Libya: Meir sharia?

Leiaren for overgangsrådet i Libya, Mustafa Abd al-Jalil har sagt at det nye Libya skal baseras på sharia, noe som har ført til uro rundt omkring. Inntil vidare har vi berre hans utsagn, men la oss berre rekapitulere kort:

Nesten alle muslimske land har ein eller annan referanse til Sharia i sine grunn- og basislover, Tyrkia er einaste vesentlige unntak. Som oftast har dette liten eller ingen innverknad på dei faktiske lovene, som i hovudsak er sekulære og basert på europeisk lov med lokal tilpassing. Unntaket er familielover som i dei fleste land er bygde på islamske prinsipp, men med moderniseringar. Islamsk straffelov er berre innført i det vi kallar "islamistiske" land, dvs. Iran, Sudan, Saudi-Arabia, og noen til (delar av Nigeria). 

Slik er det også i Libya, dei har i hovudsak sekulære lover, men islamske grunnprinsipp i familielovene. Dei er likevel, i familielova frå 1984, mellom dei som har gått lengst i modernisering. Kva gjeld viktige punkt:

- Minste giftealder er satt til 20 år for gutter og jenter. Meir konservative land har lågare minstealder, som 15 eller 16.

- Polygami er tillatt, men må godkjennas av retten, eller at den første kona har gitt skriftlig aksept for det.

- Mannens skilsmisse (talaq) er tillatt berre etter rettsbehandling. I samsvar med rettsskolen som dominerer i området, har retten også relativt vid fullmakt til å innvilge ei kone skilsmisse utan mannens aksept. 

- Arv følger, som i dei fleste land i Midtausten, klassiske reglar med redusert andel for kvinner.

Det Abd al-Jalil nemner, er dermed i seg sjøl ikkje så dramatisk. Han seier at "sharia skal vere ei viktige kjelde til lovene". Dette er standardformulering som dei fleste land brukar, men noen, som Egypt, har styrka dette til å si "den viktigste kjelda". Det i seg sjøl treng ikkje ha noen betydning for faktiske lover. Det som betyr noe er innhaldet, kva slags lovreglar som faktisk blir foreslått endra.

Her nemner Abd al-Jalil to ting: For det første at restriksjonane på talaq skal lettas. Det kan kanskje bety at han ønsker å fjerne kravet om rettsbehandling. Men i mange land krevas det også offentlig registrering sjøl om retten ikkje kan nekte mannes skilsmisse, og da kan retten fortsatt fordele den økonomiske byrden, som kan ha samme dempande effekt på skilsmisseiveren (retten pålegger mannen større byrde dersom dei ikkje aksepterer skilsmissegrunnlaget). 

Det andre er islamske bankreglar. Det er ei langt meir uvanlig endring, for så vidt som det går utover shariaens klassiske domene, familielovene, og går inn i økonomisk lov. Dei fleste land tillater naturligvis islamske bankar (som ikkje tar eller gir rente, men løyser innteninga på anna vis). Men svært få forbyr andre bankar, dei som gir rente, å operere. Dersom Libya skulle gjere det, så ville det vere i det minste ei klar symbolsk markering, og kanskje også gi problem i oljeøkonomien.

Men så langt må vi kanskje tolke dette først og fremst som politiske markeringar. Med unntak av det siste punktet er ikkje dette noe dramatisk skifte frå gjeldande system, og heller ikkje frå andre meir eller mindre sekulære lovsystem i Midtausten, som Egypt, Algerie og Syria.

Libya: Etterkrigstid

Ein historisk dag for Libya. Utover dagen er det vel klart at vi kan feste lit til meldingane (og bilda) om at Qadhafi er død, sjøl om detaljane i omstenda rundt er uklare. I kveld er det også motstridande meldingar om dei to gjenverande sønnene Sayf al-Islam og Mu'tasim, dei som stod faren nærmast, er tatt, såra, drept eller omringa. Det får vi vel klarheit i løpet av morgondagen. Men enten dei er fri og prøver å samle dei siste restane av lojale rundt seg, eller ikkje, så er det berre snakk om oppreinskingsaksjonar, kortvarig eller langvarig. Mye av det sørlige Libya, ørkenområda, er nok fortsatt utanfor det nye styrets kontroll, og det kan oppstå gerilja eller små utbrudd som i Triopoli for noen dagar sidan. Men Krigen i Libya med stor K, dei store krigshandlingane, er over.

