mandag 14. oktober 2013

Libya: bruddliner

Fire dagar etter at Libya var i verdas søkelys igjen, i noen få formiddagstimar, er det fortsatt like uklart kva det egentlig var som skjedde da statsminister Ali Zaidan vart bortført av ei militsgruppe, for så å bli befridd av ei anna. Det var eit kuppforsøk, sa Zeidan sjøl etterpå, utan å seie kvarifrå dette forsøket skulle ha komme frå. Den gruppa som skulle ha tatt ansvaret, "Dei revolusjonæres operasjonsrom", nekta seinare for at det var dei som stod bak og påstod det var infiltratørar som hadde misbrukt namnet deira. Det var også motstridande forklaringar på kva bortførarane hadde å utsette på Zaidan; noen påstod at dei hadde ein arrestordre for "korrupsjon", igjen ikkje presisert, og benekta av påtalemakta. Andre påstod det var fordi Zeidan skulle ha kjent til den amerikanske arrestasjonen av Qa'ida-leiaren Abu Anas al-Libi fem dagar i forvegen, men også det vart benekta av andre talsmenn. Altså relativt kaotisk, eit bilde på Libya i dag.

Bruddliner i Libya: Milits mot stat
La oss sjå litt må mulige årsaker, eller "bruddliner" som libyisk politikk er delt inn etter, som åleine eller i kombinasjonar kan ha ført til det relativt dramatiske dømet på problema der. Det første er naturligvis rett og slett motsetninga mellom "staten" og "militsane", det grunnleggande problemet i landet idag. 

Dette er blitt kalla ein "dobbelmakt-situasjon", eit namn på ein etterrevolusjonær situasjon der element av "det gamle" og det "nye" systemet ei tid eksisterer sammen, før eitt av dei vinn og skyv det andre ut. Slik sett er ikkje uttrykket heilt rett, for både dei revolusjonære militsane på den eine sida, og forsøka på å skape ei "normal", sentralisert statsmakt med valgte organ, politi og hær på den andre er "nye", eit resultat av opprøret mot Qaddafi-styret. Rett nok er det igjen noen byråkratar frå det gamle styret i den gjenoppbygde statsapparatet, men sjølve systemet til Qaddafi var så sært at det er lite og ingen ting igjen av det. Trass i at dei brukar begrepet "revolusjonære" har heller ikkje militsane noen annan strategi eller plan for eit anna styre enn den nye staten. Problemet er rett og slett at dei har våpen og (lokal) makt, og dei vil ikkje gi noen av dei frå seg, til ein svak sentralstat dei ikkje stolar på ennå. Men ingen av desse gamle opprørsmilitsane er heller i noen systematisk opposisjon til staten, og fleire av dei samarbeider gjerne, noen har også fått status som "hær-avdelingar" og "politi", utan at det har endra deira arbeidsmåte og kommandostruktur, dei er fortsatt styrt av kvar sin militsleiar. Verre er det nok for dei som ikkje har fått slik status, regjeringa snakkar om å prøve å trekke inn våpen og pensjonere desse "overflødige" gruppene, men det har så langt blitt tomme ord, det har ikkje vore på tanke å prøve å avvæpne dei med makt, det ville vore ei sjølmordsline for noen som prøvde. 

Partipolitiske skilleliner
I denne svake sentralstaten finnes det også ulike politiske retningar, sjøl om dei er svake og uferdige - i vala til nasjonalforsamling var dei alle fleste valde på personlig basis (stammeleiarar, andre truverdige menn, mest menn), men noen få vart også vald på partilister. Dette er nye lister, nye parti, og den politiske eller ideologiske identiteten til dei er nok relativt vag. Men det har gruppert seg ut to blokker, der den eine blir kalla meir "liberal", og var leia av Mahmoud Jibril, som var ein frontfigur under opprøret mot Qaddafi. Han vart likevel ramma av å ha hatt ein posisjon i det gamle styret for fleire år sidan, og vart pressa ut. Erstattaren var samme Ali Zaidan, den nåverande statsministeren. 

Den andre blokken er dominert av det libyiske Muslimske brorskapet. Det er trulig det største "partiet" i Libya, men det seier ikkje så mye; det er også ganske rudimentært og svakt, og prega av at Brorskapet var hardt undertrykt under Qaddafi. Dei som nå leiar det, kjem derfor i stor grad frå eksil i Egypt, og blir av mange oppfatta som "egyptarar", og er naturligvis som alle Brorskapsgrupper i Midtausten, prega av Brorskapets nederlag i Egypt i sommar. Som sagt, vi skal ikkje legge for mye i merkelappane, men det virkar klart som det er ei motsetning mellom desse to politiske "blokkane", og sist helg gjekk det mange rykte om at det var Brorskapet, og deira leiar av nasjonalforsamlinga, som stod bak kidnappinga av Zaidan, altså i allianse med ein av militsane. Naturligvis tilbakevist, og vi veit ikkje kor mye som ligg i rykta, men det kan vere det Zaidan hinta til da han snakka om "kuppforsøk". 

Geografiske skilleliner
Så langt ser det ut til at denne hendinga har vore ein "Tripoli-konflikt", og har altså lite å gjere med dei geografiske bruddlinene i Libya. Desse har derimot vore desto viktigare i den langvarige, og minst like alvorlige konflikten om oljeeksporten som gjekk tidligare i sommar. Mange i Benghazi i aust kjemper for, i det minste autonomi i eit føderalt Libya, noe som sentralregjeringa i Tripoli set seg skarpt imot. Også grupper i det tynt befolka Fezzan på ørkenkanten i det sørvestlige hjørnet av Libya har ymta frampå med det samme; og dette er altså dei klassiske tre komponentane i Libya: Tripolitania, Cyrenaica (aust) og Fezzan - slik kolonimaktene ville dele landet etter 2. verdskrig, og slik Libya var delt i den første, føderale perioden under kongedømmet, fram til 1963. 

