Jødane i Medina
Det er viktig å hugse på at alle kjelder vi har til denne historia er muslimanes eigne krøniker. Vi har ingen uavhengige kjelder, og dei muslimske fortellingane vart skrivne ned rundt to hundre år seinare. Det er altså ei redigert fortelling, muslimanes sjøl-presentasjon av det heile, ikkje "slik det verkelig var", det har vi trulig ikkje noen muligheit til å kjenne. Det vi kan studere blir derfor i stor grad korleis muslimane, etter å ha etablert seg og religionen sin, ønskar å framstille sitt forhold til jødane i den tidlige perioden. Kjeldene er likevel uklare og motsetningsfulle på ein del detaljar, det styrkar inntrykket av at dette ennå ikkje er blitt ein heilt frisert og samstemt ortodoksi. Noen forskarar stiller spørsmål ved ganske viktige ting som kronologien i episodane. Vi kan likevel, som i det meste rundt Muhammads biografi, rekne med at hovudfortellinga er trulig historisk, sidan den vart hugsa og formidla vidare av så mange samtidige, mens omstenda og ikkje minst motivasjonen rundt det som skjedde er meir usikker, og vi må rekne med at ettertida her skreiv inn sine eigne fortolkingar i det som vi har fått overlevert.
Med denne kjeldekritikken, kan vi ta sjølve hovudpunkta slik vi får fortalt historia. Da Muhammad var nødt til å reise frå Mekka i 622 e.Kr., fekk han tilbod om å komme og bli "meklar" mellom dei heidenske stammane i Medina. Før han svarte ja, stilte han som krav at heidningane skulle omvende seg til islam, noe dei godtok. Dei einaste som vart fritatt frå det kravet, var dei jødiske stammane i Medina, dei tre største heitte Banū Qaynuqāʿ, Banū Naḍīr og Banū Qurayẓa. Dei var av "bokfolket", og fekk slik ein spesiell status i dei avtalane som vart gjort, kalla "Konstitusjonen i Medina". I utgangspunktet var Muhammad leiar berre for emigrantane som hadde følgt han frå Mekka, men etter kvart som han vann sigrar i den krigen som starta mellom hans gruppe og herskarane i Mekka, slutta fleire og fleire av dei nyomvende muslimske stammane i Medina seg også til han, slik at han vart til ein felles politisk leiar for byen. Jødane kunne derimot halde seg til konstitusjons-avtalen, og kunne etter den innta ei nøytral stilling mellom Muhammad og Mekka-leiarane.
Dette heldt altså ikkje lenge, og her må vi sikkert også trekke inn at jødanes religiøse leiarar, trulig til Muhammads overrasking, så klart avviste den nye bodskapen hans og skal ha gjort narr av at han hadde misforstått den jødiske trua. Politisk fekk likevel dei tre stammane kvar sin konflikt. Først ute var Banu Qaynuqa, den einaste av dei som budde inne i byen Medina. I følge kjeldene oppstod det ein krangel og drap etter at ein Qaynuqa gjorde narr av ei arabisk kvinne, kort tid etter muslimanes første store siger i slaget ved Badr i 624. Krangelen utarta, og Muhammad omringa stammen som overga seg utan kamp. Dei vart geleida ut av Medina med beskjed om ikkje å komme tilbake, og emigrerte samla til Syria, der dei slo seg ned (ein handfull konverterte til islam, og fekk bli).
Sviket frå Banu Nadir
Neste akt gjaldt den største og rikaste jødiske stammen, Banu Nadir, og det er dei som får skurkestempelet i dei muslimske kjeldene. Dei var arrogante, også overfor dei andre jødane, spesielt Banu Qurayza. Dei nekta å betale full erstatning for drap ("blodpengar") til Qurayza, dei ville berre betale halv erstatning (slik det seinare vart for kvinner), fordi dei, Banu Nadir, var meir verdt enn dei andre. Qurayza heldt seg derfor heilt i ro da også Banu Nadir kom opp i krangel med Muhammad året etter, etter muslimanes nederlag i slaget ved Uhud (625). Nadir utfordra Muhammads leiarskap, også her i eit spørsmål om betaling av blodpengar. Leiaren deira, Huyayy ibn Akhtab, inviterte Muhammad til eit møte for å løyse konflikten, men på vegen til deira leir sør for Medina, fekk Muhammad melding om at det var ei felle og at Huyayy ville drepe han. Muhammad snudde om, og samla styrkane sine og gjekk til åtak på Nadir. Dei var overmanna, og også dei vart dermed utvist frå Medina. Dei fleste reiste til oasen Khaybar nord for Medina, som alt var bebodd av jødar, her tok dei raskt kontrollen. Dei allierte seg nå med Mekka, og deltok i planlegginga (men trulig ikkje gjennomføringa) av Mekka-folkets tredje angrep på Medina i 627, "slaget ved grøfta".
Fortellinga om Huyayys svik og mordplanar - og vel også heile ideen om eit dialogmøte - er nok anekdotar for å rettferdiggjere at Nadir vart utvist. Det vi vel bør feste oss med at desse to jødiske og i beste fall nøytrale stammane vart fjerna frå Medina, og det er rimelig å sjå det som resultat av at Muhammad nå hadde fått grep om byen, både over emigrantar og lokale stammar, og ikkje lenger kunne godta grupper som utfordra hans kontroll i byen. Krigen mot Mekka raste fortsatt, og sjøl om jødane nok - også etter muslimske kjelder - heldt fast på nøytralitet og ikkje aktivt støtta fienden så lenge dei heldt til i Medina, var ikkje det godt nok, han måtte ha ryggen fri.
Massakren
Det lovde dermed lite godt for den siste jødiske stammen, sjøl om dei altså ikkje hadde komme Nadir til unnsetning (slik Huyayy skal ha forventa). Dei stadfesta sin nøytralitet, og dei skal også ha hjulpe muslimane materielt og på annan måte ved slaget ved grøfta. Krønikene seier at Huyayy, nå på plass i Khaybar, kontakta dei og prøvde å vinne dei til si side. Qurayzas leiar, Ka'b, nekta å ta i mot han og sa han vil halde seg til avtalen sin med Muhammad. Men Huyayy insisterte, Muhammad var på veg mot nederlag, og dette var sjansen for å fri seg frå han. Langt om lenge gav Ka'b etter og reiv i stykker avtalen med Muhammad. Men dei lot seg lett avleie frå å gjere alvor av dette, og Qurayza deltok aldri i kamp mot muslimane.
Ikkje desto mindre vart Muhammad mistenksom og frykta eit angrep innanfrå. Derfor marsjerte han mot leiren deira og beleira dei i ein månad. Dette var i april 627, dagen etter at Mekka-hæren hadde heva beleiringa. Til sist var Qurayza tvungne til å gi opp og ba om ei meklingsløysing. Dei vart einige om at ein av deira gamle allierte mellom Medina-muslimane skulle avgjere. Dei venta rimelig nok samme resultat som for dei to andre stammane, å bli forvist frå byen. I staden bestemte denne domsmannen at Qurayza hadde brutt løftet sitt, og derfor måtte miste livet. Det vart da utført, alle menn - tala svingar mellom 400 og 900 - vart drepne, og kvinner og barn seld i slaveri (noen vart seld til Khaybar). Dette var ikkje heilt slutten på jødane i Medina, det var fortsatt noen att - trulig mindre klanar som hadde avtalar med Muhammad - men med Qurayza var den siste større jødiske gruppa i byen borte.
Kjeldene legg stor vekt på forhandlingane rundt kapitulasjonen, og at det var meklingsmannen, ikkje Muhammad som beordra drapa. Noen historikarar peiker på at det ikkje var massakren i seg sjøl som var problemet for kjeldene - slike var ikkje uvanlige på den tid - men det at Qurayza var klientar av ein (nå muslimsk) Medina-stamme, Banu Aws. Det måtte derfor vere ein frå Aws som gav ordren, elles kunne stammesolidariteten sette dei i konflikt med Muhammad. Men det er likevel påfallande at kjeldene altså vil skape slik avstand mellom Muhammad og drapsordren, og kor svake forsøk dei gjer på å rettferdiggjere angrepet på Qurayza i det heile. Det er berre snakk om at Muhammad mistenkte dei for å slå lag med fienden, og kjeldene presenterer klart Huyayy og Banu Nadir som dei mest svikefulle, Qurayza lar seg berre motvillig presse - mens ein skulle tru at kjeldene i ettertid ville rettferdiggjort drapa ved å presentere Qurayza som dei verste av dei verste. Slike kjelder fantes også, det var andre variantar av historia som viser Qurayza-leiaren Ka'b som den mest aktive, og også snakkar om eit slag mellom Muhammad og ein allianse mellom Nadir og Qurayza året før. Men i den "ortodokse" fortellinga til krønikarane Ibn Ishaq og al-Waqidi har dette forsvunne og Qurayza er langt meir motvillige til å bryte med Muhammad.
Igjen kan ein nyare historikar peike på at massakren kan ha vore ein måte å vise styrke: Nadir hadde fått leve, og hadde deretter gått over til fienden. Det samme skulle ikkje skje med Qurayza. Dei og alle andre som, i denne tunge perioden for muslimane, måtte sveve i trua på at dei kunne trekke seg frå kampen, skulle vite at her var det ingen nåde. Men dei muslimske kjeldene kan jo ikkje gi Profeten slike opportunistiske motiv, dei gjer det iallfall ikkje.
