onsdag 30. januar 2013

Egypt: Den permanente revolusjon?

Egypt er tilbake i fokus i dag, forsvarsministeren advarer om at samfunnet kan bryte sammen. Er det vi ser nå repetisjon av opprøret for to år sidan, er det eit framhald av det, eller er det noe heilt anna?

Svaret er nok litt av alle tre. Først er det viktig å poengtere forskjellane mellom da og nå. Den gong var dei politisk aktive nesten unisont samla mot styret, sjøl om det nok var ein del Mubarak-sympati mellom dei som ikkje var i gatene, var det også hos dei ei dominerande støtte til endring. I dag er bildet mye meir uklart: Dei politisk aktive er delt ganske midt i to, med islamistar og Brorskap på ei side, og sekulære og liberale på den andre med støtte til demonstrantane. Men mange, kanskje dei fleste av demonstrantane er ikkje nødvendigvis med dei liberale. Mange som slåss i gatene er mot alle "politikarar", enten det er på den eine eller andre kanten, opposisjonen har også skuffa gjennom si maktesløyse. Mange slåss nå med heilt andre perspektiv.

Mangande økonomisk bedring
Noe av dette låg alt i det første opprøret, og vi var vel inne på det alt den gong: Det vart tent umulig høge håp om at maktskiftet skulle føre til at "eg og min familie skal få det bedre": det var Mubarak og hans folk sin feil at det var fattigdom, økonomisk krise og arbeidsløyse. Og så er det gått to år, og ingen ting er blitt bedre, det er heller blitt verre; revolusjonen førte jo i seg sjøl til økonomisk oppbremsing. Så det nye styret er verre enn det førre! Eller iallfall like ille, derfor hører vi at "Morsi har forspilt sin sjanse", "han berre fører vidare Mubaraks politikk", osv.

På eit sett er dette rett: Brorskapet var ikkje revolusjonære i betydning å ville innføre sosialisme eller grunnleggande endringar i økonomisk politikk, ut over å ville "moralisere" det økonomiske og å få driv i produksjonen (om deira økonomiske politikk, sjå Bjørn Olav Utviks utmerka bok om dette). På kort sikt var det derfor ingen grunn til å tru at dei skulle f.eks. si nei til IMFs krav om "opprydding", det vil si, som vanlig for IMF, å kutte subsidiar, devaluere det egyptiske pundet, og sette Egypt på ein hestekur. Det har dei gått med på, og som alle slike tiltak rammar det livsvilkåra til vanlig folk, og den sosialistiske opposisjonen naturligvis er imot. Men det er jo ei politisk usemje mellom to liner. Sett "nedanfrå" kan altså dette sjå ut som ein sosial oppreist mot eit sosio-økonomisk system der Mubarak, Mursi, IMF, ja det meste av den globale kapitalismen står sammen. Ut frå ein sosialistisk revolusjonær tanke er dette aspektet naturligvis oppmuntrande og oppildnande: Den "permanente revolusjonen" på mars (dei som kan sin Trotski, ser parallellen: å "hoppe over" det borgarlig-liberale stadiet på vegen mot full sosialisme). Og det har heilt klart vore slike element av ekte sosial oppreist i opprøret siden 2011, ikkje minst på arbeidsplassane og mellom det som finnes av industriarbeidarar i Egypt.

Kven har ansvar for konflikten?
Men sjøl om misnøya med den økonomiske situasjonen nok er utbreidd, betyr ikkje det at "folk flest" nødvendigvis støttar desse demonstrasjonane. Ein ting er at islamistane har ein god del genuin støtte. Men meir utbreidd er nok at folk er trøtt av bråket, redd "ultras" - dei fotballsupportarane som var spydspiss i opprøret for to år sidan, og også i dag, men ikkje nødvendigvis treng ha så mye politisk ballast eller retning, berre blir trukke mot "action". Mye av opprøret virkar mållaust, bortsett frå at (den unektelig folkevalde) "Mursi må gå". Mange ser nok at, heller enn behovet for ein sosialistisk revolusjon, er det uroa som hindrar dei i å skaffe seg eit utkomme, ikkje minst, men ikkje berre dei som arbeider i turistindustrien. Og mange legg det meste av skulda for bråket på opprørarane. Når journalistar derfor intervjuar dei som er i gatene om kva dei meiner, er det derfor ikkje sikkert at det er like representativt for folkemeininga som det var for to år sidan.

Nå er nok ikkje regjeringa og Brorskapet skuldfrie for at det er komme så langt. Opposisjonen har ikkje feil i at Brorskapet har hoppa bukk over behovet for konsensus i denne overgangsfasen, og har vore meir oppsatt på å befeste makta si. Det gjeld ikkje minst Mursi som til tider har vore halstarrig, ikkje minst når det gjeld prosessen fram mot grunnlovsrøystinga. Denne manglande dialogen opnar for fare for at militæret grip inn, sjøl om det ennå virker lite trulig; dagens hærleiing ser fortsatt ut til å foretrekke  ei meir tilbaketrukke rolle. Men Mursi opnar slik for frykta for ein allianse mellom regjeringa og hæren, mot opposisjonen, som ikkje gjer det lettare å få til dialog.

