Mye aktivitet dei siste par vekene, som ein har sett i media. Ein oppsummeringsblogg frå mi side vart lagt ut på nrk.no, men sidan dei vil ha eksklusivitet, kan ein lese det direkte hos dei: "Ein arabisk haust" (med eit dramatisk bilde). Her kan vi følge litt opp rundt spørsmålet, om korleis vi skal analysere denne serien av hendingar.
Grunnspørsmålet er altså kva er det som er "genuin" reaksjon, og kva er det som er opportunistisk bruk av ein oppheta situasjon frå politiske krefter? Som vanlig er det eit poeng å prøve å "dekonstruere" hendingane, og å sjå dei som ein kombinasjon av ulike faktorar, noen felles for alle muslimske land, noen ut frå lokale kontekstar.
Genuin reaksjon
At religiøse menneske føler seg krenka når ein angriper deira symbol, er ikkje overraskande. Debatten om dei "burde" løfte seg over det og ignorere det, er forsåvidt ein annan og normativ debatt - openbart er det mange muslimske leiarar både i Vesten (slik som i Frankrike) og muslimske land som seier nettopp det: Dette er ikkje bryet verdt å hisse seg opp over. Men empirisk kan vi altså observere at mange muslimar hissar seg, og spesielt "filmen" er openbart laga for å vekke slik reaksjon. Nå eksisterer det mest trulig ingen film, iallfall har ingen sett den - det kan nok ha vore gjort fleire opptak, men skuespillarane tydeligvis har spilt inn ein heilt annan film om "George", og det er berre etter eit heilt fantastisk dårlig dubbingarbeid at "George" vart til "Muhammad". Mye tyder på at denne "tilpassinga" berre vart gjort på dei 14 minutta som ligg ute på YouTube.
Uansett, filmen kvalifiserer ikkje til "religionskritikk" med si oppsamling av skjellsord. Når vi skal vurdere "kvifor" mange truande blir så provosert, må vi naturligvis ta inn kva plass Muhammad har som mønster for trua. Når dei truande identifiserer seg med Muhammad, vil ei nedrakking av han måtte oppfattas som ei nedrakking av dei, og av heile den kulturen og fellesskapen dei står for. Når film-folka seier at "islam er ein kreftsvulst" bekrefter dei jo også at det er hensikta. Dei norske truande lot seg provosere av at "kristendommen er den tiende landeplage", så det er ingen grunn til å bli overraska over at muslimske truande lar seg krenke på samme måten.
Men det handlar jo også om kontekst. Dei som "hever seg over" dette tøvet, er nok dei som i størst grad ser på forholdet mellom religionane som nokolunde likeverdige, altså fremst intellektuelle muslimar i Vesten. Dei som er mest ramma, er dei som ser dette innanfor ei vidare forståingsramme, der "vi" (den muslimske verda generelt) stadig blir angripe og undertrykt, og altså i tillegg håna av dei overmektige "dei" (vesten/USA). Det passar altså inn i pakken av Israel-støtte, Irak-krig, Afghanistan, men også kulturell nedrakking av dei "dumme" arabarane og "farlige" muslimane. Journalistane frå egyptiske Masri al-Yawm var ute i gatene, og snakka med protestantar som trudde det var snakk om ein Hollywood blockbuster som gjekk for fulle hus, der "pakkar dei seg inn i kinosalar over heile USA og sit og gaflar i seg popkorn mens dei skoggerler over vår Profet!" Her må ein vise at ein ikkje godtar passivt dette, meiner altså noen.
Samme journalist hadde også eit godt poeng: I Egypt er det filmsensur. Det er heilt utenkelig at det kan komme på kino filmar som staten ikkje berre har godkjent, men også støttar økonomisk. Derfor reknar mange egyptarar (og sikkert også i andre land) det som gitt at ein "Hollywood-film", slik den er presentert, må nødvendigvis representere iallfall godkjenning frå den amerikanske staten. Slik altså då kravet om at denne godkjenninga må beklagas og trekkas tilbake.
Opportunisme og lokal kontekst
Så det er det eine. Kor sterk er denne genuine protesten? Den er openbart vidspreidd, det har jo vore demonstrasjon uendelig mange stader. Men dei aller fleste har kvar for seg vore små. I dei aller fleste tilfeller har det vore ansamlingar på eitpar hundre, i større byar kanskje to-tre tusen, som jo ikkje akkurat er noe folkehav i ein millionby; vi kunne i Bergen sikkert raskt fått inn like mange til støtte for eit kastanjetre. Toget i Oslo var på tre tusen, ikkje av dei minste relativt sett, men det var vel dels også for å svekke inntrykket frå salafistanes oppmarsj foran den amerikanske ambassaden.
Noen stader har det altså vore mye større demonstrasjonar, og spesielt da naturligvis intense demonstrasjonar med mye vald. I mange av desse landa er det lett å sjå opportunismen og kven som står bak. I Egypt og Tunisia er det (som eg skreiv i nrk-bloggen), eit forsøk frå noen salafistar på å sette Brorskaps-regjeringane i forlegenheit ved å fokusere på forholdet til USA, der Brorskapa har måtta dempa sin gamle kritikk. Her er forresten forskjellen mellom Egypt og Tunisia interessant. Egypt har altså fleire store salafistparti som fekk bra velgeroppslutning til (det nå oppløyste) parlamentet, spesielt Nour, og det eks-jihadistiske Gama'at Islamiya. Begge har her følgt Brorskapets line ganske nøye, distansert seg frå den militante protesten og fordømt ambassadeangrepa. Det virker altså som om det å delta i dei parlamentariske organa faktisk har ein klar disiplinerande og modererande effekt, også på salafistar. I Tunisia, derimot fins det ikkje noen salafist-parti. Dei nye salafistgruppene som har oppstått siste året står utanfor politikken, og utfordrer det islamistiske Nahda-partiets regjering med militante aksjonar, slik da altså nå mot den amerikanske ambassaden. Nahda har reagert ganske svakt, mange seier unnvikande, så langt, men nå har deira historiske leiar Ghannouchi varsla ei hard line mot dei militante bråkmakarane.
