Spørsmålsstillingane i invitasjon er om Norge er i ferd med å bli part ein regulær borgarkrig? Og kva må til for ei politisk løysing?
Svart på det første går litt på definisjonen av “borgarkrig”, vi er jo openbart del av ein konflikt mellom to innanlandske partar som fører det vi må kalle krig mot kvarandre. Men viktigare enn kva ord ein bruker er kanskje å sjå på kva slags konfliktliner som vi kan sjå i landet.
- Regionale: Det er jo openbart nå ei fysisk ei deling mellom aust og vest, langs ørkenvegen inst i Syrte-bukta. Opprøret starta først i aust, og har breiast basis der. Men det er påfallande kor fort det breidde seg til vest, i alle byar kom det til demonstasjonar og opprør. Så det er ein regional komponent i at Cyrenaica (aust-Libya) er meir solid anti-regime [men ikkje ein etnisk konflikt, som eg vart bedt om å svare på; det er jo ikkje noe etnisk skille mellom aust og vest]. Men det er feil å sjå på opprøret som grunnleggande regionalt, eller at vi kan tenke oss ei regional deling av eit opprørsk aust og eit Qadhafi-lojalt vest langs dagens frontline (ei "våpenstillstandsline") som ei varig løysing.
- Stammemessig: Spørsmålet om stammar er mye omtalt, ikkje minst som ei mulig ramme for Libya etter Qadhafi. Det er også rett at stammar er ein grunnleggande kategori i Libya. Ei undersøking om identitet utført på 1990-tallet mellom studentar - ei ganske "moderne" og utdanna gruppe - viste at rundt 90 prosent av dei kjente seg som ein del av ein stamme, og var komfortabel med det, om enn i ulik grad.* Dette er jo heilt ulikt det vi vil finne f.eks. i Egypt, der "stamme" vil vere ein ukjent kategori for dei fleste. Men ein må sjå meir kva det betyr å vere stammemedlem. Ein må unngå ein stereotypi av ein stamme der ein sjeik sit i teltet sitt og sender ut ordrar til stammemedlemmene sine om at nå skal vi støtte Qadhafi og nå skal vi støtte opprørarane. Stammane varierer enormt i storleik, frå dei store konføderasjonane til små grupper eller undergrupper, og eit hierarki mellom "sterke" og "svake" stammar spillar også inn.
Vi må også sjå på Qadhafis politikk overfor stammane. I startfasen ville han bekjempe denne "gammeldagse" samfunnsordenen, men kom etter noen år i sin "universelle teori" til å bake stammane inn som naturlige samfunnselement, på line med nasjonen og så vidare. Han prøvde derfor å organisere dei inn i sitt nye politiske system med "direkte demokrati", og ikkje minst prøvde han å bruke samhaldet i stammane til å kontrollere avvik: det var del av "god stammemoral" å angi dissenterande meiningar og mulig opposisjon til styresmaktene, slik at stammefellesskapet vart "reint". Kva dette forsøket på å bruke stammesystemet i regimets politiske system vil få å si i eit post-Qadhafi-samfunn, kan vi ikkje vite ennå. Kanskje har det fungert til å bygge støttet for Qadhafi-styret, kanskje fører det til delegitimering av dei stammeleiarane som har latt seg bruke, og kanskje av stammebanda i det heile.
Vi bør nok slik primært sjå stammane ikkje som autoritetsstrukturar, men som solidaritetsgrupper. Ein kjenner automatisk samkjensle med og støtter sine feller. Det er også viktig å sjå i kva grad ressursar (pengar eller makt) har blitt distribuert langs desse solidaritetslinene, og slik har skapt ein lojalitet som egentlig har fulgt ressursane, men som altså da sammenfaller med stammeband.
- Har Qadhafi reell støtte? Det er naturligvis umulig å vite, fordi det avheng av variablar som vi ikkje kjenner tyngda av: Libyarane har nok ei kjensle av at dei har det økonomisk bedre enn naboane, fordi oljepengar er blitt brukt i samfunnet. Det kan nok også vere ei kjensle av nasjonal stoltheit, Qadhafi har gitt Libya ein plass i verda. Og, som i alle konfliktar, fins hos mange eit ønske om å unngå uro, og det kan vere dei som "skakar båten", opprørane, som får skulda for uroa. Mot dette fins andre variablar, spesielt den direkte følelsen av undertrykking. Kven det er som har fått slektningar eller venner arrestert, torturert eller drept, eller som sjøl har blitt ramma av eit uforsiktig utsagn. Det vil heilt klart, på tvers av samfunnslag, finnes reelle kjensler om frykt. Om det er det eine, dei positive, eller det andre, dei negative tinga som veg tyngst, kan gå heilt ned på individ og familieplan, der noen genuint støttar Qadhafi utan å vere "kjøpt og betalt" mens kanskje naboen hatar han og hans regime. I ein krigssituasjon er det umulig å vite, og naturligvis vil krigen i seg sjøl endre folks haldningar. Men spontaniteten i opprøret i dei første dagane er vel likevel beste indikasjonen på at misnøyen er utbreidd, og kanskje dominerer i dei fleste delane i landet.
- Islamismen får eg ikkje tid til å snakke om på mine 6-8 minutt. Men det var altså ramme for motstand mot Qadhafi på 1990-tallet, spesielt i aust, den vart slått ned, men overlevde og er klart ein komponent i opprøret, men så vidt vi ser heilt ut lojal og integrert i den breiare opprørsrørsla der den ikkje dominerer.
- Kva må til for ei løysing?
Ja, det er jo det vanskelige spørsmålet, der eg heldigvis kan ta på meg rolla med berre å peike på problema og la de andre prøve å finne svara. Vi ser jo i dag forskjellige forsøk på forhandlingar, frå Afrika-unionen, frå Tyrkia, og andre. Men problemet er regimets smale basis. I Egypt, Syria og Jemen var presidenten berre ein mellom fleire generalar, og dei andre i makteliten kan i ein pressa situasjon ofre presidenten for ei mellomløysing. Så langt vi kan sjå, fins det ikkje noen slik alternativ militær autoritet i Libya. Qadhafi har klart å fjerne alle som kunne verte rivalar, slik at regimet faktisk består av hans familie. Dermed, i mangel av eit kupp som fjernar Qadhafi-familien, må ei løysing svare på hovudspørsmålet: skal familien ha ei rolle, eller ikkje? Det kan i praksis bli eit spørsmål om kapitulasjon; den som gir seg her, har tapt krigen.
Opprørarane vil oppfatte det som eit nederlag å tillate at noen av Qadhafiane, det vere seg far eller ein av sønnene, får sitte i ei overgangsstilling. Dei har, trulig med god grunn, ikkje noen som helst tiltru til kva familien måtte love av reformar og overgangar: Qadhafis styre er jo i teorien super demokratisk, det har gått frå republikk til direkte demokrati og mange reformar av ulikt slag. Men uansett styreform har realiteten alltid vore den samme: det er sjefen, Qadhafi, som bestemmer over liv og død, og slik vil det vere så lenge han er i Tripoli, uansett kva slags reformar og "løysingar" som kjem fram i ulike forslag.
Familien - og i Tripoli ser det ut til at det er berre ulike medlemmer av Qadhafi-familien som er aktørar - vil ikkje godta ei løysing som medfører at dei skal reise. Dei har ingen ting å vinne på det, og dei er slett ikkje i ein så desperat situasjon at dei behøver kaste inn handkleet, tvert imot er dei jo på offensiven militært nå, dei har tilpassa sin militære strategi, og opprørane og bombeflya klarer berre såvidt å hindre dei i å avansere austover.
Derfor er det vanskelig å sjå for seg ei løysing gjennom forhandlingar før det er skjedd noe på bakken. Men på bakken er heller ingen av partane trulig i stand til noe grunnleggande gjennombrudd, før evt. dei utanlandske styrkane gjer ei dramatisk endring av sin strategi; enten å gå offensivt fram, kaste FN-vedtaket på båten og gå inn med så store styrkar at dei sjøl fjerner Qadhafi - og dermed får ansvaret for å bygge opp att eit nytt Libya, med fare for kaos og ny anti-vestlig motstand - eller å trekke seg tilbake, la Qadhafi reellt sett vinne ved å stanse si krigføring og gå inn på ein fredsavtale dei ikkje da vil ha makt til å handheve. Begge delar resultat med uante og negative konsekvensar.
* Frå Amal Obeidi, Political culture in Libya, London 2001
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar