Jemen
Ved sida av Syria og Libya var det i Jemen våren var mest væpna, ein periode på grensa av borgarkrig med opprør både i nord og sør. For eit år sidan var det fortsatt uklart om gamle president Ali Abdullah Salih ville gå eller om det ville bli full krig mellom hans tilhengarar i hæren og dei avdelingane og stammene som støtta (eit eller fleire av) opprøra. I løpet av året trakk han seg altså tilbake, og overlot roret (etter ein avtale med opposisjonen) til visepresidenten Abd Rabbuh Hadi, som så vart vald til president utan motkandidat.
Spørsmålet var om Hadi berre var ein stråmann for Salih som så ville styre frå kulissane. Viktig her var at at sønnene til Salih, spesielt hans påtenkte etterfølgar Ahmad, fortsatt kontrollerte ein viktig del av den Salih-lojale hæren, og beheldt sin maktposisjon. Men Hadi har i grunnen overraska ved å ta fleire sjølstendige steg som svekkar Salih-familien, spesielt ei omorganisering av hæren som flytta både Ahmad Salih, men også opposisjonsgeneralen Ali Mohsin, bort frå maktsenteret (men utan å fjerne dei heilt). Begge godtok dette, men rivaliseringa er ikkje over. Gamle-presidenten vil også spille ei rolle, han har latt seg utpeike til leiar for sitt parti GCC, og ønsker å fortsatt delta fullt ut i Jemens politikk, men nå frå ei opposisjonsrolle. Spillet fortsetter altså, vi får sjå kven som trekk det lengste strået. Både i nord, men spesielt i sør, held dei væpna opprøra fram, dei Qa'ida-tilslutta gruppene vann fleire lokale sigrar, men er visst nå trengt ein del tilbake i den seinare tida.
Libya
Det siste året har vore prega av forsøk på å finne grunnlag for det nye statsstyret. Desse forsøka har ikkje vore heilt vellykka, men heller ikkje heilt mislykka. Mest påfallande er det at den store helten frå opprørskrigen, Nasjonalrådets leiar Mustafa Abdeljalil, nylig vart arrestert og satt under tiltale mistenkt for medverknad i attentatet på hans dåverande "forsvarsminister", Abd al-Fattah Younis i juli 2011. Drapet på Younis har forsura forholda mellom opprørsgruppene heilt sidan frigjeringa, og det er spesielt Younis's stamme, Obeida, som krev hevn.
Dei positive teikna er vellykka gjennomføring av val på lovgivande nasjonalforsamling, ikkje fullt så vellykka utpeiking av regjering (fleire forsøk stranda). Fleire "ideologiske" parti stilte til val, men i hovudsak var det enkeltpersonar utan klar ideologi som vart valde på personlig rennomé, og det er alt for tidlig å bruke valet som meiningsmåling på t.d. kva rolle islamiske eller islamistiske retningar vil få i det nye Libya. Dette var eit første steg, og det har ikkje brutt sammen enda, som er positivt, men det er ikkje klart om dette peiker vegen fram for Libya.
På den andre sida har heller ikkje det annonserte sammenbruddet mellom dei mange militsane funne stad ennå, sjøl om desse fortsatt er fullt væpna, og er nok dei som har reell makt i størstedelen av landet, meir enn regjeringa. Det har vore sammenstøytar mellom rivaliserande militsar, bombeangrep og attentatforsøk skjer ganske jevnlig, men dei er likevel etter måten få og ikkje øydeleggande for landet. Det katastrofale angrepet på det amerikanske konsultatet i Benghazi i september gjorde mye for å legge demper på militsanes sjølhevding. Det var noe ganske uvanlig som skjedde da sivilsamfunnet i byen faktisk tvang den ganske sterke salafistiske militsen Ansar al-Sharia (som fekk skulda for angrepet, trulig iallfall delvis med rette) ut av byen, og seinare til å bli oppløyst i Libya. Seinare har salafistgruppene dempa seg noe, men det har vore nye angrep på kulturtiltak som salafistane ikkje liker. Salafistgruppene er nok relativt fåtallige, men kanskje veksande. Men, som vi såg i Benghazi kan dei altså komme på kant med lokal patriotisme, og da vil dei tape. Mest spennande er nok å sjå på kva som vil skje i Misrata, der lokalpatriotismen er på bristepunktet, men der også ulike salafistgrupper har vore mest aktive med sine aksjonar.
Tunisia
Slike salafistgrupper har også prega motsetningane i Tunisia, der alliansen som oppstod mellom dei moderate islamistane i al-Nahda og dei liberale og sosialistane fortsatt held, men blir meir og meir tynnslitt. Dei liberale klagar over at Nahda misbruker makta si (dei sit med regjeringsmakta, mens persidenten er sosialist) og mistenker dei for å ønske monopolmakt - eit ekko av klagemåla i Egypt - og også at dei er for slepphendte med salafistane, ja kanskje er i bunn og grunn einige med dei.
Salafistane i Tunisia og Libya er ei utfordring for dei som kategoriserer islamistar. Etter at vi (verda rundt) klarte å skille mellom "moderate islamistar" (som Brorskapet og Nahda) og "salafistar", måtte vi begynne å dele denne siste gruppa ennå meir. Først mellom "jihadistar" (som ville gjere opprør mot statsmakta) og "apolitiske" ("quietists" på engelsk, dei som berre ville drive indre moralsk oppbygging og heller støtta statsmakta). Så begynte noen av dei "apolitiske" likevel å delta i parlamentarisk politikk, først i Kuwait og Sudan, men mest tydelig i Egypt i fjor. Dei vart altså "politiske men anti-jihadistiske" og fortsatt med svært konservativt politisk program. I Egypt spiller dei ei viktig politisk rolle, men ikkje i Tunisia, der ingen slike deltar i parlamentarisk arbeid - trulig fordi dei kunne operere "apolitisk" under det gamle styret i Egypt, men ikkje i Tunisia, dei hadde ingen etablert base.
I Tunisia fekk vi til synes ein ny type, som var aktivistisk, ikkje "kvietistisk" men heller ikkje jihadistiske, dei samla ikkje våpen eller ville styrte styret, men dei ville tvinge gjennom sitt program med direkte aksjon, som å angripe "umoralske kvinner" på gata, knuse musikk-instrument, angripe kinoar og så vidare. Slike aksjonar er i islamsk tradisjon kjent som "hisba" (å sørge for at moralen blir overhalde), og har alltid vore kontroversielt, kanskje vi kunne kalle desse islamistane for "hisbistar" (eit nyord presentert her for første gong - og kanskje for siste?). I Saudi-Arabia og Iran finnes eit halv-offisielt "religiøst politi" som gjer det samme, men ikkje i andre muslimske land; desse hisba-salafistane vil på eiga hand påtvinge moralen på folk. Denne Ansar al-Sharia, eit namn som går igjen i fleire land (og kan dele ideologi, men kanskje ikkje organisasjon) er knytta til ein slik tradisjon. Men i Libya hadde dei altså våpen, og likna igrunnen vel så mye på ein revolusjonær jihadist-organisasjon i spe. Så er dette ein eigen undertype, eller er det berre grupper som vil bli jihadistiske? Mange jihad-grupper starta jo med slike lokale aksjonar før det vart revolusjonære (t.d. Gama'a Islamiya i sør-Egypt på 1970-talet). Tida vil vise.
Problemet for Nahda-regjeringa i Tunisia er altså dei heller ikkje ser ut til å vite korleis dei skal takle desse salafistane. På den eine sida ser dei ut til å tru at dette berre er eit kortvarig fenomen, som dei helst vil dysse ned og la dø ut av seg sjøl, t.d. ved å komme med utsagn om at "vi er jo alle på samme side", noe som jo uroar dei liberale. Dels ved å prøve å slå til med makt, men utan stort hell. Det vil nok avhenge også av om salafistane vil gå for samarbeid med dei meir moderate islamistane, slik som i Egypt, eller om dei vil slå om til å bli ei revolusjonær jihad-gruppe med kamp mot staten og dermed mot Nahda.
Marokko
Det tredje Maghreb-landet, som fekk milde endringar etter våren, Marokko, har mest vore prega av at den historiske islamist-leiaren Abd al-Salam Yasin døydde i desember. Islamistane i Marokko er delt i to; eit meir "moderat" parti, PJD som aksepterer kongen som "dei truandes leiar" og nå leiar regjeringa, og eit opposisjonsparti, Adl wa-Ihsan, som ikkje anerkjenner dette for kongen. Det er minstekravet for å kunne delta i offisiell politikk, så Adl wa-Ihsan har alltid stått utanfor det gode selskap, men var drivkrafta i protestane under våren - for øvrig i samarbeid med sekulære krefter. Yasin, som i si tid vart satt i sinnsjukehus for å kunne ha nekta for at kongen var "muslimanes leiar", var ein uvanlig islamistleiar ikkje minst på grunn av sin bakgrunn i sufismen, islamsk mystikk, som islamistar generelt kritiserer og salafistar hatar. I Marokko, derimot, er sufismen så sterk (den dominierer også "offisiell politikk") at det akkurat her ikkje var noen motsetning mellom dei to.
Spørsmålet er kva som skjer med det sterkt personlig styrte partiet hans når han er borte. Dotter hans, Nadia Yasin, hadde ei klar røyst som talsmann for faren, men det er uklart om partiet, Marokko, og islamismen der er komme så langt at ho kan spille ei personlig leiarrolle. Partiet har andre leiarar som kan gjere seg gjeldande, men om styrken til partiet overleverer Yasin vil vise seg.
Irak
Det er feiring i Irak for tida; ikkje så mye for at det snart er ti år sidan krigen som for at det er eitt år sidan amerikanarane offisielt forlot landet. Også her er det ein "tja"-haldning til om det går framover eller bakover. Det er stadig bomber i landet, berre i går vart fleire tital drept, men den store borgarkrigen mellom sunniar og shiaer frå midt på 2000-tallet er over. Igjen, uklar stabilitet, eller ustabil maktbalanse. Sidan det nye styret kom til makta har regjeringa vore leia av shiaer, og i dei seinare åra av Nuri al-Maliki, som mange skuldar dels for å skyve sunniar og kurdarar til sides og lage ein rein shia-stat (med Iran som støtte bak), andre, også shiaer klager over at han ser ut til å samle seg personlig makt, kanskje med ein liten diktator i magen.
Dette kom i fokus tidlig i 2012, var da Maliki satte sin eigen visepresident, ein sunni, under tiltale og fekk han seinare dømt in absentia for å planlegge opprør - ein tiltale mange såg som politisk. Visepresidenten rømte til "utlandet", det vil si til irakisk Kurdistan - teknisk sett ein del av Irak, men da Maliki forlangte han "utlevert" nekta den kurdiske regjeringa dette, som om dette var to ulike land (visepresidenten reiste seinere i eksil til Tyrkia). Dette tydeliggjorde for mange både Malikis vilje til å sentralisere makta til seg sjøl, men også kor langt den kurdiske "eininga" var komme bort frå å vere ein integrert del av Irak.
Presidentvervet i Irak, som er symbolsk, har vore hos den aldrande kurdiske leiaren Jalal al-Talabani. Han er nå svært sjuk, og "kva skjer etter"-diskusjonane har starta. Kurdarane insisterer på det må bli ein ny kurdar som president, for å halde oppe balansen i styret, sunniane meiner det er deira tur, sidan dei ikkje har noen maktperson, mens fleire trur Maliki vil utnevne ein av sine nære shiiske allierte.
Sunniane er stadig taparane i dette spillet, og i det seinare har det vore jamnlige protestar i dei sunni-dominerte vestlige provinsane i Irak (særlig Anbar). Noen av dei har begynt å kreve at dei også skal bli ein autonom, sunnisk provins, etter mønster frå kurdaranes småstat, og kanskje seinare sjølstendig, kven veit? Men, på samme måten som med krava om shiisk autonomi i sør tidligare, så er problemet at sunniar og shiaer lever sammenblanda i store delar av landet (ulikt kurdarane, som er geografisk ganske samla). Vil sunniane "gi frå seg" dei mange sunniane som bur i Bagdad og andre delar utanfor vest-Irak? Vil shiaene gjere det samme for sine grupper utanfor sør-Irak? Dei som bur i blanda områder er lite begeistra for desse tankane.
2012 har vore eit år med store politiske endringar i Egypt, stadig villare krig i Syria - vi skal komme tilbake til begge - mens resten av regionen har vore prega av overgangar, ein har pusta ut etter det store proteståret 2011, og prøvd å finne beina under seg i den nye verda. Utanfor Syria har det ikkje vore det store sammenbruddet noen stad, men heller ei samling med noen tegn som peiker i positiv, stabiliserande retning, og noen som peiker i motsatt lei mot fortsatt eller aukande uro. Vi får følge med og sjå kva tendens som får overhand.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar