Egypt: President Mursi

Sist søndag vart det klart at det Muslimske brorskapets kandidat, Muhammad Mursi, vann presidentvalet i Egypt. Betyr det at islamsk styre blir innført i Egypt, at det vil gå samme vegen som Iran etter den islamske revolusjonen i 1979? Er det ein Pyrrhos-siger for demokratiet, eit valg og så bort med det?

Det er to måtar å svare på det. Det eine er å sjå på den politiske stoda i Egypt i dag. Sjøl om Brorskapet fekk presidentvervet, etter ein smal, men etter alt å dømme rettferdig, valsiger, betyr ikkje det at dei tatt over makta i landet. Tvert om står vi framfor ein maktkamp mellom presidenten og dei militære som har hatt makta i Egypt sidan 1952, og ikkje vil gi frå seg meir makt enn dei er nødt til. I beste fall kan det bli ein balanse mellom dei religiøse og dei sekulære kreftene i landet som hindrer ekstremisme frå begge kantar å utvikle seg. I verste fall fører det til handlingslamming og at begge bruker tida til å legge kjelker i vegen for den andre.

Kva av dei det blir, må vi berre vente og sjå. Dei militære hindra at Brorskapet fekk maktmonopol da dei (det vil si forfatningsdomstolen som stod dei nær) oppløyste det islamist-dominerte parlamentet i førre veke. Landet manglar grunnlov, så vi veit heller ikkje kva fullmakter den nye presidenten skal få. Det nå oppløyste parlamentet hadde langt om lenge nedsatt ein kommisjon til å skrive ny grunnlov, men mange meinte islamistane fekk for mye plass i denne. Det er ennå ikkje klart om Militærrådet vil la kommisjonen arbeide eller vil oppløyse også den (som det feilaktig først vart meldt), men dei har uansett gitt både seg sjøl, presidenten, og domstolane vetorett overfor det forslaget som kommisjonen til slutt kjem fram til. Så enten blir dei einige om noe begge kan godta, eller så blir det ein fastlåst kamp og ingen grunnlov.

Den andre måten å svare på er å sjå på Brorskapet sjøl og deira historie. Dei har jo aldri hatt eller vore nær politisk makt, så kva kan vi vente av dei? Mange er uroa: Både observatørar og forskarar har understreka kor "moderate" Brorskapet er, men kan vi stole på det? Khomeini presenterte seg også som demokrat før revolusjonen i Iran, men det kvarv fort da han kom til makta. Vil det samme skje nå? Er vi for naive?

Brorskapet og deira politikk er nok langt meir kjent enn Khomeinis var den gongen. Sjøl utan makt har dei vore ei leiande opposisjonskraft i to generasjonar nå, og har sitte i parlamentet og brukt det som talarstol. Dei har bygd sin velgarstøtte på denne historia, og vi kan i hovudsak rekne med at dei ikkje vil avvike dramatisk frå det som dei har stått for. Men samtidig utviklar historia seg framover og ikkje bakover; ting endrar seg ut frå nye omstende. Eit slikt er framveksten av politisk salafisme, som vi har skrive om før her i Aftenbladet. Det kan vere med å trekke Brorskapet i meir konservativ retning. I motsatt retning kan framveksten av ein meir liberal islamisme både innanfor og utanfor Brorskapet trekke dei mot sentrum. Dagspolitikk kan komme til å avgjere her.

Noe det viktigaste ein må merke seg med det Muslimske brorskapets politikk er at det er først og fremt eit partiapparat. Det har ein svært sterk organisasjon, og dei er intenst opptatt av å bevare denne organisasjonen. Det som betyr noe framfor alt er lojalitet til partiapparatetet. Derfor har fleire islamistar blitt skjøve ut i kulda det siste året når dei, på den eine eller andre måten, har brote med partidisiplinen. I dag sit det eit relativt konservativt leiarskap i toppen av organisasjon, og dei vil hindre utbrudd både i liberal og konservativ retning; men dei vil også snu kappa etter vinden for å hindre fraksjonar i Brorskapet i å bryte ut. Ettersom fleire liberale i byane har gått sine eigne vegar, kan det bety at meir konservative krefter, som er sterke i partiavdelingane på landsbygda, kan få meir tyngde.

Vi treng neppe frykte at Egypt blir noe nytt Iran. Brorskapet er i dag nok heilt innretta på demokratisk makt innanfor dei institusjonane vi har, og med dei militære på vakt ville dei uansett ikkje hatt noen sjanse til å skiple det. Derimot er dei som alle politiske parti gjerne villige til å få fleirtal alle stader dei går til val - på samme måte som da Arbeiderpartiet styrte Norge etter krigen; dei hadde langt på veg eit maktmonopol i mange år, men vi vart ikkje noe sosialistisk diktatur av den grunn. Men dei tunisiske islamistane da dei vann valet sitt i fjor, var nok meir forutsjåande da dei sørga for ei organisert maktdeling med det største sekulære partiet, i denne overgangsfasen ville nok eit nasjonalt kompromiss vore med på å roe gemytta.

