mandag 4. februar 2019

Libya, al-Qa'ida og Raudt

I samband med at eit utvalg har vurdert Norges innsats i Libya-krigen i 2011, har det oppstått ein breiare debatt om denne konflikten. Som vi tidligare har vore inne på i denne bloggen, delte og deler eg fortsatt den oppfatninga at Norge ikkje burde ha deltatt i denne krigen. Sjøl om resultatet, eit sammenbrot i landet, ikkje var gitt,  så var det noe ein burde forvente. Det var dermed eit ansvar som berre låg på libyarane sjøl, å velge enten å ta sjansen på eit opprør og leve med resultatet om det slo feil, eller fortsatt vere under Qadhafis eineveldige styre. Det var ikkje opp til omverda, NATO eller Norge å drive fram prosessen som leidde fram til der vi er i dag.

Men i denne debatten om Norge gjorde "rett" eller "feil" den gongen, har debattantar diverre latt seg drive ned i grøfter på kvar side, der det på eine sida er snakk om "folkemord" frå Qadhafis side (som det aldri var tale om), på den andre at det var al-Qa'ida som stod i bresjen for opprøret. Slik formulerte t.d. Raudts leiar Brynjar Moxnes seg i grunngivinga til eit spørsmål til utanriksministeren 2. januar:

"En av de viktigste aktørene på bakken i Libya i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN, og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve al-Qaida. Al-Qaida holdes ansvarlig for terrorangrepet mot USA i 2011 og en rekke andre terrorangrep mot sivile i Midtøsten og Europa. Likevel ble Belhadj fra den libyske al-Qaida-organisasjonen LIFT utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder da opprørsgruppene han ledet erobret Tripoli i samarbeid med NATO." 

Liknande framstillingar er gitt av representantar frå Raudt tidligare, og også av fredsforskar Ola Tunander i Ny Tid for februar. Utanriksministeren svarar unnvikande, men imøtegår ikkje framstillinga. Men sidan dette blir gjengitt fleire gonger, og er med å underbygge at "nordmennene visste ikkje kva dei dreiv med", så kan det komme til å bli eit slags "etablert faktum". Men det er ein myte. Al-Qa'ida var ikkje i det heile involvert i krigen i Libya i 2011 (men kom på banen året etter, i ein kamp mot dei nye styresmaktene).

Den Libyiske Islamske Kampgruppa
Abd al-Hakim Bilhajj (Belhadj)
Sentralt i denne framstillinga står altså gruppa LIFG. Det var ganske riktig ei radikal islamistisk gruppe, som ville føre jihad mot Qadhafi, og hadde som mål å innføre eit islamsk styre i Libya. Det var på 1990-talet, gruppa var sammensett av libyarar som hadde slåss i Afghanistan tiåret før. Dei var aktive i perioden frå ca. 1996 til 1998, då dei vart nedkjempa av regjeringsstyrkane. Ein stor del vart fengsla, resten rømte, mange tilbake til Afghanistan. Og desse fekk ganske riktig kontakt med Osama bin Laden. Men da Bin Laden ville bygge opp al-Qa'ida som ei "global" jihadist-rørsle, sa folka frå LIFG nei takk. Alle leiarane, derimellom Belhadj, nemnt over, og andre som var i Afghanistan, braut med Bin Laden, fordi deira mål var å kaste Qadhafi, ikkje å kjempe mot USA eller andre. Dei fleste ex-LIFG-folka forlot derfor Afghanistan. Belhadj reiste i eksil i Asia, men vart i 2004 kidnappa av britisk etterretning og overlevert til Qadhafi-regimet.

Men eit mindretal av libyarane var usamde, og slutta seg til Bin Laden, og to av dei, begge med dekknamnet "al-Libi" (Abu Yahya og Abu Layth), kom høgt på strå i al-Qa'ida. Dei erklærte derfor i 2007 at "LIFG har slutta seg til al-Qa'ida". Men alle leiarane i denne nå oppløyste gruppa, både dei som sat i fengsel (mellom dei Belhadj) og dei som var på frifot i andre land, avviste dette og kritiserte al-Qa'idas terror-strategi. Det var altså berre mindretalet som alt var med i al-Qa'ida som "vart med" i 2007.

I Libya foregjekk ei heilt motsett utvikling. Andre ekstreme islamistgrupper hadde på 2000-talet stilt spørsmål med ein valdelig strategi som hadde slått feil. Rundt 2007-2008 kom også turen til ex-LIFG. Dei hadde blitt kontakta av "fredsmeglaren" Sayf al-Islam al-Qadhafi, og etter ein lang intern prosess publiserte dei, med Belhadj som ein av fire forfattarar, eit fleire hundre siders dokument, der dei tok avstand frå valdsbruk som aksjonsform, og ville arbeide for ein islamsk agenda med fredelige midlar.
Etter dette vart mange av dei, mellom dei Belhadj, sett fri seint i 2010, kort tid før opprøret.
På dette tidspunktet var altså Belhadj og restane av LIFG altså iallfall offisielt på ei heilt anna line enn al-Qa'ida, men dei var jo fortsatt islamistar. Når opprøret starta i februar 2011, var det derfor først spørsmål om dei skulle delta - opprør er jo valdsbruk - men det vart det klar semje om. Deretter om dei skulle delta på ein "jihadistisk" plattform, med avstand til dei liberale. Det gjorde dei heller ikkje, men det var først i april-mai, altså godt etter NATO-vedtaket, at ex-LIFG (og også det Muslimske Brorskapet, som førte sin eigen politikk) nærma seg Overgangsrådet i Benghazi, fram til da var dette i all hovudsak sammensatt av liberale akademikarar og noen stammeleiarar. Brorskapet vart med i Rådet, mens ex-LIFG støtta det utanfrå.

Desse hadde jo kamperfaring frå Afghanistan, og kom til å spille ei merkbar rolle i kampen, men var på ingen måte dominerande, det var det militsar som dei upolitiske Zintan og Misrata-militsane som trulig var. Men sidan Belhadj klarte å mobilisere folk frå Tripoli i oppreisten der 20. august (ikkje minst fordi dei to andre militsane kom frå andre byar), vart han, under protest frå dei andre militsane, utpeikt av Overgangsrådet til militærleiar for Tripoli. Men det viste seg at det i realiteten var dei to andre som hadde overtaket, og ex-LIFG-militsen (der også mange ikkje-islamistar deltok) løyste seg opp.
I staden delte dei tidligare leiarane i denne før så radikale gruppa seg opp i fleire små politiske parti, eit av dei fekk eitpar representantar i nasjonalforsamlinga, Belhadj sitt parti vart ikkje representert, og han trakk seg tilbake og vart forretningsmann.

I alt dette spilte altså al-Qa'ida ingen rolle, og dei som i 1996 hadde stått for jihad var nå blitt mislykka parlamentarikarar som så mange i Libya på den tida. Men året etter kom faktisk al-Qa'ida på banen. Noen av dei frå det gamle mindretalet, dei som hadde valt Bin Ladens side, vendte tilbake, noen til Benghazi og noen til byen Derna. Dei første oppretta jihadist-gruppa Ansar al-Shari'a, som i 2012 tok til å angripe dei nye makthavarane i landet, fordi dei hadde "godtatt demokratiet" ved å opprette ei vald nasjonalforsamling. Denne nye gruppa var også knytt til drapet på den amerikanske ambassadøren i oktober 2012. Det kom til kampar mellom dei og andre militsar, og i 2017 var Ansar i praksis nedkjempa, samtidig som IS jo også hadde etablert seg (men også dei seinare kasta ut frå sitt territorium). Ansar hadde fortsatt band til al-Qa'ida. Men det har altså ikkje noe med dei som i 2011 kjempa sammen med opprørarane mot Qadhafi å gjere.

Derimot har ein av dei som i dag kjemper om makta i Libya, den aust-libyiske milits-leiaren Khalifa Heftar, med støtte frå Saudi-Arabia og Egypt, gjort denne påståtte islamismen til Tripoli-regjeringa, og det at Belhadj fortsatt bur i Tripoli, til ein måte å prøve brennmerke Tripoli i verdsopinionen. Denne mytologien frå Raudt er dermed på line med denne ganske tvilsomme strategien.

I politisk debatt er det desverre tendens til å styrke sine argument ved å opprette "heltar" og "djevlar". Skinnande heltar er få, djevlane kanskje fleire, men den politiske debatten hadde vore ryddigare om ein klarte å markere standpunkta sine på ein faktabasis som er faktisk, og ikkje basert på laust funderte rykter og mytar.

tirsdag 1. januar 2019

2019: Status

Året som gjekk førte til utviklingar som kan føre to av dei mest bloldige krigane i Midtausten inn i ein ny fase, og om vi er uvanlig optimistiske, kanskje gi ein slutt på iallfall ein av dei. Men det er kanskje meir optimisme enn vi er vant med, så la oss nøye oss med “ny fase” i første omgang.

Syria: Kven rakar kastanjane ut av elden?

Den første er openbart Syria. For eit år sidan skreiv eg, "Ein kan godt tru at innan neste nyttår vil dei siste områda som opprørarane held, først og fremst Idlib i nordvest og Ghouta aust for Damaskus, vere oppgitt”. Det heldt nesten: I Ghouta vart opprørarane nedkjempa, i Idlib er det ei våpenkvile under tyrkisk dominans, men “opprørarane” er der fortsatt, og kan ta opp igjen kampen.

Vi har jo hørt i mange respektable nyheitsmedier at “Idlib er det siste opprørskontrollerte området i Syria". Tilmed Le Monde skreiv dette, men det er jo så openbart ikkje sant; naturligvis er det store område som opprørarar kontrollerer, regimet har faktisk styrking berre med omlag tre firedeler av landet, og ingen del av Syrias nordgrense står under regimekontroll. Det som media trulig meiner  (iallfall det som er rett) er at Idlib var siste området styrt av uavhengige opprørarar, altså slike som ikke var under dominans av eller alliert med ei framand makt. Her må vi altså sjå på kartet:

Det raude er område kontrollert av regimet, altså alt i sør og vest for elva Eufrat (det er eit litt for stort grønt område nede til høgre, det er berre ein grensepost, al-Tanf, som er kontrollert av amerikanarane - ikkje av opprørarar slik fargen skulle tyde på. Trulig vil regimet ta det over når/hvis amerikanarane trekker seg ut).

Idlib er det blanda grønne og kvite i nordvest. Nord for der, opp mot den tyrkiske grensa, ligg Afrin, som før var dominert av kurdarane - som har det store gule området i nordaust. Nå er Afrin altså grønt på kartet. Kva betyr det?

Det betyr, at når vi ser bort frå den vesle feilen Tanf i sør, så betyr grønt på kartet faktisk områder dominert av tyrkiske styrkar, i allianse med “opprørsgrupper” - med eller utan hermeteikn. Det kvite eller grå kan da stå for sjølstendige syriske opprørsgrupper.

