Istanbul: Reisedagbok

Dette er, etter mi telling, innlegg nr. 100 på bloggen. Eg skreiv i si tid at dette skulle vere ein "personlig" blogg, men det har vel mest blitt meir allmenne kommentarar på ting i Midtausten, sett observarande utanfrå. Men for denne jubileumsbloggen kan eg kanskje bryte litt med det og gjere slik som andre bloggarar, skrive om stort og smått som fell meg inn i kvardagen, kvar eg gjekk og kven eg møtte. I dette tilfellet, ei lita dagbok frå dei tre dagane eg besøkte Istanbul nå sist helg. Ikkje for å forske eller noe slikt, det Svenska Forskningsinstitutet i Istanbul (SRII) fylte 50 år og samla likt og ulikt til eit møte om nordisk samarbeid. Eg slengte på eit par helgedagar for å vere turist i den historiske byen, det var vel sikkert noe nytt å sjå på der. Slik gjekk det:
.

Laurdag. Eg kom til hotellet utpå natta til laurdag, og etter frokost tenkte eg måtte jo sjå litt på stoda som det stod om i avisene når eg først var i nærheita. Alt var heilt fredelig og gatene fulle av folk på vanlig laurdagshandel. Litt geografi først, sidan det er sentralt for det som følger: Taksim, sentrum for protesten, er ein middels stor plass midt i det "moderne Istanbul", nord for sundet "Det gyldne horn" (oppe til høgre på kartet her. Det historiske området er sør for det Det gyldne horn). Geziparken ligg rett ved Taksim, og sørvest for dei  går det ei lang og brei handle- og gågate, Istiklal-gata ned til "Tünel" (Istanbuls første undergrunn, frå 1875), på kartet ser ein det under ordet "Beyoglu". Her ved Tünel ligg det svenske konsulatet som husar forskingsinstitutet, og hotellet vi budde i like ved sidan av, i Istiklal-gata, halvannan km eller 10-15 minutts gange frå Taksim-plassen.
Eg gjekk altså opp til Taksim, som var opent og fredelig, på sjølve plassen var det ingenting. Det var også heilt opent og fritt inn til sjølve Gezi-parken, der protesten starta og fortsatt heldt fram. Gezi er ein "fransk" type park, altså med mye grusgangar og firkanta grønne flekkar i etasjar, ikkje ein "engelsk" park av typen bakkete grasplen. Der var det nå som ein marknadsplass, alle smågrupper hadde satt opp sine boder med materiell og standpunkt, transparenter mot Erdogan og regjeringspartiet AKP, det meste på tyrkisk, naturligvis, og derfor uforståelig for meg, men det eg fått omsett var relativt straite parolar mot maktmisbruk og undertrykking, "AKP bulldozer". På graset fullt opp av telt, det var vel eitpar tusen demonstrantar der da, og nesten like mange turistar og journalistar, alle intervjua alle, og om ikkje det var intervju, sto kameraene oppstilt til noen skulle ha bruk for dei. Sjøllaga restaurantar, helsestasjonar og anna i større telt for dei "fastbuande".

Proletarar i alle land, forein dykk (tyrkisk og kurdisk)

Det var som å vere tilbake på søtti-tallet, Marx, Lenin, Atatürk og andre revolusjonsheltar; det var opnbart ei "europeisk" venstreside som dominerte her. Berre ein stad noe religiøst, men til gjengjeld ganske aktiv stand med bilde av imam Ali og hans utsagn mot undertrykking. Eg fekk seinare bekrefta av vår lokale spesialist at dette måtte vere aleviar, noen av dei er ganske aktive i protesten. Svært interessant (for ein ikkje-spesialist), både av di dei slik framstår som shia'er (noe dei vel ikkje er), men også fordi dei normalt sekulære aleviane i denne sekulære forsamlinga presenterer seg religiøst. Eg var likevel turist, og tok ikkje noe intervju.

Alt var fredelig og hyggelig, og det fortsatte det å vere utover dagen. Først om kvelden, da eg åt köfte på ein restaurant i stroket, vart fjernsynet brått satt høgt på, med bilde av politiet som rykka inn i Gezi. Alle gjestane i restauranten begynte å hamre tallerknane mot bordet, og sammen med dei ute i gata ropte slagord og applauderte. Men kva sa dei? Applaus for politiet eller for dei som vart jaga? Det fann eg aldri ut, men eg trur helst det siste: Folket i Istanbul og Tyrkia er openbart delt på midten, men i dette mellomklassestroket og dei som går på restaurant laurdagar, er nok på protestens side.

