søndag 1. januar 2017

2017: Status

Det er nyttår, og tid for den årlige oppsummeringa av stoda i regionen. Men nettopp i dag er det vanskelig, for akkurat i dei siste dagane har det opna seg muligheiter der ein enten kan seie pessimistisk: Det går nok over, og så vil det fortsette som før, eller optimistisk: Nå kan det komme ei endring som setter punktum for den verste konflikten i Midtausten dei siste åra.

Men la oss vente litt med det, og først notere korleis oppsummeringa ville vore før utviklinga den siste veka i året.

Syria: Aleppo
Uansett korleis ein ser det, så var nok 2016 Aleppos år, på vondt meir enn på godt. Det vart ein styrkeprøve, der det lenge såg ut til at utfallet ikkje var gitt. Først klarte regimet å omringe det opprørskontrollerte aust-Aleppo, så slo opprørsgrupper tilbake, og klarte tvert om å avskjære kontakten til vest-Aleppo, som var regime-dominert - før regimet slo tilbake og tilslutt altså klarte å bombe opprørarane i senk. Aleppo er nå på regimets hender, og det var ein stor både symbolsk og strategisk siger - sjøl om det nok ikkje er så mye meir enn ruinar dei har vunne.

Assad: løysinga trass alt? Elller?
Politisk er det likevel påfallande at denne utviklinga også har ført til meir tydelige skiller i oppfatninga av Syria-konflikten. Fram til i år, har det både i norsk og internasjonal (iallfall vestlig) politikk vore ein ganske tydelig sympati for opprøret mot Assad-regimet - sjøl om ein i større eller mindre grad har begrensa sympatien til noen opprørsgrupper og ekskludert andre. I det siste halvåret har det komme tydeligare stemmer som utfordrar dette og peiker på Assad som den mulige løysinga, og fokuserer på at opprøret er dominert av konservativ islamisme, eller "salafist-jihadistar og terroristar", som Klassekampens utanriksredaktør omtalar dei med ganske brei penn. Hos noen begynner dette å falle inn i eit pro/anti-USA-mønster, der Russland står fram som ei motkraft mot USA, mens amerikanarane har blamert seg ved de facto å stille seg på samme side som reaksjonære salafistar.

Det er jo interessant at Syria-konflikten dermed kan bli diskutert politisk, og ikkje berre humanitært, men det er jo naturligvis fare for å falle ned i ferdig oppgravde grøfter frå gamle dagar. Om det er noe ein kan oppsummere politisk frå Syria-konflikten i 2016, er det jo at USA ikkje spiller noen vesentlig rolle, korkje positiv eller negativ, i den hovudkonflikten som går mellom Assad og opprørarane (altså, separat frå kampen mot IS, der USA har sitt fokus). Dei forsøka på våpenkvile som vart gjort mellom USA og Russland fall til jorda, fordi USA ikkje kunne "levere" opprørarane til avtalen, dei hadde ikkje noen innflytelse på den sida. Og det som er interessant med "romjuls-avtalen" nå, er at med USA ute av bildet, og Tyrkia inn i staden, så ser det ut som opprørsgrupper som USA ikkje kunne snakke med, faktisk har vore i forhandlingar med Tyrkia og har akseptert avtalen. Om denne våpenkvila verkelig held meir enn desse tre dagane, så er det ein viktig årsak til endringa.

Det er vel så langt ein kan seie det, i dag 1. januar. Pessimisten har vel overtaket, det er for mange ting som kan gå gale - ex-Nusra-fronten, som ikkje er omfatta av våpenkvila men har respektert den dei første dagane, kan igjen komme i kampar og trekke med seg sine allierte i Ahrar og dei andre gruppene som har underteikna, slik at desse trekk seg ut. Går Ahrar og dei andre islamist-gruppene ut av våpenkvila, er den død. Men, kan optimisten si, at det i det heile finnes underskriftar på ein avtale frå begge sider er noe nytt og kan - berre kan - vere eit signal på at krigstrøttheita breier seg på begge sider. Før eller seinare må jo konflikten ta slutt.

Men så var det IS, så var det kurdarane mot Tyrkia, og så var det militsane på Assad-sida, så var det så mange andre variablar som også spiller inn.

Trump
Ja, og så er det Trump, da. Det er jo den andre store hendinga i 2016. Med Clinton hadde vi visst kva vi fekk. Men med Trump veit vi altså overhodet ingen ting, bortsett frå at han konsistent vil dempe konflikten med Russland, og at han konsistent støtter Israel og høgresida i det landet. Men kva kan det komme til å bety for dei mange konfliktane i regionen?

Da må vi nesten over i amerikansk politikk, som ikkje er denne bloggens tema, og det blir mye gjetning der vi kanskje foretrekker fakta. Men om vi kan ta ein liten parentes og legge hodet på hoggestabben med gjetningar om korleis dette kan bli, så får vi sjå i 2018 kor mye feil vi har tatt. 

Trump er jo ikkje åleine. Han er vald som republikanar, og må i innanrikspolitikk samarbeide med ein republikansk Kongress fortsatt dominert av høgre-orienterte Tea Party-liberalistar. Men i mangt er jo Trump slett ingen republikanar og heller ikkje liberalist, men står for ei forvirra og skiftande blanding av ekstrem-høgre og sentrums-orientert politikk. Hans sympati for Israel, visstnok styrt av hans nærmaste rådgivarar, er i tråd med republikansk høgreside, men slett ikkje hans sympati for Russland og Putin. Også innanriks må han trulig velge om han skal kjøre rein "Trumpisme" med t.d. store offentlige investeringar, eller "Tea Partyisme" som vil bygge ned staten så langt at "den kan druknas i eit badekar". Mange i kongressen har lojalitet til Trump fordi hans seier fekk dei valde, men kor mange kompromiss vil og må han gjere med dei tradisjonelle republikanarane?

I utanrikspolitikken går jo det på dilemmaet mellom "Trumpismens" realpolitiske skepsis mot å "eksportere demokrati" ved militære intervensjonar (som kostar pengar utan å gi USA noe tilbake) og "Bushismens" idealistiske ønske om nettopp å vere Den Frie Verdas Leiar. Ingen i USA vil ha ein ny Irak-krig, men straks det dukkar opp ein ny dramatisk konflikt der vestlige verdiar blir trua,  vil denne motsetninga komme opp med krav om at USA må forsvare sine venner. Og så får vi sjå. Enn så lenge begrenser det seg til Trumps triumfalske "vi skal bombe IS i stykker", men så får dei militære fortelle han at dei alt bombar IS så godt som dei maktar. Men i Syria avviste han klart både sin eigen og demokratanes visepresident-kandidatar, da dei begge snakka om "sikre soner", som Trump korrekt fastslo ville føre USA i krig med Russland.

Det samme gjeld Iran-avtalen. Kongressen ønsker vel at Trump skal "rive i stykker" avtalen, og Israel vil jo helst at USA skal bombe dei iranske atomanlegga på Israels vegner, eller iallfall tillate at dei gjer det sjøl. Men om ein lyttar til det Trump har sagt, så er det ikkje snakk om å ikkje ha noen avtale med Iran, men å få "a better deal", å lage ein ny avtale der USA kan få meir ut av det. Dette ville korkje Kongressen eller Israel bli blide over, for dei er den raude kluten at det i det heile finnes ein avtale med Iran - ikkje detaljane i kva som står i avtalen. Så her får vi også sjå kvar Trump landar - om han kjører sitt eige løp (kva det nå blir, det kan jo bli etter innfallsmetoden) eller om han fell inn i det som er Kongress-republikanaranes vante handlingsmønster.

Irak: Kampen om Mosul og IS si framtid
Ved sida av Aleppo er Mosul den byen som har vore på avisforsidene dette året. Langt om lenge kom den bebuda offensiven mot IS sin største by i gang. Så langt har offensiven gått som forventa: rimelig rask framrykking i utkantane, men så meir ein stillingskrig når ein nærmar seg sentrum, IS har hatt god tid til å førebu seg og biter seg, som venta, fast. Det er uråd å gi noen spådom om kor lenge offensiven vil ta, men det er rimelig å snakke om månader. Det er godt mulig at kampen om Mosul også kjem til å bli tema ved neste nyttårs-oversikt.

Eit (kanskje ikkje rettvis) tegn på det, er den langt mindre omfattande kampen om IS sitt senter i Libya, Syrte. Dette er ein langt mindre by, og etter at tallmessig overlegne styrkar, med omfattande amerikansk luftstøtte, gjekk til åtak på byen tidlig på året, gjekk det ikkje lenge før dei erklærte byen erobra. Oops, vel nesten erobra. Å ja, noen veker seinare, vi manglar berre ein kvartal eller to. Ein månad seinare: Nå har vi snart tatt dei siste bygningane. Først nå, heilt på tampen av 2016 skal endelig IS vere heilt ute av Syrte - dersom vi nå kan tru på det erorbrarane seier. Men IS heldt seg innbitt fast i mange månadar etter at dei "skulle" vore nedkjempa. Det samme kan skje i Mosul, sjøl om vi snakkar naturligvis om heilt andre militærkrefter der enn den militsen som kjempa mot dei i Libya.