Idlib

Situasjonen i Idlib var altså at ei gruppe, normalt rekna som Qa’ida-alliert (Hay'at Tahrir al-Sham, gjerne forkorta til Tahrir eller HTS), lenge hadde kontroll over provinsen. Men i 2017 begynte andre grupper, som den islamske Ahrar al-Sham, og restane av den “Frie Syriske Hær” å gjere motstand og tvinge HTS tilbake. Dei fekk støtte frå Tyrkia, som samtidig gjekk inn i Afrin og kasta ut kurdarane (som reiste austover). Tyrkia kontrollerer nå Afrin, men bruker Frie Syriske Hær, og alle andre dei kan få tak i, som lokale troppar på bakken. Ahrar deltar her, og også soldatar som har rømt frå HTS, og kanskje tilmed IS, er det påstått, men under strikt tyrkisk kommando. Tyrkarane styrer.

I Idlib har desse tyrkisk-dominerte syriske gruppene gjort ei våpenkvile med regimet, der Tyrkia skal garantere ein våpenfri buffer mellom dei. HTS er ikkje del av denne avtalen, men har de facto respektert den. HTS er for øvrig nå splitta i ei meir moderat retning som innser at dei må prøve berge stumpane, og hard-liners som vil kjempe til siste mann. Men pr i dag er konfliktnivået sterkt redusert, og Tyrkia har kontrollen i dette området.

Kurdarane

Kurdarane sit altså med den langt største delen av Syria, ved sida av regimet, sjøl om mye av det er ørken - det viktige er Eufrat-dalen og grenseområda i nord. Den kurdiske befolkinga er mest i grenseområda, dei tynt befolka områda lenger sør og det meste av Eufrat-dalen er bebudd av arabarar, og her er kurdarane fremmende. Men dette er også område med ein del olje-verksemd.

Kurdarane har vore i spissen i kampen mot IS, som nå har noen bitte små ørkenområde heilt sør i syrisk Eufrat-dal, og USA har støtta kurdarane i dette, men også vore garant mot tyrkisk innmarsj. Tyrkia har heile tida sagt at eit kurdisk sjølstendig - eller sjølstyrt - område langs den tyrkiske grensa er uakseptabelt for dei, og at dei vil erobre dette området for å sikre si grense. Men USA har hindra dei i dette, så lenge kurdarane var nødvendige i anti-IS-kampen.

Som vi har hørt, ønsker dei amerikanske militære å fortsette denne politikken, men er blitt overkjørt av Trump, som har beordra alle amerikanske styrkar ut av Syria innan 60-100 dagar, altså godt før påske.

Spørsmålet er da kven som kjem til å tene på dette. Vi har nå tre partar som alle meiner dei har “vunne” krigen så langt, og som er skeptiske eller meir til dei andre to: Regimet, som primært vil vinne tilbake kontrollen over heile landet sitt og fullføre “oppdraget” med å slå ned opprøret frå 2011 - med støtte frå Russland og Iran. Tyrkia, som framfor og over alt vil hindre kurdisk sjølstyre i Syria, det er deira einaste mål i landet. Og kurdarane, som vil det motsette, dei har vunne store sigrar og vil ha det respektert. Dei innser nok at fullt kurdisk sjølstende er urealistisk, men vil i det minste kunne behalde mest mulig av det kurdiske samfunnssystemet dei har oppretta i “Rojava”, deira namn på syrisk Kurdistan.

Kven kjem etter amerikanarane?

Vi kunne tenkt oss tre mulige scenarier ut frå dette, når USAs konfliktdempande rolle (ja, dei har faktisk det) forsvinn. Eitt er alles kamp mot alle mellom dei tre, med ny oppblomstring av IS, kan hende. Det andre er ein avtale mellom Syria  (regimet) og Tyrkia mot kurdarane: Syria tillet Tyrkia å knekke kurdarane langs grensa, mot at regimet da får tilbake kontrollen over resten av det gule området. Tyrkia vil berre ha ein garanti mot infiltrasjon inn i Tyrkia, som dei kan få om regimet vinn tilbake det som tyrkarane sjøl ikkje tar og utsletter “Rojava”-staten. Eller, motsatt, at kurdarane og regimet finn sammen til ein avtale “mellom syrarar”, mot den tyrkiske invasjonen. Da vil nok også kurdarane godta å gi opp dei arabiske området (og oljefelta) som dei kontrollerer, men vil kunne forhandle seg til eit varig internt sjølstyre og eit fortsatt “Rojava” under den syriske statens overstyre.

Alle tre er mulig, men i førre veke sidan kom ei melding som tyder i retning av den siste løysinga: Tyrkias første angrepsmål ville vere byen Manbij, heilt vest i det kurdiske (gule) området. Amerikanarane har stått der og hindra tyrkiske angrep. Nå har syriske regjeringsstyrker tatt stilling rundt og vest for byen, etter ein avtale med kurdarane. Dette tydar altså på samarbeid regimet + kurdarane mot Tyrkia. Men vi veit enno ikkje om dette berre er ein lokal avtale, eller om det peiker på noe meir langsiktig. Vi veit ikkje ein gong om Trump ikkje vil skifte meining - ting han har sagt kan tyde på at han helst såg at Tyrkia tok over den rolla USA har hatt, og om regimet (med Russland og ikkje minst Iran bak) er dei som tar gevinsten av at USA trekker seg ut, er det eit uventa resultat som kanskje kan få han til å snu på femøringen att.



Saudi Arabia og Jemen

Elles er det jo Saudi Arabia som har vore i fokus i det siste. Kronprinsen, Ibn Salman, har ikkje mye igjen av den helteglorien som “reformist” han hadde i ein del vestlige medier for eit år sidan, Og det kom naturligvis av drapet på denne journalisten med namnet som er så vanskelig å uttale (det mest korrekte er trulig “kháshog-ji” - det er ikkje ein dobbel g, men to ulike konsonantar, anten q-j [skriftforma], '-g [egyptisk dialekt] eller g-j [arabiske halvøy - der han kom frå, så det nok den beste. Familien stammar openbart frå Tyrkia]. Det har utløyst ein langvarig debatt om Vestens støtte til Saudi-regimet, ikkje minst når Trump opent seier at verdiar ikkje betyr noe i dette, med mindre dei er pengeverdiar. Saudis plass på verdsarenaen, eller regionalt for den del, er ikkje umiddelbart truga av dette, men det er ubehagelig og svekker dei diplomatisk.

Det kan ha hatt betydning for at Saudi-Arabia lot seg presse til forhandlingsbordet i Jemen-konflikten, og Houthi-geriljaen såg seg også tent med dette. Houthiane (raude på kartet) kan ikkje tåle å miste havnebyen Hodeida, som våpenkvila dreier seg om, og som alle forsyningar til nord nå går gjennom. Byen skal etter avtalen stå under nøytralt, internasjonalt bevokta, styre. Dersom det betyr at Houthiar og andre fortsatt kan handle gjennom byen, er det trulig nok til dei vil akseptere avtalen - som jo for første gong gir Houthiane status som ein anerkjent part av konflikten i Jemen, og ikkje berre nomadiske opprørarar. Men det samme kan nettopp vere ein grunn for Saudi til å sabotere våpenkvila og prøve å vinne fram att militært.

Konflikten i Jemen har jo mange partar. Saudi-Arabia og Emirata er på samme side, men har ulike målsettingar, og ulike oppfatning om f.eks. Jemen skal vere eitt land (Saudi) eller at Sør-Jemen igjen bør bli sjølstendig, slik dei var til 1990 (Emirata). Dei har også problemet at dei strengt tatt ikkje kjempar for noen spesifikk leiar: Offisielt støtter dei den avsatte presidenten al-Hadi, men han sit enten i husarrest i Saudi, eller på sjukehus i USA, og ingen trur han vil komme tilbake. Men ein god kandidat for kven skal styre landet dersom Saudi-koalisjonen vinn, har dei ikkje. Men akkurat nå ser ikkje det ut til å vere noen overhengande fare for det, så dei kan tillate seg å utsette det problemet.



Libya

Det har også vore noen diplomatiske manvørar i Libya, men her er det stort sett snakk om fektningar mellom europeiske makter; Italia (Libyas beste venn, i eigne auge) og det meste av FN til fordel for den FN-innsatte regjeringa i Tripoli, mens Frankrike nå meir og meir tydelig står fram som støttespillar for krigsherren Khalifa Heftar og regjeringa i aust, sammen med Egypt, Saudi-Arabia og muligens Russland.

På bakken har det skjedd lite det siste året, bortsett frå at sammenbruddet i Tripoli og områda rundt blir ennå meir tydelig, byen er nå fragmentert mellom ulike bydels-militsar, eller gjengar får vi vel kalle det, som ikkje respekterer noen andre enn seg sjøl. Journalistar seier at før, under Qadhafi, måtte dei ha skriftlig tillagtelse for å kunne bevege seg noen plass som helst, nå må dei ha mange sett med slike, ein for kvar kontrollpost / gjeng sitt område dei skulle bevege seg inn i. Så å snakke om “regjeringa i Tripoli” er på mange vis ein eufemisme. Men det er noen store militsar i regionen som har styring med ulike delar av vest-Libya, men altså med liten koordinasjon.



Irak

Meir på det fredelige området, har vi hatt eit val i Irak som har styrka makta til éin part, nemlig “sadristane”, det vil si tilhengarane til den tidligare militsleiaren Muqtada al-Sadr. Militsen hans, “Mahdi-hæren”, som var frykta under borgarkrigen for sin basis i den fattigare delane av Bagdad, er oppløyst, eller heller omforma, Sadr har omgjort henne til ei politisk rørsle som nå har stor innverknad på regjeringa i landet.

Muqtada Sadr på besøk hos Ibn Salman
Denne Sadr er dermed blitt ein litt vanskelig mann å bli klok på, eller ein kameleon, kanskje. Han går alltid i kappe og turban som ein ayatollah - det lar han vise at han har rett, som ætling av Profeten, til å bære svart turban - men han har eigentlig liten og ingen religiøs utdanning. Derimot er han fremste talsmann for Sadr-familien, ein av dei to tre dominerande religiøse familiane i irakisk shi’isme (med slekt i Libanon, fetter av den “forsvunne” shia-leiaren Musa al-Sadr); med fullt av stor-ayatollaher og anna i slekta, derimellom fleire martyrar til Saddams undertrykking.

Muqtada bygde seg opp som militsleiar, og retta først og fremst våpna mot USA og det amerikanske nærværet i Irak. Nå kan han visst samarbeide med dei. Han har til tider vore sett som talsmann for iranske interesser i Irak, men har seinare markert sjølstendigheit for storebror i aust. Våren 2018 leia han økonomiske protestar mot det dåverande Abadi-styret i Bagdad og det han kalte deira korrupsjon. Påfallande har vore hans besøk i Gulfen, både i Emirata og hos Ibn Salman i Saudi-Arabia. Det kan vere “konfliktdempande” besøk, “de har ingen ting å fryke frå meg”, men det kan også vere netopp for å prøve å gi Irak (gjennom hans eige parti) meir rolla som uavhengig balansepunkt mellom Iran og Saudi-Arabia, framfor å bli sett på som ein del av den “shiiske halvmånen” som omringar Saudi.



Iran

Og til sist Iran, der USAs hammar mot atomavtalen til slutt fall. Dette har jo nesten like mye vorte ein konflikt mellom USA og Europa som mellom USA og Iran, fordi dei separate amerikanske sanksjonane mot Iran vart jo aldri løfta, så der var det ikkje mye å ta tilbake. Det som vart gjeninnført var amerikansk straff mot europeiske (og andre) selskap som handla med Iran - det var altså først og fremst eit forsøk av USA til å presse Europa og resten av verda til å følge USA utanrikspolitikk.

EU har snakka om å bruke ulike fiffige påfunn (betaling gjennom mellommenn osv.) for å unngå desse sanksjonane, men det har ikkje blitt til noe særlig. Fleire og fleire internasjonale selskap har derfor begynt å trekke seg ut av Iran, og diverre, dei amerikanske sanksjonane bit faktisk; dagliglivet for iranarar har blitt verre av Trumps politikk. Men politisk har det ikkje skjedd store endringar ennå. For eit år sidan var det sosiale og økonomiske protestar i Iran, protestar som korkje var knytt til dei konservative (som gir den sentrums-orienterte presidenten Rouhani skulda) eller dei liberale (som legg skulda på dei konservative), men nye grupper som ikkje bryr seg om politikken, berre i at deira økonomi og dagligliv er blitt verre. Litt som vi seinare såg i dei “gule vestane” i Paris. USA har ikkje fått det politiske opprøret dei nok rosenraudt håpa skulle komme. Vi har altså ikkje sett noe avgjerande resultat av at atomavtalen vart brutt ennå, mest trulig er det nok at dei fleste iranarar legg skulda på Trump, sidan dei vel registrerer at resten av verda også gjer det. Den frykta opptrappinga av spenning mellom Iran og Vesten / USA har heller ikkje slått til ennå, dels sidan resten av verda så klart har fordømt USA (her må vi seie "USA", for kongressopposisjonen støttar Trump i dette). Dels at dei ser rival Saudi-Arabias problem, og vil la dei steike litt i eige fett først. Men dette kan vere berre ein ventefase, Iran etter atomavtalen kan bli ei av dei negative utviklingane i året som kjem.



Utviklinga i Syria kan altså vere positiv, i Jemen er det meir usikkert, og i ei rekke av dei andre konfliktområda i Midtausten står vi kanskje helst i ein ventesituasjon der det kan komme gjennomrbudd av noe slag - eller at det som bygde seg opp i 2018 fører til endring - men der det også kan vere at situasjonen fortsetter som nå ei tid til. Vi kan ikkje vente oss at kronprins Ibn Salman blir fjerna i 2019 (han sit for trygt). Vi kan ikkje  vente oss at parlamentsvalet i Israel i april fører til fredssamtalar med palestinarane - og kanskje heller ikkje til noen annan vesentlig endring i Israel. Iran kan føre til ny spenning. Men det går likevel an å vere optimistisk og håpe at nyttår 2020 vil bli litt lysere enn nyttår 2018 og 2019 i delar av regionen.

fredag 14. september 2018

Libya-krigen, mytar og etterpåklokskap

Libya-utvalget har lagt fram ei innstilling om den norske krigen i landet i 2011. Denne er jo mest opptatt av kva regjeringa og politikarane gjorde i det høvet, men virkeligheita har jo også blitt involvert der, i meir eller mindre marginal grad.

Det kan jo gi grunn til eit lite tilbakeblikk, også sidan det - ikkje minst på venstresida - er i ferd med å feste seg noe som etter kvart blir mytar både om krigen og haldningane til den. Mellom anna har ein kollega nylig fått store oppslag med ei historie om at norske "ekspertar" og "intellektuelle" slutta entusiastisk opp om krigen. Det er rett og slett feil, og eg er den beste til å avgjere det, sidan, med all respekt å melde, så er eg ein av kanskje to "ekspertar" med kompetanse på Libya som uttalte meg om stoda, og eg var mot. Bergens Tidende utnemnte meg tilmed som "SV-veteran" som var mot partiets line i saka. Den andre var statsvitar Målfrid Braut Hegghammar, som det eg minnes aldri uttalte seg normativt for eller mot den norske krigsdeltakinga, men noen entusiasme kan eg ikkje erindre korkje frå henne eller frå andre Midtausten-spesialistar som var mobilisert opp i media.

Det først når ein utvidar begrepet "ekspert" (eller "intellektuell", eit like vagt begrep - det får vere opp til media kven dei gir ein slik tittel) til å omfatte generalistar som ikkje har noen kompetanse på regionen at ein finn dei politiserte utsegna Terje Tvedt refererer til, slik som Janne Haaland Matlary, som jo nettopp påstod eit illusorisk "folkemord". Men å kaste dei opp til autoritetar på konfliktar i Midtausten er for å si det mildt å tilpasse empirien til teorien.

Blod på hendene uansett
Berre så det er sagt. Men - for å vere historisk redelig, så erkjente eg også eit mulig moralsk dilemma her. Eg var i kontakt med partiet mitt før noe vedtak om norsk deltaking vart gjort, dette var vel omtrent da FN var i ferd med å gjere sitt vedtak midt i mars. Situasjonen då var at regjeringsstyrkane hadde tatt Ajdabiya, og opprørarane var openbart ikkje i stand til å stanse frammarsjen deira; Benghazi ville falle trulig innan ei veke eller to. Det var fullt kaos i byen, alt som fantes av bilar og transport var på vill flukt austover mot den egyptiske grensa, det var dei som ikkje kunne anna som var att i byen. Spørsmålet var derfor kva som ville skje den dagen Benghazi var på regimets hender.

Her var det, sa eg, ein situasjon der omverda ville bli ståande att med blod på hendene enten ein gjorde det eine eller det andre. Å gripe inn ville nok kunne stanse regimestyrkane men ikkje stabilisere Libya, landet ville mest trulig falle frå kvarandre i kaos, og når opprørane ikkje klarte å dra nytte av flystøtten (noe eg var rimelig sikker på dei ikkje var i stand til), så var det stor fare for at NATO-maktene ville sjå seg nødt til å sende inn bakkestyrkar, med hengemyra som resultatet. Altså modell Irak og Afghanistan. Dette siste tok eg altså feil i, NATO hadde klart å dra lærdom av Irak og heldt seg til luftkrigen (stort sett, iallfall) og trente heller i det stille rebellane opp til å ta makta sjøl. Men kaoset, knapt nok noen stor profeti, slo jo til. Og alle dei som da vart drept i dette kaoset ville vere omverdas ansvar.

Om dei derimot ikkje greip inn, så var modellen Srebrenica reell. Snakket om "folkemord" var og er naturligvis tøv, noe eg også gjorde klart, men "massemord" er noe anna. At det ville bli noen tusen, kanskje 5-10.000 som i Srebrenica, var ikkje urimelig. Og dette ville også kunne bli "blod på omverdas hender", slik som i Bosnia og Rwanda. Så det var eit moralsk dilemma: Enten ein gjorde det eine eller andre, så ville mange miste livet, og omverda ville i begge tilfelle bli tilskrive eit ansvar sidan det alltid kunne sias at dei kunne ha redda desse liva ved å gjere "det andre". Mitt svar var altså at det langsiktige kaoset trulig ville bli verre, forutan det prinsippielle: At "folkenes frigjering [altså opprøret] må vere deira eige verk" og ansvar, og ikkje ligge til fremmende makter, enten dei nå har egoistiske eller idealistiske motiv.

Qadhafis hevn - eller?
Men var Srebrenica ein relevant modell? Kritikarane av invasjonen har også konstrurert opp ei virkeligheit som langt på veg er ein myte: At Qadhafi var ein romslig og rasjonell leiar som ein godt kunne ha laga fred med - om ikkje berre NATO hadde bestemt seg for å "ta" han - og at alt snakket om massedrap var konstruert opp av perfide opprørarar og løgnaktige medier.

Dette må vi analysere på to nivå: Kva vi visste den gong, i mars 2011, og kva vidare kunnskap vi har i dag. Det er klart at opprørarane dramatiserte og media generaliserte meldingane frå Libya. Det vart ikkje skote med jagerfly mot demonstantar - men det vart skote mot dei frå regimevennlige soldatar. Det flaug helikopter over demonstrantane, og mange meinte å høre skudd frå dei - noe som i sammenhengen ikkje var usannsynelig, og langt meir realistisk enn at ein skulle ha brukt jagerfly. Det var represjon, og sivile demonstrantar vart drepne. Ein kvar middels oppgåande kildekritikk burde vere (og var) i stand til å slå av for kjente og avdramatisere meldingane ned til det som vi kunne si mest trulig faktisk forekom.

Så var det om "Qadhafi" (regimet) ville faktisk ha gjennomført massemord på sivile i Benghazi om dei hadde vunne. Der måtte ein altså analysere på ståande fot ut frå det vi visste om situasjonen og regimet. For det første var dette eit opprør, og i aust i stor grad eit folkelig opprør (opprøret hadde stor støtte i aust og i Benghazi). I den stoda var det ikkje noen stor forskjell på "sivil" og "opprørar" - ein kvar våpenfør mann var potensiell opprørar, anten han hadde gravd ned eit gevær i hagen eller ikkje. Ein kunne ikkje vente at det vart gjort noen forskjell her: Alle som kunne vere rebellar ville bli behandla som det.

Det andre var regimets eller Qadhafis eventuelle hevntørst. Og her blir det meir ein analyse av kva slags regime dette var. Vi kan t.d. skille mellom eit autoritært og eit diktatorisk regime, i kva vi forventar dei vil gjere etter å vunne over eit opprør. Ein strategi vil vere å prøve å inkorporere tidligare opprørarar, t.d. ved å gi dei noen konsesjonar, "kjøpe dei opp" med plassar i regimet, eller prøve spille dei mot kvarandre, så lenge dei aksepterer at herskaren herskar. Slike strategiar kunne vi vente t.d. frå Salih i Jemen, Assad (far) i Syria, Nasser, og saudiske kongar. Ein diktator vil derimot ikkje tåle andre maktsentra enn seg sjøl, og vil i staden staturere eit eksempel med total represjon av tidligare opprørarar, tvinge dei i eksil, eller altså drepe dei - Saddam er eit døme, sjøl om han også skifta mellom ulike linjer alt etter som kor sterk han kjente seg.

Kva med Qadhafi? Han var eksentrisk, men ikkje "gal", han reagerte rasjonelt, men han var også ideologi-styrt meir enn ein balanserande maktpolitikar. Han skifta derfor også frå det eine til det andre - t.d. prøvde han ein periode å utrydde stammevesenet, av ideologiske grunnar, for seinare å lage alliansar med dei samme stammeleiarane. Likevel var styret hans først og fremst personlig diktatorisk heller enn ein autoritær balanse mellom ulike maktgrupper. Hadde opprøret vore eit stammeopprør, kunne vi kanskje tenke at han kunne ha satsa på avspenning og integrering - stammene vil jo alltid vere der også i framtida. Men dette var eit ideologisk, demokratisk opprør leia av personar frå eliten som fram til nylig hadde stått han nær. For å gjenopprette den personlige autoriteteten sin, er det derfor mest trulig han ville slått fryktelig ned på dei som hadde gjort opprør, og spesielt på den delen av landet som han alltid mistrudde, Cyrenaica (der Benghazi er hovudstaden). Ut frå ein slik umiddelbar analyse av regimet, rekna eg (og andre) med at ein blodig represjon for å statuere eit eksempel var meir å vente enn eit begrensa oppgjer og forhandlingar med opprørarane.

