onsdag 28. august 2013

Syria: Ny krig i rekka?

Det ser nå ganske klart ut til at vestmaktene (USA, Storbritannia, Frankrike?) vil gå til eit militært angrep på Syria ein av dei kommande dagane som reaksjon på gassbruken sist veke. Dermed slutter Syria seg til rekka av Irak, Libya og andre konfliktar i området der vestmaktene har gått inn med varierande grad av suksess. Blir dette eit dejà vu? Det kjem an på kva rammer dei har for inngrepet, og i kva grad det er mulig å halde intervensjonen innan dei grensene dei i utgangspunktet har stilt opp.

Bakgrunnen: Gassangrepet
Det virkar nå ganske klart at det var eit reelt og storstilt angrep med bruk av nervegass sist onsdag. Rapportar frå legar støttar videobevisa, og begge parter hevdar at det skjedde, men skuldar på kvar andre. Første punkt er altså å avgjere om det er tilstrekkelig bevist at det var regimet som stod bak.

Argument for: For det første, så er det kjent at regimet i Syria har relativt store lager av nervegass, mens det er ukjent at opprørarane skulle ha det, iallfall i det omfang som det er snakk om her.
       For det andre var angrepa jo retta mot eit opprørsstyrt område. Skulle opprørarane ha stått bak, måtte målet utelukkande ha vore å drepe tusen av sine eigne, av dei mange barn, berre for å sverte regimet. Ikkje minst ville det gi stor risiko for å slå tilbake i opinionen dersom sanninga lakk ut.
       For det tredje, vedgjekk regimet at dei gjorde eit artilleriangrep mot Ghouta onsdag morgon, men berre  med konvensjonelle våpen. Skulle opprørarane ha stått for gassen, måtte dei altså ha frakta inn og utløyst den under fiendens eksisterande angrep.
       For det fjerde, så har opprørane aldri tidligare brukt gass i kamp mot soldatar. Det har jo heller ikkje regimet, men dei har alltid hatt materiell overmakt og ikkje "trengt" gass, mens opprørane berre har relativt små våpen og er blitt trengt tilbake i fleire bitre slag i det siste. Dei skulle da hatt tilgang til eit slikt avgjerande våpen og avstått frå å bruke dei, berre for å spare dei til bruk mot sine eigne sivile?

Argument mot: Det viktigaste er det som vi drøfta sist: Det er fullstendig i strid med regimets interesser å bli gjere eit slikt angrep akkurat der og da. Det måtte nesten med nødvendigheit utløyse det som skjer nå: Vestmaktene blir meir eller mindre motstridande dratt inn militært. For Assad er det i beste fall eit skudd i foten. Opprørarane derimot jublar, for det var akkurat dette dei ønsker: Dette gassangrepet er i deira beste interesse, ikkje i regimets.
      Like viktig er det merke seg at "opprørarane" ikkje er noen felles einheit. Dei er delt i mange og rivaliserande grupper. Da er det mulig at ei gruppe har fått tilgang til gassgranatar, mens andre ikkje har hatt det (og derfor heller ikkje brukt dei ved behov), eller at ei gruppe finn det rimelig å ofre noen sivile som ikkje er "deira", slik ein nå anklagar regimet for å ha gjort. Brutaliteten er det jo ingen grunn til å tvile på på alle sider her.

Summen er likevel slik at så langt vi nå veit, veg nok argumenta for regimets ansvar tyngre, men kanskje ikkje tungt nok til å starte ein krig. I dag melder amerikanske medier at CIA skal ha overvåkingsbevis som overbeviser dei og har fått USA til å endre si line frå å vere forsiktig til pågåande, men CIA har unektelig ein veg å gå før alle er villige til å ta deira ord for pur sanning: Mange vil nok ha tydelige svar både frå FN-observatørane og evt. bekrefta og truverdig overvåkingsinformasjon før ein konkluderar.

Krig, intervensjon eller straff?
Noe militært reknar vi med vil skje. Men kva kan det bli, kva grunngiving kan det ha, og kva slags konsevensar kan det få?

Grunngivinga kan vi ta først, for det vil gjelde uansett type anslag: Det virker heilt klart at dette vil gå utanom FNs sikkerheitsråd, og at det dermed vil vere folkerettsstridig, uansett. Juristar leiter med lys og lykte, t.d. at det er brudd mot konvensjonen om kjemiske våpen, men Syria har ikkje skrive under denne. Det mest naturlige er "responsibility to protect", forsvar av sivile liv, slik som i Libya, men den er heilt klart bunde til vedtak i Sikkerheitsrådet, og umiddelbart sjølforsvar for t.d. NATO-landet Tyrkia virkar også juridisk uhaldbart. Så det blir nok eit anslag i strid med folkeretten, som i Kosovo i 1999: "illegal but legitimate", som Madeline Albright da sa.

Type og mål. Større uklarheit er det om kva slags mål anslaget skal ha. Direkte innmarsj av soldatar er utenkelig, det blir noe frå lufta. Men skal målet vere å "straffe Assad for bruken av gass" sist onsdag, skal det vere å "hindre Assad i å bruke gass seinare", eller som noen nå seier, å "tvinge Assad til forhandlingsbordet" eller i siste instans å få regimet til å falle? Det vil ha enorm forskjell når det gjeld korleis ein kan seie at "målet er oppnådd".
   
Det enklaste, som har minst konsevensar på godt og vondt, er berre å vere politimann og "straffe" Assad for eit brotsverk ein meiner er bevist. Da er målet oppnådd straks bombane har truffe bakken, og intervensjonen er avslutta der og då.

Meir krevande er å "hindre seinare bruk" av gass. Korleis skal ein vite det? Ei avkrevd erklæring frå regimet har ingen verdi, når dei jo hevdar ikkje å brukt det denne gongen heller. Kontrollørar på bakken der borgarkrigen foregår er også lite trulig, så det måtte i så fall vere enten å slå ut kapasiteten til å lagre, styre eller produsere slike våpen - noe som vil vere vanskelig å få til, vi nærmar oss da "irakiske tilstander", eller signal av typen: "ser vi noe slikt igjen, så kjem vi tilbake med meir bomber". Men i så fall med samme type, eller sterkare lut? Her ligg faren for ei eskalering av vestlig innblanding, "slippery slope" og "mission creep", vi må snart lage norske ord for desse vendingane om korleis ein kan bli dratt inn i ein krig utan kanskje egentlig å ville det.
 
Enda verre vil det vere å tru at ein kan bombe Assad til forhandlingsbordet. Tvert om vil det kommande angrepet avskjære slike muligheiter ganske definitivt: Reelle forhandlingar vil kreve Russland (og trulig Iran) med på laget, og Russland vil naturligvis fryse all kontakt med Vesten over Syria-spørsmålet. Utan Russland blir "forhandlingsbordet" det samme som ein kapitulasjon for Assad, regimeskifte, og det er jo alle klare på ikkje kan vere målet: Da må heilt andre militære middel til, og ein er jo ikkje spesielt glad for dei som da vil kunne komme til makta.

Konsekvensar. Det umiddelbare er altså diplomatisk: Heile poenget med å gå utanom Sikkerheitsrådet er å hindre Russland i å påvirke politikken overfor Syria - slik vil iallfall Russland sjå det, og vi vil nok gå inn i ein diplomatisk fryseboks, kanskje så lenge Putin sit ved makta.
   
For vestmaktene og dei som deltar, er det store spørsmålet om dette som ein nå planlegg vil gå over terskelen til å "få eigarskap" til konflikten, altså om vestmaktene vil bli dratt inn for å skaffe fram ei løysing, i det minste utanfrå (som i Libya: flya kunne ikkje dras tilbake før det var klart at opprørane skulle vinne - elles var det jo ingen hensikt med å starte flykrigen). Det er i dag ingen klar utgang eller løysing på krigen i Syria, eit begrensa flyangrep vil ikkje endre det, og dersom bordet begynner å fange for vestmaktene, at dei "har sagt A, så må dei si B", til det er blitt fred og slutt på myrderiar og massakrar, så vil dei måtte vere innblanda i lang tid.

Det ønsker dei heilt klart ikkje, og kjem også til å si det. Men forventningane både hos opprørarane, og hos dei som støttar opposisjonen i utlandet, vil vere der: Er dette nok? Nå har de bomba litt, men så skal de ikkje gjere meir? Barn dør fortsatt? Det er dette politiske presset som kan bli vanskelig å motstå når ein først har trådt over ein terskel og blanda seg inn.

Derfor har det ein del å si kor langt ein går over terskelen. Blir det berre eit cruise-angrep på ein handfull mål, så kan det vere mulig å sette streken der, utan å skli utfor den glatte bakken ned til full deltaking i krigen. Men om det blir meir omfattande, som å slå ut Syrias luftvåpen og luftvern (altså vestlig bruk av jager- og bombefly i større skala), kan det bli verre å stanse glideflukten. Og, Vestmaktene er altså ikkje i stand til løyse denne konflikten militært uansett kor hardt og langt dei går inn, ein fullstendig intervensjon på bakken vil føre til ein langvarig trefrontskrig der både regimet og viktige delar av opprørarne (dei radikale islamistane) vil kjempe mot utlendingane, ein ny Irak-krig med store tap og små håp om suksess trass i stor materiell overmakt.

Sjøl om gassbruk er opplagt eit brotsverk mot menneska, så er det altså grunn til å tenke seg om både tre og fire gonger før ein bestemmer seg for korleis ein best vil reagere på det utan å gjere vondt verre.

3 kommentarer:

Torgeir Salih Holgersen sa...

Jeg er enig i at bildet av lokale opprørere som bevisst ofrer egne barn, ektefeller og foreldre i et masseselvmordsangrep som ledd i en falsk-flagg-operasjon, ikke blir helt troverdig. Men er det da bare to alternative teorier her; enten regimet eller de lokale opprørerne? Som jeg også kommenterte i ditt forrige innlegg, vil jeg rette oppmerksomheten mot en tredje mulighet; utenlandsk etterretning. Denne teorien, nærmere spesifisert til saudiarabisk etterretning, styrkes betraktelig av følgende melding henta fra nyhetsnettstedet Mint Press:

However, from numerous interviews with doctors, Ghouta residents, rebel fighters and their families, a different picture emerges. Many believe that certain rebels received chemical weapons via the Saudi intelligence chief, Prince Bandar bin Sultan, and were responsible for carrying out the dealing gas attack.

“My son came to me two weeks ago asking what I thought the weapons were that he had been asked to carry,” said Abu Abdel-Moneim, the father of a rebel fighting to unseat Assad, who lives in Ghouta.

Abdel-Moneim said his son and 12 other rebels were killed inside of a tunnel used to store weapons provided by a Saudi militant, known as Abu Ayesha, who was leading a fighting battalion. The father described the weapons as having a “tube-like structure” while others were like a “huge gas bottle.”

Ghouta townspeople said the rebels were using mosques and private houses to sleep while storing their weapons in tunnels.

Abdel-Moneim said his son and the others died during the chemical weapons attack. That same day, the militant group Jabhat al-Nusra, which is linked to al-Qaida, announced that it would similarly attack civilians in the Assad regime’s heartland of Latakia on Syria’s western coast, in purported retaliation.

“They didn’t tell us what these arms were or how to use them,” complained a female fighter named ‘K.’ “We didn’t know they were chemical weapons. We never imagined they were chemical weapons.”

“When Saudi Prince Bandar gives such weapons to people, he must give them to those who know how to handle and use them,” she warned. She, like other Syrians, do not want to use their full names for fear of retribution.