Kven vann? Ja, al-thuwar, opprørarne, naturligvis. Men kven er dei / kven av dei? Det veit kanskje dei like lite som oss. La oss berre ta noen problemstillingar:

- Den beste måten å sjå skillelinene på akkurat nå er kanskje geografisk. Vi kan snakke om fire distinkte geografiske sentra for opprøret:
     - Benghazi og det øvrige Cyrenaica, det vi vart vant til å kalle "Aust-Libya". Her starta demonstrasjonane, her vart dei til eit væpna opprør da avdelingar av soldatar deserterte, her var det "frigjorte Libya" gjennom heile våren. Her sat overgangsrådet, og byar og administrasjon fungerte rimelig greitt gjennom våren. Dei har hatt erfaring med å administrere. Men, dei klarte ikkje å komme seg ut av sitt innesperra område. Det var ikkje derifrå seieren kom. Overgangsrådet sit i hovudsak fortsatt i Benghazi, sjøl om noen av dei er flytta til Tripoli nå.
      - Misurata, den tapre byen som heldt ut åleine mot overmakta i månadsvis, under voldsomt press og stadig bombardement. Åleine og isolert, først på forsommaren kom det ein opning via havet, så dei fekk forsyningar inn. Men dei heldt opprøret i gang utan hjelp frå andre. Det veit dei også å gi beskjed om i dag, dei klarte seg sjøl, og vil ikkje ta imot ordre frå noen, takk skal du ha. Dei organiserte sitt sjøstendige opprørsråd som framleis styrer byen. Overgangsrådet i Benghazi kan få styre på med sitt, men her i Misurata bestemmer vi sjøl. Sjølbevisstheita er stor, og forakta for dei som hadde det hyggelig borte i Cyrenaica mens vi blødde og sloss ligg knapt under overflata.
    - Jabal Nafusa, eller "fjella i vest". Dei beit seg fast, sjøl om Qadhafi var nær på å overkjøre dei. Men det var frå desse gruppene oppe i fjella at omskiftet i krigen kom. Da dei klarte å erobre ein grensepost mot Tunisia og dermed fekk kontakt med omverda, fekk dei inn våpen, og ikkje minst erfarne offiserar (også utanlandske) som trente deira hobby-rebellar opp (iallfall litt). Her oppe frå rykka dei raskt ned mot kysten og feia Qadhafis frykta milits til sides, og rykka som vi hugsar inn i Tripoli så raskt at journalistane knapt klarte å hoppe ut av vegen. Det var dei som vann krigen, gløym ikkje det. Jabal Nafusa er området til berberane, den språklige og etniske minoriteten (10-12 prosent av innbyggarane), det har ikkje vore så viktig i forhold til dei andre - det var også arabarar med i deira front - men det er iallfall med i deira sjølkjensle.
    - Tripoli, hovudstaden som var målet. Her var det alltid opprørarar i skjul, og dei steig med ein gong fram og frigjorde byen når kampen kom dit, seier dei sjøl. Nei, seier dei frå fjella, det var vi som gjorde det, de andre er berre gratispassasjerar som ikkje leid vondt da Qadhafi sat her - og kven var det som gjekk ut i gatene på hans kommando forresten? - så kom ikkje her. Ta denne Belhaj, islamisten som var "leiar for opprørsgruppa i Tripoli" og er blitt sikkerheitssjef i byen nå, kvar var han da kampen stod? - Nei, verken eller, seier soldatane frå Misrata, det var vi som gjorde forskjellen, da vi rykka inn mot Tripoli frå aust, korkje Nafusa eller dei lokale var det som fekk regimet til å tippe over, men oss.

