Er dei ute, eller er dei ikkje?

I går signerte president Ali Abdallah Salih avtalen om at han med øyeblikkelig virkning går av som president i Jemen. Dermed har den fjerde leiaren falle i det arabiske opprøret dette året falle. Eller har dei det? Sammen med hendingane i Egypt den siste veka kaster det søkelys på spørsmålet: Har det gamle styret falle, eller har det det ikkje?

Her er det openbart store forskjellar, både mellom dei fire og til dei andre landa i regionen. Mest "falle" har jo det gamle regimet i Libya, sjøl om mange, kanskje dei fleste av dei nye leiarane der også har bakgrunn i Qadhafi-styret, også den nye statsministeren 'Abd al-Rahim al-Kib hadde noen mindre verv under han, og leiaren for overgangsrådet, 'Abd al-Jalil var altså justisminister. Men likevel må vi si at i og med krigen er det gamle statsapparatet, basert på Qadhafis ulike innfall, borte og det nye styret må bygge nytt med meir og meir nytt mannskap. Her kan det tilmed bli eit problem, men det kan vi diskutere i eit anna innlegg.

I Tunisia er det meir av det, og dei, gamle som sit att, interim-presidenten fram til nå var minister under tidligare styrer, og det er kontinuitet i styresettet. Men i politikken er det relativt klart omskifte; alle dei større partia er "nye" og dei fleste leiarane som vart valt inn i parlamentet nylig kom frå langvarig opposisjon og tildels fengselsopphald. Det gamle regjeringspartiet RCD og deira folk er forbode, og det mest pussige resultatet var partiet til akademikaren Hashimi Hamdi, eit tidligare medlem i det islamistiske Nahda-partiet som da han var med der skreiv den einaste større studien av partileiaren Ghannouchi (han har også skrive om Sudans Hasan al-Turabi). Seinare braut dei kontakten, og han har frå eksil oppretta eit liberalt parti som vart det tredje største i valet. Men korkje Nahda eller noen andre vil samarbeide med han, fordi han haddde i mellomtida hatt møter med Ben Ali, og prøvd å vere noen slags mellommann. I dag gjer det han besmitta.


Så strenge kan dei ikkje vere i Egypt, ein så leiande politikar som den aktuelle presidentkandidaten Amr Moussa var jo minister under Mubarak, men noen parti vil gjerne halde ei like stram line, ut med alle som hadde funksjonar under det gamle styret. I forhold til valet er nå dette eit stort debattspørsmål; kor langt skal ein gå for å nekte politikarar som var medlem i det gamle styret å stille til val? "Eg har jo stor støtte hos folk i min landsby", seier mange av dei, "er det demokratisk at deira ønsker ikkje skal få komme til uttrykk?" Debatten liknar mye synet på kommunistane etter austblokkens fall i 1989, skal dei som hadde posisjonar i det gamle styret utestengas, og på livstid? I noen grad kan vi også sjå ei lik utvikling i at noen av dei meir spiselige frå det gamle systemet "gjen-oppdagar" seg sjøl og søker velgerstøtte igjen (i Aust-Europa som "sosialdemokratar", mange av dei vann frie val på den måten med nytt program og etterkvart med nye personar). I Egypt har det likevel mest blitt at slike "nyomvendte" parti er blitt nekta godkjenning, og medlemmer av Mubaraks NDP nekta å stille på andre partis lister.

Men det store stridsemnet er altså sjølve regimet i Egypt: Er dette berre det gamle opp att, er revolusjonen mislykka? Vel, vi sa jo alt på denne plassen i februar at "det er jo det militære som fortsetter, og kvifor skulle dei avskaffe seg sjøl?" Det som nå skjer er på ein måte berre ein bekreftelse av dette: Dei militære har økonomiske og sosiale interesser, og alle som har slike gir ikkje slepp på dei før dei må. Når våre medier og observatørar nå blir overraska over at "ting er jo heilt annleis enn vi trudde", så er det fordi dei nok lot seg rive med av demonstrantanes eufori om at "hæren er med folket" i vår. Frå demonstrantanes side var nok det litt av "om vi seier det slik, så blir det slik". Men når det er sagt, så er utan tvil regimet meir forandra enn det først såg ut som. Det politiske livet er opna (nesten) heilt opp, nye politiske krefter dominerer, og sjøl om det fortsatt heng igjen angrep på kritiske journalistar og andre gufs frå fortida, så er det ingen tvil om at endringane her er reelle og grunnleggande. Dei har berre ikkje nådd den utøvande makta ennå. Men det som pregar bildet er ein fram-og-tilbake-kamp mellom det gamle (dei militære) og det nye (dei sivile). Det militære styringsrådet legg fram forslag som går i konservativ retning, så kjem det protestar frå partia eller frå gata, og så går styringsådet tilbake på forslaget eller tilpassar det. Så kjem dei med eit nytt konservativt forslag på eit anna områda, men etter protestar blir det igjen endra. Det er altså ikkje monolittar og absoluttar, men ein politisk kamp som foregår. Dei militære prøver å forsvare sine interesser, og tildels er dei også fastlåst i gamle tankebanar (valordninga er fortsatt uhyre komplisert, og har røtter heilt tilbake til Nassers politikk på 1950-tallet). Men dei er klar over at dei må rette seg etter ei politisk tyngdekraft, og at dei må gi etter så mye som denne tyngden tilseier.

Dei nye opptøyane er slik i og for seg ein del av denne maktkampen, sjøl om demonstrantane nå seier dei ikkje gir seg før militærstyret går fullstendig av med ein gong. Er det mulig at rådet faktisk vil høre på det? Ja, det er absolutt mulig. Men det er ikkje gitt at dei vil gjere det. Det første problemet er likevel vala over helga. Her skiller partia seg, dei store partia (som kjem til å gjere det bra) vil ikkje ha dei utsatt: Det er jo nettopp det som er ein del av maktoverføringa frå militære til sivile, det er det som demonstrantane ber om! Mens mange av dei mindre partia seier dei vil boikotte vala, og dermed frata det legitimitet (og dermed også legitimiteten til dei som uansett ville ha vunne, Brorskapet først og fremst). Det kan altså vere heilt vanlig partitaktikk. Mens "Tahrir", dei som er ute i gatene, ikkje tenker taktisk, dei er berre utålmodige og vil ha endringar nå, med ein gong. Spørsmålet er likevel om vala kan starte på måndag. Nå er dette berre den første av fire runder - dei ulike provinsane skal stemme kvar for seg, heile valet skal vere over først i starten av januar. Så det er godt mulig berre å forskyve denne første runden (som omfattar m.a. Kairo og Alexandria) til det evt. har roa seg. Men om det ikkje gjer det, og resultatet blir at vala blir utsatt i lengre tid, fører det jo berre til at dei militære blir sittande lengre. Om dei altså ikkje må gi seg heilt, og la ei sivil regjering (t.d. under ElBaradei) arrangere vala. Men kor mye som er vunne ved det, er ikkje heilt openbart, dersom valordninga er den samme og arrangementet uansett ville gått under sivilt (og internasjonalt?) overoppsyn.


Så Jemen: Saleh smilte i skjegget i går da han "gjekk av", og ingenting er egentlig endra, bortsett frå at dei mange ulike opprøra og demonstrasjonane i landet må skifte slagord. Hovudstaden er fortsatt delt mellom dei som støtter general Ali Mohsin i nord (som også står rundt "Taghyir"-studentane), og dei som støtter regimet under leiing av Salehs sønn Ahmed i sør. Dei andre konfliktlinene i landet er som før. Saleh er fortsatt "formelt" president, mens visepresidenten Abd Rabbu skal "styre" - dette blir akkurat slik det var da Saleh var i sjukeopphald i Saudi Arabia i sommar. Det einaste nye er altså ein tidsfrist for å halde val, 60 dagar. Men blir desse vala halde, eller kan "sikkerheitssituasjonen" el.l. gi grunn for å skyve dei ut i ubestemt tid? Og kven skal delta? Og dersom dei blir halde, kven av dei sju eller åtte ulike opprøra i Jemen kjem til å bry seg om resultatet?

Libya: Meir sharia?

Leiaren for overgangsrådet i Libya, Mustafa Abd al-Jalil har sagt at det nye Libya skal baseras på sharia, noe som har ført til uro rundt omkring. Inntil vidare har vi berre hans utsagn, men la oss berre rekapitulere kort:

Nesten alle muslimske land har ein eller annan referanse til Sharia i sine grunn- og basislover, Tyrkia er einaste vesentlige unntak. Som oftast har dette liten eller ingen innverknad på dei faktiske lovene, som i hovudsak er sekulære og basert på europeisk lov med lokal tilpassing. Unntaket er familielover som i dei fleste land er bygde på islamske prinsipp, men med moderniseringar. Islamsk straffelov er berre innført i det vi kallar "islamistiske" land, dvs. Iran, Sudan, Saudi-Arabia, og noen til (delar av Nigeria). 

Slik er det også i Libya, dei har i hovudsak sekulære lover, men islamske grunnprinsipp i familielovene. Dei er likevel, i familielova frå 1984, mellom dei som har gått lengst i modernisering. Kva gjeld viktige punkt:

- Minste giftealder er satt til 20 år for gutter og jenter. Meir konservative land har lågare minstealder, som 15 eller 16.

- Polygami er tillatt, men må godkjennas av retten, eller at den første kona har gitt skriftlig aksept for det.

- Mannens skilsmisse (talaq) er tillatt berre etter rettsbehandling. I samsvar med rettsskolen som dominerer i området, har retten også relativt vid fullmakt til å innvilge ei kone skilsmisse utan mannens aksept. 

- Arv følger, som i dei fleste land i Midtausten, klassiske reglar med redusert andel for kvinner.

Det Abd al-Jalil nemner, er dermed i seg sjøl ikkje så dramatisk. Han seier at "sharia skal vere ei viktige kjelde til lovene". Dette er standardformulering som dei fleste land brukar, men noen, som Egypt, har styrka dette til å si "den viktigste kjelda". Det i seg sjøl treng ikkje ha noen betydning for faktiske lover. Det som betyr noe er innhaldet, kva slags lovreglar som faktisk blir foreslått endra.

Her nemner Abd al-Jalil to ting: For det første at restriksjonane på talaq skal lettas. Det kan kanskje bety at han ønsker å fjerne kravet om rettsbehandling. Men i mange land krevas det også offentlig registrering sjøl om retten ikkje kan nekte mannes skilsmisse, og da kan retten fortsatt fordele den økonomiske byrden, som kan ha samme dempande effekt på skilsmisseiveren (retten pålegger mannen større byrde dersom dei ikkje aksepterer skilsmissegrunnlaget). 

Det andre er islamske bankreglar. Det er ei langt meir uvanlig endring, for så vidt som det går utover shariaens klassiske domene, familielovene, og går inn i økonomisk lov. Dei fleste land tillater naturligvis islamske bankar (som ikkje tar eller gir rente, men løyser innteninga på anna vis). Men svært få forbyr andre bankar, dei som gir rente, å operere. Dersom Libya skulle gjere det, så ville det vere i det minste ei klar symbolsk markering, og kanskje også gi problem i oljeøkonomien.

Men så langt må vi kanskje tolke dette først og fremst som politiske markeringar. Med unntak av det siste punktet er ikkje dette noe dramatisk skifte frå gjeldande system, og heller ikkje frå andre meir eller mindre sekulære lovsystem i Midtausten, som Egypt, Algerie og Syria.

Libya: Etterkrigstid

Ein historisk dag for Libya. Utover dagen er det vel klart at vi kan feste lit til meldingane (og bilda) om at Qadhafi er død, sjøl om detaljane i omstenda rundt er uklare. I kveld er det også motstridande meldingar om dei to gjenverande sønnene Sayf al-Islam og Mu'tasim, dei som stod faren nærmast, er tatt, såra, drept eller omringa. Det får vi vel klarheit i løpet av morgondagen. Men enten dei er fri og prøver å samle dei siste restane av lojale rundt seg, eller ikkje, så er det berre snakk om oppreinskingsaksjonar, kortvarig eller langvarig. Mye av det sørlige Libya, ørkenområda, er nok fortsatt utanfor det nye styrets kontroll, og det kan oppstå gerilja eller små utbrudd som i Triopoli for noen dagar sidan. Men Krigen i Libya med stor K, dei store krigshandlingane, er over.