Derimot må ikkje tru at Brorskapet er eit sosialdemokratisk parti slik Arbeidarpartiet eller for den del slik som Kristelig Folkeparti. Det er eit, etter vår målestokk, svært kulturkonservativt og moralistisk parti. Det ligg langt til høgre for det vi er vant med kva gjeld personlig og offentlig moral og "moralsk opprusning". Vi vil sikkert komme til å høre at "utuktige" vestlige filmar og bøker får problem - det har dei forresten alt som det er; det var Mubarak-styret som ville forby 1001 natt på grunn av umoralen i fortellingane. Brorskapet støtta dette, og vil kunne foreslå liknande ting. Alkoholen flyt ikkje fritt som det er, og vil heller ikkje gjere det. Slike vedtak vil komme, velgarane forventar det. Men noe hijab-påbud i gatene får vi ikkje. Det velgarane først og fremst vil ha, er økonomisk betring, og det er nok også her den nye presidenten må og vil sette inn kreftene sine.

Denne teksten vart opphavlig skriven som manus til ei spalte i dagspressa, 24. juni.

Egypt: Sakte statskupp?

Ein halv dag er lang tid i egyptisk politikk, blir det sagt nå. I dag feirer Brorskapets medlemmer at dei ser ut til, etter fleire uavhengige opptellingar, å ha vunne presidentvalet med rundt 3-4 prosents margin. Men det er dempa feiring; dei offisielle resultata kjem først på torsdag, og ingen er sikre på at ikkje talla kan ha blitt "forandra" til da. Men den statlige avisa al-Ahram bekrefter at Brorskapets Mursi har vunne valet og blir Egypts nye president.

Valet er likevel blitt nærmast ein biting, i forhold dramatikken i dagane før, da dei militære greip inn i politikken igjen. Mange kallar dette for ein kontrarevolusjon, eller eit nytt statskupp. Vil dei militære nå ta over makta att, og Mursis valseier bli like tom som den til Aung San Suu Kyi for tjue år sidan (då dei militære lot henne vinne valet, men ikkje av den grunn såg noen grunn til å la henne få regjeringsmakt)?

Det er det ennå for tidlig å si. Den kan vere det var det første steget i eit statskupp i fleire stadier, men det kan også vere vegen mot ein, heilt sikkert vanskelig, maktbalanse mellom dei sterke maktene i Egypt nå, "staten" (dei militære) og "sivilsamfunnet" (Brorskapet). La oss ta hendingane i rekkefølge:

Første steg låg hos den konstitusjonelle domstolen. Sist torsdag vedtok dei å oppløyse det parlamentet som vart vald i fjor, og der islamistane fekk stort fleirtal. Grunngivinga var at vallova er urettvis: Lova var både komplisert og omstridd; to tredelar av representantane vart valt i fleirmanns-kretsar etter partilister, den siste tredelen i einmannskretsar. Opphavlig kunne ikkje partia stille kandidatar i einmannskretsane, men det vart endra etter protest fordi det ville bli ei opning for dei gamle frå Mubaraks gamle parti som da kunne stille som "partilause. Det er denne endringa domstolen nå har underkjent, fordi dei kallar einmannskretsane for "reservert for uavhengige", og da blir det urettvist at partia kunne stille både i fleir- og einmannskretsane. Dermed oppløyste dei parlamentet, og med det også den grunnlovsgivande forsamlinga som parlamentet var i ferd med å opprette.

Dette må ein kalle ein urimelig respons, uansett kva ein meiner om vallova. Innvendinga var ikkje sterk nok til å underkjenne valet og la Egypt vere utan parlament. Men uansett, om det var rimelig, så måtte svaret vere straks å utlyse nytt parlamentsval; domstolen hadde jo alt vist korleis vallova skulle etter deira meining endras på det eine punktet. Eit nytt og rettvist val ville trulig ha ført til ei reduksjon av Brorskapets gruppe, sidan dei har klart mista ein del oppslutning sidan i fjor.

I staden gjekk militæret til andre steg, på laurdag (i tillegg til å plassere soldatar utanfor parlementsbygningen). Dei har avskore heile arbeidet med ny grunnlov, og har ikkje sagt noe om nytt val på parlament. I staden har dei gitt seg sjøl ei permanent rolle som lovgivar, altså satt det militære rådet (som dei tidligare sa skulle gi frå seg makta i neste månad) i staden for parlamentet på langsiktig basis.