Etterspel: Jødane i Khaybar
Kva så med Banu Nadir, dei som faktisk hadde slutta seg til Muhammads fiendar, og som sat i oasen Khaybar, 15 mil - noen dagsreiser - nord for Medina? Rundt eitt år seinare, i mai 628, vendte Muhammad også oppmerksomheita mot dei. Nå var han i ferd med å få overtak i Mekka-krigen, og hadde slutta ei våpenkvile med Mekka ved Hudaybiya. Han hadde heller ikkje nå, og trengte kanskje heller ikkje lenger, noen spesiell unnskyldning for å angripe Khaybar-oasen, ut over at Nadir altså dominerte den og var fiendtlig innstilt mot han (dei var ikkje del av Hudaybiya-avtalen). Dei fleste historikarane peiker rett og slett på dette som eit raid for krigsbytte, ikkje minst våpen som fantes i Khaybar og som Muhammad trengte. Iallfall overraska muslimane dei jødiske bøndene ute på markene. Jødane bad noen lokale arabiske stammar om hjelp, men desse svikta. Dei forsvarte seg deretter som dei kunne, men måtte igjen forskanse seg i borgene sine, og heldt seg der til mangel på mat og vatn tvang dei ut. Kampane, der leiande muslimar kunne utmerke seg (ifølge dei muslimske kjeldene, naturligvis!) varte vel ein månad, før jødane måtte gi opp og kapitulere.Da skulle vi også forvente at desse, som hadde vist slik motstand, på samme måte vart drept for fote. Det skjedde ikkje, i staden erklærte Muhammad at dei skulle bli verande i Khaybar og halde fram med å dyrke jorda slik dei hadde gjort. Men nå skulle dei betale halvdelen av inntektene til muslimane, som overherrar. Muslimane var i all hovudsak anten byborgarar frå Mekka og Medina eller kom frå nomadestammar, og var ikkje interessert i å dyrke jorda. Det vart da ikkje gjort klart om bøndene fortsatt skulle ha eigedomsrett til jorda eller ikkje, men denne avgjerda fekk stor juridisk betydning seinare. Når muslimane seinare i erobringstida tok over jordbruksland og skattla bøndene, vart Muhammads ordning her ved Khaybar brukt som modell for det som skulle bli jusen bak leiglendings-systemet i seinare jordlover. Dette vart altså ikkje oppfatta som ei særordning for jødiske bønder, men for alle som seinare overgav seg til muslimane og fekk lov til å halde fram på jorda si mot å betale skatt eller jordleige. I tillegg tok muslimane naturligvis med seg alt dei kunne dra på, som krigsbytte.
Jødane fekk altså lov til å bli, og det vart ikkje endra etter at Mekka-krigen slutta med seier for Muhammad. Men tretten seinare, i 642 gjorde den andre kalifen Umar heilomvending. Han erklærte at jødar eller kristne ikkje lenger kunne bu i Arabia. Deretter vart både jødane i Khaybar, og dei kristne som budde i oasen Najran heilt i sør, forvist og sendt til Syria og Irak, der dei fekk erstatningsjord. For å forklare at han endra på Profetens vedtak, vart det hevda at Profeten på dødsleiet hadde skulda Khaybar-jødane for ulike brotsverk, og at tillatelsen om at dei skulle få bli berre var midlertidig - men det tok altså lang tid før noen hugsa dette påståtte profet-bordordet. Noen historikarar meiner at det var ny tilgang av slavar frå erobringane som gjorde at Umar heller ville ha slike (og billigare) til å dyrke jorda enn dei bøndene som budde der før. Men med dette vart altså dagens ordning om at berre muslimar kan opphalde seg i dette området rundt Mekka og Medina innført - sjøl om jødiske kjelder fortel at det fortsatt kunne vere jødar i kortare eller lengre tid i Khaybar. Men historia til dei jødiske (og kristne) stammane i Arabia var altså med dette over.
Anti-semittisme
Dei muslimske fortellingane om desse hendingane er naturligvis fulle av karakteristikkar av jødane som svikefulle og utruverdige, slik som Koranverset som seier at "jødane og heidningane er dei mest fiendtlige av alle overfor dei truande" (5:85), verre enn dei kristne, om "jødane, slike som lyttar til løgn" (5:45), og så vidare. Det er rimelig å lese dei som referansar til denne konflikten med dei tre stammane i Medina. Muslimane meiner naturligvis at Profeten handla rett i det han gjorde, og dei som ønskar å bygge ein religiøs anti-semittisk retorikk kan bruke desse Koranversa til angrep på jødar som jødar. Men da må dei naturligvis også oversjå eller bortforklare dei versa i Koranen som snakker positivt om jødar såvel som kristne, "dei som trur, jødar, sabearar og kristne, som trur på Gud og Dommens dag og gjer det gode, dei skal ikkje ha frykt eller sorg" (5:73) og tilsvarande. Ein kan altså lese teksta anti-semittisk slik at jødane er verre enn alle andre, eller som ei generell slutning av at når "min Gud", Muhammads gud, er sann, så må alle alternativ, mellom dei den jødiske, vere falske. Jødane var verre enn andre i det at dei motsette seg Muhammad i Medina, mens alle dei andre der til slutt aksepterte islam.
Det som er påfallande ved historia om dei tre stammane er altså at den på den eine sida er blodig med ein uhyrlig massakre på fleire hundre menn som hadde overgitt seg, men på den andre ikkje er systematisk uhyrlig, dei andre to jødiske stammane, og mellom dei den som etter denne historia var mest fiendtlig, vart ikkje handsama verre enn andre fiendar, ved å bli robba, måtte underkaste seg og siste instans forvist til eit anna land. Ein kan altså velge kva fortelling ein vil la vere dominerande.