Ikkje desto mindre: IS har heilt openbart mista landområde i 2016, i Irak, Syria og Libya. Dei blir pressa sørover og har nå trulig mista all direkte tilgang til den tyrkiske grensa i Syria. Dette gjer det vanskeligare for dei å skaffe ressursar til staten sin, sjøl om dei nok har sine metodar fortsatt. Raqqa er ikkje direkte truga ennå, og det er ikkje minst eit diplomatisk spørsmål om noen offensiv direkte mot Raqqa vil komme i 2017: Først må partane på den andre sida klargjere kven som skal delta i ein slik offensiv. Russland og USA sammen? Tyrkia utan kurdarane - og at kurdarane får svarteper og må dra seg unna? Vil dei godta det? Og kva med Assad - skal han delta i koalisjonen mot IS? Klarar dei nye vennene i Washington (etter 20. januar), Ankara og Moskva å bli enige om det, så kan ting skje. Men det får vi altså avvente.

Enn så lenge er altså IS på ingen måte slått til bakken - dei klarte å ta tilbake Palmyra, da Assad samla sine styrkar til offensiven i Aleppo og lot Palmyra ligge ubeskytta. Dei kan komme til å slå tilbake i andre områder i Syria, og kanskje også i Irak: IS har vore litt som ein ballong, slår du inn ein stad, tyter den ut ein annan. Men, ingen tvil: totalt sett har IS tapt terreng. Og derfor har vi også sett større aktivitet frå IS utanfor kjerneområda, i terrorangrep både i Midtausten (Egypt, Jemen, Tyrkia) og Europa. Vi veit ikkje kor direkte "IS sentralt" har vore i desse terroranslaga, og kor mye som er sympatisørar på eiga hand, men vi må gå ut frå at i all fall i noen av angrepa har IS sin organisasjon vore direkte involvert. Og det må vi rekne med det kan bli meir av, dersom "staten" i Irak og Syria skulle bli knust. Det vil neppe skje fullt ut i 2017, men vi vil kunne sjå ei utvikling i den retning.

Libya: Plus ça change, plus c'est la même chose
Det betyr: Ting endrar seg, og dei er det samme. For eit år sidan skreiv eg om forsøka frå FN på å skape ei fellesregjering mellom dei to rivaliserande regjeringane i Tripoli (vest) og Tobruq (aust). Dette vil ikkje bli noen realitet, skreiv eg pessimistisk. Vel, jo, eg tok feil der: Fellesregjeringa kom på plass, den kallas nå "GNA", Government of National Accord. Men eg hadde også rett: Det vart ingen "national accord": Den gamle Tripoli-regjeringa trakk seg til fordel for GNA (vel, meir eller mindre, den gamle statsministeren prøvde seinare å påstå at han ikkje hadde gått av, men militsane der har stilt seg bak den nye GNA-regjeringa). Men rival-regjeringa i aust og deira parlament (som før hadde internasjonal støtte) ville ikkje vere med, og nektar å anerkjenne GNA. Dermed er vi like langt, ei regjering i aust og ei i vest, berre at mens FN før støtta parlamentet i aust, støttar dei nå "samlings-regjeringa" i vest.
Khalifa Heftar

Ankepunktet er det samme som før: Rolla til Tobruqs sterke mann, general - nå marskalk - Khalifa Heftar. Han har i løpet av året endelig vunne over islamist-militsen i Benghazi og styrer nå denne byen, eitt skritt vidare i hans ambisjon om å bli heile Libyas nye leiar. Då IS var (nesten) borte frå Syrte, gjekk han derfor til åtak på ein Tripoli-lojal milits som hadde kjempa mot IS og erobra fleire byar i dette oljerike området inst i Syrte-bukta (blå sirkel på kartet). Nå i desember har han lansert tanken om å "frigjere Tripoli", altså gå til open krig mot den FN-støtta Tripoli-regjeringa og militsane som støtter den. Det er ikkje skjedd ennå, men i så fall vil både Egypt (som støttar Heftar) og Frankrike (som har samarbeidd med han) måtte bestemme seg for kva side dei vil støtte.

Jemen: Saudisk nederlag i sikte
Saudi-Arabia har også støtta Heftar i Libya, sidan han har proklamert seg som "fiende av islamismen", som også Saudi vil vere. Men Saudi har større problem i nærområda. I tiår har Saudi-Arabia helst vore bakspillar og finansiert krigar heller enn å delta i dei. Men under den aktive unge arveprinsen Muhammad ibn Salman, har Saudi nå gått aktivt militært inn i fleire land, og spesielt i borgarkrigen i Jemen, mot Houthi-opprørane nord i landet, som på si side har fått støtte frå den tidligare presidenten Ali Abdullah Saleh og hans før dette regjeringsstyrkar. Saudi burde her vore heilt militært overlegen, ikkje minst med kontroll over luftrommet. Ikkje desto mindre har dei mislykkas i sine mål. Dei klarte rett nok å hindre Houthiane i å erobre Aden, sør-Jemens største by, og trenge dei eit stykke nordover. Men ikkje meir - Houthiane og Salih har fortsatt kontroll over nesten heile det gamle Nord-Jemen, som er den største delen av landet.

Landet er nå de facto delt (nesten) etter den gamle inndelinga frå før samlinga i 1990, eit Nord-Jemen med hovudstaden San'a under styre frå zaydi-stammar av ulikt slag, og eit Sør-Jemen med Aden som hovudstad, og tilfeldigvis også ein president (støtta av Saudi) som kjem frå sør, Abd Rabbuh Hadi. Men det er altså fortsatt krig, store lidingar for folket der, og ikkje ein situasjon som kan vare ved. Spørsmålet er korleis Saudi-Arabia kan klare å komme seg ut av dette utan å måtte erkjenne nederlaget og akseptere eit fiendtlig Houthi-Salih-styre i det folkerike Nord-Jemen.

Islamisme ikkje meir?
Men det har jo ikkje berre vore krig. Mye av Midtausten er jo faktisk ganske fredelig, sjøl om ein ikkje skulle tru det frå media. Eit interessant fenomen, også ei etterdønning etter den arabiske våren, er korleis det har gått med islamismen, som jo vart "stuerein" politisk i mange land etter 2011. Ikkje så i Egypt, naturligvis - like hardt trykk som før der, både mot islamistar og andre kritikarar. Men islamistar "av Brorskaps-typen" kom jo fredelig i regjeringsposisjon både i Marokko og Tunisia. I Marokko vart islamistpartiet til statsminister Benkirane attvald i 2016, og han fortsett som statsminister i ei koalisjonsregjering dominert av kongen (som slett ikkje er islamist). I Tunisia sit dei som juniorpartnar med eitpar ministrar. Her er det interessante at partiet, El-Nahda, på kongressen i vår vedtok at dei "ikkje lenger er islamistar". Politisk islam er forelda, sa dei: Vårt mål var berre at islamske idear også skulle få lov til å delta i debatten. Det er oppnådd nå, så vi legg bort tanken om "politisk islam" og blir eit vanlig konservativt, ikkje-religiøst parti. Forskarar har gitt dette namnet "post-islamisme", og El-Nahda har nå sjøl offisielt omfavna dette begrepet for seg sjøl. Så vil det vise seg kva konsekvensar, om noen, det får i praktisk politikk.

Tyrkia kan vi jo ikkje komme utanom i oppsummeringa. Kuppforsøket i juli var eit jordskjelv, sjøl om ristingane var merka også før. Storpolitisk og innanriks har ting endra seg. Vi kan ikkje drøfte alt her - nasjonalisme, autoritært styre, atatyrkisme, krig mot kurdarane fortener meir plass. Men la oss berre, i Midtausten-kontekst, spørre: Er Tyrkia også eit post-islamistisk land? Begrepet vart dels mynta på dei, sidan partiet AKP insisterte på at dei ikkje var islamistar (noe som vel også er forbudt i Tyrkia) men berre sosial-konservative, som Nahda i Tunisia nå seier. Men er det autoritære hos Erdoğan lånt frå islamistisk tenking (kalif, sultan)? Eller er det uavhengig av islamsk arv? Det vanskelige her er betydninga av Gülen-rørsla - før AKPs nære allierte, nå syndebukk for alt som er gale. Gülen er openbart ei religiøs rørsle, men var den islamistisk? Når AKP nå har brutt med, og vendt seg bort frå Gülen, betyr det også at dei har brutt med ein islamistisk arv og eit program for å "re-islamisere" Tyrkia? Ja, seier dei sjøl, iallfall på ein måte. Hm, seier forskarane, dette må vi undersøke nærmare. Her er det mye ukjent både når det gjeld korleis vi skal forstå Gülen og korleis vi skal forstå AKP. Kanskje vi kjem til å vite meir om eit år, kanskje tåketeppet kjem til bli ennå tjukkare. Men følg med, følg med. Mye interessant, på godt og vondt, vil nok fortsatt komme til skje i 2017.

lørdag 16. juli 2016

Syria: Samordning USA og Russland?

Dramatiske dagar både i Frankrike og Tyrkia, vi ventar på å høyre meir om kva som ligg bak. Men i tillegg til det har det også komme signal om at det kan skje dramatiske endringar i Syria. Rett nok nektar USAs Kerry å komme med detaljar om det som blir drøfta mellom han og Russlands utanriksminister, men om rapportane om eit samarbeid mellom dei to i Syria slår til, kan det få store konsekvensar, og kanskje også skvulpe over til Norge.

Kor sterk samordning?
Det står mye att å greie ut, seier Kerry. Men det som ser ut til å vere intensjonen bak, er ei eller anna form for samordning av luftåtaka på IS og på Nusra-fronten, som er Qa'idas avdeling i Syria. Det høres jo både logisk og fornuftig ut å samsnakkas sidan begge kjempar mot desse to terror-organisasjonane, og dei fleste vil nok sjå det som svært positivt å bekjempe både IS og Qa'ida - sjøl om ein meiner at ein også må bekjempe årsakane til at dei to oppstår.

