Sahara: Tuaregane

Sentralt i dei siste vekas hendingar står tuaregane, dette Sahara-folket som starta opprøret i Mali det heile sprang ut av. Mange har vel sett turistbilder av dette stolte folket oppe på sine kamelar. Men kven er dei? Her kan vi kanskje få lov til å trekke fram historikaren i oss, og tegne det lange historiske bildet av denne folkegruppa som er det mest maleriske av "Saharas folk".

Kel Temajegh

Tuaregane hører til dei berber-talande folkegruppene i nord-Afrika. Dei fleste berberar i Marokko, Algerie og Libya er bufaste bønder, og deler seg opp i grupper/folkeslag om kabylar, shleuh, zenaga, osv., dei kallar seg sjøl Amazigh-folket. Tuaregane er altså dei sørligaste av dei, og spesialiserte seg på å vere kamel-nomadar gjennom dei sentrale delane av Sahara, i hovudsak i frå vest i Mali, gjennom Algerie (Ahaggar i sør, Ajjer mot Libya i aust) og så langt som til Air-fjella i Niger. Dei er oppdelt i fleire dialekt/språkgrupper, noen knytta til dei fjellområde i Sahara (Kel Ahaggar, Kel Ajjer, Kel Owey), andre trakk tidlig sørover til steppelandet, slik som Kel Gress i Niger, som gjennom århundra blanda seg med etnisk afrikanske grupper. "Tuareg" er avleidd frå det arabiske tawarik (ukjent opphav), sjøl kallar dei seg, alt etter sine dialektar for "Kel Temajegh, Kel Tamahaq, Kel Tamashek" og liknande ("dei som snakkar T.")

Tuaregane er også sosialt sterkt lagdelt, med eit aristokrati på topp som i prinsippet er dei einaste som kan eige kamelar og bære våpen, "frimenn" som skulle drive med geitehald i fjellområda, og faktiske eller frigitte slavar henta mellom dei svarte folkegruppene i sør (bella) som dyrka jord/hagar eigd av handelsmenne. Dette ideelle skillet mellom aristokratar og frie var ikkje alltid praktisert, men slavehaldet var reellt fram til franskmennene avskaffa det først på 1900-talet, og har lagt grunnen for historisk motstand mellom svarte og tuaregane, som med sin berber-bakgrunn blir klassifisert som "kvite" (på line med fåtalet av arabarar som også bur i regionen). 

Tuareg-samfunnet var statslaust. Dei hadde ein "sultan" (ameñokal) i kvart fjellområde, som hadde ei mest symbolsk rolle i balansen mellom dei fremste klanleiararane (ein klan vart kalla ei "tromme-gruppe", sidan tromma var symbolet på samhaldet). Vi veit ikkje når folket oppstod, iallfall etter at kamelane vart innført i Sahara tre-fire hundreår e.v.t., men vi hører først om dei frå 1300-talet, og det kan vere først da dei skiller seg klart ut frå dei øvrige berbergruppene i Sahara, med m.a. sitt mest typiske kjenneteikn: ansiktssløret. Ein aristokratisk (og egentlig alle frie) tuareg skal aldri vise munnen for fremmede. Turbanen (litham) var og er derfor ein umistelig del. Omtrent på samme tid vart dei muslimar, men heldt lenge på det matrilinære slektssystemet før dei gjekk over på islams patrilineære. 

I dag er det snakk om at opprørarane i Sahara blandar røveri og kriminell aktivitet med politikk. Det er egentlig ikkje noe nytt. Tuaregane var alltid utanfor det politiske systemet, både det nord og det sør for Sahara. Som frie "herrar av Sahara" dreiv dei med fredelig handel, men var like villige til å raide andres handelskaravanar for å skaffe seg utkomme. Den som ville ha fred, gjorde avtalar med den sterkaste tuaregleiaren langs ruta. Derfor var det også konfliktar, spesielt med handelsbaserte statar sør for Sahara. Når desse statane var sterke, dreiv dei tuaregane bort frå handelsrutene, når dei var svake, kunne den sterkaste trommegruppa gjennomføre si lov. Men gjerne i rivalisering med andre tuareg-grupper i ormådet. 

Men dei var altså også fredelige handelsmenn. I hovudoppgåva mi frå så lenge tilbake skildra eg korleis Kel Gress og Kel Owey i Niger utvikla ein svært profitabel "trekant-handel" i ørkenkanten på 1700- og 1800-talet: Dei hadde etablert seg i steppelandskapet som jordeigarar med store plantasjar der deira liveigne (slavar eller frigitte) dyrka hirse. Dette frakta dei til oasane i ørkenen, og bytta mot salt som vart drive ut der oppe, folket der (fastbuande frie afrikanarar) levde av denne handelen. Tuaregane frakta så saltet til marknader i sør i Nigeria, og selde med stor forteneste, som dei kunne leve av eller investere i meir jord. 

Dette systemet vart tildels utfordra på 1900-talet av europeisk salt og av frakt med lastebilar. Men begge delar var mye dyrare enn kameldrift og Sahara-salt. Det var tørkekatastrofane på 1980-talet som sende tuaregsamfunna i krise. Ørkenen er jo alltid tørr, men tuareganes økonomi var avhengige av handel med Sahel-folka, og når deira livsgrunnlag tørka inn så forsvann også tuareganes økonomi. Dei måtte selge eller slakte dyra sine. Det hadde dei måtta før, og komme seg igjen, men nå kom det fleire tørker etter kvarandre med så kort mellomrom at flokkene ikkje klarte å hente seg inn. Dei som eigde jord såg også at den tørka inn. Derfor trakk fleire og fleire tuaregar sørover mot Sahel. Dels kom dei i konflikt med dei svarte fastbuande, dels dreiv dei inn til byane i ørkenkanten, slik som Tamanrasset og Agadez, på jakt etter utkomme som ikkje fantes. Eit slumtilvære venta mange av dei som før hadde levd frie på kamelryggen. 

Dette er det som har destabilisert tuareg-samfunna i Sahara, og førte til opprøra i Mali og Niger på 1980- og 1990-talet, der tuaregane (og, lenger aust, også tedaene i Niger som hadde liknande problem) desperat søkte ei løysing på sine problem. Konflikten med dei eksisterande jordbrukar-samfunna, som var vel så mye ramma av tørken og som hugsa godt tuareganes historiske maktmisbruk, gjorde det ikkje lettare. Her ligg altså grunnen for krava om autonomi eller sjølstende: Dels ein nostalgisk lengsel tilbake til det gamle livet: "eg er fødd fri i ørkenen og slik vil eg døy", dels ein tru på at det er korrupsjonen og misbruket i nasjonalstatane som har hindra tuaregane i å kunne utvikle seg slik dei ønsker.

Ikkje alle tuaregar tenker slik, naturligvis. Mange vil sjå si framtid som del av Mali og Niger, og at ørkenlivet kan ikkje komme tilbake slik det var. Og vel og merke: Ikkje alle i "Azawad", nord-Mali er tuaregar! Om ein kastar eit blikk på kartet, ser ein eit grønt belte gjennom området. Det er elva Niger, og dei som bur langs elva (og sør for den) er jordbrukarar og fiskarar som korkje er tuaregar eller særlig velvillig stemt til dei. Det er området nord for elva Niger som er tuareg-land. I Gao og Timbuktu bur det tuaregar, men fleirtalet er av andre, afrikanske folkeslag. Ein må lenger nord, til Kidal, Agadez og andre byar i ørkenen for å finne overvekt av tuaregar (og også dei byane er nå blanda), og det kan bli eit tynt grunnlag for ein eigen stat.