Libya: Mønsteret raknar ennå meir

Det har vore to markerte nyheiter frå Libya sist veke: For det første eit attentatforsøk mot den internasjonalt anerkjente statsministeren, den liberale Abdallah al-Thinni, i Tobruk sist veke, og for det andre at IS har festa grepet i Syrte, ved å erobre flyplassen ved byen. Så er vel dette begge bevis på at i striden mellom dei to regjeringane i Tripoli og Tobruk, så har islamistane i Tripoli vorte meir pågåande? Men nei, det er ikkje dette som har skjedd. Det er heller bevis på at det mønsteret vi har prøvd å forstå Libya-konflikten etter, raknar ytterligare opp.

Indre strid i Tobruk
Det er ikkje klart kor alvorlig angrepet mot statsminister Thinni var. Det var ein protest utanfor parlamentet retta mot hans vanstyre og stillstand, og i det han forlot møtet vart det avfyrt noen skudd mot bilen, der ein vakt vart såra. Det var altså heller ein indre strid som kom til uttrykk her. Den ansvarlige er ikkje blitt funne, regjeringa anklagar "korrupte stammeleiarar", men mange peikar på ein styrtrik forretningsmann som har finansiert Tobruk-regjeringa lenge, Hassan Tatanaki. Han prøvde å få kontroll over eit leiande oljeselskap, men Thinni hadde forhindra dette, og Tatanaki satte derfor igang ein mediekampanje mot Thinni og hans styre (han eig fleire aviser og TV-stasjonar).

Khalifa Heftar

Men det er også rapportert om aukande spenning mellom regjeringa og den "grå eminensen" i Tobruk, hærsjefen Khalifa Heftar, som sjøl oppfattar seg som leiar for styret her, og som også faktisk held det i live militært. Han har heile tida stått for ei bastant militær løysing på konflikten, og har motsatt seg politiske kontaktar med motstandaren, som fleire i regjeringa har vore inne på tanken om. Det kan altså vere eit oppgjer mellom hardliners og meir forsonlige, og eit forsøk frå ein av dei to rivalane på å få Thinni til å tre tilbake - det har han gjort før, men komme i posisjon igjen.

Misrata-militsen og Tripoli
I vest er det greiare å sjå kven som slåss, men meir komplisert å vite kvifor. Den viktigaste makta der er regjeringa i Tripoli, som altså er i opposisjon til Tobruk-regjeringa (Tobruk-gruppa - som kallar seg Karama, "Verdigheit" - vann siste val, men flykta for overmakta i Tripoli, som da oppretta si eiga regjering - dei brukar namnet Fajr Libya, "Libyas daggry"). Maktbasisen bak Tripoli-regjeringa er militsen som kom frå byen Misrata, og som har sin hovudbase der. Det var dermed Misrata-militsen som hadde kontroll over byen Syrte (Surt på kartet), Qadhafis gamle fødeby. Men jihadist-gruppa Ansar al-Shari'a hadde også etablert seg der, og hadde styring over delar av byen. Så kom da IS, som ei tredje ennå meir ekstrem jihad-gruppe, og slo seg ned i fjor - det var ved Syrte at dei halshogde 21 egyptiske fremmedarbeidarar i fjor.

Misrata-militsen har slik komme i hard strid med IS. Kampane mellom dei har vart i fleire månadar, og det er altså mot dei at IS nå tok kontroll over flyplassen der. Da er vi altså komme til tre partar i denne borgarkrigen: Tobruk-regjeringa med sine interne motsetningar, Tripoli-regjeringa med Misrata-militsen som sin hær, og IS som er mot alle dei andre. Det kan vi vikle hovudet vårt rundt. Men så er det altså noen fleire forviklingar.

For det første er Misrata-militsen begynt å bli grundig lei politikarane i Tripoli, altså sine eigne, og dei andre mindre militsane som held til der. Det går på forsvaret av Syrte, Misrata ba om forsterkingar frå Tripoli, men fekk det ikkje, og meiner dei vart ståande åleine og defor tapte. Som namnet antydar, er Misrata-militsen eigentlig mest interessert i interessene til sin eigen by, som dei meiner er eller bør vere dominerande i landet, og Misrata ligg jo mellom Syrte og Tripoli, som vi ser av kartet, det er ikkje lang veg mellom Syrte og heimbyen deira. Men når det gjeld kva politikken i dette er, er rapportane motstridande.

