tirsdag 25. oktober 2011

Libya: Meir sharia?

Leiaren for overgangsrådet i Libya, Mustafa Abd al-Jalil har sagt at det nye Libya skal baseras på sharia, noe som har ført til uro rundt omkring. Inntil vidare har vi berre hans utsagn, men la oss berre rekapitulere kort:

Nesten alle muslimske land har ein eller annan referanse til Sharia i sine grunn- og basislover, Tyrkia er einaste vesentlige unntak. Som oftast har dette liten eller ingen innverknad på dei faktiske lovene, som i hovudsak er sekulære og basert på europeisk lov med lokal tilpassing. Unntaket er familielover som i dei fleste land er bygde på islamske prinsipp, men med moderniseringar. Islamsk straffelov er berre innført i det vi kallar "islamistiske" land, dvs. Iran, Sudan, Saudi-Arabia, og noen til (delar av Nigeria). 

Slik er det også i Libya, dei har i hovudsak sekulære lover, men islamske grunnprinsipp i familielovene. Dei er likevel, i familielova frå 1984, mellom dei som har gått lengst i modernisering. Kva gjeld viktige punkt:
- Minste giftealder er satt til 20 år for gutter og jenter. Meir konservative land har lågare minstealder, som 15 eller 16.
- Polygami er tillatt, men må godkjennas av retten, eller at den første kona har gitt skriftlig aksept for det.
- Mannens skilsmisse (talaq) er tillatt berre etter rettsbehandling. I samsvar med rettsskolen som dominerer i området, har retten også relativt vid fullmakt til å innvilge ei kone skilsmisse utan mannens aksept. 
- Arv følger, som i dei fleste land i Midtausten, klassiske reglar med redusert andel for kvinner.

Det Abd al-Jalil nemner, er dermed i seg sjøl ikkje så dramatisk. Han seier at "sharia skal vere ei viktige kjelde til lovene". Dette er standardformulering som dei fleste land brukar, men noen, som Egypt, har styrka dette til å si "den viktigste kjelda". Det i seg sjøl treng ikkje ha noen betydning for faktiske lover. Det som betyr noe er innhaldet, kva slags lovreglar som faktisk blir foreslått endra.

Her nemner Abd al-Jalil to ting: For det første at restriksjonane på talaq skal lettas. Det kan kanskje bety at han ønsker å fjerne kravet om rettsbehandling. Men i mange land krevas det også offentlig registrering sjøl om retten ikkje kan nekte mannes skilsmisse, og da kan retten fortsatt fordele den økonomiske byrden, som kan ha samme dempande effekt på skilsmisseiveren (retten pålegger mannen større byrde dersom dei ikkje aksepterer skilsmissegrunnlaget). 

Det andre er islamske bankreglar. Det er ei langt meir uvanlig endring, for så vidt som det går utover shariaens klassiske domene, familielovene, og går inn i økonomisk lov. Dei fleste land tillater naturligvis islamske bankar (som ikkje tar eller gir rente, men løyser innteninga på anna vis). Men svært få forbyr andre bankar, dei som gir rente, å operere. Dersom Libya skulle gjere det, så ville det vere i det minste ei klar symbolsk markering, og kanskje også gi problem i oljeøkonomien.

Men så langt må vi kanskje tolke dette først og fremst som politiske markeringar. Med unntak av det siste punktet er ikkje dette noe dramatisk skifte frå gjeldande system, og heller ikkje frå andre meir eller mindre sekulære lovsystem i Midtausten, som Egypt, Algerie og Syria.

Ingen kommentarer: