Jemen: Hva må gjøres?

Vi har i dag igjen ei gjestespalte i bloggen, med spørsmål om kva verdssamfunnet kan gjere. Skribentar er norske Eirik Hovden og jemenske Mohammed al-Haroni, stipendiatar i hhv. Bergen og Tromsø:

"Dagens situasjon er fortvilende. Demonstrasjonene og de folkelige kravene om forandring drukner i nyhetene om kamper i de nordlige bydelene av Sanaa, og av nyheter om AQAP som på et mistenkelig passende tidspunkt, viser muskler i kyst-byen Zinjubar nær Aden.

Kampene i Sanaa foregår mellom lederne for Hashid-stammene (altså al-Ahmar-familien) og spesialstyrkene til president Salih. Flere av ministeriene i denne delen av byen er satt ut av funksjon og spesielt innenriksministeriet med sin viktige rolle i sikkerhetsapparatet, er symbolsk viktig i disse kampene. Mener al-Ahmar-familien at de kan ta over staten? Mest sannsynlig er det at det er snakk om å vise muskler, slik at et evt framtidig politisk kompromiss vil sikre dem en solid posisjon i en ny regjering/styrefom. Mens kampene pågår, meldes det om minimalt med elektrisitet, gass, diesel og også vann har blitt svært dyrt. De humanitære konsekvensene øker raskt for de mange fattige.

Hvor lenge har Salih råd til å drive dette? Tyder det på at han har mer støtte enn antatt? Har han fortsatt støtte fra deler av den amerikanske og den saudiske administrasjonen på tross av fordømmende uttalelser? Hva mener Russland og Kina? Hva burde vi (Norge?) gjøre? Hva kan vi gjøre?

Kravene til organisasjonen av demonstranter  er legitime nok, ingen tvil om det (en av disse organisasjonene er The Coordinating Council of the Youth Revolution of Change (CCYRC)). Det moralsk riktige av en fredsnasjon vil være i det minste å vise en eller annen form for symbolsk støtte for disse kravene. Så langt har ikke Norge noe spesielt posisjon. Andre stater, USA og EU, sier lite mer enn av Salih ”bør” gå. Men så langt er det ingen som er villige til å sette makt bak kravene. Er det i det hele tatt mulig å gjøre dette? Demonstrantene foreslår å fryse kontoene hans. Praktisk sett er det relativt enkelt.

Kan FN gjøre noe som helst dersom store land som Russland fortsatt ser på dagens konflikt som et indre anliggende? FN og NATO er helt sikkert ikke interessert i et nytt Libya, spesielt ikke i et fjelland som Jemen der alle har våpen.

Realistisk sett vet vi fra de foregående tiårene at jemenittisk politikk er dominert av de militært sterke stammene i nord, og av Saudi-Arabias sterke regionale rolle. Disse to aktørene er ikke interessert i liberalt demokrati, enkelt og greit. Enhver realistisk løsning må ta hensyn til dette, altså en form for kompromiss. Hvis ikke, vil nye voldelige konflikter fortsette.

Hvor stor støtte Salih fortsatt har, fra stater eller deler av stater, er et sentralt punkt: Dersom han fortsatt har støtte, så hjelper andre strategier lite. Er han fortsatt personifiseringen av amerikanernes anti-terror strategi? Har han støtte fra Saudi? Dette framstår ikke som klart akkurat nå. Men det er avgjørende å vite for mulige strategier.

En ting er helt krystallklart: Etter hvert som den humanitære situasjonen forverrer seg, så må hovedfokuset ligge her og det må ikke glemmes. Disse utfordringene må løses på mest mulig pragmatisk måte for rask effekt, og løsninger må nødvendigvis forhandles fram med lokale eliter og de må utføres før en evt politisk løsning på statsnivå. Her kan Norge hjelpe, bla gjennom FN.

Om Norge og Vesten ikke støtter demonstrantenes krav til demokrati på andre måter enn vage uttalelser om at Salih bør gå, så er det lett å forstå at demonstrantene føler seg sviktet. De anklager oss allerede for dobbeltstandard, at demokrati bare gjelder når det passer oss selv og at vestens tilgang på oljen i Saudi er viktigere enn såkalte liberale demokratiske verdier. Det er godt mulig vi kan leve med å bli oppfattet som pragmatiske i slike spørsmål. Men det blir i liten grad diskutert i media.

Det ser ut til at problemene i Jemen og på den Arabiske Halvøy generelt, framstår som for kompliserte til å selges som mediaprodukter, det er ingen skurk og ingen helt, slik opprøret i Egypt var lett å framstille som. Men det vi mangler nå er helt fundamental nyhetsdekning. Hva må de fattige gjennomgå disse dagene? Hva tenkes i Washington? Har Saudi en plan? Hva tenker ulike politiske partier i Norge? Hvor er media når demonstranter blir skutt ned og uskyldige rammes? Bør Norge ta stilling? Uten bedre dekning kan det ikke bli noen debatt. Det blir ikke en ”sak”.

Eirik Hovden, Mohammed al-Haroni"