Men det finnes fortsatt dialogkrefter, spesielt hos dei "liberale islamistane" som Wasat-partiet og den tidligare presidentkandidaten Abu 'l-Futuh (mens salafistane naturligvis ber regimet om å slå hardt til). Det beste ville vere om dei klarer å bygge bru mellom regimet og den politiske opposisjonen, og at dei liberale ser at det ikkje tener dei til nytte å bruke ultras for å tvinge regimet til konsesjonar. Vi kan derfor i det minste håpe at denne voldelige konfrontasjonen vil døy bort om ikkje lenge, og i beste fall bli erstatta av eit arbeid for å bygge institusjonar demokratiet kan vekse innanfor.

torsdag 24. januar 2013

Sahara: Tuaregane


Sentralt i dei siste vekas hendingar står tuaregane, dette Sahara-folket som starta opprøret i Mali det heile sprang ut av. Mange har vel sett turistbilder av dette stolte folket oppe på sine kamelar. Men kven er dei? Her kan vi kanskje få lov til å trekke fram historikaren i oss, og tegne det lange historiske bildet av denne folkegruppa som er det mest maleriske av "Saharas folk".

Kel Temajegh
Tuaregane hører til dei berber-talande folkegruppene i nord-Afrika. Dei fleste berberar i Marokko, Algerie og Libya er bufaste bønder, og deler seg opp i grupper/folkeslag om kabylar, shleuh, zenaga, osv., dei kallar seg sjøl Amazigh-folket. Tuaregane er altså dei sørligaste av dei, og spesialiserte seg på å vere kamel-nomadar gjennom dei sentrale delane av Sahara, i hovudsak i frå vest i Mali, gjennom Algerie (Ahaggar i sør, Ajjer mot Libya i aust) og så langt som til Air-fjella i Niger. Dei er oppdelt i fleire dialekt/språkgrupper, noen knytta til dei fjellområde i Sahara (Kel Ahaggar, Kel Ajjer, Kel Owey), andre trakk tidlig sørover til steppelandet, slik som Kel Gress i Niger, som gjennom århundra blanda seg med etnisk afrikanske grupper. "Tuareg" er avleidd frå det arabiske tawarik (ukjent opphav), sjøl kallar dei seg, alt etter sine dialektar for "Kel Temajegh, Kel Tamahaq, Kel Tamashek" og liknande ("dei som snakkar T.")

Tuaregane er også sosialt sterkt lagdelt, med eit aristokrati på topp som i prinsippet er dei einaste som kan eige kamelar og bære våpen, "frimenn" som skulle drive med geitehald i fjellområda, og faktiske eller frigitte slavar henta mellom dei svarte folkegruppene i sør (bella) som dyrka jord/hagar eigd av handelsmenne. Dette ideelle skillet mellom aristokratar og frie var ikkje alltid praktisert, men slavehaldet var reellt fram til franskmennene avskaffa det først på 1900-talet, og har lagt grunnen for historisk motstand mellom svarte og tuaregane, som med sin berber-bakgrunn blir klassifisert som "kvite" (på line med fåtalet av arabarar som også bur i regionen). 

Tuareg-samfunnet var statslaust. Dei hadde ein "sultan" (ameñokal) i kvart fjellområde, som hadde ei mest symbolsk rolle i balansen mellom dei fremste klanleiararane (ein klan vart kalla ei "tromme-gruppe", sidan tromma var symbolet på samhaldet). Vi veit ikkje når folket oppstod, iallfall etter at kamelane vart innført i Sahara tre-fire hundreår e.v.t., men vi hører først om dei frå 1300-talet, og det kan vere først da dei skiller seg klart ut frå dei øvrige berbergruppene i Sahara, med m.a. sitt mest typiske kjenneteikn: ansiktssløret. Ein aristokratisk (og egentlig alle frie) tuareg skal aldri vise munnen for fremmede. Turbanen (litham) var og er derfor ein umistelig del. Omtrent på samme tid vart dei muslimar, men heldt lenge på det matrilinære slektssystemet før dei gjekk over på islams patrilineære. 

I dag er det snakk om at opprørarane i Sahara blandar røveri og kriminell aktivitet med politikk. Det er egentlig ikkje noe nytt. Tuaregane var alltid utanfor det politiske systemet, både det nord og det sør for Sahara. Som frie "herrar av Sahara" dreiv dei med fredelig handel, men var like villige til å raide andres handelskaravanar for å skaffe seg utkomme. Den som ville ha fred, gjorde avtalar med den sterkaste tuaregleiaren langs ruta. Derfor var det også konfliktar, spesielt med handelsbaserte statar sør for Sahara. Når desse statane var sterke, dreiv dei tuaregane bort frå handelsrutene, når dei var svake, kunne den sterkaste trommegruppa gjennomføre si lov. Men gjerne i rivalisering med andre tuareg-grupper i ormådet. 

Men dei var altså også fredelige handelsmenn. I hovudoppgåva mi frå så lenge tilbake skildra eg korleis Kel Gress og Kel Owey i Niger utvikla ein svært profitabel "trekant-handel" i ørkenkanten på 1700- og 1800-talet: Dei hadde etablert seg i steppelandskapet som jordeigarar med store plantasjar der deira liveigne (slavar eller frigitte) dyrka hirse. Dette frakta dei til oasane i ørkenen, og bytta mot salt som vart drive ut der oppe, folket der (fastbuande frie afrikanarar) levde av denne handelen. Tuaregane frakta så saltet til marknader i sør i Nigeria, og selde med stor forteneste, som dei kunne leve av eller investere i meir jord. 