Men går vi nærare inn i detaljane, kan det bli meir problematisk, fordi situasjonen i Syria er så komplisert som den er. Det er først og fremst to spørsmål som reiser seg.

Det første gjeld Nusra-fronten og dei andre opprørsgruppene. Å slå til mot IS er ikkje noe stort problem der, for alle dei andre er mot IS og ser gjerne at dei blir knust. Men Nusra-fronten har eit mye meir innvikla forhold til dei andre. Og her får vi ta dei enkeltvis:

  • Tettast på Nusra står gruppa Ahrar Sham, som er ei stor og effektiv islamistisk opprørsgruppe. Før 2011 hadde fleire av leiarane god kontakt med Qa'ida, men dei har moderert seg kraftig i ideologi, og står nå heller for ein nasjonal sterkt konservativ islamisme. Dei vil ikkje lenger innføre shari'a i landet og godtar fulle rettar til religiøse minoritetar, har dei iallfall sagt. Meir viktig nå er at dei aktivt søker støtte frå Vesten og USA, mens Nusra meiner det motsatte på alle desse punkta. Ahrar er heilt imot terroraksjonar utanfor Syria, slik Qa'ida driv med (Nusra sjøl er ikkje aktive utanfor Syria).
    Ikkje desto mindre har Ahrar og Nusra tett taktisk samarbeid på bakken, dei har ein felles militær front kalla Frigjeringshæren (Jaysh Fatih), og langt på veg styrer dei sine område i fellesskap. Rett nok er Ahrar sterkare i noen område (Aleppo) og Nusra i andre (Idlib), og dei kan vere usamde, Ahrar kritiserte Nusras taktikk i Aleppo nylig, men det blir vanskelig å skille dei frå kvarandre. 
  • Det finnes også andre konservative islamistar (salafistar) som ligg Ahrar nær, men utan å delta i Jaysh Fatih, slik som gruppa Jaysh al-Islam nær Damskus. Både Ahrar og Jaysh al-Islam er tunge deltakarar på opprørssida i dei forhandlingane som ikkje lenger foregår i Geneve. 
  • Dei "moderate" i den Frie Syriske Hæren (FSA) er ei sammensatt gruppe. Mange sekulære deltar der, men også islamistar frå Det muslimske brorskapet. Dei har til tider vore i konflikt med Nusra, men samarbeider også med dei taktisk, dei har til tider også styrt frigjorte område sammen med Nusra. I dei siste daganes kampar i Aleppo kjemper grupper frå Nusra og Brorskapet sammen mot regimet. 
  • Utanfor desse, har vi kurdarane som nå i hovudsak arbeider innanfor ein USA-støtta allianse kalla Syrian Defence Forces på engelsk. Alle dei ovanfor nemnte er i konflkt med kurdarane, fordi dei alle insisterer på eit foreint Syria i framtida, mot kurdaranes forsøk på autonomi. Dei har alle, men spesielt Nusra og Ahrar, angripe den kurdiske regionen tidligare i borgarkrigen, sjøl om FSA sendte noen soldatar til forsvaret av Kobane mot IS. 
  • Og så har vi USAs nye gruppe, den som også Norge deltar i opptreninga av, optimistisk kalla New Syrian Army. Dei er dermed mot IS, men er eit ubeskrive blad overfor dei andre gruppene - og overfor regimet. 
Problema er altså størst på toppen av denne lista. Russland insisterer på at Ahrar, som samarbeider med Nusra, må derfor terrorlistas slik som Nusra er det, og må bombas som dei. USA har så langt nekta, fordi det ville svekke kampen mot Assad kraftig også å rette våpena mot Ahrar. Da vil heilt sikkert også andre islamistgrupper, men trulig også FSA og dei andre større gruppene snu seg mot utlendingane. USA vil da bli ståande att med kurdarane i SDF, og kanskje sine eigen vesle New Syrian Army, om dei kan kontrolleras. Meir konkret: Det vil dermed opne for bombing av det aller meste av dei områda som er halde av opprørane, der enten Nusra sjøl eller noen av dei andre er til stades, og dermed bli det samme som Russland alt er: Flystøtte til Assad-regimet mot opprørarne. 

USA må derfor bestemme seg. Det taktisk beste ville vere å bryte alliansen mellom Ahrar og Nusra, slik at ein fekk reine liner: Nusra for seg (bombas), og Ahrar, FSA og dei andre for seg (ikkje bombas). Dette er ikkje heilt umulig: Ahrar har begynt å sjå kva veg det går, og det er tydelige signal derfrå nå om å markere større avstand til Nusra. Det ville heller ikkje vere vanskelig for dei ideologisk. Men det vil ta tid, så sammenvikla som dei nå er på bakken.

Kven skal ta over?
Det andre spørsmålet er jo naturligvis kva som skjer dersom Russland / USA vinn fram med målet sitt og IS blir kasta ut av sine områder. Dei er jo alt svekka, så dette er ikkje berre ønskedrømmar, sjøl om det kan ta tid før ein kjem så langt. Kven skal komme i staden? Det står fullstendig opent. Russland vil naturligvis meine at syriske regjeringsstyrkar skal ta over, slik dei gjorde i Palmyra. USA veit ikkje heilt. Ikkje Assad, iallfall, men dei støtter altså nå to grupper, SDF og kurdarane i nord, og New Syrian Army i sør og aust. SDF har openbare begrensingar, kurdarane kan ikkje og vil ikkje gå særlig utover sin avgrensa region, og dei arabarane som er med i SDF er få og svake. Den andre, NSA, viste musklar nylig da dei gjorde eit framstøyt mot ein grenseby sør for storbyen Deir ez-Zour, men vart kjapt drive tilbake av IS-styrkar. Vi veit altså ikkje kven desse NSA er, kva dei vil, kven dei vil samarbeide med. Men dei må trulig vere alt for svake på eiga hand til å vere kandidat til å ta over styringa av dei store områda IS nå har, og dei vil heilt sikkert ikkje kunne møte Assad-styrkane åleine i ein kamp om desse områda.

Det kan altså bli eit kappløp og ein kamp mellom tre-fire partar: Assad-styrkane, opprørsstyrkane med eller utan Nusra (om dei ikkje er nedkjempa), og NSA. Og da er spørsmålet om kva Kerry og Ivanov vil komme fram til korleis dei har tenkt å takle det, når dei støttar ulike krefter på bakken. For USA opent å skifte side og akseptere at Assad nedkjempar opprørane, med dei brutale metodane som han har brukt og ein kan rekne med han vil bruke, vil vere svært vanskelig for USA å svelge. Det er derfor ikkje rart at Kerry treng noe betenkningstid for å finne ut kva USA eigentlig skal ha for strategi framover i Syria.

søndag 10. juli 2016

Irak: Kva om det ikkje hadde vore noen krig?

Chilcot-rapporten har satt invasjonen i Irak i 2003 i søkelyset igjen. Blair orsakar seg med at det var umulig å vite kva som ville skje, men nesten alt som følgde invasjonen var forutsagt på forhånd. Eg kan hente fram mine eigne observasjonar, og eg var ikkje spesielt profetisk. Sunni/shi’a-konflikten kom raskare og sterkare enn eg trudde, men resten var på plass: At dei ikkje ville finne masseøydingsvåpen (eller ikkje så mye at det var ein trussel, sa eg forsiktigare), at det ville føre til oppblomstring av Qa’ida, som da ikkje fantes i Irak, at det måtte bli varig politisk kaos. Einaste håp for stabilitet var ein ny autoritær leiar frå den einaste faste strukturen i landet, hæren, skreiv eg - men så oppløyste altså amerikanarane hæren, så dermed var det ute.

Kva om?
Men kva om vi snur denne spåmannskunsten på hodet? Korleis ville Midtausten ha sett ut i dag om Bush og Blair ikkje hadde invadert Irak? Historikarar som meg er generelt skeptiske til slik ”kontrafaktisk” historie, for i den røynelige historia er så mange faktorar vevd sammen, så vi veit ikkje kva vi skal forandre og kva som skal stå - om Hitler hadde døydd i 1925, ville ein annan høgre-nasjonalist rusta Tyskland opp til krig likevel?

Men her er det likevel relativt enkelt, sidan Bush sitt ønske om å invadere hadde så lite med den faktiske situasjonen i Irak å gjere. Vi kan lett fjerne denne variabelen, invasjonen, frå tankekartet og sjå kva som da ville skjedd frå 2003 og framover - og kva som ikkje ville skjedd.

Jihadisme, men ikkje IS
IS hadde ikkje eksistert. Det er eit ektefødt barn av Irak-krigen. Vi ville jo fortsatt hatt jihadisme rundt om, Qa’ida eksisterte i Pakistan, i Jemen, Somalia (Shabab) og andre stader. Men dei hadde vore svakare utan den oksygen-tilførselen som Irak-krigen gav dei, og utan det territoriet som dei fekk i Irak. Dei ville fortsatt hatt sympatisørar i Vesten, og dei sosiale og identitets-problema som gir næring til ”fremmedkrigarar” ville ikkje vore annleis. Men utan oksygenet frå Irak-krigen, hadde mange av desse kanskje fortsatt drive med tradisjonell kriminalitet heller enn massemord, eller hatt ein ideologi som ikkje heilt tok steget over i praksis. Det ville fortsatt vore terror i Europa, men kanskje meir sporadisk enn det vart.