Ute i gata var det igjen normalt uteliv, så eg begynte å spasere oppover Istiklal for å sjå om det skjedde noe (tvers mot UDs reiseråd). Butikkar opne, kioskar selde döner og iskrem til barna, folk gjekk fram og tilbake. Men oppover gata såg eg noen med munnbind klart rundt halsen spasere hit og dit - så noen fleire, og smått om senn endra sammensettinga seg, fleire og fleire med munnbind og nå også noen få med plasthjelmer, færre familiar med barn. Vel hundre meter frå Taksim var dette nå tydelig ein demonstrasjon, jamnlig applaus for dei som strømma nedover, folk som var blitt jaga frå Gezi. Vel, dette var jo eigentlig ikkje min protest, så eg trakk meg tilbake - igjen så hadde eg jo lite nytte av det verbale. På hotellet igjen sjekka eg Twitter, og Richard Engel frå NBC rapporterte at politiet hadde rydda nedover Istiklal - altså der eg hadde vore - med vasskanonar, det må ha vore berre noen minutt etter at eg gjekk. Close shave, altså.

I "min" ende av gata var det fortsatt rolig. Men litt seinare hørte eg slagord utanfrå, og gjekk ut igjen for å sjå om det skjedde noe. Nå var gata full av demonstratar, heile vegen ned til Tünel og vidare, som ropte taktfast. Tydelig at det var tett med folk heile vegen opp. Eg gjekk noen få meter, men så begynte noen å springe nedover, og alle følgte på, før ordensvern (?) roa ned, det var ikkje noe som skjedde. Men likevel, eg vende nasen heim att - men da kom hovudstøtet, nå sprang alle det dei kunne, i gata overfor small tåregassgranatane, og det tok berre sekund før gassen nådde oss. Da var eg alt utanfor hotelldøra, og dørvakta jaga alle han kunne inn i fullt firsprang, derimellom meg, og inn i beskytta rom. Dermed var det berre eit snev av gass eg merka, litt sviing i auge og nase, etter litt hosting i eitpar minutt var effekten borte, så dramatikken var begrensa for min del. Vårt hotell er det einaste i Istiklal, men vi hørte om liknande frå andre dører som vart haldne opne for å la folk berge seg. Verre var det på luksushotellet Divan, rett ved Gezi, der fleire hundre demonstrantar trakk inn og politiet følgte etter og fyrte av tåregass inne i lobbyen, med den effekten det fekk i eit lukka rom. Men ingen slik reaksjon nede hos oss heldigvis.

Kampane heldt også fram utover natta, eg hørte slagord runge ute i gata vidare, før det gav seg.


Søndag: Stille etter stormen, gatefeiarar spylte opp bosset etter kampen i går kveld. Opp gata var det ingen sperrar, før ein kom fram til Taksim-plassen, der politiets eigne ryddefolk var i gang, rolig med berre noen nysgjerrige (som meg). Ein liten flokk på baksida heldt motet oppe med slagord, men politiet brydde seg ikkje, dei slappa av i sidegatene med gæværa over skulderen. På ein grasplen bak Divan-hotellet låg noen demonstrantar uforstyrra og sov. Ikkje mye meir å rapportere, så eg forlot staden og gjekk over til å bli vanlig turist i gamlebyen sør for det gylne hornet, Sultanahmet som var heilt uberørt. Det nordiske møtet skulle starte med middag først om kvelden, avtalen var å møtas utanfor det svenske konsulatet. Men da eg skulle tilbake, gjekk det ingen trikkar i den retning, alle stansa ved Eminönü på sørsida av brua. No trams, no no. Elles var det heilt vanlig, folk rusla heim frå jobb, på brua stod fiskarane med sine lange stenger tett i tett som dei pleide (korleis klarer dei å hindre snøra å vikle seg saman?) Men på andre sida såg vi kvifor trikken stod: der stod noen hundre som tydeligvis venta på noe (AKPs varsla motdemonstrasjon?). Seljarane med sine boder ropte ut varene sine - ikkje iskrem og brente maiskolbar her, dei var bytta ut med kullfora munnbind og høge haugar med sirlig innpakka plasthjelmer. Så det var der hjelmane kom frå.