Sayf al-Islam og opprørsleiarane
Det vi har fått vite seinare, stadfester også at opprørarane kom til å sjå det slik. Demonstrasjonane kravde frå starten "regimet må bort", men leiarane var langt meir moderate. Den sentrale personen for dei var Qadhafis son Sayf al-Islam. Sayf hadde lenge vore forhandlar og mellom-mann for regimet både internasjonalt og nasjonalt; han hadde forhandla fram løysingar på langvarige problem, han hadde fått løslatt politiske fangar, og hadde gode kontaktar med opposisjonen (som jo hadde hatt høge posisjonar i regimet). Far Qadhafi var også mye sjuk, og hadde overlatt mye av det daglige styret til sønnene, der Sayf var ein av dei mest aktuelle arvingane. Opprørsleiinga forventa derfor at Sayf ville bruke høvet til å parkere faren inn i ein formell posisjon, og gjennom forhandlingar med opposisjonen ta over som Libyas leiar. Dette kunne opprørsleiinga godt leve med. Det var da også hektisk kontakt mellom Sayf og andre regime-toppar og opprørarane, tilmed frå Gulfen vart opposisjonelle floge inn til Tripoli for samtalar om vegen vidare.

Derfor kom Sayfs TV-tale den 20 februar som ei overrasking og kalddusj. Det var første reaksjonen frå regimet, og Sayf stilte seg heilt på farens side, og fordømte opprøret fullstendig - eit skarpt brot. To dagar seinare kom farens "zanga-zanga"-tale om å reinske landet gate for gate. Sayfs tale var vendepunktet i opprøret, sidan Sayf var porten til gradvis overgang, og han hadde stengt den ettertrykkelig. Frå det tidspunktet var det klart at opprørane måtte faktisk fjerne regimet eller ta den straffa som vil følge eit nederlag. Dermed vart kravet om at Qadhafi skulle forlate landet det sentrale for dei. Dei kunne ikkje lenger godta ein formell "avgang", for ein må hugse på at Qadhafi aldri var president av Libya; han kunne ikkje "gå av" frå ein posisjon han ikkje hadde (noe han også hevda). Qadhafi hadde jo til tider tilmed "knust staten", det var "folket" som styrte direkte (han var berre "leiar" for den libyiske revolusjonen). Når Sayf ikkje var villig eller evna å sette faren til sides, måtte dei derfor rekne med at Qadhafi ville fortsatt vere den reelle leiaren av Libya så lenge han var i landet. Og sidan opprørarne satte fram så ufråvikelige krav - dei såg ingen mellomveg; enten var regimet heilt borte, elles så ville Qadhafi vere "leiar" som før - var det lettare for Qadhafi å godta fredsforslag som ikkje hadde noen sjanse om å bli gjennomført.

Dermed blir, for øvrig, også debatten om NATOs mål var "regimeendring" eller ikkje meir eller mindre akademisk. Resultatet av krigen måtte bli enten at regimet (og Qadhafi) forsvann, eller at opprørarane forsvann. Få eller ingen i Libya såg nokon annan utveg. Spørmålet var berre om omverda (NATO, Norge) skulle spille ein rolle i dette eller ikkje.

Opprøret som trojansk hest for islamismen
Ein annan myte som ser ut til å festne seg i SV og Raudt, er at opprørarne var fæle islamistar og jihadistar. Det var dei ikkje, jihadismen dukka først opp etter Qadhafis fall, i første omgang i form av gruppa Ansar al-Shari'a, som kjempa mot dei nye leiarane i landet frå sommaren 2012. Igjen heilt kort: Islamismen i opprøret 2011 var i to former. Det eine var det Muslimske Brorskapet, ein liten organisasjon intellektuelle (primært frå Tripoli) som hadde vore i eksil i Egypt, og som slutta seg opprørsleiinga (Det nasjonale overgangsrådet) i Benghazi. Dei var, som Brorskapsfolk generelt, parlamentarisk innretta.

Det andre var restane av ei gruppe kalla (på engelsk) LIFG, den "islamske kampgruppa". Dei hadde prøvd eit opprør på 1990-talet, men feila; mange vart fengsla (og vart sluppe fri etter avtale med Sayf al-Islam), andre flykta i eksil til Afghanistan, der noen av dei ganske riktig tok kontakt med Usama bin Laden. Men dei fleste av dei forlot bin Laden ganske raskt, fordi dei ville slåss mot Qadhafi, ikkje USA - USA var som kjent motstandar av Qadhafi. Berre ein handfull vart verande i Qa'ida, derimellom "Abu Yahya al-Libi" som var aktiv i 11. september-aksjonen. Men dei som kom tilbake til Libya i 2011, hadde brukt åra i mellomtida i eksil i andre land, eller i fengsel. Dei var nok fortsatt islamistar av ulik valør, men ikkje jihadistar i al-Qaida-meininga, og fleire kjempa sammen med sekulære opprørarar. Dei slutta seg også til det felles overgangsrådet, og vart blanda inn i rivaliseringane der. Leiaren i gruppa, Abdelhakim Belhajj, tapte i ein maktkamp om ein regjeringspost i 2011, og er nå blitt businessmann og leiar eit lite borgarlig-konservativt parti som får eit par prosent stemmer.

Seinare kom jo kaoset, og gav rom både for Ansar al-Shari'a (alliert med al-Qa'ida) i Benghazi, og IS i Syrte. Både ex-LIFG og Brorskapet er derimot del av det politiske livet i Tripoli, alliert med dei militsane (Misrata-militsen) som kasta IS ut av Syrte. Byen Derna i aust har hatt ei eiga historie, der andre konservative islamistar vart angripe av IS, men klarte også der å kaste IS ut og ta styring med byen på eiga hand. Men alt dette er altså del av det generelle kaoset. Dei dominerande motsetningane i Libya i dag kjem av rivalisering mellom personar, stammar og byar; religiøs og annan ideologi spiller ei heller underordna rolla. IS og Qa'ida kjører sine eigne løp på sida av det andre rotet. Under den tida NATO-krigen pågjekk, var ikkje dette ei sentral problemstilling.

mandag 16. april 2018

Syria: Kjemi og bomber

Eg har i desse bloggane prøvd å unngå å skrive det samme som de finn i "siste sekund"-nyheitsmeldingar i andre aviser og medier, og heller oppsummere (og ja, det har blitt mindre tid til blogging i dei siste par åra, diverre). Derfor burde eg også halde tann for tunge i det siste i Syria, ikkje minst fordi eg ikkje "veit" meir enn andre om det som faktisk har skjedd. Men likevel, det er jo dramatisk, så la oss sjå litt på hendingane.

Kva veit vi, og kva trur vi?

Vi har altså liten heilt sikker kunnskap om angrepa i Douma sist veke, som førte til bombeåktaka frå tre NATO-land. Kanskje får vi heller aldri sikker kunnskap. Men la oss snakke om "sannsyneligheitsovervekt", kva er det mest rimelig å tru har hendt?

1. Det er overvegande trulig at det vart brukt kjemiske midlar i bombeåtaket i Douma (Aust-Ghouta) 7. april. Det er komme så mange vitneutsagn frå ulike kjelder at det ikkje er rimelig å tru at dei er falske eller del av noen konspirasjon.

2. Det som virkar mest tydelig er at det vart brukt klorgass i dette angrepet. Noen observasjonar peiker også på bruk av ein eller annan type nervegass, sarin eller noe anna, men desse er ikkje sikre, og heller ikkje USA seier dei har bevis på bruk av nervegass (ulikt klor). Dette kan vise seg å vere tilfelle, men vi veit det ikkje. Dette er eit sentralt punkt, så derfor to ord om skillet mellom klor og nervegass.

All bruk av kjemiske våpen (gass) som stridsmiddel i krig er forbudt etter konvensjonen om kjemiske våpen som Syria underteikna i 2014, altså både klor, sarin og anna. Men klorgass er eit "fattigmannsvåpen", som i utgangspunktet ikkje er (særlig) dødelig. Det kan, som all gass, drepe når det er brukt i store mengder eller konsentrasjonar, eller under bestemte forhold, men dødstalla i eit klorgass-angrep vil normalt vere låge. Dette er grunnen til mistanken om sarin-bruk her, sidan fleire titall (over 30-40) vart drept, som er svært mye for eit klorangrep. Men noen kjelder peiker på at mange av dei drepne var på ein bestemt plass, og det kan derfor vere ein svært sterk konsentrasjon klor utløyst der som førte til så mange døde. Andre kjelder har observert symptom (stive pupillar) som tyder på nervegass, så dette er ikkje avklart. Men vi kan altså si at bruk av klorgass er svært trulig, nervegass er berre ein muligheit etter det vi nå veit.

Klorgass er laga av klor, det samme som vi brukar i hushaldninga, og svært vanlig i Midtausten, der det brukas til å reinske drikkevatn. Det er altså ikkje forbudt å oppbevare klor, og det er rimelig lett å lage gass av det, ein treng ikkje avanserte "produksjonsanlegg". Derfor var ikkje klorgass omfatta av avtalen i 2014 om å uttransportere kjemiske våpen frå Syria. Vart det nå berre brukt klorgass, har det altså ingen ting med denne avtalen å gjere, og kan på ingen måte tyde på at det ein den gong kom fram til var verdilaust eller mislykka. Store mengder sarin og annan nervegass vart då fjerna frå Syria, og er ikkje vore i bruk i krigen seinare.

Etter den tid gjekk ein i staden altså over til å bruke det ein da "hadde for handa", meir eller mindre "heimelaga" gass basert på klor, og dette ser ut til å vore relativt banalt i bruk, det er over tretti rapporterte klorgass-angrep dei siste to åra (naturligvis omstridt, men at det har vore i bruk, har "sannsyneligheitsovervekt"). Det siste i Douma kan altså berre ha vore eit nytt i samme kjeden, der det enten ved eit tilfelle har ført til større dødstall enn vanlig, eller i større konsentrasjon eller mengder enn før. (Men, for å ta det opp att: også bruk av klorgass, uansett kor banalisert, er ulovlig etter krigens folkerett som også Syria har skrive under). Sarin og annan nervegass er i ein heilt annan klasse, det er svært dødelig (ca. "2-3000 gonger så dødelig som klor", seier kjelder), og er fullstendig forbudt også å produsere og oppbevare.

Det er også etter 2013 at vi har fått mange rapportar om bruk av klorgass i Syria, men åtaket i Khan Sheikhoun i fjor, som førte til førre amerikanske bomberaid, var med sarin, ifølge undersøkingar frå utanlandske laboratorier. I så fall finnes det altså også sarin igjen i Syria. Rapportar har hevda at både opprørarar og regimet har lager med sarin, men trulig i mindre mengder, og det er også få påstandar om sarin-bruk utanom Khan Sheikhoun. Sarin er heller ikkje spesielt vanskelig å produsere, og å ødelegge "produksjonsanlegg" vil trulig ikkje gi noen særlig langvarig begrensing på produksjonsevna.

