Qaradawi igjen

Den islamske teologen Yusuf al-Qaradawi er framme i mediene her heime igjen. Han skal visstnok komme på besøk, og både nettaviser, politikarar frå Kr.F. og Framskrittspartiet, og andre Israel-venner kaster seg frampå for å advare, slik dei har gjort det før, "dødssjeiken" kallar dei han.

Det må nok vere forvirrande for mange, sidan Qaradawi jo som oftast blir framstilt ein moderat og liberal teolog, kan det vere samme mann dei snakkar om? Det er også litt underlig at dette, som nok har preg av å vere ein kampanje, fokuserer så sterkt akkurat på han; det må jo vere mange langt meir harde og "farlige" islamske teologar som svirrar rundt ganske uforstyrra. Kanskje det rett og slett er fordi han er så kjent, så "radaren" fangar han opp. Det er jo noe av det samme med Tariq Ramadan, som også både er kjent som ganske liberal, men samtidig blir utsatt for samme type kampanje. Om det er fordi dei er kjente, eller fordi dei er liberale, at "grensa for kva vi kan tillate" må gås opp, kunne jo vere interessant å vite.

Men kven er så denne Qaradawi, og er han "farligare enn bin Laden", slik Walid al-Kubaisi seier? Han er altså klassisk teolog utdanna ved al-Azhar, og har levd i frivillig eksil i Qatar i ein mannsalder. Han er knytt til det Muslimske Brorskapet utan å vere medlem, og blir ofte kopla til den mest liberale retninga der, Wasatiyya, igjen utan å ha noen formell tilknytting. Hans ry kjem først og fremst frå det teologiske rådgivingsprogrammet hans på al-Jazira, "Sharia og livet", men også frå hans rolle som inspirator for det "europeiske fatwarådet" som spesielt tar opp spørsmål knytta til muslimar i utlegd, og for den store islamske internettsida Islam.online (han har sin eigen webside i tillegg). Ut frå dette, og frå hans mange bøker, er det godt mulig å skaffe seg eit bedre bilde av kva han står for, og kva muslimar ser i han, enn dei enkelt-sitata som media og motstandarar fokuserer på.

Noe av motstanden er nok likevel knytta rett og slett til at han er ein kjent muslimsk teolog, og det er heilt rimelig her å dra inn begrepet "islamofobi", alt islamsk er ekkelt og farlig. Det er derfor Kubaisi seier han er "farligare enn bin Laden", nettopp fordi han gir islam eit "vennlig ansikt" som dekker det djevelske som islamkritikarane meiner nødvendigvis ligg under. Bin Laden seier iallfall opent ut kva han meiner. Slike haldningar smakar litt av paranoia, så la oss heller prøve å sjå om dei stygge sitata og "liberalismen" kan logisk foreinas.

For det første kjem det an på kva ein forventar seg. Qaradawi er islamist, ingen tvil om det, og han er dermed ingen liberalar. Men han er ein liberal islamist, og det er noe anna: Innanfor den tradisjonen som vil ha (konservativ) moralisme og religiøs praksis som grunnlag for samfunnet, hører han til dei som vil fornye og utvikle den islamske bodskapen for å tilpasse den til vår tid. Han er klart prega av si teologiske utdanning, og dermed meir konservativ (legg meir vekt på klassiske synspunkt) enn andre innanfor Wasatiyya-tendensen, men likevel klart mellom dei som vil trekke Brorskaps-tradisjonen i meir moderne retning. Eit typisk døme på det er hijab-debatten i Frankrike: Han meinte at det er ei plikt for muslimske kvinner å gå med hijab (tradisjonelt syn), men meiner at det er andre hensyn som veg høgare enn klesdrakt: Om valet for franske jenter er å gå med hijab eller få utdanning, så må dei velge det siste og heller ta av seg hijaben dersom det er uunngåelig (tilpassing). Han skryt ofte av sine døtre som utdannar seg i naturvitskaplige fag i England og siktar mot karrierer i sine fag, noe ein konservativ teolog ville teie dønn stilt om.

Han er likevel ikkje så liberal som Ramadan, som vi nemnte over: Qaradawi, som har sine røtter i klassisk teologi, meiner at muslimar i Europa må kunne avvike frå "vanlige" islamske normer for å tilpasse seg (såkalla "mindretalls-teologi", fiqh al-aqalliyat). Ramadan, som er vakse opp i Europa og er filosof, ikkje teolog, avviser at praksisen i Midtausten skal vere noe mønster som dei i Europa unntaksvis kan få fritak for. Han meiner at europiske muslimar må europeisere islam, altså endre sjølve tolkinga av religionen ut frå den situasjonen dei, som ekte og fullverdige europeiske borgarar, men også muslimar. Dette går langt utover det Qaradawi er villig til. Men begge står naturligvis i diamentral motsetning til konservative og spesielt salafistar, som nettopp avviser alle former for tilpasning og seier at muslimar må gjere akkurat det dei alltid har gjort / det Profeten gjorde, og heller stenge seg inne frå det vantru samfunnet rundt, om det er nødvendig.

Mye av angrepa i kampanjen mot Qaradawi går på politikk, og da spesielt på Israel-spørsmålet. Qaradawi har klart ønska å bruke si stilling politisk, og kjem med voldsomme angrep på Israel. Det er t.d. rett at han aksepterer sjølmordsaksjonar der, som "dei svakes våpen". (Men ikkje generelt, han støtta USAs rett til å forsvare seg mot 11. september-angrepa, og støtta dermed også indirekte USAs invasjon i Afghanistan samme året. Men ikkje Irak.) Å kalle han anti-semitt og jødehatar er derimot neppe rimelig. Rettare er vel at hans haldning til jødane ligg ganske i den breie middelvegen av islamske teologar: På den eine sida gjentar han den klassiske haldninga om at jødar og kristne har rett til si tru og til å bu i det muslimske samfunnet og skal forsvaras av muslimane, i tråd med tanken om "bokfolka". På den andre rettar han edder og galle mot Israel og kva dei har gjort mot palestinarane. Eit tilsvarande skille mellom "jødar" (for) og "Israel" (mot) finn vi jo hos Israel-kritikarar i Norge og Europa. Men for oss i Europa er det heilt grunnleggande, ja eit minstemål for å kunne ytre oss, at vi held dette skillet så sylskarpt at det ikkje kan fattas den minste mistanke om at vi koplar "jødar" som folk til "israelarane". Det er rett å seie at i Midtausten er ikkje dette skillet så klart, korkje mellom folk flest eller i den offentlige debatten; ein seier "jødane" når ein meiner Israel, og at uskuldige lokale jødar får skulda for Israels politikk er desverre ein del av det moderne Midtaustens historie, og grunn til at så mange reiste til Israel, spesielt etter 1956 og 1967. Også for Qaradawi glipper nok dette skillet når han snakker om Israel, og dermed kjem han med utsagn som ikkje vil vere tillatelig i vestlig debatt, og som her blir tolka som signal på noe langt verre enn det kanskje er. Han har rett og slett ikkje fått den Holocaust-vaksina som vi i Europa har.

Andre utsagn, som den at "ektemenn kan slå sine koner" nektar han for å ha sagt eller meint, eller at dette er lausrevne utsagn frå bøker han skreiv på 1960-tallet. Han har nok heilt klart gjennomgått ei utvikling i sitt lange liv, og den teologien vi finn i bøkene han skreiv dei første tiåra sine (og som fortsatt blir spreidd og lest) er nok langt mindre moderniserande enn det han vil stå for i dag. I noen grad har det også med aukande autoritet å gjere, mye av desse tidlige utsagna gjentar berre det som var ubestridt teologi den gongen (her eit utsagn i Koranen) som han då enten ikkje ville, eller ikkje hadde autoritet til, å utfordre.

Så bråket rundt Qaradawi er nok først og fremst medieskapt og fremma av politikarar. Han representerer ikkje noen høgredreiing hos norske muslimar, tvert om, i forhold til dei fleste autoritetar representerar hans egentlige budskap (ikkje det VG presenterer) nok eit framskritt mot integrasjon. Det som måtte finnas av salafistar her i landet vil desverre nok heller ikkje høre på det han måtte si, men om det er noen vaklande hos dei som vil legge øre til den erfarne teologen, så ville det berre vere av det gode.