at regimet stod bak, vil dei om dei ønskar det lett kunne ta opp att produksjon av klorgass, og for den del (med noe større vanskar) nervegass. Vil dei det? Vel, ikkje til bruk i Ghouta, iallfall, for der er kampane over. Men dei vil jo halde fram på neste front, som er i Idlib-provinsen i nord. Men her møter dei altså gruppa Tahrir al-Sham, som blir rekna som al-Qa'idas avdeling i Syria (det er litt uklart, men dei blir uansett oppfatta slik i Vesten). Og kan vi tenke oss at USA igjen vil gripe inn mot regimet i noe som kan oppfattas som ei handsrekning til al-Qa'ida?

Hensikta var nok heller ikkje å ha noen effekt på denne borgarkrigen, nettopp fordi USA ikkje har noen dei støttar der, det er ingen som USA kan "sette i staden" for Assad. Tidligare gav dei halvhjerta støtte til Frie Syriske Hær (FSA), som fortsatt finnes. Men dei er nå blitt meir og meir innlemma i den tyrkiske invasjonen av dei kurdiske områda, FSA er i stor grad Tyrkias fotsoldatar i Afrin-provinsen, og dei ser ut til å ha lite sjølstende frå tyrkarane. Så lenge Tyrkia og USA altså har motsatte interesser i den kurdisk-tyrkiske konflikten, er vel FSA dermed ikkje lenger noe USA kjenner seg komfortabel med. Så, med mindre dei går "all in" og prøver å sette inn ei heilt ny kraft (i krig mot Russland, som støttar Assad!), noe som er heilt utenkelig så lenge Russland står der, så har ikkje USA noen strategi og noe mål i denne konflikten for og imot Assad-regimet. Så angrepet kan knapt bli noe anna enn ein "one-off", ei markering av eit standpunkt om at kjemiske våpen ikkje tålas sånn generelt utan noe sluttmål utover det.