Utanfor hotellet, det svenske konsulatet til venstre 

Eg måtte jo forbi, og stakk oppover bakkane, til turistmagneten Galata-tårnet, der utlendingar slikka is og sol, og vidare opp i retning hotellet. Men igjen som i går, bit for bit endra folkebildet rundt meg, fleire og fleire skulle samme veg, og fleire og fleire gjekk med munnbind og hjelm, noen også med flagg og anna. Oppe ved Tünel var det opplagt at dette var ein demonstrasjon, folk stod tett i gata, transparenter og slagord. Tettare og tettare, så langt ein kunne sjå opp Istiklal, folk stod stille og venta. Nå var det grunn til å bli lett nervøs, kom det eit rusj nedover nå slik som i går, ville eg bli feid nedover bakkane igjen. Så eg småsprang opp til hotellet og pressa meg forbi, vakta som stod klar med skikkelig gassmaske, fekk meg inn saman med eitpar andre. Eg vart ståande og tok eit par bilder (men diverre ikkje video av folk som tok "bølgen" - headbanging med løfta knyttneve), men vakta skyssa oss ut av lobbyen, som ikkje var trygg. Dessutan hadde eg altså ein middagsavtale tre kvarter seinare, så eg gjekk på rommet, posta litt Facebook og gjorde meg klar. Men å møtas utanfor konsulatet, ville eg/vi klare å komme oss dit, 30 meter i folkehavet? No problem, viste det seg, i mellomtida hadde politiet rusha demonstrantane ned gata og satt opp sperring litt nedanfor ved Tünel. Innanfor sperringa var det folketomt, stille i stormens auge, og det meste av tåregassen hadde drive bort, berre når vinden snudde svei det litt i augene, men heller ikkje i dag så ille. Restauranten (mellom dei to husa) hadde stengt, ingen kundar kom fram, men opna for oss. Litt gass dreiv jo også inn i restauranten, men vi  berre flytte oss innomhus og stengte vindua, så gjekk det greitt. Svenskane stilte, dei som hadde komme seg innom jernringen i tide. Men noen av våre vart stengt ute av politisperringa og måtte finne ein annan stad å overnatte.

Måndag: Møtet var i det svenske konsulatet / instituttet (med anar tilbake til Karl XII) på svensk jord, så det gjekk greitt, som i går var det berre gatefeiarar og vanlig handel på morgonen. Men lunsjen rett over gata fekk vi beskjed om å avbryte, for nå vart området utanfor fylt opp av politi, og vi risikerte ikkje å komme over gata inn i konsulatet att. Dei viste seg likevel å vere berre der i bero, ingen fleire demonstrantar kom,  så trass i litt spent stemning gjennomførte vi møtet om nordisk samarbeid i god orden. På kvelden var det heilt fredelig, vanlig kveldstrafikk. Eg ser media rapporterte om varsla streikar den dagen, men dei var tydelig ikkje omfattande, vi merka ikkje noe til dei.


Tysdag: Før returen heim, ein kjapp tur opp til Taksim. Sjølve plassen er nå open, men på trappa opp til Gezi-parken sit det ei rekke ned politifolk i flukstolar og sørger for at ingen terroristar, agentar eller noen andre for den del kjem inn. Reserven slangar seg i fortauskafeane rundt, avslappa men klare. Vanlig trafikk fram og tilbake. Ein mann står heilt stille med ansiktet mot Atatürk-senteret. I avisa dagen etter ser eg at dette var ein balettdansar som på denne måten viste sin protest; den einaste som politiet godtok (andre som prøvde stille seg ved sida av, vart jaga).


Kva vidare? Følg med i avisene. Men kva kan eg konkludere frå min turisme? Eg gjorde jo ikkje noe forsøk på å knytte kontaktar eller gjere forskning, så det fremste er kanskje viktigheita av språk: utan tyrkiskkunnskap var det mye som gjekk meg hus forbi. Det eg såg bekrefta vel i og for seg inntrykket eg hadde frå før: Ein protest først og fremst mot den valdsbruken som politiet og styresmaktene hadde brukt i konflikten, altså protest mot reaksjonen på protesten. "AKP: bombarane av Roboski [ein kurdisk landsby, bomba i 2011], panser på Taksim, ødeleggar av forstadane". Mest unge og mellomklasse, masse ulike marxistiske smågrupper, men også eldre, openbart kemalistar.

