Mye aktivitet dei siste par vekene, som ein har sett i media. Ein oppsummeringsblogg frå mi side vart lagt ut på nrk.no, men sidan dei vil ha eksklusivitet, kan ein lese det direkte hos dei: "Ein arabisk haust" (med eit dramatisk bilde). Her kan vi følge litt opp rundt spørsmålet, om korleis vi skal analysere denne serien av hendingar.
Grunnspørsmålet er altså kva er det som er "genuin" reaksjon, og kva er det som er opportunistisk bruk av ein oppheta situasjon frå politiske krefter? Som vanlig er det eit poeng å prøve å "dekonstruere" hendingane, og å sjå dei som ein kombinasjon av ulike faktorar, noen felles for alle muslimske land, noen ut frå lokale kontekstar.
Genuin reaksjon
At religiøse menneske føler seg krenka når ein angriper deira symbol, er ikkje overraskande. Debatten om dei "burde" løfte seg over det og ignorere det, er forsåvidt ein annan og normativ debatt - openbart er det mange muslimske leiarar både i Vesten (slik som i Frankrike) og muslimske land som seier nettopp det: Dette er ikkje bryet verdt å hisse seg opp over. Men empirisk kan vi altså observere at mange muslimar hissar seg, og spesielt "filmen" er openbart laga for å vekke slik reaksjon. Nå eksisterer det mest trulig ingen film, iallfall har ingen sett den - det kan nok ha vore gjort fleire opptak, men skuespillarane tydeligvis har spilt inn ein heilt annan film om "George", og det er berre etter eit heilt fantastisk dårlig dubbingarbeid at "George" vart til "Muhammad". Mye tyder på at denne "tilpassinga" berre vart gjort på dei 14 minutta som ligg ute på YouTube.
Uansett, filmen kvalifiserer ikkje til "religionskritikk" med si oppsamling av skjellsord. Når vi skal vurdere "kvifor" mange truande blir så provosert, må vi naturligvis ta inn kva plass Muhammad har som mønster for trua. Når dei truande identifiserer seg med Muhammad, vil ei nedrakking av han måtte oppfattas som ei nedrakking av dei, og av heile den kulturen og fellesskapen dei står for. Når film-folka seier at "islam er ein kreftsvulst" bekrefter dei jo også at det er hensikta. Dei norske truande lot seg provosere av at "kristendommen er den tiende landeplage", så det er ingen grunn til å bli overraska over at muslimske truande lar seg krenke på samme måten.
Men det handlar jo også om kontekst. Dei som "hever seg over" dette tøvet, er nok dei som i størst grad ser på forholdet mellom religionane som nokolunde likeverdige, altså fremst intellektuelle muslimar i Vesten. Dei som er mest ramma, er dei som ser dette innanfor ei vidare forståingsramme, der "vi" (den muslimske verda generelt) stadig blir angripe og undertrykt, og altså i tillegg håna av dei overmektige "dei" (vesten/USA). Det passar altså inn i pakken av Israel-støtte, Irak-krig, Afghanistan, men også kulturell nedrakking av dei "dumme" arabarane og "farlige" muslimane. Journalistane frå egyptiske Masri al-Yawm var ute i gatene, og snakka med protestantar som trudde det var snakk om ein Hollywood blockbuster som gjekk for fulle hus, der "pakkar dei seg inn i kinosalar over heile USA og sit og gaflar i seg popkorn mens dei skoggerler over vår Profet!" Her må ein vise at ein ikkje godtar passivt dette, meiner altså noen.
Samme journalist hadde også eit godt poeng: I Egypt er det filmsensur. Det er heilt utenkelig at det kan komme på kino filmar som staten ikkje berre har godkjent, men også støttar økonomisk. Derfor reknar mange egyptarar (og sikkert også i andre land) det som gitt at ein "Hollywood-film", slik den er presentert, må nødvendigvis representere iallfall godkjenning frå den amerikanske staten. Slik altså då kravet om at denne godkjenninga må beklagas og trekkas tilbake.
Opportunisme og lokal kontekst
Så det er det eine. Kor sterk er denne genuine protesten? Den er openbart vidspreidd, det har jo vore demonstrasjon uendelig mange stader. Men dei aller fleste har kvar for seg vore små. I dei aller fleste tilfeller har det vore ansamlingar på eitpar hundre, i større byar kanskje to-tre tusen, som jo ikkje akkurat er noe folkehav i ein millionby; vi kunne i Bergen sikkert raskt fått inn like mange til støtte for eit kastanjetre. Toget i Oslo var på tre tusen, ikkje av dei minste relativt sett, men det var vel dels også for å svekke inntrykket frå salafistanes oppmarsj foran den amerikanske ambassaden.
Noen stader har det altså vore mye større demonstrasjonar, og spesielt da naturligvis intense demonstrasjonar med mye vald. I mange av desse landa er det lett å sjå opportunismen og kven som står bak. I Egypt og Tunisia er det (som eg skreiv i nrk-bloggen), eit forsøk frå noen salafistar på å sette Brorskaps-regjeringane i forlegenheit ved å fokusere på forholdet til USA, der Brorskapa har måtta dempa sin gamle kritikk. Her er forresten forskjellen mellom Egypt og Tunisia interessant. Egypt har altså fleire store salafistparti som fekk bra velgeroppslutning til (det nå oppløyste) parlamentet, spesielt Nour, og det eks-jihadistiske Gama'at Islamiya. Begge har her følgt Brorskapets line ganske nøye, distansert seg frå den militante protesten og fordømt ambassadeangrepa. Det virker altså som om det å delta i dei parlamentariske organa faktisk har ein klar disiplinerande og modererande effekt, også på salafistar. I Tunisia, derimot fins det ikkje noen salafist-parti. Dei nye salafistgruppene som har oppstått siste året står utanfor politikken, og utfordrer det islamistiske Nahda-partiets regjering med militante aksjonar, slik da altså nå mot den amerikanske ambassaden. Nahda har reagert ganske svakt, mange seier unnvikande, så langt, men nå har deira historiske leiar Ghannouchi varsla ei hard line mot dei militante bråkmakarane.
I Libanon er det like klart kva som ligg bak Hizballahs plutselige engasjement, dei har lidd i opinionen etter si sterke støtte til Assad-regimet, og prøver her å samle ein felles muslimsk (ikkje berre shiisk) opinion mot USA og stå i spissen for denne. Ser vi i andre land, som Sudan (under press frå verdsssamfunnet), Pakistan (langvarige motsetningar med religiøst islett) og Malaysia, vil vi trulig finne lokale kontekstar som vi kan kople til kva grupper som har oppmoda til protestane, og kva desse aktørane kan få ut at mobiliseringa. Dei kan altså spille på den genuine reaksjonen som nemnt i førre avsnitt, og dei kan spille inn i (og er kanskje sjøl del av) den vidare politiske og kulturelle konteksten om ei kjensle av "oss" mot "dei"; der sjølve den hånande handlinga ikkje er så viktig, den blir ei stadfesting av det som vi alt veit, at dei er ute etter å ta og tyne oss.
Men så har det altså, unikt, oppstått ein kontekst som går i motsatt retning: I går fekk vi for første gong på lenge ein tydeligvis også relativt spontan og vidspreidd oppstand for USA og mot salafistar, og mot militsar generelt, i Libya. Naturligvis frå folk som støtta opprøret i fjor (slik nesten alle i Benghazi nok gjorde) og som ser det urimelige i å angripe dei som hjalp og "redda" deira revolusjon. USA-vennlige regimer i Midtausten er vi vant med, USA-vennlige opptøyer not so much. Det vil nok vere isolert til Libya, ingen andre har den bakgrunnen, men det er interessant både i forhold til vegen vidare i det landet, og som eit mot-eksempel i den vidare regionale sammenhengen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar