lørdag 5. juni 2021

Ulykkelige Jemen

Før påske fekk eg spørsmål frå Klassekampen om å melde Cecilie Hellestveits nye bok om Jemen til deira Bokmaagsinet. Det passa meg bra, for eg hadde ein mistanke om at det var noe med Jemen, om zaydiske stammar og om Houthi-opprøret som eg ikkje hadde forstått, og sidan eg både hadde studentar som arbeidde med Jemen, og er medsittar i eit nytt forskingsprosjekt ved UiB (CanCode) som tungt er inne på Jemen, var det ein sjanse til å lese seg litt opp. Eg fann da ganske riktig ut at eg ikkje hadde forstått vesentlige ting, så det ville eg  bruke bokmeldinga til å klare opp i - ut frå prinsippet om at ei bokmelding berre er ei unnskylding for å skrive noe meldaren synes er interessant og som er vagt knytta til den meldte boka. Diverre kasta skjebnen ulike kjelkar i vegen, både i form av postverkets seindrektigheit, og eit armbrudd som sette høgrehanda ut av funksjon i noen veker, men avisa var villig til å vente, så sidan eg ikkje hadde mye bedre å gjere, så sette eg likevel i gang (teknisk sidenote: Teksten  nedanfor er altså skrive heilt utan hjelp av høgre hand, ved Mac’ens “tale til tekst”-funksjon, som har det irriterande at den berre skriv riksmål, og ikkje oppfattar skarre-r: alle “er” blir til “jeg” - redigert til nynorsk med venstre finger. Men det er altså mulig, med maksimalt tolmod). Langt om lenge kunne eg derfor annonsere kva eg hadde skrive, og redaksjonen svarte, “men klarer du virkelig det innenfor 3000 tegn?” Tegn? Eg hadde naturligvis skrive 3000 ord. OK. Det var berre å kutte ned, men heldigvis har eg denne bloggen der eg kan legge inn den opprinnelige teksten. Den forkorta og omredigerte meldinga kom på trykk i Bokmagasinet, 5. juni, men det Jemen-spesifikke var da kutta ned til minimum. 


Det er for å berge noe av det eg strevde med at eg legger dette ut på Shubbak. Det er ikkje for å forsterke kritikken av Hellestveit, tvert om har ho gjort ein formidabel innsats med både den empiriske basisen, og ikkje minst å få det ut til eit publikum som elles aldri ville ha møtt temaet. Kritikken som eg kjem med, er i hovudsak fordi eg meiner at ei melding alltid skal vere så kritisk som mulig, men eg heier absolutt på Hellestveit, mabruk. Det som er poenget her er den første delen, der eg prøver å gjengi mi forståing av kva Houthi-opprøret er - i så korte ordelag som mulig, eg hadde jo, trudde eg, berre rundt 1500 ord å gå på - basert mye på Marieke Brandts sentrale arbeid om Houthiane, Tribes and Politics in Yemen: A History of the Houthi Conflict (2017), og det eg elles har lest meg opp. Kanskje det fortsatt er misforstått, det håpar eg mine spesialiserande kollegaer påpeiker, men forhåpentligvis meir korrekt enn det eg før trudde var rett.

Knut, nå igjen tohendt, 5. juni 2021.


--------------------

Jemen er innvikla. Der andre land kan ha ein borgarkrig eller to, har Jemen sju eller åtte vikla inn i kvarande. Og sjøl om dei kan kallas gløymte krigar, så er det som blir skrive om dei i norske medier stort sett misforstått. Cecilie Hellestveit gjer eit forsøk på å nøste opp i trådane i si bok Ulykkelige Arabia.1 

Denne meldaren hadde gleda av å lese korleis boka var meldt i ulike andre aviser før eg fekk ho, og kom i undring over kva temaet eigentlig var. Ei melding presenterer ho som ei bok om Saudi-Arabia sin ekspansive politikk, ei om jihadisme, ei om USA i Midtausten, og ei om stammesamfunnet i Jemen. Og Hellestveits tema er alle desse. Det gir boka av og til eit heseblesande inntrykk, det er så mye som skal med. Men ho organiserer innhaldet i ein serie sirklar; Jemens samfunn og historie først, så det regionale og så stormaktspolitikken.


Jemen og stammane

Ho startar med samfunnet i Jemen og det er så komplekst at ein bør kanskje bruke samme metode der, og sett landet som ein løk med mange lag, som vi skreller ned for å prøve å finne kjerna i den største av konfliktane, det som vi nå kan kalle Jemen-krigen etter 2014: 

Jemen var delt i to republikkar som vart foreint først i 1990, Nord-Jemen og Sør-Jemen. Det politiske tyngdepunktet låg heile tida i Nord-Jemen , så derfor ser vi her bort frå Sør-Jemen og fokuserer på nord. Men også nord er delt mellom kystområda mot Rødehavet, og dei grøderike høglanda innanfor. Høglanda var alltid dei som dominerte, så vi setter også kystområdet  til sides i første omgang.Høglanda var heilt dominert av stammar (Hellestveit seier “klanar” men stamme, qabila, er eit stolt begrep i Midtausten). Det er hundrevis av stammar i Jemen men dei er samla i noen større konføderasjonar der dei største er Hashid, mest i vest og Bakil i nord-aust (i hovudsak, men la oss forenkle det slik).

Provinsar i Jemen. Høglanda er i hovudsak
dei lys-oransje i "Azal"

Og så begynner det å bli komplisert. I tillegg til stammane, finnes det eit sosialt lag av religiøse familiar. Dei blir rekna som etterkommarar av profeten Muhammed, og bli kalla sada. Dei er ikkje ein stamme, men kvar sada-familie blir beskytta av ein stamme. Dei er ein overklasse, og har fungert som religiøse leiarar. Fram til 1962 var nord-Jemen først eit imamat, så eit kongedømme, og det var slike sada som var imamar eller kongar. Etter revolusjonen eller statskuppet i 1962 vart nord-Jemen ein republikk. Det var fortsatt stammane som dominerte i republikken, og høglandsstammane hadde som før den tyngste handa på rattet. Men sada-gruppa vart skove til side i republikken. Av dei to store føderasjonene, var det helst Bakil som sto nærast sada, mens Hashid-gruppene fekk større innverknad i republikken (dette er naturligvis også ei forenkling, alt vi seier om Jemen må vere det). Men også nye grupper fekk innverknad, spesielt militæret. Den leiaren som kom til å dominere Jemen frå 1978 var oberst Ali Abdullah Salih. Han kom frå Hashid-stammen, men frå ei mindre grein av stammen. Han klarte likevel å halde seg ved makta i tiår etter tiår ved å balansere ulike maktgrupper mot kvarandre.

Salih tillot også oppretting av parti og heldt val. Noen av dei gruppene som hadde blitt skove til side i 1962 etablerte eigne parti, både noen frå Bakil og ikkje minst eit parti grunnlagt av ein sada-familie ved namn Houthi. Dei deltok i parlamentet på 1990-tallet, men utan at dei fekk noen reell innverknad på Salihs politikk. I frustrasjon over dette kom det til opptøyer i den nordlige Sa’da-provinsen (det er ingen sammenheng mellom overklassen sada og provinsen Sa’da, på arabisk er det to heilt forskjellige ord [ سادة \ صعدة]), der Bakil-orienterte grupper gjorde motstand mot ein ny grenseavtale med nabolandet Saudi-Arabia. Desse stammane hadde dratt nytte av ein grensebuarstatus, etter at Saudi-Arabia hadde annektert noen provinsar frå Jemen på 1930-talet, og benytta denne statusen til velvillig og omfattande smugling. Nå hadde Salih gått med på å stenge grensa for desse stammane, noe dei sette liten pris på. Dette vart kalla Sa’da-krigane, 2004-2008, og gjekk på begge sider av grensa.


Zaydisme og sjiisme

Leiarskapet i opprøret fall på denne Houthi-familien, som og har gitt namnet til opprøret i dag. Og det blir framstilt både som ein regional og ein religiøs konflikt. Og da må vi ta neste punkt som får hodet til å spinne rundt: religion i Jemen. For opprøret bli presentert som ein konflikt mellom sunni og sjia. Det er det ikkje, eller kanskje det er det, alt etter som. Høglands-stammane i nord Jemen hører til ei retning som blir kalla  zaydi. Dette er ei sjia-retning, men helt ulik den i Iran eller Irak. Hellestveit prøver på ein spansk ved å skille mellom den religiøse identiteten zaydi og stammeidentiteten zaydi som ulike ting, men det er ikkje helt rett. Det er bedre å si at zaydi-identiteten er klar, men i kva grad dette er ein sjia-identitet er meir variabelt. 

Sjiisme i Iran har ein klar teologi, knytta til ei rekke imamar, etterkommarar av profeten Muhammad med overnaturlig autoritet, men som forsvann frå denne verda i 873 e.Kr.  Zaydiane er einige i at imamen skal stamme frå Muhammad, men ikkje i særlig mye anna. For dei kan ein kva som helst fra sada-klassen bli imam og konge, dersom han er kapabel og lærd. Det er ingenting overnaturlig med dette. Elles liknar deira teologi mye på sunnismen, og det har alltid vore sterke tendensar til å rekne zaydismen som ei retning innanfor sunnismen. I republikken styrka disse tendensane seg, ikkje minst for å lettare integrere stammane i kystlandskapet i vest, som er sunniar. Dette møtte motstand i nordaust og Houthiane arbeidde for å styrke tradisjonell zaydi-identitet. Dette var delvis fordi det var færre sunniar der, men også fordi naboane, Saudi-Arabia, hadde vore aktive for å prøve å konvertere stammar til deira egen særeigne puritanske sunniske ideologi, wahhabismen. Med eit visst hell, ein del stammar hadde slutta seg til den saudiske teologien og meir eller mindre brote med sin zaydiske identitet. Derfor såg Houthiane og andre i området behov for å understreke tradisjonell zaydisme.

Den eldre i familien, Badr al-Din, hadde vore i eksil i Iran ein periode, og fått kontaktar der. Men det var sonen Husayn som tok leiarskapen og, visstnok rysta av reportasjar frå intifadaen i Palestina, formulerte den kjente parolen om død over Israel og USA, sjøl om hans kamp retta seg mot regjeringa og Saudi, verken USA eller Israel. Parolen var likevel uakseptabel for Salih, og styrka konflikten mellom dei. Husayn vart drept i 2004, og kampane vart seinare leia dels av andre i familien.

Slik var situasjonen fram mot den arabiske våren i 2011. Salih klarte å halde sin koalisjon sammen. Men så gjorde han som mange andre arabiske leiarar som ville opprette eit dynasti etter seg: han peikte på sonen Ahmad som etterfølgar. Dette hadde korkje stammane eller andre allierte noen interesser i, og da demokrati-bølga rulla over den arabiske verda samla ein stor koalisjon seg mot regimet. Både Houthiane i nord, Salihs tidligare allierte stammar i høglandet og opposisjonen i sør-Jemen som ønska sjølstendigheit. Salih måtte gå, og seierherrane oppretta ein nasjonal dialog. Salihs visepresident Mansur Hadi tok over. Etter maktfordelinga kom visepresidenten alltid frå sør, men Hadi hadde ingen eigentlig eigen maktbasis. 

I Sa’da meinte dei at deira provins vart forfordelt og ville forsvinne i den nye regioninndelinga. Dei gjekk derfor tilbake i opprør i 2014, men denne gongen erobra dei raskt heile nord-Jemen og mye av sør. Det viste seg nemlig at Salih hadde slutta seg til sine tidligare fiendar med mye av regjeringshæren. At dei har klart å halde det meste av området til nå, viser at det er nok feil fortsatt å sjå på dette som eit reint Houthi-opprør. Det var alltid eit breiare opprør frå Sa’da-provinsen, og har nok nå støtte frå mange av stammane i høglanda, uavhengig av religion eller tidligare alliansar. Det viste seg også i 2017, da Salih dramatisk igjen skifta side, men vart med ein gong drept av sine til da allierte. Restane av hans hær trakk seg da ut og slutta seg til den andre sida, utan at det svekka Houthiane merkbart, dei må derfor mest trulig å ha fått tilskott av andre stammekrigarar frå høglanda, utanfor sin opprinnelige base.

Den indre konflikten i Jemen er altså ikkje ein konflikt mellom sunni og sjia. Dei aller fleste i dette spillet er sjiaer (zaydiar). Det er heller ein regional maktkamp, Sa’da-provinsen mot resten av nord-Jemen, og høglandsstammane mot resten av Jemen. Men det er eit religiøst islett ved at Houthiane faktisk arbeider for styrking av zaydisme. Dei er likevel meir tradisjonalistar enn islamistar (og slett ikkje for iransk sjiisme), som vi ser i kontrasten til det store islamistpartiet Islah, som har skifta mellom å vere i regjering og opposisjon, og nå står på Hadis og Saudi-Arabias side. Islah er eit sammensurium av retningar, noen sunniar frå Det muslimske brorskapet som er for ei tilnærming mellom zaydisme og sunnisme, meir konservative sunniske salafistar som er sterkt mot zaydisme og sjiisme, og meir liberale muslimar som fredsprisvinnar Tawakkul Karman (saudi-kritisk og nå ekskludert, skriv Hellestveit). Men leiar for partiet måtte vere ein stammeleiar, nemlig den høgste leiaren for Hashid-stammen, og han var ein zaydi. Det som kanskje står på spel her, mellom Islah, salafistar og Houthiar - og med stammane som arena - er zaydismens posisjon mellom sunna-islam (kva nå det er, salafi eller ikkje), “felles-islam overordna alle sekter”, og sjiismen som markant annleisheit til sunnismen. 

Det som samlar opprørane, er naturligvis motstandaren. Saudi-Arabia og  Dei foreinte arabiske emirata gjekk raskt og tungt inn til støtte for president Hadi, som nå blir sett mest som ein marionett for Saudi. Dette er første gong at Saudi-Arabia har gått så tungt inn i ein regional konflikt, dei har foretrukke å støtte med pengar i kulissene. Men ikkje nå, nå er det soldatar, jagarfly og bombar, som dessverre for Saudi har vist seg ute av stand til å nå deira militære mål, men desto meir øydelegging for jemenittane.


Kronprinsane i Golfen

Kvifor denne forandringa? Dette er Hellestveits andre store tema i boka: korleis kronprins Muhammad ibn Salman (på engelsk ofte forkorta MBS) kom til makta i Saudi-Arabia. Og dersom utviklinga i Jemen hadde strukturelle årsakar så er vi her absolutt over på ein reint personlig maktkamp. Kronprinsen hadde som mål å endre det politiske systemet i Saudi-Arabia, frå å vere et fellesstyre for den store kongefamilien, til å bli eit personlig styre der han sjøl hadde all makt, sammen med sin aldrande far, kong Salman. Derfor måtte han skyve ut sin fetter, Ibn Nayef, som først var blitt utpeikt til kronprins. Og skal vi tru Hellestveit, så var dette viktigaste grunn til at MBS starta krigen i Jemen, for dermed fekk han styring med militære krefter som elles låg under fetteren. Dette var del av ein større operasjon med å arrestere og hundse andre leiande medlemmer av kongefamilien for “korrupsjon”, for slik å vise at det var berre ein leiar nå i Saudi-Arabia, MBS. Dette var vellykka, innanriks, men det meste han har funnet på utanriks har hatt mindre suksess.

Ibn Salman til venstre, Ibn Zayed
til høgre


Her er det ein annan kronprins, som også er kjent på engelsk med tre bokstavar, som har gjort det bedre. Det er Emiratas Muhammed ibn Zayed, MBZ. Emirata er jo veslebror til store Saudi-Arabia, men MBZ er eldre og meir erfaren enn sin saudiske kollega. I Jemen viste dei saudiske styrkane seg som relativt inkompetente, mens emirata sine hadde større framgang. Dermed kunne MBZ ta ei større rolle i alliansen med Saudi, noe som merkas ved at dei har ulik politikk når det gjeld sør-Jemen, Emirata støtter sjølstendigheit for sør mens Saudi støtter einheit mellom nord og sør. Dette fører til Hellestveits hjertesukk, Jemen er “landet dit alle synes å dra for å slåss mot sine allierte” (s. 163).


Globale motsetningar

I tredje hovuddel hevar Hellestveit dette opp på eit globalt plan, der alle spelar dobbeltspel og har motiv som dårlig tåler dagens lys. Det gjeld USA, det gjeld Frankrike, som slåss om våpensal, det gjelder Russland og du treng ikkje nemne Iran som Hellestveit også går fort forbi. Her skjer det mye. Karikaturstrid, Norges forhold til NATO, alt kan sjås i den store sammenhengen. Ein må lese nøye for å få med seg alt. Men det betyr jo også at det er enorme faktamengder som Hellestveit her fører til torgs. Og det er ingen tvil om konklusjonen, at det er Jemen som lir under dette, ikkje minst gjennom dei harde blokadane som dei sivile blir utsett for, av Saudi men også, i den grad dei har muligheit, av Houthiane. Hellestveit noterer at Jemen kanskje er landet der vi klarast har sett at svolt er blitt eit våpen i krig. Svolt og sjukdom, medisinar blir også blokkert for å oppnå ein strategisk fordel.

Det er altså ei bok full av kunnskap som Hellestveit har gitt oss. Kanskje litt for mye? Det er ikkje alltid heilt klart for meg kva sjanger boka er tenkt å vere i. Som ei oversikt over Jemen og politikken i Golfen for eit publikum som ikkje kjenner regionen, spenner den trulig for vidt, med både fokus på motsetningar mellom personar lesaren aldri har hørt om, i så mange land og samtidig på storpolitiske motsetningar i eit utal variablar, ofte berre med noen setningar før ho går over på neste. Forlaget har tydeleg heller ikkje innretta boka mot dei støvete seminara, og med referansar ville ho jo blitt ennå meir omfangsrik. Så dette er kanskje tre bøker i eit, ei om Jemen og det som førte opp til krigen, ei om Saudi-Arabias omvelting under kronprinsen, og ei tredje bok om USAs Midtaustenpoltikk under Trump. Kvar av desse ville blitt ei fullverdig og god bok.

Derfor blir det jo noen glipp her og der, som når ho blandar Lawrence of Arabia frå første verdskrig inn i britisk støtte til saudiane ti år seinare (og at ho konsekvent stavar ordet zaydi feil). Men den viktigaste kritikken kjem kanskje av sjangervalet. Og det er den sterke personfokuseringa når hendingar skal forklaras. Det er ingen tvil om at kronprinsen i Saudi-Arabia og  hans personligheit er viktig for omveltinga der. Men her blir nesten alt resultat av personlige valg og motsetningar. Ikkje minst blir Emiratas MBZ ein edderkopp som står bak det meste, tilmed statskuppet i Egypt i 2013 er eit resultat av MBZ sine renkestrekar. Det kan vere at ei fortolking som legg større vekt på vidare politiske krefter enn berre statsleiaranes interesser og motiv (slik at protestrørslene for og mot brorskapet i Egypt ikkje primært er reiskap betalt av Emirata) hadde vore bedre. Emirata og Saudi hadde interesser, men dei var ikkje derfor avgjerande.

Hellestveit er nok også klar over at mye av dette er gjetningar. Det viser ho når ho drøftar kven som stod bak drapet på president Salih i 2017. Ho drar her fram den eine etter den andre, ja nesten alle aktørane ho har omtalt i boka kan ha motiv, når ein berre tenker seg om. I staden for desse teoriane, som ho sjøl kallar “elleville”, nemner ho ikkje det kanskje mest openbare, at Salih hadde ein stor hærstyrke inne i Houthi-land, og desse måtte forhindre at den styrken plutselig vart ein fiende midt i hovudstaden. Occams kniv burde kanskje vore brukt litt oftare for å skjære bort det mest hypotetiske. 


 “Jihadistanes mann”

Ho tillegg også al-Qaida kanskje større vekt enn dei hadde. Qaida hadde etablert seg i noen små område, men heldt seg utanom dei store stridane i landet. Faktisk så kunne dei opprette eit “safe area” i byen Mukalla i aust, utanfor kampområda, og la flyktningar frå vest få tilflukt der. Men byen vart ikkje erobra av Qaida, som Hellestveit skriv, dei overtok den i samarbeid med dei lokale stammane i området, og når dette samarbeidet braut sammen måtte Qaida reise. Også Qaida fungerer i Jemen på stammanes premiss, men for stammane er kanskje ikkje ideologien så viktig som kva stamme du kjem frå. Da al-Awlaki leia Qaida-gruppa, beskytta Awlaki-stammen Qaida-gruppa i Jemen. At Hellestveit gir Qaida større betydning kan komme av at ho er påverka av amerikanske kjelder, for i amerikanske auge veks alltid Qaida til ein dominerande faktor uansett.

Ali Muhsin al-Ahmar

Dette ser vi når det gjeld ein person som kanskje både blir viktig for Jemens framtid og symboliserer det vanskelige i å finne motiv og kategorisering: general Ali Muhsin al-Ahmar, dagens visepresident. Ali Muhsin kjem frå samme stammegruppe som Salih, og var hans slektning og næraste allierte. Han styrte personlig ein stor del av regjeringshæren. Men der Salih var ganske sekulær, hadde Ali Muhsin ei religiøs interesse. Han var i kontakt med Brorskapet i Egypt, men gjekk i meir konservativ retning og bidrog til å utvikle salafistiske sentra i Sa’da-provinsen, gjerne i samarbeid med Saudi-Arabia, og vart slik Houthianes hovudfiende (han er da også av dei som har svekka sin medfødte zaydi-identitet til fordel for ein salafistisk og dermed sunnisk “felles-islam”). Han leia også kampar mot separatistar i sør-Jemen, og rekrutterte her noen heimvendte frå Afghanistan. Han skal også ha møtt Bin Laden. Dette gjorde han suspekt i amerikanske auge, og Hellestveit kjøper det fullstendig og kallar han konsekvent “jihadistanes mann”. Men samtidig er han altså plukka ut til å bli visepresident i styret til Hadi, for å gi styret ein sterkare basis i nord. Men Ali Muhsin kjem berre frå ein mindre fraksjon av Hashidane, og Ahmar-stammens (og dermed Hashidanes) øvste leiar sit visstnok i dag i hovudstaden San’a under Houthianes kontroll. Hashidane ser i det heile ut til å vere splitta nå. Ali Muhsin er nok først og fremst opportunist utan sterk stammebasis og om han støttar noen ideologisk er det nok heller Saudi-Arabia enn jihadistar. Og det er to ganske motsette ting (bortsett frå i noen amerikanske konspirasjonsteoriar). Han kan bli Jemens neste leiar dersom Saudi bestemmer seg for å støtte han, men Emirata har nok andre kandidatar. Med han blir det i alle fall ingen fred med Houthiane.

Noe har altså gått litt kjapt, spesielt når det gjeld måtar å forklare dette usannsynlig kompliserte bildet. Men det er kanskje også uunngåelig med eit så stort og vidtfemnande materiale. Måten Hellestveit har sett sammen dette har gitt oss ei spennande, faktisk lettlest og svært lesverdig framstilling av eit land som knapt er berørt på norsk før. Kanskje ikkje alle lesarane vil kunne svare på ein quiz om kven som er kven etter å ha lagt frå seg boka, men om dei får eit inntrykk av at dette er kynisk maktpolitikk, at ideologi og religion spiller langt mindre rolle enn media gir inntrykk av og at mange av aktørane er styrt av ei oppfatning av at vi kan tillate oss kva som helst, fordi det er vi som har oljen og da vil omverda berre ti stille, så har boka gitt eit korrekt inntrykk. Trass i dei kritiske merknadene som er komme fram her, så står det jo fortsatt igjen at det er ei enorm mengd med informasjon som blir presentert. Det kunne, som sagt, blitt minst tre eller fleire bøker bare med det som ligg i boka. Ho blir nok derfor uomgjengelig for alle som vil sette seg inn i korleis politikk blir drive i Saudi-Arabia og i Golfen. Og om Jemen blir ho ståande att som ei kjeldebok for også mange sider av landets historie og samfunn som vi ikkje har kunne ta opp i denne omtalen.

----

Ulykkelige Arabia. Verden etter Jemen, Oslo: Spartacus, 2021


fredag 1. januar 2021

2021: Status

Tida er kommen for dei uavlatelige oppsummeringane av året som er gått, mange fleire i år enn elles og alle om Den Store Tingen som vi ikkje skal snakke om i det heile i vår Midtausten-kavalkade (bortsett frå å nemne at den har berørt Iran særlig hardt). Litt avveksling må vel vere mulig.

Men vi har også i den seinare tida hatt oppsummeringar av tiårsminnet etter Den arabiske våren starta i Tunisia i desember 2010. Dei fleste har jo konkludert kor mislykka og fånyttes heile den serien med hendingar var, utan kanskje akkurat i Tunisia, nederlag overalt. Men da bør ein hugse på at den arabiske våren fekk namnet fordi den likna på bølgen av oppreister i Europa i 1848, "Demokrati-våren", for samme ideal og som også spreidde seg frå land til land. Men også dei fleste av desse leid jo nederlag. Hadde vi spurt ti år etter, i 1858, så hadde det heller vore nye autoritære regimer, "bonapartismen", som dei hadde sett som resultat av Demokrativåren. Det tok lenger tid før effekten vart merkande (for ikkje å snakke om den store franske revolusjonen av 1789, sett frå kaoset i 1799). I det perspektivet, så er lærdommen frå Den arabiske våren at det er mulig å felle autoritære militærstyrer med fredelige, langvarige demonstrasjonar. Slik bør vi sjå også regime-endringane i Algerie og Sudan i 2019 som eit resultat av den arabiske våren, og mønsteret kan bli brukt andre stader seinare. 

Stillstand

Sidan Den Store Tingen har tatt vår oppmerksomheit dette året, så har vi hørt mindre om andre konfliktar, slik som dei i Midtausten. Men det positive er at dette også er fordi det har vore mindre intensitet i dei fleste av dei hissigaste stridsområda i dette året. Ikkje fordi dei er løyst, men fordi det i dei fleste tilfella er status quo frå slik konflikten stod for eit år sidan (vi held krigen mellom Armenia og Azerbaijan utanom, fordi det teknisk sett er to europeiske land - jf. Melodi Grand Prix). 

I Syria står tyrkarar og kurdarar mot kvarandre i nord, med noen trefningar i blant, men i hovudsak held den russisk-dominerte delinga av grenseregionen stand. Vi venta på ein større offensiv frå regime-styrkane mot Idlib, der jihadistar held stand, men den er ikkje komme ennå. Russland held i taumane, og ser ut til å ha kontrollen og hindre større oppblussingar.

Noe liknande er i Jemen, der stillstand og kontinuitet jo betyr sult, sjukdom og elendigheit. Men noen politiske eller militære gjennombrot har ikkje komme der, forsøka på å få til forhandlingar mellom Houthi-styrkane som styrer nord-Jemen, og dei saudi- og emirati-støtta kreftene i sør, har ikkje ført fram. Dei to siste sponsorarne, Saudi-Arabia og Dei forente arabiske emirata, som støtter kvar sin fraksjon av sør-styrkane (hhv. dei som ønsker eit samla Jemen, og dei som ønsker eit sjølstendig Sør-Jemen), har heller ikkje komme i open konflikt, men rivaliseringa ligg under overflata, og gjer det ikkje lettare å finne ei overgripande diplomatisk løysing. 

Libya: Mot løysing eller deling?

Den konflikten der det har vore ei merkbar utvikling, og kanskje i positiv retning, er Libya. For eit år sida var stoda slik: "Opprørsgeneralen" Khalifa Heftar, militærsjef for regjeringa i aust, hadde mislykkas i forsøket på å erobre hovudstaden Tripoli, men stod utanfor byen i det som såg ut til å bli ein stillingskrig. I løpet av våren klarte Tripoli-styrkane å drive han tilbake, og ta over kontrollen igjen av det vestlige Libya (Tripolitania). Heftar satte seg fast i Syrte, omlag midt i landet (litt vest for aust/vest-grensa), og hans støttespillar Egypt erklærte Syrte som ein "raud strek", om Tripoli gjekk lenger ville Egypt invadere. Det gjorde dei ikkje, og den nye frontlina vart liggande ved Syrte. Det har deretter i hovudsak vore stillstand i kampane i Libya.

Frontliner 2020

Dette året viste tydelig at borgarkrigen i Libya nå er blitt ein internasjonal krig. Begge partar hadde lenge fått økonomisk og militær hjelp utanfrå, Heftar og Tobruk-styret spesielt frå Emirata, Saudi-Arabia og Russland forutan Egypt. På Tripolis side var det nå først og fremst Tyrkia som gjekk tungt inn, og det var dei som sørga for å bryte Heftars beleiring. Til dette brukte også Tripoli leigesoldatar (slik Heftar også hadde gjort), i hovudsak syriske soldatar som var henta frå tidligare opprørsgrupper (både den "Frie Syriske Hær" og meir islamistiske grupper) men som nå sloss for pengar. 

Russlands militære bidrag var begrensa, og altså ikkje tilstrekkelig til å skaffe Heftar seier. Fleire signal tyda på at Russland ikkje var like begeistra for sin uberegnelige allierte, og det viktigaste som har skjedd i haust er at Russland og Tyrkia har vore i samtalar og ser ut til å ville forhandle fram ei kompromiss-løysing på samme måte som dei gjorde i Syria. Russland held Egypt i sjakk, og Tyrkia gir opp forsøket på å drive Heftars styrkar ut av Syrte. FN og andre har også forsøk på løysingar, men det er nå Tyrkia og Russland som sit med nøklane. 

Samtidig har roa ved fronten opna for større spenning og motsetningar innanfor kvar av dei to gruppene. Khalifa Heftar, som altså er opprørar sett frå Tripolis side, men hærsjef sett frå Tobruk, står formelt under parlamentet der som er leia av veteranen Aguila Saleh. Men då det gjekk tregt i fronten, tok Heftar eit av sine brå omkast, erklærte at parlamentet og Saleh var avsatt, og at han hadde tatt makta i (sin del av) Libya. Det forsøket vart raskt stansa av Egypt og Emirata, som Heftar var avhengig av, men skapte ei viss misstemning i den leiren. Heftar er fortsatt sentral på den sida, men det er rimelig klart at både Russland og dei andre allierte med dei ser for seg ei framtid utan Heftar, og at Saleh er den personen dei vil satse på. 

Ny leiar-generasjon? Aguila Saleh, Fathi Bashagha,
Fayez el-Sarraj
Dette opnar for ei politisk avspenning mellom Tobruk og Tripoli, sidan det er personen Heftar og hans ambisjonar som heile tida har vore anstøtssteinen for alle løysingsforsøk mellom dei to, Tripoli vil ikkje akseptere Heftar på noen måte. Samtidig har indre konfliktar også ridd Tripoli-styret. Ein ting er at det har vore sosiale og økonomiske protestar både i Tripoli, og i Benghazi i aust. Begge stader protesterer folk mot dei økonomiske problema som krigen har ført til, og i realiteten er dette folkelige protestar for ei løysing, ikkje for at den eine eller andre parten skal vinne. I kjølvatnet av det har den evige rivaliseringa mellom dei to store byane i Tripolitania, hovudstaden Tripoli og handelsbyen Misrata, dukka opp. I Tripoli sit statsminister Fayez al-Sarraj, som FN i si tid innsatte som "kompromiss", og som bygger først og fremst på det at han er den faktiske statsministeren. Hans innanriksminister er Fathi Bashagha, som kjem frå Misrata og står fram som den byens leiar. Han har nå tydelig ambisjon om å bli Sarraj sin etterfølgar - Sarraj sa i oktober han ville gå av så snart ei løysing var klar, men har seinare ikkje gjort mye for å sette det i verk. Men Bashagha meiner tydelig at han står klar. Begge treng støtte frå Tyrkia for å realisere sine mål, og Tyrkia ser ut til å halde open døra for begge, utan å gi klare signal. Men, samtidig som utsendingar frå Tobruk nå besøker Tripoli for samtalar, utenkelig for berre eit år sidan, er det i dag ikkje umulig at Libyas framtid vil ligge mellom desse "nummer-to"-leiarane på kvar side, Aguila Saleh frå aust og Fathi Bashagha i vest.

Israel og Golfstatane

Det andre som har skjedd i regionen, er også malt i fredens farger, og er knytta til Den Andre Store Tingen i 2020, innanrikspolitikken i USA. Den har ført til at Israel har fått avtalar, eller erklæringar, om samarbeid med fleire arabiske land: Emirata og Bahrain i Golfen, Sudan og nå sist Marokko - i tillegg til Egypt og Jordan (og PLO) som underteikna fredsavtalar på 1970- og 1990-talet. Desse nyaste blir også kalla "fredsavtalar", men petimeter peiker på at ingen av desse landa har vore i krig med Israel noen gong, og følgelig ikkje treng eller kan lage fredsavtale (vel, teknisk sett deltok Marokko i oktoberkrigen i 1973). Men eit diplomatisk skifte er det jo, sjøl om alle desse (bortsett frå Sudan) jo har hatt reell politisk og økonomisk kontakt med Israel i fleire tiår, gjennom den nære alliansen dei alle har hatt med USA. Alle ventar at Saudi-Arabia vil følge, men det er eit større steg for "khadim al-Haramayn" (vaktar av dei to hellige byane), som er kongens favoritt-tittel, å gi opp Jerusalem. Meir trulige er Oman og Kuwait. Men det er påfallande at nettopp desse to held igjen (enn så lenge), sidan det er også dei to - begge nære allierte med USA - som ser seg som mulige mellommenn i konflikten mellom Saudi-Arabia og Iran. At dei derfor legg litt avstand til Emirata/Bahrain kan ha sammenheng med det - pro-Israel og sterkt anti-Iran heng sammen. 

Israel sjøl har for øvrig også fulgt ei line alle forutsåg: Etter tre val på rappen, kom motpolane Benjamin Netanyahu og Benny Ganz fram til ein avtale der Netanyahu skulle vere statsminister det først halvanna året, og så skulle Ganz ta over. Dermed var det ganske opplagt at Netanyahu ville sørge for at regjeringa fall og det måtte bli eit fjerde nyval før dette halvanna året var over, og det har da også programmessig skjedd, nyval til våren. Ganz er svekka fordi han lot seg manipulere (med opne auger?), og akkurat nå er det vanskelig å sjå kven som kan stå fram som alternativ til ein evigvarande Netanyahu. 

Irak

Mustafa al-Kadhimi, ny statsminister
i Irak
Også i Irak er det USAs politikk som har prega året, alt i januar da amerikanske bombar drap både Irans general Qasim Sulaymani, som hadde hatt stor innverknad i nabolanda, og Iraks eigen Abu Mahdi al-Muhandis, leiaren for den Iran-allierte shi'iske militsen i landet. Hovudmålet var nok Sulaymani, men Hashid al-Sha'bi-militsen, som Muhandis styrte, hadde også stor makt i landet. Dette illustrerte det kompliserte maktforholdet i Irak, der jo også hovudfiendane USA og Iran begge skal "samarbeide" med den ustabile regjeringa i landet, som gjer sitt beste for å balansere dei to maktene mot kvarandre. Slik er Hashid-militsen både ein støttespillar for regjeringa, men også ein brysom og sjølstendig opposisjon når det passar seg slik. Det er slett ikkje den einaste slike på-og-av-militsen i landet, meir kjent er kanskje Mahdi-militsen til Moqtada al-Sadr (formelt oppløyst, men meir eller mindre aktiv), også den shi'isk, men meir nasjonalistisk uavhengig og ofte motstandar av Iran. Det er ei rekke andre. 

