Mens vi ventar på utfallet av "slaget om Aleppo", ein liten historisk time-out. I alle medier, norske som utanlandske, blir det sagt at alawiane er "ei grein av shiismen", eller berre "er shiaer". Spesielt blir det kopla til deira allianse med Iran og Hizbullah, begge politiske regimer sterkt prega av shiisk identitet. På samme måte som Jemens zaydier, også dei "shia" og der noen skal ha fått iransk støtte, skal dette da vere ein slags "shiisk allianse". Men dette er så upresist at det fører på heilt feil spor. Alawiane er "shiiske" akkurat på samme måten som mormonarane er protestantar. Dei har det til felles at dei står utanfor fleirtals-retninga (katolikkar hos dei kristne, sunniar hos muslimane), men dei er også utgrupper som har tatt opp i seg fjerne element som plasserer dei (på samme måte som druzarane) religiøst i "utkanten" av islam, sunniar og shiaer har mye meir til felles seg imellom enn noen av dei har med alawiane. For det sekulære Assad-regimet har slike religiøse detaljar ingen betydning, men for eit faktisk religiøst inspirert regime som i Iran (og Hizbullah) gjer det det umulig å sjå på alliansen mellom dei som grunna på religiøst slektskap. For dei er dette maktpolitiske alliansar.
La oss derfor vere litt historiske og sjå på kva dette "alawiar" egentlig er - så langt vi veit. Det er ganske forvirrande det heile.
For det første namnet: På arabisk er det altså 'Alawî, som betyr "knytt til Ali", profeten Muhammads svigerson. I europeiske skrivemåtar som i engelsk blir det til alawites, alawis, eller andre former. Det blir lett blanda sammen med ei anna stor gruppe som også kallar seg 'Alawî, og på samme måten er ei marginal-gruppe i islam. Men dei står sterkast i Tyrkia, og derfor skrivas ofte med enkelt-v: Alavites, alevites. På norsk kan det bli til hhv. alawittar og alevittar. Det er uhyre lett å blande dei sammen, eg har sjøl gjort det. Men det er ingen sammenheng mellom dei to gruppene. (Også andre knytt til Ali kan kallas "alawiar", slik som dynastiet i Marokko. For dei er det ikkje religion - dei er stødig sunniske - men kongefamiliens nedstamming frå Ali og dermed profeten som blir markert).
Den namnelikheita er egentlig ganske fersk. Heilt fram til 1900-talet, var den syriske gruppa kalt "Nusayriar", etter ein av sine tidligaste leiarar. Men sidan det namnet fekk eit negativt stempel - gruppa var diskriminert og sett ned på - fekk dei etter kvart omverda med på å kalle dei etter Ali, eit mye bedre namn; alle ser med sympati på Ali. Når oppstod dei?
I offisiell teologi skilte shiismen lag frå sunnismen kort tid etter profeten Muhammads død i 632. Det var da mange ulike oppfatningar i teologien, og noen retningar la vekt på rolla til profetens jordiske familie, spesielt Ali, hans næraste mannlige slektning. Men dei forma seg til klare retningar først rundt to hundre år seinare. Den retninga som vi normalt kallar "shiisme", imami eller "tolvar-retninga" som dominerer i Iran, Irak Libanon, og så vidare forma seg frå heilt sist på 800- og fram til 1000-talet. Ei anna retning, isma'iliane (eller "sjuarane") er litt eldre, kanskje frå tidlig på 800-talet, og den tredje og minste, zaydiane - dei i Jemen - alt på 700-talet. Desse har altså ikkje splitta seg frå dagens hovudretning, dei er alle eldre enn dei og forma seg uavhengig av dei (isma'iliane var den største retninga i den første tida). Den teologiske forskjellen mellom dei er klar, men skal ikkje overdrivas. Zaydiane spesielt står i ei slags mellomstilling mellom sunniar og shiaer, og det har vore ulike forslag gjennom historia om å rekne dei som ei sunnisk retning.
Våre syriske nusayri-alawiar dukker også opp i denne formingsperioden. Dei skal ha oppstått som ei separat gruppe i Irak midt på 800-talet, kanskje to generasjonar før den skillsettande hendinga til tolvar-shiiane, at den "tolvte imam gjekk i skjul". Dei deler altså ikkje dette hovudfundamentet i shiisk teologi. Dei er kjent i historieverka frå denne tida, og ser ut til å funne sitt nåverande område i det nordvestlige Syria midt på 900-talet, men fekk først vidare oppslutning der kanskje hundre år seinare. Dei har uansett vel tusen års historie i Lattakia-regionen av Syria. Dei var i konflikt både med korsfararane da dei kom, og med assassinarne, den isma'iliske gruppa som utvikla snikmordet som kampform på 1100-tallet. Sidan har dei levd meir og meir isolert i sine fjellområder, og vart etterkvart like mye til ei etnisk gruppe som vart i stigande grad sett ned på som merkelige og heller bondske av dei meir velståande gruppene i områda rundt.
Religiøst utvikla dei seg meir og meir i si eiga retning, og har tatt opp doktrinar som er fullstendig utanfor det vi kan kalle "ortodoks" islam, slik andre muslimar ser religionen. I islam er skillet mellom den eine og einskaplige Gud, skaparen, og menneska, dei skapte, heilt grunnleggande. Det finnes ikkje noen "ikjøting" av Gud, det er vantru. Men for alawiane er Ali ibn Abi Talib, profetens svigerson, nettopp ein inkarnasjon av guddommen, han er al-ilâh al-a‘zam, den mektigaste gud (med liten g). Religionen deira bærer preg av gnostisisme, altså at dei tenker seg ulike guddommelige vesen eller essensar der noen står over andre, den øverste og innerste gud er Gud (Allah), men han viser seg i ulike manifestasjonar for dei opprørske menneska, og der er altså Ali den siste og største. På jorda har han sin representant og mellommann, bab (port), Ibn Nusayr som gav deira første namn, var ein slik.
Ein skal ikkje kjenne mye til islam for å forstå kor totalt fremmend heile denne tankemåten er for ein vanlig muslim, anten han er sunni eller shia, dette er like fjernt som Mormons gullplater er for den jamne lutheranar. Men, som nemnt, Assad-familien og deira regime, basert i nasjonalisme og arabisk sosialisme var og er heilt sekulært. Når dei er basert i alawi-gruppa, er det som etnisk gruppe, altså slektskap og territorium som held dei sammen, religionen er mindre viktig. Da far Assad, Hafez, tok makta i 1970 vart alawiane fortsett rekna som vantru, ikkje-muslimar, av mange religiøse muslimar. Eigentlig brydde han seg ikkje, men det kunne bli diplomatiske problem av det, og det stod i Syrias grunnlov at presidenten måtte vere muslim (Assad fjerna dette, men måtte gi seg og ta det inn att). Derfor kalte han inn noen shiiske lærde frå Libanon - eit land som da var politisk dominert av Syria og dermed Assad - og fekk dei til høgtidelig å erklære at alawismen var ei fullt akseptabel retning innanfor shiismen. Slik vart Assad ein "offisiell shia", og han og nå sonen markerer det ved å gå til vanlig fredagsbønn i ein av Damaskus sine ordinære moskear - noen meiner han vart så ordinær at hans alawisme nærmast måtte reknas som sunni heller enn shia. Dei merkelige trekka i teologien blir skjult og ikkje omtalt; mye av teologien var hemmelig, og alawiane understreker idag at dei følger Koranen, sunnaen og shiaenes etablerte tradisjonar slik som alle andre. Andre tvilar, dei blir kalt frå "hedningar", "halvkristne" (dei blir sagt å feire jul og påske), til altså sunni og shia. Slik sett kan ein si at "alawiar er shiaer", men berre dersom ein lar politikken dominere over religionen slik Assad utan skrupler gjorde. For Irans mullaer er det neppe noen slik illusjon om kva som er kva i trua.
Kva så med dei tyrkiske aleviane? (det finnes noen få "nusayri" - altså "syriske" - alawiar i Tyrkia, og noen "tyrkiske" aleviar utanfor Tyrkia, men la oss kalle dei det.) Også dette er ein relativt moderne term og dekker fleire grupper med basis både i tyrkisk-talande og kurdisk-talande grupper. Før 1800-talet var dei gjerne kalt Qizilbash (raud-huer), eit namn som også vart oppfatta som nedsettande og dei ville bort frå. Det historiske opphavet er her uklart, men gruppene kan ha oppstått på 1200-talet, og vart i det minste skulda for å vakle mellom sunnisme og shiisme. Seinare skal dei også ha tatt opp i seg trekk frå eldre, før-islamske religionar. I dag gir dei tyrkiske aleviane inntrykk av å vere relativt sekulariserte og "moderniserte" og legg liten vekt på religion, noe som utan tvil er ein refleks av at dei fortsatt blir sosialt stigmatiserte i Tyrkia. Men det er altså ingen kopling, religiøst eller politisk, til Syrias "shiiske" alawiar, om aleviane i det heile reknar seg som muslimar, er det helst som ei eiga retning utanfor sunnisme og shiisme.
Dette er kanskje estoreisk. Men det har betydning når ein begynner å blande religiøse skiller inn i politisk analyse. Iran og Syria er begge rivalar til det sterkt sunniske Saudi-Arabia, og slik allierte. Men vi skal ikkje tru Irans leiarar har noen som helst religiøs sympati korkje med det sekulære i Assads styre eller hans eventuelle religiøse ballast.
lørdag 28. juli 2012
tirsdag 24. juli 2012
Syria: Endgame?
Etter det store angrepet sist veke kom på ny meldinga frå alle kommentatorar i kor med opposisjonen og vestlige politikarar: Nå er det like før; Assad må gå nå, ja, kanskje han har flykta til Lattakia og alt raknar for han? Men så var han fortsatt i Damskus, krigen heldt fram og scenene frå Homs i fjor gjentok seg i Damaskus: Hard artilleribruk, mange drepte, men til slutt klarte regimet å drive opprørarane ut frå områda sine og ser ut til å sitte igjen på ruinane åleine. Likevel: Det er opplagt at konflikten har skifta karakter. Regimet har fortsatt overlegen styrke, men ikkje så overlegent som før. Det blir trengt tilbake, og opprørarane har opplagt framgang. Så er det eit endgame vi står overfor likevel?
