2025: Status

Det siste året har altså Midtausten igjen blitt sentrum for alles oppmerksomheit, og ikkje med måte. Gaza, Libanon, Iran, Jemen - kvar krigsarena har gått frå å vere ein utløpar av Gaza-konflikten til å bli sine eigne krigar som har snudd mye opp og ned på maktforholda. Det historiske skiftet i Syria er også klart eit resultat av krigsutfallet i Libanon, som igjen er eit resultat av krigen i Gaza. 

Gaza

Vi skal ikkje her repetere alt det som er skrive om denne krigen det siste året - dette endrar seg frå dag til dag, og er godt dekt både i aviser, media og etter kvart også bøker. Vi kan nok, som alle andre, spekulere i kva som kan bli resultatet når våpena ein gong stilnar, og for den del om dei noen gong gjer det. Stillare vil det nok bli, Israels krigføring er utan tvil etter kvart blitt ein byrde for landet, både når det gjeld personell og materiell, og intensiteten vil minke etter kvart som det rett og slett er mindre att å bombe. Men sidan det ikkje ser ut til at Israel har noen spesiell plan for kva som skal skje vidare framover, er det vanskelig å sjå kva framtida for Gaza blir. Alle ventar nok på 20. januar, med ein ny president i USA, for å sjå kva effekt det vil ha på regionen. Det kan også vere at Israel vil på ein eller annan måte avslutte krigføringa i tide før den datoen, for å komme Trump-administrasjonen i møte med ”blanke ark”. 

Det vil vise seg. Men mest trulig ønsker Israel seg neppe rolla som formell administrator slik dei var før 2005, sidan dei da vil få ansvar for dei sivile og for gjenoppbygging av Gaza. Det ønsker Israel heilt sikkert ikkje, utover altså å ha fridom til å gripe inn mot alt som kan likne på ein form for motstand. Israel har heller aldri akseptert internasjonalisering av konflikten, så ein fredsstyrke utanfrå - frå det ”anti-semittiske” FN, eller frå arabiske naboland som Gulf-landa, sit også langt inne for Israel å godta. Det vil hindre den bevegelsesfriheita som Israel ønsker å ha permanent i Gaza. Problemet er at det heller ikkje fins noen form for palestinsk struktur som kunne ta over. Vestmaktenes favoritt, PA - den palestinske administrasjonen i Ramallah - er politisk bankerott, og har knapt noen legitimitet hos palestinarane. Men samtidig er PA trulig likevel for sjølstendig for Israel å godta. Hamas er politisk på bar bakke, og ute av bildet med tanke på administrasjon av Gaza. Netanyahus mål om å ”knuse” Hamas er uoppnåelig; Hamas har fortsatt kraft til slå tilbake - ein må jo hugse på at Gaza-krigen er krig, Hamas skyt tilbake og er i stand til å ramme dei israelske troppane der. Men deira militære kraft er nå ganske svak, og Netanyahu vil nok måtte kunne påstå seg ein full militær seier før han går med på å trappe ned bombekrigen. Politisk er Hamas også svekka, men folkelig støtte til hard motstand mot Israel er trulig berre blitt sterkare av den katastrofen palestinarane har opplevd i Gaza og det aukande presset på Vestbredden. Om Hamas skulle forsvinne, så er det ikkje dei ”moderate” i PA som kjem styrka ut, men ennå meir militante og desperate krefter. Om ikkje nå med ein gong, så om to, fem eller ti år. 

Israel er under Netanyahus leiing trulig svekka på den internasjonale arenaen, men klart styrka på den regionale, og Netanyahu ser i Libanon og Syria også ut til å så langt som råd å ville demilitarisere alle mulige motstandarar. Han sjøl er også klart styrka politisk i heimlandet, i fjor var det opplagt han ville tape straks det vart val - det er ikkje lenger så sikkert. Korrupsjonsskandalane begynner å bli gamle, og hans allierte på ytre høgre fløy blir spiselige for fleire og fleire veljarar. Det fleste israelarane ser ikkje den krigen som er så synlig utanfor landet, dei ser at Israel knuser sine fiendar. Kanskje er det ikkje nok til å sikre han ein ny periode - mange held han fortsatt ansvarlig for at få om noen gissel trulig kjem heim i live - men det er nå godt mulig at hans krigar i alle himmelretningar kan sikre han attval. 

Libanon

I den regionale politikken var nok krigen i Libanon likevel viktigare, fordi Hizballah hadde langt større politisk betydning enn Hamas. Dei hadde dominerande innverknad på politikken i Libanon, dei hadde i praksis vunne krigen på bakken i Syria og var grunnmuren under Assads styre. Dei utgjorde dermed kjernen i ”motstandens halvmåne” frå Libanon over Syria og Irak til Iran. Det var nok politisk umulig for Hizballah å ikkje blande seg inn i Gaza-krigen, med det raseriet mot Israel som den førte med seg. Men det opna muligheita for Netanyahu, som nå brydde seg mindre og mindre om internasjonalt press, til å slå eit ”endelig” slag mot Hizballah. Som Hamas er det naturligvis ikkje mulig å fjerne Hizballah som politisk kraft, rørsla er fortsatt den fremste representanten for den største folkegruppa i Libanon, shiaene, og så lenge det ikkje er noe synlig alternativ for desse, vil Hizballah fortsatt vere deira parti. Men militært er dei også sett så langt tilbake at det svekker deira innverknad, ikkje berre i Syria, men også i Libanon. Landet var jo i utgangspunktet økonomisk og sosialt på randen av avgrunnen; øydeleggingane etter krigen har berre ført dei lenger ut på kanten. Det blir viktig å sjå i året og åra framover kva konsekvensane av dette blir i Libanon, både økonomisk og sosialt. Politisk har landet alltid vore markert av etnisk (”sekterisk”) politikk, kvar religionsgruppe har sine parti. Krigen ramma spesielt shi’iske bydelar. Kva konsekvens vil det få for det politiske systemet i Libanon? 

Syria 

Og så kjem den store overraskinga: Assad-regimets fall. Heile verda (vel, den vestlige og ”snille” verda) feira det som ei frigjering for folket i Syria. Men var det det? Er det Sør-Afrika etter apartheid; Russland etter kommunismen, eller Libya etter Qadhafi som blir mønsteret? Vi hugsar jo jubelen etter at diktatoren vart jaga - og så drept - i Libya, og korleis den raskt stilna når landet fall ned i kaos. Og hugs: det var terroristar frå Qa’ida [hev vore] som frigjorde Syria. Går vi berre frå vondt (stabilt, men brutalt diktatur under Assad) til verre (ustabilt jihadiststyre med kommande borgarkrigar og opprør) i Syria? Vi veit ikkje, men vi kan gjere noen observasjonar. 

For det første: Ingen land er like. Libya er eit heilt anna land enn Syria. På den gode sida - Libya er oljerikt og etnisk einskaplig: nesten alle er sunniske arabarar, mens Syria er langt fattigare, og etnisk og religiøst delt i mange ulike grupper. Men også, negativt, på det som nå blir viktig: Libya mangla fullstendig det vi kan kalle ein politisk kultur: det hadde gått direkte frå kolonistyre til eineveldig monarki til Qadadis diktatur. Det fans ikkje politiske parti, og det fans heller knapt nokon idé om kva eit parti var for noe. Den valde nasjonalforsamlinga var lite meir enn eit stammeråd av lokale stormenn som ikkje visste kva dei hadde der å gjere (og derfor reiste heim ved første høve). Det fans altså ikkje noen statstradisjon i Libya, og derfor smuldra landet også opp. 

Syria har heller ingen lang sivil tradisjon, men er likevel langt meir velutrusta. Det var ei brei nasjonal rørsle som tvang franskmennene til å reise i 1946, og landet hadde eit rimelig utbygd sivilt styre i det første tiåret etterpå. Så tok militæret makta i 1958, og heldt på den - regimefallet nå er ikkje berre slutten på femtifire år med Assad-styre, men også på sekstiseks med sammenhengande militærstyre (det vil si, det er ikkje over ennå, det nye styret er så langt også bygd på militærmakt). Far Assad, Hafez kom frå Ba’th-partiet som hadde tatt makta alt i 1963, så det er også sekstieitt år med Ba’th-styre som er over. 

Bashar al-Assad som truande

Kor mye av den sivile politiske kulturen har overlevd seksti år med eittpartistyre? Langt meir enn i Libya, og kanskje også meir enn det trass alt langt hardare Ba’th-styret til Saddam Hussein i Irak. Ikkje minst visste Assad å forhalde seg til, og tildels samarbeide med ”basaren”, det vil si den kommersielle middelklassen som hadde ein god del innverknad på den økonomiske politikken (ikkje minst i Aleppo, der desse stod sterkt). Dette gjaldt særlig son Bashar etter farens død i 2000, som letta vilkåra for basaren. Assad-familien var også bevisst at dei kom frå ein religiøs minoritet, og lot sunniske religiøse få eit visst frirom - innanfor klare grenser, naturligvis. Alt dette gjer at det trulig er muligheiter for å gjenopprette ein politisk kultur i Syria, om enn famlande i den første tida, på ein måte som var uråd i Libya. Det betyr ikkje at det vil skje, vi skal ikkje vere spåmenn her, men kimane fins trulig i landet. 

Er jihadistane tilbake?

Så er det dette med Qa’ida. Her kan den interesserte lesar følge historia relativt tett ved å kikke i arkiva til denne bloggen i den mest intense perioden, frå 2012 til 2018 omtrent, for vi følgte dei ulike islamist- og jihadistgruppene i sikkert større detalj enn lesarane sette pris på. Vi skal ikkje repetere det, men berre oppsummere historia til dei som nå har makta i Damaskus:

- Utgangspunktet var absolutt al-Qa’ida, som rundt 2010 var oppdelt i nasjonale avdelingar; i Irak tok dei namnet den ”islamske staten i Irak” (ISI). I 2012 vart ei gruppe derfrå, under leiing av ein al-Jolani (som vi nå veit eigentlig heiter Ahmad al-Sharaa) sendt til Syria for å slåss, og danna Nusra-fronten. Det var mange jihadist-grupper i Syria, men Nusra-fronten var meir hensynslaus (mye sjølmordsbombar og attentat) og meir effektiv. Dei andre heldt seg unna - Nusra kjempa isolert - men var også imponerte. 

- I 2013-14 var Nusra-fronten den viktigaste avdelinga Qa’ida hadde, og al-Baghdadi, som styrte ISI i Irak, ville ha styringa med dei. Jolani nekta, han hadde nå overstråla sin tidligare sjef. Konflikten mellom dei vart løfta til Qa’idas sentralleiing i Pakistan, og øvste leiar Ayman al-Zawahari mante dei til semje, men for øvrig ga Jolani og syrarane mest støtte. Baghdadi braut dermed med Qa’ida, oppretta si eiga avdeling i Syria og vart dermed til den sjølstendige fronten ISIS (IS i Irak og Syria), seinare berre IS. Samtidig gjorde han ei ideologisk endring, ved å flytte fokus bort frå kampen mot Assad, til å bygge ”kalifatet”. 

- Jolani og Nusra var aldri med på kalifat-opplegget, og hadde heller aldri aktivitet utanfor Syria, ulikt andre Qa’ida-avdelingar. Det kom til harde kampar mellom IS og dei andre jihadistgruppene i Syria; Nusra var først ein nøytral part mellom dei, men kom stadig nærmare og tok til å samarbeide med dei andre, ikkje-Qa’ida-baserte gruppene, som heile tida var større og viktigare enn Nusra/IS. 

- Så kom skiftet i 2015, då Russland, Iran og Hizballah gav Assad den støtta han trong for å presse jihadistgruppene tilbake. Med Aleppos fall i 2016, hadde han i praksis vunne. Restane av jihadistar vart trengt tilbake i Idlib-provinsen, på grensa til Tyrkia, og regimet hjelpte også til med å frakte opprørarar der. Dette vart i åra etter eit reservat for opprørarar. 

HTS slik vi kjente dei (2022)

Og dermed slutta historia, til synes. Vi hørte mindre og mindre om kva som skjedde inne i Idlib. Nusra-fronten hadde nå gått sammen med noen mindre islamistgrupper og danna ”Syrias frigjeringsorganisasjon”, Hay’at Tahrir al-Sham, eller HTS, og braut formelt med eit Qa’ida som hadde blitt ganske irrelevant for den syriske krigen. Noen element frå IS blanda seg inn, etter at dei hadde tapt sin krig i aust, og på eit tidspunkt splitta HTS seg i to, ein meir radikal med IS-folk og meir deseparate frå Nusra-tida; og ein meir moderat som godtok å samarbeide med Tyrkia. Tyrkia hadde nå full kontroll med situasjonen, all kontakt inn og ut av Idlib gjekk gjennom Tyrkia. Mange av jihadistane lot seg innrullere i de facto tyrkisk teneste der dei sammen med andre syriske opprørarar danna den ”syriske nasjonal-hæren” (SNA) og kjempa for Tyrkia mot kurdarane i nord-Syria, dels under eigne leiarar, dels under tyrkisk kommando. Sjølve Idlib var delt i to område, eit (med yttergrensene) var direkte kontrollert av Tyrkia, det andre kunne opprørarane styre sjølve, i ein form for kompromiss med Tyrkia; dei kunne lage sitt samfunn, så lenge dei heldt seg på matta. Tyrkia garanterte dermed ein våpenstillstand i avtale med Russland - ingen angrep inn i dei regjeringsstyrte områda, ingen russisk bombing av Idlib. Det er dette indre, dels autonome området HTS da ser ut til å styrt i dei åra som har gått, og det er dette styret dei nå har utvida til heile Syria. 

Det er altså to sentrale spørsmål framover: Det er openbart at Tyrkia har tillatt, og kanskje påskynda, HTS sitt felttog i november, etter at grunnen forsvann under Assads styre då bakkestyrkane hans, Hizballah, vart trukke tilbake til Libanon. Det var alltid Hizballah som hadde kjempa på bakken (med iransk støtte), Russland i lufta. Dei syriske styrkane til Assad var utan slagkraft. Spørsmålet er kor sjølstendige det nye HTS-styret da er frå Tyrkia. Er det Tyrkias Erdoğan som drar i trådane? Eller kan Jolani / Sharaa kjøre ei sjølstendig line? Eit mål på dette er korleis styret forheld seg til den del av Syria som ligg aust og nord for Eufrat, det som nå er eit sjølstyrt kurdisk område. Tyrkia vil ha dette bort, og helst lagt under sentralstyre frå Damaskus, mest mulig svekking av kurdaranes autonomi. Dersom HTS i staden er villig til å forhandle med kurdarane om dette - for å unngå meir krig, og starte gjenoppbygging av Syria - så viser det sjølstendigheit i forhold til Tyrkia, noe som er interessant. 

Viktig her er jo også kor einskaplig det nye styret er. HTS og al-Sharaa ser ut til å god kontroll nå, men det er trass alt ein ganske liten hær med basis i ein del av Idlib. Det tyrkisk-allierte SNA held fortsatt dei nordlige grenseområda og fører kampar mot kurdarane i nord-aust, mens HTS vil unngå konflikt med kurdarane. Kurdarane held austbredden av Eufrat, men tok over storbyen Deir ez-Zor på vestsida da regimet fall. HTS sende da troppar opp og tok over byen sjøl, og kurdarane trakk seg tilbake, så langt vi forstår utan kamp. Men HTS manglar altså kontroll i nord og nord-aust. Kyststripa i vest har alltid vore trygt ”Assad-land”, med stort innslag av alawiar, hans etnisk-religiøse retning. Dei overgav seg også i desember, mest trulig til HTS eller allierte, men det har komme til sammenstøytar i slutten av desember mellom alawiar og sunniar her. USA har faktisk også sin eigen vesle opprørshær som ingen har lagt merke til (fordi dei var ærlig talt heilt ubrukelige), dei held ein grensepost, al-Tanf, på ”treriksrøysa” mellom Irak, Syria og Jordan. Denne gruppa kallar seg visstnok den ”Nye syriske hæren” og rykka inn i Palmyra da regimestyrkane forsvann, det er uklart om HTS også her har tatt kontrollen (mest trulig, sidan Palmyra ligg på vegen til Deir ez-Zor). Så langt ser det altså ut til at HTS faktisk har kontroll bortsett frå dei tyrkisk- og kurdisk-styrte områda, og gruppa har gjort det ganske klart at dei ikkje ønsker vidare kampar. Men det er jo ennå berre gått tre veker sidan maktskiftet, så mye kan ennå snu seg. 

Det andre er kor mye jihadisme som heng att i HTS. Da dei braut med Qa’ida i si tid, var dette nok relativt opportunistisk. Dei var da svekka, og Qa’ida-bandet var ein albatross rundt halsen deira dei gjerne kunne bli kvitt. Qa’ida kunne da ikkje gi dei noen støtte i det som var deira kamp mot Assad i Syria. Men det betyr jo ikkje at dei gav opp den islamistiske ideologien. Syria var da full av jihad-orienterte grupper som aldri hadde hatt noen Qa’ida å gjere, men likevel meinte Assad var ein heidning og at Syrias kultur måtte bygge på streng islam. Så gjekk desse jihadistane inn i den lange tørketida i Idlib, der måtte bruke kreftene på å skape eit fungerande samfunn. Har dette nå slipt kantane av dei, slik at dei nå ser mest på kva som fungerer, og mindre på kva som er den rette trua?

Aḥmad al-Sharaʿa mellom kristne leiarar,
desember 2024

Så langt ser signala frå det nye styret slik ut. Dei ”seier dei rette tinga”, og har ikkje pressa gjennom noen streng jihadist-orden. Det er tydeligvis ikkje noe hijab-påbod i Damaskus. Det er rimelig sikkert at det vi nå ser har vore planlagt i lengre tid, ikkje berre offensiven, men også styret som skulle komme etter. Dei er klar over at Syria er mangfaldig, kanskje har dei også på forhånd hatt samtalar med andre i opposisjonen, som noen antydar. Pragmatisme ser altså ut til å rå. Men vi som tenker oss eit ”vestlig” Syria, bør nok ha i mente av dette er ei rørsle som er grunna i islamismen, og mange i opposisjonen og blant folk flest støtter ei styrking av religiøs moral og samfunn. Syria kjem nok ikkje til å bli noe Taliban, men det kjem neppe til å bli eit feministisk mønsterland heller. Vi kan håpe at alle i Syria ser at det som nå trengs er å bygge opp at det som er øydelagt, at ein beheld freden og ikkje startar nye sekteriske kampar mellom dei ulike gruppene om ”korleis Syria skal sjå ut”, slik at det som til slutt blir det nye samfunnet framstår fredelig i så stor grad som mulig i tråd med det folket i landet helst ønsker. Fred var kanskje ei det beste for Bjørnson, men i Syria i dag er det kanskje viktigare enn prinsippa. 

Sudan

Syria representerer altså det mest positive i eit elles traurig Midtausten. Lenger sør er det mindre positivt å spore. Borgarkrigen i Sudan har nok komme litt i skuggen av det voldsomme som skjer i Gaza, og utviklinga det siste året har vel heller vore ”meir av det samme”. Kampane mellom hæren og militsen RSF held fram utan at nokon av dei har hatt noen avgjerande gjennombrot, og situasjonen for dei sivile blir stadig verre etter at krigen - og sammenbruddet for staten - nærmar seg sitt tredje år. Det er ingen sikre tal for drepte, noen anslag går opp i over hundre og femti tusen, andre meir nøkterne seier noen titusen. Sju millionar er internt fordrivne, og mange av desse manglar det mest nødvendige og står i fare for sult. Naudhjelp kjem knapt inn på grunn av krigen. Berre i noen kystområde heilt i aust klarer noen delar av sivilsamfunnet å klamre seg fast, men utan å kunne gjere stort for størstedelen av landet. 

Utanlandsk innverknad ser meir ut til å halde kampane i gang enn å gjere noe seriøst forsøk på å fremme våpenkvile. Spesielt peiker mange på rolla til dei Foreinte Arabiske Emirata (UAE), som blir skulda for å støtte begge partar i krigen, sjøl om dei påstår dei ikkje støtter noen av dei. Det er nok RSF-militsen som mest nyt godt av støtta frå UAE, som kanskje langt på veg er med på å finansiere krigen deira. Dei mest kyniske trur likevel at UAE prøver å sikre seg at kven det er av dei to partane som til slutt trekk det lengste strået, så skal dei stå i takksemd til Emirata. Dette vesle, men rike Golf-landet visas meir og meir att i Afrika. Mens mange peikte på Kina som den store aktøren som dukka opp over alt i Afrika, økonomisk meir enn politisk og militært,  ser mange innverknaden frå Emirata kvar enn dei snur seg på kontinentet (UAE er nå Afrikas største investor), langt meir enn sine større allierte og rivalar Saudi-Arabia og Qatar. Om dette er rett, har stormaktsambisjonane til Emirata ikkje komme Sudan til nytte, men tvert imot til alvorlig skade.  

Tunisia

I Tunisia var det presidentval i oktober, men det var kanskje ikkje mange som la merke til det? Resultatet var nok gitt, den sittande presidenten Kaïs Saïed vart vald med ”overveldande majoritet” etter at han hadde sett motkandidaten i fengsel. Det var rett nok ikkje så mange som stilte opp ved urnene, 27 prosent, men det var bedre enn ved parlamentsvalet for to år sidan, der berre ni prosent strødde sand over valet av regimets kandidatar. 

Noen støttar Saïed, her med Italias
Giorgia Meloni

Saïed hadde faktisk vid støtte då han vann vala i 2019, etter åtte år med aukande kaos etter revolusjonen i 2011. Han var professor i forfatningsrett og mange håpte han kunne stabilisere landet. Men han samla meir og meir makt i eigne hender, sette først parlamentet ut av spel, og har seinare tatt styring også over rettsapparatet og seinare media ved å slå ned på kritikk. Han er innbitt motstandar av islamistane i En-Nahda, som fortsatt var Tunisias største parti, men er elles religiøst konservativ og har seinare gått i meir og meir eksentrisk lei med rasistiske angrep på migrantar frå sør for Sahara. Han er òg stadig meir i opposisjon til EU, som Tunisia samarbeider tett med, men som er meir uroa over den autoritære retninga i landet. Det er likevel få teikn til effektiv opposisjon mot Saïed, så det er fare for at landet stabiliserer seg med eit autoritært styre som er heilt annleis enn det som vart fjerna i 2011, men likevel har mange fellestrekk. 

Libya

I det siste landet vi har følgt tett opp gjennom åra, Libya, er stoda mye uendra det siste året. Det er i hovudsak våpenkvile, men forsøka på å samle dei to delane av landet - og dei to statsmaktene i aust og vest - går tregt. Det mest interessante i tida som kjem er om Russlands endra stilling i Midtausten etter tapet i Syria har innverknad. Russland har vore ein klar støttespillar for den mektige mannen i aust-Libya, Khalifa Heftar, sjøl om han har fleire (mellom dei før nemnte UAE). Dersom Russland må evakuere basane dei nå har i Syria, kan dette slå ut i to retningar. Det eine er at dei kan vere på jakt etter erstatningsbasar, ikkje minst for den russiske Middelhavsflåten i Tartus, og kan søke etter det i Benghazi eller andre havner i austlige Libya som er under Heftars kontroll. Men det spørs om dette kan gi Russland den stabiliteten dei hadde i Syria, og som dei vel vil ønske før dei investerer i ein større base. Motsatt kan det også vere at Russland er så svekka - dei viste jo at dei ikkje evna eller villa leve opp til løfta om å beskytte Assad - at deira innverknad i Afrika kan bli svakare. Det er kanskje fleire på kontinentet som er mindre villig til å ”legge alle egga i Putins korg” dersom det viser seg han kanskje heller ikkje er i stand til å berge deira styre i ei krise. Da spørs det om det fins noen andre alternativ for dei. UAE følger utan tvil dette interessant, men det kjem også an på kor ambisiøse dei i siste instans viser seg å vere.