Sammen med at også Irak har hatt store upolitiske, og tverr-religiøse sosiale protestar mot det svake styret, gjer dette det vanskelig å samle landet til gjenoppbygging. I mai fekk dei ei ny regjering, mindre bunden til dei etablerte politiske klikkane enn dei tidligare, men nettopp derfor er det spørsmål om kor mye den er i stand til å gjennomføre. Men også her ventar ein på maktskiftet i USA i januar, og kva konsekvensar det kan få for amerikansk politikk her, både i Irak sjøl (tilbaketrekking av soldatar, eller styrking av amerikansk nærvær?) og om det lykkas å redusere spenninga til Iran. 

Algerie og Sudan

Vi nemnde over Algerie og Sudan som positive langsiktige resultat av den arabiske våren. Revolusjonane i 2019 var ikkje fullførte ved siste årsskifte, og dei er det fortsatt ikkje. Også her har vel året 2020 først og fremst vore prega av status quo. 

I Algerie vart Abdelmajid Tebboune vald til president i desember 2019. Han er sivil, men tett knytta til det gamle regimet, og protestrørsla (kalla, som så mange andre arabiske folkerørsler, "Hirak", "rørsla") har møtt han med skepsis, det blir "meir av det samme". Men dei har ikkje komme opp med eit alternativ, og inntil vidare ser situasjonen ut til å vere avventande, med mindre nye hendingar kan få Hirak-rørsla til å mobilisere masseprotestar igjen.

Muhammad Hemedti, president Abdel Fattah
Burhan: kven styrar kven?

I Sudan er det også fortsatt eit interimstyre som fungerer (det var dei som underteikna avtalen med Israel, og betalte dei løysepengane Trump forlangte for å fjerne Sudan frå terror-lista si). President Abdel-Fattah Burhan og statsministeren, Abdallah Hamdok er begge militære og har fortsatt "slaktaren frå Darfur", Muhammad Hamdan "Hemedti", som medarbeider, nå medlem av Overgangsrådet, sammen med sivile leiarar frå den "profesjonelle rørsla" (FFC, "Styrken for fridom og endring") som leia an i protestane i 2019 og også deltar i regjeringa. I haust kom det til nye store protestar mot manglande økonomisk framgang, og det har også komme politiske protestar mot Israel-avtalen, som manglar stadfesting frå parlamentet, i og med at vala til dette først skal komme i 2022. Det er mulig avtalen aldri blir ratifisert. Iallfall så er politikken i Sudan langt på veg i ventemodus, til ein ser om vala kan bli haldne og kan sørge for overgang til fullt sivilt styre. Ein historisk epoke for sivil-styret i Sudan kom likevel til endes da Sadiq al-Mahdi, den "evige" statsministeren som kom tilbake og tilbake ved kvart sivilstyre heilt tilbake til 1966, døydde i november. 

Kva vil Biden bringe?

Det er altså ikkje berre Den Store Tingen, men også Den Andre Store Tingen som gjer at mye i Midtausten er satt på vent i år. Kva skjer etter den 20. januar, når Biden tar over? Han ønsker jo openbart å stenge parentesen Trump, men vil han - kan han, ønsker han - å reversere dei stadig meir ytterliggåande pro-israelske vedtaka som Trump gjorde? Det er vanskelig i USA å snu ein båt som har retning mot Tel Aviv. I det minste kan ein håpe at Biden gjenoppretter USAs støtte til FN og UNRWA, men om han kan "av-anerkjenne" Israels krav på Golan-høgdene og Jerusalem, er meir tvilsomt. Trumps "deal of the century" var jo uansett død ved avreise, så den vil vi neppe høre meir om. Men det er nok likevel mange i Gulf-regionen som ventar i beven på om Bidens utsegner om å være "hardare i klypa" mot menneskerettsbrot kjem til å bety noe. Men om vi reknar med at Biden først og fremst vil bety "tilbake til det velkjente", så treng dei kanskje ikkje vere overvettes bekymra korkje i Riyad eller Abu Dhabi. 

mandag 22. juni 2020

Libya: Tilbake til det gamle?

Etter å ha stått stille i over eit år, har det vore store endringar ved fronten i Libya-konflikten dei siste vekene. Mens generalen frå aust, Khalifa Heftar lenge omringa hovudstaden og, iallfall på kartet, såg ut til å stå nær ved å ta over heile landet, er vi nå tilbake til at Libya er delt i to omlag på midten. Egypt har foreslått våpenkvile, og er fortørna over at regjeringa i Tripoli har avslått det. Men når ein går forslaget litt etter i sømmane, var ikkje det så rart - det var eigentlig eit forslag om at Tripoli, som var i framgang, skulle kapitulere til dei som var på retrett. Det var nok lite realistisk. Spørsmålet nå er om dei internasjonale partane i konflikten ønsker å tvinge fram ei våpenkvile, og om dei i så fall vil vere i stand til det. 

Aktørane

Vi har jo skrive ein del om Libya på denne bloggen, men for nye lesarar, la oss berre liste opp kven som er aktørar:

- Vi har to maktsenter i landet som er i krig med kvarandre. Det eine er ei regjering i hovudstaden Tripoli i vest, som er den mest folkerike delen av landet. Regjeringa der vart oppretta gjennom FN-styrte forhandlingar, og har Fayyez Sarraj som leiar. Den har ingen eigentlig hær, men er halde oppe av mange ulike militsar, i all hovudsak lokale grupper som ofte er rivalar seg i mellom. Internasjonalt er Tyrkia den fremste støttespillaren, i tillegg til FN, men også noen EU-land som Italia ser med velvilje på denne regjeringa, ikkje minst avdi migrantane over Middelhavet i stor grad kjem frå denne delen av Libya, så det er Tripoli-regjeringa, om noen, som har muligheit til å stanse den straumen. 

- Det andre senteret er i aust, først og fremst i småbyen Tobruk. Det bygger på fleirtalet frå siste parlamentsval i 2014, som også var internasjonalt anerkjent. Den politiske leiaren her er parlamentspresidenten Aguila Saleh, men den sentrale personen er den militære leiaren Khalifa Heftar. Mye av striden i Libya dreier seg om Heftar. Formelt er han berre hærsjef for "Libyas nasjonale hær", som er namnet på den militsen han i si tid oppretta, men som nå er anerkjent av Tobruk-regjeringa. Men han har ikkje tidd stille med at hans målsetting er å bli Libyas leiar, den sterke mann som kan styre landet. 
Tobruk-regjeringa er støtta først og fremst av nabolandet Egypt og dei Foreinte Arabiske Emirata, og også av Saudi-Arabia. Desse Golf-landa har bidratt med store midlar, som ikkje minst er brukt til å hyre inn mange leigesoldatar frå Sudan og andre afrikanske land. Russland har uoffisielt også gått inn på Heftars side, og har sendt inn opp til eit par tusen "uformelle" russiske leigesoldatar. 
Marsjen mot Tripoli
Blå: Tripoli-regjeringa, Raud: Heftar

Slik var altså stoda fram i vinter: Heftar hadde full kontroll i den austlige delen av landet, og i april i fjor feia han utan særlig motstand gjennom ørkenområda i sør, fram mot Tripoli. Men her vart han stansa av dei lokale militsane som samla seg for å forsvare byen og regjeringa der. Dei russiske leigesoldatane som kom utpå hausten hjalp Heftars styrkar å halde stillinga, men fekk ikkje til noe definitivt gjennombrot. I januar 2020 meldte så Tyrkia si interesse, og stilte fleire tusen soldatar og materiell, ikkje minst avanserte dronar, til Tripoli-regjeringas disposisjon. Dei klarte å nøytralisere dei russiske soldatane, og presse Heftars styrkar tilbake frå forstadane i Tripoli. 
    I mai mista Heftar kontrollen over ein viktig luftbase nær Tripoli, og seinare den månaden trakk dei russiske leigesoldatane seg tilbake frå fronten. Få dagar seinare følgte resten av Heftars styrkar etter, etter å ha mista sitt viktigaste bruhode, byen Tarhuna søraust for hovudstaden. Tripoli sine styrker følgte etter dei, og frontlina står i dag midt i Libya ved byen Sirte som ligg inn i "bukta" som delar Libya i aust og vest. Byen er særlig viktig, for dei viktigaste utskipingshamnene for Libyas olje ligg noen kilometer aust for Sirte, og er altså fortsatt i dag under Heftars kontroll. 

Denne utviklinga ser ut til å ha ført til ein viss desperasjon for Heftar. Det har tidligare vore antyda at fjorårets ilmarsj mot Tripoli var "Heftars siste sjanse". Han er ein eldre mann, han er først og fremst militær og bygger sin autoritet på styrke og seiersevne. Det var tvil om han ville overleve politisk om han leid nederlag ved Tripoli-fronten - som han altså nå har gjort. Dette kan forklare eit av hans plutselige omskifte i slutten av april, da han sa seg fri frå Tobruk-regjeringa som hadde utnemnt han til hærsjef og erklærte seg sjøl som Libyas herskar. Dette vart tatt ille opp av hans formelle overordna i Tobruk, spesielt parlamentspresidenten Aguila Saleh som Heftar dermed hadde skove til sides, men spesielt av Russland og andre av Heftars støttespillarar i Egypt og UAE, som alle fordømte utspillet og erklærte at Saleh og Tobruk var deira partnarar. Ikkje minst kan dette ha overbevist leiinga i Moskva at Heftar ikkje var ein stabil partnar å spille på, mye tydar på at Russland aldri var heilt trygg på si støtte til Heftar, i større grad enn t.d. Egypts militærregjering. Heftar bøygde iallfall av, og gjekk tilbake på si erklæring (nok ein gong, det er ikkje første gong han har hatt slike uovervegde utspill).

Våpenkvile-forslag: Frå venstre Aguila Saleh,
Egypts al-Sisi, Khalifa Heftar
For to veker sidan kom altså utspillet om våpenkvile frå Egypts leiar al-Sisi, med Heftar og Saleh ved si side, inkludert tanken om at Libya skulle få eit presidentpanel med tre leiarar, ein frå Tripoli, ein frå aust-Libya (Cyernaica), og eitt frå den sørlige regionen Fezzan. Nå har dette vore forsøkt før, i den ulykkelige føderasjonen under monarkiet 1951-63, det fungerte ikkje da, og i Tripoli la ein nok merke til at både Fezzan og Cyrenaica idag står under Heftars kontroll. Men det sentrale for dei var nok passusen om at "militsane", det vil si Tripolis militære styrkar, skulle bli oppløyst og stillas under kommandoen til "Libyas Nasjonale Hær", altså Heftar - som skulle "få ansvar med å kontrollere terroristane" - det stikkordet Heftar brukar på alle i Tripoli. Det var altså eit tilbud om at Tripoli, som hadde komme seg fri frå Heftars beleiring og skjøve han tilbake mot aust, frivillig skulle kapitulere sine styrkar og overgi seg til Heftar. Lite trulig, som det heiter. 

Nå spørs det likevel om Tripoli kan - eller bør - komme så mye lenger austover enn dei har. Sirte er nemlig meir enn berre ei oljehavn. Det er også byen Qadhafi søkte tilflukt i, og der motstanden mot heile revolusjonen i 2011 er sterkast. Spesielt er dei fiendtlige til Misrata-militsen - Misrata er den største byen vest for Sirte, og kjernen i Tripoli-regjeringas styrkar. Denne motsetninga var så sterk at da Qadhafi-lojalistane var nedkjempa i 2011, trakk Misrata-militsen seg ut av Sirte for ikkje å lage unødig splid, noe som opna rom for at IS ei kort tid tok seg inn og oppretta eit regime i byen. Igjen måtte Misrata inn for å kaste ut IS, men trakk seg av samme grunn tilbake og overlot byen til ein lokal milits. Som så vart nedkjempa av Heftar, som deretter har kontrollert Sirte. Det er ingen grunn til å tru at Sirte vil bli noe stabilt område for Misrata-gruppa nå heller, om dei skulle igjen klare å ta byen. 

Kva vil Tyrkia og Russland?

Trass i desse omkastingane lokalt i Libya, er likevel kanskje den tydeligaste endringa det siste året at borgarkrigen er blitt internasjonalissert. Nå er dette ein vanlig stereotypi i borgarkrigar: Dei som er utsatt for slik indre strid vil ofte si: "det er utlendingane som lagar alle problema, om berre vi hadde fått vere i fred, ville alle problema vore løyst". Som oftast er dette mest fromme ønsker, dei fleste borgarkrigar har solid lokal basis og bygger på lokale konfliktar, sjøl om stormakter eller naboar blandar seg inn. Så også i Libya, både opprøret i 2011 og borgarkrigen etter 2014 var runnen av lokal rot, og libyarane må ta mye av skulda på eigne skuldrar for at det gjekk slik det gjekk. Men i det siste året begynner dette likevel å bli meir sant enn det var. 
Rett nok er kaoset både inne i Tripoli og Benghazi med kjempande militsar fortsatt mye lokalt fundert. Men i dei store kampane mellom Heftar og Tripoli-regjeringa har leigesoldatar fått større og større betydning, på begge sider, og dei er også finansiert utanfrå. Ikkje minst er næraste nabo, Egypt, investert i konflikten på Heftars side, og ser med stor uvilje på at eit fiendtlig styre i Tripoli skulle nå heilt fram til Egypts grenser. Dei har også "kjøpt" Heftars beskrivelse av Tripoli-styret som eit islamistisk styre dominert av Sisis hovudfiende, Det muslimske brorskapet. Det er nok sterkt overdrive, Brorskapet deltar i Tripoli-styret, men har neppe noen dominerande innverknad, sidan dei ikkje har noen særlig stammebasis og ingen eigen milits. Men det er i det bildet vi må sjå Egypts trussel om å gripe direkte inn og sende inn styrkar dersom Sirte skulle falle i Tipoli-regjeringas hender. 
        Russlands bidrag var lite i antal, men trulig godt trente og utrusta soldatar som gjorde ein reell forskjell ved fronten. At det var Tyrkia som så gjorde forskjell på motsett side, er heva over einkvar tvil (og deira soldatar er også i stor grad arabiske leigesoldatar, frå Syria, ikkje tyrkisk-talande "heimefrå"). Så om det opplagt er ei forenkling å sjå krigen som ein krig mellom Russland + Egypt på ei side og Tyrkia på den andre, er det klart eit viktig element, langt meir viktig i dag enn for eit år sidan. 
Egypt trugar med å blande seg
Men kva er deira interesser her? Dette minner jo om stoda i Syria, der det også var Tyrkia mot Russland, rett nok med motsett fortegn: der var det Russland som støtta regimet i hovudstaden, og Tyrkia som støtta opprørarar. Men det vi såg og ser i Syria er at dei to maktene bak framfor alt vil unngå å komme i konflikt med kvarandre, og ikkje (berre) fordi Tyrkia er med i NATO. Både Tyrkia og Russland hadde heilt klare ambisjonar der om å vere "arkitektar" bak ei forhandlingsløysing som sikra interessene deira, meir kanskje enn hensyn til dei lokale partane som dei i prinsippet stod til teneste for. Ser vi det samme i Libya? Det var tydelig ved fronten at både Russland og Tyrkia prøvde å unngå å komme i direkte kamp med kvarandre - og dekte seg jo også bak leigesoldatar på kvar side. Kan det vere at Tyrkia og Russland har planar om å vere fredsmeklarar og prøve å bestemme ei løysing for Libyas framtid som dei vil tre ned over hovudet på dei lokale? 
Det er ikkje utenkelig. Men vi har ikkje sett så mye til det. Fredsforslaget til Sisi var altså nepppe seriøst meint, og sjøl om både FN og andre oppmoda alle om å komme fram til ei forhandlingsløysing, deltok Russland ikkje i seansen i Kairo, og hadde tydeligvis ikkje noen prestisje i forslaget. Ei slik russisk-tyrkisk megling vil naturligvis ha dei to partane i fremste line. Og om dette er på gang, så er det for tidlig å gå opent ut med det. Men det kan også vere at dette ikkje er sett på som realistisk. Situasjonen i Libya er så labil, at det er godt mulig at begge partar innser at dei ikkje kan styre kvar si side. På Tobruk-sida er Heftar heilt openbart ein laus kanon; han har trassa Russland mange gonger før, og også underskrive på våpenkviler han opent har sagt er verdilause. På Tripoli-sida, har nok Tyrkia i dag stor innverknad på regjeringa, men det betyr ikkje at dei kan ha noe håp om å dirigere dei dusinvis eller fleire lokale militsane som er den faktiske fysiske makta i denne regionen. Dei stod samla mot Heftar når han truga byen, men nå som dette presset er letta, vil det ikkje overraske om dei gjekk tilbake til vanlig kjekling og lokal rivalisering. Og det vil vere hasardiøst for Tyrkia å forhandle fram ei løysing med Russland, dersom denne vart ignorert av dei lokale kreftene på bakken. 
Derfor er det godt tenkelig at, i den grad dei to utanlandske maktene har planar om ei framtid for Libya, er det på lenger sikt, etter at ting har roa seg ned etter noen år, og at dei kanskje like mye er til stades i Libya for å hindre ei utvikling som dei ikkje er tent med, heller enn å nå å prøve å gjennomføre noe som det ennå ikkje er grunnlag for. 

onsdag 29. januar 2020

Deal of the century

På denne bloggen har eg stort sett unngått "siste nytt" og prøvd på analysar over litt lengre perspektiv. Men i dag kunne eg ikkje dy meg - farlig, for eg har ikkje all bakgrunn, slik at dette er meir spekulativt enn vanlig. Men pytt sann, eg får heller redigere det i ettertid.

Eit sjølstendig sammenhengande Palestina
Det Trump og Netanyahu lover, etter det vi hørte siste døgnet er at palestinarane, om dei "play ball" kan få ein gong i framtida ein "sammenhengande stat" som er "minst dobbelt så stort som dei har i dag", samtidig som busettingane skal vere som dei er. Korleis kan dette henge sammen, når busettingane jo ligg midt inne i og mellom dei palestinske områda?

Dette er altså teorien min: Når Trump snakker om "som dei har i dag", meiner han ikkje Vestbreidda, ei dobling av det ville jo ta ein stor bit av Israel. Han tenker på Område A. Som vi veit, er Vestbreidda etter Oslo-avtalen delt i tre, eit område A der palestinarane har både sivil og politi-kontroll; Område B som er delt, sivilt palestinsk styre men israelsk militær kontroll, og C som er under full israelsk kontroll.

Område A utgjer ca. 18 prosent av Vestbreidda, først og fremst byar som Ramallah, Nablus og Jenin m.fl., område B er ytterligare 22 prosent, C - med busettingane - resten.

Tanken er i så fall at heile eller ein del av område B skal gis full palestinsk kontroll (A utvidas), mens resten, område C, skal annekteras til Israel, slik Netanyahu tidligare har lova sine veljarar. "Minst dobbelt" kan da passe, sidan B er litt større enn A idag. I så fall er det dei to lovar altså rundt 40 prosent av Vestbreidda. Ut frå dette er det kanskje ikkje så vanskelig å konstruere eit sammenhengande område, sjøl om det fortsatt kan bli ei utfordring å legge vegar etc. mellom byane slik at dei heng sammen, samtidig som dei israelske områda også skal henge sammen.

Kvifor annekterer ikkje Israel alt?
Om Israel i så fall skal få mestedelen av Vestbreidda, kvifor gjer dei da ikkje som ytre høgre ber om, og berre annekterer heile greia? Problemet med det er statusen til palestinarane. I dag har Vestbreidda ein uavklart statsrettslig status: Det er ifølge internasjonal lov / FN okkupert frå Jordan i 1967, men Jordan har oppgitt kravet og seier det skal bli del av eit Palestina som ikkje er oppretta ennå. Israel kallar det "administrert", som også betyr uavklart. Det gjer at palestinarane som bur der også har uavklart status.

Om Israel annekterer heile Vestbreidda, vil denne uavklarte statusen bli oppheva. Det vil trulig ikkje vere mulig for Israel, dersom dei seier at Vestbreidda er integrert del av Israel, å unngå å gi dei som bur der tilbod om statsborgarskap. Dette gjorde dei i Jersusalem da dei annekterte Aust-Jerusalem, men nesten alle palestinarane takka nei, så israelarane "dodged the bullet". I dag, når "ein-stats-løysinga" (ein felles stat med like rettar for alle) blir seriøst diskutert på palestinsk side, så kan dei ikkje vere sikre på at det samme vil skje igjen. Og om ein snunad gjer at alle eller stordelen av palestinarane på Vestbreidda takkar ja til eit slikt tilbod, så står dei (sammen med "israelske palestinarar") i fare for enten å bli fleirtal i Israel, eller iallfall bli ein så stor del av folket at Israels jødiske karakter blir grunnleggande endra. Det kan nok ingen israelsk politikar godta.

Derfor er den nåverande uavklarte situasjonen trulig til Israels fordel. Skal det komme ei avklaring på den, så må det vere med ein eller annan statsrettslig "oppbevaringsplass" for palestinarane. Israel, om dei vil annektere Vestbreidda eller mest mulig av den, er derfor avhengig av at det finnes ein palestinsk stat, som har som einaste oppgåve å gi statsborgarskap til palestinarane, slik at dei ikkje har rett på eller nokon gong kan kreve israelsk statsborgarskap. For øvrig så kan denne palestinske staten vere så liten den vil, den treng knapt noe territorium i det heile og kan vere ein "virtuell stat", så lenge den berre kan vere lynavleiar for evt. krav om at palestinarane kan få rettar i den staten som da faktisk styrer området dei bur i.

Forslaget om Palestinas hovudstad er altså området Shu'fat i utkanten av Jerusalem. Det er ein palestinsk flyktningeleir, så det er forsåvidt da passande, sidan dette Palestina etter Trump-Netanyahu-planen vil vere ein nasjonalstat av flyktningar.

Tillegg 31. januar
Vel, eg sa eg skulle korrigere i ettertid. Sidan eg skreiv det over, har vi altså sett kartet som følgte planen. Det var rett som eg sa, at utgangspunktet var område A + B, og det er trulig det Trump meinte med "minst dobbelt så stort". Men planen er noe meir "generøs" enn dette, også område som nå er C (under full israelsk kontroll) ser på det store kartet ut til å vere inkludert for å skape større sammenheng, spesielt at Jeriko, som i dag er omslutta av område C, skal henge sammen med dei sjølstyrte områda. (Og den foreslåtte hovudstaden er ikkje Shu'fat, nord for gamlebyen, slik noen medier skreiv; Netanyahu har presisert at det er Abu Dis i sør-aust, som jo også tidligare har vore omtalt som kandidat.)

Noen av desse tillegga er merkelige, og noen direkte oppsiktsvekkande. Det eine gjeld to isolerte "øyar" i ørkenen sør for Gaza, skilt av ørken frå Gaza og frå kvarandre, men opp mot den egyptiske grensa, der Trump har skrive "næringsutvikling". Ingen veit heilt kva som er meint her, så langt eg fortsatt veit er dette folketomme ørkenområder. Hensikta ser ut til å vere å kompensere for Jordandalen, som altså heilt skal gis til Israel - km2 for km2, ørken mot jordbruksområder.

