Syria: Samordning USA og Russland?

Dramatiske dagar både i Frankrike og Tyrkia, vi ventar på å høyre meir om kva som ligg bak. Men i tillegg til det har det også komme signal om at det kan skje dramatiske endringar i Syria. Rett nok nektar USAs Kerry å komme med detaljar om det som blir drøfta mellom han og Russlands utanriksminister, men om rapportane om eit samarbeid mellom dei to i Syria slår til, kan det få store konsekvensar, og kanskje også skvulpe over til Norge.

Kor sterk samordning?
Det står mye att å greie ut, seier Kerry. Men det som ser ut til å vere intensjonen bak, er ei eller anna form for samordning av luftåtaka på IS og på Nusra-fronten, som er Qa'idas avdeling i Syria. Det høres jo både logisk og fornuftig ut å samsnakkas sidan begge kjempar mot desse to terror-organisasjonane, og dei fleste vil nok sjå det som svært positivt å bekjempe både IS og Qa'ida - sjøl om ein meiner at ein også må bekjempe årsakane til at dei to oppstår.

Men går vi nærare inn i detaljane, kan det bli meir problematisk, fordi situasjonen i Syria er så komplisert som den er. Det er først og fremst to spørsmål som reiser seg.

Det første gjeld Nusra-fronten og dei andre opprørsgruppene. Å slå til mot IS er ikkje noe stort problem der, for alle dei andre er mot IS og ser gjerne at dei blir knust. Men Nusra-fronten har eit mye meir innvikla forhold til dei andre. Og her får vi ta dei enkeltvis:

• Tettast på Nusra står gruppa Ahrar Sham, som er ei stor og effektiv islamistisk opprørsgruppe. Før 2011 hadde fleire av leiarane god kontakt med Qa'ida, men dei har moderert seg kraftig i ideologi, og står nå heller for ein nasjonal sterkt konservativ islamisme. Dei vil ikkje lenger innføre shari'a i landet og godtar fulle rettar til religiøse minoritetar, har dei iallfall sagt. Meir viktig nå er at dei aktivt søker støtte frå Vesten og USA, mens Nusra meiner det motsatte på alle desse punkta. Ahrar er heilt imot terroraksjonar utanfor Syria, slik Qa'ida driv med (Nusra sjøl er ikkje aktive utanfor Syria).
  Ikkje desto mindre har Ahrar og Nusra tett taktisk samarbeid på bakken, dei har ein felles militær front kalla Frigjeringshæren (Jaysh Fatih), og langt på veg styrer dei sine område i fellesskap. Rett nok er Ahrar sterkare i noen område (Aleppo) og Nusra i andre (Idlib), og dei kan vere usamde, Ahrar kritiserte Nusras taktikk i Aleppo nylig, men det blir vanskelig å skille dei frå kvarandre. 
• Det finnes også andre konservative islamistar (salafistar) som ligg Ahrar nær, men utan å delta i Jaysh Fatih, slik som gruppa Jaysh al-Islam nær Damskus. Både Ahrar og Jaysh al-Islam er tunge deltakarar på opprørssida i dei forhandlingane som ikkje lenger foregår i Geneve. 
• Dei "moderate" i den Frie Syriske Hæren (FSA) er ei sammensatt gruppe. Mange sekulære deltar der, men også islamistar frå Det muslimske brorskapet. Dei har til tider vore i konflikt med Nusra, men samarbeider også med dei taktisk, dei har til tider også styrt frigjorte område sammen med Nusra. I dei siste daganes kampar i Aleppo kjemper grupper frå Nusra og Brorskapet sammen mot regimet. 
• Utanfor desse, har vi kurdarane som nå i hovudsak arbeider innanfor ein USA-støtta allianse kalla Syrian Defence Forces på engelsk. Alle dei ovanfor nemnte er i konflkt med kurdarane, fordi dei alle insisterer på eit foreint Syria i framtida, mot kurdaranes forsøk på autonomi. Dei har alle, men spesielt Nusra og Ahrar, angripe den kurdiske regionen tidligare i borgarkrigen, sjøl om FSA sendte noen soldatar til forsvaret av Kobane mot IS. 
• Og så har vi USAs nye gruppe, den som også Norge deltar i opptreninga av, optimistisk kalla New Syrian Army. Dei er dermed mot IS, men er eit ubeskrive blad overfor dei andre gruppene - og overfor regimet. 

Problema er altså størst på toppen av denne lista. Russland insisterer på at Ahrar, som samarbeider med Nusra, må derfor terrorlistas slik som Nusra er det, og må bombas som dei. USA har så langt nekta, fordi det ville svekke kampen mot Assad kraftig også å rette våpena mot Ahrar. Da vil heilt sikkert også andre islamistgrupper, men trulig også FSA og dei andre større gruppene snu seg mot utlendingane. USA vil da bli ståande att med kurdarane i SDF, og kanskje sine eigen vesle New Syrian Army, om dei kan kontrolleras. Meir konkret: Det vil dermed opne for bombing av det aller meste av dei områda som er halde av opprørane, der enten Nusra sjøl eller noen av dei andre er til stades, og dermed bli det samme som Russland alt er: Flystøtte til Assad-regimet mot opprørarne. 

USA må derfor bestemme seg. Det taktisk beste ville vere å bryte alliansen mellom Ahrar og Nusra, slik at ein fekk reine liner: Nusra for seg (bombas), og Ahrar, FSA og dei andre for seg (ikkje bombas). Dette er ikkje heilt umulig: Ahrar har begynt å sjå kva veg det går, og det er tydelige signal derfrå nå om å markere større avstand til Nusra. Det ville heller ikkje vere vanskelig for dei ideologisk. Men det vil ta tid, så sammenvikla som dei nå er på bakken.

Kven skal ta over?
Det andre spørsmålet er jo naturligvis kva som skjer dersom Russland / USA vinn fram med målet sitt og IS blir kasta ut av sine områder. Dei er jo alt svekka, så dette er ikkje berre ønskedrømmar, sjøl om det kan ta tid før ein kjem så langt. Kven skal komme i staden? Det står fullstendig opent. Russland vil naturligvis meine at syriske regjeringsstyrkar skal ta over, slik dei gjorde i Palmyra. USA veit ikkje heilt. Ikkje Assad, iallfall, men dei støtter altså nå to grupper, SDF og kurdarane i nord, og New Syrian Army i sør og aust. SDF har openbare begrensingar, kurdarane kan ikkje og vil ikkje gå særlig utover sin avgrensa region, og dei arabarane som er med i SDF er få og svake. Den andre, NSA, viste musklar nylig da dei gjorde eit framstøyt mot ein grenseby sør for storbyen Deir ez-Zour, men vart kjapt drive tilbake av IS-styrkar. Vi veit altså ikkje kven desse NSA er, kva dei vil, kven dei vil samarbeide med. Men dei må trulig vere alt for svake på eiga hand til å vere kandidat til å ta over styringa av dei store områda IS nå har, og dei vil heilt sikkert ikkje kunne møte Assad-styrkane åleine i ein kamp om desse områda.

Det kan altså bli eit kappløp og ein kamp mellom tre-fire partar: Assad-styrkane, opprørsstyrkane med eller utan Nusra (om dei ikkje er nedkjempa), og NSA. Og da er spørsmålet om kva Kerry og Ivanov vil komme fram til korleis dei har tenkt å takle det, når dei støttar ulike krefter på bakken. For USA opent å skifte side og akseptere at Assad nedkjempar opprørane, med dei brutale metodane som han har brukt og ein kan rekne med han vil bruke, vil vere svært vanskelig for USA å svelge. Det er derfor ikkje rart at Kerry treng noe betenkningstid for å finne ut kva USA eigentlig skal ha for strategi framover i Syria.

Irak: Kva om det ikkje hadde vore noen krig?

Chilcot-rapporten har satt invasjonen i Irak i 2003 i søkelyset igjen. Blair orsakar seg med at det var umulig å vite kva som ville skje, men nesten alt som følgde invasjonen var forutsagt på forhånd. Eg kan hente fram mine eigne observasjonar, og eg var ikkje spesielt profetisk. Sunni/shi’a-konflikten kom raskare og sterkare enn eg trudde, men resten var på plass: At dei ikkje ville finne masseøydingsvåpen (eller ikkje så mye at det var ein trussel, sa eg forsiktigare), at det ville føre til oppblomstring av Qa’ida, som da ikkje fantes i Irak, at det måtte bli varig politisk kaos. Einaste håp for stabilitet var ein ny autoritær leiar frå den einaste faste strukturen i landet, hæren, skreiv eg - men så oppløyste altså amerikanarane hæren, så dermed var det ute.

Kva om?
Men kva om vi snur denne spåmannskunsten på hodet? Korleis ville Midtausten ha sett ut i dag om Bush og Blair ikkje hadde invadert Irak? Historikarar som meg er generelt skeptiske til slik ”kontrafaktisk” historie, for i den røynelige historia er så mange faktorar vevd sammen, så vi veit ikkje kva vi skal forandre og kva som skal stå - om Hitler hadde døydd i 1925, ville ein annan høgre-nasjonalist rusta Tyskland opp til krig likevel?

