Dette er første årsskiftet sidan denne bloggen vart oppretta, og det er kanskje på tide å etablere noen tradisjonar. Det er jo tida for oppsummeringar av det som har skjedd og gjetningar for det kommande året. I år er jo vår arabiske del av verda med i alle slike oppsummeringar, og på ein positiv måte: Vi kan faktisk "lære noe av den arabiske verda", trass i Ola Borten Moe, og dei har gjort det både på Wall Street og i Moskva. Men vi kan jo også frå vår synsstad prøve å gjere ei statusoversikt over korleis det ser ut ved årsskiftet i ulike sentrale land.
Tunisia
Akkurat nå ser det ganske positivt ut i det første landet som gjorde opprør: Vi har fått ei samlingsregjering som ser ut til å fungere, mellom islamistane i al-Nahda og liberale sekulære. Nahda har tatt alle dei tunge postane, men er avhengig av liberal støtte. Den store prøvesteinen no er økonomien: Nå som opposisjonen har fått ansvaret, må dei også levere: Folk forventar reelle endringar, betra levevilkår. Regimeendringa vil i seg sjøl ikkje gi noen svar på dette, ikkje minst etter at mye av det siste året var prega av stillstand og beslutningsvegring frå det midlertidige styret. Det nye styret har nok fått ei nådetid, men om ikkje lenge må dei vere i stand til å fylle folks økonomiske forventningar. Klarer dei det ikkje, kan dei møte nye protestar. Heldigvis ser det også ut til at dei er klar over dette, og setter fokus her, heller enn å bruke tida på kulturelle og sosiale "islamske" symbolmarkeringar.
Det einaste som vekker noe uro nå, er at det har vakse fram ei ny, og relativt aggressiv, salafistisk retning, spesielt på universitet og skular. Dei er nok relativt få så langt, men går til angrep på Tunisias sekulære tradisjonar, spesielt kva gjeld kvinner. Det har ført til noen sammenstøt på tilsynelatande enkle krav, som retten til å bære niqab på universitetet. Men deira vidare ønsker vil nok vere langt meir radikale, trulig også meir radikale enn tunisiarar flest, som har levd med dei nåverande sekulære lovene i over femti år, vil vere villige til å lytte til.
Egypt
I Egypt er vi komme kortare, det gamle og det nye heng i ein balanse, men eg vil likevel vere relativt optimistisk. Eg skreiv tidligare i år at det gamle styret ikkje ville avskaffe seg sjøl og sine privilegiar utan vidare - det viste seg å vere rett - og at vegen framover avhang av om dei revolusjonære var villige, ikkje berre til å halde demonstrasjonane gåande, men også å komme tilbake fleire gonger og ta opp igjen kampen for å "berge sin revolusjon". Det viste seg i november at dei var villige til det.
Militærstyret har ikkje gått frivillig, men det vi ser er ein drakamp fram og tilbake: Styret kastar fram eit framlegg som vil befeste deira posisjonar og begrense demokratiet; det fører til protestar og demonstrasjonar, og så trekker regimet framlegget eller modifiserer det. Så går det litt tid, så kjem dei med eit nytt framlegg, nye protestar, og nytt tilbaketog. Slik vil det trulig halde fram, til det nye styresystemet er på plass.
Det som er blitt etablert så langt, kan nok ikkje fjernas utan ved eit reint militærkupp, som sit langt inne. Og det som er etablert er eit reellt politisk sivilsamfunn, det vil si parti og fri presse, om enn umodent og innramma av tunge byråkratiske institusjonar som fortsatt hindrar t.d. fri partidanning. Det er uunngåelig (utan altså ved eit reint kupp) at det Muslimske brorskapet blir den dominerande politiske krafta i Egypt, iallfall i det kommande halve eller heile tiåret. Men så langt har dei ikkje villa stille eigen presidentkandidat, og om Egypt fortsatt blir eit president-dominert styre (noe som kanskje er nødvendig i eit såvidt ungt demokrati), vil det bety svært mye kven dei vel å støtte, og dermed samarbeide med: Blir det ein liberal islamist som Salim al-Awwa, blir det ein liberalar som ElBaradei, ein tidligare regimemann som Amr Moussa, eller tilmed ein som står militærstyret nær som Ahmed Shafiq? Den Brorskapet peiker på, blir nok valgt. Om dei vel eit av dei siste alternativa, vil det vise at dei ønsker ein allianse (lik den tunisiske) med den eine eller andre delen av det politiske spekteret.
Den store overraskinga var naturligvis ikkje støtten til Brorskapet, som fall omlag på dei 35-40 prosent alle hadde forventa, men at det i tillegg vart gitt opp mot 25 prosent stemmer til dei heilt nye salafistpartia. For eitt år sidan var ingen av dei med i politikken, dei fleste støtta Mubarak fordi "det er ikkje lov å gjere opprør": Dei ekte truande måtte berre misjonere for den personlige moralen til kvar muslim. Når dei kasta seg inn i politikken, gjorde dei det rotete og usystematisk, men har klart å samle seg i eitt parti, al-Nur, som tydelig har ambisjonar om å bli eit seriøst politisk parti. Dei har derfor komme med mange avdempande utsegner, som at fredsavtalen med Israel ligg fast, at dei ikkje vil påby hijab eller andre dramatiske endringar. Men samtidig har dei måtta avkrefte og ta avstand frå sine eigne meir utålmodige talsmenn som har komme med det eine utspillet meir spinnvilt enn det førre, slik som å tildekke sfinxen i Gaza fordi den er eit "avgudsbilde". Dette er tydelige tegn på politisk umodenheit, også i Egypt samlar fjøslykter i natta til seg mye rart.
Men kvifor fekk dei da så vid støtte? Er egyptarane så konservative? Mange er nok kanskje det, men mye dreier seg nok også om gjenkjennelseseffekt: Folk stemmer på personar, ikkje ideologiar (ikkje minst sidan valsystemet var så komplisert at det mest berre var ansikta til kandidatane folk kunne kjenne igjen). Mange av salafistanes kandidatar var kjent som fromme og usjølviske, og stod i maksimal kontrast til det gamle styrets menn. Også meir enn Brorskapets kandidatar, som presenterte seg i dress og slips, mens salafistane går kledd på sin eigen "islamske" maner, lett gjenkjennelig på alle bilder. Det kan derfor vere ein effekt som vil forta seg over tid, spesielt dersom al-Nur verkelig, med si nåverande tyngde, blir dratt med i det politiske spillet og blir meir "som dei andre".
Tipset for Egypt er altså at den demokratiske prosessen vil gå vidare; vi vil mest trulig få ei kompromissløysing der Brorskapet blir den dominerande krafta i styret, i samarbeid med noen sekulære krefter, men der det meste av dei militæres økonomiske privilegier blir bevart og dei vil fungere som eit reellt eller potensielt "ris bak speilet". Ikkje minst USA kan godt leve med det, og Egypts leiarar må leve med USA. Men vi må nok gjennom fleire rundar med opptøyer på Tahrir, protestar og kriser, før vi kjem dit. Så blir det, som i Tunisia, ei oppgåve for det nye styret å stette folks høge forventningar om ein raskt bedra økonomisk situasjon. Det kan bli vanskeligare i Egypt enn i Tunisia, sjøl om Wall Street Journal (som vel har greie på slikt) nylig peikte på at Egypt faktisk hadde ei positiv økonomisk utvikling med høg vekstrate før opprøret tok til. Folk kjente det opplagt ikkje slik på kroppen, og i det siste året har jo alt stansa opp. Så om det nye styret mislykkas, kan folket vende seg til dei som er blitt ståande utanfor makta og ikkje har noe ansvar. Slik som salafistane.
Jemen
Går han eller går han ikkje, spurte vi for litt sidan. President Salih går visst ikkje likevel, er det aller siste. Han stod på nippet til å reise til USA, men da dei nølte med å ta imot han, lot han det vere, og ser ut til å heller å ville kjempe for å bevare si reelle makt i landet. Dermed er vi der vi var. Men i avtalen han signerte, er det innebygd fleire val, så får vi sjå om han klarer å sabotere dei, eller om han vil heller ta ein "Medvedev", stille opp ein stråmann som han kan styre gjennom, for så å sette sin eigen arvtakar (sonen) inn i neste omgang.
Det "positive" i det, er at da har iallfall opposisjonen fortsatt ein felles motstandar å samle seg mot, så kan dei utsette den interne maktkampen seg imellom litt til. Kampane mellom Houthiar og salafistar heilt nord i landet, lovar ikkje godt, og i sør har "Ansar al-Sharia" (som i følge al-Qa'ida er tilknytta deira nettverk) bitt seg fast i Zinjibar og området rundt, noen mil aust for Aden. Men i første omgang blir spørsmålet kva som skjer i sentrum, i San'a' og Ta'izz. Dersom det blir reelle val (og da må nok omverda, dvs. Saudi-Arabia, bestemme seg for at dei vil presse det gjennom), klarer dei å stille ein samlande kandidat, eller vil det bli høvet til å ta alvorlig spørsmålet om "kva skal egentlig komme etter Salih?"
Men, som sagt, så lenge Salih sit der som ein propp i prosessen, kan dei utsette det ubehagelige spørsmålet.
Syria
Om det er vanskelig å spå i Jemen, så er Syria som å kaste pinner opp i lufta og sjå kvar dei fell. Vil Assad fortsatt sitte der om eit år? I Damaskus er nok stemninga at regimet vil klare å ri dette av, ved hard represjon, og kanskje litt konsesjonar til dei som har halde seg på sidelina under opprøret. I omverda meiner dei det motsatt, ikkje minst ville nok ikkje den arabiske ligaen gått så høgt opp på banen om dei ikkje hadde reellt meint at regimet står for fall, og dei ville vere med å bestemme kven som kom etterpå. Kven av dei som har rett, er det heilt umulig å svare på i dag.
Vi har tidligare sagt, "sjå til Aleppo". Blir det opptøyar der, så har regimet problem. Er det stille, så kan dei ri det av. Vel, det har vore stille i Aleppo. Heilt til nå, det vart rapportert om demonstrasjonar der i førre veke i samband med dei arabiske observatøranes besøk, men tydeligvis ikkje omfattande. Tingen ser ut til å vere at store delar av det syriske folket er i opprør og vil ha regimet og Assad bort. Men ikkje heile folket. Vi må hugse på at sjøl om Syria var og er eit diktatur, så var det på ein heilt annan måte enn Qaddafis Libya og Saddams Irak eit levelig diktatur, for dei som ikkje var i aktiv opposisjon. For svært mange var det bedre enn alternativet, som er borgarkrig og kaos. Men dersom dei opplever at det valet ikkje er der, at regimet må bort for at dei skal komme tilbake til eit normalt liv (og business), så kan dei komme ned av gjerdet på opprøranes side. Det er det som vi ventar på, kven klarer å framstille seg som den kortaste vegen til sosial fred.
Opposisjonen har vore splitta i fleire "råd", men den indre og ytre opposisjonen skal nå ha samla seg, sjøl om vi ikkje veit kor sameint dei er. Usemja har gått på viktige ting som utanlandsk intervensjon (det nye samla rådet seier nei), og om opprøret skal vere fredelig eller valdelig. For tida, mens dei arabiske observatørane reiser rundt, er alle samla på fredelige demonstrasjonar. Men opprøret har opplagt heile tida, frå i vår, hatt ei væpna side i noen områder, og dette har blitt meir og meir markert mot slutten av året, med heile (om enn små) avdelingar i den "Frie Syriske Hæren", som er meir eller mindre trente desertørar, i kamp med regimehæren. Problemet er berre at desertørane teller kanskje rundt 20.000 mann, mange av dei halde tilbake i Tyrkia, mens den syriske hæren er på rundt 500.000, med tungt om enn gammalt materiell. Dei frie kan for tida ikkje gjere meir enn symbolske nålestikks-aksjonar, dei er ingen militær utfordring til regimet, og ingen ser fortsatt noe til korkje massive deserteringar (som i Libya) eller indre splitting som kunne peike mot eit statskupp. Men det siste er fortsatt ei teoretisk muligheit, og kanskje den einaste måten vi kan nå sjå at Assad skulle tvingas frå makta. Og dermed er vi tilbake til "Kan ha ri det av?" Dersom oppfatninga er ja, så kan det gå troll i ord. Skifter det til "nei", så kan det hende noen i det militæret utanfor Assad-familien begynner å tenke nytt.
Libya
Mest dramatisk, og blodig, har altså skiftet vore i Libya, med norsk bidrag til ein krig som fjerna Qaddafi og satte i staden noe ingen fortsatt veit kva er, korkje vi eller libyarane sjølve. Det første spørsmålet blir, "vil det finnas ein libyisk stat om eitt, to, eller fem år?" Akkurat nå er det berre ein skinn-stat, knapt nok eit reisverk. Overgangsstyret har knapt noen politisk tyngde, og prøver å overleve ved å balansere dei ulike maktsentraene etter krigen så godt dei kan. Slik har dei, t.d. annonsert at regjeringa ikkje skal sitte samla i ein by, Tripoli, men skal fordelas med noen ministerier her og noen der. Tunge økonomiske departement skal sitte i Benghazi, og kulturdepartement i den vesle byen Derna, heilt i aust, som er mest kjent for å vere styrt av ein islamistisk råd.
Det er altså "kampen mellom byane" som dominerer bildet nå; kvar by - eller rettare kvar bys milits - står på for sin eigen makt og sine eigne rettar. Det var ikkje "opprørarane" som tok Sayf al-Islam Qaddafi til fange, det var Zintan-militsen (som styrer ikkje berre den vesle småbyen Zintan, men store delar av sørvest-Libya; det området militsen har tatt seg fram). Og fangen sit fortsatt i deira varetekt i Zintan, sjøl om regjeringa har forlangt han utlevert til seg i Tripoli. Hovudstaden er i det heile den tapande parten; dei var "representert" med militsen til islamist-leiaren Abd al-Hakim Belhadj, sjøl om Tripoli slett ikkje var utprega islamistisk, men det var han som hadde organisert opprøret der. Tidligare i haust vart han presentert rundt i verda som ein moderat og avslappa person ein kunne gjere business med. Det kan det godt hende han er, men vi fekk ikkje sjansen: Tripoli var ut og Zintan var inn. Belhadj kom ikkje med i regjeringa, hans plass vart fylt av Zintan-leiaren Osama al-Juwayli. Dels fordi deira milits er sterkare, dels fordi Belhadj vart oppfatta som stråmann for Qatar, og motviljen mot Qatars innflytelse har auka. Trass i at det var Qatar som langt på veg både finansierte og skaffa våpen til opprørets siste suksessfulle framstøyt mot Tripoli som avslutta krigen.
Det er for øvrig den andre store overraskinga dette året, Qatars forsøk på spille ei stormaktsrolle både i Libya, i Syria, og i den arabiske liga. Det kan vi komme til å sjå meir til, så får vi sjå kor langt fellen rekk. Men viljen til å fri seg frå qatarisk, og dermed utanlandsk arabisk, innverknad i Libya er interessant. Qatar blir oppfatta som for "islamsk" og gulf-shaykh-arabisk, for Libya. Men vi har også hatt noe forvirrande utsegner frå den sekulære delen av regjeringa om "sharia", og CNN melder at noen Qaida-aktivistar skal nå ha tatt seg inn i landet og rekruttert ein liten flokk heilt i aust, i så fall blir deira første reelle tilstadevære i Libya. Men kor stor tiltrekking dei har blant alle dei andre alternativa som fins, veit vi ikkje ennå.
Uansett, er maktkampen mellom militsane (som har ført til noen få væpna sammenstøyt, men ikkje større kampar) berre rivalisering mellom regionar, stammar, tendensar, byar, med tanke på den kommande maktbalansen i ei samla og fungerande libyisk statsmakt, eller det første steget mot oppløysing i noen slags føderal stat eller reint kaos? Det veit vi ikkje. Men dei byane som nå rivaliserer danner ingen naturlige geografiske område eller tyngdepunkt som kan danne grunnlag for føderative einingar; dei ligg nesten alle ganske tett på kvarandre i nordvest-Libya. Deira nåverande makt er basert på tilfeldige organiseringar under krigen, noe som vil forta seg ganske raskt over dei kommande par-tre åra. Enten må dei omforme seg til større samla regionar, eller så vil alternativa trulig bli enten ein svak sentralstat som får problem med å styre landet, eller nye konfliktar som så vil leie fram til eit nytt system vi ikkje ser ennå i dag (men der t.d. Tripoli, med si folkemessige tyngde, vil måtte igjen bli eit, eller det dominerande senteret i Libya.)
søndag 1. januar 2012
torsdag 24. november 2011
Er dei ute, eller er dei ikkje?
I går signerte president Ali Abdallah Salih avtalen om at han med øyeblikkelig virkning går av som president i Jemen. Dermed har den fjerde leiaren falle i det arabiske opprøret dette året falle. Eller har dei det? Sammen med hendingane i Egypt den siste veka kaster det søkelys på spørsmålet: Har det gamle styret falle, eller har det det ikkje?
Her er det openbart store forskjellar, både mellom dei fire og til dei andre landa i regionen. Mest "falle" har jo det gamle regimet i Libya, sjøl om mange, kanskje dei fleste av dei nye leiarane der også har bakgrunn i Qadhafi-styret, også den nye statsministeren 'Abd al-Rahim al-Kib hadde noen mindre verv under han, og leiaren for overgangsrådet, 'Abd al-Jalil var altså justisminister. Men likevel må vi si at i og med krigen er det gamle statsapparatet, basert på Qadhafis ulike innfall, borte og det nye styret må bygge nytt med meir og meir nytt mannskap. Her kan det tilmed bli eit problem, men det kan vi diskutere i eit anna innlegg.
I Tunisia er det meir av det, og dei, gamle som sit att, interim-presidenten fram til nå var minister under tidligare styrer, og det er kontinuitet i styresettet. Men i politikken er det relativt klart omskifte; alle dei større partia er "nye" og dei fleste leiarane som vart valt inn i parlamentet nylig kom frå langvarig opposisjon og tildels fengselsopphald. Det gamle regjeringspartiet RCD og deira folk er forbode, og det mest pussige resultatet var partiet til akademikaren Hashimi Hamdi, eit tidligare medlem i det islamistiske Nahda-partiet som da han var med der skreiv den einaste større studien av partileiaren Ghannouchi (han har også skrive om Sudans Hasan al-Turabi). Seinare braut dei kontakten, og han har frå eksil oppretta eit liberalt parti som vart det tredje største i valet. Men korkje Nahda eller noen andre vil samarbeide med han, fordi han haddde i mellomtida hatt møter med Ben Ali, og prøvd å vere noen slags mellommann. I dag gjer det han besmitta.
Så strenge kan dei ikkje vere i Egypt, ein så leiande politikar som den aktuelle presidentkandidaten Amr Moussa var jo minister under Mubarak, men noen parti vil gjerne halde ei like stram line, ut med alle som hadde funksjonar under det gamle styret. I forhold til valet er nå dette eit stort debattspørsmål; kor langt skal ein gå for å nekte politikarar som var medlem i det gamle styret å stille til val? "Eg har jo stor støtte hos folk i min landsby", seier mange av dei, "er det demokratisk at deira ønsker ikkje skal få komme til uttrykk?" Debatten liknar mye synet på kommunistane etter austblokkens fall i 1989, skal dei som hadde posisjonar i det gamle styret utestengas, og på livstid? I noen grad kan vi også sjå ei lik utvikling i at noen av dei meir spiselige frå det gamle systemet "gjen-oppdagar" seg sjøl og søker velgerstøtte igjen (i Aust-Europa som "sosialdemokratar", mange av dei vann frie val på den måten med nytt program og etterkvart med nye personar). I Egypt har det likevel mest blitt at slike "nyomvendte" parti er blitt nekta godkjenning, og medlemmer av Mubaraks NDP nekta å stille på andre partis lister.
Men det store stridsemnet er altså sjølve regimet i Egypt: Er dette berre det gamle opp att, er revolusjonen mislykka? Vel, vi sa jo alt på denne plassen i februar at "det er jo det militære som fortsetter, og kvifor skulle dei avskaffe seg sjøl?" Det som nå skjer er på ein måte berre ein bekreftelse av dette: Dei militære har økonomiske og sosiale interesser, og alle som har slike gir ikkje slepp på dei før dei må. Når våre medier og observatørar nå blir overraska over at "ting er jo heilt annleis enn vi trudde", så er det fordi dei nok lot seg rive med av demonstrantanes eufori om at "hæren er med folket" i vår. Frå demonstrantanes side var nok det litt av "om vi seier det slik, så blir det slik". Men når det er sagt, så er utan tvil regimet meir forandra enn det først såg ut som. Det politiske livet er opna (nesten) heilt opp, nye politiske krefter dominerer, og sjøl om det fortsatt heng igjen angrep på kritiske journalistar og andre gufs frå fortida, så er det ingen tvil om at endringane her er reelle og grunnleggande. Dei har berre ikkje nådd den utøvande makta ennå. Men det som pregar bildet er ein fram-og-tilbake-kamp mellom det gamle (dei militære) og det nye (dei sivile). Det militære styringsrådet legg fram forslag som går i konservativ retning, så kjem det protestar frå partia eller frå gata, og så går styringsådet tilbake på forslaget eller tilpassar det. Så kjem dei med eit nytt konservativt forslag på eit anna områda, men etter protestar blir det igjen endra. Det er altså ikkje monolittar og absoluttar, men ein politisk kamp som foregår. Dei militære prøver å forsvare sine interesser, og tildels er dei også fastlåst i gamle tankebanar (valordninga er fortsatt uhyre komplisert, og har røtter heilt tilbake til Nassers politikk på 1950-tallet). Men dei er klar over at dei må rette seg etter ei politisk tyngdekraft, og at dei må gi etter så mye som denne tyngden tilseier.
Dei nye opptøyane er slik i og for seg ein del av denne maktkampen, sjøl om demonstrantane nå seier dei ikkje gir seg før militærstyret går fullstendig av med ein gong. Er det mulig at rådet faktisk vil høre på det? Ja, det er absolutt mulig. Men det er ikkje gitt at dei vil gjere det. Det første problemet er likevel vala over helga. Her skiller partia seg, dei store partia (som kjem til å gjere det bra) vil ikkje ha dei utsatt: Det er jo nettopp det som er ein del av maktoverføringa frå militære til sivile, det er det som demonstrantane ber om! Mens mange av dei mindre partia seier dei vil boikotte vala, og dermed frata det legitimitet (og dermed også legitimiteten til dei som uansett ville ha vunne, Brorskapet først og fremst). Det kan altså vere heilt vanlig partitaktikk. Mens "Tahrir", dei som er ute i gatene, ikkje tenker taktisk, dei er berre utålmodige og vil ha endringar nå, med ein gong. Spørsmålet er likevel om vala kan starte på måndag. Nå er dette berre den første av fire runder - dei ulike provinsane skal stemme kvar for seg, heile valet skal vere over først i starten av januar. Så det er godt mulig berre å forskyve denne første runden (som omfattar m.a. Kairo og Alexandria) til det evt. har roa seg. Men om det ikkje gjer det, og resultatet blir at vala blir utsatt i lengre tid, fører det jo berre til at dei militære blir sittande lengre. Om dei altså ikkje må gi seg heilt, og la ei sivil regjering (t.d. under ElBaradei) arrangere vala. Men kor mye som er vunne ved det, er ikkje heilt openbart, dersom valordninga er den samme og arrangementet uansett ville gått under sivilt (og internasjonalt?) overoppsyn.
Så Jemen: Saleh smilte i skjegget i går da han "gjekk av", og ingenting er egentlig endra, bortsett frå at dei mange ulike opprøra og demonstrasjonane i landet må skifte slagord. Hovudstaden er fortsatt delt mellom dei som støtter general Ali Mohsin i nord (som også står rundt "Taghyir"-studentane), og dei som støtter regimet under leiing av Salehs sønn Ahmed i sør. Dei andre konfliktlinene i landet er som før. Saleh er fortsatt "formelt" president, mens visepresidenten Abd Rabbu skal "styre" - dette blir akkurat slik det var da Saleh var i sjukeopphald i Saudi Arabia i sommar. Det einaste nye er altså ein tidsfrist for å halde val, 60 dagar. Men blir desse vala halde, eller kan "sikkerheitssituasjonen" el.l. gi grunn for å skyve dei ut i ubestemt tid? Og kven skal delta? Og dersom dei blir halde, kven av dei sju eller åtte ulike opprøra i Jemen kjem til å bry seg om resultatet?
Her er det openbart store forskjellar, både mellom dei fire og til dei andre landa i regionen. Mest "falle" har jo det gamle regimet i Libya, sjøl om mange, kanskje dei fleste av dei nye leiarane der også har bakgrunn i Qadhafi-styret, også den nye statsministeren 'Abd al-Rahim al-Kib hadde noen mindre verv under han, og leiaren for overgangsrådet, 'Abd al-Jalil var altså justisminister. Men likevel må vi si at i og med krigen er det gamle statsapparatet, basert på Qadhafis ulike innfall, borte og det nye styret må bygge nytt med meir og meir nytt mannskap. Her kan det tilmed bli eit problem, men det kan vi diskutere i eit anna innlegg.
I Tunisia er det meir av det, og dei, gamle som sit att, interim-presidenten fram til nå var minister under tidligare styrer, og det er kontinuitet i styresettet. Men i politikken er det relativt klart omskifte; alle dei større partia er "nye" og dei fleste leiarane som vart valt inn i parlamentet nylig kom frå langvarig opposisjon og tildels fengselsopphald. Det gamle regjeringspartiet RCD og deira folk er forbode, og det mest pussige resultatet var partiet til akademikaren Hashimi Hamdi, eit tidligare medlem i det islamistiske Nahda-partiet som da han var med der skreiv den einaste større studien av partileiaren Ghannouchi (han har også skrive om Sudans Hasan al-Turabi). Seinare braut dei kontakten, og han har frå eksil oppretta eit liberalt parti som vart det tredje største i valet. Men korkje Nahda eller noen andre vil samarbeide med han, fordi han haddde i mellomtida hatt møter med Ben Ali, og prøvd å vere noen slags mellommann. I dag gjer det han besmitta.
Så strenge kan dei ikkje vere i Egypt, ein så leiande politikar som den aktuelle presidentkandidaten Amr Moussa var jo minister under Mubarak, men noen parti vil gjerne halde ei like stram line, ut med alle som hadde funksjonar under det gamle styret. I forhold til valet er nå dette eit stort debattspørsmål; kor langt skal ein gå for å nekte politikarar som var medlem i det gamle styret å stille til val? "Eg har jo stor støtte hos folk i min landsby", seier mange av dei, "er det demokratisk at deira ønsker ikkje skal få komme til uttrykk?" Debatten liknar mye synet på kommunistane etter austblokkens fall i 1989, skal dei som hadde posisjonar i det gamle styret utestengas, og på livstid? I noen grad kan vi også sjå ei lik utvikling i at noen av dei meir spiselige frå det gamle systemet "gjen-oppdagar" seg sjøl og søker velgerstøtte igjen (i Aust-Europa som "sosialdemokratar", mange av dei vann frie val på den måten med nytt program og etterkvart med nye personar). I Egypt har det likevel mest blitt at slike "nyomvendte" parti er blitt nekta godkjenning, og medlemmer av Mubaraks NDP nekta å stille på andre partis lister.
Men det store stridsemnet er altså sjølve regimet i Egypt: Er dette berre det gamle opp att, er revolusjonen mislykka? Vel, vi sa jo alt på denne plassen i februar at "det er jo det militære som fortsetter, og kvifor skulle dei avskaffe seg sjøl?" Det som nå skjer er på ein måte berre ein bekreftelse av dette: Dei militære har økonomiske og sosiale interesser, og alle som har slike gir ikkje slepp på dei før dei må. Når våre medier og observatørar nå blir overraska over at "ting er jo heilt annleis enn vi trudde", så er det fordi dei nok lot seg rive med av demonstrantanes eufori om at "hæren er med folket" i vår. Frå demonstrantanes side var nok det litt av "om vi seier det slik, så blir det slik". Men når det er sagt, så er utan tvil regimet meir forandra enn det først såg ut som. Det politiske livet er opna (nesten) heilt opp, nye politiske krefter dominerer, og sjøl om det fortsatt heng igjen angrep på kritiske journalistar og andre gufs frå fortida, så er det ingen tvil om at endringane her er reelle og grunnleggande. Dei har berre ikkje nådd den utøvande makta ennå. Men det som pregar bildet er ein fram-og-tilbake-kamp mellom det gamle (dei militære) og det nye (dei sivile). Det militære styringsrådet legg fram forslag som går i konservativ retning, så kjem det protestar frå partia eller frå gata, og så går styringsådet tilbake på forslaget eller tilpassar det. Så kjem dei med eit nytt konservativt forslag på eit anna områda, men etter protestar blir det igjen endra. Det er altså ikkje monolittar og absoluttar, men ein politisk kamp som foregår. Dei militære prøver å forsvare sine interesser, og tildels er dei også fastlåst i gamle tankebanar (valordninga er fortsatt uhyre komplisert, og har røtter heilt tilbake til Nassers politikk på 1950-tallet). Men dei er klar over at dei må rette seg etter ei politisk tyngdekraft, og at dei må gi etter så mye som denne tyngden tilseier.
Dei nye opptøyane er slik i og for seg ein del av denne maktkampen, sjøl om demonstrantane nå seier dei ikkje gir seg før militærstyret går fullstendig av med ein gong. Er det mulig at rådet faktisk vil høre på det? Ja, det er absolutt mulig. Men det er ikkje gitt at dei vil gjere det. Det første problemet er likevel vala over helga. Her skiller partia seg, dei store partia (som kjem til å gjere det bra) vil ikkje ha dei utsatt: Det er jo nettopp det som er ein del av maktoverføringa frå militære til sivile, det er det som demonstrantane ber om! Mens mange av dei mindre partia seier dei vil boikotte vala, og dermed frata det legitimitet (og dermed også legitimiteten til dei som uansett ville ha vunne, Brorskapet først og fremst). Det kan altså vere heilt vanlig partitaktikk. Mens "Tahrir", dei som er ute i gatene, ikkje tenker taktisk, dei er berre utålmodige og vil ha endringar nå, med ein gong. Spørsmålet er likevel om vala kan starte på måndag. Nå er dette berre den første av fire runder - dei ulike provinsane skal stemme kvar for seg, heile valet skal vere over først i starten av januar. Så det er godt mulig berre å forskyve denne første runden (som omfattar m.a. Kairo og Alexandria) til det evt. har roa seg. Men om det ikkje gjer det, og resultatet blir at vala blir utsatt i lengre tid, fører det jo berre til at dei militære blir sittande lengre. Om dei altså ikkje må gi seg heilt, og la ei sivil regjering (t.d. under ElBaradei) arrangere vala. Men kor mye som er vunne ved det, er ikkje heilt openbart, dersom valordninga er den samme og arrangementet uansett ville gått under sivilt (og internasjonalt?) overoppsyn.
Så Jemen: Saleh smilte i skjegget i går da han "gjekk av", og ingenting er egentlig endra, bortsett frå at dei mange ulike opprøra og demonstrasjonane i landet må skifte slagord. Hovudstaden er fortsatt delt mellom dei som støtter general Ali Mohsin i nord (som også står rundt "Taghyir"-studentane), og dei som støtter regimet under leiing av Salehs sønn Ahmed i sør. Dei andre konfliktlinene i landet er som før. Saleh er fortsatt "formelt" president, mens visepresidenten Abd Rabbu skal "styre" - dette blir akkurat slik det var da Saleh var i sjukeopphald i Saudi Arabia i sommar. Det einaste nye er altså ein tidsfrist for å halde val, 60 dagar. Men blir desse vala halde, eller kan "sikkerheitssituasjonen" el.l. gi grunn for å skyve dei ut i ubestemt tid? Og kven skal delta? Og dersom dei blir halde, kven av dei sju eller åtte ulike opprøra i Jemen kjem til å bry seg om resultatet?
tirsdag 25. oktober 2011
Libya: Meir sharia?
Leiaren for overgangsrådet i Libya, Mustafa Abd al-Jalil har sagt at det nye Libya skal baseras på sharia, noe som har ført til uro rundt omkring. Inntil vidare har vi berre hans utsagn, men la oss berre rekapitulere kort:
Nesten alle muslimske land har ein eller annan referanse til Sharia i sine grunn- og basislover, Tyrkia er einaste vesentlige unntak. Som oftast har dette liten eller ingen innverknad på dei faktiske lovene, som i hovudsak er sekulære og basert på europeisk lov med lokal tilpassing. Unntaket er familielover som i dei fleste land er bygde på islamske prinsipp, men med moderniseringar. Islamsk straffelov er berre innført i det vi kallar "islamistiske" land, dvs. Iran, Sudan, Saudi-Arabia, og noen til (delar av Nigeria).
Slik er det også i Libya, dei har i hovudsak sekulære lover, men islamske grunnprinsipp i familielovene. Dei er likevel, i familielova frå 1984, mellom dei som har gått lengst i modernisering. Kva gjeld viktige punkt:
- Minste giftealder er satt til 20 år for gutter og jenter. Meir konservative land har lågare minstealder, som 15 eller 16.
- Polygami er tillatt, men må godkjennas av retten, eller at den første kona har gitt skriftlig aksept for det.
- Mannens skilsmisse (talaq) er tillatt berre etter rettsbehandling. I samsvar med rettsskolen som dominerer i området, har retten også relativt vid fullmakt til å innvilge ei kone skilsmisse utan mannens aksept.
- Arv følger, som i dei fleste land i Midtausten, klassiske reglar med redusert andel for kvinner.
Det Abd al-Jalil nemner, er dermed i seg sjøl ikkje så dramatisk. Han seier at "sharia skal vere ei viktige kjelde til lovene". Dette er standardformulering som dei fleste land brukar, men noen, som Egypt, har styrka dette til å si "den viktigste kjelda". Det i seg sjøl treng ikkje ha noen betydning for faktiske lover. Det som betyr noe er innhaldet, kva slags lovreglar som faktisk blir foreslått endra.
Her nemner Abd al-Jalil to ting: For det første at restriksjonane på talaq skal lettas. Det kan kanskje bety at han ønsker å fjerne kravet om rettsbehandling. Men i mange land krevas det også offentlig registrering sjøl om retten ikkje kan nekte mannes skilsmisse, og da kan retten fortsatt fordele den økonomiske byrden, som kan ha samme dempande effekt på skilsmisseiveren (retten pålegger mannen større byrde dersom dei ikkje aksepterer skilsmissegrunnlaget).
Det andre er islamske bankreglar. Det er ei langt meir uvanlig endring, for så vidt som det går utover shariaens klassiske domene, familielovene, og går inn i økonomisk lov. Dei fleste land tillater naturligvis islamske bankar (som ikkje tar eller gir rente, men løyser innteninga på anna vis). Men svært få forbyr andre bankar, dei som gir rente, å operere. Dersom Libya skulle gjere det, så ville det vere i det minste ei klar symbolsk markering, og kanskje også gi problem i oljeøkonomien.
Men så langt må vi kanskje tolke dette først og fremst som politiske markeringar. Med unntak av det siste punktet er ikkje dette noe dramatisk skifte frå gjeldande system, og heller ikkje frå andre meir eller mindre sekulære lovsystem i Midtausten, som Egypt, Algerie og Syria.
torsdag 20. oktober 2011
Libya: Etterkrigstid
Ein historisk dag for Libya. Utover dagen er det vel klart at vi kan feste lit til meldingane (og bilda) om at Qadhafi er død, sjøl om detaljane i omstenda rundt er uklare. I kveld er det også motstridande meldingar om dei to gjenverande sønnene Sayf al-Islam og Mu'tasim, dei som stod faren nærmast, er tatt, såra, drept eller omringa. Det får vi vel klarheit i løpet av morgondagen. Men enten dei er fri og prøver å samle dei siste restane av lojale rundt seg, eller ikkje, så er det berre snakk om oppreinskingsaksjonar, kortvarig eller langvarig. Mye av det sørlige Libya, ørkenområda, er nok fortsatt utanfor det nye styrets kontroll, og det kan oppstå gerilja eller små utbrudd som i Triopoli for noen dagar sidan. Men Krigen i Libya med stor K, dei store krigshandlingane, er over.
Kven vann? Ja, al-thuwar, opprørarne, naturligvis. Men kven er dei / kven av dei? Det veit kanskje dei like lite som oss. La oss berre ta noen problemstillingar:
- Den beste måten å sjå skillelinene på akkurat nå er kanskje geografisk. Vi kan snakke om fire distinkte geografiske sentra for opprøret:
- Benghazi og det øvrige Cyrenaica, det vi vart vant til å kalle "Aust-Libya". Her starta demonstrasjonane, her vart dei til eit væpna opprør da avdelingar av soldatar deserterte, her var det "frigjorte Libya" gjennom heile våren. Her sat overgangsrådet, og byar og administrasjon fungerte rimelig greitt gjennom våren. Dei har hatt erfaring med å administrere. Men, dei klarte ikkje å komme seg ut av sitt innesperra område. Det var ikkje derifrå seieren kom. Overgangsrådet sit i hovudsak fortsatt i Benghazi, sjøl om noen av dei er flytta til Tripoli nå.
- Misurata, den tapre byen som heldt ut åleine mot overmakta i månadsvis, under voldsomt press og stadig bombardement. Åleine og isolert, først på forsommaren kom det ein opning via havet, så dei fekk forsyningar inn. Men dei heldt opprøret i gang utan hjelp frå andre. Det veit dei også å gi beskjed om i dag, dei klarte seg sjøl, og vil ikkje ta imot ordre frå noen, takk skal du ha. Dei organiserte sitt sjøstendige opprørsråd som framleis styrer byen. Overgangsrådet i Benghazi kan få styre på med sitt, men her i Misurata bestemmer vi sjøl. Sjølbevisstheita er stor, og forakta for dei som hadde det hyggelig borte i Cyrenaica mens vi blødde og sloss ligg knapt under overflata.
- Jabal Nafusa, eller "fjella i vest". Dei beit seg fast, sjøl om Qadhafi var nær på å overkjøre dei. Men det var frå desse gruppene oppe i fjella at omskiftet i krigen kom. Da dei klarte å erobre ein grensepost mot Tunisia og dermed fekk kontakt med omverda, fekk dei inn våpen, og ikkje minst erfarne offiserar (også utanlandske) som trente deira hobby-rebellar opp (iallfall litt). Her oppe frå rykka dei raskt ned mot kysten og feia Qadhafis frykta milits til sides, og rykka som vi hugsar inn i Tripoli så raskt at journalistane knapt klarte å hoppe ut av vegen. Det var dei som vann krigen, gløym ikkje det. Jabal Nafusa er området til berberane, den språklige og etniske minoriteten (10-12 prosent av innbyggarane), det har ikkje vore så viktig i forhold til dei andre - det var også arabarar med i deira front - men det er iallfall med i deira sjølkjensle.
