Istanbul: Reisedagbok

Dette er, etter mi telling, innlegg nr. 100 på bloggen. Eg skreiv i si tid at dette skulle vere ein "personlig" blogg, men det har vel mest blitt meir allmenne kommentarar på ting i Midtausten, sett observarande utanfrå. Men for denne jubileumsbloggen kan eg kanskje bryte litt med det og gjere slik som andre bloggarar, skrive om stort og smått som fell meg inn i kvardagen, kvar eg gjekk og kven eg møtte. I dette tilfellet, ei lita dagbok frå dei tre dagane eg besøkte Istanbul nå sist helg. Ikkje for å forske eller noe slikt, det Svenska Forskningsinstitutet i Istanbul (SRII) fylte 50 år og samla likt og ulikt til eit møte om nordisk samarbeid. Eg slengte på eit par helgedagar for å vere turist i den historiske byen, det var vel sikkert noe nytt å sjå på der. Slik gjekk det:
.

Laurdag. Eg kom til hotellet utpå natta til laurdag, og etter frokost tenkte eg måtte jo sjå litt på stoda som det stod om i avisene når eg først var i nærheita. Alt var heilt fredelig og gatene fulle av folk på vanlig laurdagshandel. Litt geografi først, sidan det er sentralt for det som følger: Taksim, sentrum for protesten, er ein middels stor plass midt i det "moderne Istanbul", nord for sundet "Det gyldne horn" (oppe til høgre på kartet her. Det historiske området er sør for det Det gyldne horn). Geziparken ligg rett ved Taksim, og sørvest for dei  går det ei lang og brei handle- og gågate, Istiklal-gata ned til "Tünel" (Istanbuls første undergrunn, frå 1875), på kartet ser ein det under ordet "Beyoglu". Her ved Tünel ligg det svenske konsulatet som husar forskingsinstitutet, og hotellet vi budde i like ved sidan av, i Istiklal-gata, halvannan km eller 10-15 minutts gange frå Taksim-plassen.
Eg gjekk altså opp til Taksim, som var opent og fredelig, på sjølve plassen var det ingenting. Det var også heilt opent og fritt inn til sjølve Gezi-parken, der protesten starta og fortsatt heldt fram. Gezi er ein "fransk" type park, altså med mye grusgangar og firkanta grønne flekkar i etasjar, ikkje ein "engelsk" park av typen bakkete grasplen. Der var det nå som ein marknadsplass, alle smågrupper hadde satt opp sine boder med materiell og standpunkt, transparenter mot Erdogan og regjeringspartiet AKP, det meste på tyrkisk, naturligvis, og derfor uforståelig for meg, men det eg fått omsett var relativt straite parolar mot maktmisbruk og undertrykking, "AKP bulldozer". På graset fullt opp av telt, det var vel eitpar tusen demonstrantar der da, og nesten like mange turistar og journalistar, alle intervjua alle, og om ikkje det var intervju, sto kameraene oppstilt til noen skulle ha bruk for dei. Sjøllaga restaurantar, helsestasjonar og anna i større telt for dei "fastbuande".

Proletarar i alle land, forein dykk (tyrkisk og kurdisk)

Det var som å vere tilbake på søtti-tallet, Marx, Lenin, Atatürk og andre revolusjonsheltar; det var opnbart ei "europeisk" venstreside som dominerte her. Berre ein stad noe religiøst, men til gjengjeld ganske aktiv stand med bilde av imam Ali og hans utsagn mot undertrykking. Eg fekk seinare bekrefta av vår lokale spesialist at dette måtte vere aleviar, noen av dei er ganske aktive i protesten. Svært interessant (for ein ikkje-spesialist), både av di dei slik framstår som shia'er (noe dei vel ikkje er), men også fordi dei normalt sekulære aleviane i denne sekulære forsamlinga presenterer seg religiøst. Eg var likevel turist, og tok ikkje noe intervju.

Alt var fredelig og hyggelig, og det fortsatte det å vere utover dagen. Først om kvelden, da eg åt köfte på ein restaurant i stroket, vart fjernsynet brått satt høgt på, med bilde av politiet som rykka inn i Gezi. Alle gjestane i restauranten begynte å hamre tallerknane mot bordet, og sammen med dei ute i gata ropte slagord og applauderte. Men kva sa dei? Applaus for politiet eller for dei som vart jaga? Det fann eg aldri ut, men eg trur helst det siste: Folket i Istanbul og Tyrkia er openbart delt på midten, men i dette mellomklassestroket og dei som går på restaurant laurdagar, er nok på protestens side.

Ute i gata var det igjen normalt uteliv, så eg begynte å spasere oppover Istiklal for å sjå om det skjedde noe (tvers mot UDs reiseråd). Butikkar opne, kioskar selde döner og iskrem til barna, folk gjekk fram og tilbake. Men oppover gata såg eg noen med munnbind klart rundt halsen spasere hit og dit - så noen fleire, og smått om senn endra sammensettinga seg, fleire og fleire med munnbind og nå også noen få med plasthjelmer, færre familiar med barn. Vel hundre meter frå Taksim var dette nå tydelig ein demonstrasjon, jamnlig applaus for dei som strømma nedover, folk som var blitt jaga frå Gezi. Vel, dette var jo eigentlig ikkje min protest, så eg trakk meg tilbake - igjen så hadde eg jo lite nytte av det verbale. På hotellet igjen sjekka eg Twitter, og Richard Engel frå NBC rapporterte at politiet hadde rydda nedover Istiklal - altså der eg hadde vore - med vasskanonar, det må ha vore berre noen minutt etter at eg gjekk. Close shave, altså.

I "min" ende av gata var det fortsatt rolig. Men litt seinare hørte eg slagord utanfrå, og gjekk ut igjen for å sjå om det skjedde noe. Nå var gata full av demonstratar, heile vegen ned til Tünel og vidare, som ropte taktfast. Tydelig at det var tett med folk heile vegen opp. Eg gjekk noen få meter, men så begynte noen å springe nedover, og alle følgte på, før ordensvern (?) roa ned, det var ikkje noe som skjedde. Men likevel, eg vende nasen heim att - men da kom hovudstøtet, nå sprang alle det dei kunne, i gata overfor small tåregassgranatane, og det tok berre sekund før gassen nådde oss. Da var eg alt utanfor hotelldøra, og dørvakta jaga alle han kunne inn i fullt firsprang, derimellom meg, og inn i beskytta rom. Dermed var det berre eit snev av gass eg merka, litt sviing i auge og nase, etter litt hosting i eitpar minutt var effekten borte, så dramatikken var begrensa for min del. Vårt hotell er det einaste i Istiklal, men vi hørte om liknande frå andre dører som vart haldne opne for å la folk berge seg. Verre var det på luksushotellet Divan, rett ved Gezi, der fleire hundre demonstrantar trakk inn og politiet følgte etter og fyrte av tåregass inne i lobbyen, med den effekten det fekk i eit lukka rom. Men ingen slik reaksjon nede hos oss heldigvis.

Kampane heldt også fram utover natta, eg hørte slagord runge ute i gata vidare, før det gav seg.


Søndag: Stille etter stormen, gatefeiarar spylte opp bosset etter kampen i går kveld. Opp gata var det ingen sperrar, før ein kom fram til Taksim-plassen, der politiets eigne ryddefolk var i gang, rolig med berre noen nysgjerrige (som meg). Ein liten flokk på baksida heldt motet oppe med slagord, men politiet brydde seg ikkje, dei slappa av i sidegatene med gæværa over skulderen. På ein grasplen bak Divan-hotellet låg noen demonstrantar uforstyrra og sov. Ikkje mye meir å rapportere, så eg forlot staden og gjekk over til å bli vanlig turist i gamlebyen sør for det gylne hornet, Sultanahmet som var heilt uberørt. Det nordiske møtet skulle starte med middag først om kvelden, avtalen var å møtas utanfor det svenske konsulatet. Men da eg skulle tilbake, gjekk det ingen trikkar i den retning, alle stansa ved Eminönü på sørsida av brua. No trams, no no. Elles var det heilt vanlig, folk rusla heim frå jobb, på brua stod fiskarane med sine lange stenger tett i tett som dei pleide (korleis klarer dei å hindre snøra å vikle seg saman?) Men på andre sida såg vi kvifor trikken stod: der stod noen hundre som tydeligvis venta på noe (AKPs varsla motdemonstrasjon?). Seljarane med sine boder ropte ut varene sine - ikkje iskrem og brente maiskolbar her, dei var bytta ut med kullfora munnbind og høge haugar med sirlig innpakka plasthjelmer. Så det var der hjelmane kom frå.

Utanfor hotellet, det svenske konsulatet til venstre 

Eg måtte jo forbi, og stakk oppover bakkane, til turistmagneten Galata-tårnet, der utlendingar slikka is og sol, og vidare opp i retning hotellet. Men igjen som i går, bit for bit endra folkebildet rundt meg, fleire og fleire skulle samme veg, og fleire og fleire gjekk med munnbind og hjelm, noen også med flagg og anna. Oppe ved Tünel var det opplagt at dette var ein demonstrasjon, folk stod tett i gata, transparenter og slagord. Tettare og tettare, så langt ein kunne sjå opp Istiklal, folk stod stille og venta. Nå var det grunn til å bli lett nervøs, kom det eit rusj nedover nå slik som i går, ville eg bli feid nedover bakkane igjen. Så eg småsprang opp til hotellet og pressa meg forbi, vakta som stod klar med skikkelig gassmaske, fekk meg inn saman med eitpar andre. Eg vart ståande og tok eit par bilder (men diverre ikkje video av folk som tok "bølgen" - headbanging med løfta knyttneve), men vakta skyssa oss ut av lobbyen, som ikkje var trygg. Dessutan hadde eg altså ein middagsavtale tre kvarter seinare, så eg gjekk på rommet, posta litt Facebook og gjorde meg klar. Men å møtas utanfor konsulatet, ville eg/vi klare å komme oss dit, 30 meter i folkehavet? No problem, viste det seg, i mellomtida hadde politiet rusha demonstrantane ned gata og satt opp sperring litt nedanfor ved Tünel. Innanfor sperringa var det folketomt, stille i stormens auge, og det meste av tåregassen hadde drive bort, berre når vinden snudde svei det litt i augene, men heller ikkje i dag så ille. Restauranten (mellom dei to husa) hadde stengt, ingen kundar kom fram, men opna for oss. Litt gass dreiv jo også inn i restauranten, men vi  berre flytte oss innomhus og stengte vindua, så gjekk det greitt. Svenskane stilte, dei som hadde komme seg innom jernringen i tide. Men noen av våre vart stengt ute av politisperringa og måtte finne ein annan stad å overnatte.

Måndag: Møtet var i det svenske konsulatet / instituttet (med anar tilbake til Karl XII) på svensk jord, så det gjekk greitt, som i går var det berre gatefeiarar og vanlig handel på morgonen. Men lunsjen rett over gata fekk vi beskjed om å avbryte, for nå vart området utanfor fylt opp av politi, og vi risikerte ikkje å komme over gata inn i konsulatet att. Dei viste seg likevel å vere berre der i bero, ingen fleire demonstrantar kom,  så trass i litt spent stemning gjennomførte vi møtet om nordisk samarbeid i god orden. På kvelden var det heilt fredelig, vanlig kveldstrafikk. Eg ser media rapporterte om varsla streikar den dagen, men dei var tydelig ikkje omfattande, vi merka ikkje noe til dei.


Tysdag: Før returen heim, ein kjapp tur opp til Taksim. Sjølve plassen er nå open, men på trappa opp til Gezi-parken sit det ei rekke ned politifolk i flukstolar og sørger for at ingen terroristar, agentar eller noen andre for den del kjem inn. Reserven slangar seg i fortauskafeane rundt, avslappa men klare. Vanlig trafikk fram og tilbake. Ein mann står heilt stille med ansiktet mot Atatürk-senteret. I avisa dagen etter ser eg at dette var ein balettdansar som på denne måten viste sin protest; den einaste som politiet godtok (andre som prøvde stille seg ved sida av, vart jaga).


Kva vidare? Følg med i avisene. Men kva kan eg konkludere frå min turisme? Eg gjorde jo ikkje noe forsøk på å knytte kontaktar eller gjere forskning, så det fremste er kanskje viktigheita av språk: utan tyrkiskkunnskap var det mye som gjekk meg hus forbi. Det eg såg bekrefta vel i og for seg inntrykket eg hadde frå før: Ein protest først og fremst mot den valdsbruken som politiet og styresmaktene hadde brukt i konflikten, altså protest mot reaksjonen på protesten. "AKP: bombarane av Roboski [ein kurdisk landsby, bomba i 2011], panser på Taksim, ødeleggar av forstadane". Mest unge og mellomklasse, masse ulike marxistiske smågrupper, men også eldre, openbart kemalistar.

Elles var eg jo berre i utkanten av det heile, men for det det er verdt: i denne poshe handlegata såg eg ikkje ei knust vindusrute, og ikkje eit einaste balltre eller anna slagvåpen hos protestantane. Nå var naturligvis butikkeigarane kjappe til å trekke ned stålgardinene foran butikkane, og vi veit at det vart satt fyr på bilar andre stader og at provokatørar frå ulikt hald skal ha prøvd yppe til vald, men eg såg ikkje noe slikt; når protesten var over tok dagliglivet og handelen seg opp utan noe merke frå det dramatiske noen timar før. Det verka rimelig som det er rapportert, at organisatorane klarte å unngå det meste av valdsbruk frå si side.

Så får vi seinare vurdere kva slags konsekvensar dette har fått, om det blir eit blaff, om det svekker eller styrkar Erdogan på sikt, og om det skapar varige sår i det tyrkiske samfunnet (som nok har vore gjennom harde tak før).