Klor og sarin kan ikkje brukas sammen (i samme bombe), men det er naturligvis mulig å bruke begge type våpen i samme åtak.

3. Det er ingen grunn til å tru anna enn at regime-styrkar stod bak åtaket. Dette er naturligvis ein antakelse, vi har ingen klare bevis, men noen foto frå åtaket viser ein ueksplodert klortank som har gått gjennom ein tak/vegg, altså ser ut til å ha blitt droppa frå lufta (og ja, naturligvis kan det vere eit konstruert foto, men kor trulig det er, er noe anna). Vi er likevel her henvist til bruk av logikk, og det er ein farlig metode. "Kven tener på det", det kan brukas på alle mulige måtar og til å "forklare" alt og ingenting, og i krig bygger på det på ein grunnleggande falsk forutsetning: at krigen er logisk. Eller, for å si det meir akademisk: Det er altfor mange ukjente variablar. Kven er det som har bestemt f.eks. eit åtak? Er det "Assad" personlig? Neppe. Er det "regimet"? Kven er det? Er det ulike fraksjonar eller enkeltpersonar som har sin eigen agenda? Eller er det rett og slett slik at også i krig så er byråkratisk inkompetanse og "vi gjer det vi pleier å gjere" det som faktisk fører til handlingar? Så før "logisk" må vi iallfall spørre "kven sin logikk"?

Derfor bør vi ikkje ta slike vurderingar for meir enn gjetningar. Likevel: Om ein var opprørar, og hadde ei lita mengde med eit svært farlig våpen, korleis ville ein da bruke det? Mot fienden, for å prøve f.eks. å bryte ein blokade? Eller mot sine eigne sivile (som i dette tilfellet trulig omfattar eins eigne naboar og slektningar, sidan opprørsgruppa her var sterkt lokalt basert), berre i håpet om at dette skulle føre til internasjonal sympati? Når ein eigentlig ikkje trur på at slik sympati skal føre med seg noe som helst? To dagar før ein uansett har tenkt å kapitulere og gi opp kampen, slik at ein evt. utanlandsk inngriping ikkje ville føre til noen betring for eins eigen situasjon? Er dette trulig, eller er denne tanken eit halmstrå for å unngå å akseptere at den andre parten faktisk har mest interesse av angrepet?

Så kva med regimet, kva skulle dei tene på det, når dei stod på nippet til å vinne? Problemet for dei var at seieren trakk i langdrag. Ein del av opprørsguppa Jaysh al-islam som heldt Douma hadde overgitt seg og blitt bussa ut, men ein stor del av fortsatt godt utrusta soldatar nekta å gi opp og å reise. Dei ville slåss til det siste. Eit kraftig angrep kunne overbevise om at dette var nyttelaust, og ville føre til store tap av sivile liv (og, altså, Jaysh al-islam var og er primært ei lokal gruppe for Doma og Ghouta-området, med ganske djupe lokale røtter). I så fall lykkas strategien, dei siste kapitulerte eit par dagar etter åtaket.

4. USA og alliertes bombeåtak var nok politisk og diplomatisk uunngåelig, etter Trumps tvitring og behovet for å "vise styrke", men vil trulig ha liten og ingen betydning for krigen i Syria. Ingen veit om det faktisk var "lager og produksjonsanlegg" som vart bomba, eller tomme lagerbygningar. Og om vi går ut frå at regimet stod bak, vil dei om dei ønskar det lett kunne ta opp att produksjon av klorgass, og for den del (med noe større vanskar) nervegass. Vil dei det? Vel, ikkje til bruk i Ghouta, iallfall, for der er kampane over. Men dei vil jo halde fram på neste front, som er i Idlib-provinsen i nord. Men her møter dei altså gruppa Tahrir al-Sham, som blir rekna som al-Qa'idas avdeling i Syria (det er litt uklart, men dei blir uansett oppfatta slik i Vesten). Og kan vi tenke oss at USA igjen vil gripe inn mot regimet i noe som kan oppfattas som ei handsrekning til al-Qa'ida?

Hensikta var nok heller ikkje å ha noen effekt på denne borgarkrigen, nettopp fordi USA ikkje har noen dei støttar der, det er ingen som USA kan "sette i staden" for Assad. Tidligare gav dei halvhjerta støtte til Frie Syriske Hær (FSA), som fortsatt finnes. Men dei er nå blitt meir og meir innlemma i den tyrkiske invasjonen av dei kurdiske områda, FSA er i stor grad Tyrkias fotsoldatar i Afrin-provinsen, og dei ser ut til å ha lite sjølstende frå tyrkarane. Så lenge Tyrkia og USA altså har motsatte interesser i den kurdisk-tyrkiske konflikten, er vel FSA dermed ikkje lenger noe USA kjenner seg komfortabel med. Så, med mindre dei går "all in" og prøver å sette inn ei heilt ny kraft (i krig mot Russland, som støttar Assad!), noe som er heilt utenkelig så lenge Russland står der, så har ikkje USA noen strategi og noe mål i denne konflikten for og imot Assad-regimet. Så angrepet kan knapt bli noe anna enn ein "one-off", ei markering av eit standpunkt om at kjemiske våpen ikkje tålas sånn generelt utan noe sluttmål utover det.

mandag 1. januar 2018

2018: Status

Kvart år i Midtausten er begivenheitsrikt for tida, men ein må nesten kunne seie at 2017 har ført med seg endringar vi ikkje har sett maken til sidan 2011. Ein del av endringane er så grunnleggande at dei kan komme til å henge med oss i mange år framover. 

Saudi-Arabias nye rolle - opp som ei løve, ned som ein skinnfell?

Det som kanskje vil ha lengst effekt, er hamskiftet i Saudi-Arabia, som nå verkelig vil tre opent fram som ei regional stormakt i Midtausten. Eigentlig kom skiftet alt for to år sidan, da kong Abdallah døydde og vart erstatta av den siste av Ibn Sa'ud-brørne som kjem til å bli konge. Bror har tatt over for bror heilt sidan faren døydde for sekstifem år sidan i 1953, men kong Salman blir den siste, nå er det ikkje fleire igjen (vel, det er ein til, men han er ikkje "kongemateriale"). Den neste kongen kjem frå neste generasjon, og sjøl om Salman fortsatt er blant oss, er dette generasjonsskiftet langt på veg alt komme.

Vi såg det nye på veg alt tidligare, då Saudi Arabia offisielt sendte fly til kampar i Syria (dei sa iallfall dei skulle gjere det), og for fullt da dei opna krig mot Houthi-opprørarane i Jemen i 2015. Men full fart kom først i år, då kongen i juni sette kronprinsen, nevøen Muhammad ibn Nayif til sides (han vart i praksis sett i husarrest) og erstatta han med sin eigen son Muhammad ibn Salman. Kong Salman stiller seg bak sønnen, men det er tydelig at det i praksis er kronprinsen som nå leiar landet og formar det etter sine ønsker.
Ibn Salman
      (Og ei lita oppklaring til journalistane, som har tendens til å gå seg vill i namna: Kongen heiter Salman (Salman ibn Abd al-Aziz), mens sønnen heiter Ibn Salman - "Salmans son", eller Salomonsen på norsk. Det har vore tendens til å blande sammen far og son under namnet Salman, og i eleverte kretsar prøver noen å unngå det problemet ved å bruke forkortingar: MBS for Muhammad bin [ibn] Salman. Som da rett nok lett kan forvirras med ein annan ung Gulf-herskar, Muhammad ibn Zayid, forkorta MBZ, i Dei Sameinte Emirata UAE. La oss her kalle kronprinsen for Ibn Salman.)
 
Kva slags planar Ibn Salman har for kongedømmet, er ennå litt uklart. Det er to ulike fortellingar om dette nå. Det eine er at han er ein modernist og reformator, som vil riste opp det tilstivna styret, gi Saudi-Arabia fleire bein å stå på økonomisk, bekjempe korrupsjon, tilpasse seg verdsmarknaden, fri seg frå den tyngande wahhabistiske ideologien av konservativ islam (salafisme) og fremme rettane til kvinner og andre undertrykte.

Det andre er at dette er rein maktkamp: Under dei mange brødre-kongane var kongefamilien delt opp i fleire greiner, i hovudsak etter mødrene: Dei fleste var naturligvis halvbrødre, samme far men ulik mor. Slik var det også da Salman tok over i 2015, den første kronprinsen kom frå ei anna grein av familien, og hadde han tatt over som konge etter Salman, ville arvefølga fortsatt vore "horisontal" mellom dei ulike greinene. Ved å ta sin eigen son (om ikkje den eldste, Sultan), markerte kongen ein overgang til ei meir normal "vertikal" arvefølge frå far til son.

Det som likevel markerer det nye styret er ønsket om å styrke Saudi-Arabias plass som den leiande krafta i Midtausten. Det har Ibn Salman vist ved ei rekke dramatiske utspill sidan han rykka opp, som stort sett alle har vore mislykka. Berre Trump har vel kunne vise til ei lengre rekke fiaskoar det siste året. Begge er impulsive og aggressive, men til Trumps forsvar burde Ibn Salman ha hatt betre tid til å førebu seg på herskarrolla.

Det første gjeld krigen i Jemen, som alt har gått i over to år, der dei står i ei hengemyr. Vi skal sjå meir på den under, men i tillegg til ein katastrofe for folket i Jemen, er den også blitt ein diplomatisk katastrofe for Saudi Arabia, regionalt og internasjonalt.

Så trappa han opp rivaliseringa med Qatar, ved å organisere ein boikott som ingen forstod. Qatar kjempa sammen med Saudi i Jemen, men fekk ikkje lenger lov! Fordi Saudi påstår at Qatar støtta Iran (bombemålet i Jemen, i følge Saudi). Qatar har ikkje vore spesielt pro-iransk, forutan Jemen-krigen deltok dei også med liv og lyst i å slå ned shi'a-protestane i Bahrain i 2011, sammen med Saudi. Men det er nok rett at både Qatar og Kuwait, som begge har oljeøkonomisk samkvem med Iran i Gulfen, har vore meir avslappa enn Saudi, som nå har Iran som ein nærmast fiks ide. Vidare vart Qatar anklaga for å støtte Hamas og al-Qa'ida. Men Saudi tok sjøl imot Hamas-leiaren i fjor, og kva gjeld Qa'ida er det vanskelig å sjå forskjell på Saudi og Qatar - ingen av dei støttar dei offisielt, men det går nok private pengar frå begge land til iallfall Nusrafronten i Syria.