- Tripoli, hovudstaden som var målet. Her var det alltid opprørarar i skjul, og dei steig med ein gong fram og frigjorde byen når kampen kom dit, seier dei sjøl. Nei, seier dei frå fjella, det var vi som gjorde det, de andre er berre gratispassasjerar som ikkje leid vondt da Qadhafi sat her - og kven var det som gjekk ut i gatene på hans kommando forresten? - så kom ikkje her. Ta denne Belhaj, islamisten som var "leiar for opprørsgruppa i Tripoli" og er blitt sikkerheitssjef i byen nå, kvar var han da kampen stod? - Nei, verken eller, seier soldatane frå Misrata, det var vi som gjorde forskjellen, da vi rykka inn mot Tripoli frå aust, korkje Nafusa eller dei lokale var det som fekk regimet til å tippe over, men oss.
Denne kampen om historia er naturligvis også ei rivalisering om kven som skal mest ha si nå. Misurata ser seg som det nye senteret i Libya - urealistisk, for både Tripoli og Benghazi er mange gonger større i folketal. Men innverknad skal fordelas ut frå kven som har lidd mest, og kven meir enn Misratarane? Benghazi-folket skal iallfall passe seg for å tru dei skal få bestemme.
Slik rivalisering vil nok bli på det verbale, får vi håpe, det er ingen tegn til at det bli voldelig mellom seierherrane. Men det skaper problem for å ordne eit nytt politisk system, fordi det finnes ikkje noen mekanismar for å løyse slike balanseproblem, det er knapt nok noen fora der dei kan lufte sine forhåpningar og diskutere dei på ein målretta måte. Overgangsrådet er klar over dette, og tar representantar frå alle grupper inn i sine organ, men det sit altså fortsatt for det meste i Benghazi og har ennå ikkje vist evner til å skape den fellesskapsfølelsen som er må skapas, og spesielt nå når den felles fienden er tatt.
Tribalisme, stamme-motsetningar, er jo også ein ting alle snakkar om. Er det viktig? Kanskje, og kanskje ikkje: Det må ikkje bli eit hovudproblem, men det kan bli det, dersom dette er den måten dei uungåelige konfliktane blir "fortalt" på. Altså, at libyarar som er usamde med andre, eller kanskje berre fryktar at noen andre skal få bedre tilgang på ressursar enn seg sjøl, set på seg "stamme-briller" og seier at den og den der står på feil side, fordi han er med i den og den stammen, og så må derfor alle andre i stammen også vere medskuldig. Vi har sett det i jakta på "Qadahfi-lojale stammer", som kanskje ikkje tenker på seg sjøl som stammemedlemmer i det heile (eller legg vekt på dette), men blir plutselig svært opptatt av den identiteten når noen andre peiker på dei som "ein slik ein". Stammar som var noe "gammeldags" og ubetydelig før, kan dermed bli eit mønster for nye skilleliner.
Noe av det samme kan gjelde motsetninga mellom islamistar og sekulære. Det kan bli eit problem, spesielt om det også blir ein "måte å fortelle" (oppfatte) underliggande politiske og personlige motsetningar. Som oppfatninga hos fjell-folka om at (Tripoli-mannen) Belhaj har begynt å albue andre til sides - og han er jo kjent som islamist. Så blir "islamisme" plutselig aktuelt. Men, sidan dei fleste libyarar nok er "midt på treet" når det gjeld islam og politikk - Libya skal ha ein islamisk identitet, men på ein nasjonalistisk meir enn på ein strengt religiøs / islamistisk måte - og sidan organisert islamisme og salafisme er svak i landet etter Qadhafis undertrykking, er det kanskje ikkje der dei farligaste motsetningane oppstår, iallfall ikkje i første omgang.
Roper ein på ulv stadig vekk, peiker ein berre på alle farar som kan oppstå, går kanskje lesaren trøtt. Og Libya må ikkje gå i oppløysing eller få ulivssår. Det er ein patriotisk einskap nå rundt revolusjonen (mellom dei som deltok!), og dei har ein stor felles ressurs i oljen som dei kanskje ser må styras i fellesskap om noen skal få nytte av den - ingen oljeutvinning, ingen rikdom. Det kan vere sporar til å finne måtar å løyse slike øydeleggande indre strider. Det kan gå bra, når vi ser i eit perspektiv på noen få år fram i tid; såpass trengs nok for å skape eit modent politisk system. Men det finnes skjær i sjøen, og det er lurt både for observatørar og dei som skal ha med landet å gjere i framtida, å gjere seg kjent med dei for å unngå lumske farvatn.
Kven vann? Ja, al-thuwar, opprørarne, naturligvis. Men kven er dei / kven av dei? Det veit kanskje dei like lite som oss. La oss berre ta noen problemstillingar:
- Den beste måten å sjå skillelinene på akkurat nå er kanskje geografisk. Vi kan snakke om fire distinkte geografiske sentra for opprøret:
- Benghazi og det øvrige Cyrenaica, det vi vart vant til å kalle "Aust-Libya". Her starta demonstrasjonane, her vart dei til eit væpna opprør da avdelingar av soldatar deserterte, her var det "frigjorte Libya" gjennom heile våren. Her sat overgangsrådet, og byar og administrasjon fungerte rimelig greitt gjennom våren. Dei har hatt erfaring med å administrere. Men, dei klarte ikkje å komme seg ut av sitt innesperra område. Det var ikkje derifrå seieren kom. Overgangsrådet sit i hovudsak fortsatt i Benghazi, sjøl om noen av dei er flytta til Tripoli nå.
- Misurata, den tapre byen som heldt ut åleine mot overmakta i månadsvis, under voldsomt press og stadig bombardement. Åleine og isolert, først på forsommaren kom det ein opning via havet, så dei fekk forsyningar inn. Men dei heldt opprøret i gang utan hjelp frå andre. Det veit dei også å gi beskjed om i dag, dei klarte seg sjøl, og vil ikkje ta imot ordre frå noen, takk skal du ha. Dei organiserte sitt sjøstendige opprørsråd som framleis styrer byen. Overgangsrådet i Benghazi kan få styre på med sitt, men her i Misurata bestemmer vi sjøl. Sjølbevisstheita er stor, og forakta for dei som hadde det hyggelig borte i Cyrenaica mens vi blødde og sloss ligg knapt under overflata.
- Jabal Nafusa, eller "fjella i vest". Dei beit seg fast, sjøl om Qadhafi var nær på å overkjøre dei. Men det var frå desse gruppene oppe i fjella at omskiftet i krigen kom. Da dei klarte å erobre ein grensepost mot Tunisia og dermed fekk kontakt med omverda, fekk dei inn våpen, og ikkje minst erfarne offiserar (også utanlandske) som trente deira hobby-rebellar opp (iallfall litt). Her oppe frå rykka dei raskt ned mot kysten og feia Qadhafis frykta milits til sides, og rykka som vi hugsar inn i Tripoli så raskt at journalistane knapt klarte å hoppe ut av vegen. Det var dei som vann krigen, gløym ikkje det. Jabal Nafusa er området til berberane, den språklige og etniske minoriteten (10-12 prosent av innbyggarane), det har ikkje vore så viktig i forhold til dei andre - det var også arabarar med i deira front - men det er iallfall med i deira sjølkjensle.
- Tripoli, hovudstaden som var målet. Her var det alltid opprørarar i skjul, og dei steig med ein gong fram og frigjorde byen når kampen kom dit, seier dei sjøl. Nei, seier dei frå fjella, det var vi som gjorde det, de andre er berre gratispassasjerar som ikkje leid vondt da Qadhafi sat her - og kven var det som gjekk ut i gatene på hans kommando forresten? - så kom ikkje her. Ta denne Belhaj, islamisten som var "leiar for opprørsgruppa i Tripoli" og er blitt sikkerheitssjef i byen nå, kvar var han da kampen stod? - Nei, verken eller, seier soldatane frå Misrata, det var vi som gjorde forskjellen, da vi rykka inn mot Tripoli frå aust, korkje Nafusa eller dei lokale var det som fekk regimet til å tippe over, men oss.
Denne kampen om historia er naturligvis også ei rivalisering om kven som skal mest ha si nå. Misurata ser seg som det nye senteret i Libya - urealistisk, for både Tripoli og Benghazi er mange gonger større i folketal. Men innverknad skal fordelas ut frå kven som har lidd mest, og kven meir enn Misratarane? Benghazi-folket skal iallfall passe seg for å tru dei skal få bestemme.
Slik rivalisering vil nok bli på det verbale, får vi håpe, det er ingen tegn til at det bli voldelig mellom seierherrane. Men det skaper problem for å ordne eit nytt politisk system, fordi det finnes ikkje noen mekanismar for å løyse slike balanseproblem, det er knapt nok noen fora der dei kan lufte sine forhåpningar og diskutere dei på ein målretta måte. Overgangsrådet er klar over dette, og tar representantar frå alle grupper inn i sine organ, men det sit altså fortsatt for det meste i Benghazi og har ennå ikkje vist evner til å skape den fellesskapsfølelsen som er må skapas, og spesielt nå når den felles fienden er tatt.
Tribalisme, stamme-motsetningar, er jo også ein ting alle snakkar om. Er det viktig? Kanskje, og kanskje ikkje: Det må ikkje bli eit hovudproblem, men det kan bli det, dersom dette er den måten dei uungåelige konfliktane blir "fortalt" på. Altså, at libyarar som er usamde med andre, eller kanskje berre fryktar at noen andre skal få bedre tilgang på ressursar enn seg sjøl, set på seg "stamme-briller" og seier at den og den der står på feil side, fordi han er med i den og den stammen, og så må derfor alle andre i stammen også vere medskuldig. Vi har sett det i jakta på "Qadahfi-lojale stammer", som kanskje ikkje tenker på seg sjøl som stammemedlemmer i det heile (eller legg vekt på dette), men blir plutselig svært opptatt av den identiteten når noen andre peiker på dei som "ein slik ein". Stammar som var noe "gammeldags" og ubetydelig før, kan dermed bli eit mønster for nye skilleliner.
Noe av det samme kan gjelde motsetninga mellom islamistar og sekulære. Det kan bli eit problem, spesielt om det også blir ein "måte å fortelle" (oppfatte) underliggande politiske og personlige motsetningar. Som oppfatninga hos fjell-folka om at (Tripoli-mannen) Belhaj har begynt å albue andre til sides - og han er jo kjent som islamist. Så blir "islamisme" plutselig aktuelt. Men, sidan dei fleste libyarar nok er "midt på treet" når det gjeld islam og politikk - Libya skal ha ein islamisk identitet, men på ein nasjonalistisk meir enn på ein strengt religiøs / islamistisk måte - og sidan organisert islamisme og salafisme er svak i landet etter Qadhafis undertrykking, er det kanskje ikkje der dei farligaste motsetningane oppstår, iallfall ikkje i første omgang.
Roper ein på ulv stadig vekk, peiker ein berre på alle farar som kan oppstå, går kanskje lesaren trøtt. Og Libya må ikkje gå i oppløysing eller få ulivssår. Det er ein patriotisk einskap nå rundt revolusjonen (mellom dei som deltok!), og dei har ein stor felles ressurs i oljen som dei kanskje ser må styras i fellesskap om noen skal få nytte av den - ingen oljeutvinning, ingen rikdom. Det kan vere sporar til å finne måtar å løyse slike øydeleggande indre strider. Det kan gå bra, når vi ser i eit perspektiv på noen få år fram i tid; såpass trengs nok for å skape eit modent politisk system. Men det finnes skjær i sjøen, og det er lurt både for observatørar og dei som skal ha med landet å gjere i framtida, å gjere seg kjent med dei for å unngå lumske farvatn.
fredag 7. oktober 2011
Jemen / Nobel: Tawakkul Karman
Fredsprisen er altså tildelt Tawakkul Karman frå Jemen, sammen med dei to frå Liberia. Kven er Tawakkul Karman?
Mellom dei mange ulike kreftene som står bak opposisjonen og opprøret i Jemen, har Karman vore kjent i fleire år, som journalist og menneskerettsaktivist. Opphavet til hennar engasjement skal ha vore da noen landsbybeboarar vart kasta ut av jordherren sin i Ibb, eit område midt i landet. Ho blir nå av Nobel-komiteen trukke fram som ein kvinnerettsaktivist, noe som jo er riktig, men hennar arbeid har tydelig vore breiare, ho kallar seg også som ein "forkjempar for Jemens ungdom", og er del av ein allmenn sosial reising for dei underpriviligerte. I dag står kravet om at president Salih skal gå fremst på dagsordenen.
Interessant er kanskje også at ho er medlem av det islamistiske partiet Islah. Dette er eit sammensett parti, viktige delar av det ligg nær opp til det moderate egyptiske Muslimske brorskapet, mens andre delar ligg nærare ein konservativ salafistisk profil, og atter andre (og kanskje leiarskapen) først og fremst representerer eit stammestyre. Karman hører openbart til dei meir, kanskje dei mest, liberale straumdraga i partiet. Ho har m.a. kritisert det for kvinnesynet deira, mest konkret da Islah blokkerte eit lovforslag om å heve minstealder for giftemål til 17 (formelt er minstealderen i Jemen 15, men dette blir ofte omgått i det stille av fattige foreldre, slik at barneekteskap ikkje er uvanlig).
Ho blir derfor angripe av dei mest konservative islamistane, samtidig som ho altså held fram som medlem i dette islamske partiet. Det er jo eit interessant fenomen at ein kvinnelig, vi kan kanskje si feministisk, islamist får Nobels fredspris for sin kvinnekamp. At ho starta sin aktivisme iført niqab (som ho snart tok av, til fordel for ein meir vanlig hijab), er med og understrkar dette.
Prisen til Karman er utan tvil god og riktig, og understrekar viktigheita av denne typen kvinnekamp frå grunnplanet, og er også med å sprer breidda. Vi hadde eit møte i Studentersamfunnet i Bergen i går kveld, der Sara Rasmussen korrekt poengterte at den arabiske våren ikkje hadde satt kjønnsrelasjonar noe spesielt på dagsordenen. Denne prisen er nok med å rette opp det bildet, og kan fokusere på eit viktig aspekt. Men samtidig understeker det at dette er del av ein total sosial og politisk kamp, integrert i kamp for ungdom, for fattige, og for politiske rettar. Og det viser altså at det ikkje treng vere motsetning mellom å arbeide mellom islamistar og å kjempe for kvinnerettar i eit muslimsk land. Sjøl om kvinnekampen da til dels må føras innanfor eige parti og innan eigne rekker.
Mellom dei mange ulike kreftene som står bak opposisjonen og opprøret i Jemen, har Karman vore kjent i fleire år, som journalist og menneskerettsaktivist. Opphavet til hennar engasjement skal ha vore da noen landsbybeboarar vart kasta ut av jordherren sin i Ibb, eit område midt i landet. Ho blir nå av Nobel-komiteen trukke fram som ein kvinnerettsaktivist, noe som jo er riktig, men hennar arbeid har tydelig vore breiare, ho kallar seg også som ein "forkjempar for Jemens ungdom", og er del av ein allmenn sosial reising for dei underpriviligerte. I dag står kravet om at president Salih skal gå fremst på dagsordenen.
Interessant er kanskje også at ho er medlem av det islamistiske partiet Islah. Dette er eit sammensett parti, viktige delar av det ligg nær opp til det moderate egyptiske Muslimske brorskapet, mens andre delar ligg nærare ein konservativ salafistisk profil, og atter andre (og kanskje leiarskapen) først og fremst representerer eit stammestyre. Karman hører openbart til dei meir, kanskje dei mest, liberale straumdraga i partiet. Ho har m.a. kritisert det for kvinnesynet deira, mest konkret da Islah blokkerte eit lovforslag om å heve minstealder for giftemål til 17 (formelt er minstealderen i Jemen 15, men dette blir ofte omgått i det stille av fattige foreldre, slik at barneekteskap ikkje er uvanlig).
Ho blir derfor angripe av dei mest konservative islamistane, samtidig som ho altså held fram som medlem i dette islamske partiet. Det er jo eit interessant fenomen at ein kvinnelig, vi kan kanskje si feministisk, islamist får Nobels fredspris for sin kvinnekamp. At ho starta sin aktivisme iført niqab (som ho snart tok av, til fordel for ein meir vanlig hijab), er med og understrkar dette.
Prisen til Karman er utan tvil god og riktig, og understrekar viktigheita av denne typen kvinnekamp frå grunnplanet, og er også med å sprer breidda. Vi hadde eit møte i Studentersamfunnet i Bergen i går kveld, der Sara Rasmussen korrekt poengterte at den arabiske våren ikkje hadde satt kjønnsrelasjonar noe spesielt på dagsordenen. Denne prisen er nok med å rette opp det bildet, og kan fokusere på eit viktig aspekt. Men samtidig understeker det at dette er del av ein total sosial og politisk kamp, integrert i kamp for ungdom, for fattige, og for politiske rettar. Og det viser altså at det ikkje treng vere motsetning mellom å arbeide mellom islamistar og å kjempe for kvinnerettar i eit muslimsk land. Sjøl om kvinnekampen da til dels må føras innanfor eige parti og innan eigne rekker.
mandag 3. oktober 2011
The "Arab Spring" - an overview
Denne bloggen har ligge i dvale noen veker, mens undervisning og andre arbeidsoppgåver har fått førsteprioritet. Men ting skjer fortsatt i området. I første omgang tar vi her ei oppsummering av "våren", halde som innleiing på Paulo Freire-seminaret ved UiB i førre veke. Noe har vi drøfta før, men her meir oppdatert og samla.
What released the series of events we call the "Arab Spring"? It was probably best seen as a combination of two variables: There is a common factor, which is demonstrations for democracy, sharing ideas, dominated by youth, but also by middle class. This is seen throughout the Middle East, there was demonstrations in every Arab country and the general protest movement even spilled over into Israel and other neighbouring countries. Thsis is what call “the facebook generation”.
Another variable is the local context, which is different for each country. Here national politics, local economics etc. play in. The local factor determines whether the common struggle for democracy broke out into revolt and regime change or not.
A summary of the situation today may be:
- The democracy movement remained confined to the original youth and middle class segment in countries such as Morocco, Algeria, Jordan, Oman, and Sudan. All had demonstationss, some like Morocco for a long time, and wrought concessions from the governmentt, but they did not lead to revolts, and the rulers of all these countries seem not to need have concern for their future.
- The movement broke out of its original framework and latched on to wider movements in Tunisia, Egypt, Libya, Yemen, Bahrain, and finally Syria, which for a long time looked like it would fall into the first category. As we know, it has led to regime change in the first three countries, Tunisia, Egypt and Libya; it led to defeat and repression in Bahrain, while the last two, Yemen and Syria are undecided, the most likely bet is that there will be a change of some sort in Yemen, while it is to early to tell the result in Syria.
We do not have time for the details of each country and why it failed or succeeded, but we can use Yemen as an instructive example of how complex the movement for change can be. The protests consist of at least the following elements:
- Youth, the facebook people, at the university who has staged a continuous protest rally there for more than six months now.
- Tribes in the north who revolted because they wanted more resources to the far north.
- Secessionists or autonomists from the south, mostly socialist in orientation, who want to break the old South Yemen free if possible.
- Two different factions of the dominant Hashid tribe, who used to support the regime, but now each want to place their own leader at the top.
- Allied to them, a fairly moderate Islamist party who used to be in government
- Jihadist groups who have taken control of some towns in the far south.
Currently all of them, except the jihadists who fight on their own, are more or less united against the president, but each of them have contradictory aims for what they want. The youth want democracy, the tribes want to have a tribal president, the regionalists want a weak state and money for themselves.
So that is the local element. What about the common factors, what released the wave throughout the region?
- One was political, several of the leaders were old and wanted to put their sons as heirs, institute a “dynastic republic”. The revolts tried to shortcut that process before it was too late. This was the case in Egypt, Libya, Yemen, and partly Tunisia; Syria is the only country where such dynastic change has already succeeded.
- Another was economic and social. The global finance crisis caused greater unemployment, particularly among those employed by a state that had less money either to pay wages or to hire people. That meant that educated people who before expected to find jobs in the state, now faced unemployment, and those already employed did not get wages or wages they were no longer able to survive on. There were always many poor, but now there were new poor, which led to frustration among educated youth.
Another common factor was the youth activists.
Since this is a seminar about education, it must be noted the importance of the education of these youths. There is clearly quite varied quality of education in the Middle East, where rote learning still dominates, and also because teachers have not for years had living wages (e.g. Egypt) and have had to get a second or third job that cuts into their teaching jobs, but there is still now a class of more educated youth spreading and venting frustration.
Equally obvious is the importance of spreading Internet use over the last years. Internet cafes are everywhere, but maybe the most important tools were not exactly Facebook or Twitter, but more lower tech tools like SMS and cell phones. There is an explosion of these, many of these people now have access to cell phones and have learned to make use of their potential
And of course, the spread of ideas through pan-Arab media. Al-Jazeera set the trend for many pan-Arabic TV stations which has followed them in opening up for discussion and debates, unknown before. Even national TV stations had to follow up. There are new newspapers, critical local papers like Masri al-Yawm and Shuruq in Egypt are allowed, and found audience not so much among the poor, but certainly among the educated. These grew in the last five or six years.
Social problems are also present in most Arab countries. We can see this in Egypt in particular, with a history of worker’s demonstration over the last few years. The Spring did not come out of nowhere, there had been factory occupation and clashes over last years, and the Kifaya movement a few years back organized large demonstration, but did not catch on like it did this spring
What about Islam? It is not important for all, not at forefront of the democracy debate, but for many there is no contradiction between more democracy and more Islamic government. The role of so-called moderate Islamism, the Muslim Brotherhood is crucial. Many of their leaders are old and conservative in their tactics, but many of their youth had worked with the Kifaya and had partly the same intellectual background as the secular students that had been working for democracy, and forced the older generation to participate. That helped tip the balance, since MB controlled huge numbers of people and could make a large demo into a massive one. More conservative Islamists, the salafis, did not support the revolution originally, because they were in principle opposed to revolts against the ruler, but they joined later and have become politicallly active. So there are important changes in the Islamist landscape.
Is it a youth revolution? Yes and no. They are a common factor, certainly, but in the hot-spot countries, the revolts needed a larger audience to actually topple the regimes. What now happens to the youth in those three countries where they have won, is an open question. There are follow-up demonstrations, continued unrest, calls for “do not hijack our revolt”. It remains to be seen how far they will be successful, and indeed how much of the old system will survive into the new order.
What released the series of events we call the "Arab Spring"? It was probably best seen as a combination of two variables: There is a common factor, which is demonstrations for democracy, sharing ideas, dominated by youth, but also by middle class. This is seen throughout the Middle East, there was demonstrations in every Arab country and the general protest movement even spilled over into Israel and other neighbouring countries. Thsis is what call “the facebook generation”.
Another variable is the local context, which is different for each country. Here national politics, local economics etc. play in. The local factor determines whether the common struggle for democracy broke out into revolt and regime change or not.
A summary of the situation today may be:
- The democracy movement remained confined to the original youth and middle class segment in countries such as Morocco, Algeria, Jordan, Oman, and Sudan. All had demonstationss, some like Morocco for a long time, and wrought concessions from the governmentt, but they did not lead to revolts, and the rulers of all these countries seem not to need have concern for their future.
- The movement broke out of its original framework and latched on to wider movements in Tunisia, Egypt, Libya, Yemen, Bahrain, and finally Syria, which for a long time looked like it would fall into the first category. As we know, it has led to regime change in the first three countries, Tunisia, Egypt and Libya; it led to defeat and repression in Bahrain, while the last two, Yemen and Syria are undecided, the most likely bet is that there will be a change of some sort in Yemen, while it is to early to tell the result in Syria.
We do not have time for the details of each country and why it failed or succeeded, but we can use Yemen as an instructive example of how complex the movement for change can be. The protests consist of at least the following elements:
- Youth, the facebook people, at the university who has staged a continuous protest rally there for more than six months now.
- Tribes in the north who revolted because they wanted more resources to the far north.
- Secessionists or autonomists from the south, mostly socialist in orientation, who want to break the old South Yemen free if possible.
- Two different factions of the dominant Hashid tribe, who used to support the regime, but now each want to place their own leader at the top.
- Allied to them, a fairly moderate Islamist party who used to be in government
- Jihadist groups who have taken control of some towns in the far south.
Currently all of them, except the jihadists who fight on their own, are more or less united against the president, but each of them have contradictory aims for what they want. The youth want democracy, the tribes want to have a tribal president, the regionalists want a weak state and money for themselves.
So that is the local element. What about the common factors, what released the wave throughout the region?
- One was political, several of the leaders were old and wanted to put their sons as heirs, institute a “dynastic republic”. The revolts tried to shortcut that process before it was too late. This was the case in Egypt, Libya, Yemen, and partly Tunisia; Syria is the only country where such dynastic change has already succeeded.
- Another was economic and social. The global finance crisis caused greater unemployment, particularly among those employed by a state that had less money either to pay wages or to hire people. That meant that educated people who before expected to find jobs in the state, now faced unemployment, and those already employed did not get wages or wages they were no longer able to survive on. There were always many poor, but now there were new poor, which led to frustration among educated youth.
Another common factor was the youth activists.
Since this is a seminar about education, it must be noted the importance of the education of these youths. There is clearly quite varied quality of education in the Middle East, where rote learning still dominates, and also because teachers have not for years had living wages (e.g. Egypt) and have had to get a second or third job that cuts into their teaching jobs, but there is still now a class of more educated youth spreading and venting frustration.
Equally obvious is the importance of spreading Internet use over the last years. Internet cafes are everywhere, but maybe the most important tools were not exactly Facebook or Twitter, but more lower tech tools like SMS and cell phones. There is an explosion of these, many of these people now have access to cell phones and have learned to make use of their potential
And of course, the spread of ideas through pan-Arab media. Al-Jazeera set the trend for many pan-Arabic TV stations which has followed them in opening up for discussion and debates, unknown before. Even national TV stations had to follow up. There are new newspapers, critical local papers like Masri al-Yawm and Shuruq in Egypt are allowed, and found audience not so much among the poor, but certainly among the educated. These grew in the last five or six years.
Social problems are also present in most Arab countries. We can see this in Egypt in particular, with a history of worker’s demonstration over the last few years. The Spring did not come out of nowhere, there had been factory occupation and clashes over last years, and the Kifaya movement a few years back organized large demonstration, but did not catch on like it did this spring
What about Islam? It is not important for all, not at forefront of the democracy debate, but for many there is no contradiction between more democracy and more Islamic government. The role of so-called moderate Islamism, the Muslim Brotherhood is crucial. Many of their leaders are old and conservative in their tactics, but many of their youth had worked with the Kifaya and had partly the same intellectual background as the secular students that had been working for democracy, and forced the older generation to participate. That helped tip the balance, since MB controlled huge numbers of people and could make a large demo into a massive one. More conservative Islamists, the salafis, did not support the revolution originally, because they were in principle opposed to revolts against the ruler, but they joined later and have become politicallly active. So there are important changes in the Islamist landscape.
Is it a youth revolution? Yes and no. They are a common factor, certainly, but in the hot-spot countries, the revolts needed a larger audience to actually topple the regimes. What now happens to the youth in those three countries where they have won, is an open question. There are follow-up demonstrations, continued unrest, calls for “do not hijack our revolt”. It remains to be seen how far they will be successful, and indeed how much of the old system will survive into the new order.
mandag 22. august 2011
Libya: Frå stillstand til kollaps
I skrivande stund (dvs. pr. måndag formiddag), har opprøret kontroll over det meste av Tripoli, men regimestyrkar kjemper fortsatt, både rundt Qadhafis hovudkvarter Bab al-Aziziya og andre bydelar. Det er også viktige delar av Libya som var Qadhafi-lojale, og som ikkje er erobra, slik som Sirte og andre i sør. Borgarkrigen er derfor ikkje ennå over, men utfallet er nå klart: Regimet har, eller på veg til å, falle, og vi må begynne å sjå framover mot eit nytt Libya.
I tillegg til opprøraranes jubel, har også NATO grunn til å vere nøgd. Dei satsa på ei arbeidsdeling for å få Qadhafi til å falle, der dei tok seg av luftkrigen, og dei libyiske opprørane gjorde jobben på bakken. Det såg ut til å gå heilt feil, ikkje fordi luftkrigen var mislykka - den ser ut til å gått etter planen - men fordi opprørane viste seg ute av stand til å følge opp på bakken. Men nå, relativt plutselig, så har det slått om. Ikkje berre klarte opprørsgruppene å slå gjennom, men dei har både gått framover med stor fart, og klart å halde det dei tok. Mange observatørar rekna med at kampen om Tripoli ville gå frå gatehjørne til gatehjørne med store tap, men i staden marsjerte - eller råkjørte - opprørane heilt inn til sentrum i går kveld og natt nesten utan å møte motstand. Berre i noen bydelar har det vore kampar, som rett nok ser ut til å vere relativt harde utover dagen i dag. Kva kom dette omskiftet av?
Det er kanskje litt tidlig å analysere, men eit svar må jo vere ein kollaps: På eit tidspunkt har regimestyrkane, det vere seg kommandantar eller enkeltsoldatar, innsett at nå var kampen avgjort, og nå var det på tide å komme seg ut av vegen. Det ser ut til å vere tilfellet når basen til den frykta Khamis-brigaden vart inntatt utan motstand i går. Kanskje kjempa noen av dei med geværløp i ryggen, og når vaktarane (offiserane?) forsvann, forsvann også soldatane.
Men det er klart at NATOs rolle har vore heilt avgjerande. Fleire tusen bombar har hatt alle mulige militære mål, og har i hovudsak truffe måla. Det må ha vore ødeleggande for regimestyrkane som ikkje hadde muligheit til å skaffe nye ressursar. Veke etter veke, månad etter månad, må det har slitt ned den militære kapasiteten til regimet, men altså fram til nå ikkje så mye at opprørane klarte å dra nytte av det.
Men nå altså. Også her har NATO spilt er rolle. New York Times melder i dag at England, Frankrike og "andre land" (Norge?) har aktivt støtta opprørane med våpen, og har også hatt instruktørar inne i Libya som har trent og organisert opprørsstyrkane. Så til slutt vart det "boots on the ground" likevel, sjøl om det var i det skjulte og begrensa til trening. Vi veit ikkje kvar dei var (aust eller vest), men det er i vest det store skiftet kom. Berberane oppe i fjella var i utgangspunktet svake, og heldt opprøret sitt først og fremst fordi Qadhafi var opptatt i aust, alle venta på når regimet skulle sette inn støtet og gjere slutt på det. Men så snudde det, i førre månad begynte dei å gjere raid ned mot låglandet, og i førre veke klarte dei altså å nå fram til kysten og avskjære Tripoli, mot godt væpna og trente regimesoldatar. Wall Street Journal meldte nylig om at meir profesjonelle libyiske militære i denne perioden samla, trente og organiserte opprørane til å ta ordre, kommunisere og kjempe systematisk. Dette er også tydelig i det siste framstøtet: Opprørarane hadde ein plan, og følgte den, i motsetning til før. Dei hadde kommunikasjonsutstyr, dei samarbeidde med NATO-fly og kunne dirigere deira bombemål slik at flya kunne rydde vegen frå Zawiya til Tripoli. Og dei hadde tunge våpen som endelig var på høgd med regimet sine. Noen erobra, noen kjøpt for oljepengar, men også donert av NATO. Det tyder på at tippe-punktet var tidligare i vår, da opprørane i Jabal Nafusa klarte å erobre ein grensepost, og dermed fekk kontakt med omverda slik at ressursar, soldatar og våpen kunne komme inn og førebu den offensiven vi når ser.
Kva nå?
Det er jo spørsmålet alle stiller seg. Opprørsrådet vil flytte fysisk til Tripoli nå, men klarer dei flytte seg mentalt til hovudstaden? Trass "hemmelige medlemmer" frå vest, har dette vore eit råd dominert av Benghazi-folk, og det har langt på veg vore handlingslamma av indre rivalisering og personkonfliktar, dei har t.d. ikkje klart å opprette ei ny interimregjering etter at den førre vart kasta for noen veker sidan. Nå må dei prøve å integrere dei nye kreftene frå vest, Nafusa, Misrata og Tripoli, ja kanskje la dei få dei leiande rollene i styret. Klarer dei det?
Mange advarer om stammekrig, islamistar mot sekulære og annan indre stridar, og det er reell fare for alt det, men kanskje på litt sikt. Det første problemet er kanskje rein handlingslammelse, at Overgangsrådet ikkje klarer å starte arbeidet med å bygge opp den nye staten, og dermed at alt går i stå (bortsett frå oljeutvinninga, som ser ut til å leve sitt eige liv, og gir dei både ein ressurs å bruke, men også ein premie å slåss om).
Men det får vi jo sjå i tida framover. Er Qadhafis fall ein god eller ein dårlig ting? Trass i våre advarslar om skjær i sjøen, og at vi kanskje ikkje liker at NATO har vore så mye innblanda, må vi likevel slå fast at det er grunn til å glede seg over at eit heilt klart undertrykkande og blodig regime er falt. Ikkje alt Qadhafi gjorde var galt (bruken av oljepengar var klart bedre enn sjeikane i Gulfen), men det meste var ganske vilt. Hans politiske idear om "massestat", hans undertrykking av opposisjon, tortur og drap, var ikkje bevaringsverdige. Så vi må kunne ta to tankar i hodet samtidig; glede oss over at regimet er falt, men også vere bekymra over kva som kan komme i staden, iallfall på kort sikt.
I tillegg til opprøraranes jubel, har også NATO grunn til å vere nøgd. Dei satsa på ei arbeidsdeling for å få Qadhafi til å falle, der dei tok seg av luftkrigen, og dei libyiske opprørane gjorde jobben på bakken. Det såg ut til å gå heilt feil, ikkje fordi luftkrigen var mislykka - den ser ut til å gått etter planen - men fordi opprørane viste seg ute av stand til å følge opp på bakken. Men nå, relativt plutselig, så har det slått om. Ikkje berre klarte opprørsgruppene å slå gjennom, men dei har både gått framover med stor fart, og klart å halde det dei tok. Mange observatørar rekna med at kampen om Tripoli ville gå frå gatehjørne til gatehjørne med store tap, men i staden marsjerte - eller råkjørte - opprørane heilt inn til sentrum i går kveld og natt nesten utan å møte motstand. Berre i noen bydelar har det vore kampar, som rett nok ser ut til å vere relativt harde utover dagen i dag. Kva kom dette omskiftet av?
Det er kanskje litt tidlig å analysere, men eit svar må jo vere ein kollaps: På eit tidspunkt har regimestyrkane, det vere seg kommandantar eller enkeltsoldatar, innsett at nå var kampen avgjort, og nå var det på tide å komme seg ut av vegen. Det ser ut til å vere tilfellet når basen til den frykta Khamis-brigaden vart inntatt utan motstand i går. Kanskje kjempa noen av dei med geværløp i ryggen, og når vaktarane (offiserane?) forsvann, forsvann også soldatane.
Men det er klart at NATOs rolle har vore heilt avgjerande. Fleire tusen bombar har hatt alle mulige militære mål, og har i hovudsak truffe måla. Det må ha vore ødeleggande for regimestyrkane som ikkje hadde muligheit til å skaffe nye ressursar. Veke etter veke, månad etter månad, må det har slitt ned den militære kapasiteten til regimet, men altså fram til nå ikkje så mye at opprørane klarte å dra nytte av det.
Men nå altså. Også her har NATO spilt er rolle. New York Times melder i dag at England, Frankrike og "andre land" (Norge?) har aktivt støtta opprørane med våpen, og har også hatt instruktørar inne i Libya som har trent og organisert opprørsstyrkane. Så til slutt vart det "boots on the ground" likevel, sjøl om det var i det skjulte og begrensa til trening. Vi veit ikkje kvar dei var (aust eller vest), men det er i vest det store skiftet kom. Berberane oppe i fjella var i utgangspunktet svake, og heldt opprøret sitt først og fremst fordi Qadhafi var opptatt i aust, alle venta på når regimet skulle sette inn støtet og gjere slutt på det. Men så snudde det, i førre månad begynte dei å gjere raid ned mot låglandet, og i førre veke klarte dei altså å nå fram til kysten og avskjære Tripoli, mot godt væpna og trente regimesoldatar. Wall Street Journal meldte nylig om at meir profesjonelle libyiske militære i denne perioden samla, trente og organiserte opprørane til å ta ordre, kommunisere og kjempe systematisk. Dette er også tydelig i det siste framstøtet: Opprørarane hadde ein plan, og følgte den, i motsetning til før. Dei hadde kommunikasjonsutstyr, dei samarbeidde med NATO-fly og kunne dirigere deira bombemål slik at flya kunne rydde vegen frå Zawiya til Tripoli. Og dei hadde tunge våpen som endelig var på høgd med regimet sine. Noen erobra, noen kjøpt for oljepengar, men også donert av NATO. Det tyder på at tippe-punktet var tidligare i vår, da opprørane i Jabal Nafusa klarte å erobre ein grensepost, og dermed fekk kontakt med omverda slik at ressursar, soldatar og våpen kunne komme inn og førebu den offensiven vi når ser.
Kva nå?
Det er jo spørsmålet alle stiller seg. Opprørsrådet vil flytte fysisk til Tripoli nå, men klarer dei flytte seg mentalt til hovudstaden? Trass "hemmelige medlemmer" frå vest, har dette vore eit råd dominert av Benghazi-folk, og det har langt på veg vore handlingslamma av indre rivalisering og personkonfliktar, dei har t.d. ikkje klart å opprette ei ny interimregjering etter at den førre vart kasta for noen veker sidan. Nå må dei prøve å integrere dei nye kreftene frå vest, Nafusa, Misrata og Tripoli, ja kanskje la dei få dei leiande rollene i styret. Klarer dei det?
Mange advarer om stammekrig, islamistar mot sekulære og annan indre stridar, og det er reell fare for alt det, men kanskje på litt sikt. Det første problemet er kanskje rein handlingslammelse, at Overgangsrådet ikkje klarer å starte arbeidet med å bygge opp den nye staten, og dermed at alt går i stå (bortsett frå oljeutvinninga, som ser ut til å leve sitt eige liv, og gir dei både ein ressurs å bruke, men også ein premie å slåss om).
Men det får vi jo sjå i tida framover. Er Qadhafis fall ein god eller ein dårlig ting? Trass i våre advarslar om skjær i sjøen, og at vi kanskje ikkje liker at NATO har vore så mye innblanda, må vi likevel slå fast at det er grunn til å glede seg over at eit heilt klart undertrykkande og blodig regime er falt. Ikkje alt Qadhafi gjorde var galt (bruken av oljepengar var klart bedre enn sjeikane i Gulfen), men det meste var ganske vilt. Hans politiske idear om "massestat", hans undertrykking av opposisjon, tortur og drap, var ikkje bevaringsverdige. Så vi må kunne ta to tankar i hodet samtidig; glede oss over at regimet er falt, men også vere bekymra over kva som kan komme i staden, iallfall på kort sikt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)