Det er naturligvis alltid farlig å spå. Dersom eit regime av denne typen raknar, så raknar det fort - på eit par dagar kan det gå frå å virke urørlig til å vere borte. Det kan skje her også. Men akkurat nå er det få tegn som tyder på at noe slikt er nær foreståande. Den viktigaste avskallinga er (forutan ein ambassadør) ein general, Manaf Tlass, som har stått Assad nær, men var komme i unåde og forlot skuta. Han ser i eksil ut til å søke ein overgangsrolle, men opposisjonen vil ikkje ta i han, han stod for nær Assad. Men den indre kjernen ser fortsatt ut både til å vere samla og til å ha full kontroll over dei væpna styrkane. Så alt tyder på at kampane vil fortsette, i overskuelig framtid.
Kva er det som har skjedd, kva er tegna på ei endring inne i landet?
For det første, Aleppo. Vi har heile tida sagt, på denne plassen og andre: Watch Aleppo. Den nest største byen og økonomiske sentrum i Syria, langt større betydning sjøl enn knutepunkt Homs, og med ein tradisjon for opposisjon mot Damaskus. Så lenge det er stille der, så sitter Assad trygt, sa vi: sluttar dei seg til opprøret, så kan vi snakke om endring. Vel, det har vore stille der heilt fram til førre veke. Men nå i dag er dei i sentrum for opprøret; fleire sentrale bydelar er p.t. kontrollert av opprørsstyrkar, og regimet har problem med å drive dei ut. Dei klarer det nok over tid, men dersom dette betyr at befolkinga i Aleppo (eller viktige delar av ho) nå er gått aktivt på opprøraranes side - og tegn tyder på det, sjøl om opprørssoldatane nok kom utanfrå - så er det eit nytt og viktig tegn mot regimets posisjon.
For det andre så ser opprørane ut til å ha fått vedvarande kontroll over ein del områder, spesielt i nord og nordvest, der dei kan bevege seg uhindra. Regimet ser ut til å ha trukke seg tilbake frå desse landområda, men held fast posisjonen i byane. Det endrar karakteren til konflikten, det er eit viktig kriterium på "borgarkrig", som vi altså da kan snakke om i Syria. Det medfører også frontliner og meir konvensjonelle fram- og tilbakerykkingar; ein kan måle krigens gang på områder kontrollert og ikkje berre på talet på drepte. Blir dette permanent, gjer det at opprøret også kan bli permanent og desto verre for regimet å drive ut.
Korleis har dette skjedd? Først og fremst er det opprørarane som har styrka seg, meir enn regimet som er blitt svakare. Opprøret har fortsatt berre små våpen, opp til anti-tank-rakettar ser det ut til (men ikkje våpen mot dei helikoptera som regimet har satt inn), men dei har rikelig av dei, og dei er moderne - iallfall dei gruppene som har kontakt med omverda og får våpen, først og fremst frå Gulfstatane Qatar og Saudi-Arabia. Noen grupper klager over at "dei andre der borte" får moderne våpen, mens dei sjøl må nøye seg med det dei erobrar, så det tyder på at ikkje alle er like vel furnert, men openbart mange nok.
Like viktig er det nok at opprøret er blitt bedre strukturert og fått skikkelig strategisk leiing. Det ser vi på at dei klarer å slå til frå ulike kantar samtidig og klarer å flytte seg smidig frå ein bydel til ein annan, og på samme måte i Aleppo som Damaskus. Dette er noe anna enn spontane smågruppene vi såg før. Noen rapportar (spesielt i Le Monde) peiker på at dette har sammenheng med ei splitting mellom den "ytre" hærleiinga i Tyrkia, dei som har snakka i namnet til den "Frie Syriske Hæren" (under leiing av Riyad Asa'ad); og dei kjempande inne i landet. Dei tar ikkje lengre imot ordre frå den ytre leiinga, men har klart å strukturere og samle seg som ein indre front (og blir altså væpna frå Gulfen). Dette har vore ein nøkkel for framgangen, men betyr også ein fare for ytterligare spenningar innan opprørsfronten. Slik gav Asa'ad ordre om å følge FNs oppmoding om våpenkvile i vår, men den indre leiinga overhørte det og fortsatte kampane på eiga hand - det var da delinga oppstod, og det var også omtrent da framgangen deira tok til. Sidan Asa'ad og den ytre FSA-leiinga er dei som har stått i kontakt med dei viktigaste politiske organa, fremst det Syriske Nasjonalrådet (som også støtta våpenkvila), kan dette gjere den faktiske opprørshæren inne i landet til ein meir vanskelig og ustyrlig faktor dersom det skal bli snakk om forhandlingar seinare, enn si organisering av landet dersom regimet faktisk fell (vi tenker, ikkje berre på Libya nå, men ennå meir på Algerie i 1962, da seieren over Franrike vart avløyst av ein, rett nok kort, borgarkrig mellom den "indre" og "ytre" opprørsleiinga, og dei militære endte opp med makta). Vi er ikkje der, kanskje finn dei sammen igjen, men det politiske tyngdepunktet i opprøret kan også ha forskjøve seg til "innenlandske krefter".
Det har også komme ulike meldingar om dei kurdiske områda i grensetraktene i nord og nordaust. I norske media vart det meldt at "regimet hadde overlatt dei kurdiske områda" til PKK, den tyrkisk-kurdiske geriljagruppa, og det vart spekulert i kvifor. Men det ser ut til å vere omvendt: Dei kurdiske organisasjonane har vore splitta, noen for og noen mot opprøret. Den irakisk-kurdiske leiaren Barzani samla dei nylig til eit møte hos seg, og dei vart der einige om ein felles strategi: å lage sitt eige opprør. PKK, som har størst militær styrke, jaga derfor dei syriske regimesoldatane bort og har, med støtte frå lokale organisasjonar, kontrollen over ein del av småbyane i området, men (ennå?) ikkje i den største byen Qimishli, så vidt vi forstår. Dei er altså mot regimet, men potensielt også eit problem for opprørarane. Inntil vidare kan dei oversjå det, og berre håpe at regimet sender soldatar til å vinne dei kurdiske områda tilbake, så blir det mindre igjen der dei sjøl kjempar.
Når kjem så "the endgame"? Det blir altså spåmannskunst, så det får vi sjå. Opprøret ikkje ennå har krefter til eigentlig å utfordre regimet militært - dei vil kanskje ikkje bruke flyvåpen slik som i Hama, i frykt for å utløyse utanlandsk "flyforbud", altså intervensjon, som i Libya, men helikoptera deira er fortsatt farlige, så lenge ikkje opprørane får bakke-til-luft-rakettar. Men regimet klarer trass dette ikkje å få overtaket på opprøret, og det peiker i feil retning for dei. Dess fleire månader det går med ein langsom konflikt som denne, dess mindre blir muligheita for Assad til å overleve, om ikkje den grensa alt er nådd. Han må vise evne til å få kontroll over landet om han skal behalde den samla fronten han har. Tippepunktet vil komme når mange nok i kretsen rundt regimet anser Syria som "uregjerlig" på varig basis. Da vil dei søke andre løysingar. Problemet deira er trulig at da er konflikten blitt så bitter, og ikkje minst hatet mot alle alawiaer, uansett kva posisjon dei måtte ha hatt, så inngrodd, at alle mellomløysingar er umulige; eit nederlag for regimet vil bety blodig hevn overfor alawiaene, nå meir og meir identifisert med dei morderiske "shabiha". Det vil gjere konflikten meir innbitt også på deira side, det er ikkje snakk om å finne den mest rasjonelle løysinga, men om frykta for å bli massakrert. Ei slikt frykt gir sterk sement til bunkersen.
Det er naturligvis alltid farlig å spå. Dersom eit regime av denne typen raknar, så raknar det fort - på eit par dagar kan det gå frå å virke urørlig til å vere borte. Det kan skje her også. Men akkurat nå er det få tegn som tyder på at noe slikt er nær foreståande. Den viktigaste avskallinga er (forutan ein ambassadør) ein general, Manaf Tlass, som har stått Assad nær, men var komme i unåde og forlot skuta. Han ser i eksil ut til å søke ein overgangsrolle, men opposisjonen vil ikkje ta i han, han stod for nær Assad. Men den indre kjernen ser fortsatt ut både til å vere samla og til å ha full kontroll over dei væpna styrkane. Så alt tyder på at kampane vil fortsette, i overskuelig framtid.
Kva er det som har skjedd, kva er tegna på ei endring inne i landet?
For det første, Aleppo. Vi har heile tida sagt, på denne plassen og andre: Watch Aleppo. Den nest største byen og økonomiske sentrum i Syria, langt større betydning sjøl enn knutepunkt Homs, og med ein tradisjon for opposisjon mot Damaskus. Så lenge det er stille der, så sitter Assad trygt, sa vi: sluttar dei seg til opprøret, så kan vi snakke om endring. Vel, det har vore stille der heilt fram til førre veke. Men nå i dag er dei i sentrum for opprøret; fleire sentrale bydelar er p.t. kontrollert av opprørsstyrkar, og regimet har problem med å drive dei ut. Dei klarer det nok over tid, men dersom dette betyr at befolkinga i Aleppo (eller viktige delar av ho) nå er gått aktivt på opprøraranes side - og tegn tyder på det, sjøl om opprørssoldatane nok kom utanfrå - så er det eit nytt og viktig tegn mot regimets posisjon.
For det andre så ser opprørane ut til å ha fått vedvarande kontroll over ein del områder, spesielt i nord og nordvest, der dei kan bevege seg uhindra. Regimet ser ut til å ha trukke seg tilbake frå desse landområda, men held fast posisjonen i byane. Det endrar karakteren til konflikten, det er eit viktig kriterium på "borgarkrig", som vi altså da kan snakke om i Syria. Det medfører også frontliner og meir konvensjonelle fram- og tilbakerykkingar; ein kan måle krigens gang på områder kontrollert og ikkje berre på talet på drepte. Blir dette permanent, gjer det at opprøret også kan bli permanent og desto verre for regimet å drive ut.
Korleis har dette skjedd? Først og fremst er det opprørarane som har styrka seg, meir enn regimet som er blitt svakare. Opprøret har fortsatt berre små våpen, opp til anti-tank-rakettar ser det ut til (men ikkje våpen mot dei helikoptera som regimet har satt inn), men dei har rikelig av dei, og dei er moderne - iallfall dei gruppene som har kontakt med omverda og får våpen, først og fremst frå Gulfstatane Qatar og Saudi-Arabia. Noen grupper klager over at "dei andre der borte" får moderne våpen, mens dei sjøl må nøye seg med det dei erobrar, så det tyder på at ikkje alle er like vel furnert, men openbart mange nok.