Men her er det likevel relativt enkelt, sidan Bush sitt ønske om å invadere hadde så lite med den faktiske situasjonen i Irak å gjere. Vi kan lett fjerne denne variabelen, invasjonen, frå tankekartet og sjå kva som da ville skjedd frå 2003 og framover - og kva som ikkje ville skjedd.

Jihadisme, men ikkje IS
IS hadde ikkje eksistert. Det er eit ektefødt barn av Irak-krigen. Vi ville jo fortsatt hatt jihadisme rundt om, Qa’ida eksisterte i Pakistan, i Jemen, Somalia (Shabab) og andre stader. Men dei hadde vore svakare utan den oksygen-tilførselen som Irak-krigen gav dei, og utan det territoriet som dei fekk i Irak. Dei ville fortsatt hatt sympatisørar i Vesten, og dei sosiale og identitets-problema som gir næring til ”fremmedkrigarar” ville ikkje vore annleis. Men utan oksygenet frå Irak-krigen, hadde mange av desse kanskje fortsatt drive med tradisjonell kriminalitet heller enn massemord, eller hatt ein ideologi som ikkje heilt tok steget over i praksis. Det ville fortsatt vore terror i Europa, men kanskje meir sporadisk enn det vart.

Konfliktane mellom sunniar og shiaer i vår tid ser ut til å stamme frå Afghanistan-krigen, og får næring av rivaliseringa mellom Iran og Saudi-Arabia. Begge desse er uavhengig av Irak. Men vi har aldri sett maken til den borgarkrigen mellom sunniar og shiaer som oppstod der frå 2005, påtent av Qa’ida/IS-leiaren Zarqawi. Vi kan godt tenke oss at utan Irak-krigen, og dermed utan Zarqawi og IS, så ville rivaliseringa mellom dei to islam-retningane vore mildare enn den er i dag. Utan eit shia-styre i Irak (om enn demokratisk rettferdig!) så ville Saudi i langt mindre grad kjent seg omringa av stadig fleire Iran-allierte statar. Gulfen hadde i større grad vore balansert mellom tre makter: Saudi-Arabia, Iran og Saddams Irak, i staden for to.

Saddam og regionale konfliktar
Spenningsnivået mellom Irak og dei andre arabiske landa i Gulfen var elles ganske lågt i 2003. Kuwait-krigen låg over eit tiår bak i tid, og Irak var i ferd med å bygge bru til Gulflanda. Det var forhandlingar om handel og anna samarbeid. Dette ville trulig ha halde fram. Saddam var sakte på veg inn i varmen. Irak var ikkje lenger sett på som farlig i regionen, og var da ein naturlig alliert mot rivalen Iran. Så lenge Saddams ambisjonar var under kontroll, var det i alles interesse å halde dette fram.

Men - og her kjem trulig det einaste rasjonelle argumentet som kan føras på Bush-Blairs side: Saddam var ikkje blitt snill. Ikkje berre var Irak fortsatt eit hardt diktatur, men det var nok ikkje etter eige ønske at Saddam mangla kjemiske og biologiske våpen (mens atomvåpen-faren var nok berre skremsel frå Bush). Det var fordi dei svært strenge FN-sanksjonane var effektive: Dei hindra Irak i å få tak i noe av den teknologien og råvarane som skulle til. Sanksjonane fungerte altså. Men dei gjekk også hardt ut over sivilbefolkinga i Irak, som vart ramma både økonomisk og i dagliglivet. Det kunne altså bli spørsmål om desse sanksjonane kunne haldas oppe i ubegrensa tid, om Russland og Kina t.d. ville få ”sanction fatigue”, og om protestane i Vesten (frå dei samme som vart krigsmotstandarar) ville vinne fram. Kunne eit mulig slakkare sanksjonsregime gitt Saddam muligheiter til igjen bygge opp eit kjemisk arsenal? Det vil vi altså ikkje få vite.

Saddam i den arabiske våren
Så langt kan vi altså rimelig trygt skrive situasjonen i 2003 framover i tid, i eit lite tiår. Men slik kontrafaktisk historie har problemet at det nettopp ser for seg ei stabil utvikling, kanskje ingen utvikling i det heile, etter “kva-om”-øyeblikket. I verkelig historie skjer det uventa og brå hendingar som kan snu utviklinga i uforutsigbare retningar. Eit slikt kom i 2011, med den arabiske våren. Dersom Saddam fortsatt hadde sitte trygt, utan noen invasjon, i 2011, kva hadde da skjedd?

Vi kan rimelig gå ut frå at Våren hadde komme uansett. Den starta i Tunisia og Egypt, langt frå Irak, og hadde i liten grad bakgrunn i internasjonale konfliktar av typen Irak. Opprøret som spreidde seg til Libya, Syria og Jemen hadde nesten heilt sikkert også ført til tilsvarande protestar i Irak, for motiva bak opprøret - økonomisk nedgang, det langvarige diktatoriske styret, og diktatorens forsøk på å gjere eigne sønner til arvingar - var alle til stades like sterkt i Irak som i dei andre landa. Vi kan også rekne med at dette opprøret ville da blitt slått ned vel så blodig og komplett i Irak som i det, komparativt sett, mindre brutale regimet i Syria. Kva ville så skjedd?

Da blir det så mange variablar i spill at vi ikkje lenger driv med “alternativ historie” men med science fiction, vi må gjette eller lage oss scenarier. Vi må t.d. tenke oss når opprøret i Irak starta, og ikkje minst kvar, i sunni-dominerte Bagdad eller shia-dominerte Basra. Ville represjonen ha ramma shiaene spesielt, og dermed utløyst eit særlig opprør hos dei, eller - som i Syria - starta som eit breitt generelt politisk opprør mot diktaturet, og ville dette ha splitta seg sekterisk (som i Syria) eller halde seg samla mot regimet? Gjetningar.

Men vi kan iallfall tenke oss to mulige hovudutganger av ein slik arabisk vår i Saddams Irak:

• Det eine er at Saddams erfaring og kapasitet med å undertrykke protest var nok til at han klarte det Assad og Qadhafi feila i, å knuse opprøret før det fekk utvikla seg. Kurdarane ville nok da ha halde seg i ro i nord, og om det hadde blitt eit breiare shia-opprør vil altså avhenge av kor protestane først fekk sitt tyngdepunkt. Det ville da kunne få ein smitteeffekt mot Syria og andre opprørsland, dersom dette skjedde tidlig i fasen, det ville kunne demotivert dei som da enda ikkje hadde utvikla protestane til revolusjon.
• Det andre er at Saddams interne regime da, etter nok eit tiår med sanksjonar var blitt så svakt at han ikkje fekk bukt med opprøret, spesielt ikkje om eit breiare shi’isk opprør hadde oppstått i sør, med eller utan støtte frå Iran. Dette hadde blitt ein vel så bitter og blodig strid som i Syria, kurdarane hadde etter kvart kunne blitt involvert, og ikkje minst: USA, som i dette scenariet ikkje hadde gått gjennom den lutringa den “røynelige” Irak-krigen påførte dei, hadde nå mest trulig gått inn på opprøraranes side. 
  
  Dermed kunne vi fått samme situasjon i 2011 som vi faktisk fekk i 2003, med ein amerikansk invasjon som hadde som mål å fjerne Saddam, og som hadde klart det. Men dei samme tinga som gjorde politisk kaos uunngåelig i 2003 ville vore til stades. Sjøl om USA nå ville hatt eit faktisk opprør å støtte, er det vanskelig å tru at ei slik anti-Saddam-rørsle ville hatt meir å samle seg om etter at diktatoren var borte enn dei hadde i det homogene Libya. Og med USA-troppar på bakken var vegen igjen open for Qa'ida til å mobilisere, både mot utlendingar og eventuelt mot shiaer.
  
  Men noen ting ville vore annleis: Saudi-Arabia ville i denne situasjonen mest trulig vore solidarisk med sunnien Saddam i frykta for iransk innverknad, meir enn i 2003, og dermed kritisk til eller aktivt mot invasjonen. Om Iran hadde nærma seg USA meir enn dei faktisk gjorde etter 2003 - da dei jo, utan å snakke sammen, var felles gudfedre til regimet i Bagdad - veit vi ikkje, det blir for mange variablar. Da ville også opprøret i Syria fått ein annan valør; vi hadde altså ikkje hatt IS der, Qa’ida hadde nok vore der, men ikkje så sterke, mens USA da kanskje også her ville gått direkte inn på opprøraranes side, meir enn dei gjorde i den faktiske historia.

Så langt science fiction og “kva om”. Det kan altså vere slik at historia hadde blitt ikkje så forskjellig frå den vi faktisk har sett, berre med Irak-krigen av 2011 i staden for av 2003. Det ville støtte opp om eit historiesyn om at “det er drivkreftene som styrer historia, enkelt-hendingar og personar bestemmer berre formen, ikkje innhaldet i utviklinga”. Men det kan også vere at summen av desse forskjellane mellom det som faktisk hendte og det som kunne ha hendt, summerer seg opp til noe som ville blitt grunnleggande annleis enn det vi faktisk fekk av historie.