Kven vann? Ja, al-thuwar, opprørarne, naturligvis. Men kven er dei / kven av dei? Det veit kanskje dei like lite som oss. La oss berre ta noen problemstillingar:

- Den beste måten å sjå skillelinene på akkurat nå er kanskje geografisk. Vi kan snakke om fire distinkte geografiske sentra for opprøret:
     - Benghazi og det øvrige Cyrenaica, det vi vart vant til å kalle "Aust-Libya". Her starta demonstrasjonane, her vart dei til eit væpna opprør da avdelingar av soldatar deserterte, her var det "frigjorte Libya" gjennom heile våren. Her sat overgangsrådet, og byar og administrasjon fungerte rimelig greitt gjennom våren. Dei har hatt erfaring med å administrere. Men, dei klarte ikkje å komme seg ut av sitt innesperra område. Det var ikkje derifrå seieren kom. Overgangsrådet sit i hovudsak fortsatt i Benghazi, sjøl om noen av dei er flytta til Tripoli nå.
      - Misurata, den tapre byen som heldt ut åleine mot overmakta i månadsvis, under voldsomt press og stadig bombardement. Åleine og isolert, først på forsommaren kom det ein opning via havet, så dei fekk forsyningar inn. Men dei heldt opprøret i gang utan hjelp frå andre. Det veit dei også å gi beskjed om i dag, dei klarte seg sjøl, og vil ikkje ta imot ordre frå noen, takk skal du ha. Dei organiserte sitt sjøstendige opprørsråd som framleis styrer byen. Overgangsrådet i Benghazi kan få styre på med sitt, men her i Misurata bestemmer vi sjøl. Sjølbevisstheita er stor, og forakta for dei som hadde det hyggelig borte i Cyrenaica mens vi blødde og sloss ligg knapt under overflata.
    - Jabal Nafusa, eller "fjella i vest". Dei beit seg fast, sjøl om Qadhafi var nær på å overkjøre dei. Men det var frå desse gruppene oppe i fjella at omskiftet i krigen kom. Da dei klarte å erobre ein grensepost mot Tunisia og dermed fekk kontakt med omverda, fekk dei inn våpen, og ikkje minst erfarne offiserar (også utanlandske) som trente deira hobby-rebellar opp (iallfall litt). Her oppe frå rykka dei raskt ned mot kysten og feia Qadhafis frykta milits til sides, og rykka som vi hugsar inn i Tripoli så raskt at journalistane knapt klarte å hoppe ut av vegen. Det var dei som vann krigen, gløym ikkje det. Jabal Nafusa er området til berberane, den språklige og etniske minoriteten (10-12 prosent av innbyggarane), det har ikkje vore så viktig i forhold til dei andre - det var også arabarar med i deira front - men det er iallfall med i deira sjølkjensle.
    - Tripoli, hovudstaden som var målet. Her var det alltid opprørarar i skjul, og dei steig med ein gong fram og frigjorde byen når kampen kom dit, seier dei sjøl. Nei, seier dei frå fjella, det var vi som gjorde det, de andre er berre gratispassasjerar som ikkje leid vondt da Qadhafi sat her - og kven var det som gjekk ut i gatene på hans kommando forresten? - så kom ikkje her. Ta denne Belhaj, islamisten som var "leiar for opprørsgruppa i Tripoli" og er blitt sikkerheitssjef i byen nå, kvar var han da kampen stod? - Nei, verken eller, seier soldatane frå Misrata, det var vi som gjorde forskjellen, da vi rykka inn mot Tripoli frå aust, korkje Nafusa eller dei lokale var det som fekk regimet til å tippe over, men oss.

Denne kampen om historia er naturligvis også ei rivalisering om kven som skal mest ha si nå. Misurata ser seg som det nye senteret i Libya - urealistisk, for både Tripoli og Benghazi er mange gonger større i folketal. Men innverknad skal fordelas ut frå kven som har lidd mest, og kven meir enn Misratarane? Benghazi-folket skal iallfall passe seg for å tru dei skal få bestemme.

Slik rivalisering vil nok bli på det verbale, får vi håpe, det er ingen tegn til at det bli voldelig mellom seierherrane. Men det skaper problem for å ordne eit nytt politisk system, fordi det finnes ikkje noen mekanismar for å løyse slike balanseproblem, det er knapt nok noen fora der dei kan lufte sine forhåpningar og diskutere dei på ein målretta måte. Overgangsrådet er klar over dette, og tar representantar frå alle grupper inn i sine organ, men det sit altså fortsatt for det meste i Benghazi og har ennå ikkje vist evner til å skape den fellesskapsfølelsen som er må skapas, og spesielt nå når den felles fienden er tatt.

Tribalisme, stamme-motsetningar, er jo også ein ting alle snakkar om. Er det viktig? Kanskje, og kanskje ikkje: Det må ikkje bli eit hovudproblem, men det kan  bli det, dersom dette er den måten dei uungåelige konfliktane blir "fortalt" på. Altså, at libyarar som er usamde med andre, eller kanskje berre fryktar at noen andre skal få bedre tilgang på ressursar enn seg sjøl, set på seg "stamme-briller" og seier at den og den der står på feil side, fordi han er med i den og den stammen, og så må derfor alle andre i stammen også vere medskuldig. Vi har sett det i jakta på "Qadahfi-lojale stammer", som kanskje ikkje tenker på seg sjøl som stammemedlemmer i det heile (eller legg vekt på dette), men blir plutselig svært opptatt av den identiteten når noen andre peiker på dei som "ein slik ein". Stammar som var noe "gammeldags" og ubetydelig før, kan dermed bli eit mønster for nye skilleliner.

Noe av det samme kan gjelde motsetninga mellom islamistar og sekulære. Det kan bli eit problem, spesielt om det også blir ein "måte å fortelle" (oppfatte) underliggande politiske og personlige motsetningar. Som oppfatninga hos fjell-folka om at (Tripoli-mannen) Belhaj har begynt å albue andre til sides - og han er jo kjent som islamist. Så blir "islamisme" plutselig aktuelt. Men, sidan dei fleste libyarar nok er "midt på treet" når det gjeld islam og politikk - Libya skal ha ein islamisk identitet, men på ein nasjonalistisk meir enn på ein strengt religiøs / islamistisk måte - og sidan organisert islamisme og salafisme er svak i landet etter Qadhafis undertrykking, er det kanskje ikkje der dei farligaste motsetningane oppstår, iallfall ikkje i første omgang.

Roper ein på ulv stadig vekk, peiker ein berre på alle farar som kan oppstå, går kanskje lesaren trøtt. Og Libya må ikkje gå i oppløysing eller få ulivssår. Det er ein patriotisk einskap nå rundt revolusjonen (mellom dei som deltok!), og dei har ein stor felles ressurs i oljen som dei kanskje ser må styras i fellesskap om noen skal få nytte av den - ingen oljeutvinning, ingen rikdom. Det kan vere sporar til å finne måtar å løyse slike øydeleggande indre strider. Det kan gå bra, når vi ser i eit perspektiv på noen få år fram i tid; såpass trengs nok for å skape eit modent politisk system. Men det finnes skjær i sjøen, og det er lurt både for observatørar og dei som skal ha med landet å gjere i framtida, å gjere seg kjent med dei for å unngå lumske farvatn.

Jemen / Nobel: Tawakkul Karman

Fredsprisen er altså tildelt Tawakkul Karman frå Jemen, sammen med dei to frå Liberia. Kven er Tawakkul Karman?

Mellom dei mange ulike kreftene som står bak opposisjonen og opprøret i Jemen, har Karman vore kjent i fleire år, som journalist og menneskerettsaktivist. Opphavet til hennar engasjement skal ha vore da noen landsbybeboarar vart kasta ut av jordherren sin i Ibb, eit område midt i landet. Ho blir nå av Nobel-komiteen trukke fram som ein kvinnerettsaktivist, noe som jo er riktig, men hennar arbeid har tydelig vore breiare, ho kallar seg også som ein "forkjempar for Jemens ungdom", og er del av ein allmenn sosial reising for dei underpriviligerte. I dag står kravet om at president Salih skal gå fremst på dagsordenen.

Interessant er kanskje også at ho er medlem av det islamistiske partiet Islah. Dette er eit sammensett parti, viktige delar av det ligg nær opp til det moderate egyptiske Muslimske brorskapet, mens andre delar ligg nærare ein konservativ salafistisk profil, og atter andre (og kanskje leiarskapen) først og fremst representerer eit stammestyre. Karman hører openbart til dei meir, kanskje dei mest, liberale straumdraga i partiet. Ho har m.a. kritisert det for kvinnesynet deira, mest konkret da Islah blokkerte eit lovforslag om å heve minstealder for giftemål til 17 (formelt er minstealderen i Jemen 15, men dette blir ofte omgått i det stille av fattige foreldre, slik at barneekteskap ikkje er uvanlig).

Ho blir derfor angripe av dei mest konservative islamistane, samtidig som ho altså held fram som medlem i dette islamske partiet. Det er jo eit interessant fenomen at ein kvinnelig, vi kan kanskje si feministisk, islamist får Nobels fredspris for sin kvinnekamp. At ho starta sin aktivisme iført niqab (som ho snart tok av, til fordel for ein meir vanlig hijab), er med og understrkar dette.

Prisen til Karman er utan tvil god og riktig, og understrekar viktigheita av denne typen kvinnekamp frå grunnplanet, og er også med å sprer breidda. Vi hadde eit møte i Studentersamfunnet i Bergen i går kveld, der Sara Rasmussen korrekt poengterte at den arabiske våren ikkje hadde satt kjønnsrelasjonar noe spesielt på dagsordenen. Denne prisen er nok med å rette opp det bildet, og kan fokusere på eit viktig aspekt. Men samtidig understeker det at dette er del av ein total sosial og politisk kamp, integrert i kamp for ungdom, for fattige, og for politiske rettar. Og det viser altså at det ikkje treng vere motsetning mellom å arbeide mellom islamistar og å kjempe for kvinnerettar i eit muslimsk land. Sjøl om kvinnekampen da til dels må føras innanfor eige parti og innan eigne rekker.

The "Arab Spring" - an overview

Denne bloggen har ligge i dvale noen veker, mens undervisning og andre arbeidsoppgåver har fått førsteprioritet. Men ting skjer fortsatt i området. I første omgang tar vi her ei oppsummering av "våren", halde som innleiing på Paulo Freire-seminaret ved UiB i førre veke. Noe har vi drøfta før, men her meir oppdatert og samla.


What released the series of events we call the "Arab Spring"? It was probably best seen as a combination of two variables: There is a common factor, which is demonstrations for democracy, sharing ideas, dominated by youth, but also by middle class. This is seen throughout the Middle East, there was demonstrations in every Arab country and the general protest movement even spilled over into Israel and other neighbouring countries. Thsis is what call “the facebook generation”.


Another variable is the local context, which is different for each country. Here national politics, local economics etc. play in. The local factor determines whether the common struggle for democracy broke out into revolt and regime change or not.


A summary of the situation today may be:

- The democracy movement remained confined to the original youth and middle class segment in countries such as Morocco, Algeria, Jordan, Oman, and Sudan. All had demonstationss, some like Morocco for a long time, and wrought concessions from the governmentt, but they did not lead to revolts, and the rulers of all these countries seem not to need have concern for their future.

- The movement broke out of its original framework and latched on to wider movements in Tunisia, Egypt, Libya, Yemen, Bahrain, and finally Syria, which for a long time looked like it would fall into the first category. As we know, it has led to regime change in the first three countries, Tunisia, Egypt and Libya; it led to defeat and repression in Bahrain, while the last two, Yemen and Syria are undecided, the most likely bet is that there will be a change of some sort in Yemen, while it is to early to tell the result in Syria.

We do not have time for the details of each country and why it failed or succeeded, but we can use Yemen as an instructive example of how complex the movement for change can be. The protests consist of at least the following elements:

       - Youth, the facebook people, at the university who has staged a continuous protest rally there for more than six months now.
       - Tribes in the north who revolted because they wanted more resources to the far north.
       - Secessionists or autonomists from the south, mostly socialist in orientation, who want to break the old South Yemen free if possible.
       - Two different factions of the dominant Hashid tribe, who used to support the regime, but now each want to place their own leader at the top.
       - Allied to them, a fairly moderate Islamist party who used to be in government
       - Jihadist groups who have taken control of some towns in the far south.
Currently all of them, except the jihadists who fight on their own, are more or less united against the president, but each of them have contradictory aims for what they want. The youth want democracy, the tribes want to have a tribal president, the regionalists want a weak state and money for themselves.


So that is the local element. What about the common factors, what released the wave throughout the region?

- One was political, several of the leaders were old and wanted to put their sons as heirs, institute a “dynastic republic”. The revolts tried to shortcut that process before it was too late. This was the case in Egypt, Libya, Yemen, and partly Tunisia; Syria is the only country where such dynastic change has already succeeded.

- Another was economic and social. The global finance crisis caused greater unemployment, particularly among those employed by a state that had less money either to pay wages or to hire people. That meant that educated people who before expected to find jobs in the state, now faced unemployment, and those already employed did not get wages or wages they were no longer able to survive on. There were always many poor, but now there were new poor, which led to frustration among educated youth.

Another common factor was the youth activists.

Since this is a seminar about education, it must be noted the importance of the education of these youths. There is clearly quite varied quality of education in the Middle East, where rote learning still dominates, and also because teachers have not for years had living wages (e.g. Egypt) and have had to get a second or third job that cuts into their teaching jobs, but there is still now a class of more educated youth spreading and venting frustration.

Equally obvious is the importance of spreading Internet use over the last years. Internet cafes are everywhere, but maybe the most important tools were not exactly Facebook or Twitter, but more lower tech tools like SMS and cell phones. There is an explosion of these, many of these people now have access to cell phones and have learned to make use of their potential

And of course, the spread of ideas through pan-Arab media. Al-Jazeera set the trend for many pan-Arabic TV stations which has followed them in opening up for discussion and debates, unknown before. Even national TV stations had to follow up. There are new newspapers, critical local papers like Masri al-Yawm and Shuruq in Egypt are allowed, and found audience not so much among the poor, but certainly among the educated. These grew in the last five or six years.

Social problems are also present in most Arab countries. We can see this in Egypt in particular, with a history of worker’s demonstration over the last few years. The Spring did not come out of nowhere, there had been factory occupation and clashes over last years, and the Kifaya movement a few years back organized large demonstration, but did not catch on like it did this spring

What about Islam? It is not important for all, not at forefront of the democracy debate, but for many there is no contradiction between more democracy and more Islamic government. The role of so-called moderate Islamism, the Muslim Brotherhood is crucial. Many of their leaders are old and conservative in their tactics, but many of their youth had worked with the Kifaya and had partly the same intellectual background as the secular students that had been working for democracy, and forced the older generation to participate. That helped tip the balance, since MB controlled huge numbers of people and could make a large demo into a massive one. More conservative Islamists, the salafis, did not support the revolution originally, because they were in principle opposed to revolts against the ruler, but they joined later and have become politicallly active. So there are important changes in the Islamist landscape.


Is it a youth revolution? Yes and no. They are a common factor, certainly, but in the hot-spot countries, the revolts needed a larger audience to actually topple the regimes. What now happens to the youth in those three countries where they have won, is an open question. There are follow-up demonstrations, continued unrest, calls for “do not hijack our revolt”. It remains to be seen how far they will be successful, and indeed how much of the old system will survive into the new order.

Libya: Frå stillstand til kollaps

I skrivande stund (dvs. pr. måndag formiddag), har opprøret kontroll over det meste av Tripoli, men regimestyrkar kjemper fortsatt, både rundt Qadhafis hovudkvarter Bab al-Aziziya og andre bydelar. Det er også viktige delar av Libya som var Qadhafi-lojale, og som ikkje er erobra, slik som Sirte og andre i sør. Borgarkrigen er derfor ikkje ennå over, men utfallet er nå klart: Regimet har, eller på veg til å, falle, og vi må begynne å sjå framover mot eit nytt Libya.

I tillegg til opprøraranes jubel, har også NATO grunn til å vere nøgd. Dei satsa på ei arbeidsdeling for å få Qadhafi til å falle, der dei tok seg av luftkrigen, og dei libyiske opprørane gjorde jobben på bakken. Det såg ut til å gå heilt feil, ikkje fordi luftkrigen var mislykka - den ser ut til å gått etter planen - men fordi opprørane viste seg ute av stand til å følge opp på bakken. Men nå, relativt plutselig, så har det slått om. Ikkje berre klarte opprørsgruppene å slå gjennom, men dei har både gått framover med stor fart, og klart å halde det dei tok. Mange observatørar rekna med at kampen om Tripoli ville gå frå gatehjørne til gatehjørne med store tap, men i staden marsjerte - eller råkjørte - opprørane heilt inn til sentrum i går kveld og natt nesten utan å møte motstand. Berre i noen bydelar har det vore kampar, som rett nok ser ut til å vere relativt harde utover dagen i dag. Kva kom dette omskiftet av?

Det er kanskje litt tidlig å analysere, men eit svar må jo vere ein kollaps: På eit tidspunkt har regimestyrkane, det vere seg kommandantar eller enkeltsoldatar, innsett at nå var kampen avgjort, og nå var det på tide å komme seg ut av vegen. Det ser ut til å vere tilfellet når basen til den frykta Khamis-brigaden vart inntatt utan motstand i går. Kanskje kjempa noen av dei med geværløp i ryggen, og når vaktarane (offiserane?) forsvann, forsvann også soldatane.

Men det er klart at NATOs rolle har vore heilt avgjerande. Fleire tusen bombar har hatt alle mulige militære mål, og har i hovudsak truffe måla. Det må ha vore ødeleggande for regimestyrkane som ikkje hadde muligheit til å skaffe nye ressursar. Veke etter veke, månad etter månad, må det har slitt ned den militære kapasiteten til regimet, men altså fram til nå ikkje så mye at opprørane klarte å dra nytte av det.

Men nå altså. Også her har NATO spilt er rolle. New York Times melder i dag at England, Frankrike og "andre land" (Norge?) har aktivt støtta opprørane med våpen, og har også hatt instruktørar inne i Libya som har trent og organisert opprørsstyrkane. Så til slutt vart det "boots on the ground" likevel, sjøl om det var i det skjulte og begrensa til trening. Vi veit ikkje kvar dei var (aust eller vest), men det er i vest det store skiftet kom. Berberane oppe i fjella var i utgangspunktet svake, og heldt opprøret sitt først og fremst fordi Qadhafi var opptatt i aust, alle venta på når regimet skulle sette inn støtet og gjere slutt på det. Men så snudde det, i førre månad begynte dei å gjere raid ned mot låglandet, og i førre veke klarte dei altså å nå fram til kysten og avskjære Tripoli, mot godt væpna og trente regimesoldatar. Wall Street Journal meldte nylig om at meir profesjonelle libyiske militære i denne perioden samla, trente og organiserte opprørane til å ta ordre, kommunisere og kjempe systematisk. Dette er også tydelig i det siste framstøtet: Opprørarane hadde ein plan, og følgte den, i motsetning til før. Dei hadde kommunikasjonsutstyr, dei samarbeidde med NATO-fly og kunne dirigere deira bombemål slik at flya kunne rydde vegen frå Zawiya til Tripoli. Og dei hadde tunge våpen som endelig var på høgd med regimet sine. Noen erobra, noen kjøpt for oljepengar, men også donert av NATO. Det tyder på at tippe-punktet var tidligare i vår, da opprørane i Jabal Nafusa klarte å erobre ein grensepost, og dermed fekk kontakt med omverda slik at ressursar, soldatar og våpen kunne komme inn og førebu den offensiven vi når ser.

Kva nå?

Det er jo spørsmålet alle stiller seg. Opprørsrådet vil flytte fysisk til Tripoli nå, men klarer dei flytte seg mentalt til hovudstaden? Trass "hemmelige medlemmer" frå vest, har dette vore eit råd dominert av Benghazi-folk, og det har langt på veg vore handlingslamma av indre rivalisering og personkonfliktar, dei har t.d. ikkje klart å opprette ei ny interimregjering etter at den førre vart kasta for noen veker sidan. Nå må dei prøve å integrere dei nye kreftene frå vest, Nafusa, Misrata og Tripoli, ja kanskje la dei få dei leiande rollene i styret. Klarer dei det?

Mange advarer om stammekrig, islamistar mot sekulære og annan indre stridar, og det er reell fare for alt det, men kanskje på litt sikt. Det første problemet er kanskje rein handlingslammelse, at Overgangsrådet ikkje klarer å starte arbeidet med å bygge opp den nye staten, og dermed at alt går i stå (bortsett frå oljeutvinninga, som ser ut til å leve sitt eige liv, og gir dei både ein ressurs å bruke, men også ein premie å slåss om).

Men det får vi jo sjå i tida framover. Er Qadhafis fall ein god eller ein dårlig ting? Trass i våre advarslar om skjær i sjøen, og at vi kanskje ikkje liker at NATO har vore så mye innblanda, må vi likevel slå fast at det er grunn til å glede seg over at eit heilt klart undertrykkande og blodig regime er falt. Ikkje alt Qadhafi gjorde var galt (bruken av oljepengar var klart bedre enn sjeikane i Gulfen), men det meste var ganske vilt. Hans politiske idear om "massestat", hans undertrykking av opposisjon, tortur og drap, var ikkje bevaringsverdige. Så vi må kunne ta to tankar i hodet samtidig; glede oss over at regimet er falt, men også vere bekymra over kva som kan komme i staden, iallfall på kort sikt.

Libya, Syria og R2P

Sist veke kom dei norske flygarane tilbake frå Libya-tokta, og med det spørsmåla om "kva var resultatet?" Samtidig har kampane i Syria tatt seg opp att, med sammenhengande angrep på Hama gjennom den første veka av Ramadan, og også i andre byar i landet, mens FN berre har vedtatt ein ganske tannlaus uttale.

Dette har til sammen reist spørsmålet, "kvifor grip ein inn i Libya og ikkje i Syria?" med betimelige hentydningar til dobbeltmoral. Det er jo mye som er likt, i begge land har militæret "skutt på folket", med store tap. Sjøl om talla også i Syria er usikre, er anslaga på rundt 1500 drept så langt heilt sammenlignbare med dei som var i Libya før NATO gjekk inn, og bruken av tanks mot - så langt vi veit - i hovudsak ubevæpna sivile minst like brutal.

Kvifor Libya heller enn Syria?
Det er fleire spørsmål i dette. Eit er reint historisk og nøytralt: Kva førte FN til aksjon i Libya og ikkje Syria? Det er interessant for studiet av internasjonale beslutningsprosessar. Det kan vere fleire element her: Eit er strategiske hensyn, både stormaktenes eigeninteresser (olje/ikkje-olje), geografisk plassering (nærheita til Israel, forholdet til Libanon) som gjer dei meir tolerante overfor uro i Syria. Det kan vere vurdering av regimet: Qadhafi vart rekna som utilnærmelig for ytre påverknad, mens Assad var oppfatta som meir rasjonell - sjøl om han til nå har vore like upåvirka av omverdas kritikk. Sjøl vil eg nok legge mye vekt på dynamikken i hendingane: Dei gjekk mye raskare i Libya, og demonstrantane vart nesten med ein gong til opprørarar i ein nær klassisk militær borgarkrig med frontlinjer og frigjorte områder. Det gjorde det mye lettare å tenke i militær retning, med "flyforbud" som eit "begrensa" inngrep, enn i Syria. Det var altså "mulig" å "gjere noko" i Libya, mens det ikkje er det i Syria på samme måte, samtidig som situasjonen i Benghazi utan tvil virka dramatisk på ein annan måte enn den meir langdryge utpininga i Syria (og i Jemen).

Nasjonal sjølråderett mot plikt til å beskytte
Men spørsmålet reiser seg også, "kvifor intervenering?", altså kva grunnlag har omverda for å blande seg inn. Her står to prinsipp mot kvarandre, og har fått ulik vekt i dei to landa. Det eine er det gamle prinsippet om "nasjonenes sjølråderett", som nå blir formulert som "ikkje-inngripen i indre affærer", i dag primært forsvart av Russland og Kina. Det andre er nytt, formulert av spesielt vestlige stormakter i 2005 som "plikt til å beskytte" eit lands sivilbefolking mot overgrep av eigne herskarar, forkorta R2P (frå "responsibility to protect"). Dette blir sterkt forsvart av Norge, både frå høgre- og venstresida politisk, med erfaringar frå Rwanda, Srebrenica og andre udådar der omverda stod passivt og såg på massedrap utan å reagere. Aldri meir, var målsettinga.

Dette er da også moralsk upåklagelig, når vi ser noen blir utsatt for overgrep, har vi plikt til å gjere det vi kan for å stanse overgrepet. Men den viktige reservasjonen her er "det vi kan". Har vi ingen slik muligheit, gir det ingen meining å snakke om "plikt". Responsibility to protect må derfor henge sammen med Ability to protect. Det moralske imperativ må derfor sjåas innanfor rammen av den realistiske vurderinga. Dette gjeld naturligvis spesielt når det er snakk om å gripe inn med våpen, som nødvendigvis medfører skade på noen. Den skaden vi risikerer å, eller vil måtte, påføre tredjepart, dei sivile, må vurderas mot den skaden som vi skal beskytte mot. Og her må kvar konflikt vurderas for seg. Det treng altså ikkje vere dobbeltmoral å gripe inn i Libya og ikkje i Syria, dersom ein meiner at denne risikoen for å påføre skade (gjere vondt verre) er større i Syria enn i Libya. Nå meinte altså mange at denne risikoen faktisk var større også i Libya, og at det derfor var feil å gå inn der, men det prinsippielle ligg i at den intervenerande part gjer denne vurderinga og ikkje berre blindt agerer ut frå eit overordna hensyn til "responsibility". Naturligvis gjorde både FN og NATO reellt sett ei slik vurdering, det er derfor dei faktisk gjekk inn i ein konflikt og ikkje andre, men dei kunne altså sagt dette høgt. Det gjorde dei ikkje, dei dekker seg i staden under ganske tamme bortforklaringar som at "den arabiske liga har ikkje bedt om Syria" eller "ingen har foreslått det".

Men dermed skiller da også verdssamfunnet seg frå nasjonssamfunnet. Det er prinsippielt uakseptabelt at ein stat kan gjere ei slik vurdering innanfor sitt område: Politiet kan ikkje seie at "forbrytaren har for tunge våpen, han må få halde på for vi kan ikkje svare". Politiet (samfunnsmakta) skal ha absolutt autoritet til å gjennomføre normene (lovene) i samfunnet. Men verdssamfunnet har ennå ikkje noe verdspoliti, og R2P, FN og NATO kan ikkje utan vidare ta på seg ei slik rolle. Og her kjem vi tilbake til det gamle prinsippet, som venstresida forsvarte så sterkt tidligare: einkvar nasjon har rett til sjøl å bestemme sin veg. Innanfor "nasjonen" (samfunnet, staten) vil det vere ulike interesser, og den som er undertrykt har rett til å reise seg mot den som undertrykkar. Men denne kampen må føras innanfor rammen av nasjonen, ikkje mellom ulike nasjonar, det er uakseptabelt at ei fremmed makt griper inn.

Anti-imperialismen da og nå
Denne tankegangen knytter seg naturligvis til det som var verdsstoda den gongen: Ein maktkamp mellom to store blokkar, Vest og Aust, der dei fleste lokale strider vart del av den store kampen mellom dei to. Når fremmede makter intervenerte, sjøl om det var begrunna med høgverdige mål som å forsvare friheit og demokrati eller støtte dei arbeidende klasser, var det tydelig for alle at dei gjekk inn for å fremme eigne stormaktsinteresser i den store tvekampen. Dette vart kalla "imperialisme", og det var venstresidas mål å kjempe mot slik imperialisme, som utfrå deira analyse også var grunna på økonomiske interesser i utviklingslanda.

Kva er så forskjellig frå da til nå? Den kalde krigen er over, og Russland og Kina, dei to store den gongen - litt mindre nå - har tatt over samme økonomiske system som i vest. Men dei har tydeligvis fortsatt sine stormaktsinteresser, meir politiske enn militære denne gongen. Stormaktsspillet er der fortsatt, og det økonomiske systemet også. Og mistanken om at R2P fortsatt kan dekke over stormaktsinteresser er høgst til stades. Nå var jo ikkje "ekte" humanitære intervensjonar ukjente før 2005 heller, og venstresida aksepterte jo fleire av dei. Etter den andre verdskrigen (som jo absolutt passar inn her), så var både Tanzanias innmarsj i Uganda for å fjerne Idi Amins regime og Vietnams intervensjon i Kambodsja mot Røde Khmer, støtta av venstresida (og her meiner eg da SV og området rundt, høgresida av ulik farge protesterte, og det vart også ulma om lokale stormaktstendensar hos dei som gjekk inn).

Det betyr altså ikkje at vi skal legge til sides "ansvaret for å beskytte", men at dette ikkje kan settas til den einaste og overordna doktrinen slik at det er opp til "verdenssamfunnet" å løyse alle problem og hindre alle overgrep. Dersom omverda har muligheiter til å hindre overgrep (på ein slik måte at ikkje nye og verre overgrep blir resultatet) så skal vi gjere det. Men vi må skille mellom verdssamfunn og nasjonssamfunn. Berre dei siste er "statar" med statens plikter og muligheiter. Verdssamfunnet har inga lov, utover noen prinispp for allmenne menneskerettar, som er viktige å halde i hevd men ofte vanskelig å definere i praksis, fordi dei er bakt inn i så mange måtar å realiseras på, ulike frå land til land. Vi kan kjempe for demokrati, men kva form skal demokratiet ha? Kven skal bestemme det? Det er ein menneskerett å vere fri frå svolt og det er ein rett å ha eit arbeid å gå til, men korleis skal det realiseras, gjennom statlig økonomi eller marknadsøkonomi? Vi kan ikkje oppfylle denne retten utan å vite korleis. Alt dette er det opp til nasjonane, nasjonalstaten å bestemme sjøl, ikkje verdssamfunnet. Men den som intervenerer i ein stat blir gjerne sittande med ansvaret også for å styre. Det forstod dei gamle kolonimaktene, sjøl om dei nok også prøvde å gjere det så billig som mulig for seg sjøl. I dag er denne ansvarsfordelinga om "korleis og kva som kjem etterpå" langt meir uklar, og det kjem mye av at forholdet mellom "verdssamfunn" og nasjonale samfunn, både i det landet som intervenerer, og det som blir intervenert, er såpass begrepsmessig uklart. Det er blitt påstått at Norge ikkje ein gong meiner det er vi som har bestemt å gå inn i Libya eller at vi har ei politisk rolle der, men at vi berre er eit blindt instrument for FN. Men det er jo openbart meiningslaust, for FN la ingen slagplan og har ingen strategi. Det er det dei intervenerande som hadde, mellom dei Norge.

Tenkninga rundt "ansvaret for å beskytte" må derfor utviklas langt klarare enn i dag, sett i forhold til andre prinsipp og der resultatet av verdssamfunnets aksjon får ein langt tydeligare plass enn i dag. Vurderinga må både ta forholdet mellom stormaktenes og andres eigeninteresser alvorlig, slik den anti-imperalistiske kritikken gjorde i førre generasjon, og det nasjonale ansvaret ("folkas eigen kamp for frigjering") må få stor plass, slik at "sivilbefolkinga" ikkje berre blir ein passiv masse og eit objekt for verdssamfunnets aksjonar, men er den avgjerande aktøren som skal ta ansvaret for nasjonen og landet når verdssamfunnet har spilt si rolle. Dersom vi hadde hatt ein slik større strategi bak begrepet, ville det vore lettare å unngå spørsmål som vi hører nå, "kvifor der og ikkje der?"

Kunnskap, fakta og forvillingar

Da er det bekrefta. I følge eit intervju publisert i Sunnmørsposten i 2000, har "Fjordman", Peder Nøstvold Jensen, studert Midtaustens historie (delfag) og arabisk (mellomfag) i Bergen sist på 1990-tallet, med opphald i Kairo og Hebron (TIPH). Intervjuet viser ein heilt ordinær og interessert Midtausten-student med positive inntrykk frå gjestfrie egyptarar, og så langt eg har hørt så langt har ingen medstudentar merka seg noe negativt (sjøl har eg nok da forelest for han i historie, men har ikkje noe minne om det, tolv år etter).

Anten har han vore meir beskjeden med sine idear enn han vart seinare, eller så har han utvikla det som nærast framstår som tvangstankar etter (lenge etter, får vi håpe) han studerte hos oss i Bergen. Kanskje litt av begge, det vil kanskje komme fram seinare etter som spesialistane saumfarer bloggarens utvikling.

Men det reiser altså spørsmålet: Er kunnskap svaret på islam-hetsen? Det har jo vore vår påstand heile tida: Ein må møte fordommar og vrangforestillingar med kunnskap. Dess meir ein har av faktabakgrunn, dess vanskeligare blir det å bevare ei paranoid frykt. Men her har vi altså ein som faktisk har, ikkje berre allmennkunnskap, men som tilmed har følgt nær sagt det beste vi har av spesialist-undervisning på Midtausten. Rett nok berre på bachelor-nivå, der studenten ennå i stor grad mottar og skal fordøye informasjon, mens ein først på høgare nivå skal begynne å formulere denne i større sjølstendige arbeider. Men likevel, med fleire opphald i Midtausten. Vaksinen ser ikkje ut til å ha virka.

Vel, skal vi halde oss til den medisinske metaforen, så er det jo rett at vaksine ikkje alltid virkar: noen blir sjuke likevel; vaksinen berre reduserer faren for smitte. Kanskje, og det får vi håpe, er dette berre eit enkelttilfelle i forhold til dei mange som faktisk går ut av studiet med eit nokolunde normalt forhold til virkeligheita. Vi veit jo at noen er "resistente", dei har si faste forestilling om verda før dei kjem til oss, og ingenting vi seier kan rokke ved det, da er det berre vi lærarane som ikkje veit bedre, evt. nektar å innsjå den opplagte sanninga som dei kjenner.

Det reiser kanskje spørsmål om vi treng ta det normative i vår undervisning opp til meir debatt. Vi har jo ikkje lange tida til å introdusere store tema og lange tidsspenn, og vi (eller iallfall eg, for berre å snakke for meg sjøl) prøver i den vesle tida å fokusere på å formidle fakta (empiri), heller enn å snakke om normer - kva som er "rett" og "feil". I eit felt som islam og islamsk historie, som jo er heilt eller delvis ukjent for dei fleste studentar når dei begynner, må ein nesten plassere noen grunnsteinar av udiskutable fakta: Det århundret skjedde det, i islam har vi dei og dei retningane. Slike reine fakta må være "autoritære", ein kan ikkje drøfte om det er riktig eller feil at 1814 skjedde i 1814. I andre områder som er meir heimlige, kan ein gå ut frå at studentane har slik faktabasis (tja, seier kanskje dei som underviser i norsk historie, men det er nok ein forskjell), men på Midtausten går det meste av tida med til slike ting der vi berre må håpe studenten aksepterer pensums og vår framstilling.

Men sidan vi har så kort tid, kjem vi kanskje aldri forbi dette "elementærstadiet". Og da er spørsmålet om vi blir i stand til å møte og ta opp til debatt dei meir normative forestillingane som studentane har eller får, der noen problemstillingar er rimelige (det vi kan vere usamde om, men der begge er innanfor ein empirisk prøvbar virkeligheit) og andre problemstillingar ikkje er rimelige (ligg utanfor virkeligheitas rammer). Vi har kanskje trudd at den basiskunnskapen vi gir er nok til å få dei siste til å fordampe. Men dersom det ikkje er tilfellet, er det spørsmålet om den kunnskapen vi formidlar kan snus opp ned, eller selektivt forkastas og brukas til å beskrive ein virkeligheit som ikkje stemmer med den vi lever i.

For å gi eit døme som ikkje kjem frå Fjordman, la oss ta det betente spørsmålet om Banu Qurayza, som nylig var oppe i ein debattrunde (jf. den nye BBC-serien om Muhammad, som kanskje kjem til Norge også). Det var ein jødisk stamme som budde i Medina da profeten Muhammad kom dit i 622. Under krigen som følgte mellom Muhammad og folket i Mekka, vart desse jødane oppfatta som fiendar eller femtekolonne, og Muhammad ga ordre om alle menn skulle bli drept. Dette er eit dramatisk skifte i historia om Muhammad, og det er viktig at det er mange ulike måtar å forstå både hendinga, og konsekvensane av ho.
      - Det som er faktagrunnlaget (det som vi formidlar på grunn-nivået, vi nemner det vel såvidt), er at massakren fann stad, kva som kildene forteller, og sammenhengen rundt, Mekka-krigen. Slike fakta bør det ikkje vere akseptabelt å trekke i tvil berre fordi om ein ikkje liker dei.
     - Det som er rimelig normativt å drøfte, er kva dette fortel oss om Muhammads politikk, hans haldning til drap og massakrar, korleis han oppfatta jødane i Medina, kva konsekvensar det fekk for islams syn på "bokfolka", og om denne hendinga kan forsvaras eller ikkje. Her vil eg ha mine meiningar, og mange studentar og andre ha andre meiningar, som alle er rimelige å trekke fram, så lenge dei er grunnlagt i fakta og tar opp i seg dei relevante historiske og idemessige sammenhengane.
      - Det som det ikkje er rimelig normativt å dra fram, er tolkingar som går på tvers av det kjente faktagrunnlaget, eller som benekter dei. T.d. at dette beviser at jødar alltid blir drept under muslimsk styre (det vart dei jo ikkje elles), eller at det betyr at muslimane må utvisas frå Norge i dag fordi Banu Qurayza-massakren viser at dei "egentlig" er anti-semittar alle saman. Eller at denne massakren aldri fann stad, fordi "Muhammad ville aldri gjort noe slikt", når alle kjelder viser at den faktisk skjedde.

Det går altså ut på, ikkje å lage ein absolutt autoritet der "alt det som står i pensum" og blir sagt frå kateteret er hellig, men å sette studentane i stand til å skille mellom det som er udiskutable fakta og det som er diskutabelt, og når det siste må grunnleggas i det første. Har vi ein slik felles ramme for det vi snakkar om, så vil paranoia og konspirasjonsteoriar få lite rom. Så det er kanskje det vi snakkar om, når vi seier "meir kunnskap bryter opp tankespinnets tåke". Om vi med våre små halvsemester-kurs klarer å nå så langt, er ei anna sak, men det må vere målet å ta noen steg på den vegen for dei fleste av dei som følger dei. Så får vi vel berre akseptere at vi ikkje har klart å nå fram til alle som har sitte under våre kateter.

Egypt: islamistar av ulikt slag

Nå begynner dagliglivet å komme tilbake, og vi kan igjen rette blikket mot Midtausten og kva som skjer der. Det har jo vore store sammenstøytar i Syria, spesielt Hama, og norsk tilbaketrekking frå Libya. Ein del merksemd er også retta mot Egypt, der ulike grupper har demonstrert på Tahrir og andre stader i Kairo, før Ramadan satte inn.

Spesielt har mange lagt merke til den store demonstrasjonen sist fredag på Tahrir, då islamistar av ulikt slag samla seg. Ingen klare tall, men "fleire titusnar" er sagt. Det var ulike "tribunar" på plassen, og det var også sekulære og liberale demonstrantar, men det var klart islamistar av ulik valør som prega dagen, både salafistar og Brorskapet. Dei har jo demonstrert før også (men også til tider halde seg borte), men det som har fått stor merksemd er parolar og krav om at "Egypt må bli ein islamsk stat" og "Vi må sette Sharia ut i livet". Den gamle parolen, "Islam huwa al-hall", Islam er løysinga, som var så tydelig fråverande tidligare i revolusjonen, runga igjen høgt på plassen. Dette har fått kommentatorar til å trekke fram igjen frykta om at islamistane er "bedre organisert enn andre politiske grupper, og kan fort profittere på det i et valg. Innflytelsen kan, frykter mange, bli brukt til å gjøre Egypt til en islamsk stat, uten demokrati og mindretallsrettigheter", slik BT uttrykte det i ein leiar.