I tillegg har dei redusert makta til den kommande presidenten. Han skal fortsatt kunne ha veto mot lovframlegg, men ikkje komme med eigne forslag. Han skal ikkje ha kommando over dei væpna styrkane (slik han elles ville hatt), og har ingen innverknad på militærets budsjett eller handlingar. Han skal kunne oppnemne regjering, men den skal altså ikkje stå til rette for noe parlament.

Dei legg altså opp til ein maktbalanse. Egypt har jo fram til nå vore sterkt presidentstyrt, frå Nasser til Mubarak. I revolusjonen var spørsmålet (som ikkje vart besvart) om dette skulle fortsette, eller vi skulle få ein balanse mellom parlament og president; interessant dersom desse kom frå ulike politiske retningar. Nå blir det altså ein balanse i staden mellom militærrådet og presidenten, og så vil det vise seg kva reell makt presidenten da faktisk vil få i denne balansen, om han skal bli ein slags "konstitusjonell president" på line med vår konstitusjonelle monark.

Er da dette eit statskupp? I forhold til parlamentet, heilt klart ja, så lenge det ikkje blir utlyst val til noen ny folkevald forsamling. Men totalt sett kan det bety ein av kanskje tre ulike ting:
         - Det offisielle valresultatet torsdag viser "overraskande" at militærets favoritt Ahmed Shafiq likevel fekk fleirtal. Dei militære sit på begge kommandopostane. Det vil da vere eit vellykka statskupp, og spesielt om dette blir det siste reelle presidentvalet framover.
         - Brorskapet og Mursi blir erkjent som valvinnar, inntar presidentsetet, og får lov til å ha rell innverknad innanfor militærets nye rammer. I så fall kan militæret ha sikra ein maktbalanse mellom dei "sekulære" (seg sjøl) og islamistane, og hindra Brorskapet det maktmonopolet dei ville fått med makta både i parlament og presidentstol. Men det kjem da til å bli ein bitter kompetansestrid mellom dei to framover, sidan Brorskapet ikkje anerkjenner oppløysinga av parlamentet.
         - Mursi blir valvinnar og president, men blir så vingestekka på alle kantar av dei militære at han ikkje kan få muligheit til å fungere. Det kan da bli forsøk på eit "stille statskupp", at dei militære prøver å styre på tvers av ein folkevald president frå den sterkaste politiske grupperinga i landet. Det kjem ikkje til å gå bra.

Den einaste lykkelige løysinga på dette er enten at det sittande parlamentet kjem tilbake, eller at vi får eit raskt nyval. Dei to alternativa er ikkje like: Om det gamle kjem tilbake, får islamistane stor politisk makt, trulig meir enn folkefleirtalet i Egypt i dag ville gitt dei; men får også dermed ansvar i neste omgang for resultata. Om det blir nyval, vil Brorskapet altså trulig gå tilbake, det er uklart om det vil tene salafistane - som har vore noe i skyggen dei siste månadene, etter at deira presidentkandidat fall ut men det er rimelig å tru at det liberale sentrum vil styrke seg rundt personane til deira presidentkandidatar. Da ville det bli mulig med ein reell maktbalanse mellom ulike demokratiske krefter i Egypt. Men akkurat den vegen ser ikkje ut til å vere den mest trulige.

Men, altså, ein halv dag er lang tid, og vi får nå i første omgang sjå kva som skjer på torsdag. Det har jo, ikkje minst, skjedd mange gonger det siste året, at dei militære har kjørt hardt ut, og så gått tilbake på sine forslag etter folkelige protestar. Det har vore stille så langt i Kairo; folk er trøytte av å protestere, men mange venter nok også på dei offisielle resultata torsdag før dei bestemmer seg for korleis dei vil reagere. Fredag kan bli varm, dersom "feil" resultat blir det offentlige.

Egypt: Kvifor vann desse to?

Mens vi ventar på andre valomgang (om to veker frå i dag), kan vi begynne å fordøye det overraskande resultatet frå første valomgang. Noen av kandidatane har klaga på uregelmessigheiter i valet, men trass i noen mindre overtramp har dei fleste observatørar utanfrå erkjent at resultatet reflekterte folkets val.

Korleis kunne det ha seg at det rimte så dårlig med forhåndstipsa? Desse var i stor grad basert på dei ganske mange meiningsmålingane som vart utført, og i eit heilt nytt demokrati og med relativt svak infrastruktur, er det rimelig at dei var lite presise (som dei forsiktige også tok forbehold om). Men den store framgangen til Ahmad Shafiq, som kom på andre plass, var faktisk registrert i målingane den siste veka før valet, og i mindre grad også at Muhammad Mursi gjekk fram, likeeins hadde noen heilt dei siste par dagane registert ein auke for nasseristen Hamdin Sabbahi, som kneip tredjeplassen. Slik sett virker det ikkje som om det var så mye at meiningsmålingane tok feil (sjøl om ingen vel registrerte det kraftige fallet til favoritten Amr Moussa), men heller at det var eit markert skifte i opinionen dei siste to vekene, til fordel for dei tre som kom først.

At Mursi frå Det muslimske brorskapet til sist klarte å kapre 25 prosent er i og for seg ikkje så overraskande, det var heller dei svake tala frå starten av valkampen som var uventa her. Brorskapet har trass alt det største og mest velsmurte partiapparatet i landet. Dei trong berre tida på å mobilisere rundt den mindre kjente Mursi. Når han gjekk forbi sin rival Abd al-Mun'im Abu 'l-Futuh, er dette tildels blitt forklart med at Abu 'l-Futuh prøvde å gape for breitt politisk. Da han fekk støtte frå dei store salafistpartia og begynte å bruke ord som "sharia" og "islamsk politikk" meir for å halde på denne velgargruppa, skremte han bort mange av dei liberale velgarane som tidligare hadde sett han som den beste "revolusjonskandidaten". Her finn vi nok også noe av forklaringa på at nasseristen Sabbahi klarte å fange fleire av desse liberale, pro-Tahrir-stemmene, nedturen for Abu 'l-Futuh og oppturen for Sabbahi heng nok sammen. Men ingen av desse går altså vidare til andre omgang.

Men korleis kunne den heller lite kjende Shafiq nå så langt? Noen observatørar meiner å ha sett ein grunn. Vi skreiv her for eit år sidan at dei to einaste fungerande partiapparata utover landet var Brorskapet og Mubaraks parti NDP (Det nasjonaldemokratiske partiet). Det siste vart forbudt og oppløyst i fjor sommar. Men folka som styrte det partiet lokalt er jo fortsatt der. Det virker som om dei, eller mange av dei, samla seg om Shafiq og begynte å ta dette sovande partiapparatet i bruk igjen for noen veker sidan. Mange av dei gamle NDP-leiarane begynte å agitere lokalt for Shafiq, lojalitetsband vart dratt fram og ressursar som dei hadde til rådvelde gjorde han til kandidaten til eit "post-NDP" som slik tok til å røre på seg att. Nå kan nok desse observasjonane vere agitasjon frå anti-Shafiq-kretsar som vil prøve å ramme han med å klistre han til det gamle regimet (som han insisterer på å ta avstand frå) og som også ser militærets hand bak det heile. Men det er ikkje heilt urimelig å tru at det kan ligge noe i det. Det er klart at NDP hadde eit velfungerande system for å fremme sine kandidatar under det gamle styret, og det er ingen grunn til ikkje å tru at det, eller iallfall delar av det, kan ha samla seg og gått i bresjen for den kandidaten som utan tvil stod dei nærast. Apparatet teller, og mange folks ønske om at "nok er nok", og at Egypt må gjenvinne stabilitet under ein erfaren politikar kan gjere resten.

Når det gjeld kvifor ingen liberal eller sekulær "revolusjonskandidat" vann fram, må nok mye av det leggas på overdriven sjøltillit hos dei liberale. Dei delte seg mellom ein handfull kandidatar, fordi dei meinte at dei hadde så stor oppslutning at iallfall ein av desse måtte gå vidare til andre omgang, og så kunne dei andre liberale samle seg rundt den fremste av dei da. Personlig og politiske rivalisering og ambisjonar spilte også inn; fleire forsøk på å samle seg rundt ein kandidat vart mislykka fordi ingen ville gi opp "sin" sjanse om å bli president. Men dei var rett og slett ikkje mange nok til å kunne bruke første valomgang til ein slags nominasjonsstrid. Det kjem naturligvis også an på om ein kan rekne stemmene til Abu 'l-Futuh, med sine salafist-støtter, og Amr Moussa, med si bakgrunn frå det gamle regimet, til ein slik liberal "pool". Men om dei sekulære og liberale som stemte på desse to, altså berre ein del av deira tilsammen tretti prosent, hadde samla seg med dei som stemte på utvetydig sekulær-liberale kandidatar, mellom dei Sabbahis 21 prosent, hadde deira kandidat klart gått vidare. Dei er altså (iallfall i dette valet) ei langt frå ubetydelig stemmegruppe. Også det er interessant, når ein i det vidare kjem berre til å fokusere på kampen mellom Brorskapet og arvingane frå Mubaraks styre.