Desse konfliktane førte i sommar til at lokale leiarar i Benghazi erklærte Cyrenaica som sjølstyrt i juni, og planla å sette opp sin eigen hær, samtidig som dei viktigaste oljehamnene der vart stengt av ein boikott - det var i aust (mye av) oljen vart henta opp, og da skulle pengane bli verande der. Sentralregjeringa vedtok seinare å flytte hovudkvarteret for det libyiske nasjonale oljeselskapet til Benghazi, utan at det hjalp til å opne opp at hamnene, krava om lausare band til Tripoli er stadig ei konfliktkime. 

Islamistiske skilleliner
Dette heng også sammen med utviklinga av meir radikale islamistiske grupper i landet. Under opprøret mot Qaddafi var det heile tida ein allianse mellom liberale (i byane), regionale og islamsk-orienterte grupper, der dei siste stod sterkt særlig heilt aust i landet (som i byen Derna). Seinare har det oppstått nye grupper, tildels tidligare opprørarar som har blitt meir religiøst bevisste, tildels heilt nye retningar som vi kan rekne som meir salafistiske. Det er mange slike (og slett ikkje samordna), men mest kjent er dei som har tatt namnet "Ansar al-shari'a". Dette namnet dukkar nå opp mange plassar i etterkant av den arabiske våren, i Tunisia er dei dominerande mellom salafistane, i Egypt har jihadistar i Sinai brukt samme namn, og i Jemen og andre stader finn vi slike "Ansar". Vi veit ikkje ennå om dette er ei sammenhengande rørsle, eller meir eit "merkenamn" som ulike grupper med nokolunde samme profil finn det tenlig å bruke. Kanskje er det ein blanding. 

Ideologien er heller ikkje heilt klar; dei er blitt kopla til al-Qa'ida, men dei er trulig ikkje der, iallfall ikkje ennå, og dei er heller ikkje opplagt som "jihadistar" over alt, sjøl om dei noen stader har brukt slike verkemiddel. Mest trulig ligg dei ideologisk ein stad mellom dei reine jihadistane, og salafistar som heller bruker "aktivistisk massemobilisering", altså ein stad mellom demonstrasjonane og bombane, men med sterke innslag av direkte aksjon. Det er iallfall inntrykket så langt. I Libya vart dei knytta til angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi i fjor haust, dei nekta for skuld her, men vart likevel kjeppjagd frå byen av ei sivilbefolking som var takksame til USA for deira rolle i krigen mot Qaddafi, og løyste seg formelt opp i landet seinare, men er nå tilbake. 

USA og arrestasjonen av al-Libi
Støtten til USA og vestmaktene som tok del i krigen er fortsatt sterk, men bryner seg også mot ein veksande patriotisme om at "vi skal klare oss sjøl", og motvilje mot innblanding utanfrå. Trulig er det dette meir enn noen sympati for al-Qa'ida som gjorde så mange libyarar opprørte då USA noen dagar før i eit raid arresterte Qa'ida-mannen kjent som Abu Anas al-Libi for rolla han spilte (eller skal ha spilt) under bombinga av amerikanske ambassadar i Kenya og Tanzania i 1998. Han er den siste av dei som var med på den aksjonen som stod på amerikanaranes "hit-list", og er nå i amerikansk forvaring. 

For libyarane spilte det nok større rolle at han var libyisk statsborgar, tatt av ei framand makt. Det spiller nok også inn at al-Libi ikkje ser ut til å ha vore aktiv i al-Qa'ida sidan rundt 2001; han var del av ei gruppe libyiske islamistar som vart misnøgd med Bin Ladens "globale line" og ville fokusere på Qaddafi og Libya, og såleis trakk seg bort frå Qa'ida-leiinga. Al-Libi sjøl vart fengsla i Iran, og sat der i mange år før han i 2012 kom tilbake til Libya, og ser ikkje ut til å ha vore aktiv sidan, etter det som er rapportert; han har derfor ein viss dåm av å vere Qaddafi-motstandar meir enn internasjonal terrorist for dei. For amerikanarane er naturligvis dette irrelevant, det er ingen tvil om at angrepa i Aust-Afrika, som det er alminnelig antatt han deltok i, var ei terrorhandling med over 200 drepte, og som han må stå til rette for. 

Den samme nyvunne "patriotismen" finn vi forøvrig også i forholdet til den internasjonale straffedomstolen i Haag. Dei har nylig gitt opp å få utlevert Qaddafis "spionsjef" Abdullah Senussi, som sit fengsla i Libya, og går med på libyaranes krav om at han skal dømmas der (med den forskjellen at han da nok vil få dødsstraff, så ikkje i Haag). Ein seier for regjeringa i Libya, som likevel måtte bite i seg nederlaget om at dei ikkje klarte å stille Qaddafis son Sayf al-Islam for retten - for han blir halde fangen av ein milits i nord-vest-Libya, og dei har konsekvent avvist å sende han til Tripoli for domstolane der. Han var for verdifull for dei som byttemiddel og symbol på deira sjølstendige makt. 

Bruddlinene er slik mange. Ingen av dei har ført til noe fullstendig sammenbrudd ennå - kanskje oljeblokaden er den farligaste så langt, sidan oljepengar kan halde Libya sammen. Vi veit ikkje ennå om libyarane klarar å finne eit balansert system som veg sjølstendetrongen til dei lokale gruppene opp mot ei sentralmakt som kan sakte vinne tillit hos folk, som kan gi tryggheit i dagliglivet og som er kapabel til å styre. Men det er klart at hendingane i førre veke er eit signal om at denne balansen ikkje er der ennå.