Ved eit tilfelle, mens eg rydda opp i gamle notat i sommarstilla, kom eg over merknader til konflikten i Gaza i november 2012. Samtidig kom det meldingar om ein ny konflikt i samme området. Dei to er så like at det ikkje berre er dejà vu, men direkte vanskelig å halde frå kvarandre kva som var forløpet den gongen og nå.
I skrivande stund er vi fortsatt på eit stadium der Hamas sender rakettar det dei kan inn over Israel, mens Israel svarar med bombar og rakettar mot det dei hevdar er Hamas-mål i Gaza, men som openbart også drep sivile. Dette har altså skjedd før, og for utviklinga vidare har vi to mulige tidligare modellar vi kan sjå etter:
Enten krigen i desember 2008-januar 2009, da Israel sendte inn bakkestyrkar, med resultat ca. 1500 drepne palestinarar og 13 israelarar. Den konflikten varte i rundt tre veker, og vart avslutta med ei einsidig våpenkvile frå Israel, som vart følgt opp av Hamas.
Eller konflikten i november 2012, da Israel nøyde seg med å bruke luftvåpen og rakettar i ein konflikt som varte litt over ei veke, med resultat vel 130 drepne palestinarar og seks israelarar.
Så langt har konflikten, som har vart i rundt fem dagar, større likheit med 2012, i skrivande stund skal palestinske tap ligge på rundt 80, utan noen israelske tap så langt. Oppmarsjen til denne konflikten har heller ikkje vore så skarp som i 2008, og det er fortsatt grunn til å håpe at det blir nokolunde med dette, altså at ein unngår ein bakkeinvasjon som vil føre til langt større tap, på begge sider men i hovudsak mellom palestinske sivile.
Fleire har påpeikt at desse stadig gjentatte konfliktane mot Gaza er ulogiske, og kan ikkje føre til noe anna enn at kvar part ønsker å hevne det motparten har gjort, i ein krangel om "kven som begynte", som om det gjaldt eit slagsmål i ein skulegard, som Le Monde skreiv på leiarplass i går. For Israel må det vere openbart at dei ikkje kan "knekke" Hamas med eller utan invasjon, berre svekke dei midlertidig. Om to år er dei tilbake der dei var og må ta ein ny konflikt. Og Hamas veit jo at deira rakettar ikkje utgjer noen reell militær fare for fienden, ikkje minst fordi dei aller fleste som kjem inn mot bebudde eller strategiske mål blir skotne ned av Israels ganske effektive "Iron Dome" anti-rakettsystem, rett nok til ein prislapp på $90.000 per rakett. Men Israel står nok i den prisen - det er verre med Hamas, som etter å ha brutt med både Syria og Iran over borgarkrigen i Syria, kanskje nå bruker opp det meste av arsenalet sitt med små sjansar om snarlig påfyll, og til ingen militær nytte.
Men det er jo alltid ein logikk som ligg bak, sjøl om det kan vere ein forvirra og motstridande logikk. Kva element er det som har ført til denne brå konflikten?
På palestinsk side er det trulig mest markering. Israel oppfatta drapet på dei tre israelske ungdommane i Hebron som ei krigshandling, og reagerte med både å drepe fleire palestinarar på Vestbreidda under jakta, og å bombe mål i Gaza. Hevndrapet på den palestinske ungdommen vart derimot oppfatta som ei vanlig kriminalsak, og etter palestinsk oppfatning forsøkt dyssa ned, med stor folkelig oppøsing som resultat. Sidan israelarane kopla dette til Hamas, såg dei trulig det som nødvendig å "markere seg" ved å skyte rakettar mot Israel, for å vise palestinarane at dei reagerte på fiendens provokasjonar.
På israelsk side var det eit meir openbart motiv: Sist søndag gjekk regjeringa egentlig i oppløysing, fordi det høgreorienterte partiet Yisrael Beiteinu (med utanriksminister Libermann) sa dei trakk seg i protest mot at Netanyahu ikkje slo hardare til mot Hamas i Gaza. Dagen etter begynte Netanyahu å slå hardare til mot Hamas i Gaza, og Libermann sitt enn så lenge fortsatt i regjeringa og skaffar fleirtal. Det er rimelig å sjå ein sammenheng her.
Men utover det så føler Israel seg trua av den nye samarbeidet, eller i det minste avspenninga, mellom Hamas og PLO på palestinsk side. Denne nye tonen (som nok kjem med tenners gnissel og utan noen garanti om lang levetid), er openbart også eit resultat av Hamas sin svekka posisjon etter skiftet i kurs i Egypt etter kuppet der. Dei satsa på ein hest som forsvann i tom luft, og prøver fortvila å finne tilbake til gamle venner, men Damaskus er opptatt med andre ting, og tar det neppe vennlig opp at Hamas svikta (og gjekk over til opprørsvennlige Qatar) da det stod på som verst. Så Hamas, låst inne på alle kantar, med eit fiendtlig Egypt og ei befolking som i stadig større grad bebreider Hamas for manglande evne til å løyse dagliglivets problem, har lite anna å gjere enn å bite i det sure eplet. Korleis skulle dei kunne gjenvinne noe politisk støtte heime og ute? Jo, ved igjen å bli både offer (for Israels bombar) og "spydspiss", den einaste som kan og vil påføre fienden noen slag, altså igjen bli Motstandsrørsla med stor M. I denne konflikten som nå går vil dei ta tap, Israel har openbart evner til faktisk å ramme Hamas sine militære ressursar, men dei kan vinne politisk.
Dermed kan både Israel og Hamas vere tent med auka konfliktnivå: Ved å få Hamas igjen til å fokusere på sin militære kamp, kan Israel klare å drive ein ny kile mellom dei og det forhandlingsvillige PLO (som treng eit minimum av samarbeid med Israel for å kunne styre i sitt område i Vestbreidda), og Hamas tener politisk på at folk igjen kan forbinde dei med motstandsvilje og sumud, og ikkje med kaos og fattigdom i eit dagligliv som blir stadig meir umulig. Nå er det Israels skuld, og ikkje Hamas sin, at ting bryter sammen.
Men, får vi håpe, desse politiske motiva treng ikkje meir enn denne markeringa på "2012-nivå", utveksling av rakettar og israelsk demonstrasjon av si overlegenheit (og reduksjon av Hamas si kampkraft, om enn midlertidig). Å trappe det opp til "2008-nivå"; altså bakkeinvasjon vil neppe gi meir politisk uttelling, men kan føre til langt større tap og skader enn vi har sett til nå. Så vi kan vere optimistar og tru at denne konflikten vil gå over etter ei veke eller kanskje to, når begge partar har "fått sitt", og gjerne som i 2012 gjennom forhandlingar med Egypt og kanskje USA, som begge har tilbudt seg, som mellommenn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar