Jemen: Brått skifte

Nå skjer det brått ting i Jemen. I går reiste president Ali Abdallah Salih til Saudi-Arabia for medisinsk behandling etter å ha blitt såra i skuddvekslinga for to dagar sidan. Fleire tar det nå for gitt at saudiane, som har lenge pressa på for at han skal gå av, nå ikkje vil tillate at han reiser tilbake til Jemen. I så fall er hans trettitre år som leiar for landet over. Demonstrantane feirar at "regimet er falle" og deira fremste mål oppnådd. Kanskje det er det. Men kva skjer så?

Eit naturlig resultat er jo at den avtalen som Salih ville / ville ikkje skrive under på, nå kan tre i kraft. Da skal det dannas ei felles regjering av opposisjonen og regjeringspartiet, under leiing av visepresidenten [etter Salihs avgang]. Det kan skje. Men avtalen vart jo aldri bindande underskriven, og i dynamikken av hendingar må vi sjå på kven som kan prøve å rake kastanjane ut av elden til eigen fordel.

Formelt har visepresidenten "midlertidig" tatt over og har kontroll over regjeringsstyrkane. Det er vel likevel lite trulig han har personlig styrke til å vere ein kandidat til varig leiarskap dersom Salih faktisk blir permanent borte.

Salihs sønn Ahmad er fortsatt på plass, og kontrollerer den republikanske garden. Han kan spille seg inn i arvefølga. Det var nettopp det som utløyste demonstrasjonane opphavlig, at far Ali ville sette inn sonen som arvtakar. Skulle han komme fram på scena, vil demonstrasjonane blomstre opp i langt større styrke enn i dag. 

Kampane dei siste vekene har vore mellom Salihs styrkar og den viktigaste stammeleiaren al-Ahmar. Målet har nok vore å fjerne Salih (og hans slekt), og det usikkert om denne leiaren Sadiq al-Ahmar ønsker sjøl å ta leiinga av landet. Men det kan vere eit alternativ at broren Hamid, som også er leiar for det moderate islamistpartiet Islah, kan bli "slektas" kandidat (jf. debatten etter førre blogginnlegg om Islahs mulige rolle). 

For noen veker hørte vi om general Ali Muhsin som hører til Salihs slekt og ikkje al-Ahmar-klanen, men som likevel støtta opposisjonen. Han har halde seg rolig i dei siste kampane, men kan fremme seg sjøl som ein slags mellomløysing mellom dei to som har skote på kvarandre. 

Demonstrantane er happy for at Salih går, men er kanskje lite begeistra for noen av dei to nemnte, sidan eit nytt stammestyre kan bli like personlig og udemokratisk som Salihs. Men det er uklart om dei åleine er sterke nok til å presentere ein truverdig kandidat til å styre landet, som jo fortsatt manglar demokratiske strukturar dei kunne styre gjennom. 

Det samme gjeld nok dei andre opposisjonskreftene, det vere seg Houthiane i nord, autonomistane i sør og dei radikale islamistane som vi har hørt om på sørkysten. Ingen av dei har ambisjon om, eller krefter til, å blande seg i maktkampen i hovudstaden San'a. Men spørsmålet blir jo om dei nå vil nytte høvet til å auke kvar sin (militære) kampanje for kvart sine spesielle mål, slik at Jemen kan gå mot kaos og kanskje sammenbrudd, eller om dei vil følge opp det meir eller mindre formelle samarbeidet som har vore mellom opposisjonskreftene den siste tida, og håpe på at eit post-Salih-styre vil vere meir lydhørt for deira krav. Vil dei altså sjå på det kommande nye styret i San'a som fortsatt fiende eller som mulig alliert? 

Dette siste er kanskje det viktigaste spørsmålet, og avheng naturligvis av korleis overgangen nå framover blir. Utanlandske krefter har jo også innverknad, først og fremst Saudi-Arabia, som kan bli "kongemakar" og har sine interesser (jf. igjen debatten etter førre innlegg) og USA som kanskje har andre interesser enn Saudi - dersom Saudi-Arabia ønsker ei svak sentralmakt i Jemen, er kanskje USAs anti-Qaida-prioritering mest interessert i eit sterkt styre som kan kontrollere utkantane. 

Det kan altså skje ting fort nå, men det kan også bli ei lengre periode med uklarheit før allianseliner og styrkeforhold blir avklart og ting begynner å falle på plass.