Here we go again, kan ein seie: På Tahrir lyder ropa "al-shaab yurid isqat al-nizam", folket ønsker systemets fall, Mursi-Mubarak samme sak. Er det slik? Har Brorskapet nå vist sitt sanne ansikt, slik Khomeini gjorde to månadar etter at han også var alliert med dei liberale i februar 1979?
Mursi hadde overraska alle med sine politiske evner, først ved å utmanøvrere dei militære i sommar, og nå ved å gjenvinne ei nøkkelrolle for Egypt i regional politikk gjennom å forhandle fram avtalen i Gaza. USAs president takkar islamist-leiaren for hans bidrag i ein konflikt med Israel! Men nå, med dei siste dekreta, har nok Mursi overspilt handa si. Han vil mest trulig bli nødt til å gi seg på dei, iallfall delvis. Det er heller ikkje noe nytt, to steg fram og eitt tilbake har vore taktikken mange gonger siste året.
Dette vil trulig skje ganske raskt, det har alt oppstått sprekker i Mursis indre sirklar, fleire ministre har kritisert vedtaka, og rådgjevarar har gått av. Det er altså ikkje noe konsolidert Brorskap som har gått til offensiv, sjøl om Mursi openbart har drøfta og fått støtte i leiarskapet i organisasjonen og partiet sitt. Vi får sjå kva resultatet blir, full avbikt, revisjon i dekreta, eller halstarrig forsøk på halde ut så lenge som råd. Han har alt lufta frampå om å forhandle fram endringar i sine vedtak, men vil kanskje vente iallfall til etter dei tillyste demonstrasjonane for og mot i morgon tysdag, vi får følge med om korleis utviklinga blir.
Det er altså eit politisk spill vi er vitne til, med mange spillarar. Men kanskje ligg det noen føringar under som er meir urovekkande enn sjølve dei dekreta som utløyste protestane: vi kan vere på veg mot eit dysfunksjonelt politisk system. For å sjå det må vi sjå litt breiare på det som har skjedd den siste tida.
Det er to hovudelement i det settet med dekret som Mursi kom med sist torsdag. Eit gjeld rettsoppgjeret etter opptøyene i fjor. Ein del antatt ansvarlige for undertykkinga vart stilt for retten, men riksanklagaren, utnemnt på livstid av Mubarak, benåda dei under store protestar frå "dei revolusjonære", dei som deltok i protestane. Mursi har fleire gonger prøvd å fjerna han, og ligg i open konflikt med eit rettsapparat som han meiner beskytter Mubaraks folk og hindrar ny utvikling. I dette har han i sak brei sympati hos dei revolusjonære, men berre ikkje i den direkte måten han prøver å sette dommarane til sides. Også heilt klart uavhengige dommarar som gjekk imot Mubarak, men også er kritiske til Mursi, vart satt på sidelina. Likevel, dette i seg sjøl er det nok mulig for Mursi og dei sekulære å komme til einigheit om, og ville ikkje ført til krav om hans avgang.
Verre er det med arbeidet rundt grunnlovskommisjonen, dei som vart nedsatt for å lage eit utkast til ny grunnlov. Denne kommisjonen vart oppnemnt av det nyvalde parlamentet i fjor. Da grunnlovsdomstolen, den som Mubarak hadde oppnemnt, oppløyste parlamentet, var det lenge frykt for at også kommisjonen for ny grunnlov skulle bli oppløyst. Det skjedde likevel ikkje, trass i stor usemje om sammensettinga. Til slutt vart ein samd om 50/50-fordeling av kommisjonsmedlemmene mellom islamistar og andre, og kommisjonen har arbeidd fram mot eit utkast som ennå ikkje er offentliggjort, men der fleire forslag er gjort kjent (og i noen tilfeller trukke tilbake).
Her har det gått fram at salafistar i kommisjonen har pressa på for å gi Shariaen større plass i grunnlova. Brorskapet har avvist di fleste av forslaga derifrå, men har gått inn på noen meir eller mindre vage kompromiss, slik at Shariaen blir faktisk nemnt meir enn før, og med formuleringar som kan vere munnsvær slik det har vore til nå, men kan også seinare brukas som brekkstang for at reelle sharia-reglar skal komme inn i lovverket. Det har ført til kraftige reaksjonar frå dei sekulære, som er grunnleggande mistenksomme mot den store plassen islamistane fekk der etter sin store valsiger i fjor. Grovt sett seier islamistane at dette valresultatet må bli demokratisk reflekterert i arbeidet, mens dei sekulære seier (og Brorskapet forsåvidt også stemmer med i) at ei grunnlov må peike ut over eit enkelt val og representere heile Egypt, både dei på den eine og andre sida i det politiske landskapet.
Spørsmålet er berre om det er mulig å spenne ei bru over "islam må vere meir reflektert i grunnlova" og "islam må ikkje vere reflektert i grunnlova". Juridisk og teoretisk er nok ikkje det umulig å finne balansen (t.d. ikkje gjere noen endringar frå dagens lov på dei punkta), men politisk ser det ut til at begge sider nå vil bruke høvet til å kjøre fram sine primære standpunkt, i staden for å søke kompromiss med eller utan innhald.
Det som kan vere urovekkande, er om dei liberale kreftene (det vil her i praksis si alle utanom Brorskapet og salafistane; "sentrums-islamistar" som tidligare presidentkandidat Abu 'l-Futuh har slått lag med opposisjonen), fell tilbake til gamle takter frå Mubarak-tida. Den gong var det umulig å få reell politisk innverknad, og einaste "maktmiddel" dei hadde var boikott, noe dei brukte ofte og gjerne. Slik har dei liberale dei siste vekene begynt ein etter ein å trekke seg frå grunnlovskommisjonen i protest mot at dei ikkje fekk gjennom sine krav, til nå er 22 av dei 100 medlemmene gått av, mellom dei fleire av dei tyngste kreftene, alt frå det islamske Azhar-universitetet (som tydeligvis ikkje ser med velvilje på Brorskapets islam-tolking), til dei koptiske kristne og dei mest framståande liberale politikarane.
Som strategi kan dette vere farlig. Det kan enten gi salafistane større makt, dersom det berre blir dei og Brorskapet som blir sittande att som tunge krefter i kommisjonen. Eller, så kan det vere ein politikk som styrer mot at Grunnlovsdomstolen til slutt griper inn og oppløyser kommisjonen likevel, før dei får lagt fram eit forslag til folkerøysting. Det er dette Mursi ville komme i forkjøpet med eit av sine dekret, som beskytter grunnlovskommisjonen frå å bli oppløyst av domstolen; noe som opposisjonen kallar for diktatorisk.
Men skulle dette bli resultatet, at Mursi må trekke dette dekretet og grunnlovskommisjonen blir oppløyst, så blir Egypt ståande utan grunnlov, t.d. utan noe som definerer presidentens makt, og ikkje minst utan ny vallov. Ei ny kommisjon - om den ikkje skal bli oppnemnt av presidenten, den einaste valte statsmakta i dag! - og ei ny grunnlov kan da berre komme etter eit nytt parlamentsval, som jo først skulle komme etter at det var laga ny grunnlov! Catch-22. Skal ein så halde nytt val med den gamle vallova igjen, den som skapte problema i fjor, og som openbart ikkje er spesielt funksjonell? I det minste må det bety ei lang utsetting i arbeidet med å lage eit nytt politisk system.
Dette smaker med andre ord av klar styring mot kaos. Det virkar som om dei liberale er så redd for eit diktatur at dei lar det gå troll i ord - om ikkje Brorskapet og presidenten finn noen å samarbeide med (andre enn salafistane, da), så kan han bli frista til å styre heilt åleine. Mursi er nok bedre politikar enn å ville prøve på det, men det kan vere høgt spill for dei sekulære, kanskje krisemaksimering. Bak sit jo også fortsatt hæren og vakar, slik at om det mot formodning skulle komme forsøk på eit Brorskapsdiktatur ville det få kort varigheit. Men er eit militærkupp noe å trakte etter for dei liberale?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar