Jemen, Qa'ida, IS: Territorie og stat?

Siste frå Jemen er altså at Saudi-Arabia med allierte har gitt opp bombeangrepa mot Houthi-styrkane. Kvifor er ikkje klart ennå, men New York Times melder at USA har lagt press på Saudi for dette, og ønskar ei forhandlingsløysing. Saudi har også lova Jemen stor midlar om dei får til ei forhandlingsløysing.

Under dekke av denne store konflikten mellom houthiar og Saudi, så er det ei heilt anna utvikling som har gått noe uforvarande forbi: For tre veker sidan tok styrkar frå al-Qa'ida (AQAP, som den lokale greina blir kalla på engelsk) over havnebyen Mukalla. Dei skal ha vore allierte med lokale stammestyrkar, mens andre stammar i området har fleire gonger prøvd å ta byen tilbake, men utan å lykkas. Tvert om har Qa'ida konsolidert seg ved også å ta styring med ei mindre oljehamn fem mil lenger aust, al-Shihr.

Kva er så spesielt med det, i det jemenske kaoset? Vel, i oppsummeringa mi over konflikten i Jemen for tre veker sidan, gjekk eg kjapt over Sør-Jemen, som om det var eit samla land. Det er det ikkje, også denne tidligare republikken er delt i (minst) tre ganske ulike regionar: For det første Aden, som er ein gammel havneby velkjent av sjøfolk og prega av britisk styre, så landområda rundt - viktigast er Abyan og Lahj, som også er prega av det britiske kolonistyret.

Aust for dette ligg det store området Hadramawt - som egentlig stikker nord om "Nord-Jemen" - som alltid har vore marginalt, i stor grad ørken eller ødemark. Det vil si, marginalt i forhold til Jemen, men eit viktig handelssentrum med intense nettverk over heile det indiske hav. Men det er ei anna historie. I forhold til konfliktane i det øvrige Jemen både nå og tidligare, har Hadramawt stort sett halde seg på fornem avstand og blanda seg så lite som mulig, og i stor grad også fått vere i fred. Til nå. For Mukalla er altså den største byen i Hadramawt, og den femte største i Jemen.

Det viser altså at Qa'ida har vore i stand til å styrke og spreie seg i Jemen. Deira base før har vore i Abyan, vest i sør-Jemen. Tidligare vart også anti-houthi-militsar i Marib lenger nord kopla til al-Qa'ida, men dei ser nå ut til primært å vere lokale stammar.

Jihadistiske territoriar
Men det at AQAP nå faktisk kontrollerer ein by av ein viss størrelse er påfallande, det har dei ikkje gjort før, og det er ganske nytt i Qa'ida i det heile (om vi ser bort frå Shabab i Somalia, som slutta seg til Qa'ida under kampen sin). Det er spørsmål om dette er ein strategi frå Qa'ida, som jo er i hard rivalisering med IS. Her kan nettopp spørsmål om territorium komme til å bli det viktigaste området for rivalisering, meir enn kven som kunne lage store spektakulære terrorangrep i Vesten, som jo ikkje IS har markert seg så sterkt på. I staden ber dei sympatisørar "komme for å bygge opp det ekte muslimske samfunnet" i Irak og Syia.

Om Qa'ida nå prøver å kontre dette med å lage sitt eige "idealsamfunn" i Jemen eller andre stader, gjenstår å sjå. Dei første rapportane frå Mukalla tyder eigentlig ikkje på det, dei ser ut til å ha overlatt til dei allierte lokale stammane å styre byen, og held sjøl ein låg profil og står for ytre forsvar. Men det samme sa dei første rapportane frå Mosul etter at IS tok den byen, så det kan vere ein overgang. Dersom Qa'ida-folka i Mukalla kjem frå stammar frå Abyan eller andre regionar, og det er det vel trulig dei gjer, vil dei nok bli oppfatta som fremmede i Hadramawt, ei "innflyttarplage" som vil styre over oss lokale, så dersom dei har langsiktige planar i området vil dei kanskje først rekruttere lokale tilhengarar som kan stå i kontakt med dei lokale.

Idealstat?
Dette bringer da opp kva denne evt. nye strategien frå jihadist-gruppene står for. Fleire forfattarar har lagt vekt på at vi må ta alvorlig dette med "stat" i IS sitt nå ganske omfattande og etablerte territorium, spesielt den italienske journalisten Loretta Napoleoni, som har skrive ei bok om dette. Hennar poeng er at IS nå må betraktas som ein fungerande, moderne stat uavhengig av deira unektelig barbariske ideologi og praksis. Dei har store inntekter, dei tar opp skatt av sine innbyggarar, dei fører rekneskap og opprettar statlige strukturar: deira prosjekt må reknas som nasjonsbygging rundt sitt kalifat, noe som er heilt ukjent i forhold til tidligare jihadist-grupper, og meir systematisk enn t.d. Taliban som jo også styrte ein stat, men etter stamme-modellen.

Dette blir følgt opp i ein artikkel av Andrew March og Mara Revkin i Foreign Affairs sist veke. Dei meiner IS ønsker å bygge ein rettsbasert stat. Vi må haste med å legge til: ikkje det vi normalt vil rekne som rett, menneskerettar, men ein religiøs rett, ein sharia-rett ut frå salafismens ideal om Profetens eksempel. Poenget deira er at IS tar dette alvorlig, og at deira hardhendte metodar ikkje er vilkårlig vald, men basert på rammer frå den klassiske shariaen. Den er da heilt fråkopla seinare jus, slik at for dei er t.d. slaveri ein uproblematisk juridisk kategori, sidan det var det på Profetens tid og seinare i middelalderen. Men slaveriet må haldas innanfor dei juridiske rammene som shariaen på den tid stilte opp.

Forfattarane vil derfor neppe godtas Napoleonis begrep "nasjons-bygging", sidan det ikkje er ein nasjonalstat, men eit faktisk kalifat IS prøver å bygge opp. Dei avviser derfor kodifisering av sharia-lovene sine, og overlet utlegning av desse til dommarane, altså "qadiens ijtihad", som det heiter teknisk. Dette er i parantes bemerka også offisiell jus i wahhabisk (saudisk) tenking, saudiane er ikkje bunde av hanbalisk lov slik det ofte blir sagt, dommarane kan fritt gå til openbaringskjeldene - men endar i realiteten nesten alltid på hanbali-skulens konklusjonar. Og IS har altså eit rettsapparat, i følge forfattarane: dei skiller på klassisk vis mellom shari'a-domstolar (qadi-domstolar) og statsdomstolar (mazalim) som styrer etter siyasa shar'iya, statens rett til å dømme i tråd med samfunnets velferd. Dei kan dømme ikkje berre dei sivile innbyggarane, også IS sine eigne soldatar kan straffas av desse domstolane for overgrep mot sivile. Også når det gjeld jord og territorium, så legg IS stor vekt på å bygge opp juridiske rammer for når dei tar over lokalt land, ut frå samme (før-moderne) shari'a-basis.

Dette, meiner forfattarane, er grunnlaget IS rekrutterer tilhengarar på: Eit klart, religiøst og velordna alternativ, modellen for det gode islamske samfunnet som alternativ til det rotlause livet rekruttane lever under i sine nåverande land.

Dette gir interessante innblikk i korleis IS tenker og presenterer seg, men det er fortsatt uklart i kva grad dette er idealisert propaganda og i kva grad dei faktisk prøver og er i stand til å realisere denne sharia-drømmen. Det er ikkje vanskelig å finne klare eksempel på IS-brutalitet som dei skryter av og propaganderar, som ikkje bygger på noen slags sharia-behandling, men er reint vilkårlig. Noen slike har også ført til indre strid mellom dei som tar sharia-tanken alvorlig, og dei meir brutale - mest tydelig hevndrapet på den jordanske piloten, som fleire i IS skal ha protestert på og blitt henretta av den grunn. I slike ueinigheiter ser det generelt ut til å vere dei brutale "opportunistane" som vinn og dei som tar ideologien alvorlig som tapar. Mange avhopparar fortel også om det dei føler som svik mot dei ideala som tiltrakk dei, og at ikkje minst brutale "fremmedkrigarar", mange av dei med kriminell bakgrunn, kjem i konflikt både med lokale folk, og med IS sin propaganda. Men samtidig må ein rekne med at denne propagandaen er tiltrekkande både på dei som kan tenke seg å reise, og dei som blir verande i "staten" og ikkje opplever slike svik. Derfor er det nok grunn til å ta dette alvorlig, ikkje berre avvise det som "middelaldersk barbari", men prøve å vise tvilarar kvifor det ikkje fungerer eller kan fungere, og kva som er det bedre alternativet.