I Libanon er det like klart kva som ligg bak Hizballahs plutselige engasjement, dei har lidd i opinionen etter si sterke støtte til Assad-regimet, og prøver her å samle ein felles muslimsk (ikkje berre shiisk) opinion mot USA og stå i spissen for denne. Ser vi i andre land, som Sudan (under press frå verdsssamfunnet), Pakistan (langvarige motsetningar med religiøst islett) og Malaysia, vil vi trulig finne lokale kontekstar som vi kan kople til kva grupper som har oppmoda til protestane, og kva desse aktørane kan få ut at mobiliseringa. Dei kan altså spille på den genuine reaksjonen som nemnt i førre avsnitt, og dei kan spille inn i (og er kanskje sjøl del av) den vidare politiske og kulturelle konteksten om ei kjensle av "oss" mot "dei"; der sjølve den hånande handlinga ikkje er så viktig, den blir ei stadfesting av det som vi alt veit, at dei er ute etter å ta og tyne oss.
Men så har det altså, unikt, oppstått ein kontekst som går i motsatt retning: I går fekk vi for første gong på lenge ein tydeligvis også relativt spontan og vidspreidd oppstand for USA og mot salafistar, og mot militsar generelt, i Libya. Naturligvis frå folk som støtta opprøret i fjor (slik nesten alle i Benghazi nok gjorde) og som ser det urimelige i å angripe dei som hjalp og "redda" deira revolusjon. USA-vennlige regimer i Midtausten er vi vant med, USA-vennlige opptøyer not so much. Det vil nok vere isolert til Libya, ingen andre har den bakgrunnen, men det er interessant både i forhold til vegen vidare i det landet, og som eit mot-eksempel i den vidare regionale sammenhengen.
søndag 23. september 2012
onsdag 22. august 2012
Islam og placebo
I vår kom det ut ei artikkelsamling, Motgift, som skulle vere "ein akademisk respons på den nye høgreekstremismen". Ei rimelig stor gruppe forskarar skreiv der kvart sitt kapittel om eit av dei tema som er oppe om islam og innvandring; eg vart bedt om å skrive om forholdet mellom islam og politikk i fortid og nåtid. Boka har vore meldt her og der, og sidan den tydeligvis er plasert som "liberal" eller "radikal" politisk, har boka gjerne, det eg har sett, blitt gitt til meir kritiske meldarar; Bergens Tidende gav den til "Fjordman" (Peder Jensen, som naturlig nok ikkje heilt forsto behovet for motgift mot han sjøl). Eg har ikkje problem med den merkelappen, men var nettopp derfor litt uroa over at fleire av desse meir innvandringskritiske meldarane plukka ut min artikkel som ein dei fann mye godt i (Fjordman meinte rett nok eg ikkje hadde forstått jihad rett).
Men i det konservative Minerva er det iallfall nå komme ei melding som går kritisk i rette med det eg skreiv om islamsk historie, skriven av redaktør Nils August Andresen, "Placebo er ikke motgift". Nå er det dårlig tone å polemisere mot bokmeldingar, forfattaren har sagt det han har å si, og så må meldarane fritt vurdere det. Eg skal derfor ikkje si noe om vurderinga av sjølve boka eller artikkelen. Men sidan dette er eit historisk og - etter tittelen - akademisk bidrag, går det an å ta opp debatt om det historiske innhaldet i det vi snakkar om, og sjå om vi kan komme noe vidare.
Stat og jus i klassisk islam
Andresen noterer at eg trekker eit skille mellom religion og politikk i klassisk islamsk tid (kalif- og sultanperiodane), f.eks. gjennom at dei religiøst lærde var uavhengige av den politiske makta, sultanen. Men, seier han, det er å hoppe over det juridiske systemet: Sultanen utnemnte dommaren, qadien, som styrte den islamske domstolen og skulle applisere islamsk lov. Dette er heilt rett, eg nemner det såvidt i artikkelen, og som han kanskje veit, er det eit tema eg har drøfta relativt utfyllande i boka mi om islamsk lov, Mellom gud og stat, som langt på veg handlar nettopp om dette. Her trekker eg opp eit skille mellom "stat" (sultanen) og "sivilsamfunnet" (her dei frie religiøse lærde) som to polar, og viser korleis islamsk lov er ein "anomali", ulikt slik vi vanligvis tenker rettsvesen og det "repressive maktapparatet" som ein grunnleggande del av statsmakta. I klassisk islam var dette delt: Appliseringa av lova, det repressive elementet, var ein statsfunksjon: det som tidligare var privat straffeutmåling (blodhevn utført av offerets slektningar) vart statliggjort (straff idømt og satt i verk av domstolen). Men utforminga av den lova domstolen skulle applisere var fjerna frå statens / sultanens autoritet, det var eine og aleine dei religiøse lærdes ansvar, og forsøk frå staten på å diktere lovenes innhald vart slått ned. Dommaren, qadien, vart her sittande i stress, med ein fot på kvar side. Han er religiøst lærd, og skal kjenne den religiøse lova; men han er også utpeikt av sultanen, som kan fjerne han ved forgodtbefinnande. Han hører altså både til stat og sivilsamfunn; og det fører til jamnlige konfliktar både mot dei andre lærde og mot sultanen.