Denne kampen om historia er naturligvis også ei rivalisering om kven som skal mest ha si nå. Misurata ser seg som det nye senteret i Libya - urealistisk, for både Tripoli og Benghazi er mange gonger større i folketal. Men innverknad skal fordelas ut frå kven som har lidd mest, og kven meir enn Misratarane? Benghazi-folket skal iallfall passe seg for å tru dei skal få bestemme.

Slik rivalisering vil nok bli på det verbale, får vi håpe, det er ingen tegn til at det bli voldelig mellom seierherrane. Men det skaper problem for å ordne eit nytt politisk system, fordi det finnes ikkje noen mekanismar for å løyse slike balanseproblem, det er knapt nok noen fora der dei kan lufte sine forhåpningar og diskutere dei på ein målretta måte. Overgangsrådet er klar over dette, og tar representantar frå alle grupper inn i sine organ, men det sit altså fortsatt for det meste i Benghazi og har ennå ikkje vist evner til å skape den fellesskapsfølelsen som er må skapas, og spesielt nå når den felles fienden er tatt.

Tribalisme, stamme-motsetningar, er jo også ein ting alle snakkar om. Er det viktig? Kanskje, og kanskje ikkje: Det må ikkje bli eit hovudproblem, men det kan  bli det, dersom dette er den måten dei uungåelige konfliktane blir "fortalt" på. Altså, at libyarar som er usamde med andre, eller kanskje berre fryktar at noen andre skal få bedre tilgang på ressursar enn seg sjøl, set på seg "stamme-briller" og seier at den og den der står på feil side, fordi han er med i den og den stammen, og så må derfor alle andre i stammen også vere medskuldig. Vi har sett det i jakta på "Qadahfi-lojale stammer", som kanskje ikkje tenker på seg sjøl som stammemedlemmer i det heile (eller legg vekt på dette), men blir plutselig svært opptatt av den identiteten når noen andre peiker på dei som "ein slik ein". Stammar som var noe "gammeldags" og ubetydelig før, kan dermed bli eit mønster for nye skilleliner.

Noe av det samme kan gjelde motsetninga mellom islamistar og sekulære. Det kan bli eit problem, spesielt om det også blir ein "måte å fortelle" (oppfatte) underliggande politiske og personlige motsetningar. Som oppfatninga hos fjell-folka om at (Tripoli-mannen) Belhaj har begynt å albue andre til sides - og han er jo kjent som islamist. Så blir "islamisme" plutselig aktuelt. Men, sidan dei fleste libyarar nok er "midt på treet" når det gjeld islam og politikk - Libya skal ha ein islamisk identitet, men på ein nasjonalistisk meir enn på ein strengt religiøs / islamistisk måte - og sidan organisert islamisme og salafisme er svak i landet etter Qadhafis undertrykking, er det kanskje ikkje der dei farligaste motsetningane oppstår, iallfall ikkje i første omgang.

Roper ein på ulv stadig vekk, peiker ein berre på alle farar som kan oppstå, går kanskje lesaren trøtt. Og Libya må ikkje gå i oppløysing eller få ulivssår. Det er ein patriotisk einskap nå rundt revolusjonen (mellom dei som deltok!), og dei har ein stor felles ressurs i oljen som dei kanskje ser må styras i fellesskap om noen skal få nytte av den - ingen oljeutvinning, ingen rikdom. Det kan vere sporar til å finne måtar å løyse slike øydeleggande indre strider. Det kan gå bra, når vi ser i eit perspektiv på noen få år fram i tid; såpass trengs nok for å skape eit modent politisk system. Men det finnes skjær i sjøen, og det er lurt både for observatørar og dei som skal ha med landet å gjere i framtida, å gjere seg kjent med dei for å unngå lumske farvatn.

Jemen / Nobel: Tawakkul Karman

Fredsprisen er altså tildelt Tawakkul Karman frå Jemen, sammen med dei to frå Liberia. Kven er Tawakkul Karman?

Mellom dei mange ulike kreftene som står bak opposisjonen og opprøret i Jemen, har Karman vore kjent i fleire år, som journalist og menneskerettsaktivist. Opphavet til hennar engasjement skal ha vore da noen landsbybeboarar vart kasta ut av jordherren sin i Ibb, eit område midt i landet. Ho blir nå av Nobel-komiteen trukke fram som ein kvinnerettsaktivist, noe som jo er riktig, men hennar arbeid har tydelig vore breiare, ho kallar seg også som ein "forkjempar for Jemens ungdom", og er del av ein allmenn sosial reising for dei underpriviligerte. I dag står kravet om at president Salih skal gå fremst på dagsordenen.

Interessant er kanskje også at ho er medlem av det islamistiske partiet Islah. Dette er eit sammensett parti, viktige delar av det ligg nær opp til det moderate egyptiske Muslimske brorskapet, mens andre delar ligg nærare ein konservativ salafistisk profil, og atter andre (og kanskje leiarskapen) først og fremst representerer eit stammestyre. Karman hører openbart til dei meir, kanskje dei mest, liberale straumdraga i partiet. Ho har m.a. kritisert det for kvinnesynet deira, mest konkret da Islah blokkerte eit lovforslag om å heve minstealder for giftemål til 17 (formelt er minstealderen i Jemen 15, men dette blir ofte omgått i det stille av fattige foreldre, slik at barneekteskap ikkje er uvanlig).

Ho blir derfor angripe av dei mest konservative islamistane, samtidig som ho altså held fram som medlem i dette islamske partiet. Det er jo eit interessant fenomen at ein kvinnelig, vi kan kanskje si feministisk, islamist får Nobels fredspris for sin kvinnekamp. At ho starta sin aktivisme iført niqab (som ho snart tok av, til fordel for ein meir vanlig hijab), er med og understrkar dette.

Prisen til Karman er utan tvil god og riktig, og understrekar viktigheita av denne typen kvinnekamp frå grunnplanet, og er også med å sprer breidda. Vi hadde eit møte i Studentersamfunnet i Bergen i går kveld, der Sara Rasmussen korrekt poengterte at den arabiske våren ikkje hadde satt kjønnsrelasjonar noe spesielt på dagsordenen. Denne prisen er nok med å rette opp det bildet, og kan fokusere på eit viktig aspekt. Men samtidig understeker det at dette er del av ein total sosial og politisk kamp, integrert i kamp for ungdom, for fattige, og for politiske rettar. Og det viser altså at det ikkje treng vere motsetning mellom å arbeide mellom islamistar og å kjempe for kvinnerettar i eit muslimsk land. Sjøl om kvinnekampen da til dels må føras innanfor eige parti og innan eigne rekker.

The "Arab Spring" - an overview

Denne bloggen har ligge i dvale noen veker, mens undervisning og andre arbeidsoppgåver har fått førsteprioritet. Men ting skjer fortsatt i området. I første omgang tar vi her ei oppsummering av "våren", halde som innleiing på Paulo Freire-seminaret ved UiB i førre veke. Noe har vi drøfta før, men her meir oppdatert og samla.


What released the series of events we call the "Arab Spring"? It was probably best seen as a combination of two variables: There is a common factor, which is demonstrations for democracy, sharing ideas, dominated by youth, but also by middle class. This is seen throughout the Middle East, there was demonstrations in every Arab country and the general protest movement even spilled over into Israel and other neighbouring countries. Thsis is what call “the facebook generation”.


Another variable is the local context, which is different for each country. Here national politics, local economics etc. play in. The local factor determines whether the common struggle for democracy broke out into revolt and regime change or not.


A summary of the situation today may be:

- The democracy movement remained confined to the original youth and middle class segment in countries such as Morocco, Algeria, Jordan, Oman, and Sudan. All had demonstationss, some like Morocco for a long time, and wrought concessions from the governmentt, but they did not lead to revolts, and the rulers of all these countries seem not to need have concern for their future.

- The movement broke out of its original framework and latched on to wider movements in Tunisia, Egypt, Libya, Yemen, Bahrain, and finally Syria, which for a long time looked like it would fall into the first category. As we know, it has led to regime change in the first three countries, Tunisia, Egypt and Libya; it led to defeat and repression in Bahrain, while the last two, Yemen and Syria are undecided, the most likely bet is that there will be a change of some sort in Yemen, while it is to early to tell the result in Syria.

We do not have time for the details of each country and why it failed or succeeded, but we can use Yemen as an instructive example of how complex the movement for change can be. The protests consist of at least the following elements:

       - Youth, the facebook people, at the university who has staged a continuous protest rally there for more than six months now.
       - Tribes in the north who revolted because they wanted more resources to the far north.
       - Secessionists or autonomists from the south, mostly socialist in orientation, who want to break the old South Yemen free if possible.
       - Two different factions of the dominant Hashid tribe, who used to support the regime, but now each want to place their own leader at the top.
       - Allied to them, a fairly moderate Islamist party who used to be in government
       - Jihadist groups who have taken control of some towns in the far south.
Currently all of them, except the jihadists who fight on their own, are more or less united against the president, but each of them have contradictory aims for what they want. The youth want democracy, the tribes want to have a tribal president, the regionalists want a weak state and money for themselves.


So that is the local element. What about the common factors, what released the wave throughout the region?

- One was political, several of the leaders were old and wanted to put their sons as heirs, institute a “dynastic republic”. The revolts tried to shortcut that process before it was too late. This was the case in Egypt, Libya, Yemen, and partly Tunisia; Syria is the only country where such dynastic change has already succeeded.

- Another was economic and social. The global finance crisis caused greater unemployment, particularly among those employed by a state that had less money either to pay wages or to hire people. That meant that educated people who before expected to find jobs in the state, now faced unemployment, and those already employed did not get wages or wages they were no longer able to survive on. There were always many poor, but now there were new poor, which led to frustration among educated youth.

Another common factor was the youth activists.

Since this is a seminar about education, it must be noted the importance of the education of these youths. There is clearly quite varied quality of education in the Middle East, where rote learning still dominates, and also because teachers have not for years had living wages (e.g. Egypt) and have had to get a second or third job that cuts into their teaching jobs, but there is still now a class of more educated youth spreading and venting frustration.

Equally obvious is the importance of spreading Internet use over the last years. Internet cafes are everywhere, but maybe the most important tools were not exactly Facebook or Twitter, but more lower tech tools like SMS and cell phones. There is an explosion of these, many of these people now have access to cell phones and have learned to make use of their potential

And of course, the spread of ideas through pan-Arab media. Al-Jazeera set the trend for many pan-Arabic TV stations which has followed them in opening up for discussion and debates, unknown before. Even national TV stations had to follow up. There are new newspapers, critical local papers like Masri al-Yawm and Shuruq in Egypt are allowed, and found audience not so much among the poor, but certainly among the educated. These grew in the last five or six years.

Social problems are also present in most Arab countries. We can see this in Egypt in particular, with a history of worker’s demonstration over the last few years. The Spring did not come out of nowhere, there had been factory occupation and clashes over last years, and the Kifaya movement a few years back organized large demonstration, but did not catch on like it did this spring

What about Islam? It is not important for all, not at forefront of the democracy debate, but for many there is no contradiction between more democracy and more Islamic government. The role of so-called moderate Islamism, the Muslim Brotherhood is crucial. Many of their leaders are old and conservative in their tactics, but many of their youth had worked with the Kifaya and had partly the same intellectual background as the secular students that had been working for democracy, and forced the older generation to participate. That helped tip the balance, since MB controlled huge numbers of people and could make a large demo into a massive one. More conservative Islamists, the salafis, did not support the revolution originally, because they were in principle opposed to revolts against the ruler, but they joined later and have become politicallly active. So there are important changes in the Islamist landscape.


Is it a youth revolution? Yes and no. They are a common factor, certainly, but in the hot-spot countries, the revolts needed a larger audience to actually topple the regimes. What now happens to the youth in those three countries where they have won, is an open question. There are follow-up demonstrations, continued unrest, calls for “do not hijack our revolt”. It remains to be seen how far they will be successful, and indeed how much of the old system will survive into the new order.