Elles var eg jo berre i utkanten av det heile, men for det det er verdt: i denne poshe handlegata såg eg ikkje ei knust vindusrute, og ikkje eit einaste balltre eller anna slagvåpen hos protestantane. Nå var naturligvis butikkeigarane kjappe til å trekke ned stålgardinene foran butikkane, og vi veit at det vart satt fyr på bilar andre stader og at provokatørar frå ulikt hald skal ha prøvd yppe til vald, men eg såg ikkje noe slikt; når protesten var over tok dagliglivet og handelen seg opp utan noe merke frå det dramatiske noen timar før. Det verka rimelig som det er rapportert, at organisatorane klarte å unngå det meste av valdsbruk frå si side.

Så får vi seinare vurdere kva slags konsekvensar dette har fått, om det blir eit blaff, om det svekker eller styrkar Erdogan på sikt, og om det skapar varige sår i det tyrkiske samfunnet (som nok har vore gjennom harde tak før).

Iran: Presidentens handlerom

På snarvisitt i urolige Istanbul, ser eg at det også har skjedd interessante ting i nabolandet i aust, ny og uventa president. Eg går ut frå at i mellomtida har dagsmedia både komme seg gjennom stadium ein: ein reformist vann valet, og stadium to: valvinnaren er ingen reformist. Dermed kan vi gå vidare og reflektere på kva dette kan få å bety, vel vitande at det vil vi først få vite ettersom tida går.

Valet visar iallfall at demokratiet er ein merkelig plante. Ingen vil vel finne på å kalle Iran for noe demokrati, spesielt ikkje nå da alle unntatt dei mest håndplukka vart nekta å stille til val - det er jo kriteriet for eit fritt val at alle kan stille. Samtidig tapte dei tre vi rekna som regimets favorittar, og ein outsidar som i valkampen var overraskande kritisk vann. Det viser iallfall eit minimum av folkelig innverknad på resultatet. 

Men kva betyr det i forhold den reelle makta i landet, som jo ikkje ligg hos presidenten, men hos rahbar, "Leiaren", ayatollah Khamene'i? Betyr det ein slag over nasen for han, ei feilberekning der han trudde Rohani ville bli eit moderat alibi som måtte tape? Eller er det ein snedig plan som viser at han egentlig er lei av alliansen med dei ultra-konservative og vil orientere seg inn mot sentrum? Begge delar er foreslått, men det siste virkar vel konspiratorisk, det ville bety at røystetellinga var heilt fiktiv og styrt ovenfrå. Det er det neppe, da hadde det vore meir effektivt å la ein ekte reformist få stille og så "tape". Heller er det slik at Rohani fell innanfor ramma av den typen politikar Khamane'i kan arbeide med. Han kunne foretrukke Jalili, eller Qalibaf, dei to favorittane, men Rohani var også akseptabel. Regimet set rammene, men lar velgarane - "demokratiet" - få noe innverknad innanfor desse rammene, som altså i år var på størrelsen med ein telefonkiosk. 

Det betyr også at vi ikkje skal sette forhåpningane til Rohani alt for høgt, sjøl om han likevel blir ei klar endring frå den flamboyante og populistiske Ahmadinezhad. Rohani er ein pragmatikar og diplomat, med god erfaring med Vesten frå si studietid (jus og psykologi) i Skottland. At han også har teologisk utdanning, som hojjat al-islam og stod Khomeini nær er viktig, men han blir altså nå rekna som å nær kretsen til tidligare president Rafsanjani. Men han er langt meir neddempa i stil, og skal - ulikt Rafsanjani - ha eit godt personlig forhold til Khamene'i, noe som vil bli sentralt om han skal kunne påvirke politikken i landet.  

Rohani overraska nok mange ved å gå såpass klart ut mot sensur, støtte til likestilling for kvinner og andre liberal-liknande synspunkt, som det blir spennande å sjå om han står ved. Dei politiske tyngdelovene i Iran er nok likevel slik at vi ikkje skal vente oss noen store endringar i samfunnspolitikken i landet. Etter å ha fått eit såpass klart votum frå folket, vil det nå vere viktigast for han å bygge eit solid godt forhold til Khamene'i og dei konservative som fortsatt styrer både i parlamentet og i dei religiøse organa. Mest trulig vil vi derfor høre mindre til regimekritikken, iallfall opent, framover. Noen valløfter vil han likevel kanskje måtte innfri, t.d. i forhold til dei politiske fangane i landet. 

Viktigast er nok likevel utanrikspolitikken, der han lovde å gjere slutt på dei internasjonale saksjonsane som har fått ganske stor innverknad på iransk økonomi og dermed på folks dagligliv. Dette er trulig ein viktig grunn til at veljarane - også trulig mange som sist støtta Ahmadinezhad - snudde dei konservative ryggen og satsa på Rohani. Her må han levere, og det betyr naturligvis forhandlingar om atomstriden, forhandlingar han sjøl leidde før, og etter sigande nesten fekk i havn før Ahmadinezhad vann valet i 2005, avbraut forhandlingane og sparka Rohani. Nå kan dei tas opp att.

Men problemet er jo nå om han får lov til det. Han vil her stå mellom Scylla og Charybdis: På den eine sida er det vanskelig å tru at Khamene'i vil godta noe som kan oppfattas som avbikt og ei kritikk av regimet eller svakheit for Iran. På den andre sida er Vestmaktene, og særlig USA, generelt trege med å løfte sanksjonar når dei først er i gang, fordi det kan oppfattas som svakheit frå deira side; dei vil ha "seier". Til sammen gir det dårlige vilkår for diplomatiske mellomløysingar der ingen riktig veit kven som har vunne og tapt. 

Men konflikten har vart lenge, og kan kanskje få lov til å døy. Syria er jo her det sentrale: Vesten vil forlange at Iran demper innblandinga si i Syria, ser dei det vil dei nok kunne finne løysingar på andre problem. Men er det egentlig presidenten som bestemmer kva slags politikk Iran har i Syria (t.d. når det gjeld evt. våpenstøtte til Assad)? Iran har mange maktsentra, fleire enn berre president og religiøs leiar, det kan vere andre grupper som arbeider på eiga hand, og som er mindre villig til å godta presidentens autoritet, i det minste om ikkje Khamene'i kjem heilt klart og tungt inn med støtte til ei avspenningsline, om altså Rohani presenterer ei slik. Ei slik klar stilling frå Khamene'i er slett ikkje opplagt, tvert imot ville det vere overraskande. Men nå var jo valresultatet i seg sjøl ei overrasking, så vi får vente og sjå. 

Tyrkia: demokrati og protestar

I dei pågåande protestane i Istanbul og Tyrkia elles den siste veka, har kommentatorane krangla om dette er ei fortsetting av "den arabiske våren", eller om det er noe heilt anna enn den arabiske protestbølga. Skillet går openbart på at "våren" var ein protest for demokrati og mot diktatorar, mens den tyrkiske leiaren Erdogan heilt klart har vunne demokratiske val, det siste i 2011 med jamnt 50 prosent av røystene, eit svært høgt tal i eit reellt fleirpartistyre.

Eg spekulerer på om det ikkje kan vere bedre å sammenligne Taksim-protesten med det som har skjedd etter den arabiske våren, altså dei fortsatte protestane som vi har sett det siste året i Egypt og Tunisia, protestar som har retta seg mot dei nye makthavarane som kom i kjølvannet av revolusjonane. Her kan vi finne fleire likheitstrekk:

Misnøye med valde leiarar
Makthavarane har klart demokratisk legitimitet: Det er avhalde val, og trass i murring frå opposisjon i noen av landa, så har det vore liten tvil om at vala var i hovudsak skikkelig gjennomført, med ulike alternativ, og det er også liten tvil om at makthavarane representerer ei brei folkemeining, enten dei i dag ville ha fleirtal eller ikkje. Ordbruken "makta mot folket" er altså ikkje rett i noen av tilfella, om ein med folket meiner eit samstemt folkefleirtal.

Kritikken har i staden gått på måten makthavarane har forvalta dette demokratiske fleirtalet: At i staden for å finne samlande løysingar, har dei drive splittingar inn i landet og favorisert sitt syn eller sine grupper på urimelig vis: Ja, Erdogan har 50 prosent, men han må også hugse på dei andre 50 prosent, som demonstrantane seier det. Det går også på forholdet mellom partia og staten, det som i Egypt kallas "ikhwansiering", eller "brorskapisering", at regjeringspartiet plasserer sine folk inn i statsfunksjonar som burde vere heva over politikken, slik at staten blir dominert av Brorskapet. Det samme gjeld media, partiet prøver å styre dei uavhengige media ved å plassere sine folk der, eller legge lokk på reell kritikk av staten.

Er dette ein rimelig kritikk? Det må ein nesten finne ut med konkrete undersøkingar, både ja og nei er mulig. Vi kjenner jo igjen samme type kritikk av "Arbeidarpartistaten" her i vårt land, eller "ARK", ein kritikk som venstresida kjenner som urimelig, mens høgresida meiner den er reell: Det kan altså avhenge av politisk ståstad korleis ein vurderer forholdet mellom den utøvande politiske makta og det uavhengige statsapparatet. Men det er opplagt at i land som Egypt og Tunisia var det før revolusjonen nesten ikkje noe slikt skille: Tunisia hadde t.d. lenge ikkje kommunestyre, det var dei lokale avdelingane av regjeringspartiet som administrerte kommunane. I Egypt, styrt av dei militære, var regjeringspartiet nær ein utvekst av staten. Når dette nå skal endras, er det derfor opplagt ei utfordring å bestemme nøyaktig kvar balansen skal ligge - ikkje minst fordi det ikkje finnes noen felles idealmodell, vi veit jo at t.d. i USA er mange av dei vi reknar som statsfunksjonærar (politisjefar osv.) demokratisk valde, gjerne på partilister. 

I Tyrkia er situasjonen annleis, dei har hatt fleirpartistat og skiftande regjeringar i over seksti år, og den viktigaste statsmakta hæren - som lenge var nær knytt til rettsapparatet - stod utanom partia og vokta nidkjært over dei. Men problemet stat og sivilsamfunn er likefullt eit problem her, med den sterkt autoritære statsmakta dei trass sine demokratiske tradisjonar har hatt, både overfor kurdarane, naturligvis - her kan ein knapt kalle det eit demokrati - men også over pressa. Vi må her også tenke på arven frå 1970-åra, då militante og valdelige kampar mellom geriljagrupper frå ytre venstre og ytre høgre satte heile landet i fare, noe som for mange rettferdiggjorde at hæren greip inn og stramma grepet overfor sivilsamfunnet.

Sekularisme og faren for islamisme
Eit anna fellestrekk er jo at makthavarane hører til meir eller mindre samme politiske retning, den moderate islamismen. AKP i Tyrkia bruker jo ikkje det ordet, fordi islamisme er forbudt i Tyrkia, og dei er nok også klart mindre "islamistiske" enn dei i Egypt og Tunisia, ikkje minst fordi det er eit reint politisk parti og ikkje på samme måte vakse ut av ei stor sosial rørsle. Men AKP blir jo ofte brukt som modell for Egypts Muslimske Brorskap og Tunisias Nahda-parti, riktignok gjerne som retorisk poeng, eit vest-vennlig motstykke til det anti-vestlige Iran motstandarane skremmer med, likevel kan vi sjå dei som ulike delar av samme familie.

Dei blir altså utfordra av sekularistar og liberale, som kjem frå litt ulik ståstad: Alle tre land har hatt i prinsippet hatt sekulære styrer fram til i dag, men Mubarak-styret i Egypt var sterkt sosialt konservativt og gjekk langt i å gi reelle konsesjonar til islamske straumdrag, både i lovverk og i praktisering (hijab kunne vere forbudt på universiteta, samtidig som 1001 Natt vart sensurert av moralske grunnar). Tunisia var like autoritært, men langt meir liberalt i forhold til sekularitet og skille religion og styresett, mens Tyrkia altså var og er autoritært sekulært, der religiøse ovringar av ulik type ofte var og er forbudt.
      I alle tre landa har regjeringane gjort små steg i retning av å gi religion, moral eller islam større plass. Innhaldet er forskjellig: I Egypt dreide det seg om shariaens plass i lovverket, eit stort spørsmål, i Tyrkia om å forby sal av alkohol i butikk etter kl. 22, eit svært lite spørsmål. Begge delar har da altså vore med å utløyse store protestrørsler. Det er klart ikkje tiltaka i seg sjøl, men retninga som har vore problemet: Gir du djevelen veslefingeren, tar han heile handa. Stansar vi ikkje dette nå, så har vi full sharia om kort tid.

Det dreier seg derfor igjen om tillit. Dei som protesterer manglar grunnleggande tillit til makthavarane: Dei er ikkje diktatorar eller radikale islamistar i dag, kanskje, men vi er redd dei kan bli det. Dette er jo naturligvis også ein mistillit til det politiske systemet: Vi har hatt val, men vi trur ikkje at vi kan klare å stanse denne utviklinga vi fryktar gjennom kommande val: vi må fjerne leiarane ved direkte aksjon, i gatene. Makthavaren, presidenten eller statsministeren må gå, ikkje etter det og det valet, men nå, som resultat av våre protestar. Elles så er diktaturet her.

Mangel på reelle alternativ
Kvifor trur dei ikkje på maktskifte ved val, ikkje i noen av landa har jo det sittande styret gjort noe som helst som tyder på at dei ikkje planlegg ordinære kommande val eller at dei skulle nekte å gå til sides om dei tapar vala? I to av dei står fortsatt eit sekularistisk militærvesen som garantist mot eit slikt maktkupp frå ei islamistisk regjering; sjøl om hæren har trukke seg tilbake frå aktiv politikk både i Egypt og Tyrkia, er deira sekulære innretning og vilje til å forsvare dette ubestridt.

Problemet er heller politisk: AKP har vunne val etter val, fordi dei har hatt ein effektiv politikk som klart har ført til framskritt økonomisk og sosialt for mange grupper i landet. Men først og fremst har dei vunne vala fordi det ikkje har eksistert noe truverdig alternativ. Da dei vann første gong i 2002, hadde tyrkisk politikk i eitpar tiår vore dominert av parti som alle saman var så tilskitna av korrupsjon, vanstyre, personkrangel, ja reint mafiøst bandittvesen (partileiarar og bandeleiarar samarbeidde nært) at veljarane feide dei alle ut. På dei ti åra som har gått, har opposisjonen ikkje klart å komme seg over dette og samle seg til noe som kan gi veljarane eit alternativ å tru på.

I Egypt og Tunisia har på samme måte dei sekulære partia ikkje vore i stand til å samle seg om noe anna og bedre enn at dei er mot Brorskapet og Nahda, også her er dei i beste fall elitefenomen prega som andre elitegrupper av nærsynt krangel og personlige motsetningar. Hadde dei liberale kreftene kunne stått sammen om ein politikk som tilbaud eit truverdig alternativ til folk flest, så hadde dei nok både i Tunisia og i Egypt hatt gode sjansar til å vinne i ordinære val, som dei altså har all grunn til å rekne med vil finne stad. Når folk går til gatene, er det kanskje mye i frustrasjon over at dei ikkje ser fram til å ha noe slikt alternativ ved urnene. Men det er da knapt makthavarane sin feil, men heller mangelen på modning i den liberale leiren.

Dette gjer jo at regjeringane i dei tre landa ikkje treng føle seg alvorlig trua politisk av opptøyene, sidan dei berre retter seg mot makta, men ikkje har noen alternativ leiing som dei kan vere for og som kunne true regjeringspartia. Men naturligvis fører kaoset som opprøra drar med seg til ein politisk kostnad: Det blottstilller problem - i Tyrkia både Erdogans veksande autoritarianisme innanfor AKP-systemet (ser han seg som ein ny Atatürk? Indre kamp i AKP?) og maktapparatets brutalitet, i Egypt og Tunisia dei nye styresmaktenes manglande samarbeids-, og kanskje også regjeringsevne - som i sin tur vil svekke deira autoritet og muligheit til å gjennomføre politikken sin. Dersom det nåverande styrets basis forvitrar utan at det er noe alternativ som kan ta over, kan det vere uheldig for utviklinga i dei tre landa.

Fortid og nåtid: Ymse epistlar

I det siste året har eg vore med i ein spaltist-syklus i Stavanger Aftenblad, under overskrifta "Livssyn". Nå er vel egentlig ikkje livssyn sånn generelt mitt felt, men eg har tolka det vidt for å skrive småstykker dels om nåtidige, dels om historiske ting på Midtausten og islam. Omtrent slik som på denne bloggen altså, men innanfor 5000 tegn, og med tanke på ein kanskje vidare lesarkrets på Sør-Vestlandet. Eg veit ikkje heilt korleis copyright-reglane er, derfor har eg ikkje kopiert tekstane inn på denne bloggen, men så lenge dei ligg tilgjengelig på deira servar, kan det kanskje vere katalogisk å iallfall lenke til dei, for den lesaren som måtte vere interessert, nå som syklusen er iallfall p.t. over.

Dette er spaltene:  
2012
“Inn i den syndige verda”, 15. mai 2012
Nåtid: Om salafistane, spesielt i Egypt, og deira inntreden i det partipolitiske livet etter revolusjonen, og forholdet til Brorskapet: "Dersom dei to islamistretningane finn sammen, har dei stort fleirtal i parlamentet, men dei er rivalar, og Brorskapet ville heller samarbeide over midten til dei liberale enn med dei uforutsigbare salafistane. Taktikken til det største salafistpartiet ser ut til å prøve å hindre det og heller tvinge Brorskapet til å gå i allianse med dei sjøl, og dermed trekke det i meir konservativ retning."

