onsdag 27. juli 2011

Norge: Parallell-samfunn

Etter at det første sjokket har begynt å legge seg og noen begynner så smått å sjå framover, begynner spørsmåla å komme: kva nå? Kva konsekvensar, om noen, skal "22. juli" få for Norge og debatten framover?

Først ei sjølmelding: Da eg først vart oppmerksom på hendingane i Oslo, i fem-tida var det vel, tok også eg det for gitt at dette var eit jihadistisk åtak. Kven andre hadde vel slik sprengkraft? Rett nok var det naturligvis ikkje Qa'ida; om dei i det heile fins lenger, ville dei gått på Oslo S eller T-banen, ikkje Regjeringskvartalet. Det peikte på noen som visste meir om Norge. Eg var på telefonen med bror min da den første meldinga om "skudd hørt på Utøya" kom på skjermen rundt klokka seks, og sa at dette må berre ha vore ein medie-hysterisk reaksjon, det virka ikkje som noen logisk sammenheng med ei kjempe-bombe i Oslo. Men så vart dette bekrefta utover kvelden, og dermed vart det altså klart at det ikkje var "Norge" eller "Vesten" som var målet, men Arbeidarpartiet. Dermed begynte tanken å melde seg: Kunne det faktisk vere slik ("så vel" kunne ein sagt, om ikkje tapa var så dramatiske) at det var ein norsk høgre-ekstremist og ikkje noen muslim eller immigrant i det heile? Det viste det seg altså at det var. Sjokket over kanskje over eit dusin døde - som vi trudde da - vart blanda med tanken, "kva om det hadde vore ein muslim?"

I demokratiets namn kan det vere noe å reflektere over: kva om det det hadde vore ein muslim? Kva hadde vår reaksjon da vore? Vi hadde da sagt at dette rammer berre den eller dei som gjorde det, ikkje alle muslimar, vi må ikkje jakte på syndebukkar. Nå er det ikkje vi som er i dei skoa, men noen andre. Vi må derfor si det samme: Vi skal ikkje jakte på syndebukkar hos dei som "står i samme kategori", det vere seg høgreorienterte, islam-kritikarar eller kristne fundamentalistar. Berre mordaren står ansvarlig for sine handlingar, og det som låg innanfor ytringsfridommen sist onsdag gjer det også i dag.

Men når det er sagt, så er det klart at om mordaren står åleine i sine handlingar, så står han sammen med mange andre i sine haldningar. Vi får la analytikararne finne ut om det er vesentlige forskjeller på hans "egentlige" syn i dette manifestet, og det han har uttrykt offentlig i nettdebattar, bortsett frå valds-planane. Men sidan mye skal vere klipt frå andre kjelder, får vi gå ut frå at hans syn her ikkje er dramatisk ulikt det som er sagt opent på internett. Dermed blir koplinga mellom haldning og handling problematisk. Vi skal forby direkte oppmodingar til valdsbruk, blir det sagt, men ikkje dei haldningane som ligg bak. Men kva om ikkje det er så lett å skille? Går forskjellen på kor vellykka ei omskriving er, "kanskje noen vil fjerne problemet" er tillatt, men "gå til aksjon!" er forbudt?

I første omgang får vi iallfall prøve å analysere og isolere problemet. Nå i starten er uttrykk som "høgre-ekstrem" og "anti-islam" brukt ganske generelt, men det omfattar openbart heilt ulike standpunkt f.eks. til jødar, der noen er klassiske anti-semittar og andre ivrig pro-Israel. Det er ulik sosial basis, Breivik og hans type har openbart ein annan bakgrunn enn arbeidslause skinheads i aust-London, og ser ikkje ut til å ha menga seg med dei - sosial gruppe vs. internett-samfunn. Skal ein analysere dette, må openbart desse tinga skillas frå kvarandre.

Det vi snakkar om her, det "idemessige omlandet" rundt Breivik, er altså det vi kan kalle "Eurabia", tanken om at Europa er i ferd med å bli oversvømt av muslimar og bli eit arabisk-islamsk land om ein eller to generasjonar. Dette er ein tanke som heilt dominerer i ein variant av internett-samfunna, som vi nok stort sett kan kalle høgre-ekstrem, sjøl om fleire også kjem frå ein liberal bakgrunn. Vi kan nemne både HonestThinking, document.no og Human Rights Service som stader der Eurabia-tanken har slått rot, Hallgrim Berg og andre politikarar kan også nemnas. Det er naturligvis mange variantar innan dette, frå dei som - slik som mordaren - ser dette som ein bevisst sammensvergelse av forræderiske norske politikarar, til dei som ser det som ein demografisk uavvendelig prosess. Ei skilleline kan kanskje vere mellom dei som meiner det ligg i det minste ein muslimsk strategi bak dette og som slik ligg på feil side av paranoia-grensa, og dei som berre ser på talla og som vil bli beroliga om dei blir overbevist om at statistikken faktisk viser noe anna.

Korleis skal vi da møte slik "Eurabia"-vyar og liknande? Feilaktige idear skal møtas med debatt og ikkje sensur, seier vi. Men kven orkar vel å gå inn i desse uttallige nettdebattane og bli overøst med skjellsord, der openbart alle ører er lukka. Samtidig, når dei ikkje blir imøtegått, får kanskje lesarane inntrykk av at det som blir påstått er allment anerkjente fakta, sidan ingen protesterer. Det gir ein "drivhuseffekt", som er blitt sagt, der debattantane kapslar seg inn i si eiga verd der den virkelige verda berre blir eit svakt gjenskinn: Reelle fakta som ein møter i kvardagen eller i seriøse media blir tolka inn i fantasien, dei er resultat av sammensvergelsen eller løgner frå forrædarane.

Ein slik drivhuseffekt gjeld ikkje berre på internett. Eg har lenge vore undren over ei "parallell historie" om islam og muslimar som har utvikla seg i høgreorienerte kristne miljø, stort sett i bøker eller lengre arbeid. Dei ser ut til å ha samme sjølforståing som tilhengere av "alternativ medisin": Vi veit at den akademiske "skole-medisinen" er der, men vi går ut frå eit anna utgangspunkt som er like bra og forlanger å bli behandla likeverdig: Kanskje din versjon er riktig, kanskje min, det kjem an på utgangspunktet. På samme måte opererer denne "alternative islam-historia" i sin eigen, sjølforsterkande, verden der dei berre siterer kvarandre og bygger opp ei forståing som ikkje er akademisk basert på kjelder, men på resirkulerte stereotypiar, om islams forhold til jødar, om Muhammed, om kalifatet, osv. Slike stereotypiar har jo alltid eksistert, det hører til i populærlitteraturen, men her ser det ut til å eksistere ein ide om at dette faktisk er eit alternativ til ei anna, akademisk, verd som dei ikkje fester tillit til. Det knytter seg jo også til sterk tilslutning til Israel, og får tildels sine kjelder derfrå - noe som er paradoksalt, sidan Israel også har noe av den beste og skarpaste akademiske tradisjonen i verda i seriøs islam-forsking. Men desse alternative stiller seg altså likegyldig til det, til fordel for "vitnesbyrd" av ulikt slag, som passar inn i deira verdsbilde.
(Eg har ikkje følgt dette så langt at eg har noen eksempelliste, men interesserte kan starte med Marc Gabriel, og nøste vidare derifrå. Det ville sikkert bli ein interessant meta-studie, om noen vil følge opp.)

Å ta fatt i å motvirke alt dette er ikkje noe som kan overlatas til "spesialistar" enn si akademikarar. Det må nesten bli ei nasjonal oppgåve: Når ein kjem over slik openbart virkeligheitsfjerne og hatske innlegg i ein nettdebatt, bør kvar og ein, uansett bakgrunn, gjøre motmæle, om ikkje anna at: det du seier høres feil ut, eg trur ikkje på deg. Den og den er korkje noen svikar eller quisling. Eg kjenner den og den muslimen, og han eller ho er ikkje med i noen konspirasjon. Og: Eg synes det er heilt OK at muslimar og andre får praktisere sin religion i Norge. Kort og godt: Ikkje i mitt namn. Det er ikkje mitt Norge du snakkar om.

Så får det vere vår oppgåve som står bak kateteret å fortsette som vi gjer, å prøve å spreie grunnleggande kunnskap og forståing, sjøl om det vi seier kanskje blir avvist i utgangspunktet av dei med bomull i ørene. Dess større total kunnskapsmengd i samfunn, dess skrinnare vokstervilkår for den typen "parallell-samfunn" som kan gi jordsmonn for slikt ugras vi har sett siste veke.

7 kommentarer:

arabisten sa...

Tankeverd innlegg, dette. Det er noko eg òg har tenkt mykje på dei siste dagane; kor den der grensa skal gå og korleis me bør møte desse haldningane. For meg har terskelen vore høg for å kaste meg ut i slike nettdebattar, om dei kan kallast debattar, for di eg har oppfatta det som nyttelaust. Men etter denne helga har eg jo innsett at det er berre å kaste seg i det...

Forøvrig tykte eg samanlikninga med alternativtilhengjarar var treffande!

Hogne Ormåsen sa...

Fint innlegg. Jeg har i flere år diskutert MOT tilhengerne av denne pseudovitenskapelig baserte ideologien om at muslimer kommer til å ta over Europa (om vi ikke gjør noe for å hindre dem). Jeg skulle virkelig ønske flere orka å drive med dette, for det er i sannhet en utakknemlig jobb.

Magnus V sa...

Interessant debatt! Det er flere ting som slår meg når jeg leser debatter på nett - særlig angående innvandring.

Det første er en skremmende mangel på allmennkunnskap. Denne uken skrev Frank Rossavik en kommentar i Bergens Tidende om takt og tone i innvandringsdebatten. I kommentatorfeltet dukket det selvfølgelig opp hatske meldinger om at sist fredags ugjerninger skyldes Arbeiderpartiets innvandringspolitikk, oppsummert av en kommentator som «gjør døren høy og porten vid». Henvisning til Innvandringsstoppen i 1974, og senere innstramninger av ble slått kraftig ned på: «Innvandringsstopp? Hva mener du? Det har vel kommet mange innvandrere til landet siden den tid?»

I den gjengse offentligheten er åpenbar mangel på allmennkunnskap diskvalifiserende. Få (om noen) norske redaktører setter på trykk en kronikk med rene faktiske feil eller tekster hvor avsenderen utviser åpenbare hull i allmennkunnskapen. I kommentatorspaltene gjelder andre regler. Åpenbare faktafeil gjør at de med basiskunnskapene på plass overser kommentarene; for de uten allmenndannelse blir mangelen på respons stående som bevis på at dette må stemme: «Innvandringsstopp» er en løgn fra kommunistene i Arbeiderpartiet.

I nettdebatter finnes ikke fakta – det viktigste er en treffende retorikk som oppildner meningsfeller.

Det neste punktet er en slående mangel på kildekritikk. En ofte brukt teknikk, for eksempel i kommentatorspaltene i Dagbladet, er å legge inn lenker til nettsider som støtter selv de mest absurde påstander. Noen har laget en Youtube-video om at det har 856.532 muslimer til Norge de siste ti årene. Youtube! Da må det jo stemme! I nettdebatter brukes ikke søkeverktøy for å finne kunnskap og fakta – men for å finne belegg.

Per i dag er kommentarfeltene i praksis unntatt redaktørplakaten. Det vil ta for mye tid om innlegg skal forhåndsgodkjennes: Alt går, så lenge ingen reagerer. Noe annet ville jo være sensur! Kun ved grov personsjikane eller oppfordring til lovbrudd blir noe fjernet. Ellers får overtramp ingen konsekvenser.

Per Edgar Kokkvold vil ha de ekstreme meningene fram i lyset. Indirekte mener altså generalsekretæren for Norsk Presseforbund at media bør ta selvkritikk i å ikke ha gitt de mest ekstreme nok spalteplass. Dermed har det kokt over, med terroren som resultat, uttalte Kokkvold til Aftenposten tidligere i uken.

Jeg er tror også svarteper ligger hos media. Men på et helt annet sted. Økte krav til bunnlinjen har ført til økt fokus på hendelser og mindre fokus på analyse. Nettdebattene er en arena hvor redaktørplakaten ikke gjelder – av ressurshensyn. Kan det være at løsningen ligger i at pressen isteden fokuserer på folkeopplysning?

Evgone sa...
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
Evgone sa...

Kloke ord; aksjonen har ikke skjedd i et vakuum, men følger terrorens logikk: Handlingene er snarere et middel enn et mål, for å oppnå oppmerksomhet generelt, og fundert i en forestilling om resonnans hos ideologiske meningsfeller spesielt.

Arne B sa...

Takk for reflektert innlegg med forsøk på å få litt mer presisjon inn i debatten.

Jeg reagerte i grunn bare på denne forestilling om at det var Arbeiderpartiet som var målet. Det var det ikke. Det var strategien.

Ellers er det to tradisjoner for hvordan man skal forholde seg til debatt og argumentasjon i Europa.

Den ene er en lærdomstradisjon som går tilbake til antikken på Sokrates og Aristoteles tid. Den andre er en tradisjon som går tilbake til middelalderens jakt på avvikere, kjettere og hekser.

Den ene finner vi i tanken på at det beste argument vil vinne. Den andre i troen på ideen om de farlige tanker. Den ene i troen på at vi kan alle ta feil, den andre i troen på under forutsetning om egen ortodokis korrekthet. Den ene vil slippe alle argumenter til, den andre vil drive djevelen ut av den annen.

Når man ser på reaksjonene fra det intellektuelle miljø i Norge, så står vi åpenbart godt plantet med føttene i begge disse miljøene.

Så igjen, takk til ditt forsøk på større presisjon.

AndyAce83 sa...

Jeg burde kommet med motargumenter, men jeg tør ikke lenger.