Dette systemet vart tildels utfordra på 1900-talet av europeisk salt og av frakt med lastebilar. Men begge delar var mye dyrare enn kameldrift og Sahara-salt. Det var tørkekatastrofane på 1980-talet som sende tuaregsamfunna i krise. Ørkenen er jo alltid tørr, men tuareganes økonomi var avhengige av handel med Sahel-folka, og når deira livsgrunnlag tørka inn så forsvann også tuareganes økonomi. Dei måtte selge eller slakte dyra sine. Det hadde dei måtta før, og komme seg igjen, men nå kom det fleire tørker etter kvarandre med så kort mellomrom at flokkene ikkje klarte å hente seg inn. Dei som eigde jord såg også at den tørka inn. Derfor trakk fleire og fleire tuaregar sørover mot Sahel. Dels kom dei i konflikt med dei svarte fastbuande, dels dreiv dei inn til byane i ørkenkanten, slik som Tamanrasset og Agadez, på jakt etter utkomme som ikkje fantes. Eit slumtilvære venta mange av dei som før hadde levd frie på kamelryggen. 

Dette er det som har destabilisert tuareg-samfunna i Sahara, og førte til opprøra i Mali og Niger på 1980- og 1990-talet, der tuaregane (og, lenger aust, også tedaene i Niger som hadde liknande problem) desperat søkte ei løysing på sine problem. Konflikten med dei eksisterande jordbrukar-samfunna, som var vel så mye ramma av tørken og som hugsa godt tuareganes historiske maktmisbruk, gjorde det ikkje lettare. Her ligg altså grunnen for krava om autonomi eller sjølstende: Dels ein nostalgisk lengsel tilbake til det gamle livet: "eg er fødd fri i ørkenen og slik vil eg døy", dels ein tru på at det er korrupsjonen og misbruket i nasjonalstatane som har hindra tuaregane i å kunne utvikle seg slik dei ønsker.

Ikkje alle tuaregar tenker slik, naturligvis. Mange vil sjå si framtid som del av Mali og Niger, og at ørkenlivet kan ikkje komme tilbake slik det var. Og vel og merke: Ikkje alle i "Azawad", nord-Mali er tuaregar! Om ein kastar eit blikk på kartet, ser ein eit grønt belte gjennom området. Det er elva Niger, og dei som bur langs elva (og sør for den) er jordbrukarar og fiskarar som korkje er tuaregar eller særlig velvillig stemt til dei. Det er området nord for elva Niger som er tuareg-land. I Gao og Timbuktu bur det tuaregar, men fleirtalet er av andre, afrikanske folkeslag. Ein må lenger nord, til Kidal, Agadez og andre byar i ørkenen for å finne overvekt av tuaregar (og også dei byane er nå blanda), og det kan bli eit tynt grunnlag for ein eigen stat. 



søndag 20. januar 2013

Sahara: Kvifor?

Mens vi, i skrivande stund, fortsatt venter på nytt om dei siste norske i Algerie, blir spørsmålet fortsatt stilt: Kvifor skjedde denne aksjonen? Kva var målet, kva var sammenhengen? Er det ein protest mot den franske innmarsjen i Mali berre ei veke før, eller har den vore planlagt i lang tid før dette?

Kanskje får vi aldri noe fullstendig svar på dette, kanskje er det ikkje noe samlande svar. Men det er trulig ingen motsetning mellom dei to, det var begge delar. Ved å sjå litt meir på personane og tidsrekkefølga, kan vi komme med noen hypotesar som kan foreslå noen element av svaret.

Fokuset er altså på personen Mukhtâr Abu 'l-Mukhtâr, eller Khâlid Abu 'l-Abbâs som han òg heiter. Da han kom tilbake til Algerie frå Afghanistan rundt 2000, slutta han seg til salafistgruppa GSPC (etter ein kort periode i den eldre GIA), som altså i 2007 skifta namn til "al-Qa'ida i det islamske Maghreb" (forkorta AQIM på engelsk, AQMI på fransk). Han viste seg her som ein dugande gerilja/terrorist-leiar, og fekk ansvar for Aqims "sørlige front", ikkje minst fordi han sjøl kom frå det sørlige Algerie, Mzab-området (som ser ut som "nord" på kartet, men er i le grand sud, Sahara-kanten, i algerisk oppfatning).

Styringsstrukturen i Aqim er uklar, og sikkert skiftande, men det ser ut til at Belmokhtar, som vi nå stavar namnet, kan ha vore ein av tre-fire leiande "emirar" i organisasjonen, som frå midten av 2000-talet spreidde sine aktivitetar over heile Sahara frå Mauritania i vest til Nigeria i aust. Belmokhtar baserte seg i Mali og Niger, med ei gruppe på kanskje eit par hundre mann, som alt da ser ut til å ha blitt kalla "al-Mulaththamin", dei som går med ørkenskjerf, slik vi omtalte i førre blogg.

Men denne geografiske spreiinga har også ført til fragmentering av organisasjonen, og det kom til rivalisering mellom Belmokhtar og andre leiarar i Aqim. Mot slutten av tiåret vart han derfor, etter det som er sagt, fråtatt fleire og fleire av sine "verv". Det blir nå sagt at dette skal ha vore fordi Belmokhtar var for pragmatisk og fokusert på å skaffe pengar - alle tok gislar, men han heldt dei i live og fekk løsepengar, mens rivalane like gjerne tok livet av dei av ideologiske grunnar. Vi veit ikkje kor mye hald det er i slike framstillingar, men det er iallfall klart at Belmokhtar enten frivillig eller etter press tok med seg sine Mulaththamin og danna si eiga gruppe, som han altså nå kalla Muwaqqa'un bi'l-dima', dei som skriv seg inn med blod. Dette skjedde i månadsskiftet november-desember i fjor.

Kva skulle han så gjere? Hans gruppe av trufaste var ganske liten. Han hadde knytt band til dei to andre jihadist-gruppene som nå styrte i "Det muslimske Azawad", det namnet dei gav på nord-Mali, og som nå var blitt Belmokhtars base og heimland; tuareggruppa Ansar al-Din (som kanskje er den sterkaste av dei tre, leia av den etablerte tuareg-opprøraren Iyad ag Ghali), og Mujao, ei gruppe dominert av folk frå Mauretania, Mali og andre vestafrikanske land. Men Belmokhtar hadde nok høgare ambisjonar enn som så. Han måtte derfor etablere seg, gjere ein stor aksjon som kunne markere at hans gruppe hadde styrke og slagkraft; så han kunne "forhandle frå styrke", enten han skulle slutte seg til Mujao (som noen meiner er planen) eller etablere seg sjøl som ein fjerde jihadist-front.

Dette er mest trulig bakgrunnen for aksjonen i In Amenas: Den skulle vere og var spektakulær: det var langt den største gisselaksjonen i Sahara på lang tid, om ikkje i det heile. Det var ein signatur-aksjon, den viste kva Mulaththamin / Muwaqqa'un bi'l-dima var god for. Denne aksjonen var faktisk den "signeringa" som namnet viser til. I så fall hadde det lite å si om den var "vellykka" (gislane vart bortført) eller mislykka (jihadistane vart drepne); poenget var berre kapasiteten til å gjennomføre noe som ingen andre i Aqim eller andre grupper hadde hatt evne til å tenke eller iallfall sette ut i livet.

Så kva med den franske innmarsjen førre veke, hadde den ingen ting med aksjonen å gjere? Jo, det er ikkje noen motsetning her. Alt da dei etablerte "republikken Azawad" i fjor visste aksjonistane at dette ville føre til internasjonal reaksjon. Rapportar frå Mali fortel at dei har brukt mye tid på å førebu seg på invasjon, lagt ut våpenlager, ja gravd ut store bunkerar ute i ørkenen, hamstra våpen og lagt slagplanar. Dei vart ikkje overraska over den franske innmarsjen, det var franskmennene som vart overraska over kor lett jihadistane klarte å forsvare seg, og faktisk avansere langt forbi den "raude lina" dei franske hadde stilt opp. Det var jo også jihadistane som utløyste innmarsjen, ved å ta byen Konna sør for den "våpenstillstandslina" som var etablert langs Malis smalaste belte.

Så vi kan godt rekne med at også aksjonen i In Amenas var førebudd med tanke på den kommande internasjonale intervensjonen - dei visste berre ikkje at franskmennene kom åleine, dei kan ha venta ein breiare internasjonal styrke. At dei slik kan ha hatt ein "utløysarknapp" som gjekk av da utlendingane var på plass, er ikkje utenkelig. Aksjonistane sa jo sjøl alt i sitt første kommunike på onsdag at dette var reaksjon på den franske intervensjonen (og Algeries støtte til denne), og alt i stiftingserklæreinga frå i desember i fjor var både "forsvaret for det muslimske Azawad", og at fienden var franskmenn og andre utlendingar som støtta Azawads fiendar peikt ut. Så her er det snakk om sammenfallande motiv på ulike nivå. 

Kva skjer nå med Belmokhtar, om han lever? Aksjonen var ikkje "økonomisk" vellykka, men markert seg har han fått gjort. Om det fører til at han igjen blir opptatt i det "gode selskap" (det onde selskap frå vår synsstad) av jihadistleiarar i Mali, vil jo vise seg. Men han blir neppe sett på som ein smålig sigarettsmuglar lenger. 

fredag 18. januar 2013

Sahara: Maskerte bandittar signerer med blod?

I skrivande stund sit vi og ventar på nytt frå dramaet ved In Amenas ('Ayn Aminâs). Mens vi ventar, kan vi prøve å nøste litt opp i noen filologiske flokar og deretter litt om bakgrunnen.

For det første, har det versert så mange namn på den gruppa som antas å stå bak, at noen spekulerer i om det er to eller fleire grupper. Eg skal ikkje signere i blod på det, men har ein mistanke om noe av det bygger på ein stavefeil, men at dette er to namn på samme gruppe. Så langt har eg klart å nøste i problemet:

Den første som rapporterer om gruppa, er den franske avisa Libération som den 8. desember i fjor meldte at dei hadde fått ein video om at Mokhtar Belmokthar hadde brutt med al-Qa'ida i Maghreb og danna ei eiga gruppe som dei kalla "Signataires par le sang", dei som signerer med blod. I seinare rapportar vart det gitt som omsetting på det arabiske muthalamin. Le Monde bruker fast denne skrivemåten, al-muthalamine, det vil si dei som signerer med blod.

Seinare så har eit anna namn versert på dei, i ulike former. NRK har lagt seg på "dei maskerte bandittane", andre variantar av "maskert" er også brukt. Det arabiske her er gitt som Katibat al-mulathamine. Dei to arabiske lignar jo svært på kvarandre, og dei to er også brukt om kvarandre som omsettingar i ulike aviser. Men "signerer med blod" og "maskerte bandittar", ganske ulikt. Kva er rett?

Heldigvis hadde den første Libération-artikkelen med den arabiske originalteksten til denne nye gruppas erklæring, desverre nesten uleselig teknisk. Og her står deira eigentlige namn tydelig: vi har oppretta ei fedyain-gruppe (katîba) vi har kalla Al-muwaqqa'ûn bi'l-dimâ'. Det kan ganske riktig omsettas med "dei som signerer med blod", men også "dei som straffar med blod" [transitivt] eller "dei som har registrert seg med blod". Det kan vere litt opp til den enkelte kva meining som treffer best, sjøl har eg ein mistanke om det siste, at det er ei sjøl-erklæring: vi har gitt blod for Saka.

Men uansett, dette har openbart blitt eit for komplisert namn i praktisk bruk, så dei har blitt kjent som Katibat al-mulaththamin. Den andre varianten, "muthalamine" er openbart ein trykkfeil, ein har bytta "th" og "l" (det ordet finnes ikkje, men rota går noe i retning av "tilskitna", neppe eit godt namn å ta). Mulaththamûn er derimot eit velkjent ord. Det betyr "den som bærer ein lithâm", som er det plagget tuaregar viklar rundt hodet og også foran nedre del av ansiktet - hos tuaregane er det menn som går "tilsløra", ikkje kvinnene. Ein nobel tuareg skal aldri vise munnen til andre enn slekta, så al-mulaththamûn er det klassiske arabiske namnet på tuaregane. Namnet betyr altså rett og slett "tuareg-brigaden" - men kan også vere "ørkenbuar-brigaden", sidan også andre i ørkenen ofte brukar tilsvarande lithâm som tuaregane. Noen skriv "turban-brigaden", som kanskje er det rettaste av dei namna som verserer desse dagane; men det er altså dei som går med "turbanen" som er i namnet.

Tuaregar eller jihadistar - eller begge delar?
Men er dette da ei tuareg-gruppe eller ei jihadist-gruppe? Her har det også vore ei forvirring det siste døgnet, kanskje fordi noen vil "beskytte" tuareg-folket frå denne kriminelle handlinga, og gjerne trekke fokuset vekk frå Mali og den franske innmarsjen og over mot Algerie, der aksjonen fann stad.

For å forstå (eller, meir forsiktig, nærme oss) den svært kompliserte situasjonen, må vi gå bort frå todelinga "tuareg-opprør" / "jihadist-terror". I denne regionen er alt blanda sammen, men på ulike måtar. Vi må heller snakke om to "dimensjonar", ein regional dimensjon der ørkenfolket vil ha meir autonomi, og ein religiøs-ideologisk dimensjon som fokuserer på jihad og shari'a. Dei ulike gruppene plasserer seg ulikt langs desse to dimensjonane. Vi får berre ta dei viktigaste:

Opprøret i Mali i fjor vart satt i gang av den "nasjonale frigjeringsrørsla for Azawad", MNLA. Azawad er egentlig eit mindre område nordvest for Timbuktu, men er valgt som namn på heile Tuareg-landet av dei som arbeider for autonomi. Dette kravet om sjølstyre for Azawad er altså toppen av "tuareg-opprøret", og dei fleste trekker iallfall tuaregområda i Niger og vanligvis også Algerie inn i dette, eit kjempesvært men nesten folketomt territorium. I første omgang er det likevel nord-Mali som er fokus, og dei oppretta straks "Republikken Azawad" i den halvdelen av Mali som dei tok styring med.

MNLA er reint sekulært, men fekk "støtte" frå ulike salafist- og jihadistgrupper. Mens MNLA var nøgd med sitt Azawad slik det var og heilt uinteressert i det sørlige Mali, ville salafistane spreie sin bodskap overalt, og bygge nord på "sin" Shar'ia. Det kom derfor raskt til kampar mellom dei to, og MNLA tapte og vart pressa ut. Dermed var "tuareg-opprøret" kidnappa av salafistane.

Den mest kjente av dei er naturligvis "al-Qa'ida i islamsk Maghreb" (Aqim), som tidligare heitte GSPC og var ei reint algerisk gruppe, altså utan noe Sahara-fokus. Men dei militære i Algerie vann kampane mot dei midt på 2000-talet, så dei forflytta seg sørover og begynte å alliere seg med stammar eller bandar i Mali, Niger og andre land; Aqim ga ideologien, tuaregane og dei andre som gjekk sammen gav slagkraft og lokalkunnskap. Dette var altså noen tuareg-grupper, ikkje tuareg-opprøret i seg sjøl.

Samtidig oppstod det andre meir eller mindre reine salafistgrupper av tuaregar, som altså var både for tuareganes interesser og for salafi jihad. Den største, og trulig den viktigaste i nord-Mali i dag er Ansar al-Din (Ansar Eddine o.l.), leia av Iyad ag Ghali, den mest kjente leiaren av opprøret. Ei anna gruppe som også er basert i nord-Mali er Mujao, Rørsla for tawhid (Guds einheit) og jihad i Vest-Afrika. Dei er etnisk sammensett, men med stort innslag av afrikanarar, altså folk frå sør frå ørkenen, leiaren er likevel ein "kvit" mauretaniar,  Hamada Ould Mohamed Kheirou.

Så kva så med Belmokhtar og hans gruppe? Han er heller ingen tuareg, han er født i Ghardaia i nordenden av Sahara, mens tuaregane bur på sørsida. Denne byen er eit sentrum for (andre) berberar, men har også fått mange arabiske innbyggarar. Eg har ikkje sett noen stad om Belmokhtar er arabar eller berber, men sidan han jo er sunni, så er det mest trulig han kjem frå dei arabiske delane av byen; berberane der er i hovudsak ibadi-muslimar. Likevel var nok Belmokhtar kjent med den berberiske dimensjonen, og han fekk hovudansvar for "den sørlige divisjonen" i Aqim. Da dei vart pressa ut av Algerie, etablerte han sin base i tuareg-områda, og har m.a. gifta seg inn i fleire viktige tuareg-klanar. Basen for hans gruppe er rundt Gao, dominert av Mujao, og mye tydar på at han er i ferd med å nærme seg desse, som han har samarbeidd med (dersom han altså nå har overlevd).

Hans gruppe er altså ingen rein tuareg-gruppe, og han omtalar den sjøl i si erklæring som sammensett av "muhajirin wa-ansar". Den som kjenner sine islamske referanser ser at det betyr "dei som har komme tilreisande og dei som bur på staden", altså både lokale (tuaregar og andre) og utlendingar. Han omtalar sitt interesseområde som "det muslimske Azawad", det "fremste eksempelet", og fokuserer på denne nye statsdanninga. Han avviser likevel autonomi-tanken, "å splitte det muslimske samfunnet geografisk og etnisk", og har openbart ambisjonar utover, han vender seg til "vårt folk" i Algerie og Egypt og "våre brødre" i Libya og andre land. Men hovudmålet nå er likevel å forsvare det muslimske Azawad frå dei fiendtlige naboane "som har vestmaktene bak seg". Om vi har lov til å spekulere litt, kan det siste peike på eit grunnlag for dagens aksjon, som jo har vore planlagt over noe tid; det er eit resultat av Mali-konflikten og i påvente av den utanlandske aksjonen dei var sikker på ville komme, men dei forventa kanskje like gjerne ei større vestlig innblanding, à la Libya, heller enn den reint franske som kom. Derfor vart aksjonen planlagt mot eit breiare internasjonalt anlegg heller mot eit reint fransk, som ein kanskje heller kunne venta. Men det er reine spekulasjonar, det kan også vere heilt andre grunnar (nærheit til Libya-grensa) som gjorde at dette vart plukka ut.

Uansett: Gruppa er Mali-basert, men med rekruttering og bakgrunn utover det; deira mål er ikkje tuareg-autonomi, men sharia i deira avtapping. Tuareg-preget i opprøret er tydelig, men dei "representerer" naturligvis korkje tuaregane som folk eller tuareganes ønske om sjølstyre - MNLA har nå tilbudt Mali-regjeringa si støtte, dersom dei nå er villige til å snakke om (sekulært) sjølstyre.

tirsdag 1. januar 2013

2013: Status

Nytt år, og tid for oppsummeringar. I den seinare tida har det meste av oppmerksomheita vore retta mot Syria og Egypt, av gode grunnar. Men den "arabiske våren" gjekk vidare. Korleis er det gått i dei andre landa i regionen, har "våren måtte vike for vinteren", som mange seier? Har protestbølga løpt ut i sanden, førte opprøret ikkje til noen bedring? Svaret blir kanskje tja; litt ja og litt nei. La oss sjå korleis det ser ut akkurat nå i noen land.

Jemen
Ved sida av Syria og Libya var det i Jemen våren var mest væpna, ein periode på grensa av borgarkrig med opprør både i nord og sør. For eit år sidan var det fortsatt uklart om gamle president Ali Abdullah Salih ville gå eller om det ville bli full krig mellom hans tilhengarar i hæren og dei avdelingane og stammene som støtta (eit eller fleire av) opprøra. I løpet av året trakk han seg altså tilbake, og overlot roret (etter ein avtale med opposisjonen) til visepresidenten Abd Rabbuh Hadi, som så vart vald til president utan motkandidat. 

Spørsmålet var om Hadi berre var ein stråmann for Salih som så ville styre frå kulissane. Viktig her var at at sønnene til Salih, spesielt hans påtenkte etterfølgar Ahmad, fortsatt kontrollerte ein viktig del av den Salih-lojale hæren, og beheldt sin maktposisjon. Men Hadi har i grunnen overraska ved å ta fleire sjølstendige steg som svekkar Salih-familien, spesielt ei omorganisering av hæren som flytta både Ahmad Salih, men også opposisjonsgeneralen Ali Mohsin, bort frå maktsenteret (men utan å fjerne dei heilt). Begge godtok dette, men rivaliseringa er ikkje over. Gamle-presidenten vil også spille ei rolle, han har latt seg utpeike til leiar for sitt parti GCC, og ønsker å fortsatt delta fullt ut i Jemens politikk, men nå frå ei opposisjonsrolle. Spillet fortsetter altså, vi får sjå kven som trekk det lengste strået. Både i nord, men spesielt i sør, held dei væpna opprøra fram, dei Qa'ida-tilslutta gruppene vann fleire lokale sigrar, men er visst nå trengt ein del tilbake i den seinare tida. 

Libya
Det siste året har vore prega av forsøk på å finne grunnlag for det nye statsstyret. Desse forsøka har ikkje vore heilt vellykka, men heller ikkje heilt mislykka. Mest påfallande er det at den store helten frå opprørskrigen, Nasjonalrådets leiar Mustafa Abdeljalil, nylig vart arrestert og satt under tiltale mistenkt for medverknad i attentatet på hans dåverande "forsvarsminister", Abd al-Fattah Younis i juli 2011. Drapet på Younis har forsura forholda mellom opprørsgruppene heilt sidan frigjeringa, og det er spesielt Younis's stamme, Obeida, som krev hevn. 

Dei positive teikna er vellykka gjennomføring av val på lovgivande nasjonalforsamling, ikkje fullt så vellykka utpeiking av regjering (fleire forsøk stranda). Fleire "ideologiske" parti stilte til val, men i hovudsak var det enkeltpersonar utan klar ideologi som vart valde på personlig rennomé, og det er alt for tidlig å bruke valet som meiningsmåling på t.d. kva rolle islamiske eller islamistiske retningar vil få i det nye Libya. Dette var eit første steg, og det har ikkje brutt sammen enda, som er positivt, men det er ikkje klart om dette peiker vegen fram for Libya. 

På den andre sida har heller ikkje det annonserte sammenbruddet mellom dei mange militsane funne stad ennå, sjøl om desse fortsatt er fullt væpna, og er nok dei som har reell makt i størstedelen av landet, meir enn regjeringa. Det har vore sammenstøytar mellom rivaliserande militsar, bombeangrep og attentatforsøk skjer ganske jevnlig, men dei er likevel etter måten få og ikkje øydeleggande for landet. Det katastrofale angrepet på det amerikanske konsultatet i Benghazi i september gjorde mye for å legge demper på militsanes sjølhevding. Det var noe ganske uvanlig som skjedde da sivilsamfunnet i byen faktisk tvang den ganske sterke salafistiske militsen Ansar al-Sharia (som fekk skulda for angrepet, trulig iallfall delvis med rette) ut av byen, og seinare til å bli oppløyst i Libya. Seinare har salafistgruppene dempa seg noe, men det har vore nye angrep på kulturtiltak som salafistane ikkje liker. Salafistgruppene er nok relativt fåtallige, men kanskje veksande. Men, som vi såg i Benghazi kan dei altså komme på kant med lokal patriotisme, og da vil dei tape. Mest spennande er nok å sjå på kva som vil skje i Misrata, der lokalpatriotismen er på bristepunktet, men der også ulike salafistgrupper har vore mest aktive med sine aksjonar.

Tunisia
Slike salafistgrupper har også prega motsetningane i Tunisia, der alliansen som oppstod mellom dei moderate islamistane i al-Nahda og dei liberale og sosialistane fortsatt held, men blir meir og meir tynnslitt. Dei liberale klagar over at Nahda misbruker makta si (dei sit med regjeringsmakta, mens persidenten er sosialist) og mistenker dei for å ønske monopolmakt - eit ekko av klagemåla i Egypt - og også at dei er for slepphendte med salafistane, ja kanskje er i bunn og grunn einige med dei.

Salafistane i Tunisia og Libya er ei utfordring for dei som kategoriserer islamistar. Etter at vi (verda rundt) klarte å skille mellom "moderate islamistar" (som Brorskapet og Nahda) og "salafistar", måtte vi begynne å dele denne siste gruppa ennå meir. Først mellom "jihadistar" (som ville gjere opprør mot statsmakta) og "apolitiske" ("quietists" på engelsk, dei som berre ville drive indre moralsk oppbygging og heller støtta statsmakta). Så begynte noen av dei "apolitiske" likevel å delta i parlamentarisk politikk, først i Kuwait og Sudan, men mest tydelig i Egypt i fjor. Dei vart altså "politiske men anti-jihadistiske" og fortsatt med svært konservativt politisk program. I Egypt spiller dei ei viktig politisk rolle, men ikkje i Tunisia, der ingen slike deltar i parlamentarisk arbeid - trulig fordi dei kunne operere "apolitisk" under det gamle styret i Egypt, men ikkje i Tunisia, dei hadde ingen etablert base. 

I Tunisia fekk vi til synes ein ny type, som var aktivistisk, ikkje "kvietistisk" men heller ikkje jihadistiske, dei samla ikkje våpen eller ville styrte styret, men dei ville tvinge gjennom sitt program med direkte aksjon, som å angripe "umoralske kvinner" på gata, knuse musikk-instrument, angripe kinoar og så vidare. Slike aksjonar er i islamsk tradisjon kjent som "hisba" (å sørge for at moralen blir overhalde), og har alltid vore kontroversielt, kanskje vi kunne kalle desse islamistane for "hisbistar" (eit nyord presentert her for første gong - og kanskje for siste?). I Saudi-Arabia og Iran finnes eit halv-offisielt "religiøst politi" som gjer det samme, men ikkje i andre muslimske land; desse hisba-salafistane vil på eiga hand påtvinge moralen på folk. Denne Ansar al-Sharia, eit namn som går igjen i fleire land (og kan dele ideologi, men kanskje ikkje organisasjon) er knytta til ein slik tradisjon. Men i Libya hadde dei altså våpen, og likna igrunnen vel så mye på ein revolusjonær jihadist-organisasjon i spe. Så er dette ein eigen undertype, eller er det berre grupper som vil bli jihadistiske? Mange jihad-grupper starta jo med slike lokale aksjonar før det vart revolusjonære (t.d. Gama'a Islamiya i sør-Egypt på 1970-talet). Tida vil vise. 