At det er rimelig å sjå dette som ein anomali kan vi også utleie av at det var ustabilt. Det var heile tida eit press frå staten for å få mest mulig kontroll over retten. Først ved oppretting av eigne domstolar som utførte sultanens vilje utanom qadien og dei lærde, seinare (i osmansk tid) ved at sjølve qadi-domstolen vart pålagt å dømme sultanens lov (kanun) i tillegg til sharia. "Tyngdelova" presser mot det "normale", at jusen hører inn under statsmakta. Men fortsatt i dag har vi element av privat lov i muslimske land, på lovområder som andre stader er statlige.
Poenget er altså ikkje at det ikkje er noen kontakt mellom det religiøse og det politiske, og jusen er forsåvidt ikkje noe spesielt poeng her; det var naturligvis mange tilsvarande områder for kontakt; kalifen var jo "dei truandes leiar", og hadde som legitimitetsgrunnlag å forsvare islam og muslimane. Andresen viser til Lars Gule, som har kalt klassisk islam for "nomokrati", det vil si at det er "ordet som styrer". Men det er altså ei mistyding; det er heile tida kalifen og sultanen som styrer, og på samme måte som dei lærde avviser å bli dirigert av sultanen, avviser naturligvis sultanen også å bli styrt av dei lærde. Det prøver dei heller ikkje på, ikkje minst historisk fordi kalifen/sultanens makt var godt etablert lenge før det lærde hierarkiet er på plass på 900-tallet. I teologien seier dei istaden at ein muslim har plikt til å følge den som har (politisk) autoritet, i kraft av at han har autoritet. Altså sjøl om han er ein dårlig muslim og gjer feil valg, skylder dei truande han likevel respekt og skal følge hans ordre. Berre dersom sultanen fjerner seg så langt frå trua at han har forlatt samfunnet av truande, er det rett å gjere opprør mot han. Denne aksepterande haldninga vart naturligvis utfordra av revolusjonære grupper, men den er rådande islamsk teologi gjennom den klassiske perioden. Dette er altså noe heilt anna enn "nomokrati", kalif- og sultanstyra var klart monarkiske styresett. Forskjellen til middelalderens Europa ligg først og fremst i at vi i Europa hadde ein sterk religiøs institusjon, kyrkja, mens dei religiøse i islam var uorganiserte og opererte gjennom ein vag "konsensus" istadenfor pavemakt.
Brorskapet og shari'a
Andresen meiner også eg er for tillitsfull overfor Det muslimske brorskapet som nå har fått regjeringsmakt i Egypt, om dei vil innføre sharia. Det er ei rein vurderingssak, og vi vil etterkvart få sjå kven som får rett - vi har jo vore inne på det på denne bloggen fleire gonger, og kan love vi skal halde auge med utviklinga. For ikkje å bli forvirra, må vi altså likevel halde klart i hodet kva som meines med "shari'a", som openbart betyr ulike ting for ulike aktørar.
Om vi ser konkret på situasjonen akkurat nå: Vi har tidligare vore inne på spørsmålet om grunnlovas §2, med den famøse formuleringa frå 1971 om at "shariens prinsipp er hovudkjelda for lovgivinga". Her ville altså at salafistane at "shariaens prinsipp" skulle endras til "shariaens reglar", så dei kunne trekke inn konkrete rettsreglar; mens dei kristne ville ha bort heile paragrafen, evt. få inn ein særlig passus om dei kristnes rettar. Brorskapet, og det øvrige politiske sentrum, stod på at ein ikkje skulle endre paragrafen i noen retning. Nå ser det ut til at salafistane (iallfall deiras største parti) har godtatt dette, men dei ønsker, som kompromiss, at det organet som skal avgjere kva "prinsippa" betyr, ikkje lenger skal vere konstitusjonsdomstolen (som aldri har tatt paragrafen i bruk), men al-Azhar. Det virker litt rart, for Azhar har tradisjonelt vore ganske "statsvennlig" og liberalt, men det er mulig salafistane trur det er større sjanse for å få gjennomslag der enn i rettsvesenet. Brorskapet skal vere positiv til forslaget, men vi får sjå kva som blir resultatet; denne paragrafen vil jo stå sentralt i debattane framover.
Det har likevel vore uro dei siste dagane over utsagn frå leiande Brorskapsfolk om at "det er jo demokratisk at fleirtalet (les muslimane) bestemmer", utlagt til at det er jo muslimane som utgjer fleirtalet i landet, derfor betyr demokrati at Egypt blir forma etter islamsk modell. Dette er nok ikkje nytt, det er Brorskapets forståelse av demokrati, der ein ser meir på grupper enn på individuelle rettar. Også den liberale islamisten Abu 'l-Futuh kom med tilsvarande utsagn under presidentvalkampen. Det viser openbart manglar i deira forståing av kva demokrati er. Men igjen er det det konkrete, kva slags lovendringar dei faktisk vil ønske å gjennomføre, som viser kva dei legg i "sharia". Så langt er det ikkje skjedd noen innstrammingar av noe slag, det skal vere like lett å ta seg ein øl i Kairo i dag som for to år sidan. Ikkje samme utvalg som vi har, men ingen innstrammingar etter maktskiftet. Men det kan altså endras, og som eg skriv, ville det vere naivt å ikkje tru at det vil endras. Egypt vil, enten sakte eller raskt, gå noe meir i sosialt konservativ lei under eit Brorskapsstyre. Kor langt veit vi ikkje, kanskje ikkje så merkbart, kanskje meir omfattande. Det som derimot er rimelig sikkert ikkje kjem til å skje er ei total omlegging av typen Iran eller Saudi-Arabia, vi snakker om ein annan type islamsk bevegelse.