“Islam og toleranse før og no”, 26. juni 2012.
Fortid: Om dei religiøse minoritetanes posisjon i klassisk islam. "Ein fann som oftast ein balanse som fungerte. Men det betyr ikkje at muslimar, jødar og kristne stod likt, eller at dei hadde noe vi kan kalle religionsfridom. For det første var islam makta sin religion. Vel så viktig er at dette var eit fastlåst system. Du var født inn i ei religiøs gruppe, og måtte bli der."

"Jakta på eit nytt kjetteri", 25. september 2012.
Nåtid: Om den veksande agitasjonen mot shi'aer i Egypt: "Nå finn tilmed det moderate Azhar grunn til å hisse opp til konflikt mot shia'er, sjølv om det knapt bur noen få hundre slike i Egypt. Den islamske revolusjonen i Iran i 1979 vart helsa med begeistring blant islamistar i heile den sunniske verda. I dag blir det iranske regimet av dei same kreftene rekna som kjettarar."

”Skilsmisser vanleg i islams gullalder”, 6. november 2012
Fortid: Om kvinners dagligliv i mamluk-perioden: "I det klassiske islamske samfunnet var skilsmissefrekvensen langt høgare enn den er i vestlige samfunn i dag. Det ser ut som om dei aller fleste skilsmissene kom til ganske udramatisk gjennom ein avtale mellom mann og kone, der det var økonomien som var det viktigaste." Empirien tatt frå Youssef Rapoport, Marriage, Money and Divorce in Medieval Islamic Society.

”Den historiske Muhammad”, 18. desember 2012
Fortid: Om skillet mellom dei truandes "normative" Muhammad, og kva vi kan vite om den historiske personen, kildekritisk: "Vi kan ikkje stole på detaljane kjeldene fortel, dei kan vere forma av ettertidas ideal om korleis rett handlemåte var. Faghistorikaren kan ikkje gi noen fasit om den historiske personen, om han var blodig eller vennlig, og forlange at den truande enten må vedkjenne seg historikarens Muhammad eller ta avstand frå han og dermed frå si tru."

2013
”Tru, vantru og historie”, 14. februar 2013
Både før og nå: Om forskarens møte med det overnaturlige, spesielt sufianes helgenar: "Mirakelhistorier florerer. For dei skrifttru muslimane er dette folketru og overtru. For oss kan det òg vere det. Men for mange er dette realitetar. Kanskje treng forskarane sette vår skepsis til sides, og seie at om alle i mystikaranes krets ser det som sjølvsagte ting, så bør også vi seie at effekten er at det faktisk har skjedd slik dei fortel det." (Noen sufi-historier lånt frå Michael Gilsenan, Valerie Hoffman, og andre.)

"Forsvar, angrep og religion", 9. april 2013
Fortid: Om jihad-begrepet i klassisk islam: "I klassisk teologi var det ikkje noe skilje mellom offensiv og defensiv kamp, alle konfliktar mellom muslimar og ikkje-muslimar var jihad, også erobringskrigane. Det reiser derfor spørsmålet om jihad då var ein misjonerande krig: å utbreie islam med sverdet. Og her blir det historisk interessant, for i klassisk teologi er svaret ja. Jihad skal vere misjon. Men i realiteten skjedde dette nesten aldri. Jihad hadde andre formål enn misjonen." (Opphavlig til eit seminar i Gammeltestamentlig Selskap om "Hellig krig".)

”«Brorskapisering» av Egypt?", 21. mai 2013
Nåtid: Om den politiske situasjonen i Egypt, og protestane mot "ikhwanisering" av staten under Mursi: "Det religiøse preget på Egypt er ikkje blitt dramatisk sterkare enn før, det vi har sett er først og fremst maktkamp mellom ulike politiske krefter og manglande tillit til nye demokratiske institusjonar som knapt er på plass. Den sosiale uroa vi ser i Egypt tar form av kritikk mot Brorskapets islamisme, men er vel så mye retta mot deira økonomiske politikk. Det blir berre framført i ordelag for eller mot islamisering når det er Brorskapet som set IMF-politikken ut i livet."