Dette er nok litt ei kortslutning ut frå samlebegrepet "islamistar", som dekker dei to store rivaliserande straumdraga Det muslimske brorskapet og dei ulike salafistgruppene. Brorskapet er bedre organisert enn andre, og vil heilt sikkert dra nytte av det i kommande valg. Men det var salafistane som kjørte fram desse parolane, dels mot Brorskapets "moderate" line. Brorskapets øvste leiar, Muhammad Badi' var da også raskt ute dagen etter og fordømte det som hadde skjedd og bruken av slike provoserande parolar. Det er fortsatt ingen særlig grunn til å tvile på Brorskapets oppslutning om det representative demokratiet.

Mellom salafistane, derimot, er det jo meir skepsis til demokratiet som prinsipp. Kva oppslutning desse vil få i eit kommande val nå i haust, er fortsatt i det blå, men dei er heilt klart ikkje spesielt godt organisert. Dei har ingen erfaring i politisk arbeid eller i å søke massoppslutning, fordi dei var jo heilt fram til i vinter prinsippielle mostandarar av slik verksemd, og istaden ville drive da'wa, moralsk misjonering i mindre grupper. Dei har ingen samla organisasjon; dei er delt opp i mange små parti (sjøl om partiet Nur kanskje kan bli det største) og har i dag heller ingen karismatisk leiarfigur, men mange "preikarar". Om ein av desse vil kunne heve seg over dei andre og samle salafistane vil vise seg, men i dag ser det vel så trulig ut at salafistane vil oppnå ein del prosent i valet, men fordelt på mange ulike parti, og kanskje ikkje med noen spesielt stor representasjon i det kommande parlamentet. Det finnes elles også ei meir konservativ, salafistisk eller salafist-nær retning innan Brorskapet, som kan bli vel så interessant som smågruppene, men da under Brorskapets paraply og leiing.

Sharia og grunnlovas paragraf 2
Når det gjeld Sharia, så er det sentrale spørsmålet paragraf 2 i den egyptiske grunnlova, som seier at "Islam er statens religion, det arabiske språket er dens offisielle språk, og Shariaens prinsipp er hovudkilda for lovgivinga" (wa-mabādiʾ al-sharīʿa al-islāmīya al-maṣdar al-raʾīsī lil-tashrīʿ).[*] Når Egypt nå skal få ny grunnlov, så kan ein grovt sett seie det er tre hovudstandpunkt, slik oppsummert i avisa al-Masri al-yawm:

- Ei gruppe, spesielt kristne men også sekulære av anna slag vil fjerne heile paragrafen for at Egypt skal bli ein sekulær stat utan religiøse særrettar.

- Ei gruppe på motsatt side, spesielt salafistane vil bytte ut "Shariaens prinsipp" med "Shariaens reglar", og dermed endre Shariaen frå å vere ein vag "inspirasjon" for lovverket til å bli sjølve lova, eller iallfall at den formelle kodifiserte lova skal direkte gjenfortelle Sharia-reglane (i dag har denne paragrafen liten innverknad på lovsystemet, utanom familielovene som alltid har vore basert på sharia).

- Ei gruppe i midten ønsker inga endring. Dette er nok den langt største gruppa, og blir nok også resultatet. Brorskapet hører til her, dei ønsker ikkje å skjerpe paragrafen eller bytte ut "prinsipp" med "reglar": Lovene er i hovudsak bra nok som dei er. Det er viktig for Brorskapet at paragraf 2 står der, for det gir dei støtte for synet deira at Egypt alt i dag er ein islamsk stat, og dei derfor ikkje treng innføre noen revolusjon for at parolen om "islam, både religion og stat" skal vere oppfylt. Så lenge para 2 seier at islam er statsreligionen, så kan Brorskapet og andre islamistar arbeide fredelig for å reformere innhaldet i landet i moralsk retning, men utan dramatiske endringar i statsstyret. -- Masri al-yawm meiner elles at også mange sekulære godtar at para 2 blir ståande slik den står, sidan dette er det som er realistisk å få til i dag.

Korleis vil folk velge sine kandidatar? 
Kva vil så skje i parlamentsvalet, når det nå kjem i haust eller vinter? Det er det store spørsmålet, og nesten uråd å vite, for det er så mange ukjente variablar. Kven vil faktisk møte fram ved urnene? Kva vil dei legge vekt på? Kva slags kandidatar vil dei ha å velge mellom? Det som skjer akkurat nå ser ut til å vere ein voldsom vokster, men også fragmentering av parti på alle hald. Ved sidan av dei "gamle" opposisjonspartia under Mubarak, som er svekka, så har det vokse opp ein stor underskog av liberale og sentrumsorienterte parti, mange av dei berre grupper rundt ambisiøse enkeltpersonar. Vi har dei ulike salaftistpartia eg nemnde (mange ser på Gama'at Islamiya, som har ei fortid som terroristisk jihad-gruppe, men er nå på den parlamentariske veg og kanskje kan bli samlande for noen salafistar, men vil støte andre av dei frå seg). Også frå Brorskapet er oppstått ei rekke meir liberale utbrytarparti ved sidan av det "offisielle", der Wasat er det som har lengst fartstid og er mest kjent i utlandet.

Viktig er også valordninga som er vedtatt, der halvdelen av parlamentet skal velgas på partilister utrekna proporsjonalt (nasjonalt, ser det ut for, med sperregrense på 2 prosent) og halvdelen i einmannskretsar der også partilause enkeltpersonar kan stille. Her blir det sentralt korleis dei mange på landsbygda og utanfor det politiske sirkuset vil stemme. Den store demokratibølgen er eit byfenomen, og i hovudsak eit middelklassefenomen. Utanfor har det vore "partiapparata" som betydde noe, og dei var det to av: regjeringspartiet NDP, og Brorskapet. Det første er nå oppløyst, men dei liberale fryktar at NDPs lokale leiarar skal kunne komme tilbake som "partilause" i enkeltkretsar, fordi det er dei folk er vant til å støtte. Alternativt, naturligvis, at Brorskapet skal ta desse stemmene, sidan dei er einaste gjenverande nasjonalt organiserte parti.

Omverda frykter mest det siste, at Brorskapet skal ta alt. Men det er viktig å hugse på at nettopp fordi Brorskapet har vore tilstades i lang tid, er dei kjent og både sym- og antipatiar har fått tid til å bygge seg opp, og vil kanskje ikkje endre seg dramatisk. Dei har sine støttar, men også motstandarar lokalt. Mange stader har skillet gått mellom ulike islam-tolkingar, Brorskapet på ei side, og lokale sufiar - som Brorskapet er skarpt mot - på den andre. Dei siste vil ikkje hoppe over på Brorskapets side berre fordi NDP er oppløyst, dersom det vil finnes truverdige lokale motkandidatar. Det er også mulig at lokal stemmegiving, enten det er på person- eller partilistene, vil gi grunnlag for "patron-klient"-røysting: Den som lover ein vegstubb eller bedre elektrisitet, får stemmene uansett kva partifarge han har. Dersom velgarane trur han kan innfri. Før var det jo statspartiet NDP som kunne innfri løfter. Men nå veit alle at dei ikkje har tilgang til makta lenger. Kven vil folk tru kan hjelpe akkurat deira landsby fram?

Trulig vil korkje Gama'at eller andre salafistgrupper, og heller ikkje dei små liberale partia, klare å vekke denne typen tiltru, med mindre dei klarer å kople seg til store nasjonale personligheiter som folk kan feste forventningane til. Amr Moussa er kanskje den einaste som kan bli eit slikt fokus nå, men han har ikkje klart å bli den dominerande personen, og har heller ikkje kopla seg tydelig til noe parti som har nasjonal oppslutning. Vi kan dermed kanskje ende opp med eit parlament der noen dusin småparti får noen få representantar kvar, i tillegg til svært mange kanskje meir eller mindre upolitiske lokale enkeltrepresentantar. Så vil det vere opp til dei å lage alliansar og prøve å skape orden i kaoset og lage styringsdyktige alternativ, der Brorskapet blir den største enkeltgruppa, men må forholde seg til underskogen.

Eller det kan gå heilt annleis, at det faktisk nå og fram til valet utkrystalliserer seg noen få samlande alternativ som får gjennomslag i media og klarer på den måten å lage ein "moderne" valkamp utan å ha noe stort apparat utover landet. Det er fleire månader igjen, så ting kan endre seg.

          [* Fotnote: Eg ser forresten at på Egypt.gov er det tydelig forskjell på arabisk og engelsk tekst: På den arabiske sida står den opprinnelige lovteksten frå 1971, "mabādiʾ al-sharīʿa maṣdar raʾīsī...", ... er ei hovudkjelde....", ikkje "hovudkjelda," slik det vart endra til i 1980. På den engelske, derimot, står den "offisielle omsettinga" som vi også oftast ser i engelsk omtale, "and the principal source of legislation is Islamic Jurisprudence (Sharia)", der altså mabādiʾ, prinsippa, er forsvunne slik at den her refererte debatten om prinsippa vs. reglane dermed blir uforståelig.]

Norge: Parallell-samfunn

Etter at det første sjokket har begynt å legge seg og noen begynner så smått å sjå framover, begynner spørsmåla å komme: kva nå? Kva konsekvensar, om noen, skal "22. juli" få for Norge og debatten framover?

Først ei sjølmelding: Da eg først vart oppmerksom på hendingane i Oslo, i fem-tida var det vel, tok også eg det for gitt at dette var eit jihadistisk åtak. Kven andre hadde vel slik sprengkraft? Rett nok var det naturligvis ikkje Qa'ida; om dei i det heile fins lenger, ville dei gått på Oslo S eller T-banen, ikkje Regjeringskvartalet. Det peikte på noen som visste meir om Norge. Eg var på telefonen med bror min da den første meldinga om "skudd hørt på Utøya" kom på skjermen rundt klokka seks, og sa at dette må berre ha vore ein medie-hysterisk reaksjon, det virka ikkje som noen logisk sammenheng med ei kjempe-bombe i Oslo. Men så vart dette bekrefta utover kvelden, og dermed vart det altså klart at det ikkje var "Norge" eller "Vesten" som var målet, men Arbeidarpartiet. Dermed begynte tanken å melde seg: Kunne det faktisk vere slik ("så vel" kunne ein sagt, om ikkje tapa var så dramatiske) at det var ein norsk høgre-ekstremist og ikkje noen muslim eller immigrant i det heile? Det viste det seg altså at det var. Sjokket over kanskje over eit dusin døde - som vi trudde da - vart blanda med tanken, "kva om det hadde vore ein muslim?"

I demokratiets namn kan det vere noe å reflektere over: kva om det det hadde vore ein muslim? Kva hadde vår reaksjon da vore? Vi hadde da sagt at dette rammer berre den eller dei som gjorde det, ikkje alle muslimar, vi må ikkje jakte på syndebukkar. Nå er det ikkje vi som er i dei skoa, men noen andre. Vi må derfor si det samme: Vi skal ikkje jakte på syndebukkar hos dei som "står i samme kategori", det vere seg høgreorienterte, islam-kritikarar eller kristne fundamentalistar. Berre mordaren står ansvarlig for sine handlingar, og det som låg innanfor ytringsfridommen sist onsdag gjer det også i dag.

Men når det er sagt, så er det klart at om mordaren står åleine i sine handlingar, så står han sammen med mange andre i sine haldningar. Vi får la analytikararne finne ut om det er vesentlige forskjeller på hans "egentlige" syn i dette manifestet, og det han har uttrykt offentlig i nettdebattar, bortsett frå valds-planane. Men sidan mye skal vere klipt frå andre kjelder, får vi gå ut frå at hans syn her ikkje er dramatisk ulikt det som er sagt opent på internett. Dermed blir koplinga mellom haldning og handling problematisk. Vi skal forby direkte oppmodingar til valdsbruk, blir det sagt, men ikkje dei haldningane som ligg bak. Men kva om ikkje det er så lett å skille? Går forskjellen på kor vellykka ei omskriving er, "kanskje noen vil fjerne problemet" er tillatt, men "gå til aksjon!" er forbudt?

I første omgang får vi iallfall prøve å analysere og isolere problemet. Nå i starten er uttrykk som "høgre-ekstrem" og "anti-islam" brukt ganske generelt, men det omfattar openbart heilt ulike standpunkt f.eks. til jødar, der noen er klassiske anti-semittar og andre ivrig pro-Israel. Det er ulik sosial basis, Breivik og hans type har openbart ein annan bakgrunn enn arbeidslause skinheads i aust-London, og ser ikkje ut til å ha menga seg med dei - sosial gruppe vs. internett-samfunn. Skal ein analysere dette, må openbart desse tinga skillas frå kvarandre.

Det vi snakkar om her, det "idemessige omlandet" rundt Breivik, er altså det vi kan kalle "Eurabia", tanken om at Europa er i ferd med å bli oversvømt av muslimar og bli eit arabisk-islamsk land om ein eller to generasjonar. Dette er ein tanke som heilt dominerer i ein variant av internett-samfunna, som vi nok stort sett kan kalle høgre-ekstrem, sjøl om fleire også kjem frå ein liberal bakgrunn. Vi kan nemne både HonestThinking, document.no og Human Rights Service som stader der Eurabia-tanken har slått rot, Hallgrim Berg og andre politikarar kan også nemnas. Det er naturligvis mange variantar innan dette, frå dei som - slik som mordaren - ser dette som ein bevisst sammensvergelse av forræderiske norske politikarar, til dei som ser det som ein demografisk uavvendelig prosess. Ei skilleline kan kanskje vere mellom dei som meiner det ligg i det minste ein muslimsk strategi bak dette og som slik ligg på feil side av paranoia-grensa, og dei som berre ser på talla og som vil bli beroliga om dei blir overbevist om at statistikken faktisk viser noe anna.

Korleis skal vi da møte slik "Eurabia"-vyar og liknande? Feilaktige idear skal møtas med debatt og ikkje sensur, seier vi. Men kven orkar vel å gå inn i desse uttallige nettdebattane og bli overøst med skjellsord, der openbart alle ører er lukka. Samtidig, når dei ikkje blir imøtegått, får kanskje lesarane inntrykk av at det som blir påstått er allment anerkjente fakta, sidan ingen protesterer. Det gir ein "drivhuseffekt", som er blitt sagt, der debattantane kapslar seg inn i si eiga verd der den virkelige verda berre blir eit svakt gjenskinn: Reelle fakta som ein møter i kvardagen eller i seriøse media blir tolka inn i fantasien, dei er resultat av sammensvergelsen eller løgner frå forrædarane.

Ein slik drivhuseffekt gjeld ikkje berre på internett. Eg har lenge vore undren over ei "parallell historie" om islam og muslimar som har utvikla seg i høgreorienerte kristne miljø, stort sett i bøker eller lengre arbeid. Dei ser ut til å ha samme sjølforståing som tilhengere av "alternativ medisin": Vi veit at den akademiske "skole-medisinen" er der, men vi går ut frå eit anna utgangspunkt som er like bra og forlanger å bli behandla likeverdig: Kanskje din versjon er riktig, kanskje min, det kjem an på utgangspunktet. På samme måte opererer denne "alternative islam-historia" i sin eigen, sjølforsterkande, verden der dei berre siterer kvarandre og bygger opp ei forståing som ikkje er akademisk basert på kjelder, men på resirkulerte stereotypiar, om islams forhold til jødar, om Muhammed, om kalifatet, osv. Slike stereotypiar har jo alltid eksistert, det hører til i populærlitteraturen, men her ser det ut til å eksistere ein ide om at dette faktisk er eit alternativ til ei anna, akademisk, verd som dei ikkje fester tillit til. Det knytter seg jo også til sterk tilslutning til Israel, og får tildels sine kjelder derfrå - noe som er paradoksalt, sidan Israel også har noe av den beste og skarpaste akademiske tradisjonen i verda i seriøs islam-forsking. Men desse alternative stiller seg altså likegyldig til det, til fordel for "vitnesbyrd" av ulikt slag, som passar inn i deira verdsbilde.
(Eg har ikkje følgt dette så langt at eg har noen eksempelliste, men interesserte kan starte med Marc Gabriel, og nøste vidare derifrå. Det ville sikkert bli ein interessant meta-studie, om noen vil følge opp.)

Å ta fatt i å motvirke alt dette er ikkje noe som kan overlatas til "spesialistar" enn si akademikarar. Det må nesten bli ei nasjonal oppgåve: Når ein kjem over slik openbart virkeligheitsfjerne og hatske innlegg i ein nettdebatt, bør kvar og ein, uansett bakgrunn, gjøre motmæle, om ikkje anna at: det du seier høres feil ut, eg trur ikkje på deg. Den og den er korkje noen svikar eller quisling. Eg kjenner den og den muslimen, og han eller ho er ikkje med i noen konspirasjon. Og: Eg synes det er heilt OK at muslimar og andre får praktisere sin religion i Norge. Kort og godt: Ikkje i mitt namn. Det er ikkje mitt Norge du snakkar om.

Så får det vere vår oppgåve som står bak kateteret å fortsette som vi gjer, å prøve å spreie grunnleggande kunnskap og forståing, sjøl om det vi seier kanskje blir avvist i utgangspunktet av dei med bomull i ørene. Dess større total kunnskapsmengd i samfunn, dess skrinnare vokstervilkår for den typen "parallell-samfunn" som kan gi jordsmonn for slikt ugras vi har sett siste veke.

Midtausten: ei sommaroversikt

Det er ikkje akkurat sommarstille i Midtausten, men eit framhald av demonstrasjonane slik vi nå kjenner dei. Noen hendingar kan kanskje vere verdt å merke seg, og ikkje alle er i positiv retning.

Syria
Store demonstrasjonar fortsatt i ulike delar av landet. Hama er fortsatt i opposisjonens "kontroll", det vil si at hæren har trukke seg ut av byen, men det blir i dag meldt at offentlige kontor er komme i funksjon att.

Derimot har det komme urovekkande meldingar frå Homs, lenger sør, og også frå Lattakiya og noen andre kystbyar, om kampar mellom etnisk/religiøse grupper, altså mellom alawiyaer og andre. Tapstala varierer frå 10 til 30, og det blir også sagt at dette ikkje er første gong under våren at det har vore slike interne sivile kampar, men dette er trulig dei verste, og lovar ikkje godt.

Det syriske regimet er altså ikkje, slik det populært bli sagt, eit "alawittisk" regime, dei fleste i systemet er sunniar (og i hovudsak sekulære, så vi må sjå dette som etniske meir enn religiøse namn. Alawiyaene er rundt 12-13 prosent av folketalet og bur mest i nordvest). Men den symbolske toppen av regimet, med Assad-familien og mange av leiarane i hæren, spesielt i sikkerheitsstyrkane, er alawiyaer, og derfor har folkelig sinne til tider retta seg mot desse. Det finnes også alawi-grupper rundt om som støtter regimet, enten fordi dei har hatt fordelar av det (dei fleste alawiyaer har nok ikkje det, men noen har det), eller fordi dei fryktar at dei vil bli syndebukkar for det gamle regimet dersom Assad-styret fell.

I alle fall er det alawi-grupper som har støtta regimet som har komme i slagsmål og kampar med sunniske grupper i Homs, og altså med dødelig utfall. Dette kan i verste fall bli ein nedovergåande spiral og føre til at troll går i ord, at sjøl om konflikten opprinnelig ikkje var mellom alawiyaer (og kanskje andre minoritetar) og det sunniske fleirtalet, så blir den under marsjen "gjenfortalt" som ei slik motsetning, og det kan forgifte forholda i landet framover enten det blir eit regimeskifte eller ikkje.

Egypt
Eg skreiv i eit av dei første blogginnlegga i vinter at sjøl om dei militære kanskje kunne ofre Mubarak (som var sjuk og snart måtte gå uansett), så var det ingen grunn at sjølve militær-regimet skulle avskaffe seg sjøl. Det var dei militære som sat med makta før og etter revolten, og det var deira leiarar som tente økonomisk på korrupsjonen. Der har eg måtte vedgå at eg var for pessimistisk, det vart og er gjort store endringar i demokratisk lei, langt meir enn eg forventa, og det såg og ser ut til at Egypt kan få ein sivil folkevalgt president. Rett nok er nok den "folkelige versjonen" om at "militæret i Egypt stilte seg på folkets side og styrta det gamle regimet" nok historisk feil, det dei gjorde var å skubbe frontfiguren Mubarak vekk. Men mange andre korrupte leiarar lokalt og sentralt er også blitt sanert bort, og det er rimelig å bruke ordet "revolusjon" på hendingane i vår.

Men nå ser det kanskje som om eg ikkje tok så feil likevel, iallfall dersom noen meldingar får Kairo viser seg å vere rett. Militærstyret har lagt fram idear til noen "grunnleggande prinsipp" for det kommande styret, og her har dei sikra seg sjøl rettar som knapt stemmer med dei demokratiske ideala vi har venta på. Dei militære vil behalde ei rolle som garantist for "statens einheit og sekulære karakter", noe liknande det dei militære hadde i Tyrkia på 1970- og 1980-tallet, og som opnar for at militære skal kunne gripe inn i politikken om dei meiner den går feil veg. Sivile styresmakter skal ikkje ha styring med militærbudsjettet og -bevilgingane, og dei militæres økonomiske interesser, som er enorme - dei har store eigedommar og deltar i mange kommersielle verksemder - skal ikkje underleggas noen politisk kontroll. Desse prinsippa er ikkje del av, men skal gå forut for grunnlova, og skal ikkje godkjennas av noen folkerøysting eller anna sivil instans - det skal vere militærregimets grunnlag for å tillate dei sivile å overta makta igjen.

Her er det lett å sjå kloa til det eg kalte det "militær-komersielle komplekset". Om dette blir resultatet, var det rett at regimet ikkje ville "avskaffe seg sjøl", iallfall ikkje sine "klassemessige" økonomiske interesser, men ville vere villige til å la dei sivile styre med sine ting, så lenge dei militære leiarane får halde styring med sine, og får behalde sine inntekter urørt. Det betyr jo ikkje nødvendigvis at den egyptiske økonomien skal halde fram med å vere så korrupt og sjøldestruktiv som den har vore, men denne militære klassens jerngrep over all økonomisk utvikling var ei grunnleggande forutsetning for det korrupte samfunnet, så dette lover ikkje godt. På den andre sida, så er det nok mange, både i Egypt og ikkje minst i vestlige land, som trekker eit lettelsens sukk over dette med å sikre Egypts "sekulære karakter". Det muslimske brorskapet (og også salafistiske politikarar) har lagt seg tett opp til det militære styret og gitt det full støtte, men dei liker kanskje ikkje dette så godt. Men det gir USA og andre ein garanti mot at Egypt kan "skli for langt ut".

Demokratiet er jo likevel i god vekst i landet, så vi får sjå om dette blir ståande som dei militæres diktat, eller om det vil møte motstand frå dei sivile partia som dermed kanskje får langt mindre makt enn dei trudde.

Jordan
Noen mindre hendingar verdt å merke seg: Sterkare protestar førte til sammenstøyt mellom politi og demonstrantar i Amman, der også fleire pressefolk vart såra. Demonstrasjonane i Jordan har så langt vore ganske fredelige, så dette tyder på ei tilspissing. Men dei ansvarlige i politiet vart raskt satt under tiltale, så det kan vere det var eit eingongstilfelle.

Jemen
Siste der er at opposisjonen, mens den ventar på om president Saleh kjem eller ikkje tilbake frå sjukeopphaldet i Saudi-Arabia, har oppretta ei "skyggeregjering". Denne kom litt bardus på dei fleste, ikkje alle som sit i den fekk visst vite om det i forvegen, og delar av opposisjonen meiner dette berre er eit stunt. Det er litt uklart kva skyggeregjeringa er meint å vere, om den er tenkt å begynne å arbeide som ein alternativ adminstrasjon, eller om det berre skal vise at "vi er i stand til å fylle alle postar når vi berre slepp til". Så langt er det vel best å sjå det som eit politisk utspel i ventetida, og observere om det vil få noen reelle konsekvensar over tid.

Syria: Mot eit vendepunkt?

Det er ikkje blitt så mye meir avklart i Syria sidan sist, når noen internasjonale kjelder fortel at hæren trekker seg tilbake frå ein by, og andre at dei rykker inn i samme byen, samtidig. Dels kjem det at dei bygger på tilfeldige observasjonar, dels kan det vere at situasjonen endrar seg nær sagt frå time til time, og iallfall frå dag til dag, fram og tilbake.

Men likevel, noen nye trekk ser ut til å vere rimelig godt grunna. For det første: Vi har heile tida sagt: Fest blikket på Aleppo, Syrias nest største by. Så lenge det er rolig der - og så langt har dei knapt hatt demonstrasjonar - så kan vi rekne med at regimet sit rimelig trygt. Blir det uro i Aleppo, og meir i sjølve Damaskus, så har dei problem.

Vel, nå har det begynt å røre på seg i Aleppo. Både torsdag og fredag i førre veke var det demonstrasjonar og sammenstøt i fleire bydelar. Kor mange som deltok, er ikkje klart, noen hundre eller kanskje eit tusen, melder BBC. Ennå kan ikkje Aleppo reknas som ein "opprørsby" på line med Homs, Hama, Dar'a og andre. Men at det er ei utvikling i den retning er det grunn til å legge merke til.

Meir påfallande er utviklinga i Hama, den fjerde største byen i landet. Den kom heller seint med i opprørsbølga, først i overgangen mai-juni, men blir spesielt lagt merke til på grunn av historia frå 1982, sist det var opprør i landet da over ti tusen vart drepne i Hama. Spesielt symboltungt at dei har slutta seg til. Nå den siste veka har Hama brått blitt sentrum også i dagens opprør. Mens regimet for ikkje lenge sidan gjekk inn med tungt materiell for å nedkjempe noen småbyar heilt i nord, i Idlib-området, gjorde dei det motsatte i Hama. For vel ei veke sidan trakk regimet seg heilt ut av byen og overlot den til protestantane, som dermed voks voldsomt i omfang når lokket slik vart tatt av. Noen snakkar om fleire hundre tusen i gatene (i ein by på 700.000), det er umulig å ha sikre tall på, men mange var det. Det var altså herfrå det er rapportert dei siste dagane vekselvis at regimet rykker inn og skyt på demonstrantane og at dei trekker seg tilbake. Akkurat nå ser det iallfall ut som om regimet ikkje har kontroll med byen, men at dei altså gjer gjentatte framstøytar, med dødelig utfall for noen.

Det er trulig noe liknande som skjedde i dei mindre byane Dar'a, Jisr al-Shughur og andre, men Hama er ein by av ein heilt annan betydning og størrelse, så dette betyr verkelig alvorlige problem, og det kan bli kostbart for regimet å få att kontrollen der, dersom demonstrantane klarer å befeste taket sitt over byen. Assad har sparka guvernøren i Hama - ikkje urimelig, om det var hans initiativ å gi opp byen - og også i Dar'a og andre provinsar. Det er ikkje klart om det er meint som konsesjon til demonstrantane eller om dei vil bli erstatta med meir hardtslåande leiarar. Regimet har også tillatt eit diskusjonsmøte av uavhengige grupper som korkje har kontakt med opprørane eller med regimet; i dagens polariserte situasjon er det ikkje klart kva betydning ei slik mellommanns-gruppe vil kunne ha.

Samtidig har noen flyktningar inn til Tyrkia erkjent at dei faktisk gjorde væpna motstand, med småvåpen og anti-tanks-rakettar, slik at det faktisk er rett slik vi antyda at det også i Syria har vore væpna konfliktar mellom sivile opprørar og regimet, og ikkje berre mellom deserterte militæravdelingar som tidligare vart meldt. Det gjer utviklinga i landet noe meir forståelig, at regimestyrkane faktisk har møtt væpna motstand og at det har vore reelle kampar, utan at vi ennå veit kva styrkeforholdet var.

Uroa i Syria har også ført til auka kriminalitet og meir usikre forhold, sidan politi og statsmakt blir svekka. Dette fører til større spenning, der nok noen av dei som "sit på gjerdet" legg skulda på regimet, og andre på demonstrantane.  Utviklinga dei siste par vekene har opplagt vist opposisjonens og opprøranes styrke, og det er klart at regimet har aukande problem. Demonstrasjonane er ikkje blitt svakare etter dei harde kampane i nord, tvert om er det tydelig at dei har vokse i omfang og spreidd seg til stadig større områder av landet. Vi er kanskje ikkje ennå på tippepunktet der regimet kan bli pressa mot utgangsdøra - mangelen på ei samla røyst for opposisjonen er fortsatt deira svakheit, trass i ulike møter inne i landet og i eksil veit vi framleis ikkje kven som skulle komme i staden for Assad. Men tida ser ikkje ut til å arbeide for regimet akkurat nå.

Marokko: begrensa kongemakt?

Marokko har ungått dei store uroligheitene denne våren, men også der har det vore jamnlige demonstrasjonar for meir demokrati. Kongen har komme desse i møte og ser ut til å ha ridd av stormen langt bedre enn sine republikanske statsleiarkollegaer lenger aust. Kva kan dette komme av?

Marokko har lenge vore eit av dei arabiske landa som har vakla mellom demokrati og diktatur, ingen av orda passar fullt ut på landet. Sidan frigjeringa har landet hatt eit fleirparti-styre. Kommunistar og andre på ytterkantane har vore forbudt, men innanfor det store sentrum har det alltid vore konkurrerande parti med ulike mål. Dei har stilt til val for parlamentet, og ulike kombinasjonar har vunne fleirtal.

Det er éit merke på demokrati. Eit anna er at slike endringar i fleirtal i val også fører til faktiske maktskifte. Det hjelper ikkje om velgarane fritt kan si si meining, dersom dette ikkje fører til noe. I Marokko gjer det det - kanskje. Det er opp til kongen. Han vel si regjering frå parlamentspartia, og kan peike på fleirtalsleiaren. Men han må ikkje gjere det. Det er heilt og fullt hans eige val. Vi har gjennom tiåra ofte sett at kongen faktisk har følgt valfleirtalet og gitt både nasjonalistar og sosialistar regjeringsmakt når dei har gått fram i vala. Men like ofte har dette vore del av kongens eige maktspel, han spilt partia opp mot kvarandre og har når som helst også sparka statsministeren og valt ein frå opposisjonen, om han fann det for godt. Så halvvegs score på det punktet.

Det samme kan seias om det tredje viktige punktet, fri presse og meiningsbryting. Det er ei relativt fri presse i Marokko, spesielt på fransk. Den kan ta opp og kritisere politikk og samfunnsforhold, peike på problem og foreslå løysingar. Men det er underforstått at det er to-tre tabu som det ikkje skal skrivas om. Det eine er kongen og kongefamilien og kritikk av det han gjer. Det andre er det nasjonale felles-traumaet, Sahara-konflikten, som den førre kongen, Hasan II, brukte til å samle nasjonen bak kravet om at Vest-Sahara er marokkansk. Konflikten der er ikkje løyst, men har stått stille i noen tiår nå, og er noe pressa ikkje kan snakke om i anna enn patriotiske ordelag. Går pressa over desse strekane, risikerer dei å få opplag inndratt eller redaktørar arrestert. (Franskspråklige aviser har litt større spillerom enn arabiskspråklige, trulig fordi dei når eit mindre pubikum som også kan få informasjon frå utlandet.)

Islam spiller også ei rolle her, sidan kongen nedstammar (seier han) frå profeten Muhammad og har derfor rolla av "dei truandes leiar" (amir al-mu'minin). Dette skal gi han spesiell legitimitet hos folk flest. Ingen har heilt målt kor viktig dette er i folket, men noe effekt har det nok, og det er majestetsfornærming offentlig å betvile denne statusen. Dette skal også kunne vere ei vaksine mot den islamistiske smitten: Islam styrer jo alt gjennom "kalifen", Profetens slektning, så korleis kan ein reise krav om "islamsk stat" mot han? Marokko har da heller ikkje hatt noen stor islamistisk oppøsing, sjøl ikkje da den var på det høgste i 1990-åra. Den viktigaste islamistgruppa, "Rettferd og fromheit" (al-'Adl wa'l-ihsan) skiller seg ut ved å ha bakgrunn i sufismen, ei retning islamistar normalt avviser. Grunnleggaren, 'Abd al-Salam Yasin nekta da også for at kongen faktisk var amir al-mu'minin, ein så meningslaus påstand at han vart satt i asyl i noen år. Partiet hans vart aldri tillatt, men har vore heller moderat i virkemidla og er i realiteten tolerert, styresmaktene har sett ein annan veg. I dag har det tilmed eit kvinnelig talerør, Yasins datter Nadia.

I 1999 oppstod eit anna, meir moderat og viktigare islamistparti med eit ganske liknande namn, "Rettferd og utvikling", PJD. Det spilte med i det politiske spillet og fekk stille tll val. Det kom aldri i regjering, men har fått merkbar støtte i vala og er det største opposisjonspartiet i parlamentet i dag.

Protestane som starta i januar var meir lågmælte enn i Tunisia og Egypt, ingen tok til orde for "regime-endring" eller sa "Gå av" til kongen. Monarkiet vart akseptert, men kravet var at det skulle bli eit konstitusjonelt monarki slik som dei i Europa. Kongen måtte gi frå seg den makta han hadde over politikken og overlate ho til dei folkevalgte i parlamentet, vart det kravd i tog i hovudstaden Rabat og andre byar. I tråd med den relative toleransen i landet, vart ikkje demonstrasjonane slått ned, iallfall ikkje overalt. I noen tilfeller satte politiet seg i mot, og eit fåtall demonstrantar mista livet også i Marokko, det har skjedd i nesten alle arabiske land denne våren. Men stort sett såg politiet ein annan veg og lot dei marsjere. Det gjorde dei med jamne mellomrom utover våren, utan at det kom til fleire store sammenstøt.

I mars lovte kongen å komme med reformer, og i førre veke vart dei annonsert i framlegget til ny grunnlov. Kongen kom protestane eit godt stykke i møte. Han aksepterte prinsippet om parlamentarismen, og regjeringssjefen skal nå bli utpeikt av fleirtalet i parlamentet, ikkje av kongen. Regjeringa skal utnemne høgre embetsmenn som det før var kongen som peikte ut. Dei grunnleggande menneskerettane blir nå skrive inn i grunnlova [slik det også er foreslått i Norge, i begge tilfeller har jo landet tidligare skrive under på dei internasjonale forpliktelsane]. Berberisk, som før hadde få rettar, skal nå bli anerkjent som eit offisielt språk (dei skal også få sin eigen fjernsynskanal), og grunnlova nemner også jødiske og "andalusiske" røtter som del av det marokkanske (det andalusiske viser til den store folkemengda som flykta til Marokko da dei kristne erobra sør-Spania i middelalderen, og som har prega kulturen særlig nord i landet).

Så langt endringar i retning av eit moderne sekulært styre, altså. Men kongen gir ikkje frå seg alt. Han skal sjøl styre dei militære og utanrikspolitikken personlig. Han har retten til å oppløyse parlamentet og utlyse nyval (etter å ha "konsultert" med statsministeren). Og han skal behalde si religiøse rolle som leiar for islam i landet. Betydninga av det siste er ikkje klar, både kong Hasan (d. 1999) og sonen, Muhammad VI, har stått for moderat reform av islam: ei modernisert familielov, utdanning av kvinnelige imamar ("rettleiarar", for andre kvinnner), osv., men innanfor ei tradisjonell ramme som balanserer liberale og konservative hensyn. Trulig vil det halde fram.

For den organiserte protestrørsla er ikkje dette tilstrekkelig, dei peiker på at kongen fortsatt skal sitte med den endelige makta, ulikt det konstitusjonelle systemet dei ønskar. 'Adl wa-ihsan, som ikkje anerkjenner kongen i det heile, seier det samme. Men PJD og andre delar av opposisjonen har helsa endringane velkommen og seier dei langt på veg stettar dei ønskemåla dei hadde.

Konstitusjonen skal leggas fram til folkerøysting i morgon 1. juli, og vil trulig få fleirtal, sjøl om kritikarane oppmodar til boikott. Deretter vil det vise seg om dette berre er kosmetiske endringar der kongen faktisk vil halde fram med å vere reell eineherskar, og om demokratiprotestane vil halde fram eller ikkje. Men om det viser seg å vere vellykka og kongen faktisk meiner alvor med reformene slik at folkeviljen får rå, så kan dette vere ein alternativ veg framover for demokratiet i regionen, i stegvise reformar heller enn i eit revolusjonært brot. Skeptikarane peiker på at det har ofte vore lova reformer på overflata, men at det ofte er makta som rår likevel, trass i institusjonelle endringar. Det som kunne vere nytt nå, er presset frå eksempela i andre land som kan få realistar i regima til å innsjå at dei her har ein sjanse til å unngå opprøret, dersom dei klarer å overbevise om at reformene er relle. Mye vil nok derfor avhenge av kongens reformvilje, men også av modenheita i det politiske samfunnet i Marokko: Vil nye krefter kunne komme fram, vil dei på alvor gå til åtak på korrupsjon og vanstyre, eller vil det berre bli dei samme ansikta som gjer dei samme tinga. Får vi ikkje endring i konkret politikk, kan vegen gjennom institusjonane bli lang for reform-tilhengarane.

Libya: Noen bedre enn andre?

Ein artikkel i The Independent nylig tok opp kritikk frå Amnesty International mot påstandar m.a. frå leiaren i den internasjonale straffedomstolen i samband med tiltalen mot Qadhafi. Det gir grunn til refleksjonar om kva vi skal og ikkje tru, og om "Qadhafi ikkje er så ille", som noen debattantar etter kvart begynner å nærme seg.

Artikkelen tar for seg to påstander som har versert i media. Den eine gjeld at Qadhafi-styret brukte valdtekt som kampmiddel, noe Amnesty-rapportørane ikkje fann bevis for. Det må nok understrekas at mangelen på bevis som var poenget, og dei stilte spørsmål ved noen konkrete historier frå to krigsfangar. Diverre er valdtekt, meir eller mindre organisert, blitt ein del av krigsstrategiane i mange konfliktar av denne typen der folkegruppe står mot folkegruppe, og vi må rekne både med at det har vore og er tilfelle her, og at det diverre ikkje er så spesielt for ein krig av denne typen.
  Det som derimot skulle vere spesielt var at det var blitt utdelt Viagra for at soldatane skulle valdta. Dette er blitt ei mediesak som er gått igjen, som - så langt eg minnas - bygger på ein enkelt rapport om at det var funne Viagrapiller i eit erobra kjøretøy, og at opprørane seinare har vist fram slike piller som dei kunne tatt frå kvarsomhelst. Dersom det ikkje kjem fram bedre grunnlag for det, må vi rekne det som ei mediesak spreidd av den eine parten, som ein bør vere skeptisk til. Det går altså på organiseringsnivået, ikkje på om valdtektar av sivile har funne stad.

Det andre er spørsmålet om rasisme og utanlandske "leigesoldatar". Det er klart at Qadhafi har hatt afrikanske soldatar i sine styrkar, den såkalla "afrikanske legionen" som nok var viktigare tidligare. Det er komme fram truverdige rapportar om at det finnes afrikanske soldatar på hans side. Men igjen er det proporsjonane som er spørsmålet. "Leigesoldatane" er blitt del av ein "patriotisk myte", fordi ein ved å skulde på utlendingar kan påstå at "vi libyarar står samla, dei på den andre sida er utlendingar, fremmede". Dette er igjen ikkje så spesielt, samme typen "det er utlandet sin feil" finn vi i nesten alle borgarkrigar. Dermed da fortellinga om at "det er berre leigesoldatar som patruljerer i gatene og skyt på sivile", osv. Igjen, naturlig skepsis fortel oss at det naturligvis er libyarar som slåss på begge sider. Innslaget av utlendingar (på bakken!) er nok heller marginalt, sjøl om det er der.
  Det som er spesielt for Libya er at det har hatt eit så stort innslag av fremmedarbeidere, ein til to millionar i forhold til eit folketal på rundt 6 mill. Svært mange av dei var egyptarar og andre arabarar som nå er komme seg ut, men også mange afrikanarar som er blitt verande. Desse har i årevis blitt utsatt for rasistiske angrep, både frå den eine og andre sida. Det har vore alvorlige konfliktar, nærast klappjakt, på svarte i fleire byar dei siste tiåra, og både pro- og anti-Qadhafistyrkar bærer med seg denne motviljen.
  Noen av dei som er blitt tatt til fange av opprørane påstår seg å vere slike fremmedarbeidere som vart tvungne til å bli soldatar. Det ville dei jo uansett rimeligvis seie når dei var tatt til fange, og noen kan ha gått meir frivillig i teneste, men det virker også som om fleire av dei har liten militær bakgrunn. I tillegg er det opplagt rett at mange heilt vanlige sivile, svarte fremmedarbeidarar vart jakta ned, lynsja og mishandla av opprørane, igjen som del av den patriotiske oppøsinga om "oss" mot "dei fremmende".
  Dette vil heilt sikkert bli eit problem uansett kva resultatet av krigen blir, for mange av desse svarte er "ekte" libyarar, enten frå sør i landet der folkesetnaden delvis går sammen med den i Tsjad, men også i nord bur det mange med afrikansk opphav som har mange generasjonars bakgrunn i Libya. Liknande rasisme har også ramma tuaregar (kvithuda, men med nomadisk berberopphav i vest og sør-vest).

Dette er begge alvorlige problem, men vedkjem ikkje hovudsaka, grunnlaget for den utanlandske intervensjonen. Det er blitt ein tendens til, på ei side å prøve gjere eit vanskelig problem enkelt ved å seie at det ikkje var noen humanitær fare i mars, da regimesoldatane stod klar til å overta Benghazi, mens den andre sida, like enkelt, snakkar om "umiddelbar fare", folkemord, og etnisk rensing. Begge delar er trulig feil. Det var aldri fare for folkemord eller etnisk rensing, som var meiningslause begrep. Det var heller ikkje snakk om "umiddelbar" fare, at Benghazi skulle falle på noen timar. Men før bombinga tok til var det klart at Benghazi ville komme til å falle, og den militære maktesløysa vi har sett hos opprørarne etterpå berre understrekar det, dei hadde ingen sjanse til å stå mot, og mange hadde alt begynt å flykte austover da FN gjorde sitt vedtak. Men Benghazi er ein stor by, og det hadde trulig tatt fleire dagar for regimet å erobre den, og mange, opprørarar som sivile, ville ha klart å flykte. Men av fleire hundre tusen ville dei fleste måtte bli att.

Det er også heilt urimelig å tru at regimet berre hadde tatt opprørarar med våpen i hand og latt andre sivile gå fredelig rundt. Det er vanskelig, om umulig, å skille mellom "våpenfør benghaziar som ikkje er opprørar" og "våpenfør benghaziar som har gøymt bort geværet sitt". Soldatane ville ikkje ha tatt noen sjanse, og dei hadde heller ikkje tatt hensyn overfor dei som ikkje var våpenføre. Det er klart at det finnes på Qadhafi-sida ein generell motvilje mot "dei i aust", anten dette har stamme-, dialekt, eller reint geografisk merke, og det hadde ført til mishandling, undertrykking og ganske sikkert også drap. Benghazi, opprørssenteret, ville trulig stått i ein annan situasjon enn dei mindre byane i vest som vart gjenerobra (og sjøl der har vi ennå ikkje fått rapportar om kva som skjedde). Vi kan ikkje vite noe om kva omfang det ville fått, men det var heilt klart ein rimelig fare for massedrap (som er noe anna enn folkemord). Kva "massedrap" er, kan ein drøfte i ein by på 800.000, men eg snakka om "tusnar, kanskje ti tusen". Sjøl om det var litt "tenk på eit tal", vil eg stå på at dette ikkje er urimelig, ut frå vurderinga over. Noen av desse ville ha vore aktive opprørar, svært mange ville ikkje ha vore det.

Spørsmålet er altså ikkje å prøve å nekte for at det var ein reell humanitær fare, men å vurdere dette mot andre hensyn, og da først og fremst faren for at utanlandsk intervensjon ville gjere vondt verre. Sjøl meinte eg at det siste var tilfellet, og var derfor kritisk til FN-resolusjonen og til krigen. Mitt skrekkscenario med ein NATO-invasjon på bakken har ikkje slått til ennå, men vi står altså i alternativet: eit skårfeste der ein korkje kjem fram eller tilbake, dersom ikkje ein av partane gir seg. Resultatet ser vi ikkje ennå, og vi kan derfor ikkje si kven historia vil dømme til å ha hatt rett (men eg har mine mistankar, naturligvis: sjøl om Qadhafi gir seg i morgon, kan NATO berre overlate alt til libyarane og dra sin veg?)

Denne refleksjonen er altså ikkje for å støtte krigsvedtaket, som var og er feil (og det er nok i dag rett å gå inn for våpenkvile, også ein der Qadhafi-regimet er part), men for å advare mot å gjere eit vanskelig spørsmål for enkelt ved å late som ein part er bedre enn den andre.

(Denne kommentaren - som delvis gjentar poeng vi har nemnt før på denne bloggen er eg redd! - vart skriven som reaksjon på noen debattinnlegg i ulike medier i seinare tid, men kan også lesas på eigen fot.)

Våren: Fører den til sommar eller haust?

Den "arabiske våren" starta midt på vinteren, i desember og januar, og rullar fortsatt vidare, i det som tilmed her nord må kallas ein sommar. Våren er jo metafor for forandring, noe nytt spirar og lovar blomstring og glede som vi får i fullt mon om sommaren, mens hausten kan vere eit bilde på forfallet, lauvet døyr og dalar, stormane ular og folk held seg inne.

Så kva vil "våren", den arabiske opprøret, føre til? Glede, demokrati og nye stabile regime der folka utviklar seg i fredelig kappestrid i diskursar og valg, eller varig ustabilitet, konfliktar, kupp og tendensar til borgarkrig?

Israelske forskarar trur det siste, at det vi nå ser er starten på ein ny periode med varig ustabilitet. Våre eigne statsvitarar, Kjetil Selvik og Stig Stenslie skreiv for noen få år sidan boka "Stabilitetens pris" (som har vore ei populær pensumbok) der dei peiker på den uvanlig lange perioden med stabile, ja fastfrosne regimer i Midtausten. Stabilitet har vore bra, men prisen er altså tilstivning, mangel på demokrati, og tiltakande korrumpering som naturlig følger når eit og samme regime sit for lenge. Denne stabiliteten vart altså brutt i mange av dei mest tilstivna landa i vår.

Stabilitet har jo ikkje alltid vore det som pregar Midtausten. Det lange tiåret frå 1958 til 1970 var tvert om ein periode med stor ustabilitet. I Egypt styrte rett nok Nasser med sterk hand, men i Syria og Irak var det jamnlige militærkupp med to-tre års mellomrom. I Jemen var det borgarkrig, og i Libanon ei sakte opptrapping frå krisa i 1958 til borgarkrigen som kom først i 1975. Jordan og Marokko skifta kongar i starten av perioden, og i begge landa satt krona laust på deira hoder. Marokko hadde fleire forsøk på statskupp frå militære eller andre fraksjonar av det gamle regimet, før kong Hassan fekk kontroll over situasjonen og etablert sitt (relativt liberale) einevelde. Kong Hussein vart også rekna som "svak" til han fekk rydda unna rivaliserande maktsenter og også han vart "sterk". Iran hadde opprør i 1963, og etter 1967 kom den palestinske faktoren forstyrrande inn i mange land, verst i Jordan (1970) og Libanon (frå 1975). Slik også i fleire land.

Så er vi nå på veg inn i ein tilsvarande lang periode med ustabilitet? Var autokratia eit nødvendig reisverk rundt samfunnet som måtte til for å halde ro og stabilitet? Akkurat i dag ser det jo slik ut. Ingen av revolusjonane har leia fram til noe rolig og stabilt system. Egypt er komme lengst, dei har eit etablert overgangsstyre som ser ut til faktisk å planlegge ein overgang, det er eit yrande og fritt politisk liv, og det gamle regimet ser faktisk ut til å vike for eit nytt. Men det er fortsatt humpar på vegen; politi og hær slår av og til ned på opposisjonelle, det er fare for sekteriske konfliktar, og det er uklart om det politiske systemet klarer å vokse fort nok til å halde tritt med endringane i det institusjonelle systemet, med parlamentsvalg alt i haust.

I det andre suksessfulle revolusjonslandet, Tunisia, går det ikkje så bra, overgangsstyret er nær handlingslamma, men prøver å imitere egyptarane med ein aksellerert institusjonell prosess, nye valg rett nok utsatt noe, men lite og ingen ting blir gjort for å førebu det. Den økonomiske situasjonen blir verre, ikkje bedre, motløysa breier seg og folk flyktar til Europa. Urovekkande var meldingane frå ein industriby i Jerid i vest, der det har oppstått ein rein vendetta mellom to stammar som begge tydeligvis prøver å jage den andre stammen vekk frå byen. Konfliktliner som ingen visste om vekkas til live, og er eit symptom på ei allmenn krise i samfunnet.

I dei andre landa er det verre. Dei konfliktane som har oppstått i Jemen, Libya og Bahrain (i dei to siste godt støtta av utanlandsk innblanding) vil ikkje forsvinne sjøl om eller når den akutte krisa er over. Dei vil prege desse landa i årevis; om dei ikkje blir løyst tilmed i årtier. Berre eit nytt diktatur kan halde under overflata, men så vil dei komme fram igjen. I Syria veit vi altså altfor lite om kva slags konfliktliner det er i landet, men det er klart det er skille mellom dei som støttar opprøret og dei som støttar regimet. Dei siste, anten dei er aktive eller nøytrale, fryktar trulig akkurat det som kanskje er i ferd med skje, at nye eller gamle konfliktliner er i ferd med å dele landet i kjempande fraksjonar. Og kvifor spreier ikkje opprøret seg vidare i regionen? Det er nok at autokratiske land å ta av i Midtausten, men ingen nye opprør har meldt seg på sidan Syria i mars. Kanskje det er nettopp desse spora som er med på å skremme (i tillegg til andre faktorar vi har vore inne på før).

På sett og vis kan ein jo også sjå til Irak, sjøl om det var invasjon og ikkje opprør som førte til Saddams fall. Med all USAs makt og innsatsvilje har dei fått stabla på beina noe som liknar på eit fleirpartistyre, men måtte gjennom ein blodig (og heilt ny!) borgakrig mellom shiaer og sunniar, opprør frå motstandarar av mange ulike kulørar, de facto autonomi ikkje berre for kurdarane, men langt på veg også aksept for at shiiske militsar styrer seg sjøl. Det er vel svakt å si at etter åtte år, så er det irakiske statsstyret knapt meir enn vaklande.

Så er det ikkje håp, var opprøret ein flopp som ikkje burde funne stad? Tja, historia er ikkje deterministisk (eller, for å vere presis, den bygger på mange faktorar som vi ikkje kan kjenne på forhånd). Seks månader er kort tid for ein revolusjon, korleis såg Paris ut i desember 1789? Og USA i november 1776? På nederlagets rand.
       Den positive faktoren vi kan sjå er jo den vi nemnte først; Egypt. Eit nøkkelland som dominerer regionen er også det som viser flest framsteg. Det kjem til å bli tilbakeslag og voksterproblem for det egyptiske demokratiet, men sivilsamfunnet der er trulig sterkt nok til å overleve dei og peike ein veg framover mot eit stabilt sivilstyre som kan bli mønster i det minste for Tunisia, og kanskje også for regime i andre land som ser at revolusjonar er ein fare som kan omgåas ved reell reform. Marokko kan vere på den vegen, og Jordan har også potensiale til reform. At den handfullen saudiske kvinner som prøvde seg fortsatt sit bak rattet og ikkje bak lås og slå (det varer kanskje ikkje så lenge, men likevel) har også sammenheng med dette. Så ein del land kan gå mot stabilitet, mens det i andre kan vere den negative utviklinga som rår. Vi kan altså kanskje komme til å sjå at det blir større ulikheit mellom landa i Midtausten, og at dei landa der konflikten har vore skarpast (og skotvekslingane likeeins) kan komme til å bli taparane.