Mye som skjedde i går, noe uventa og noe som kanskje kastar lengre skygger. USA starta bombinga av Syria mye raskare enn forventa, og dei bomba tildels andre plassar og andre grupper enn venta. Begge delar er forståelig, men det er ikkje sikkert det gjer oppgåva lettare.
Dette har hendt:
Tysdag utvida altså USA sine bombeangrep til også å omfatte Syria, slik dei hadde annonsert dei ville gjere. Men det var uventa at desse ikkje var fokusert berre på IS og deira "hovudkvarter" i Raqqa, nord-aust i Syria. Rundt halvdelen av dei amerikanske bombene vart sluppe i eit heilt anna område, vest for Aleppo i nord-vest, og skal ifølge amerikanarane ha hatt ei anna, til nå ukjent, gruppe kalla "Khurasan" som mål. Det ser også ut som om Nusra-frontens områder vart truffe, og dei har i dag meldt at ein av leiarane deira, al-Turki, vart drept i dei amerikanske angrepa.
Alle desse er jihadistiske grupper involvert i terror, og om det er som amerikanarane seier at Khurasan-gruppa hadde ferdige planar om angrep mot amerikanske eller europeiske mål, så er det ingen grunn til å bli overraska over at amerikanarane nytta høvet til å slå til mot den trusselen. Ikkje desto mindre kan det vere med å gjere hovudoppgåva, å bekjempe IS og trusselen deira, vanskeligare. Vi bør derfor sjå tysdagens angrep som to ulike operasjonar, den mot Aleppo-regionen og "Khurasan" / al-Nusra på den eine sida, og den mot Raqqa-området og IS på den andre.
Den nye trusselen, "Khurasan"
Vi veit ikkje så mye meir enn det amerikanarane sjøl har opplyst om denne til nå ukjente gruppa. Men går vi ut frå det dei seier, så er det altså nok ein avleggar av al-Qa'ida. Det er litt uklart om dei har brutt med den "offisielle" Qa'ida-greina i Syria, Nusra-fronten, eller om det berre er ei arbeidsdeling mellom dei - det siste virkar mest trulig, og det er også uklart om Khurasan har eigne basar eller om det var Nusra sine som vart bomba tysdag, men Nusra vart iallfall også ramma.
Uansett, Khursan har altså ikkje noe med IS å gjere, etter at IS / ISIS braut med al-Qa'ida i fjor og starta den ekspansjonen vi har nå sett. Mens både IS og Nusra-fronten har fokusert på den "nære kampen", å slåss mot lokale fiendar og/eller bygge ein "stat" der, så skal denne Khurasan-gruppa - som vi ikkje veit korkje kor stor den er - ha fortsatt med det "gamle" Qa'idas fokus på den "fjerne kampen", mot USA og Vesten, altså terror i våre verdsdelar. Derfor oppfattar USA dei som meir farlige for seg enn den langt meir slagkraftige IS, som held seg i Irak og Syria.
Det er vel og bra, og altså lett forståelig for oss som bur i Vesten. Problemet er korleis dette ter seg i det syriske perspektivet. For her er det stor forskjell på IS og dei andre jihadistane: Mens IS legg under seg og slåss mot dei andre opprørsgruppene like mye som mot Assad, så rettar Nusra-fronten våpna sine berre mot Assad, og unngår kamp mot dei andre opprørane, til tider kan dei tilmed samarbeide. Nusra blir derfor i stor grad respektert som ein del av kampen, mens IS blir oppfatta som bitter fiende av dei andre opprørsgruppene.
Når USA derfor har fokuset sitt mot IS og ikkje Assad, og så utvider dette til anti-Assad-rørsla Nusra, så blir det oppfatta av mange i Syria som at USA berre slåss for seg sjøl, ikkje for deira sak. I tre år, og med 170.000 drepte syrarar, så har USA og dei andre i Vesten nekta å blande seg inn i kampen, fordi det var så komplisert. Nå, som USA sjøl kan vere trua, da er det ikkje så vanskelig lenger.
Derfor er skepsisen mellom syriske opprørarar større når dei ser korleis USA gjennomfører dette, sjøl om det jo er dette, større vestlig og amerikansk engasjement i Syria, dei heile tida har bedt om.
Fronten mot IS: Vi veit kven vi bombar mot, men kven bombar vi for?
Dette kan vi også sjå reflektert i kven som deltar. Reellt sett er jo dette eit amerikansk foretak, det er dei som stiller med slagkrafta, og spesielt på syrisk side, der europearane er meir tilbakeholdne. Men det har vore viktig for USA å snakke om ein "brei koalisjon" med andre arabiske land, rett nok ikkje akkurat noen demokratiske paragon; Saudi-Arabia, Emirata, Qatar - men man tager hva man haver. Diplomatisk kan ein bruke det. Men desse var berre med på angrepa i nord-aust, mot IS og Raqqa. Dei deltok ikkje i angrepa i nord-vest, mot Nusra, dette var ein rein amerikansk operasjon, ut frå amerikanske sikkerheitsbehov. Her ser vi alt at koalisjonen har noen spenningar. Mission creep er alt i fullt sving, måla utvidas og omformuleras frå dag til dag, og kor lenge heng dei lokale allierte på?
Men som mange har påpeikt, sett nå at USA klarer å bombe IS frå kartet i Raqqa-området - kva så? Noen må jo da ta over området. Men kven? Det er jo ingen bakkestyrkar som står på USAs side, iallfall ikkje her - dei nærmaste måtte vere den Frie Syriske Hæren, som Obama tidligare håna, og som altså er kanskje den svakaste av opprørsgruppene og knapt eksisterer i følge noen observatørar. Men dei er uansett langt borte, i Idlib og andre områder i nord-vest. Dei einaste som kan nå fram og dra nytte på bakken av USAs bomber, det er regjeringsstyrkane, altså Assad. USA nektar for å samarbeide med Assad, men dei har iallfall informert syriske styresmakter om at bombeflya er på veg - men så slengt på røret for å unngå å høre at Assad-folka svarar "OK".
Kva gjeld Assad-styret, så er det nesten blitt oversett at Israel samme dag skaut ned eit syrisk fly som hadde forvilla seg, openbart ved feilnavigering, over grensa på Golan. Det er første gong på tredve år, men viser iallfall at Israel ikkje har lyst på nokon oppmjukning overfor Assad, uansett kva USA kan bli tvungen til.
Det som var den største opprørsalliansen utanom Nusra/IS, er dei som vart kalla den "Islamske Fronten", som har hatt backing frå Saudi og Qatar (visstnok frå begge to, men da trulig til ulike grupper innan alliansen). Dei blir kalla salafistar, altså konservative islamistar, og vil ikkje vite av samarbeid med USA og Vesten, men er altså også bitre fiendar av IS. Det er likevel også ei ganske amorf gruppe, og vi veit heller ikkje kor sterke dei er idag, og kva deira agenda og målsetting nå er, utover å bekjempe Assad. Det er ikkje sikkert dette vil vise seg å vere grupper som er så behagelige å ha på si side, men det kan altså vere at ein ikkje har så mange val, når ein ("den store koalisjonen") nå først har vada inn i denne syriske labyrinten.
onsdag 24. september 2014
torsdag 18. september 2014
Ein seks-punktsplan mot IS
Både norske og andre politikarar er i villreide om kva dei skal gjere mot IS. Krig, ikkje krig; norsk bidrag, ikkje norsk bidrag? Vi forskarar er vage og seier at det er komplisert og ein må passe seg - som er rett. Men, i ånda om å vere til nytte og gi klare svar: Her er eit forslag i seks punkt for å bekjempe IS:
1. IS må bekjempas militært, men det kan ikkje vere USA som tar den kampen. Heller ikkje andre arabiske land som Saudi-Arabia eller Egypt, det må vere irakiske styrkar. Det kan ikkje vere ”dei fremmende som vil påtvinge oss sitt styre”.
2. Det irakiske militæret i dag er for svakt, og dei er uakseptable i nord fordi dei eigentlig er ei samling shi’a-militsar i statlig uniform. Kurdiske peshmerga er naturlige i forsvar av dei kurdisk-befolka områda, men det må heller ikkje bli ein krig mellom kurdarar mot sunni-arabarar i dei sunni-arabiske områda. Sidan vi ikkje har noe ikkje-sekterisk militære i Irak i dag, må ein derfor satse på sunniske militære krefter. Og berre ei slik kraft er synlig nå: dei sunniske stammane i nord og nord-vest (herunder rekna andre sunniske grupper, dei fleste også knytt til stammar på ein eller annan måte).
3. Desse stammane må derfor settas i stand til å ta kampen mot IS, politisk og militært. Dei må gjerne få militær støtte, også frå vestlig luftvåpen, så lenge denne er ”lett på labben”, altså tilstrekkelig til å svekke IS, men ikkje stor nok til å gi inntrykk av ein ”utanlandsk invasjon”. IS ser overmektige ut i dag, mye fordi dei ikkje har møtt noen sterk profesjonell motstand. Dei fann avanserte våpen i Mosul, men har også brukt av dei, og har trulig ikkje evne til å erstatte dei etter tap i kamp.
Trulig skal det derfor ikkje så enormt sterk eldkraft til for å snu det inntrykket - ein treng ikkje heile USAs militærmakt. Det ville også betre inntrykket om det var eit anna land enn USA, kanskje eit ikkje-vestlig land, som tok dette ansvaret frå lufta, men det må vere kreftene på bakken, stammane, som tydelig står i spissen mens dei utanlandske støttar dei. Den avgjerande kampen må uansett føras på bakken, og ein må bygge ein strategi som fungerer utan at utanlandske bakkestyrkar seinare må settas inn for å "berge stumpane".
4. For å få det til, og for å kunne mobilisere vanlige sunniar mot IS, må det på plass ei politisk løysing dei kan tru på. Det må ikkje skapas det inntrykket mellom sunniar at utlendingane kjem for å påtvinge sunniane det shi’a-dominerte regimet som dei gjer opprør mot. For det må det til meir enn denne nye samlingsregjeringa av oppbrukte politikarar. Det må vere eit løfte som sunniane kan tru på, at dei - som varig minoritet - vil kunne ha styring over sin kvardag. Ideen om eit samla, ikkje-sekterisk Irak bør ein ikkje gi slepp på, eit oppdelt Irak er eit svakt land, men såra etter shi’a/sunni-konflikten på 2000-tallet sit trulig for djupt til at sunniane vil ha tru på felles-irakiske løysingar. Bagdad er fortsatt ein delt by, der sunniar og shi’iar knapt kan trygt bevege seg i den ”andres” bydelar. Derfor er nok ei eller annan form for autonomi for dei sunniske områda i nord og nordvest det einaste som kan få dei sunniske stammeleiarane til å slutte opp om ein kamp mot IS. Dei må få eit løfte om dette som er så solid at dei fester tillit til det.
5. USA må kunne snakke med Iran. Utspillet for ei slik politisk løysing ligg altså i Bagdad, og der har Iran stor, kanskje avgjerande innverknad. USA og Iran treng ikkje bli allierte, men dei må vere på talefot og trekke i samme retning i Bagdad. USA må overhøre protestane frå Israel og kunne handtere sin eigen kongress, og dei iranske leiarane må forstå at dei ikkje kan bruke IS-trusselen til å presse USA til å godta Assad-regimet i Syria. Også Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar må velge: er det viktigast for dei å halde fram krangelen med Iran, eller er det viktigast nå å bekjempe IS, og dermed smile pent til Iran så lenge det varar?
6. Irak må tvinge IS ut av Irak og tilbake til Syria, og så stenge grensa. Å bekjempe IS i Syria er ei heilt anna skål, og der har eg ikkje noen grei sekspunkts-plan (ennå. Det vil gå på å svekke IS der og styrke mulige motkrefter, kven nå det kunne vere i det landet). Denne kampanjen her kan derfor ikkje ha som mål å knuse IS totalt, men å svekke dei ved i det minste få dei ut av Irak. Det ville i seg sjøl vere eit stort framskritt, og om Irak da står meir samla og stabilt etter ein felles irakisk kamp mot IS, ville det vere ennå meir positivt. Så står ein betre rusta til å ta neste steg, i Syria deretter.
Dette er ein plan. Den er mulig, mange av elementa er på plass. Fleire sunniske stammar kjemper alt mot IS, men utan å akseptere Bagdad-regimet (og kjemper dermed kvar for seg), fleire oppdagar og reagerer mot IS sitt hardstyre. Bagdad-regjeringa vil nok protestere mot autonomi, men fleire der ser at dette nok må til, og dei har jo uansett ikkje kontroll i nord nå (og ein del shi’aer ser heller ikkje noen grunn til å bry seg med dei oppe i nord). Dei viktigaste problema er nok i punkt 5, det internasjonale: Dersom USA og dei utanlandske tar førarrolla, kan dei store regionale motsetningane komme i vegen for det samarbeidet som må til for å bekjempe IS. Og storstilt retorikk om å ”knuse IS overalt der dei er” må ikkje komme i vegen for meir realistiske delmål, om denne utviklinga skal gå rett.
Norge? Det er ingen forskjell på Norge og andre vestlige land her. Men Norge blir berre involvert dersom dette blir ein stor internasjonal operasjon, og om det blir eit slik stort internasjonalt oppbud, vil det bli det dominerande, og inntrykket skapas lokalt om at Vesten igjen skal påtvinge si løysing. Derfor bør vestlig deltaking ikkje vere større enn det som akkurat skal til for å svekke IS nok til at dei lokale kreftene får overtaket. Så derfor bør Norge, som andre i den store internasjonale koalisjonen, halde seg tilbake. Vi kan gi støtte, men frå ein beskjeden og tilbaketrukken plass, og utan norske soldatar.
1. IS må bekjempas militært, men det kan ikkje vere USA som tar den kampen. Heller ikkje andre arabiske land som Saudi-Arabia eller Egypt, det må vere irakiske styrkar. Det kan ikkje vere ”dei fremmende som vil påtvinge oss sitt styre”.
2. Det irakiske militæret i dag er for svakt, og dei er uakseptable i nord fordi dei eigentlig er ei samling shi’a-militsar i statlig uniform. Kurdiske peshmerga er naturlige i forsvar av dei kurdisk-befolka områda, men det må heller ikkje bli ein krig mellom kurdarar mot sunni-arabarar i dei sunni-arabiske områda. Sidan vi ikkje har noe ikkje-sekterisk militære i Irak i dag, må ein derfor satse på sunniske militære krefter. Og berre ei slik kraft er synlig nå: dei sunniske stammane i nord og nord-vest (herunder rekna andre sunniske grupper, dei fleste også knytt til stammar på ein eller annan måte).
3. Desse stammane må derfor settas i stand til å ta kampen mot IS, politisk og militært. Dei må gjerne få militær støtte, også frå vestlig luftvåpen, så lenge denne er ”lett på labben”, altså tilstrekkelig til å svekke IS, men ikkje stor nok til å gi inntrykk av ein ”utanlandsk invasjon”. IS ser overmektige ut i dag, mye fordi dei ikkje har møtt noen sterk profesjonell motstand. Dei fann avanserte våpen i Mosul, men har også brukt av dei, og har trulig ikkje evne til å erstatte dei etter tap i kamp.
Trulig skal det derfor ikkje så enormt sterk eldkraft til for å snu det inntrykket - ein treng ikkje heile USAs militærmakt. Det ville også betre inntrykket om det var eit anna land enn USA, kanskje eit ikkje-vestlig land, som tok dette ansvaret frå lufta, men det må vere kreftene på bakken, stammane, som tydelig står i spissen mens dei utanlandske støttar dei. Den avgjerande kampen må uansett føras på bakken, og ein må bygge ein strategi som fungerer utan at utanlandske bakkestyrkar seinare må settas inn for å "berge stumpane".
4. For å få det til, og for å kunne mobilisere vanlige sunniar mot IS, må det på plass ei politisk løysing dei kan tru på. Det må ikkje skapas det inntrykket mellom sunniar at utlendingane kjem for å påtvinge sunniane det shi’a-dominerte regimet som dei gjer opprør mot. For det må det til meir enn denne nye samlingsregjeringa av oppbrukte politikarar. Det må vere eit løfte som sunniane kan tru på, at dei - som varig minoritet - vil kunne ha styring over sin kvardag. Ideen om eit samla, ikkje-sekterisk Irak bør ein ikkje gi slepp på, eit oppdelt Irak er eit svakt land, men såra etter shi’a/sunni-konflikten på 2000-tallet sit trulig for djupt til at sunniane vil ha tru på felles-irakiske løysingar. Bagdad er fortsatt ein delt by, der sunniar og shi’iar knapt kan trygt bevege seg i den ”andres” bydelar. Derfor er nok ei eller annan form for autonomi for dei sunniske områda i nord og nordvest det einaste som kan få dei sunniske stammeleiarane til å slutte opp om ein kamp mot IS. Dei må få eit løfte om dette som er så solid at dei fester tillit til det.
5. USA må kunne snakke med Iran. Utspillet for ei slik politisk løysing ligg altså i Bagdad, og der har Iran stor, kanskje avgjerande innverknad. USA og Iran treng ikkje bli allierte, men dei må vere på talefot og trekke i samme retning i Bagdad. USA må overhøre protestane frå Israel og kunne handtere sin eigen kongress, og dei iranske leiarane må forstå at dei ikkje kan bruke IS-trusselen til å presse USA til å godta Assad-regimet i Syria. Også Saudi-Arabia, Tyrkia og Qatar må velge: er det viktigast for dei å halde fram krangelen med Iran, eller er det viktigast nå å bekjempe IS, og dermed smile pent til Iran så lenge det varar?
6. Irak må tvinge IS ut av Irak og tilbake til Syria, og så stenge grensa. Å bekjempe IS i Syria er ei heilt anna skål, og der har eg ikkje noen grei sekspunkts-plan (ennå. Det vil gå på å svekke IS der og styrke mulige motkrefter, kven nå det kunne vere i det landet). Denne kampanjen her kan derfor ikkje ha som mål å knuse IS totalt, men å svekke dei ved i det minste få dei ut av Irak. Det ville i seg sjøl vere eit stort framskritt, og om Irak da står meir samla og stabilt etter ein felles irakisk kamp mot IS, ville det vere ennå meir positivt. Så står ein betre rusta til å ta neste steg, i Syria deretter.
Dette er ein plan. Den er mulig, mange av elementa er på plass. Fleire sunniske stammar kjemper alt mot IS, men utan å akseptere Bagdad-regimet (og kjemper dermed kvar for seg), fleire oppdagar og reagerer mot IS sitt hardstyre. Bagdad-regjeringa vil nok protestere mot autonomi, men fleire der ser at dette nok må til, og dei har jo uansett ikkje kontroll i nord nå (og ein del shi’aer ser heller ikkje noen grunn til å bry seg med dei oppe i nord). Dei viktigaste problema er nok i punkt 5, det internasjonale: Dersom USA og dei utanlandske tar førarrolla, kan dei store regionale motsetningane komme i vegen for det samarbeidet som må til for å bekjempe IS. Og storstilt retorikk om å ”knuse IS overalt der dei er” må ikkje komme i vegen for meir realistiske delmål, om denne utviklinga skal gå rett.
Norge? Det er ingen forskjell på Norge og andre vestlige land her. Men Norge blir berre involvert dersom dette blir ein stor internasjonal operasjon, og om det blir eit slik stort internasjonalt oppbud, vil det bli det dominerande, og inntrykket skapas lokalt om at Vesten igjen skal påtvinge si løysing. Derfor bør vestlig deltaking ikkje vere større enn det som akkurat skal til for å svekke IS nok til at dei lokale kreftene får overtaket. Så derfor bør Norge, som andre i den store internasjonale koalisjonen, halde seg tilbake. Vi kan gi støtte, men frå ein beskjeden og tilbaketrukken plass, og utan norske soldatar.
Abonner på:
Innlegg (Atom)