FNs fredsforsøk
Dels kan det gå på det samme som i Tobruk, hardliners mot forsonlige. FNs utsending Bernardino Leon har i mange månadar prøvd å få til fredssamtalar mellom dei to regjeringane, og har støtte frå vestlige regjeringar i dette (mens nabolandet Egypt og andre arabiske land står hardt bak Heftars militære line om å "knuse" Tripoli-gruppa). I begge leirar er det politikarar som er sympatiske til dette, det er openbart at konflikten skadar begge partar, ikkje minst sidan den heilt viktige olje-eksporten har nesten stansa opp. Men på begge sider er desse forsøka blitt sabotert av militsane, i aust av Heftar, i vest har det vore Misrata-militsen som har vore rekna som dei mest harde.

Men nå får vi rapportar om det motsette. Kampen mot IS har satt Misrata-gruppa på ei hard prøve, og dei har faktisk bedt om, og fått våpenkvile frå sine andre motstandarar, både på fronten mot aust, og frå Tobruks allierte militsar i vest (dei fins også), for å kunne samle seg om å slå IS. Slik skal Misrata (nå?) vere villige til å støtte ein fredsframstøyt overfor Tobruk-alliansen, mens det skal vere meir ideologisk "harde islamistar" i Tripoli som motsetter seg det - altså, politikarar og ikkje militsane slik vi først hørte.

Islamistane
Og her er det altså også forvirrande kva rolle islamistar spiller i dette. Heftar spesielt og Tobruk generelt er klare sekulære, og reknar alle på motsatt side som islamistiske terroristar utan noen gradsforskjell - noe som må gjere kampane i Syrte vanskelige å forklare. Men det er klart at Tripoli-regjeringa brukar islamistisk retorikk, og må reknas som i hovuddraga islamistar, sjøl om det nok også fins meir sekulære straumdrag der, og dei bør reknas mellom dei meir moderate islamistane. Kor mye innverknad Det muslimske brorskapet i Libya har i dag er uklart, men dei er iallfall med i Tripoli-alliansen "Libyas daggry".

Misrata-militsen arbeider altså primært for sin eigen by, men har vore med på det islamistiske kjøret. Men dei skal altså begynne å meine at nok er nok, og markere avstand til meir ideologiske grupper i hovudstaden.

Men så har vi jokaren, som vi ikkje har sett korleis dei har stilt seg i Syrte: Den andre, og større jihadist-gruppa Ansar al-Shari'a. Det var dei som slapp IS inn, det er dei som først og fremst kjemper mot Heftars hær i Benghazi, og dei skal ha band til al-Qa'ida (IS sin rival), men det er uklart kor stramme linene der er. Men dei har også band til Tripoli-regjeringa. Igjen uklart kor sterke band - dei står jo ideologisk for eit langt hardare jihadist-syn. Det kan vere berre rein arbeidsdeling: felles fiende i Heftar, der Ansar tar seg "Benghazi-fronten" mens Fajr Libiya tar seg av kampane i vest. Uansett har det vore kontakt og kanskje også samarbeid. Men forholdet til IS og Syrte kan altså tvinge fram at dei må ta stilling mellom IS og Tripoli.

Mye av dette er uklart rett og slett fordi vi ikkje får gode rapportar ut av landet, bedre førstehandskunnskap hadde kunne skilt gjetning frå analyse. Men det kan også vere fordi frontane faktisk er uklare, og idelogiane er mindre viktige enn vi trur, at det er maktkamp og strategi på bakken som teller, ikkje parolar om islamsk styre. Iallfall: Større internt kaos både i aust og vest ser det uansett ut til å vere. Men at det fins krefter, kanskje sterke krefter både i aust og vest som faktisk ser for seg ei samling av gode krefter i begge landslutar, og signala om at ein våpenkvile mot felles fiende i IS faktisk har funne stad, er lyspunkt som optimistar kan feste auga på.