Like viktig er det nok at opprøret er blitt bedre strukturert og fått skikkelig strategisk leiing. Det ser vi på at dei klarer å slå til frå ulike kantar samtidig og klarer å flytte seg smidig frå ein bydel til ein annan, og på samme måte i Aleppo som Damaskus. Dette er noe anna enn spontane smågruppene vi såg før. Noen rapportar (spesielt i Le Monde) peiker på at dette har sammenheng med ei splitting mellom den "ytre" hærleiinga i Tyrkia, dei som har snakka i namnet til den "Frie Syriske Hæren" (under leiing av Riyad Asa'ad); og dei kjempande inne i landet. Dei tar ikkje lengre imot ordre frå den ytre leiinga, men har klart å strukturere og samle seg som ein indre front (og blir altså væpna frå Gulfen). Dette har vore ein nøkkel for framgangen, men betyr også ein fare for ytterligare spenningar innan opprørsfronten. Slik gav Asa'ad ordre om å følge FNs oppmoding om våpenkvile i vår, men den indre leiinga overhørte det og fortsatte kampane på eiga hand - det var da delinga oppstod, og det var også omtrent da framgangen deira tok til. Sidan Asa'ad og den ytre FSA-leiinga er dei som har stått i kontakt med dei viktigaste politiske organa, fremst det Syriske Nasjonalrådet (som også støtta våpenkvila), kan dette gjere den faktiske opprørshæren inne i landet til ein meir vanskelig og ustyrlig faktor dersom det skal bli snakk om forhandlingar seinare, enn si organisering av landet dersom regimet faktisk fell (vi tenker, ikkje berre på Libya nå, men ennå meir på Algerie i 1962, da seieren over Franrike vart avløyst av ein, rett nok kort, borgarkrig mellom den "indre" og "ytre" opprørsleiinga, og dei militære endte opp med makta). Vi er ikkje der, kanskje finn dei sammen igjen, men det politiske tyngdepunktet i opprøret kan også ha forskjøve seg til "innenlandske krefter".
Det har også komme ulike meldingar om dei kurdiske områda i grensetraktene i nord og nordaust. I norske media vart det meldt at "regimet hadde overlatt dei kurdiske områda" til PKK, den tyrkisk-kurdiske geriljagruppa, og det vart spekulert i kvifor. Men det ser ut til å vere omvendt: Dei kurdiske organisasjonane har vore splitta, noen for og noen mot opprøret. Den irakisk-kurdiske leiaren Barzani samla dei nylig til eit møte hos seg, og dei vart der einige om ein felles strategi: å lage sitt eige opprør. PKK, som har størst militær styrke, jaga derfor dei syriske regimesoldatane bort og har, med støtte frå lokale organisasjonar, kontrollen over ein del av småbyane i området, men (ennå?) ikkje i den største byen Qimishli, så vidt vi forstår. Dei er altså mot regimet, men potensielt også eit problem for opprørarane. Inntil vidare kan dei oversjå det, og berre håpe at regimet sender soldatar til å vinne dei kurdiske områda tilbake, så blir det mindre igjen der dei sjøl kjempar.
Når kjem så "the endgame"? Det blir altså spåmannskunst, så det får vi sjå. Opprøret ikkje ennå har krefter til eigentlig å utfordre regimet militært - dei vil kanskje ikkje bruke flyvåpen slik som i Hama, i frykt for å utløyse utanlandsk "flyforbud", altså intervensjon, som i Libya, men helikoptera deira er fortsatt farlige, så lenge ikkje opprørane får bakke-til-luft-rakettar. Men regimet klarer trass dette ikkje å få overtaket på opprøret, og det peiker i feil retning for dei. Dess fleire månader det går med ein langsom konflikt som denne, dess mindre blir muligheita for Assad til å overleve, om ikkje den grensa alt er nådd. Han må vise evne til å få kontroll over landet om han skal behalde den samla fronten han har. Tippepunktet vil komme når mange nok i kretsen rundt regimet anser Syria som "uregjerlig" på varig basis. Da vil dei søke andre løysingar. Problemet deira er trulig at da er konflikten blitt så bitter, og ikkje minst hatet mot alle alawiaer, uansett kva posisjon dei måtte ha hatt, så inngrodd, at alle mellomløysingar er umulige; eit nederlag for regimet vil bety blodig hevn overfor alawiaene, nå meir og meir identifisert med dei morderiske "shabiha". Det vil gjere konflikten meir innbitt også på deira side, det er ikkje snakk om å finne den mest rasjonelle løysinga, men om frykta for å bli massakrert. Ei slikt frykt gir sterk sement til bunkersen.
onsdag 11. juli 2012
Egypt: Kamp eller piruett?
Når grunnlova er borte, dansar institusjonane på bordet, heiter det ikkje i noe statsvitskaplig ordtak. Men slik er det nok i "revolusjonære" situasjonar, med eller utan hermeteikn. Gramsci sa faktisk noe om at når ei kraft berre kan gå fram og den andre ikkje kan gå tilbake, så oppstår det mange bisarre fenomen. Trotski snakka om "dobbeltmakt". Er det det vi ser i Egypt nå?
Kort repetisjon av dei siste dagars institusjonelle hendingar:
Like før presidentvalet for tre veker sidan erklærte grunnlovsdomstolen parlamentsvalet i fjor for ugyldig, ikkje på grunn av gjennomføringa, men fordi dei meinte den nye vallova var lovstridig (sidan den tillot partimedlemmer å stille til val i kretsar for "uavhengige". Dette gjaldt berre ein tredel av kretsane, resten var valt normalt ut frå partilister).
Dagen etter oppløyste militærrådet derfor parlamentet, og tok på eiga hand over mange av fullmaktene deira, slik som lovgiving, fram til nytt val kunne haldas når ei ny grunnlov er utarbeidd, tidligast til hausten eller vinteren. Samtidig avgrensa dei kva presidenten skulle få myndigheit til.
Så, sist søndag, opphevde den nyvalde presidenten, Morsi, det siste vedtaket, altså det frå militærrådet. Han sa han respekterte det første, domstolens annulering av valet, men meinte at det sittande parlamentet skulle fungere fram til nye val vart halde, som han på samme måte som dei militære meinte måtte bli straks ei grunnlov er på plass. Militærrådet reagerte med å si at dei "la til grunn at domstolanes vedtak blir følgt", noe som teknisk sett ikkje var i strid med det Morsi hadde sagt, men reellt naturligvis var ei irettesetting.
Parlamentetet møtte i fem minutt i går, tysdag, og diskuerte berre korleis dei skal forhalde seg til at dei var oppløyst, og vedtok å føre saka inn til appeldomstolen ("cour de cassation"), som ofte har omgjort politiske vedtak frå lågare institusjonar. Ingen frå ordensmakta prøvde å hindre dei å møte.
Eit par timar etter kom så grunnlovsdomstolen med eit nytt vedtak, som opphevde presidentens oppheving av militærrådets vedtak. Det betyr altså at domstolen ikkje godtok hans skille mellom deira eige første vedtak og militærrådets oppfølging av dette. Dei sa også at dei er høgaste domsmyndigheit, altså at appeldomstolen ikkje hadde noe med dette å gjere.
Der står vi nå. Openbart ein maktkamp, men ikkje med våpen, og det virkar ganske gemyttelig. Slik også i ordlyden, presidenten og brorskapet legg stor vekt på ikkje å kritisere domstolen (som har prinsippiell rett til å gjere sine vedtak uavhengig av politiske forhold) men berre militærrådet (som ikkje har noen slik prinsippiell rett, dei skal jo ha "gitt makta frå seg" den 30. juni).
Ser vi på innhaldet i dette, kan det virke som om det ikkje er så stor avstand mellom posisjonane. Begge aksepterer at det skal vere nyvval til hausten (eller når grunnlova er på plass, det kan forsåvidt ta mye lenger tid). Begge aksepterer at domstolen er legitim. Dermed blir det også vanskelig for presidenten å gå utanom det siste, relativt utvetydige vedtaket til domstolen - men vi får sjå kva han gjer. Parlamentet har vist seg ganske makteslaust sidan det vart vald i fjor og har ikkje kunne utpeike regjering (det ligg nå til presidenten) eller vore i stand til å vedta lover. Slik gjer det kanskje ikkje så stor forskjell om det møter eller ei, før vi får ei grunnlov som klargjer kva fullmaktar dei skal ha?
Forskjellen ligg nok helst i resten av militærrådets vedtak, som ikkje var omtalt i grunnlovsdomstolens vedtak men var rådets eiga tolking: at dei sjøl har lovgivande makt fram til nye val, at presidentens fullmakter skal innskrenkas, osv. Det siste har naturligvis ikkje noe med evt. problem i parlamentsvalet å gjere, og det er her striden vil stå: Kva kan presidenten gjere utan at militærrådet må godta det?
Gjennom heile det siste året, har militærrådet dreve med ein slags fram- og tilbakedans: Dei har komme med utspill som styrkar dei sjøl, så har det komme protestar i gatane eller frå andre, og så har dei gått tilbake på eller svekka utspillet, før dei ei stund seinare prøver seg på noe anna. Det er altså ikkje slik at dei har kjørt hardt utan å lytte, men dei har heile tida prøvd seg. Slik kan det bli også nå, at om dei møter motstand så vil dei jenke seg og la presidenten få meir å si, men kanskje ikkje så mye som han ønsker. Presidenten kan spille på samme måten, kjøre hardt ut, for så å gå inn på kompromiss. Mange snakkar om at dette er avtalt på bakrommet på forhånd, men det kan rett og slett vere politikk: kvar prøver å finne kvar det politiske tyngdepunktet ligg.
All politikk har slike element av "piruettar", men det blir meir synlig i eit institusjonelt tomrom, der spillereglane ikkje er bestemt på forhånd. Nå er heller det ikkje sikkert, for Egypt har jo openbart ei grunnlov, frå Sadats tid i 1971, midlertidig endra på noen små punkt i fjor. Det er derfor vi har ein grunnlovsdomstol, ei vallov og ein president. Spørsmålet er derfor om vi står i ein konstitusjonell kontinuitet: alt fortsetter som før (altså som under Mubarak) fram til ein ut frå eksisterande reglar endrar lova; eller om vi står i eit tomrom, ein revolusjonær situasjon der alt er nullstilt og det ikkje er noen reglar før nye blir lagt heilt på frisk grunn (slik vi nå ser i Libya). Også dette er det usemje om, men Brorskapet og presidenten vil nok gå langt i retning av "kontinuitet" for å hindre unødig uro og styrke eigen legitimitet overfor omverda, så lenge det berre betyr at dei får reell makt. Det gir ein felles basis for spillet som nå går.
Og så er det det reint maktpolitiske: I det nåverande parlamentet har altså Brorskapet nesten reint fleirtal, stort fleirtal sammen med salafistane. Var det nyvalg i dag, viser alle målingar at dei ville miste dette, og både dei liberale "sivile" (det vil i Egypt si "sekulære" som ikkje vil bruke det ordet) og dei som støtter dei militære vil gå sterkt fram. Det forklarar også den spagaten som dei fleste liberale har satt seg i; dei er mot både militærets oppløysing av parlamentet, og Morsis annulering av oppløysinga; "pest eller kolera", seier dei, men utan å forklare om dei meiner parlamentet bør vere oppløyst eller ikkje oppløyst. Dei møter iallfall ikkje. Grunnen er naturligvis at ein president frå Brorskapet er ille ut frå deira syn; eit parlament frå Brorskapet er også ille, men begge delar samtidig er utålelig og gir ein reell fare for maktmonopol (om parlamentet då ville få reell makt i samarbeid med presidenten). Da heller nyval så fort som mulig, som kunne skape ein maktbalanse mellom islamistar og sivile krefter.
Brorskapet må på si side prøve å rette opp inntrykket av maktesløyse, om dei skal vinne seinare val. Derfor kan dei ikkje godta å berre sitte som nikkedokke for militære; ein medie-fokusert konfrontasjon med militærrådet er godt for dei. Men det er neppe institusjonell krangel som folk ventar av dei, men konkrete tiltak som angår vanlige folks kvardag. Derfor kan presidenten heller ikkje la denne striden gå for lenge eller bli for omfattande, i forhold til konkrete tiltak som syner att ute i samfunnet.
Dette liknar mye på dobbelmakt i Trotskis forstand, dei militære og presidenten har kvar sine maktposisjonar, ein ut frå det gamle militærsystemet og ein ut frå det nye parlamentariske, og berre ein av dei kan vinne på sikt. Men dei har ikkje tatt kampen ut i gatene ennå, det blir halde innanfor ein formell og institusjonell ramme. Resultatet blir til sist avgjort ved kven sine vedtak som blir lytta til og gjennomført, og kven sine som blir ignorert. Det får vi sjå vidare framover, "kampen om institusjonane" er berre såvidt begynt.
Kort repetisjon av dei siste dagars institusjonelle hendingar:
Like før presidentvalet for tre veker sidan erklærte grunnlovsdomstolen parlamentsvalet i fjor for ugyldig, ikkje på grunn av gjennomføringa, men fordi dei meinte den nye vallova var lovstridig (sidan den tillot partimedlemmer å stille til val i kretsar for "uavhengige". Dette gjaldt berre ein tredel av kretsane, resten var valt normalt ut frå partilister).
Dagen etter oppløyste militærrådet derfor parlamentet, og tok på eiga hand over mange av fullmaktene deira, slik som lovgiving, fram til nytt val kunne haldas når ei ny grunnlov er utarbeidd, tidligast til hausten eller vinteren. Samtidig avgrensa dei kva presidenten skulle få myndigheit til.
Så, sist søndag, opphevde den nyvalde presidenten, Morsi, det siste vedtaket, altså det frå militærrådet. Han sa han respekterte det første, domstolens annulering av valet, men meinte at det sittande parlamentet skulle fungere fram til nye val vart halde, som han på samme måte som dei militære meinte måtte bli straks ei grunnlov er på plass. Militærrådet reagerte med å si at dei "la til grunn at domstolanes vedtak blir følgt", noe som teknisk sett ikkje var i strid med det Morsi hadde sagt, men reellt naturligvis var ei irettesetting.
Parlamentetet møtte i fem minutt i går, tysdag, og diskuerte berre korleis dei skal forhalde seg til at dei var oppløyst, og vedtok å føre saka inn til appeldomstolen ("cour de cassation"), som ofte har omgjort politiske vedtak frå lågare institusjonar. Ingen frå ordensmakta prøvde å hindre dei å møte.
Eit par timar etter kom så grunnlovsdomstolen med eit nytt vedtak, som opphevde presidentens oppheving av militærrådets vedtak. Det betyr altså at domstolen ikkje godtok hans skille mellom deira eige første vedtak og militærrådets oppfølging av dette. Dei sa også at dei er høgaste domsmyndigheit, altså at appeldomstolen ikkje hadde noe med dette å gjere.
Der står vi nå. Openbart ein maktkamp, men ikkje med våpen, og det virkar ganske gemyttelig. Slik også i ordlyden, presidenten og brorskapet legg stor vekt på ikkje å kritisere domstolen (som har prinsippiell rett til å gjere sine vedtak uavhengig av politiske forhold) men berre militærrådet (som ikkje har noen slik prinsippiell rett, dei skal jo ha "gitt makta frå seg" den 30. juni).
Ser vi på innhaldet i dette, kan det virke som om det ikkje er så stor avstand mellom posisjonane. Begge aksepterer at det skal vere nyvval til hausten (eller når grunnlova er på plass, det kan forsåvidt ta mye lenger tid). Begge aksepterer at domstolen er legitim. Dermed blir det også vanskelig for presidenten å gå utanom det siste, relativt utvetydige vedtaket til domstolen - men vi får sjå kva han gjer. Parlamentet har vist seg ganske makteslaust sidan det vart vald i fjor og har ikkje kunne utpeike regjering (det ligg nå til presidenten) eller vore i stand til å vedta lover. Slik gjer det kanskje ikkje så stor forskjell om det møter eller ei, før vi får ei grunnlov som klargjer kva fullmaktar dei skal ha?
Forskjellen ligg nok helst i resten av militærrådets vedtak, som ikkje var omtalt i grunnlovsdomstolens vedtak men var rådets eiga tolking: at dei sjøl har lovgivande makt fram til nye val, at presidentens fullmakter skal innskrenkas, osv. Det siste har naturligvis ikkje noe med evt. problem i parlamentsvalet å gjere, og det er her striden vil stå: Kva kan presidenten gjere utan at militærrådet må godta det?
Gjennom heile det siste året, har militærrådet dreve med ein slags fram- og tilbakedans: Dei har komme med utspill som styrkar dei sjøl, så har det komme protestar i gatane eller frå andre, og så har dei gått tilbake på eller svekka utspillet, før dei ei stund seinare prøver seg på noe anna. Det er altså ikkje slik at dei har kjørt hardt utan å lytte, men dei har heile tida prøvd seg. Slik kan det bli også nå, at om dei møter motstand så vil dei jenke seg og la presidenten få meir å si, men kanskje ikkje så mye som han ønsker. Presidenten kan spille på samme måten, kjøre hardt ut, for så å gå inn på kompromiss. Mange snakkar om at dette er avtalt på bakrommet på forhånd, men det kan rett og slett vere politikk: kvar prøver å finne kvar det politiske tyngdepunktet ligg.
All politikk har slike element av "piruettar", men det blir meir synlig i eit institusjonelt tomrom, der spillereglane ikkje er bestemt på forhånd. Nå er heller det ikkje sikkert, for Egypt har jo openbart ei grunnlov, frå Sadats tid i 1971, midlertidig endra på noen små punkt i fjor. Det er derfor vi har ein grunnlovsdomstol, ei vallov og ein president. Spørsmålet er derfor om vi står i ein konstitusjonell kontinuitet: alt fortsetter som før (altså som under Mubarak) fram til ein ut frå eksisterande reglar endrar lova; eller om vi står i eit tomrom, ein revolusjonær situasjon der alt er nullstilt og det ikkje er noen reglar før nye blir lagt heilt på frisk grunn (slik vi nå ser i Libya). Også dette er det usemje om, men Brorskapet og presidenten vil nok gå langt i retning av "kontinuitet" for å hindre unødig uro og styrke eigen legitimitet overfor omverda, så lenge det berre betyr at dei får reell makt. Det gir ein felles basis for spillet som nå går.
Og så er det det reint maktpolitiske: I det nåverande parlamentet har altså Brorskapet nesten reint fleirtal, stort fleirtal sammen med salafistane. Var det nyvalg i dag, viser alle målingar at dei ville miste dette, og både dei liberale "sivile" (det vil i Egypt si "sekulære" som ikkje vil bruke det ordet) og dei som støtter dei militære vil gå sterkt fram. Det forklarar også den spagaten som dei fleste liberale har satt seg i; dei er mot både militærets oppløysing av parlamentet, og Morsis annulering av oppløysinga; "pest eller kolera", seier dei, men utan å forklare om dei meiner parlamentet bør vere oppløyst eller ikkje oppløyst. Dei møter iallfall ikkje. Grunnen er naturligvis at ein president frå Brorskapet er ille ut frå deira syn; eit parlament frå Brorskapet er også ille, men begge delar samtidig er utålelig og gir ein reell fare for maktmonopol (om parlamentet då ville få reell makt i samarbeid med presidenten). Da heller nyval så fort som mulig, som kunne skape ein maktbalanse mellom islamistar og sivile krefter.
Brorskapet må på si side prøve å rette opp inntrykket av maktesløyse, om dei skal vinne seinare val. Derfor kan dei ikkje godta å berre sitte som nikkedokke for militære; ein medie-fokusert konfrontasjon med militærrådet er godt for dei. Men det er neppe institusjonell krangel som folk ventar av dei, men konkrete tiltak som angår vanlige folks kvardag. Derfor kan presidenten heller ikkje la denne striden gå for lenge eller bli for omfattande, i forhold til konkrete tiltak som syner att ute i samfunnet.
Dette liknar mye på dobbelmakt i Trotskis forstand, dei militære og presidenten har kvar sine maktposisjonar, ein ut frå det gamle militærsystemet og ein ut frå det nye parlamentariske, og berre ein av dei kan vinne på sikt. Men dei har ikkje tatt kampen ut i gatene ennå, det blir halde innanfor ein formell og institusjonell ramme. Resultatet blir til sist avgjort ved kven sine vedtak som blir lytta til og gjennomført, og kven sine som blir ignorert. Det får vi sjå vidare framover, "kampen om institusjonane" er berre såvidt begynt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)