Meir problematisk er at noen områder vest for Jerusalem skal gis til palestinarane. Desse har vore del av Israel sidan 1948 - men dei er befolka av arabarar, som altså har vore israelske statsborgarar sidan 1948, men nå skal overføras til kva slags status palestinarane nå skal få. Dette har, det eg veit, ikkje ein gong Netanyahu foreslått, men er forslag frå Avigdor Lieberman frå ytre høgre. Faren er at tanken ligg under at israelske palesitnarar ("arabarar") skal bort frå Israel "sidan dei jo kallar seg palestinarar", og at Israel dermed skal få ei reinare jødisk befolking. Desse landsbyane er små, og planen begrunnar det med "strategiske hensyn", men tanken er farlig, ytre høgre har jo også før snakka om å "kvitte seg" med større israelsk-arabiske områder i Galilea i eit "land-swap".

Spørsmålet om statsborgarskap vil komme opp snart, dersom Netanyahu gjer alvor av å annektere Jordan-dalen alt nå, sidan det bur palestinarar der. Vil dei, som i Jerusalem, bli tilbudt israelsk statsborgarskap, eller vil dei bli rekna som borgarar av den ennå ikkje oppretta palestinske staten, sjøl om dei faktisk ikkje bur i det området Israel meiner denne staten skal omfatte? Dette kan bli eit dilemma, både for Israel (om dei ikkje skal falle i "apartheid-fella") og for palestinarane i Jordan-dalen som kanskje kan bli gitt dette valget, enten akseptere å bli israelarar (fienden) eller å akseptere å vere mulige framtidige borgarar av ein stat som ikkje finnes ennå og på ein annan stad enn der dei bur, og dermed bli "utlendingar" på si eiga jord.

Her kjem også spørsmålet om jordansk statsborgarskap, som dei på Vestbreidda hadde før 1967, og mange etterpå, inn. Noen palestinarar i Jerusalem har bedt om at Jordan fortsatt må fornye desse, for å sikre deira rettar, mens andre meiner dette er farlig, å frivillig be om å (for-)bli borgarar av eit anna land enn Palestina, det kan komme til å bli brukt mot dei ("dei er jo jordanarar, dei ber om å bli verande det").

Men hovudpoenget er naturligvis at dette ikkje er ein stat, og ikkje berre av at den ikkje heng samman anna enn gjennom tunellar og vegkryss i fleire plan (Israel under og Palestina over eller omvendt). Netanyahu har sjøl sagt i ettertid til sine veljarar at det palestinarane skal få ikkje skal vere ein "stat" i vanlig forstand - og det er ei korrekt framstilling; den foreslåtte eininga skal jo vere heilt underlagt Israel og langt på veg fortsette som nå, ein lokal administrasjon av palestinarane under israelsk kontroll, men altså kanskje med tilbod om medlemskap i FN, statsborgarskap, eigne pass og noen andre symbol. Som vi veit, kjem jo dette ikkje til å skje sidan palestinarane ikkje kan godta det, men israelarane kan, som vi har hørt, likevel late som om "avtalen" er realitet og starte annektering. Noen meiner likevel at heller ikkje dette kjem dei til å gjere. Ikkje minst advarer sikkerheitsmyndigheitene om kva dei negative konsekvensane vil vere (PA vil f.eks. kunne bryte det omfattande samarbeidet dei i dag har med Israel når det gjeld politimyndigheit og kontroll, slik at israelske styrkar må "gjen-okkupere" dei palestinske områda). Men det får vi sjå vidare.

onsdag 1. januar 2020

2020: Status

Det er ikkje berre nyttår, men også nytt tiår, så vi burde kanskje oppsummere det som har skjedd i heile det siste tiåret i Midtausten. Men å gå tilbake til 2010 blir før den arabiske våren: Mubarak og Qadhafi sit trygt i sine palass, og Obama prøver fortsatt ut stolen i det ovale kontoret. Så det blir for voldsomt, det er alt skrive mange bøker om denne perioden. Vi får halde oss til det siste året og oppsummere det. (Dei som vil gå lenger bakover, kan jo kikke i arkivet til høgre, dette er niande året vi skriv ei slik statusoppdatering på nyttårsdagen.)

Stadfortredar
Det som nok har prega 2019 meir enn åra før, er kva rolle stormakter og regionale makter har spilt. Vestlige blikk på Midtausten har alltid vore først og fremst som ei slagmark for aust-vest eller andre globale, lett gripbare konfliktar. Vårt perspektiv i denne bloggen og elles har i staden vore å insistere på at hendingane i Midtausten nesten alltid er drive av lokale interesser som ikkje er ein refleks av ekstern rivalisering, men som bruker eksterne aktørar som ressursar i sin interne kamp, og som desse eksterne naturligvis i sin tur så godt dei kan prøver å dra nytte av. Konflikten i Syria dreide seg derfor først og fremst om korleis ulike syrarar meinte landet skal styras, ikkje om det er Russland eller USA som skal vere gudfar for regimet.

Men i det siste året virkar det som om det internasjonale faktisk har tatt overhand. Utviklinga i Syria det siste året har faktisk og reelt blitt styrt av det som skjer i hodet på ein mann i det kvite hus, nesten heilt lausrive frå hans eige lands interesser, og iallfall ikkje styrt av noen lokale hendingar i Syria. Det er mest som å sjå etter veret, blir det storm eller blir det stille, ein må prøve å innrette seg etter slik det blir, det er lite ein kan gjere med det, og det er begrensa i kor stor grad ein kan føreseie kva retning vinden snur.

Dermed blir begrepet "stadfortredarkrig" kanskje meir riktig enn det har vore. Konflikten i Syria var fram til nå altså slett ikkje ein slik; det var ei samling ulike lokale opprør der noen søkte finansiering utanfrå, andre ikkje eller i liten grad. Men i 2019 sat altså Russland, USA og Tyrkia heilt klart i førarsetet, og dei lokale vart tilskodarar.

Syria
Av dei tre store konfliktlinene i Syria-krigen - mellom regimet og 2011-opprørarane; mellom kurdarane og sentralmakta, og mellom IS og alle andre, så var altså IS-konflikten stort sett over i 2019. Gruppa prøver å konsolidere seg i små område i Irak, og gå tilbake til Qa'ida-liknande individuell terror elles, men det er fare for at vi kjem til å høre meir til dei seinare enn vi har i gjort det siste året - dei bruker tida til å konsolidere seg.

Dei eg kalte 2011-opprørarane, det som var hovudkonflikten etter 2011, har nå vore stengt inne i ein region, Idlib på grensa til Tyrkia i nordvest, og vi har hørt lite til dei siste året. Dei fleste er nok nedkjempa, men restane har delt seg i to: Ein del har søkt tyrkisk beskyttelse, og er i realiteten blitt syriske bakkesoldatar for dei tyrkisk-styrte områda, særlig Afrin nord for Idlib og austover. Det omfattar både restane av den "Frie Syriske Hæren", eller slike som brukar det namnet, og islamske grupper. Dei kjemper under tyrkisk kommando og tildels tyrkiske offiserar.
Den andre delen av opprørarane har derimot avvist tyrkisk kontroll, og kjempar vidare som sjølstendig gruppe. Dei står under leiing av gruppa Tahrir al-Sham, tidligarare kjent som Nusra-fronten, som blir rekna som al-Qa'idas avdeling i Syria. Dette er også ei relativt heterogen gruppe, noen meir "moderate" aksepterer Tyrkia som mellommann og vil respektere den våpenkvila Tyrkia forhandla fram med Assad-regimet (den historiske leiaren, Jawlani, skal vere mellom dei), mens andre vil kjempe kompromisslaust til siste slutt. Heilt på slutten av året har regimet med russisk støtte satt inn eit støt frå sør, og pressar opprørane nordover. Utan tyrkisk støtte, er det vanskelig å sjå kor lenge denne regionen kan halde ut.

Kurdarane og USA
Men det er altså kurdarane som har stått i fokus det siste året. Dei har hatt ein stor sjølstyrt region i nordaust, som var sammensatt av to viktige delar: På den eine sida dei kurdiske områda langs den tyrkiske grensa, det eigentlige "Rojava" (Vest-Kurdistan), som kurdarane kallar det, på den andre sida Eufrat-dalen mot aust, som har arabisk folkesetnad, men som kurdisk-amerikanske styrkar erobra frå IS. Det er den nordlige delen som Tyrkia er opptatt av, mens det er oljefelta lenger sør, mot Eufrat, regimet - og viser det seg, Trump - er mest interessert i. Som vi veit, så trua Trump alt i 2018 med å trekke seg ut av Syria, men vart overtalt av sine generalar til å la vere; så gjorde han det i fjor likevel og langt på veg inviterte Tyrkia inn til å ta over, men vart så på nytt overtalt til ikkje å dra seg heilt ut - "for å behalde olja", som Trump sa, noe juristane han prøver ivrig å benekte at han sa, sidan det jo er i strid med all folkerett. Resultatet er iallfall at USA er i hovudsak ute av dei nordlige kurdiske områda, men det står att kanskje rundt 500 soldatar (av opphavlig 1000) i eller ved Eufrat-dalen lenger sør. (I tillegg 200 soldatar ved basen al-Tanf i sør-aust, som ikkje har noe med olje, kurdarar eller IS å gjere, men for å hindre Iran i bruke landevegen mellom Bagdad og Damaskus.)
Folkegrupper i Syria (hovudinndeling)

Tyrkia følgte altså opp og invaderte, og med USA forvirra over kva dei meinte og skulle gjere, var det igjen Russland som greip inn og bestemte kvar skapet skulle stå - nå nesten utan å ta hensyn til kva deira allierte i Syria, Assad-regimet meinte; Putin bestemte på eiga hand. Her kan vi også gå tilbake til det vi skreiv for eit år sidan: Vi sa at, etter USAs uttrekking kunne dei tre gjenverande aktørane: regimet, Tyrkia og kurdarane kombinere seg på to måtar: regimet og Tyrkia mot kurdarane, eller regimet og kurdarane mot Tyrkia. Resultatet vart faktisk noe som kan sjå ut som ein kombinasjon av dei to. Kurdarane, openbart den svakaste parten - dei hadde ingen sjanse militært mot Tyrkia - søkte til regimet og godtok at regimets styrkar gjekk inn som buffer mellom seg og tyrkarane: Det var kurdarar og regimet mot Tyrkia, og det vart faktisk noen trefningar mellom syriske og tyrkiske styrkar (dei siste var, som før nemnt eigentlig tidligare syriske opprørarar som hadde stilt seg under tyrkisk kommando). Men Russland gjekk raskt inn og forhandla fram ein avtale med Tyrkia, der Russland og Tyrkia (ikkje Assads styrkar) skulle patruljere grensa, og fjerne kurdiske styrkar frå dette området. Dette var Tyrkias hovudmål, ein sanitær sone som hindra syriske kurdarar frå kontakt med sine frendar på tyrkisk side av grensa. Tyrkia var i hovudsak nøgd.

Regimet hadde nå fått kurdisk aksept for å sende inn regime-soldatar i det tidligare Rojava, eit steg mot Assads mål å få full kontroll over heile Syria. Kurdarane hevdar at avtalen var at dei kurdiske sjølstyret skulle bli bevart, soldatane skulle berre hjelpe dei mot Tyrkia. Men regimet har tidd heilt stille om noen slik del av avtalen, og har berre inntatt dei kurdiske byane med jublande syriske flagg. Det er uklart korleis dette vil spille seg ut framover. Kurdarane fryktar at dei er tilbake til regimets hardhendte styre frå før 2011, kanskje med eit tillegg av hemn, men det kan også komme nye kurdiske opprør for å bevare det dei har oppnådd. Inntil vidare er det uavklart. Langs grensa er det altså ein sone på "32 km" - det betyr i praksis frå grenselina ned til den viktige motorvegen M4 som går frå vest og held seg ca. tre mil sør for grensa heilt aust til den kurdiske byen Qimishli (nå regime-styrt). Tyrkarane trengte inn i denne sona fram til to byar, Tal Abyad og Ra's al-Ayn, og kontrollerer noen områder rundt desse. Men i resten av denne sona, størstedelen, er det nå russarane som (med tidvis bidrag frå tyrkiske patruljar) har militær kontroll. Korleis det området skal styras sivilt, er altså ikkje avklart, men det mest trulige er vel det syriske regimet overtar; det vil Tyrkia og Russland ha i sine interesser, og kurdarane vil ikkje vere i stand til å motsette seg. I dei kurdiske områda sør for M4-lina står kurdiske styrkar (med sine arabiske allierte, i fronten SDF) fortsatt.

Men det paradoksale er at så lenge USA fortsatt står i "olje-områda", altså i Eufrat-dalen, er desse lokalt styrt av SDF-fronten. Dermed blir det dette området, busett av arabarar, som blir omtalt som "dei kurdiske områda". SDF står her fram seg med dei arabiske delane sine - SDF er altså ein front dominert av det kurdiske PYD, men med innslag av allierte arabarar. Problemet er berre at det er ganske klart PYD og kurdarane som bestemmer i SDF, og dessutan at desse arabarane i fronten også kjem frå nord, dei er i stor grad noen arabiske stammar frå dei kurdiske områda som slutta seg til (Rojava var aldri reint kurdisk, det var heile tida ei blanding av arabiske og kurdiske folkegrupper der). Andre arabiske stammar og landsbyar i nord motsette seg det kurdiske styret, men i Eufrat-dalen vil dei uansett bli oppfatta som fremmede. Så det er liten grunn til å tenke seg at det autonome Rojava vil kunne overleve i dei områda SDF i dag fortsatt kontrollerer langs Eufrat mens dei faktisk kurdiske områda i nord går tilbake til det syriske regimet. Her er det altså lokalt sprengstoff, men inntil vidare ventar ein fortsatt på kva veg vinden vil snu i morgon, så mye heng i lause lufta. Det kan bli meir avklart utover 2020.

Gulfen
Det andre store internasjonale konfliktområdet det siste året har vore Gulfen, og den doble konflikten mellom Iran og Saudi-Arabia, og Iran og USA, der Saudi-Arabia har prøvd å spille opp USA - bruke USA som ressurs i sin lokale konflikt mot Iran - men berre delvis med hell, noe som kan ha fått Saudi til å revurdere sin strategi på slutten av året.

Om vi tar ein forenkla modell, som mange vil synes er banalisert, så kan vi beskrive aktørane slik: Saudi-Arabias nye leiar ville prøve å bruke Trumps lausmunna opptrapping mot Iran til å fremme Saudi i den regionale rivaliseringa. Iran, som utan tvil har styrka seg regionalt i Irak og Syria, svarte med samme mynt. Men, til Saudis store skuffelse, følgte ikkje Trump opp. Han gjekk nesten til krig med Iran, men snudde bombeflya i siste augneblink. Da eit kraftig angrep på saudiske oljeanlegg - langt på veg eit opplegg til krig - vart skulda på Iran, tidde USA nesten heilt og gjorde ingen ting for å beskytte Saudi, slik saudiane hadde venta. Iran hadde "called his bluff" og USA hadde "caved", for halde oss i Texas-språket. Dette ser ut til å ført til sjokk hos USAs allierte i Midtausten, både Saudi og tilmed Israel stilte spørsmål ved om Trumps USA var ein truverdig alliert. For Israel er nok svaret ja, men Saudi-Arabia ser ut til å ha reagert med å ville dempe ned konflikten i Golfen. Slik har det nylig vore forsiktige samtalar mellom saudiske og iranske utsendingar, som kanskje kan føre til avspenning i området - om ikkje vinden frå Det kvite hus da skifter igjen. Dei siste dagars hendingar i Irak vil nok bli følgt med argusauge i regionen.

Men i beste fall, i ein optimistisk tone, kan vi kanskje håpe på roligare forhold, og at samtalar erstattar dronar. Det gjeld Qatar, som har overlevd Saudis blokadeforsøk relativt greitt, men naturligvis ønsker å få meir ordna forhold. Og ikkje minst i Jemen, der det viktigaste som har skjedd det siste året er vel at Dei foreinte arabiske emirata, som er ein vel så viktig krigspartnar som saudiane der, har trappa ned styrkane sine i landet. Det har betydning både for muligheitene til reelle forhandlingar med houthi-rørsla i nord, men også for sør-jemenittanes håp om autonomi eller bedre, eit krav Emirata støttar men ikkje Saudi-Arabia. Akkurat nå snakkar ein om eit "vindu med muligheiter" for fred, og at saudiane har letta litt på blokaden av houthi-områda blir rekna som eit forsiktig men positivt steg.

Libya
Lenger vest er det mindre positivt, og her er det også fremmend påverknad som uroar. Men konflikten i Libya så absolutt ein konflikt som er generert innanfrå, der omverda prøver å hjelpe til ved å pøse inn våpen til begge partar og dermed skaffe seg innverknad - men der dei godt kan få ein over nasen dersom dei ikkje forstår kva som ligg under lokalt.

Det nye i fjor var altså at Khalifa Heftar, som media nå omtalar som "militsleiar" og "opprørsgeneral", mens dei tidligare like gjerne kalte han hærsjef (altså for ei av dei to konkurrerande regjeringane i landet), satsa alt i eit storstilt angrep på den halvdelen av Libya som ikkje var under hans kontroll. Tilsynelatande gjekk det som kniv gjennom varmt smør, på kartet har han styringa med minst 80, kanskje 90 prosent av landet. Problemet er altså berre at det er stort sett ørken, og når kniven først har passert, størknar kanskje smøret tilbake i samme fasong som før. Altså, at når Heftars hær marsjerte mot Tripoli i nordvest, er det ikkje sikkert at kontrollen hans i ørkenområda han erobra i sør er så sikker som det ser ut på kartet.
For Heftar betydde det lite, for han rekna med at han skulle erobre Tripolitania, det folkerike området i nordvest, like enkelt. Han hadde kanskje ikkje lest fjorårets status-blogg, men vi skreiv jo også der at forholda i og rundt Tripoli var kaotiske. Så dei venta jo kanskje på at general Heftar skulle komme og rydde opp, og så kunne han deretter konsolidere makta i heile landet.

Men dei venta altså ikkje på å bli berga, tvert mot samla dei stridane kreftene seg i ein felles front mot inntrengaren Heftar (dei fleste får vi si, noen mindre militsar slutta seg til Heftar, men da frammarsjen begynte å stanse opp, vart noen av dei meir i tvil). Offensiven til Heftar stansa, og han vart trengt ut av forstadane til Tripoli igjen. Det siste halvåret har dette dermed vorte ein stillingskrig med små endringar i frontlinene.

Dei internasjonale alliansane er her forvirrande. USA veit som vanlig ikkje kva dei meiner, ikkje berre Trump, men også "dei vaksne i rommet" er ikkje sikker på om dei heller vil ha den FN-støtta regjeringa i Tripoli, eller Heftar og hans kraftfulle hand. Heftars fremste støtter er Egypt og Emirata, som pumpar pengar, våpen og leigesoldatar til han. Men også Frankrike har eit godt auge til han - mens EU-partnar Italia, og altså FN, støttar Tripoli. Det viktige nye er at Russland ser ut til å ha sendt noen hundre "private" og godt utrusta leigesoldatar til Heftar. Eit eller to hundre soldatar gjer neppe forskjellen, men Russlands mest avanserte våpen, ikkje minst avanserte dronar, kan gjere det. Tyrkia, derimot, som elles samarbeider godt med Russland militært for tida og er kjølige til EU, støttar Tripoli og vil sende iallfall våpen til dei. Så på eit vis kan dette også bli ein stadfortredarkrig der våpentilførselen avgjer, om dei internasjonale berre klarar å stokke seg fram til kven som er alliert med kven.

Men det lokale problemet er altså såpass lokalt at det dreier seg om personen Heftar, men også om kvar folk bur i Libya. Over halvdelen bur i Tripolitania, og Heftar er unisont forhatt av stort sett alle der. Han blir rekna som, eller frykta å bli, ein militærdiktator av Qadhafis merke. Han er ikkje så ustabil som Qadhafi, men han forstår seg ikkje på politikk og har eigentlig inga klar linje - han meiner berre at for å få orden på kaoset i Libya, så må det styras av dei militære og med hard hand. Og det vil ikkje folket i Tripoli godta, ser det ut til. Mest trulig er det at sjøl om Russland skulle kaste seg fullt inn og klare å få plassert Heftar i presidentstolen, så vil motstanden mot han frå dei nå godt bevæpna og kamptrente militsane i området føre til at Russland vil måtte bli eit permanent stillas for å halde Heftar oppe (som i Syria). Dette ville vere "ein over nasen", og det er godt mulig at noen i Kreml ser det samme scenariet og avgrensar innsatsen sin i landet. Men det kan altså godt komme til å skje noe på frontlina i Libya utover vinteren eller til våren.

Den arabiske våren 2.0
I desse statusmeldingane vi har skrive ved kvart årsskifte, var det ein frase som lenge gjekk igjen: "Og dessutan kan vi få skifte av statssjef i to land, Oman og Algerie, der leiaren er svært sjuk / har kanskje ikkje lenge igjen." Vel, liv og død har vi desverre eller heldigvis ikkje vore så gode til å spå om, og eg måtte slutte å skrive dette kvart år sidan begge to halstarrig heldt seg i live - og er det fortsatt (sjøl om nå begynner også andre aviser å skrive om Omans evt. kommande tronskifte). Men Bouteflika i Algerie er iallfall ikkje lenger president. Og dette etter ei protestbølge, ei av mange vi har sett i Midtausten det siste året.

Dei er, i motsetning til det vi har skrive om over, konfliktar som er absolutt lokale utan internasjonalt tilsnitt, men som har prega, og vil prege regionen, og som vi derfor heller burde innleiia med. Vi nærmar oss altså tiårsjubileet for protestane som fekk namnet Den arabiske våren, og dei protestbølgene vi har sett i 2019 kan likne på dei i den grad at noen kallar dei samla for "Den arabiske våren 2.0".

Den opphavlige arabiske våren fekk namnet fordi den gjekk igjen i alle arabiske land, og ikkje i noen andre. Men det var ulik intensitet i ulike land, og det som er påfallande er at dei landa som i fjor hadde store folkelige protestar: Irak, Libanon, Sudan og Algerie (og nabolandet Iran) nettopp var dei som ikkje hadde store protestar i 2011-12, berre mindre demonstrasjonar som la seg fort. Dei kjem altså nå "etter", ni år etter første bølge. Men det er også påfallande at vi samtidig ser ganske like protestbølger i andre delar av verda, som i Chile og andre land i Latin-Amerika. Ja, kanskje ein kan trekke det til dei gule vestane i Frankrike også, sjøl om det da begynner å bli litt søkt, ei heilt anna politisk og økonomisk stode. Men generelle, uorganiserte, sosiale protestar "ras-de-bol" (vi er lei), er felles. Det kan altså vere ein global trend, og ikkje spesifikt for Midtausten.

Tar vi for oss dei fem i Midtausten, har mange peikt på at tre av dei er i land der Iran har innverknad, og at det derfor er reaksjon på Irans politikk (i Iran sjøl, mot at Iran brukar pengar på eventyr i utlandet i staden for på eiga befolking). Men om vi trekker inn Sudan og Algerie - og Chile, som liknar ennå meir på protestane i Libanon og Irak - så blir dette mindre påtakelig. Likevel er det klart forskjellar mellom dei fem. Protestane i Algerie og Sudan var tydelig politiske: bort med det sittande styret til hhv. Bouteflika og Bashir, som begge hadde sitte lenge og ikkje var til å rikke. Men alle fem har det altså til felles at dei er spontane, og ikkje eigentlig styrt av noen klar leiing, sjøl om ein prøvde å organisere komitéar til å koordinere krava i kvart land. Men for både Algerie og Sudan, der dei altså i begge tilfelle vann fram og fekk dei to militærleiarane til å gå av, så har ikkje opposisjonen hatt noen å sette i staden - nettopp fordi dei var leiarlause, og utan noen heilt samstemt politikk, utover at dei ville ha "ekte demokrati" og at livssituasjonen deira, altså økonomien skulle bli bedre. Derfor er det rimelig å gruppere dei med dei reine sosiale og økonomiske opptøyane i Iran, Irak og Libanon, som ikkje har hatt noen politiske krav utover generelt, "bort med dei korrupte, vi vil ha bedre levekår". I Algerie og Sudan er dermed faren at dei militære vil bli sittande med makta, slik dei i realiteten vart i Egypt, og naturligvis i Syria, der det gamle regimet har overlevd opprøret. I Algerie vart jo nettopp kravet til demonstrantane å utsette valga, sidan dei ikkje har noen kandidat å stille opp mot det gamle regiments menn, som dermed vann valet. I Sudan er den mest frykta militærleiaren, Muhammad "Hemedti" Dagalo, ein del av det nye styret. I det sivile Libanon og Irak er det også fare for at det blir nye gamle menn som trer inn, og i Iran er jo ayatollah-regimet så solid at det ikkje blir rokka politisk, men at det kanskje kan ramme handleevna til den sittande regjeringa.

Interessant i forhold til 2011, er jo også rolla til islamismen. For ni år sidan var den viktig overalt, og prega dei nye styra i Egypt og Tunisia, vart styrka i Marokko, og tok over opprøret i Syria. Men så skjedde det ikkje så mye - i Egypt vart dei knust, i Tunisia strevar dei det dei kan for å bli eit konservativt parti mellom alle dei andre, og i Syria forsvann dei med opprøret. I denne nye runden har vi så langt ikkje sett noe til islamistar, som jo nettopp ville kunne gitt struktur og leiarskap som desse oppreistane manglar (slik dei gjorde i 2011). Men i Sudan var det jo dei som hadde makta, der er det eit opprør mot islamistane, og deira fremste parti er oppløyst. I Algerie har dei etter borgarkrigen på 1990-talet spilt på regimets premiss, og dei moderate islamistiske partia som fins var så moderate at dei heldt seg langt borte frå protestane og held seg i skjørtekanten til dei militære. I Irak og Libanen er sunniar og shiaer sammen i protestane, og det vi måtte kalle islamistar i dei to landa, Hizballah i Libanon (utan tvil), og Da'wa (kanskje) i Irak, har heller stått på regimets side og i begge tilfeller vore med på å bekjempe protestane. Så islamismen ser ikkje ut til å kunne dra noe ut av desse folkelige protestane. Men kanskje problemet er at islamismen har vore den einaste organiserte og folkelige krafta i desse landa sidan kommunismen svann bort på 1970- og 1980-talet, og det som måtte vere av borgerlig-liberale krefter gjekk opp i dei regima som nå blir utfordra, og aldri fekk noen folkelig basis - det samme gjeld i stor grad sosialistiske og sosial-demokratiske rørsler; dei finnes, men dei har vore så marginale at dei har stort sett sklidd inn ei eller annan av dei andre retningane eg nemnte. Dette kan bli problemet for forsøka på å gi det folkelige opprøret noen varig innverknad - det kan fort bli at alt fell tilbake til gamle, sidan det var ikkje var noe klart alternativ veg å følge.

mandag 4. februar 2019

Libya, al-Qa'ida og Raudt

I samband med at eit utvalg har vurdert Norges innsats i Libya-krigen i 2011, har det oppstått ein breiare debatt om denne konflikten. Som vi tidligare har vore inne på i denne bloggen, delte og deler eg fortsatt den oppfatninga at Norge ikkje burde ha deltatt i denne krigen. Sjøl om resultatet, eit sammenbrot i landet, ikkje var gitt,  så var det noe ein burde forvente. Det var dermed eit ansvar som berre låg på libyarane sjøl, å velge enten å ta sjansen på eit opprør og leve med resultatet om det slo feil, eller fortsatt vere under Qadhafis eineveldige styre. Det var ikkje opp til omverda, NATO eller Norge å drive fram prosessen som leidde fram til der vi er i dag.

Men i denne debatten om Norge gjorde "rett" eller "feil" den gongen, har debattantar diverre latt seg drive ned i grøfter på kvar side, der det på eine sida er snakk om "folkemord" frå Qadhafis side (som det aldri var tale om), på den andre at det var al-Qa'ida som stod i bresjen for opprøret. Slik formulerte t.d. Raudts leiar Brynjar Moxnes seg i grunngivinga til eit spørsmål til utanriksministeren 2. januar:

"En av de viktigste aktørene på bakken i Libya i 2011 var Abdelhakim Belhadj fra Libyan Islamic Fighting Group (LIFG). I 2001 ble LIFG definert som terrorgruppe av FN, og i 2007 erklærte al-Qaidas daværende nestleder, Ayman al-Zawahri, at LIFG offisielt var blitt en del av selve al-Qaida. Al-Qaida holdes ansvarlig for terrorangrepet mot USA i 2011 og en rekke andre terrorangrep mot sivile i Midtøsten og Europa. Likevel ble Belhadj fra den libyske al-Qaida-organisasjonen LIFT utpekt som hovedstaden Tripolis øverste militære leder da opprørsgruppene han ledet erobret Tripoli i samarbeid med NATO." 

Liknande framstillingar er gitt av representantar frå Raudt tidligare, og også av fredsforskar Ola Tunander i Ny Tid for februar. Utanriksministeren svarar unnvikande, men imøtegår ikkje framstillinga. Men sidan dette blir gjengitt fleire gonger, og er med å underbygge at "nordmennene visste ikkje kva dei dreiv med", så kan det komme til å bli eit slags "etablert faktum". Men det er ein myte. Al-Qa'ida var ikkje i det heile involvert i krigen i Libya i 2011 (men kom på banen året etter, i ein kamp mot dei nye styresmaktene).

Den Libyiske Islamske Kampgruppa
Abd al-Hakim Bilhajj (Belhadj)
Sentralt i denne framstillinga står altså gruppa LIFG. Det var ganske riktig ei radikal islamistisk gruppe, som ville føre jihad mot Qadhafi, og hadde som mål å innføre eit islamsk styre i Libya. Det var på 1990-talet, gruppa var sammensett av libyarar som hadde slåss i Afghanistan tiåret før. Dei var aktive i perioden frå ca. 1996 til 1998, då dei vart nedkjempa av regjeringsstyrkane. Ein stor del vart fengsla, resten rømte, mange tilbake til Afghanistan. Og desse fekk ganske riktig kontakt med Osama bin Laden. Men da Bin Laden ville bygge opp al-Qa'ida som ei "global" jihadist-rørsle, sa folka frå LIFG nei takk. Alle leiarane, derimellom Belhadj, nemnt over, og andre som var i Afghanistan, braut med Bin Laden, fordi deira mål var å kaste Qadhafi, ikkje å kjempe mot USA eller andre. Dei fleste ex-LIFG-folka forlot derfor Afghanistan. Belhadj reiste i eksil i Asia, men vart i 2004 kidnappa av britisk etterretning og overlevert til Qadhafi-regimet.

Men eit mindretal av libyarane var usamde, og slutta seg til Bin Laden, og to av dei, begge med dekknamnet "al-Libi" (Abu Yahya og Abu Layth), kom høgt på strå i al-Qa'ida. Dei erklærte derfor i 2007 at "LIFG har slutta seg til al-Qa'ida". Men alle leiarane i denne nå oppløyste gruppa, både dei som sat i fengsel (mellom dei Belhadj) og dei som var på frifot i andre land, avviste dette og kritiserte al-Qa'idas terror-strategi. Det var altså berre mindretalet som alt var med i al-Qa'ida som "vart med" i 2007.

I Libya foregjekk ei heilt motsett utvikling. Andre ekstreme islamistgrupper hadde på 2000-talet stilt spørsmål med ein valdelig strategi som hadde slått feil. Rundt 2007-2008 kom også turen til ex-LIFG. Dei hadde blitt kontakta av "fredsmeglaren" Sayf al-Islam al-Qadhafi, og etter ein lang intern prosess publiserte dei, med Belhadj som ein av fire forfattarar, eit fleire hundre siders dokument, der dei tok avstand frå valdsbruk som aksjonsform, og ville arbeide for ein islamsk agenda med fredelige midlar.
Etter dette vart mange av dei, mellom dei Belhadj, sett fri seint i 2010, kort tid før opprøret.
På dette tidspunktet var altså Belhadj og restane av LIFG altså iallfall offisielt på ei heilt anna line enn al-Qa'ida, men dei var jo fortsatt islamistar. Når opprøret starta i februar 2011, var det derfor først spørsmål om dei skulle delta - opprør er jo valdsbruk - men det vart det klar semje om. Deretter om dei skulle delta på ein "jihadistisk" plattform, med avstand til dei liberale. Det gjorde dei heller ikkje, men det var først i april-mai, altså godt etter NATO-vedtaket, at ex-LIFG (og også det Muslimske Brorskapet, som førte sin eigen politikk) nærma seg Overgangsrådet i Benghazi, fram til da var dette i all hovudsak sammensatt av liberale akademikarar og noen stammeleiarar. Brorskapet vart med i Rådet, mens ex-LIFG støtta det utanfrå.

Desse hadde jo kamperfaring frå Afghanistan, og kom til å spille ei merkbar rolle i kampen, men var på ingen måte dominerande, det var det militsar som dei upolitiske Zintan og Misrata-militsane som trulig var. Men sidan Belhadj klarte å mobilisere folk frå Tripoli i oppreisten der 20. august (ikkje minst fordi dei to andre militsane kom frå andre byar), vart han, under protest frå dei andre militsane, utpeikt av Overgangsrådet til militærleiar for Tripoli. Men det viste seg at det i realiteten var dei to andre som hadde overtaket, og ex-LIFG-militsen (der også mange ikkje-islamistar deltok) løyste seg opp.
I staden delte dei tidligare leiarane i denne før så radikale gruppa seg opp i fleire små politiske parti, eit av dei fekk eitpar representantar i nasjonalforsamlinga, Belhadj sitt parti vart ikkje representert, og han trakk seg tilbake og vart forretningsmann.

I alt dette spilte altså al-Qa'ida ingen rolle, og dei som i 1996 hadde stått for jihad var nå blitt mislykka parlamentarikarar som så mange i Libya på den tida. Men året etter kom faktisk al-Qa'ida på banen. Noen av dei frå det gamle mindretalet, dei som hadde valt Bin Ladens side, vendte tilbake, noen til Benghazi og noen til byen Derna. Dei første oppretta jihadist-gruppa Ansar al-Shari'a, som i 2012 tok til å angripe dei nye makthavarane i landet, fordi dei hadde "godtatt demokratiet" ved å opprette ei vald nasjonalforsamling. Denne nye gruppa var også knytt til drapet på den amerikanske ambassadøren i oktober 2012. Det kom til kampar mellom dei og andre militsar, og i 2017 var Ansar i praksis nedkjempa, samtidig som IS jo også hadde etablert seg (men også dei seinare kasta ut frå sitt territorium). Ansar hadde fortsatt band til al-Qa'ida. Men det har altså ikkje noe med dei som i 2011 kjempa sammen med opprørarane mot Qadhafi å gjere.

Derimot har ein av dei som i dag kjemper om makta i Libya, den aust-libyiske milits-leiaren Khalifa Heftar, med støtte frå Saudi-Arabia og Egypt, gjort denne påståtte islamismen til Tripoli-regjeringa, og det at Belhadj fortsatt bur i Tripoli, til ein måte å prøve brennmerke Tripoli i verdsopinionen. Denne mytologien frå Raudt er dermed på line med denne ganske tvilsomme strategien.

I politisk debatt er det desverre tendens til å styrke sine argument ved å opprette "heltar" og "djevlar". Skinnande heltar er få, djevlane kanskje fleire, men den politiske debatten hadde vore ryddigare om ein klarte å markere standpunkta sine på ein faktabasis som er faktisk, og ikkje basert på laust funderte rykter og mytar.