Saudi-Arabias nære allierte i Gulfen, Emirata og Bahrain støtta straks opp under boikotten, og dei fekk også demonstrert nye allierte som følgte deira line, ikkje minst den gamle kjempa Egypt som her ser ut til å la seg styre av Saudi-Arabia. Men resten av Midtausten følgte ikkje opp, og internasjonalt vart Saudis krav til Qatar møtt med hoderysting, ikkje minst kravet om dei skulle stenge ned den for uavhengige TV-stasjonen al-Jazeera. Mange godtok Qatars syn om at det Saudi forlangte var at Qatar skulle underlegge seg Saudi-Arabias vilje. Saudi fekk vel helst fram ei usemje i Midtausten. Ja, dei klarte tilmed å få til ei splittelse mellom Det kvite huset og utanriksdepartementet i USA - utspillet var tydelig ikkje klarert med Washington. Status nå er at boikotten varer ved. Den var problematisk for Qatar i starten, men dei har funne vegar rundt, og lever rimelig bra med den, ikkje minst ved å ha (måtte) nærma seg Iran. Resultat: 1-0 til Iran. 

Hariri i Paris
Så kom turen til Libanon. Da Saudis nære allierte, statsminister Said Hariri, kom på besøk vart han (i følge ein artikkel i New York Times), henta av væpna vakter og ført til eit fjernsysstudio der han måtte lese opp eit manus om at han gjekk av som statsminister i Libanon, fordi Hizballah hadde for stor innflytelse der. Full forvirring, dette var heller ikkje klarert med noen korkje i Beirut eller andre stader, og Hariris eigne partifeller kunne ikkje gjere anna enn å be han komme heim. Hizballahs leiar Nasrallah kunne framstå som landsfader, "vi støttar Hariri, gi oss statsministeren vår tilbake". Etter ein diplomatisk redningsaksjon frå Frankrike måtte Saudi la han reise, og han tok opp igjen arbeidet som før. Vinnar: Hizballah.

Utanriks er det altså fiasko på fiasko. Saudi har absolutt markert seg som ein ny viktig aktør, tydeligare enn før, og har klart å gjere Iran til busemann i arabarverda. Men dei har også vist at dei ikkje kan berre ture fram og tru at resten av området følger pengeboka. Noen gjer det, som Egypt som nå er nær alliert, men Iran har også vunne uventa diplomatiske seirar etter framferda til det nye Saudi-styret.

Innanriks er det meir uklart. Kuppet der Ibn Salman arresterte dusinvis av prinsar og annan elite for "korrupsjon" ser ut til å vere vellykka. Også her er det tvil om motiva, noen av desse var nok meir opent korrupte enn andre (sjøl om det vanskelig å si akkurat kva "korrupt" betyr når kongedømmet langt på veg er privat eigedom). Men openbart også maktkonsentrasjon, og kanskje først og fremst ein advarsel til mulige rivalar. Den mest kjente av dei arresterte, al-Walid ibn Talal, er ein vestlig-orientert finansfyrste som eig "halve Hollywood" (Fox, Citigroup, AOL, Apple, Disney, på ulike tidspunkt). Han er ikkje kjent som spesielt korrupt (meir enn andre?), og heller ikkje i opposisjon til Ibn Salman, tvert om støtta han den økonomiske nyorienteringa. Men han hører til feil slektsgrein. Noen av hans slektningar skal ha protestert mot at Ibn Salman vart kronprins, og al-Walid kunne bli ein mektig motstandar om han hadde ønska det. Så, nå veit han og hans likar kva det ville medføre. Er dette vellykka for det nye styret? Det er det umulig å seie, så ugjennomsiktelig som saudisk innanrikspolitikk er. Først nå noe skjer, får vi vite om det.

Men ein ting vi kan observere, er at Ibn Salman, i sin maktiver, også vil forrykke den historiske balansen mellom religion og politikk - iallfall litt. Saudi Arabia er basert på at dei religiøse leiarane, Al Shaykh, styrer moral og tru, mens kongefamilien, Al Sa'ud styrer økonomi og politikk. Sidan kongedømmet oppstod i 1932 har Al Sa'ud nok hatt overtaket, men berre ved å gi dei religiøse eit godt spillerom. Ibn Salman vil redusere dette noe, og det viktigaste er at "moral-politiet" (al-mutawwia), som ligg under dei religiøse og ikkje staten, ikkje lenger har rett til å arrestere syndarar. Dei må varsle det ordinære politiet, som åleine kan ta affære. Kor stor betydning dette har, og om Ibn Salman vil gå vidare med å flytte balansen meir over til si side, kan bli viktig for å sjå korleis utviklinga i landet vil bli.

Syria: Ein ny fase i krigen

Det andre store som har hendt i Midtausten er openbart utviklinga i Syria. Sidan protestane i 2011-12 gjekk over til væpna opprør og borgarkrig, har konfliktlina vore mellom regimets styrkar, og opprørsmilitsar der islamistar meir og meir kom til å dominere. For eit år sidan fall Aleppo til regimet, og i året som følgte ser det ut til å ha vore tippepunktet. Krigen går fortsatt, men det er nå rimelig tydelig at regimet har fått eit overtak dei aldri har hatt før. Ein kan godt tru at innan neste nyttår vil dei siste områda som opprørarane held, først og fremst Idlib i nordvest (nå dominert av den tidligare Nusra-fronten), og Ghouta aust for Damaskus, vere oppgitt. Nusrafronten held altså stand, men tyrkiske styrkar er også nå gått inn i provinsen med regimets aksept (for å bekjempe kurdarane som held regionen nord for Idlib). Vi har tidligare snakka mye om dei uavhengige salafistane i Ahrar al-Sham som ein viktig aktør, men dei - sammen med det meste av den Frie Syriske Hæren - ser nå ut til å vere nesten heilt spilt ut av banen.

Eit litt gammalt kart, dei svarte strekane er nå gule (kurdiske)
 på nordsida og raude (regimet) på sørsida av Raqqa-
Deir al-Zur. Idlib er lysegrønt i nordvest.
Men det er naturligvis meir enn éin krig i Syria, og meir enn ein seierherre. Den andre er kurdarane i PYD i nordaust, som har ført sin krig mot IS, og også her ser ut til å vinne over dei. IS er ikkje historie, men staten deira er nok det nå. Det er også eit markert skifte i jihadismen, IS står nå i langt på veg samme posisjon som al-Qa'ida: kontroll over noen små område, men primært ein terrororganiasjon på fremmend jord. Deira tap er kurdaranes seier, desse har nå langt på veg styring med Syria nord og aust for Eufrat, mens regimets styrkar har kontrollen på sørsida av elva (og også over grensa mot Irak, som vi før har skrive om). Spørsmålet blir da kva skjer langs denne lina når fienden IS er endelig borte. USA står bak kurdarane - men vil dei gjere det fortsatt når IS er borte? Russland står bak regimet, begynner dei å få nok? Vil USA og spesielt Russland tvinge fram ei forhandlingsløysing der regimet de facto godkjenner kurdisk autonomi i "Rojava", og vil kurdarane prøve å halde på dei store arabisk-befolka områda dei har erobra? Akkurat nå er det ingen som blunkar, kurdarane har det ikkje travelt med å trekke seg tilbake, men regimet har heller ikkje utfordra dei. Her vil det trulig måtte skje noe, fredelig eller ikkje fredelig, i året som kjem.

Jemen: Ny utvkling, eller meir av det samme?

I Jemen er frontlinene omtrent som for ei år sidan: Houthi-opprørert held stand i nord, dei som støttar president Hadi i sør (blått og del av det mørkegrønne på kartet), mens områda i aust (det tynt folkesette Hadramawt) i all hovudsak har klart å halde seg utanom krigen. Men innanfor frontane har det skjedd ting.

I nord styrte ein allianse mellom to tidligare fiendar: Houthi-militsen, med basis i ein provins heilt nord i Jemen, og styrkane som var lojale til avsatte president Ali Abdallah Salih. Dei såg ut til å vere omlag jamnstore, sjøl om vi kalte alliansen for "Houthi-opprøret". Men Salih var aldri noen Houthi, han var ein opportunist som allierte seg med kven det skulle vere. Sidan krigen trakk i langdrag, gjorde han i desember eit av sine uforutsigbare hopp, braut med Houthiane og gjekk over på motparten, altså Saudi-Arabias side. Vi klarte knapt å registere det før Houthiane hadde tatt livet av han, to dagar etter. Deretter reinska dei ut styrkane hans og jaga dei ut av nord-Jemen. Igjen har altså Houthiane overraska med sin styrke, det viste seg at det var dei, og ikkje Salih-armeen som hadde kontrollen i landet, og nå styrer dei åleine. Det vi ikkje ennå veit, er kva slags allierte dei evt. har nå. Det er mange og slagkraftige stammar i regionen, som er zaydiar som dei fleste i nord-Jemen, men ikkje Houthi-tilhengarar. Er dei nøytrale, har dei gravd ned våpna sine, eller støtter dei opp under dagens makthavarar i nord? Det veit vi lite om ennå, men vil ha stor betydning.

Kva med dei før Salih-lojale styrkane? Dei er blitt jaga over til motpartens side, der dei er tatt i mot, men vi veit ikkje kva dei vil gjere og kven dei vil samle seg rundt. Salih hadde tydelig plan om at sønnen Ahmad skulle ta over, men han sit fast i eksil eller husarrest i Abu Dhabi. Han vil nok gjerne, men om vertane hans nå vil la han sleppe fri - nå som faren lenger ikkje er deira fiende - har vi ikkje sett noe til ennå.

Likevel: Mange trur nok at den "legitime presidenten", Hadi, frontfigur for den saudi-støtta sida ikkje kjem til å spille noen rolle. Han er eksil i Saudi, får knapt noe spillerom av dei, og har liten støtte frå noen. Det er godt mulig Saudi-koalisjonen vil "bytte han ut" med Ahmad ibn Salih, om dei trur han kunne samle støtte i Jemen.

Problemet er her berre at sjølve denne koalisjonen ristar litt i fugane. Saudi og Ibn Salman meiner openbart at det er dei som bestemmer. Men krigføringa deira har vore ein fullstendig fiasko. Ikkje berre har dei fått heile verda mot seg ved uvettig bombing av sivile mål og ein boikott som har fått kolera til å spreie seg i Jemen. Men dei har også vist seg som miliært utrente og svake. Det er Emiratas fly og styrkar som har halde denne sida oppe, og Emirata har i Jemen-krigen funne ny sjøltillit overfor storebror. Dei tillet seg dermed å ha ein annan politikk for Sør-Jemen, området som dei to kontrollerer sammen, men som i praksis står under Emiratas einekontroll. Og mens Saudi-Arabia står, som president Hadi, på at Jemen må forbli ein einskaplig stat når krigen er over, støtter Emirata separatistane som ønsker at Sør-Jemen skal bli ein eigen stat, slik det var fram til 1990. Og det er altså dette området alliansen faktisk kontrollerer. 

Vi veit ikkje om eller kor mye som vil skje i Jemen kommande år, men det er altså nok med sprengkraft på begge sider av grenselina (og da har vi ikkje nemnt al-Qa'ida, som USA nå prøver å bombe - dei står utanfor denne nord-sør-konflikten).

Libya. Palestina, Iran

Det har skjedd så mye i desse tre landa, at vi må fare med harelabb over resten av regionen. I Libya er situasjonen som før: Heftar styrer i aust (og også ein del i sør) og trugar stadig med å invadere det mest folkerike området i vest, Tripoli-området. Men han har neppe militær kraft til det. I landsbyar og småbyar prøver folk å styre seg sjølve, med eller utan hjelp av lokale eller fremmede militsar. Noe av det som har markert det siste året, er at EU har akseptert denne situasjonen, og inngått avtaler med ulike lokale militsar om å halde flyktningar på veg til Europa tilbake. Det har fungert, men med stor menneskelig kostnad, og etter reportasjar om regulære slavemarknader hos militsane, enten dei EU har finansiert, eller andre av stort sett samme slag, har det komme sterke reaksjonar på dette. Noterbart er også at gamle Qadhafi-tilhengarar har begynt å stikke hodet litt fram att, ikkje minst etter at Qadhafis son Sayf al-Islam vart sluppe ut av fangenskap i sommar. Han er "arveprinsen" deira. Men Libya er neppe moden for ein ny Qadhafi, iallfall ikkje ennå. Noen politisk løysing er nok korkje nærmare eller fjernare enn i fjor.

Palestina: Protestane mot USAs flytting av ambassaden til Jerusalem har ikkje ført til så mye. Vikigare er dei små rørslene mot avspenning mellom PLO og Hamas, i hovudsak ved at Hamas aksepterer at PLO / styresmaktene på Vestbreidda også må få innpass i deira region Gaza. Vi får sjå kor langt dette kan gå.

I årets siste dagar har vi også sett ei sosial protestbølge i mange byar i Iran. Sjøl om dei rettar parolane mot "systemet", ser det ikkje ut til at dette har ei leiing og styring at det kan true styret på noe vis, mange ser jo at årsaken til dei økonomiske problema ligg utanfor landet, i USAs mangel på vilje til å lette sanksjonane. Dette kan lett det religiøse høgre, like gjerne som dei regimekritiske, spille på: Rouhanis avspenningspolitikk har ikkje gitt fruktar, så kvifor halde fram med dei? Uansett viser det at det fortsatt er ein understraum av politisk og sosial motstand i Iran, som ikkje vil forsvinne. 

fredag 28. juli 2017

Syria: Kven kjempar i dag?

Meldinga for noen dagar sidan om at USA droppar støtte til opprørane mot Assad-regimet i Syria, kan føre til noe forvirring når vi veit at USA er meir aktive i å støtte opprørarar, og sjøl har vore i direkte konflikt med regimets styrkar i lufta. Det er fortsatt uklart akkurat kven som støtter kven her, men for å få ei oversikt over situasjonen, må vi trulig prøve dele den innvikla konflikten opp i dei ulike delane av landet. Dei ser ut til å ha kvar sin logikk, og kvar sine aktørar.

Damaskus-området: Islamistar mot regimet
Regimet har heile tida hatt kontroll over hovudstaden, men like aust for byen ligg forstadsområdet Ghouta. Det har vore dominert av ulike islamistiske opprørsgrupper, og spesielt gruppa Jaysh al-Islam, som blir kalla "moderate salafistar", altså at dei ikkje har samarbeidd med jihadistane i Qa'ida eller er del av Frie Syriske Hær. Her har regimet hatt klar framgang, og dei har nå forhandla fram ein våpenkvile. Den er ikkje ein direkte kapitulasjon av opprørarane, men avtalen er klart på regimets vilkår, og er eit tydelig teikn på at opprørarane er utslitt og begynner å mangle ressursar til å halde oppe kampen. Det er likevel grupper der som ikkje er omfatta av avtalen, og kan halde fram.

Dar'a og sørfronten: Frie Syriske Hær / USA mot regimet
Som i dei andre regionane er det fleire opprørsgrupper aktive i sør, men dette er einaste staden der grupper støtta av USA har hatt vesentlig betydning i kampen mot regimet. Dette er grenseområdet mot Jordan, og mange av dei blir trena av jordanske og amerikanske offiserar. Dette skiller denne fronten klart frå opprøret i nord. Dei dominerande gruppene er del av Frie Syriske Hær. Her i sør var det lenge ganske stille, mens kampane var konsentrert i nord rundt Aleppo. Men i dei siste månadene har kampane blussa opp igjen, rundt Dar'a og andre stader i regionen. Dette har uroa Israel, som elles har halde seg borte frå konflikten i Syria, sidan det kunne trekke Hizballah (som støttar regimet) til områda nær den israelske grensa. Det er trulig ein grunn til USA har komme fram til ein avtale med Russland om ei våpenkvile, mot at USA trekker støtten til opprørarane her.

Aust-fronten og grensa Syria-Irak: USA mot Iran
USA (og Norge) har til gjengjeld vore mye meir aktive litt lenger aust, og her må vi sjå på kartet for å forstå situasjonen. Der ser vi Syrias grense som ein rett skrå strek, først mot Jordan og så mot Irak, før den svinger rett nordover og går over elva Eufrat og nordover. IS kontrollerer for tida denne delen av Eufrat-dalen, som er rimelig fruktbar og folkerik. Heile grensestrekninga sør for Eufrat er ørkenlandskap. Det går berre éin asfaltert veg frå Syria til Irak gjennom ørkenen, og ved grensa har den ein grensepost som heiter al-Tanf. Så lenge IS styrer Eufrat-området, og kurdarane har grensekontrollen lenger nord, vil den som held al-Tanf også styre sambandet mellom Syria og Irak. Og bak Irak ligg Iran: Dersom Assad-regimet tar al-Tanf, vil det vere direkte landsamband, og dermed forsyningsveg, frå Iran gjennom Bagdad og Irak til Damaskus og derfrå også vidare til Libanon og Hizballah. Derfor er al-Tanf nå kontrollert av USA - ikkje eingong USA-støtta grupper, men amerikanske soldatar sjøl, og visstnok også norske soldatar, og det er derfor Syria desperat prøver å nærme seg al-Tanf, men blir altså skote ned av amerikanarane. Her er det altså storpolitikken, å hindre iransk innflytelse, som ligg til grunn.

Eufrat-dalen og Deir ez-Zour: Kven kjem først?
Om regimet ikkje klarer å ta al-Tanf, er neste muligheit nordover Eufrat, der grensebyen heiter Boukamal (Abu Kamal). Den blir altså halde av IS. Regionen er dominert av byen Deir ez-Zour litt lenger oppover elva. I denne byen har ein liten kontingent regimesoldatar halde ut dei siste åra, omringa av IS. Regimet prøver derfor nå å komme dei til unnsetning, ved å gå frå Palmyra i retning Eufrat. Men her er dei altså i eit kappløp: Mottrekket frå amerikanarane er å prøve å avansere gjennom ørkenen frå al-Tanf nordover til Boukamal. Dei første forsøka, gjort av USA-støtta stammar, var mislykka, men vi kan komme til å sjå fleire forsøk her. Den andre muligheita er for kurdiske PYD-styrkar å rykke nedover Eufrat for å nå Deir ez-Zour den vegen. Men først må dei ta Raqqa, lenger oppe.

Raqqa: IS mot kurdararar
Kampane om Raqqa er altså i full gang, og den Syriske Demokratiske Fronten (SDF), som består av PYD-kurdarane og allierte arabarar, med eit vesentlig bidrag amerikanske soldatar, melder optimistisk om framgang. Som vi har sett før, bør vi ta seiersmeldingane med ei klype salt når det gjeld at "seieren er nær", men som i Mosul er det nok likevel berre eit tidsspørsmål før Raqqa faktisk er i SDFs hender. IS har også innsett dette, og leiarskapen er trukke sørover mot Deir ez-Zour eller småbyar rundt. Spørsmålet her blir kva som da skal skje med Raqqa etterpå. Kven skal ta over? Det er klart at det er kurdarane som leiar kampen og vil kunne halde byen etterpå. Men Raqqa er langt, langt utanfor det kurdiske området, dei er også fremmende her. Dei seier derfor sjøl (og USA forlangar) at dei vil gi over makta til lokale leiarar (som ikkje har noen militærmakt), eller til sine arabiske allierte troppar.
       Slike finnes, SDF har fått fleire arabiske rekruttar, men neppe nok til å forsvare Raqqa mot rivalar (f.eks. regime-styrkar). Vi har også sett det samme i dei byane SDF erobra i nord, som i Manbij: USA forlangte, etter tyrkisk påtrykk, at kurdarane skulle trekke seg ut etter å ha vunne byen. Kurdarane vart verande, men overlot lokalstyret til arabarar frå området. Men observatørar har rapportert at desse arabarane ikkje har noen reell makt. Alle faktiske avgjerder blir gjort av PYD-leiarane, og ganske utilslørt. Militært har dei også ikkje noe særlig valg, for kven skulle dei gi byen over til? Regimet, som dei har kjempa mot? Dei arabiske opprørsgruppene, som er allierte med den tyrkiske fienden og som har vore jamnlig i kamp med PYD? IS, som kunne komme tilbake? At kurdarane skulle gi dette området, som dei har ofra mange liv på å ta, til fiendtlige styrkar som alle ønsker å bekjempe kurdarane, er lite realistisk.

Idlib: Indre strid mellom islamistar
Det siste store området for opprøret mot Assad-regimet, er provinsen Idlib i nordvest. Det som har dominert denne provinsen i dei siste månadene, er ei indre omstrukturering mellom opprørsgruppene. For å forenkle grovt, kan vi snakke om tre hovudtypar opprørar her: For det første, dei "moderate" i Frie Syriske Hær (FSA). Så "salafistane", altså uavhengige men ganske konservative islamistar, i hovudsak i gruppa Ahrar al-Sham. Og til sist jihadistane, allierte med al-Qa'ida i Nusrafronten. Dei to siste gruppene, Ahrar og Nusrafronten har i fleire år samarbeidd taktisk, og i praksis styrt Idlib sammen. FSA har også sine områder, men er svakare og er også ytterligare svekka etter Aleppos fall. I fjor gjorde Nusrafronten eit grep som alle, også denne bloggen, rekna som reint kosmetisk: Dei braut offisielt med al-Qa'ida og sa dei nå var ei sjølstendig syrisk gruppe. Det er forstatt uklart om Qa'ida var innforstått med dette, men seinare har faktisk Qa'ida-leiinga markert avstand til Nusra, og insistert på at syrarane ikkje må gløyme dei "globale måla" om å bekjempe USA og Vesten. Det kan vere dei er litt bekymra.
       Viktigare er nok likevel at Ahrar har bevega seg bort frå Nusrafronten, og alliansen mellom dei to er nå over. Det førte til ei splitting i Ahrar, dei meir radikale slutta seg til Nusra, som nå går under namnet "Syrias Frigjeringsorganisasjon" (Hay'at Tahrir al-Sham). Fleire andre radikale har også slutta seg til Tahrir al-Sham-alliansen, mens andre har gått inn under Ahrars leiing. I dei siste vekene har det ført til relativt harde kampar mellom Ahrar og Tahrir al-Sham, og det er Tahrir som trakk det lengste strået. Ahrar er pressa ut av Idlib by, og har ikkje minst mista den viktige grenseovergangen til Tyrkia (som dermed stengte grensa på si side). Tahrir, enten dei er med i Qa'ida eller ei, er altså nå blitt den dominerande aktøren mellom opprørane i Idlib - slik som regimet heile tida (men tidligare med urette) har påstått. Det er altså gått litt troll i ord. Dette kan vere kortvarig, Tahrir er nok meir ekstreme og meir upopulære enn Ahrar, som ikkje er knust ennå. Men dette kan bli eit viktig poeng om IS mistar fotfestet i Eufrat-dalen. Vil dei to da kunne finne sammen att, slik at Tahrir kan opprette eit mini-emirat for forlatte IS-sympatisørar i Idlib? Det er nok mye vondt blod mellom Tahrir/Nusrafronten og IS, det var i mange år ganske harde kampar dei i mellom, men vi ser jo at terroristar i Europa oftast ikkje gjer noen forskjell på dei, og seier seg å kjempe for både IS og Qa'ida / Nusra samtidig.