Problemet for Nahda-regjeringa i Tunisia er altså dei heller ikkje ser ut til å vite korleis dei skal takle desse salafistane. På den eine sida ser dei ut til å tru at dette berre er eit kortvarig fenomen, som dei helst vil dysse ned og la dø ut av seg sjøl, t.d. ved å komme med utsagn om at "vi er jo alle på samme side", noe som jo uroar dei liberale. Dels ved å prøve å slå til med makt, men utan stort hell. Det vil nok avhenge også av om salafistane vil gå for samarbeid med dei meir moderate islamistane, slik som i Egypt, eller om dei vil slå om til å bli ei revolusjonær jihad-gruppe med kamp mot staten og dermed mot Nahda.

Marokko
Det tredje Maghreb-landet, som fekk milde endringar etter våren, Marokko, har mest vore prega av at den historiske islamist-leiaren Abd al-Salam Yasin døydde i desember. Islamistane i Marokko er delt i to; eit meir "moderat" parti, PJD som aksepterer kongen som "dei truandes leiar" og nå leiar regjeringa, og eit opposisjonsparti, Adl wa-Ihsan, som ikkje anerkjenner dette for kongen. Det er minstekravet for å kunne delta i offisiell politikk, så Adl wa-Ihsan har alltid stått utanfor det gode selskap, men var drivkrafta i protestane under våren - for øvrig i samarbeid med sekulære krefter. Yasin, som i si tid vart satt i sinnsjukehus for å kunne ha nekta for at kongen var "muslimanes leiar", var ein uvanlig islamistleiar ikkje minst på grunn av sin bakgrunn i sufismen, islamsk mystikk, som islamistar generelt kritiserer og salafistar hatar. I Marokko, derimot, er sufismen så sterk (den dominierer også "offisiell politikk") at det akkurat her ikkje var noen motsetning mellom dei to.

Spørsmålet er kva som skjer med det sterkt personlig styrte partiet hans når han er borte. Dotter hans, Nadia Yasin, hadde ei klar røyst som talsmann for faren, men det er uklart om partiet, Marokko, og islamismen der er komme så langt at ho kan spille ei personlig leiarrolle. Partiet har andre leiarar som kan gjere seg gjeldande, men om styrken til partiet overleverer Yasin vil vise seg.  

Irak
Det er feiring i Irak for tida; ikkje så mye for at det snart er ti år sidan krigen som for at det er eitt år sidan amerikanarane offisielt forlot landet. Også her er det ein "tja"-haldning til om det går framover eller bakover. Det er stadig bomber i landet, berre i går vart fleire tital drept, men den store borgarkrigen mellom sunniar og shiaer frå midt på 2000-tallet er over. Igjen, uklar stabilitet, eller ustabil maktbalanse. Sidan det nye styret kom til makta har regjeringa vore leia av shiaer, og i dei seinare åra av Nuri al-Maliki, som mange skuldar dels for å skyve sunniar og kurdarar til sides og lage ein rein shia-stat (med Iran som støtte bak), andre, også shiaer klager over at han ser ut til å samle seg personlig makt, kanskje med ein liten diktator i magen. 

Dette kom i fokus tidlig i 2012, var da Maliki satte sin eigen visepresident, ein sunni, under tiltale og fekk han seinare dømt in absentia for å planlegge opprør - ein tiltale mange såg som politisk. Visepresidenten rømte til "utlandet", det vil si til irakisk Kurdistan - teknisk sett ein del av Irak, men da Maliki forlangte han "utlevert" nekta den kurdiske regjeringa dette, som om dette var to ulike land (visepresidenten reiste seinere i eksil til Tyrkia). Dette tydeliggjorde for mange både Malikis vilje til å sentralisere makta til seg sjøl, men også kor langt den kurdiske "eininga" var komme bort frå å vere ein integrert del av Irak. 

Presidentvervet i Irak, som er symbolsk, har vore hos den aldrande kurdiske leiaren Jalal al-Talabani. Han er nå svært sjuk, og "kva skjer etter"-diskusjonane har starta. Kurdarane insisterer på det må bli ein ny kurdar som president, for å halde oppe balansen i styret, sunniane meiner det er deira tur, sidan dei ikkje har noen maktperson, mens fleire trur Maliki vil utnevne ein av sine nære shiiske allierte. 

Sunniane er stadig taparane i dette spillet, og i det seinare har det vore jamnlige protestar i dei sunni-dominerte vestlige provinsane i Irak (særlig Anbar). Noen av dei har begynt å kreve at dei også skal bli ein autonom, sunnisk provins, etter mønster frå kurdaranes småstat, og kanskje seinare sjølstendig, kven veit? Men, på samme måten som med krava om shiisk autonomi i sør tidligare, så er problemet at sunniar og shiaer lever sammenblanda i store delar av landet (ulikt kurdarane, som er geografisk ganske samla). Vil sunniane "gi frå seg" dei mange sunniane som bur i Bagdad og andre delar utanfor vest-Irak? Vil shiaene gjere det samme for sine grupper utanfor sør-Irak? Dei som bur i blanda områder er lite begeistra for desse tankane. 


2012 har vore eit år med store politiske endringar i Egypt, stadig villare krig i Syria - vi skal komme tilbake til begge - mens resten av regionen har vore prega av overgangar, ein har pusta ut etter det store proteståret 2011, og prøvd å finne beina under seg i den nye verda. Utanfor Syria har det ikkje vore det store sammenbruddet noen stad, men heller ei samling med noen tegn som peiker i positiv, stabiliserande retning, og noen som peiker i motsatt lei mot fortsatt eller aukande uro. Vi får følge med og sjå kva tendens som får overhand.