Historie og moral

I samband med "Korsfarardagane" som blir avhalde i Oslo med jamne mellomrom har det, som ved tidligare høve, vore tendensar til ein historiedebatt om Midtaustens middelalder. Det er jo bra for historia å bli debattert. Men diverre har slike debattar tendensar til å dreie seg om Saladin, korsfararane og heile tidsperioden i Europa og Midtausten er "bra" eller "dårlig". Det er neppe noe historia kan svare på.

Det er jo naturlig at den offentlige debatten har eit slikt normativt fokus, og kvar enkelt av oss, både historikarar og andre, har jo våre standardar for kva som er "bra" i fortid og nåtid og kan vurdere historia opp mot det. Men målet for historia som vitskap er ikkje å si om Saladin var ein "god og nobel" riddar eller ein "blodig og nedrig despot". Det vi skal gjere er å fastlegge, så langt vi kan, kva han gjorde, når han gjorde det, kva grunnar som låg bak hans handlingar og kva konsekvensar dei hadde. I dei siste to spørsmåla ligg det vurderingar og val i kva vi trekk fram, det er slikt (meir enn det enklare "kva" og "når") som driv historiekunnskapen framover. For noen er det samfunnet rundt eller "materielle vilkår" som er viktig, for andre maktpolitikk og strategi, og for noen psykologi og sultanens indre liv. Det siste er notorisk vanskelig å bestemme i ein annan tidsalder da vi ikkje kan "snakke med Saladin", det avheng av om det er mulig å dra parallelar til vår tid: kan vi studere psykologi eller ideologi hos individ i dag og gå ut frå at eit individ på 1100-talet fungerte på samme "allmennmenneskelige" måte?

Det kan ein altså drøfte, faglig. Men det er mye verre å sette eit objektivt vitskaplig stempel på om personen derfor var "god" eller "vond". Dersom kong Bjartmar den fromme sat i sitt middelalderslott heile livet og las bibelvers i staden for å kjempe mot baronane (og slik styrke statsmakta), gjorde det han til ein god konge eller ikkje? Det kan avhenge av om vi tar med parentesen eller ikkje; ein fredelig konge kan vere ein svak konge eller sterk konge alt etter omstenda, og er det dessutan bra eller dårlig at statsmakta er sterk? Kvar av oss gir subjektive svar på det, alt etter kva vi legg vekt på. Det samme gjeld naturligvis spørsmålet om den europeiske middelalderen var "bedre" eller "dårligare" enn den muslimske, som også blir hissig diskutert. Det avheng av kva vi legg vekt på. Vitskapen skal berre legge grunnlaget. Vi kan måle element objektivt, at det er større produksjon av slik og slik litteratur, at det økonomiske velstandsnivået gjekk opp eller ned (i dei og dei sektorar eller sosiale lag), at levealder var høg eller låg og at sjukdommar fekk større eller mindre fatale utfall. Vi kan slå slike faktorar sammen og seie at "sivilisasjonsnivået" er høgare i ein region enn i ein annan (større politisk samhald, litterær produksjon, økonomisk velstand, levealder aukar, osv.), men dette må heile tida vere basert på objektive mål. Romarriket scorar trulig høgt på mange av desse variablane, men kan likevel ha vore undertrykkande og "vondt" for dei som vart utsatt for det.

Kva faktorar ein skal ta med i sammenstillingar kan også alltid diskuteras, men det er ganske rimelig å oppsummere at det arabiske riket stod ganske høgt over det kristne Europa i sivilisasjonsnivå i starten av middelalderen, og kanskje også gjennom mye av europeisk høgmiddelalder, alt etter som kva kriterie ein legg mest vekt på. Men ein debatt om at det arabiske riket dermed var "bedre" enn det kristne Europa virkar fremmend og uvitskaplig. Naturligvis kan vi alle meine noe om det, og diskutere det fillene fyk kva som er det viktigaste for ein "god" sivilisasjon, men vitskapen må nøye seg med å skaffe fram faktiske argument. Debattar om det normative bør da også bygge på ein etablert faktakunnskap, som ideelt er felles uavhengig av normativ ståstad.