Sufismen
Så har både Andresen og andre hekta seg opp i at eg nemnte sufismen som ei stor kraft. Her kan vi berre oppklare ei mistyding. Det er overhodet ingen tvil om at antallet medlemmer av sufi-ordnar overgår tallet på politiske islamistar mange gonger, i noen land (t.d. i Afrika) kan langt opp mot hundre prosent av muslimane ha ei vag eller sterk tilknytting til ein sufi-identitet. Vi snakkar ikkje om millionar men mange titals millionar. Derimot utgjer dei ikkje nødvendigvis noen kraft. Sufismen er ein måte å leve religion på, og kanskje heller ein sosial identitet, men ikkje noe som treng (slik som politikken) å vere aktivt. Her vart dei nemnt for å fylle ut bildet om "islam og politikk", å vise ein viktig, men for mange nordmenn ukjent, religiøs aktivtet som normalt er ganske upolitisk.
Det er også rett at sufismen kan vere politisk, vi har i historia mange døme på sufi-ordnar som har vore politisk aktive og revolusjonære. Utan å vere for ubeskjeden, vil han også finne ein del om det i mi publikasjonsliste (sjå på norsk, noe utdatert, t.d. "Mystikk og politikk", H.T. 1984). Men i denne enorme mengda sufiar i historie og nåtid har det heilt dominerande fleirtalet ikkje noen kopling til politikken. Nå har Sufi-rådet i Egypt oppretta sitt eige parti for å motvirke salafistane, og dette er ganske samstemt med dei sekulære, dei støtta militær-kandidaten Ahmad Shafiq til presidentvalet. Men dei har så langt vi ser ikkje noen stor "instruksjonskraft", sidan topporganets råd ikkje nødvendigvis blir filtrert ned gjennom dei ulike ordnane og lokale leiarar. Skjer det (lite trulig, vil eg si), så kan det deirmot bli interessant.
Men i det konservative Minerva er det iallfall nå komme ei melding som går kritisk i rette med det eg skreiv om islamsk historie, skriven av redaktør Nils August Andresen, "Placebo er ikke motgift". Nå er det dårlig tone å polemisere mot bokmeldingar, forfattaren har sagt det han har å si, og så må meldarane fritt vurdere det. Eg skal derfor ikkje si noe om vurderinga av sjølve boka eller artikkelen. Men sidan dette er eit historisk og - etter tittelen - akademisk bidrag, går det an å ta opp debatt om det historiske innhaldet i det vi snakkar om, og sjå om vi kan komme noe vidare.
Stat og jus i klassisk islam
Andresen noterer at eg trekker eit skille mellom religion og politikk i klassisk islamsk tid (kalif- og sultanperiodane), f.eks. gjennom at dei religiøst lærde var uavhengige av den politiske makta, sultanen. Men, seier han, det er å hoppe over det juridiske systemet: Sultanen utnemnte dommaren, qadien, som styrte den islamske domstolen og skulle applisere islamsk lov. Dette er heilt rett, eg nemner det såvidt i artikkelen, og som han kanskje veit, er det eit tema eg har drøfta relativt utfyllande i boka mi om islamsk lov, Mellom gud og stat, som langt på veg handlar nettopp om dette. Her trekker eg opp eit skille mellom "stat" (sultanen) og "sivilsamfunnet" (her dei frie religiøse lærde) som to polar, og viser korleis islamsk lov er ein "anomali", ulikt slik vi vanligvis tenker rettsvesen og det "repressive maktapparatet" som ein grunnleggande del av statsmakta. I klassisk islam var dette delt: Appliseringa av lova, det repressive elementet, var ein statsfunksjon: det som tidligare var privat straffeutmåling (blodhevn utført av offerets slektningar) vart statliggjort (straff idømt og satt i verk av domstolen). Men utforminga av den lova domstolen skulle applisere var fjerna frå statens / sultanens autoritet, det var eine og aleine dei religiøse lærdes ansvar, og forsøk frå staten på å diktere lovenes innhald vart slått ned. Dommaren, qadien, vart her sittande i stress, med ein fot på kvar side. Han er religiøst lærd, og skal kjenne den religiøse lova; men han er også utpeikt av sultanen, som kan fjerne han ved forgodtbefinnande. Han hører altså både til stat og sivilsamfunn; og det fører til jamnlige konfliktar både mot dei andre lærde og mot sultanen.
At det er rimelig å sjå dette som ein anomali kan vi også utleie av at det var ustabilt. Det var heile tida eit press frå staten for å få mest mulig kontroll over retten. Først ved oppretting av eigne domstolar som utførte sultanens vilje utanom qadien og dei lærde, seinare (i osmansk tid) ved at sjølve qadi-domstolen vart pålagt å dømme sultanens lov (kanun) i tillegg til sharia. "Tyngdelova" presser mot det "normale", at jusen hører inn under statsmakta. Men fortsatt i dag har vi element av privat lov i muslimske land, på lovområder som andre stader er statlige.