A well-known rebel leader in Ghouta named ‘J’ agreed. “Jabhat al-Nusra militants do not cooperate with other rebels, except with fighting on the ground. They do not share secret information. They merely used some ordinary rebels to carry and operate this material,” he said.

“We were very curious about these arms. And unfortunately, some of the fighters handled the weapons improperly and set off the explosions,” ‘J’ said.

Doctors who treated the chemical weapons attack victims cautioned interviewers to be careful about asking questions regarding who, exactly, was responsible for the deadly assault.

Knut S. sa...

Det går stadig rykter om konspirasjon mellom Saudi-Arabia, Jordan, CIA m.v. om at dei bygger opp ein "vennlig" opprørsstyrke i sør med base i Jordan, retta både mot regimet og mot salafistane, og at desse kjemiske bombene skal komme frå denne. Men enn så lenge er dette rykter, og som vi veit svirrar slike lett utan nødvendigvis hald. Ryktet kombinerer også to ulike ting: Ein at Jordan og Saudi skal vere involvert i støtte ein vest-orienterte opprørsstyrke i grenselandet i sør (ikkje urimelig, men ikkje solid bevist), og for det andre at det var denne som utløyste dei kjemiske bombene. Den siste påstanden fell under samme skepsis som at andre opprørsstyrkar skulle gjort det. I det heile må vi bruke sterkt utvikla kildekritikk (få påstandar bekrefta frå mange helst uavhengige sider) før vi trur på ting i desse konfliktane.

Mens vi snakker om å forskjellen på bevis og påstander, forresten - er det andre enn meg (av dei syndige som ser på HBO) som er blitt slått av likheita mellom Kerrys bevisrekke og indisierekka i siste episode av "The Newsroom" (premiere i USA søndagen før)?

Torgeir Salih Holgersen sa...

Jeg er enig i at vi må være skeptiske til alle meldinger og påstander, uansett fra hvor og hva de hevder. Problemet er at de fleste medier synes å legge til grunn at påstander som framsettes fra vestlige stater må motbevises mens påstander fra andre kilder må bevises før de kan legges til grunn. Hvis vi tvert imot legger til grunn at vestlige stater har dokumenterte interesser knytta til å styrte regimet i Damaskus over lang tid, og at de har en historie med direkte å konstruere falske beviser for å legitimere angrepsplaner, finns det så langt jeg kan se ingen reelle beviser for at regimet har stått bak gassangrep, verken i Ghouta eller tidligere, i nærheten av Aleppo. Jeg skal villig vekk innrømme at den artikkelen jeg refererte i min forrige kommentar ikke kan ansees som bekrefta, men scenariet den beskriver framstår slik jeg ser det som langt mer sannsynlig, og på det grunnlaget, om ikke annet, som mer troverdig enn teorien om at regimet sto bak gassangrepet.

I Ghouta-angrepet finns det vel ikke noen konkrete beviser som peker i noen av retningene når vi legger til grunn at meldinga jeg refererte må stå som ubekrefta. I forhold til Aleppoangrepet finns det derimot klare holdepunkter for å hevde at opprørerne sto bak. Det er vanskelig å se at FNs sjefsetterforsker Carla del Ponte skulle ha motiver for å sverte opprørerne og hvitvaske regimet, tilsvarende de motivene USAs, Frankrikes og Storbritannias etterretningstjenester har i forhold til å ville ønske å reinvaske opprørne og sverte regimet (http://www.reuters.com/article/2013/05/05/us-syria-crisis-un-idUSBRE94409Z20130505). Meldinga om del Pontes uttalelser har også figurert på de fleste etablerte nyhetsbyråer, og må vel ansees som dokumentert.

Hvis vi legger til grunn at det i større grad er sannsynliggjort at opprørerne sto bak giftgassangrepet i Aleppo, og det ikke finns noen beviser fra noen uavhengige kilder som peker i noen retning i forhold til hvem som sto bak i Ghouta, kan jeg ikke se annet enn at det også må ansees som mest sannsynlig at opprørere sto bak gassangrepet også i Ghouta.