Konfliktane mellom sunniar og shiaer i vår tid ser ut til å stamme frå Afghanistan-krigen, og får næring av rivaliseringa mellom Iran og Saudi-Arabia. Begge desse er uavhengig av Irak. Men vi har aldri sett maken til den borgarkrigen mellom sunniar og shiaer som oppstod der frå 2005, påtent av Qa’ida/IS-leiaren Zarqawi. Vi kan godt tenke oss at utan Irak-krigen, og dermed utan Zarqawi og IS, så ville rivaliseringa mellom dei to islam-retningane vore mildare enn den er i dag. Utan eit shia-styre i Irak (om enn demokratisk rettferdig!) så ville Saudi i langt mindre grad kjent seg omringa av stadig fleire Iran-allierte statar. Gulfen hadde i større grad vore balansert mellom tre makter: Saudi-Arabia, Iran og Saddams Irak, i staden for to.

Saddam og regionale konfliktar
Spenningsnivået mellom Irak og dei andre arabiske landa i Gulfen var elles ganske lågt i 2003. Kuwait-krigen låg over eit tiår bak i tid, og Irak var i ferd med å bygge bru til Gulflanda. Det var forhandlingar om handel og anna samarbeid. Dette ville trulig ha halde fram. Saddam var sakte på veg inn i varmen. Irak var ikkje lenger sett på som farlig i regionen, og var da ein naturlig alliert mot rivalen Iran. Så lenge Saddams ambisjonar var under kontroll, var det i alles interesse å halde dette fram.

Men - og her kjem trulig det einaste rasjonelle argumentet som kan føras på Bush-Blairs side: Saddam var ikkje blitt snill. Ikkje berre var Irak fortsatt eit hardt diktatur, men det var nok ikkje etter eige ønske at Saddam mangla kjemiske og biologiske våpen (mens atomvåpen-faren var nok berre skremsel frå Bush). Det var fordi dei svært strenge FN-sanksjonane var effektive: Dei hindra Irak i å få tak i noe av den teknologien og råvarane som skulle til. Sanksjonane fungerte altså. Men dei gjekk også hardt ut over sivilbefolkinga i Irak, som vart ramma både økonomisk og i dagliglivet. Det kunne altså bli spørsmål om desse sanksjonane kunne haldas oppe i ubegrensa tid, om Russland og Kina t.d. ville få ”sanction fatigue”, og om protestane i Vesten (frå dei samme som vart krigsmotstandarar) ville vinne fram. Kunne eit mulig slakkare sanksjonsregime gitt Saddam muligheiter til igjen bygge opp eit kjemisk arsenal? Det vil vi altså ikkje få vite.

Saddam i den arabiske våren
Så langt kan vi altså rimelig trygt skrive situasjonen i 2003 framover i tid, i eit lite tiår. Men slik kontrafaktisk historie har problemet at det nettopp ser for seg ei stabil utvikling, kanskje ingen utvikling i det heile, etter “kva-om”-øyeblikket. I verkelig historie skjer det uventa og brå hendingar som kan snu utviklinga i uforutsigbare retningar. Eit slikt kom i 2011, med den arabiske våren. Dersom Saddam fortsatt hadde sitte trygt, utan noen invasjon, i 2011, kva hadde da skjedd?

Vi kan rimelig gå ut frå at Våren hadde komme uansett. Den starta i Tunisia og Egypt, langt frå Irak, og hadde i liten grad bakgrunn i internasjonale konfliktar av typen Irak. Opprøret som spreidde seg til Libya, Syria og Jemen hadde nesten heilt sikkert også ført til tilsvarande protestar i Irak, for motiva bak opprøret - økonomisk nedgang, det langvarige diktatoriske styret, og diktatorens forsøk på å gjere eigne sønner til arvingar - var alle til stades like sterkt i Irak som i dei andre landa. Vi kan også rekne med at dette opprøret ville da blitt slått ned vel så blodig og komplett i Irak som i det, komparativt sett, mindre brutale regimet i Syria. Kva ville så skjedd?

Da blir det så mange variablar i spill at vi ikkje lenger driv med “alternativ historie” men med science fiction, vi må gjette eller lage oss scenarier. Vi må t.d. tenke oss når opprøret i Irak starta, og ikkje minst kvar, i sunni-dominerte Bagdad eller shia-dominerte Basra. Ville represjonen ha ramma shiaene spesielt, og dermed utløyst eit særlig opprør hos dei, eller - som i Syria - starta som eit breitt generelt politisk opprør mot diktaturet, og ville dette ha splitta seg sekterisk (som i Syria) eller halde seg samla mot regimet? Gjetningar.

Men vi kan iallfall tenke oss to mulige hovudutganger av ein slik arabisk vår i Saddams Irak:
  • Det eine er at Saddams erfaring og kapasitet med å undertrykke protest var nok til at han klarte det Assad og Qadhafi feila i, å knuse opprøret før det fekk utvikla seg. Kurdarane ville nok da ha halde seg i ro i nord, og om det hadde blitt eit breiare shia-opprør vil altså avhenge av kor protestane først fekk sitt tyngdepunkt. Det ville da kunne få ein smitteeffekt mot Syria og andre opprørsland, dersom dette skjedde tidlig i fasen, det ville kunne demotivert dei som da enda ikkje hadde utvikla protestane til revolusjon.
  • Det andre er at Saddams interne regime da, etter nok eit tiår med sanksjonar var blitt så svakt at han ikkje fekk bukt med opprøret, spesielt ikkje om eit breiare shi’isk opprør hadde oppstått i sør, med eller utan støtte frå Iran. Dette hadde blitt ein vel så bitter og blodig strid som i Syria, kurdarane hadde etter kvart kunne blitt involvert, og ikkje minst: USA, som i dette scenariet ikkje hadde gått gjennom den lutringa den “røynelige” Irak-krigen påførte dei, hadde nå mest trulig gått inn på opprøraranes side. 

    Dermed kunne vi fått samme situasjon i 2011 som vi faktisk fekk i 2003, med ein amerikansk invasjon som hadde som mål å fjerne Saddam, og som hadde klart det. Men dei samme tinga som gjorde politisk kaos uunngåelig i 2003 ville vore til stades. Sjøl om USA nå ville hatt eit faktisk opprør å støtte, er det vanskelig å tru at ei slik anti-Saddam-rørsle ville hatt meir å samle seg om etter at diktatoren var borte enn dei hadde i det homogene Libya. Og med USA-troppar på bakken var vegen igjen open for Qa'ida til å mobilisere, både mot utlendingar og eventuelt mot shiaer.


    Men noen ting ville vore annleis: Saudi-Arabia ville i denne situasjonen mest trulig vore solidarisk med sunnien Saddam i frykta for iransk innverknad, meir enn i 2003, og dermed kritisk til eller aktivt mot invasjonen. Om Iran hadde nærma seg USA meir enn dei faktisk gjorde etter 2003 - da dei jo, utan å snakke sammen, var felles gudfedre til regimet i Bagdad - veit vi ikkje, det blir for mange variablar. Da ville også opprøret i Syria fått ein annan valør; vi hadde altså ikkje hatt IS der, Qa’ida hadde nok vore der, men ikkje så sterke, mens USA da kanskje også her ville gått direkte inn på opprøraranes side, meir enn dei gjorde i den faktiske historia.

Så langt science fiction og “kva om”. Det kan altså vere slik at historia hadde blitt ikkje så forskjellig frå den vi faktisk har sett, berre med Irak-krigen av 2011 i staden for av 2003. Det ville støtte opp om eit historiesyn om at “det er drivkreftene som styrer historia, enkelt-hendingar og personar bestemmer berre formen, ikkje innhaldet i utviklinga”. Men det kan også vere at summen av desse forskjellane mellom det som faktisk hendte og det som kunne ha hendt, summerer seg opp til noe som ville blitt grunnleggande annleis enn det vi faktisk fekk av historie.

søndag 31. januar 2016

Syria: Fred i sikte?

På fredag starta dei nye fredsforhandlingane for Syria i Geneve. Eller, starta og starta, den eine parten var der, den andre var ikkje sikker på om dei var der eller ikkje. Eller forhandlingar, dei skal berre kvar for seg snakke med FNs representant, ikkje forhandle med kvarandre. Eller fred, tja, er det dette dei har som mål?

Det er altså mye som er uklart. Men det er iallfall eit framskritt at dei har tatt turen. Om ikkje anna, gir det oss muligheit til å sortere litt mellom kven som sit og ikkje sit ved bordet, og dermed kanskje få litt oversikt over kva media snakkar om.

Det er altså snakk om forhandlingar mellom regimet og opposisjonen i Syria. Den eine sida er grei, Assad-regimet deltar med sine vanlige diplomatar. Det er på den andre sida vi treng litt rydding og katalogisering. Kven er det som med på denne sida?

Dét er altså ikkje heilt krystallklart, men litt meir ser vi nå. For det første må vi skille mellom dei som er invitert og stiller i Geneve, og dei som ikkje gjer det.

Er ikkje invitert
IS er naturligvis ikkje invitert, målet med freden er jo eigentlig å kunne lage ein samla front mot IS. Det er heller ikkje overraskande at Nusra-fronten, den syriske filialen til al-Qa'ida ikkje er med. Ingen har komme på tanken å invitere dei, sjøl om dei ofte samarbeider med grupper som nå er på besøk i Geneve. Men Nusra-fronten har også sjøl prinsippielt avvist tanken om forhandlingar og ser jo på alle dei involverte stormaktene som sin fiendar, så dei har skarpt kritisert dei gruppene som deltar.

På andre kanten deltar heller ikkje kurdarane i PYD. Det er jo dei som best har klart å kjempe mot IS, men ved fleire høve har det vore i samforstand med regimestyrkar. Det er likevel ikkje opprørarane, men Tyrkia som har satt foten ned og klart å forhindre at PYD skal delta i Geneve.