I sum: Vinn regimet?
Det er regimet, med sine russiske, iranske og libanesiske støttar som openbart har styrka seg det siste året, og ikkje berre i Aleppo. Dei har for nå langt på veg nøytralisert opprøret i sørvest og i Damaskus-området, dei kan lene seg tilbake og la islamistane i Idlib slåss seg imellom, og dei kan la USA og kurdarane løyse IS-problemet i nordaust. Kivinga mellom Qatar og Saudi-Arabia er også ein rein bonus for Assad, sidan det svekker den støtten kvar av dei gir opprørarane i Syria. Men storpolitikken er likevel problemet Assad vil stå tydeligare overfor. USA er langt meir opent til stades i Syria enn før, med eigne soldatar i kamp på bakken både i søraust og ved Raqqa. Målet deira er både å knuse IS og å svekke Syrias allierte Iran, og når IS eventuelt er borte, så er det Iran som kan motivere USA til å bli ståande. Men når USA er involvert, så har også Russland sine eigne interesser å ta vare på. Så langt kan Russland sjå sine interesser i å styrke Assad mot alle farar. Men blir det utilslørt konflikt mellom Russland og USA i regionen, vil naturligvis Russland bli styrt av sine eigne globale interesser, ikkje av nødvendigvis å finne beste løysinga for Assad og hans styre. 

mandag 5. juni 2017

Storm i Golfen

Dagens store nyheit frå Golfstatane er at ein gammal krangel har brutt ut i full diplomatisk strid: Fire andre Golfstatar pluss Egypt, har brote alle samband med Qatar, som dei skuldar for å "finansiere terrorisme". Dei har tilmed kasta Qatar ut av den alliansen som kjempar mot dei Iran-støtta opprørarane i Jemen, der Qatar heilt fram til går deltok med fynd og klem - fordi Qatar skal sjøl ha støtta Iran! Her er det stort potensiale for forvirring, så vi får prøve å skille dei ulike konfliktane frå kvarandre.

Bakgrunn: Er dei ikkje like ille, desse shaykh-dømma?
Sett frå eit allmennt, liberalt norsk utgangspunkt er det vanskelig å sjå forskjell på desse Golf-statane. Dei praktiserer alle ein svært konservativ islam, og er eineveldig styrt av kvar sin konge, shaykh eller emir. Ser vi nøyare på dei, er likevel eitt av dei meir konservativt og kvinneundertrykkande enn dei andre - men det er nok ikkje Qatar, men Saudi-Arabia. Qatar, Emirata, Bahrain er tradisjonalistiske, ting skal vere slik det alltid har vore, og shaykhens makt skal ikkje rokkas. I Saudi-Arabia har vi eit tillegg, ein religiøs-politisk ideologi, wahhabismen, som vi kallar ei form for "salafisme", og som legg ekstra religiøse reglar inn statsstyret. Derfor står Saudi noe lenger ute på denne lina enn Qatar og dei andre. (Faktisk følger også Qatar wahhabismen, men som teologi, ikkje som politisk ideologi slik Saudi gjer. Emirata, Bahrain og andre dei gjer det ikkje.)
          Derfor ligg det mest regional makt-politikk, ikkje forskjellar i religiøs ideologi bak her i dag. La oss sjå på noen av dei påstandane dei andre enten kjem med, eller antydar i dagens brudd:

Påstand 1: Qatar finansierer IS og Qa'ida. 
Kvar desse terrorgruppene får pengane sine frå, er i det skjulte. Lite tyder på at noen av statane i Golfen gir pengar til dei, ikkje minst fordi dei sjølve blir sett på som fråfalne og mulige terrormål av jihadistane. Derimot er det meir enn trulig at styrtrike enkeltpersonar i desse landa sympatiserer med jihadistane, og gir private pengar til dei. Dette gjeld trulig i alle desse landa, og kanskje vel så mye i Saudi som i dei andre, sidan Saudi-Arabia har i tiår hatt ein islamistisk opposisjon mot kongedømmets dobbeltmoral, og noen av desse kan ha gått i retning Qa'ida. Både Qatar og dei andre golfstatane er også blitt skulda for å ha sett gjennom fingrane med dette, på grunn av korrupsjon, eller at det gjeld medlemmer av aristokratiske familiar som staten ikkje vil legge seg ut med. Men uansett er det nok "gryta som kaller kjelen svart" når Saudi skuldar Qatar for noe som nok like trulig gjeld for deira eige land.

Påstand 2: Qatar støtter Det muslimske brorskapet
Derimot er det opplagt ein reell forskjell når det gjeld kva andre islamistiske grupper Saudi og Qatar støttar. Saudi-Arabia gir omfattande støtte til konservative, salafistiske grupper rundt om i verda som fremmer deira wahhabistiske salafisme (i all hovudsak på fredelig, ikkje-jihadistisk måte). Qatar gir like mye støtte til grupper i den andre hovudretninga av politisk islam, tradisjonen etter Egypts Muslimske brorskap, dei som blir kallla "ikhwani" mellom fagfolka. Forskjellen mellom dei to er at salafismen er meir tilbakeskodande, dei vil bygge ein kopi av Profetens samfunn, mens Brorskaps-tradisjonen i større grad er politiske og arbeider som parti innanfor dei moderne statanes rammer for å fremme meir islamsk moralisme i dei muslimske landa. 

Saudis problem med Brorskapet ligg i at dei har hatt kontakt med opposisjonen i Saudi, nettopp ved å peike på dobbeltmoralen mellom ekstrem "utvendig" moralisme i kontrast til rikmannsveldet og den sosiale undertrykkinga i landet. Saudi-leiarane ser på Brorskapet som ein ideologisk og moralsk langt meir farlig utfordrar enn dei vestlige liberale, fordi islamistane kan bruke regimets eigne ideologiske våpen mot dei: Var det slik luksus Profeten arbeidde for? Derfor har Saudi-Arabia frenetisk motarbeidd alle som kan ha noen tilknytting til Brorskapet, og her ligg grunnen for den tette alliansen med Egypts leiarar i dag, som også ser Brorskapet som sin viktigaste utfordrar, knust og undertrykt som det likevel er i Egypt.

Qatars eige samfunn følger heller ikkje noen Brorskapsmodell, også der er det jo gedigen luksus på toppen. Men den førre emiren gav støtte til Brorskapet for å tirre sin storebror Saudi, som han prøvde å frigjere seg frå, han ville gjere Qatar til ein sjølstendig spiller (på samme måte som støtta til TV-stasjonen al-Jazeera, som også sparka både Saudi og dei andre arabiske leiarane på skinnleggen). Son hans, den nåverande emiren, tona ned dette og har prøvd å nærme seg Saudi dei siste par åra, ikkje minst ved heilhjerta å delta på saudisk side i krigen i Jemen, men altså ikkje nok.

Påstand 3: Qatar støtter Hamas i Palestina
Denne påstanden følger av den førre. Hamas har rett nok (også av opportunistiske grunnar) offisielt brutt med Det muslimske brorskapet i Egypt, men reellt er dei klart eit ikhwani parti, og har derfor problem med Saudi. Qatar har vore og er ein viktig støtte for Hamas, leiarskapen sit også delvis i Qatar. Men i arabarverda blir Hamas sett på først og fremst som ei rørsle mot Israel, og har dermed vid sympati, dei er også blitt mottatt velvillig i Riyad. Det er derfor pussig at det er blir støtte til "terrorisme" når Qatar støttar dei. Når dette blir antyda er det nok derfor først og fremst på grunn av USA og Trumps besøk, for frå israelsk - og dermed amerikansk - synsvinkel er Hamas like ille som IS eller verre, sidan Hamas jo er ein fiende av Israel som jamnlig kjempar mot dei. Dermed kan det tene Saudi i Washington å slenge Hamas-støtten oppi gryta, sjøl om det kan forvirre dei andre arabarlanda noe.

Påstand 4: Qatar støtter Iran 
Nå blir det meir forvirrande, for Iran og IS er jo dei bitraste fiendane, IS er bygd opp på hatet mot shi'iane og Iran, dei "vantru". Så korleis kan Qatar støtte både IS og Iran? Vel, svaret ligg nok tildels i Trumps hode, sidan han i sin tale til arabarane og i sin politikk ikkje ser ut til å sjå forskjell på IS og Iran, som jo begge fiendar av Israel og USA. I Riyad har dei ei litt annleis kopling, her er det Brorskapet og Iran som begge er oppfatta som fiendar av Saudi. Heller ikkje Brorskapet har noe vennlig forhold til Iran (mens Hamas faktisk prøver å ha det, for å få pengestøtte), men sidan Saudi er mot begge, så må alle våre fiendar jo vere vennar seg imellom, det er jo logisk.

Kva med Qatar? Ideologisk har dei ingenting felles med Iran, og dei har brukt like hard språkbruk mot shi'iane som Saudi har gjort, og altså slåss mot opprørarane i Jemen (som kanskje ikkje har så mye med Iran å gjere, men Irans påståtte støtte er uansett grunngivinga for at Qatar deltok der). Men det er rett at Qatar, som ulikt Saudi og nabolandet Bahrain ikkje har noen shi'isk folkegruppe i sitt eige land, har i det siste vore mindre entusiastisk enn dei to i å brennmerke Iran, og har tatt til orde for å dempe konflikten over Persia-golfen. Også Oman, som ikkje er sunnisk (eller shi'isk, dei er ibadiar), har tatt noe avstand frå Saudi-Arabias intense fokus på Iran, og har ikkje brutt banda til Qatar nå. 

Kor alvorlig er dette? Det har vore konflikt før, men ikkje så dramatisk som dette. Qatars aksjer har tapt seg på børsen, les vi, men Qatar er neppe i pengeproblem. Det viktigaste er at Qatar har den største amerikanske basen i Golfen. Er Saudi ute etter å lokke Trump til å flytte denne basen, ved å la Qatar framstå som "ein venn av USAs fiendar"? Etter Golf-krigen var det lite aktuelt å ha ein amerikansk kjempebase på saudisk jord, og det kan vere vanskelig - og dyrt - å prøve finne eit meir eigna plass mellom dei små shaykhdømma i golfen. Men det vil vise seg om dette vil skje, eller om det blir eit storm i eit vannglass i regional politikk i Golfen.