Inviterte
Dei som er invitert, kan vi rekne i to grupper, ei stor og vesentlig, ei mindre og kontroversiell.
Den store er ei usedvanlig heterogen samling av opposisjonelle og opprørsgrupper som Saudi-Arabia klarte å samle til ein konferanse i Riyad før jul. Dei oppretta der den "Høge Forhandlingskomiteen", High Negotiations Committee eller HCN. Det er denne som i hovudsak kjem til å føre ordet for opposisjonen i Geneve. HCN samlar litt over 100 grupper og personar frå heile spekteret av opposisjon, frå sivile pasifistar, nasseristar og kommunistar, over store delar av den Frie syriske hæren FSA, til salafistar og påståtte jihadistar som Ahrar al-Sham og Jaysh al-Islam

Dette har ikkje skjedd utan bruduljar. HCN oppnemnte Muhammad Alloush frå Jaysh al-Islam som leiar for delegasjonen. Russland og regimet protesterte mot dette sidan dei reknar denne gruppa, som er sterke i området rundt Damaskus, for Qaida-liknande terroristar, og hadde nylig drept broren Zahran Alloush, leiaren i Jaysh al-Islam, i eit bombeåtak.

Den største av opprørsgruppene er trulig Ahrar al-Sham og dei har vore sterkt tvilande til å delta, dei har fleire gonger meldt dei ikkje vil vere der. Det er tydelig spenningar i gruppa mellom meir forhandlingsvillige røyster og dei som vil satse på kamp, og det vart beskrive som eit kupp frå dei førstnemnde at Ahrar til sist skreiv under på å delta. Dei ser nå ut til å vere med fortsatt, men det skal openbart ikkje mye til før dei hoppar av. I alt har HCN sendt ein delegasjon på 34 medlemmer til Geneve, av desse kjem 11 frå opprørsgrupper, resten frå eksil-opposisjonen (Nasjonal-koalisjonen) og sivile grupper. Men det er klart at det er desse elleve som må overbevisas til å legge ned våpna om ei våpenkvile skal ha noen meining.

Grunnen til at dei deltar trass sin skepsis, er openbart at Saudi-Arabia har lagt sterkt press på dei til å vere med, enten av eiga overbevisning eller fordi USA legg stor vekt på denne prosessen. Alle desse, også Ahrar og Jaysh al-Islam, får støtte frå Saudi-Arabia og er derfor påvirkelige frå dei, men tar openbart ikkje ordre frå dei og kan berre pressas så langt.

Ein ting dei har måtte godta, er at også den sivile, eller "patriotiske" opposisjonen blir invitert, etter at Russland insisterte på det. Dette er grupper som er kritiske til Assad, men også til opprøret og som held til i Damaskus, i ein viss grad tolerert av regimet. Opprørsgruppene stilte lenge som krav at desse ikkje skulle bli invitert, "iallfall ikkje på denne sida av bordet", som dei sa, mens Russland forlangte at både dei og kurdarane skulle delta. Sidan kurdarane var blokkert av Tyrkia, godtok derfor vertskapet FN som kompromiss at den patriotiske opposisjonen skulle få komme. Så får vi sjå korleis HCN taklar det, når samtalane skal komme i gang. At HCN er nesten reint arabisk, med berre ein handfull medlemmer frå dei mange etniske og religiøse minoritetane i landet, kan også bli problematisk på sikt.

Tema
Inntil vidare er det altså ikkje forhandlingar, berre parallele samtalar med FNs utsending, svensken Steffen de Mistura. Målet er likevel å få til forhandlingar på to spor, først ei våpenkvile, og så samtalar om politiske løysingar for landet. Alle medlemmene i HCN, også salafistane, har skrive under på ei målsetting om eit pluralistisk og demokratisk Syria for alle religiøse og etniske grupper. Men det kan jo bety så mangt. Noen grupper har også rapportert at Kerry frå USA har lagt press på dei for å godta at Assad blir sittande under denne første fasen med våpenkvile, noe Kerry nektar for å ha sagt, men det setter jo forholdet mellom "kort sikt" og "lang sikt" på prøve.

Noen har også likna dette med metoden til Oslo-prosessen, at ein først løyser det presserande (våpenkvile), og så skyver grunnproblema framover til "tilliten er oppnådd". Det er jo ikkje noen god presedens, men det går an å argumentere for at delmålet å få slutt på kampane ville vere ei stor vinning i seg sjøl, sjøl om det ville føre til ei meir eller mindre permanent fastfrysing av dagens frontliner og eit varig disfunksjonelt lappeteppe av grupper som vaktar på kvarandre med argusauge og evig mistenksomheit. 

Sjøl om ein skulle oppnå dette, som altså vil vere den ultimate seieren for Geneve-konferansen, så gjenstår det da spørsmålet kva ein skulle gjere med dei som da blir ståande utanfor, Nusra og IS. Det er ingen som kan tvinge Nusras 10.000 soldatar til å akseptere ei Geneve-løysing, så dei vil fortsette kampen mot Assad, kanskje i allianse med IS, dersom IS viser seg fleksibel nok til å ta i mot dei. Det vil ikkje vere noen god ting. Men ein større fare er at dersom dei områda som nå er i opprør er eller blir misnøgd med resultatet, f.eks. fordi det ser ut som om Assad har vunne og opprøret er nedlagt, så vil IS / Nusra fortsatt vere der som ein magnet for å ta imot unge og frustrerte soldatar til å halde oppe kampen. Berre ei varig løysing som folk kan tru på, kan hindre det, og den ser altså knapt ut til å vere på trappene i Geneve.

Likevel, får dei til ei våpenkvile, blir det iallfall eit velkomment pusterom. Men forhandlingane i Geneve heng i så mange tynne trådar at ein kanskje ikkje skal satse for store pengesummar på at den kjem ut av startgropa, i det minste med heile det spekteret av deltakarar som er der i dag (i den grad dei har bestemt seg for at dei er der).

fredag 1. januar 2016

2016: Status

Det nå avslutta 2015 var året då konsekvensane av konfliktane i Midtausten for alvor slo inn over Europa, med to terroråtak i Frankrike på under eitt år og spesielt den store tilstrauminga av flyktningar til Europa. Vi har sett to stemningsskifte i løpet av dette eine året, det første etter bildet av den døde treåringen Aylan Kurdi gav sympati og mobilisering for flyktningane som satte eigne liv i fare; det andre da terroråtaka ved Bataclan førte til frykt for at flyktningar kunne sette våre liv i fare. 

IS sitt år - blir det med det eine?
Ser vi på stoda i Midtausten sjøl, må vi vel kunne seie at 2015 var IS sitt år. Dei slo gjennom i 2014 med kalifatet sitt, men har dominert nyheitsbildet også det siste året. Størst mediedekning fekk erobringa av oldtidsbyen Palmyra, men vel så viktig er kanskje framrykkinga i den meir folkerike Homs-provinsen etterpå, med fare for å kutte Syria i to. 

Det viktigaste er nok likevel erkjenninga at IS nå faktisk prøver å leve opp til namnet stat, som vi antyda i fjorårets statusoversikt og som dei fleste nå gjentar. Det har vore eit viktig rekrutteringsmiddel for IS, men det har også vore ein svakheit for dei. Eitt er reint militært: IS kan ikkje lenger operere som gerilja med "hit and run", dei må nå i større grad beskytte etablerte områder. Det gjer dei meir sårbare for konvensjonell krigføring som USA er bedre i, og amerikanarane har klart å endre sin taktikk i krigføringa med tydelig effekt, både ved Kobane i kurdisk Syria og dei siste irakiske sigrane i Ramadi.

Irakiske leiarar har triumferande sagt at snart vil Mosul og resten av Irak bli frigjort, men det er nok mest skryt. IS står ikkje foran noe sammenbrudd, og også i 2016 vil dei dominere mediebildet i Irak og Syria. Men dei sigrar ikkje lenger på alle frontar. Heller vil vi sjå at frontlinene vil bevege seg fram og tilbake, IS vil bli trengt tilbake frå noen regionar, men vil òg kunne ekspandere og ta nytt land i andre. Sidan frontane er så bevegelige og mye av området deira er øydemark gir overslaga om at "IS har mista så og så mye territorium" lita meining, men grovt sett kan det vere ei rimelig gjetning at trass i ein del tilbakeslag så vil IS om seks månadar styre over nokolunde like stort område som nå, og kanskje det samme ved neste årsskifte.

Russland og ei diplomatisk løysing
Den store endringa i Syria siste året har naturligvis vore at Russland har gått inn i konflikten, og at den dermed er blitt langt meir forvirrande. Russlands bombing har nok hatt like stor effekt som den amerikanske, men kven dei rammar er meir uklart - sjøl seier dei IS "og andre terroristar", mens vestlige kjelder seier at russarane mest bombar "the good guys", kven nå det måtte vere, heller enn IS. Som vanlig er det rette trulig litt av det eine og litt av det andre: IS er heilt klart ramma av russiske bombar, men det er nok rett at andre opprørsgrupper er vore vel så mye i bombefokuset. 

Dette innslaget av storpolitisk rivalisering har ført til ein diplomatisk aktivitet og forsøk på finne ei samla løysing. Problemet er berre å bestemme kva ein søker ei løysing på. Det er fortsatt i tåkeheimen, fordi ingen seier høgt kven dei eigentlig snakkar om. Forblomma tale er vanlig i diplomatiet, men her veit dei ulike partane kanskje ikkje sjøl kven dei vil lage krig mot og kven dei vil sette i regjering. Derfor blir den viktigaste og vanskeligaste manøveren å sette opp ei liste over kven som er invitert til dei kommande samtalane, for dei som ikkje står på den lista (som diplomatar nå "arbeider med") vil bli bombemål i staden for samtalepartnar. Enten - eller.

Vansken med denne lista er ikkje den i hovudsak vestlig-orienterte "Frie Syriske Hær" (FSA), som dei fleste vil godta, eller al-Qa'idas lokalavdeling, Nusra-fronten, som ingen vil ta i med tang. Problemet ligg i at størstedelen av opprørsgrupper i Syria ligg mellom desse to motpolane, og ikkje minst det at alle desse samarbeider på ulikt vis - det er ikkje noen tydelig grenseoppgang mellom dei "snille" i FSA og dei "vonde" i Nusra, men eit kontinuum, ein glidande overgang politisk og ideologisk, og dei kjempar ofte sammen på bakken mot Assad-regimet, også FSA har slåss side ved side med Nusra-fronten. Om ein skal få noen av desse inn i forhandlingar, må ein altså klare å sjå grensa mellom dei innanfor og dei utanfor, og ennå verre - ein må få dei som skal komme innanfor det gode selskap til å godta at deira nåverande allierte som ikkje står på lista dermed skal bli fiendar som bekjempas.

Vi plar ofte slå desse gruppene som ligg mellom FSA og Nusra-fronten sammen under namnet Ahrar al-Sham ("Syrias frie men"), som er den største alliansen av sjølstendige islamistiske grupper. Det er dusinvis av slike grupper i samme ideologiske landskap, men vi har ikkje plass til heile katalogen her, så la oss fokusere på Ahrar al-Sham. Dei samarbeider militært ganske tett med Nusra-fronten i ein felles militærkommando kalla Frigjeringshæren, Jaysh al-Fatih, og dei to er trulig omlag like store, med mellom 10. og 15.000 mann kvar (IS har kanskje 30.000, mens anslaga på FSA varierer frå 7.000 til 25.000, alt etter kor mange sjølstendige grupper ein reknar under denne paraplyen - alt dette er vage anslag).

Ideologisk er dei langt meir vage enn IS, men alle (også FSA) har eit islamsk islett. Nusra-fronten er den einaste som er global-jihadistisk, sjøl om også dei har slått fast at dei ikkje har aktivitet utanfor Syria. Men dei er altså del av Qa'ida, som i høgste grad har slik aktivitet. Ahrar al-Sham er også klart salafistisk, strengt konservativt, og har tidligare insistert på at Syria må styras etter sharia, men ser ikkje ut til å vere "takfiri" som IS og Qa'ida, altså at dei reknar andre muslimar som vantru. Dei har også dempa språkbruken sin, og seier nå at dei ønsker at Syria skal vere fleir-religiøst med like rettar for alle og ikkje ein "islamsk stat", slik dei før sa. Men mistanken ligg jo der om at dette berre er retorikk for å vinne vestlig støtte. Meir tydelig er det iallfall at dei ønsker vestlig og amerikansk støtte til sin kamp mot Assad, mens Nusra-fronten klart avviser einkvar kontakt med erkefienden.

Men kor mange av desse mellom-gruppene er med i nemninga "dei moderate kreftene", kor mange av dei er "andre terroristar", og kva meiner USA eigentlig om at Russland bombar desse? USA gjorde det sjøl i starten (Nusra, men også Ahrar al-Sham), mens det nå er Russland som først og fremst rammar dei, og USA muligens kritiserer dei for det, det er altså ikkje klart akkurat kva dei kritiserer og kva dei godtar.

Så betydninga av diplomatiet ligg nettopp her: Skal Ahrar al-Sham, som er støtta av Qatar og Saudi-Arabia, stå på lista av inviterte eller ikkje? Og vil dei i så fall delta? Både for dei, men også for FSA og dei andre er kampen mot IS viktig nok, men underordna kampen mot Assad. Dette setter dei i grunnleggande motsetning til Russland, som er der for å støtte Assad, mens USA vaklar mellom dei to, for USA er jo både Assad og Ahrar al-Sham vanskelige partnarar å ha i dialog. Så spørsmålet om diplomatiet er om ein klarer å foreine dei to, olje og vatn, regimet og opprørarane, Iran og Saudi-Arabia, rundt eitt bord, for ikkje å snakke om i ei løysing. Det blir krevande.

Libya: er samling mulig?
Eit anna diplomatisk spill for galleriet foregår i Libya. På bakken er stoda ved årsskiftet ikkje mye ulikt for eit år sida: to konkurrerande regjeringar i Tripoli og Tobruq med eit IS i framgang mellom dei. I fjor dominerte IS byen Derna, dei er nå kasta heilt eller delvis ut derfrå, men har fått ein viktigare base i den større byen Syrte i bukta av samme namn, og ser ut til å ha konsolidert seg der og prøver å bygge eit samfunn på samme måte som i Irak/Syria. Dei har vore i harde kampar med styrkar frå Tripoli-regjeringa, men har klart å bite seg fast. 

Tobruq styrer det kremgule i aust,
Tripoli det lyseblå i vest, IS det rosa
i midten.  
Dermed er det internasjonale samfunnet blitt meir interessert i Libya igjen, og bombeåtaka i Tunisia viser kor farlig det er å la Libya forbli utan ei reelt fungerande regjering. FN har involvert seg tungt, og vestlige medier meldte gledesstrålande mot slutten av året at freden er komme og at dei to regjerings-rivalane er blitt samde om ei felles regjering som skal ta over på nyåret. Desverre er nok dette berre ein diplomatisk draum. Det kjem ikkje til å bli noen felles regjering, for ein gløymde å sjekke om partane på bakken faktisk stod bak forhandlingane. Det gjorde dei ikkje, i FN-sporet var det berre ein minister frå Tripoli som deltok, og han vart straks tilsidesatt av si regjering som avviste FN-avtalen. I staden sette Tripoli i gang sin eigen dialog, den fann stad samtidig i Tunis og kom også med stor glede fram til ein avtale. Men her var det den andre regjeringa i Tobruq som ikkje var blitt spurt, og følgelig heller ikkje tok noen hensyn til den fellesavtalen.

Problemet her er at begge dei to partane i Tripoli og Tobruq er spiltta. Det finnes moderate i begge leirar, og spesielt mellom dei sivile politikarane som ser at dette er ein nytteslaus krangel og helsar eit reelt kompromiss velkommen. Men på begge sider er det militsar som ser at ein avtale vil føre til at dei mister makta, og som med hell klarer å motsette seg avtalane sidan det i siste instans er dei som sit med kvar si respektive regionale makt. Konkret er det store stridsspørsmålet rolla til Tobruq-regjeringas "hærsjef", Khalifa Heftar, som aldri har skjult at hans mål er å nedkjempe Tripoli-gruppene militært og som Tripoli derfor forlangar må fjernas før dei vil tenke på noen avtale.

Libya har, ulikt Syria og Irak, ingen grunnleggande religiøse eller etniske skiller av betydning, sjøl om autonomi-tanken står sterkt i aust. Dei har nå ein felles fiende i IS, som strategisk har sin base midt mellom dei to rivaliserande regjeringane. Libya har derfor langt større potensiale enn Irak, Syria og Jemen for å finne ut av problema sine og samle seg for å bygge opp landet (ved å få opp att oljeeksporten) og nedkjempe IS. Men det vi må kalle politisk-strukturell umodenheit, manglande politiske strukturar og felles arenaer, gjer at det er vanskelig å realisere desse felles interessene og personlig rivaliering og militsanes eigenmarkering blir sterkare enn det som er felles. Vi kan håpe at dette vil endre seg i året som kjem, t.d. ved at IS-problemet blir meir presserande enn i dag, men vi kan vel desverre ikkje forvente det. 

Jemen: Sammenbrudd utanfor søkelyset
Det tredje store konfliktområdet, Jemen, har falle litt i skuggen av kampane i Syria. Men det er ein sammenheng. USA gjekk til bombekrig i Syria med "arabiske allierte", men i realiteten trakk desse arabarane, Saudi-Arabia og Emirata, flya sine ut av Syria ganske raskt. Dei vart i staden satt inn i sør, i eit angrep i nabolandet Jemen. Dermed var det som hadde vore ein borgaarkrig mellom to lokale partar blitt til ein regional krig, og eit nytt bevis på at Saudi-Arabia nå ønsker å vise musklar. Før nøyde dei seg med å sende dollar, nå sender dei bombefly til støtte for sine venner. 

Den indre striden i Jemen var mellom to alliansar. På den eine sida står den avsatte presidenten Ali Abdullah Salih sammen med ein stammemilits frå heilt nord i landet, Houthiane. Salih ville vinne tilbake makta, houthiane ville ha meir innverknad i sitt område. Mot dei står dei fleste andre gruppene i Jemen, leia av Salihs tidligare visepresident og etterfølgar, Mansur Hadi. Han kom inn som eit kompromiss, men var tilfeldigvis den første leiaren Jemen noen gong har hatt frå sør-Jemen, nord-Jemen har alltid dominert landet. Men dette var ikkje ein nord/sør-konflikt, dei dominerande stammane i nord støtta også Hadi mot Salih og houthiane. Det var heller ikkje ein religiøs konflikt, sidan dei dominerande i nord på begge sider av denne konflikten hører til zaydi-shi'ismen.

Men med saudianes intervensjon på Hadis side, vart det til ein regional konflikt, der houthiane vart til "representant" for Iran - som tidligare hadde gitt ein del støtte til dei, mest for å terge Saudi-Arabia. Det ser ikkje ut som om Iran har involvert seg alt for tungt i denne konflikten, Jemen ligg langt borte frå dei, og dei har trulig liten sympati for Salih og ikkje så mye felles med houthiane, men for Saudi-Arabia er opplagt dette grunnen til at dei deltar. Dei har klart å trenge houthiane ut av sør-Jemen, men trass overmakt i lufta har dei ikkje vunne noen klar siger, og er trulig ikkje alt for velkomne i dette nabolandet som alltid har sett på storebror i nord med skepsis.

Mest påfallande her, som i Libya, og forsåvidt også Irak og Syria, er at ein borgarkrig alltid ser ut til å gi rom for jihadistar til å etablere seg, i opposisjon til begge stridande partar. Men i Jemen er det ikkje IS som vil rake kastanjane ut av elden (sjøl om dei også har fått noe støtte her), men den gamle gruppa, Qa'ida, noen som hugsar dei? Det interessante er at dei her ser ut til å tatt lærdom frå IS. Al-Qa'ida var under Bin Laden aldri interessert i å vinne territorium, dei ville vere globale og mobile. Å ha eit fast område med ein "stat" å styre, var IS sin ting, ikkje Qa'idas. Men her i Jemen har Qa'ida begynt med akkurat det samme. Dei har etablert seg fast i provinsen Hadramawt i søraust, og har nå i snart eit år styrt Jemens femte største by, Mukalla, i samarbeid med lokale stammer. Dei har seinare tatt fleire mindre byar i området rundt, og hadde ei tid tilmed styringa over Aden, hovdustaden i sør-Jemen, før saudiane kom og tok over. Men Qa'ida ser ut til å ville skaffe seg ein fast base i dette området, og til nå ser heller ikkje dei saudiske styrkane i området om å bry seg så mye med å rydde dei bort, så lenge dei er opptatt med å slåss mot dei "Iran-allierte" houthiane.

Lyspunkt?
Det er altså mye dårlige nyheiter frå Midtausten, som vanlig. Er det lyspunkt? Fredsprisen til Tunisia markerte jo det, og Tunisia er eit lyspunkt. Landet er blitt ramma av terror, og vi kunne frykte at dette vil rive det skjøre samarbeidet mellom dei sterkt sekulære i regjeringa og dei moderate islamistane i stykker. Men det har ikkje skjedd, i staden ser terroren ut til å ha sveisa tunisiarane sammen på tvers av desse ideologiske skilla. Det gir grunn for håp. Vi må også minne om dei landa der vi har eit slikt stabilt samarbeid, som Marokko. 

Vi kan stå overfor nye utfordringar i 2016. To land, Algerie og Oman kan stå framfor skifte av statsleiar etter "naturens lover" (begge er svært sjuke), det vil vise seg om det i realiteten militærstyrte Algerie og monarkiet i Oman er solide nok til at overgangen skjer i det stille. I Egypt har regimet stramma grepet i året som gjekk, på nyåret skal det nyvalde parlamentet tre i funksjon, men få reelt opposisjonelle er blitt valde, og det er grunn til å tru at dette vil bli i beste fall ein prateklubb, og kanskje meir trulig eit sandpåstrøingsorgan slik det var under Mubarak. Men talet på dødsdommar er gått ned, få av dei er blitt utført så langt, og bortsett frå Sinai har Egypt unngått dei heilt store gerilja- eller terrorangrepa siste året. Ein må kanskje vere nøgd med dei små ting.

mandag 7. september 2015

Saudi-Arabia: Omprioritering av fiendar?

Kong Salman
Etter at Saudi-Arabia fekk ny konge sist vinter, fokuserte dei fleste kommentarane på kontinuiteten, mens ein ventar på at "neste generasjon" skulle ta over etter den nåverande kong Salman, trulig den siste av landsfader Ibn Sa'uds sønner som blir konge. Kontinuitet er absolutt ein sikker måte å beskrive saudisk politikk på; ro, orden og stabilitet er alltid det saudiane ønskar i sin region.

Politisk rivalisering: Ringen rundt Saudi-Arabia
Likevel virkar det som om det nye styret har gjort noen ganske klare endringar i kursen. Saudi-Arabia har dei siste åra forkusert på to hovudfiendar som dei har bekjempa på alle måtar dei kunne. Den eine er Iran. Motviljen mot Iran blir begrunna religiøst - sunni mot shi'a - og kan også vere kopla til at Saudi-Arabia sjøl har ein merkbart stor shi'isk minoritet aust på halvøya, altså i dei områda som har størst økonomisk olje-aktivitet. Men styresmaktene har god kontroll over denne minoriteten, og det har aldri blitt til meir enn spreidde protestar mellom shi'iane i landet. Det er liten grunn til å tru at den shi'iske minoriteten er stor nok, eller har nok gjennomslagskraft mellom andre saudiar, til å vere noen alvorlig trussel mot regimet i Saudi-Arabia.

Motsetninga mot Iran er nok heller ei regional rivalisering mellom to stormakter i regionen. Iran er i folketal og økonomisk utvikling i ein klasse for seg mellom landa i dette området, og Saudi-Arabia, stort og rikt, men langt mindre i folketal og med ein smalare økonomisk basis, fryktar for at deira petro-makt skal komme i skyggen av rivalen. Når Iran så har funne seg strategiske allierte i Irak, i Syria, i Libanon der deira allierte Hizballah har stor påverknad, og så i tillegg gjer sine hoser grønne hos opprørarane i Jemen, begynte saudiane å kjenne seg omringa. Dei ser ein shi'isk ring rundt seg (sjøl om Syria og Jemen knapt er shi'iske i iransk forstand), men det er innringa og alliansen av rivalar som er problemet, meir enn kva som er grunnlaget for denne alliansen.

Ideologisk rivalisering: Det muslimske brorskapet 
Det andre konfliktlina er derimot religiøs og ideologisk: Saudi-Arabias til tider voldsomme motstand mot Det muslimske brorskapet i Egypt og overalt elles. Det har ført til undring, sidan begge to må reknas til islamismen eller "politisk islam", om enn til ulike tradisjonar under denne paraplyen. Tradisjonelt har Saudi-Arabia også vore sympatiske til Brorskapet, det var her dei egyptiske Brorskapsmedlemmene kunne søke asyl under Nassers undertrykking på 1950- og 1960-talet, og dei kunne arbeide og spreie sine tankar i fred her.

Men desse gjesteopphalda førte til at det fall noen skall frå ulike auger. Brorskapsfolka som budde i Saudi-Arabia i denne perioden vart meir og meir kritiske til den olje-rike og tradisjonalistisk konservative ideologien til saudiane. Dei meinte at styresmaktene ofra islamistiske ideal på alteret til olje-borgarskapets økonomiske og politiske interesser. Saudiane vart på si side meir irritert over at Brorskapsfolka ikkje hadde nok vørdnad for grunnleggaren av deira ideologi, Muhammad ibn Abd al-Wahhab (d. 1792) som rettesnor for rett islam. Men det verste var at unge saudiarar, spesielt slike som hadde hatt opphald i utlandet, i Egypt eller lenger bort, fekk meir og meir sympati for Brorskapets noe meir moderne variant av islamismen og tok til å kritisere kongefamilien og wahhabismen. Denne kritikk-rørsla fekk på 1980-talet namnet "sahwa-rørsla", oppvakninga, og vart ein intellektuell torn i sida på styresmaktene. Ikkje alle i rørsla følgte Brorskapets line, og dei fleste av dei var heller ikkje påtrengande revolusjonære. Utover tiåret fekk styresmaktene da også rimelig kontroll over kritikarane, ikkje minst ved å tilby mange av dei godt betalte jobbar i administrasjonen. Dermed roa også dette seg, men styresmaktene kom likevel til å sjå Brorskapet som ei mulig farlig kraft på det ideologiske området, ei retning som var i stand til å reise kritikk mot styret frå ein islamsk synsstad og slik true stabiliteten i landet.

Då den arabiske våren kom i 2011 med nettopp uro og ustabilitet, det verste saudiane visste, og Brorskapet kom til makta i Egypt, Tunisia og andre land, gjekk det derfor for langt. Brorskapet vart ein farlig rival. Saudiane satsa alt på å bekjempe deira stilling i den arabiske verda. I Palestina slo dei handa av Hamas, som var utgått frå Brorskapet der. I Egypt avslo dei å gi økonomisk hjelp til landet under Brorskaps-president Morsi, men støtta i staden opp under, og dytta det dei kunne på, militærkuppet til Sisi i 2013. I Libya greip dei inn med støtte til anti-Brorskaps-general Heftar. Då Brorskaps-parti frå 2013 fall frå makta i dei fleste landa der dei hadde komme opp året før, var Saudi-Arabia ein viktig og ofte avgjerande faktor for dette. Nesten alt var til synes bedre enn Brorskapet, ei gruppe som dei følgde Sisi i å kalle for "terroristar" (utan spesiell grunngiving). Regionalt følgte Bahrain og Emirata lojalt opp om saudianes anti-Brorskapspolitikk, mens Qatar, som  lenge hadde leikt seg med å slå den store naboen over snuten, vart til Brorskapets siste forsvararar i området.

Men så: omskiftet
To konfliktar, altså, mot det som i 2012 var dei største maktene i regionen, Iran og Morsis Egypt, og med seier mot den siste året etter. Det var rett nok litt meir problematisk å halde styr på dette i Syria. Saudiane støtta naturligvis opprøret mot Iran-allierte Assad. Men i dette opprøret stod det syriske Brorskapet sterkt, spesielt i det eksil-baserte Syriske Nasjonalrådet (som Vesten anerkjente), noe mindre også i deira Frie Syriske Hær. Saudiane var derfor lunkne til desse gruppene, og støtta heller uavhengige islamistiske militsar, gjerne kalla "salafistar", slik som Dei frie syrarane og andre, men saudisk støtte til den syriske motstanden har alltid vore litt vanskelig å få oversikt over, og Saudi og Qatar støtta gjerne konkurrerande rivalar innanfor motstanden.

Men nå dei siste månadane, er det mange tegn på at den nye kongen og hans leiargruppe har ombestemt seg. Dei har nå sortert fiendebilda sine, og komme fram til at nå, etter Morsis fall og Brorskapets nederlag i Egypt, er ikkje lenger desse noen viktig fiende og rival. Iran gjenstår og nå skal fokus vere på Iran og "omringinga". Brorskapet kan kanskje vere til nytte her, for dei er heller ikkje noe spesielt glade i Iran, Morsi gav jo kraftig støtte til opprøret mot Assad.

Nye venner: Salman og Meshal, juli 2015
Det krystalliserte seg i at Khalid Meshal, leiar i Hamas (Det palestinske brorskapet!) er blitt tatt mot som ein venn og alliert i Riyad, etter at dei før berre har møtt ein kald skulder. Rivaliseringa med Qatar er dempa ned eller borte, det var nettopp haldninga til Brorskapet som skilte dei. Fleire andre signal er også sendt at, sjøl om saudiane nok fortsatt ikkje er glad i Brorskapet (dei er formelt fortsatt rekna som terroristar, iallfall dei i Egypt), så kan saudiane nå komme overeins med dei. Å vise motstand mot dei er mindre viktig i saudisk politikk enn det var.

Samtidig har Saudi-Arabia altså tatt ei mye meir opent aggressiv haldning i den regionale politikken enn før. Det ser ein spesielt i Jemen, der saudiane har kasta inn eigne soldatar og fly mot opprørarane. Det er ein kamp mot "iransk innverknad" (sjøl om Iran nok berre er ein flyktig alliert for houthiane). Men også i Syria har saudiane brukt eigne fly mot IS, i allianse med USA. Begge desse er relativt uvanlig, Saudi plar vere meir komfortabel med å sitte i kulissane og signere sjekkar enn å delta aktivt og opent i militær konflikt, spesielt utanfor den arabiske halvøya. Dette viser nok at Saudi spiller med meir opne kort som kandidat til å vere regional stormakt på eigne vegner, og ikkje berre gjennom å støtte allierte rundt om. Og det er kanskje også det som gjer at dei tillet seg å vere meir avslappa mot den slagne fienden Brorskapet, som dei ikkje ser som noen vesentlig rival lenger, og som det er viktig å halde borte frå noe vennskap med Iran (slik Hamas tidligare hadde, til Syria-konflikten skilte dei).

Den som kanskje der blir sittande med skjegget i postkassa er Sisi, som ikkje følger med på dette lineskiftet og fortsatt har hatet mot Brorskapet og kampen for å knuse dei som si politiske hovudline. Han kan nok fortsatt rekne med økonomisk støtte frå saudiane - for det fortsatt i deira interesse at Brorskapet er kua i sitt heimland - men det blir kanskje likevel ikkje så lett for aktørar i regionen å vifte med kampen mot Brorskapet som pass og inngangsbillett til dei indre gemakkar i Riyad.

fredag 3. juli 2015

Egypt: Mot ein meir valdelig konflikt?

Det er i dag årsdagen for militærkuppet i Egypt i 2013, og opptrappinga mot dagen er blitt markert med harde kampar i Sinai, og med drapet på riksadvokaten i Egypt, som har stått i spissen for å trekke opposisjonelle for retten. Spørsmålet om dette berre er ei krise rundt årsdagen, eller om det markerer ein tendens mot ein sterkare valdelig konflikt i Egypt.

Vi har naturligvis ikkje full oversikt over kven som står bak desse angrepa. Men mest trulig må vi sjå dette som to ulike tendensar. Den eine på Sinai, der det har vore ei lang, nær kontinuerlig rekke med åtak, spesielt på politi og militære, sidan 2011. Det andre i Kairo og andre delar av det "folkerike Egypt", der det også har vore angrep tidligare, men langt meir sporadisk.

Sinai: Beduinane mot sentralmakta
På Sinai er opprørsgruppa rimelig godt kjent. Dei kalla seg "Ansar bayt al-maqdis", dei som hjelper den heilage byen [Jerusalem], sjøl om aktiviteten deira har vore mest retta mot Egypt, ikkje Palestina. I fjor erklærte dei [eller stordelen av dei] lojalitet til IS, og tok namnet "Wilayat Sina'", provinsen Sinai, altså provins i kalifatet.

Det sentrale her er at dette opprøret bygger på ein generasjonar lang konflikt mellom beduinane i Sinai, særlig det  nordlige Sinai, og styresmaktene i Egypt. Beduinane har alltid følt seg marginalisert, hundsa, og mistenkeliggjort, ikkje minst etter åra under israelsk okkupasjon 1967-1982, da beduinane av nødvendigheit hadde kontakt med israelarane. Motviljen mot sentralmaktene i landet førte til mange lokale konfliktar, som også anti-israelske jihadistar kunne dra på i fleire angrep på israelske turistar i Sinai på 1990- og 2000-talet. Ansar bayt al-maqdis bygger trulig vidare på denne motviljen, utan at vi veit kor stor del av beduinane som opplever dei, og nå IS, som allierte eller som radikale fusentastar. Men det store omfanget i angrepa dei siste dagane, med 50-100 beduinar involvert, kan tyde på at betydelige delar av beduin-befolkinga kan stå med dei. I så fall kan det vere ein farlig strategi for styresmaktene å prøve å "utrydde" motstandarane, dersom dei dermed går generelt på dei stammene som har hatt kontakt med IS. Som alltid, politiske rørsler kjem og går, dei kan ein overvinne, men stammane blir verande, dei kan ein ikkje utrydde eller nedkjempe. 

Ei radikalisering av Brorskapsungdom?
Denne konflikten er altså spesiell for Sinai, og har lite å gjere med åtaka i Kairo. Det kan likevel vere grupper som er knytta til Ansar, eller nå IS, som står bak dei, eller det kan vere ad hoc-grupper som kvar for seg eller organisert vil slå til mot regimet. At det var riksadvokaten som var målet, peiker kanskje meir på grupper knytta til dei han har fengsla, og som nå er dødsdømt i hundretal, heller enn på IS, som ikkje har noen særlig sympati for Muslimbrødrene, Mursi, eller andre "sekulære og slike som arbeider for demokrati". 

Det store spørsmålet er om desse angrepa faktisk kan vere knytta til Brorskapet, slik styresmaktene heile tida har hevda. Vi har her heile tida hevda at det er mest trulig at Brorskapets leiing vil halde på ei relativt fredelig masseline, altså med demonstrasjonar og uro, men ikkje direkte valdelige aksjonar - men også at deira autoritet er svekka. Sjølve argumentet om at ein fredelig veg er mulig vart jo også svekka av kuppet i 2013 og undertrykkinga deretter. Dette kan, sa vi, opne for at yngre og meir radikale krefter snur seg bort frå denne førti år gamle fredelige masse-lina og blir trukke mot meir aktivistisk vald. 

Det er noen, inntil vidare ubekrefta, rapportar som nå peiker på at dette kan vere på veg. Ein kongress eller fellesmøte av unge Brorskapsfolk som fortsatt er på frifot, skal ha vedtatt kritikk av den gamle leiarskapen, som nå sit i fengsel, og gått inn for eit lineskifte mot ei aktivistisk opprørsline. Det er likevel understreka at dette ikkje skal vere terror eller angrep på sivile - kritikken mot, og avstanden til, al-Qa'ida og IS vart understreka, og kulturforskjellane mellom Brorskapet og jihadistane er nok så store at det ikkje vil bli noe snakk om noen samling den vegen. Men, trass i protestar og formaningar om måtehald frå dei tidligare leiarane, er det ikkje utenkelig at grupper frå Brorskapet kan opne for angrep på politi, militære og så vidare. Det har skjedd før når Brorskapet er undertrykt, på 1950- og første del av 1960-talet, og seinare i Syria. Det har stort sett ikkje enda godt, og dei eldre hugsar det.

Enten dette skjer eller ikkje, er det uansett ei valdelig opptrapping på veg mellom staten og Brorskapet. For to dagar sidan braut politiet seg inn i ei leiligheit og drepte tretten medlemmer av Brorskapet som hadde møte der, mellom dei eit tidligare parlamentsmedlem. Dei påstod at dei fann våpen der, noe Brorskapet nektar for. Brorskapet kaller som svar til "opprør", kva dei nå meiner med det, kanskje berre skarpe protestar. Men dersom staten - som jo insisterer på ikkje å sjå forskjell på Brorskapet og terroristar - held fram med å bekjempe Brorskaps-tilhengarar med våpenmakt, er det vel liten grunn til å tru anna enn at dei, eller noen av dei, vil finne til våpen for slåss tilbake. På 1990-talet klarte staten på denne måten å reellt sett utrydde dei jihadist-gruppene som då dreiv på i Egypt. Men dei hadde ein heilt marginal oppslutnad i forhold til Brorskapet i dag. Samtidig som folk etter kvart begynner å forlange at Sisi skal levere på det sosiale og økonomiske området, og han også har gjort store delar av dei liberale til fiendar ved å slå ned på all opposisjon, vil ei slik militarisering av konflikten med Brorskapet ikkje føre Egypt på ein positiv veg. Men enn så lenge er dette berre tendensar, vi får håpe at det blir med det, og at den politiske striden i Egypt forblir politisk og så lite valdelig som råd.