Poenget er altså ikkje at det ikkje er noen kontakt mellom det religiøse og det politiske, og jusen er forsåvidt ikkje noe spesielt poeng her; det var naturligvis mange tilsvarande områder for kontakt; kalifen var jo "dei truandes leiar", og hadde som legitimitetsgrunnlag å forsvare islam og muslimane. Andresen viser til Lars Gule, som har kalt klassisk islam for "nomokrati", det vil si at det er "ordet som styrer". Men det er altså ei mistyding; det er heile tida kalifen og sultanen som styrer, og på samme måte som dei lærde avviser å bli dirigert av sultanen, avviser naturligvis sultanen også å bli styrt av dei lærde. Det prøver dei heller ikkje på, ikkje minst historisk fordi kalifen/sultanens makt var godt etablert lenge før det lærde hierarkiet er på plass på 900-tallet. I teologien seier dei istaden at ein muslim har plikt til å følge den som har (politisk) autoritet, i kraft av at han har autoritet. Altså sjøl om han er ein dårlig muslim og gjer feil valg, skylder dei truande han likevel respekt og skal følge hans ordre. Berre dersom sultanen fjerner seg så langt frå trua at han har forlatt samfunnet av truande, er det rett å gjere opprør mot han. Denne aksepterande haldninga vart naturligvis utfordra av revolusjonære grupper, men den er rådande islamsk teologi gjennom den klassiske perioden. Dette er altså noe heilt anna enn "nomokrati", kalif- og sultanstyra var klart monarkiske styresett. Forskjellen til middelalderens Europa ligg først og fremst i at vi i Europa hadde ein sterk religiøs institusjon, kyrkja, mens dei religiøse i islam var uorganiserte og opererte gjennom ein vag "konsensus" istadenfor pavemakt.
Brorskapet og shari'a
Andresen meiner også eg er for tillitsfull overfor Det muslimske brorskapet som nå har fått regjeringsmakt i Egypt, om dei vil innføre sharia. Det er ei rein vurderingssak, og vi vil etterkvart få sjå kven som får rett - vi har jo vore inne på det på denne bloggen fleire gonger, og kan love vi skal halde auge med utviklinga. For ikkje å bli forvirra, må vi altså likevel halde klart i hodet kva som meines med "shari'a", som openbart betyr ulike ting for ulike aktørar.
Om vi ser konkret på situasjonen akkurat nå: Vi har tidligare vore inne på spørsmålet om grunnlovas §2, med den famøse formuleringa frå 1971 om at "shariens prinsipp er hovudkjelda for lovgivinga". Her ville altså at salafistane at "shariaens prinsipp" skulle endras til "shariaens reglar", så dei kunne trekke inn konkrete rettsreglar; mens dei kristne ville ha bort heile paragrafen, evt. få inn ein særlig passus om dei kristnes rettar. Brorskapet, og det øvrige politiske sentrum, stod på at ein ikkje skulle endre paragrafen i noen retning. Nå ser det ut til at salafistane (iallfall deiras største parti) har godtatt dette, men dei ønsker, som kompromiss, at det organet som skal avgjere kva "prinsippa" betyr, ikkje lenger skal vere konstitusjonsdomstolen (som aldri har tatt paragrafen i bruk), men al-Azhar. Det virker litt rart, for Azhar har tradisjonelt vore ganske "statsvennlig" og liberalt, men det er mulig salafistane trur det er større sjanse for å få gjennomslag der enn i rettsvesenet. Brorskapet skal vere positiv til forslaget, men vi får sjå kva som blir resultatet; denne paragrafen vil jo stå sentralt i debattane framover.
Det har likevel vore uro dei siste dagane over utsagn frå leiande Brorskapsfolk om at "det er jo demokratisk at fleirtalet (les muslimane) bestemmer", utlagt til at det er jo muslimane som utgjer fleirtalet i landet, derfor betyr demokrati at Egypt blir forma etter islamsk modell. Dette er nok ikkje nytt, det er Brorskapets forståelse av demokrati, der ein ser meir på grupper enn på individuelle rettar. Også den liberale islamisten Abu 'l-Futuh kom med tilsvarande utsagn under presidentvalkampen. Det viser openbart manglar i deira forståing av kva demokrati er. Men igjen er det det konkrete, kva slags lovendringar dei faktisk vil ønske å gjennomføre, som viser kva dei legg i "sharia". Så langt er det ikkje skjedd noen innstrammingar av noe slag, det skal vere like lett å ta seg ein øl i Kairo i dag som for to år sidan. Ikkje samme utvalg som vi har, men ingen innstrammingar etter maktskiftet. Men det kan altså endras, og som eg skriv, ville det vere naivt å ikkje tru at det vil endras. Egypt vil, enten sakte eller raskt, gå noe meir i sosialt konservativ lei under eit Brorskapsstyre. Kor langt veit vi ikkje, kanskje ikkje så merkbart, kanskje meir omfattande. Det som derimot er rimelig sikkert ikkje kjem til å skje er ei total omlegging av typen Iran eller Saudi-Arabia, vi snakker om ein annan type islamsk bevegelse.
Sufismen
Så har både Andresen og andre hekta seg opp i at eg nemnte sufismen som ei stor kraft. Her kan vi berre oppklare ei mistyding. Det er overhodet ingen tvil om at antallet medlemmer av sufi-ordnar overgår tallet på politiske islamistar mange gonger, i noen land (t.d. i Afrika) kan langt opp mot hundre prosent av muslimane ha ei vag eller sterk tilknytting til ein sufi-identitet. Vi snakkar ikkje om millionar men mange titals millionar. Derimot utgjer dei ikkje nødvendigvis noen kraft. Sufismen er ein måte å leve religion på, og kanskje heller ein sosial identitet, men ikkje noe som treng (slik som politikken) å vere aktivt. Her vart dei nemnt for å fylle ut bildet om "islam og politikk", å vise ein viktig, men for mange nordmenn ukjent, religiøs aktivtet som normalt er ganske upolitisk.
Det er også rett at sufismen kan vere politisk, vi har i historia mange døme på sufi-ordnar som har vore politisk aktive og revolusjonære. Utan å vere for ubeskjeden, vil han også finne ein del om det i mi publikasjonsliste (sjå på norsk, noe utdatert, t.d. "Mystikk og politikk", H.T. 1984). Men i denne enorme mengda sufiar i historie og nåtid har det heilt dominerande fleirtalet ikkje noen kopling til politikken. Nå har Sufi-rådet i Egypt oppretta sitt eige parti for å motvirke salafistane, og dette er ganske samstemt med dei sekulære, dei støtta militær-kandidaten Ahmad Shafiq til presidentvalet. Men dei har så langt vi ser ikkje noen stor "instruksjonskraft", sidan topporganets råd ikkje nødvendigvis blir filtrert ned gjennom dei ulike ordnane og lokale leiarar. Skjer det (lite trulig, vil eg si), så kan det deirmot bli interessant.
tirsdag 14. august 2012
Egypt: Sivilt styre
For ein månad sidan skreiv vi om den stille maktkampen i Egypt: Kven er det som har styringa, dei med stemmemakt eller dei med våpenmakt? Etter sist søndag ser det ut som om vi har fått svaret: Dei sivile står over dei militære. Så får vi sjå om det held.
Etter presidentvalet i juni hadde vi altså ein heilt uklar og open situasjon: Muhammad Mursi frå det muslimske brorskapet hadde vunne valet og var insatt som president. Men to dagar før hadde dei militære oppløyst parlamentet (der islamistane samla hadde fleirtal) og kunngjort ei grunnlovserklæring der dei tok frå presidenten mye av makta hans og la i eigne hender. Spesielt skulle ikkje den sivile presidenten ha noen autoritet over det militære, dei skulle styre seg sjøl og ikkje minst behalde sine store økonomiske ressursar.
Mursi godtok først dette utan å kny, og gjekk til sitt til kontor, som den første sivile presidenten i Egypt nokon sinne. Men etter noen veker gjekk han til motåtak; opphevde oppløysinga av parlamentet og opna dermed ein konflikt med dei militære. Desse heldt seg rolig, men grunnlovsdomstolen, der dommarane var oppnevnt av det gamle styret, greip inn og opphevde Mursis oppheving. Parlamentet møtte i fem minutt (dei som ikkje boikotta møtet), men gjekk så frå kvarandre, i påvente av at ei ferdig grunnlov skulle utarbeidas. Mursi tapte altså den runden.
Freden var gjenoppretta, og i juli utnemnte Mursi si første regjering, i hovudsak med teknokratar, og noen frå Brorskapet. Dei militære utnemnte som før sine eigne menn til regjeringa, forsvarsminister var fortsatt Hussein Tantawi, som var Det øvste militærrådets leiar og Egypts reelle statsleiar gjennom fjoråret. Både den "gamle" militære leiaren og den "nye" sivile satt altså sammen i leiinga av landet, og det var like uklart kven det egentlig var som skulle trekke siste strå.
Men så slo Mursi til igjen etter at noen (kanskje palestinske) jihadistar hadde angripe egyptiske militære i Sinai. Det viste seg at den militære etterretninga hadde blitt varsla, men ikkje gjort noe med det. Leiaren der fekk sparken, men sist søndag tok Mursi runden: Forsvarsministeren, altså Tantawi, vart avsatt og det samme vart forsvarssjef Anan, leiarane for hæren og marinen og fleire andre leiande militære. I staden vart ein yngre offiser, general Sissi, også han ein del av Det øvste militærrådet, utnemnt til forsvarsminister. Mursi opphevde samtidig den grunnlovserklæringa som Militærrådet hadde komme med i juni, det var jo ei forutsetning for at han sjøl skulle kunne utnevne forsvarsminister og hærleiinga slik han nå gjorde.
Per i dag, tre dagar etter, ser dette ut til å ha lykkas. Militærleiinga har godtatt endringane, dei fleste aksepterer at presidenten har fullmakt til å gjere det han har gjort. Tantawi, som er 80 år (og har vore forsvarminister i 27) fekk store heidersbevisningar og både han og Anan utnemnt til spesialrådgivarar for presidenten, slik at dei går av med full ære.
Fleire meiner at dette er resultat av eit makt- og generasjonsskifte innan hæren. Det skal ha vore misnøye med den relativt harde lina som dei gamle under Tantawi og Anan har kjørt for å halde på mest mulig makt. Yngre krefter, leia av den nye forsvarsministeren Sissi, skal ha ønska at ein i staden skulle forhandle med dei nye sivile leiarane, fortsatt med samme formål: å behalde mest mulig av dei militæres privilegier og makt. Men under ein aksept av at dei folkevalde leiarane stod øverst. Dette blir uttrykt som at dei gamle ville ha ei "algerisk løysing", der vi har ein sivil president men dei militære bestemmer alt i kulissene, mens dei unge ønska ei "tyrkisk løysing", der dei militære fortsatt har makt til å gripe inn dersom dei meiner den sivile makta fører landet ut i ulykke, men for øvrig lar dei sivile styre landet uhindra. Denne yngre generasjonen skal altså ha blitt enige, utan Tantawi-fløyens kjennskap, om den handlemåten Mursi valde, og dei skal ha fått dei andre væpna styrkane med på det.
Er dette siste runde? Formelt ser det slik ut; alle avgjerdsorgan har godtatt at dette er konstitusjonelt og rett, i motsetning til førre runde i juli. Dersom noen av dei militære misliker dette og ønsker seg tilbake til den gamle lina, må dei trulig utføre eit regelrett kupp, iallfall innanfor sine eigne hierarkiar, slik at "dei militære" igjen begynner å protestere mot sivilstyret. Det kan skje, vi veit ikkje korleis dei indre maktforholda er i det ekstremt lukka egyptiske militærhierarkiet, men akkurat nå ser det ut til å ha gått bra. Vi kan i så fall si at det egyptiske militærregimet, som kom til makta i kuppet 26. juli 1952, tok endelig slutt den 12. august 2012, altså nesten nøyaktig seksti år seinare.
Kva har dette å si for forholdet mellom dei politiske partia, islamistar mot sekulære? Det ser ut til å vere unison lettelse og glede hos alle sivile parti over at militærstyret er over, eller iallfall på veg ut. Mange av dei sekulære støtta nok dei militæres inngriping i juni, sidan dei frykta maktmonopol med Brorskapet både i parlament og presidentstol. Noen av desse fryktar nok fortsatt dette, sjøl om dei er glade for Tantawis fall. Fleire peiker med uro på ei rettssak som kom denne veka, der ein privat TV-eigar og ein avisredaktør er tiltalt for å ha fornærma Mursi og Brorskapet, dei fryktar det er tegn på ny sensur og maktmonopol. Men for mange er det også viktig at Mursi insisterer på fortgang i arbeidet med ny grunnlov (innan tre månader, seier han), og påfølgande parlamentsval. Alt tyder på at Brorskapets velgeroppslutning er svekka det siste halvåret (frå 35 til 25 prosent i dei to vala), og dei har eit rimelig håp at dei sekulære partia, som gjorde det mye bedre i presidentvalet i juni, kan skape ein bedre balanse til islamistane når valsystemet kjem i orden. Det vil jo vise seg, velgarstemninga er fortsatt labil, men for den egyptiske demokratiske revolusjonen ser det nå ut til at dei siste daganes hendingar kan vere eit viktig steg på rett veg mot eit demokratisk sivilt styre. Eitt steg, det er lang veg att ennå, men eit steg.
Etter presidentvalet i juni hadde vi altså ein heilt uklar og open situasjon: Muhammad Mursi frå det muslimske brorskapet hadde vunne valet og var insatt som president. Men to dagar før hadde dei militære oppløyst parlamentet (der islamistane samla hadde fleirtal) og kunngjort ei grunnlovserklæring der dei tok frå presidenten mye av makta hans og la i eigne hender. Spesielt skulle ikkje den sivile presidenten ha noen autoritet over det militære, dei skulle styre seg sjøl og ikkje minst behalde sine store økonomiske ressursar.
Mursi godtok først dette utan å kny, og gjekk til sitt til kontor, som den første sivile presidenten i Egypt nokon sinne. Men etter noen veker gjekk han til motåtak; opphevde oppløysinga av parlamentet og opna dermed ein konflikt med dei militære. Desse heldt seg rolig, men grunnlovsdomstolen, der dommarane var oppnevnt av det gamle styret, greip inn og opphevde Mursis oppheving. Parlamentet møtte i fem minutt (dei som ikkje boikotta møtet), men gjekk så frå kvarandre, i påvente av at ei ferdig grunnlov skulle utarbeidas. Mursi tapte altså den runden.
Freden var gjenoppretta, og i juli utnemnte Mursi si første regjering, i hovudsak med teknokratar, og noen frå Brorskapet. Dei militære utnemnte som før sine eigne menn til regjeringa, forsvarsminister var fortsatt Hussein Tantawi, som var Det øvste militærrådets leiar og Egypts reelle statsleiar gjennom fjoråret. Både den "gamle" militære leiaren og den "nye" sivile satt altså sammen i leiinga av landet, og det var like uklart kven det egentlig var som skulle trekke siste strå.
Men så slo Mursi til igjen etter at noen (kanskje palestinske) jihadistar hadde angripe egyptiske militære i Sinai. Det viste seg at den militære etterretninga hadde blitt varsla, men ikkje gjort noe med det. Leiaren der fekk sparken, men sist søndag tok Mursi runden: Forsvarsministeren, altså Tantawi, vart avsatt og det samme vart forsvarssjef Anan, leiarane for hæren og marinen og fleire andre leiande militære. I staden vart ein yngre offiser, general Sissi, også han ein del av Det øvste militærrådet, utnemnt til forsvarsminister. Mursi opphevde samtidig den grunnlovserklæringa som Militærrådet hadde komme med i juni, det var jo ei forutsetning for at han sjøl skulle kunne utnevne forsvarsminister og hærleiinga slik han nå gjorde.
Per i dag, tre dagar etter, ser dette ut til å ha lykkas. Militærleiinga har godtatt endringane, dei fleste aksepterer at presidenten har fullmakt til å gjere det han har gjort. Tantawi, som er 80 år (og har vore forsvarminister i 27) fekk store heidersbevisningar og både han og Anan utnemnt til spesialrådgivarar for presidenten, slik at dei går av med full ære.
Fleire meiner at dette er resultat av eit makt- og generasjonsskifte innan hæren. Det skal ha vore misnøye med den relativt harde lina som dei gamle under Tantawi og Anan har kjørt for å halde på mest mulig makt. Yngre krefter, leia av den nye forsvarsministeren Sissi, skal ha ønska at ein i staden skulle forhandle med dei nye sivile leiarane, fortsatt med samme formål: å behalde mest mulig av dei militæres privilegier og makt. Men under ein aksept av at dei folkevalde leiarane stod øverst. Dette blir uttrykt som at dei gamle ville ha ei "algerisk løysing", der vi har ein sivil president men dei militære bestemmer alt i kulissene, mens dei unge ønska ei "tyrkisk løysing", der dei militære fortsatt har makt til å gripe inn dersom dei meiner den sivile makta fører landet ut i ulykke, men for øvrig lar dei sivile styre landet uhindra. Denne yngre generasjonen skal altså ha blitt enige, utan Tantawi-fløyens kjennskap, om den handlemåten Mursi valde, og dei skal ha fått dei andre væpna styrkane med på det.
Er dette siste runde? Formelt ser det slik ut; alle avgjerdsorgan har godtatt at dette er konstitusjonelt og rett, i motsetning til førre runde i juli. Dersom noen av dei militære misliker dette og ønsker seg tilbake til den gamle lina, må dei trulig utføre eit regelrett kupp, iallfall innanfor sine eigne hierarkiar, slik at "dei militære" igjen begynner å protestere mot sivilstyret. Det kan skje, vi veit ikkje korleis dei indre maktforholda er i det ekstremt lukka egyptiske militærhierarkiet, men akkurat nå ser det ut til å ha gått bra. Vi kan i så fall si at det egyptiske militærregimet, som kom til makta i kuppet 26. juli 1952, tok endelig slutt den 12. august 2012, altså nesten nøyaktig seksti år seinare.
Kva har dette å si for forholdet mellom dei politiske partia, islamistar mot sekulære? Det ser ut til å vere unison lettelse og glede hos alle sivile parti over at militærstyret er over, eller iallfall på veg ut. Mange av dei sekulære støtta nok dei militæres inngriping i juni, sidan dei frykta maktmonopol med Brorskapet både i parlament og presidentstol. Noen av desse fryktar nok fortsatt dette, sjøl om dei er glade for Tantawis fall. Fleire peiker med uro på ei rettssak som kom denne veka, der ein privat TV-eigar og ein avisredaktør er tiltalt for å ha fornærma Mursi og Brorskapet, dei fryktar det er tegn på ny sensur og maktmonopol. Men for mange er det også viktig at Mursi insisterer på fortgang i arbeidet med ny grunnlov (innan tre månader, seier han), og påfølgande parlamentsval. Alt tyder på at Brorskapets velgeroppslutning er svekka det siste halvåret (frå 35 til 25 prosent i dei to vala), og dei har eit rimelig håp at dei sekulære partia, som gjorde det mye bedre i presidentvalet i juni, kan skape ein bedre balanse til islamistane når valsystemet kjem i orden. Det vil jo vise seg, velgarstemninga er fortsatt labil, men for den egyptiske demokratiske revolusjonen ser det nå ut til at dei siste daganes hendingar kan vere eit viktig steg på rett veg mot eit demokratisk sivilt styre. Eitt steg, det er lang veg att ennå, men eit steg.
lørdag 28. juli 2012
Syria: Er alawiar shiaer?
Mens vi ventar på utfallet av "slaget om Aleppo", ein liten historisk time-out. I alle medier, norske som utanlandske, blir det sagt at alawiane er "ei grein av shiismen", eller berre "er shiaer". Spesielt blir det kopla til deira allianse med Iran og Hizbullah, begge politiske regimer sterkt prega av shiisk identitet. På samme måte som Jemens zaydier, også dei "shia" og der noen skal ha fått iransk støtte, skal dette da vere ein slags "shiisk allianse". Men dette er så upresist at det fører på heilt feil spor. Alawiane er "shiiske" akkurat på samme måten som mormonarane er protestantar. Dei har det til felles at dei står utanfor fleirtals-retninga (katolikkar hos dei kristne, sunniar hos muslimane), men dei er også utgrupper som har tatt opp i seg fjerne element som plasserer dei (på samme måte som druzarane) religiøst i "utkanten" av islam, sunniar og shiaer har mye meir til felles seg imellom enn noen av dei har med alawiane. For det sekulære Assad-regimet har slike religiøse detaljar ingen betydning, men for eit faktisk religiøst inspirert regime som i Iran (og Hizbullah) gjer det det umulig å sjå på alliansen mellom dei som grunna på religiøst slektskap. For dei er dette maktpolitiske alliansar.
La oss derfor vere litt historiske og sjå på kva dette "alawiar" egentlig er - så langt vi veit. Det er ganske forvirrande det heile.
For det første namnet: På arabisk er det altså 'Alawî, som betyr "knytt til Ali", profeten Muhammads svigerson. I europeiske skrivemåtar som i engelsk blir det til alawites, alawis, eller andre former. Det blir lett blanda sammen med ei anna stor gruppe som også kallar seg 'Alawî, og på samme måten er ei marginal-gruppe i islam. Men dei står sterkast i Tyrkia, og derfor skrivas ofte med enkelt-v: Alavites, alevites. På norsk kan det bli til hhv. alawittar og alevittar. Det er uhyre lett å blande dei sammen, eg har sjøl gjort det. Men det er ingen sammenheng mellom dei to gruppene. (Også andre knytt til Ali kan kallas "alawiar", slik som dynastiet i Marokko. For dei er det ikkje religion - dei er stødig sunniske - men kongefamiliens nedstamming frå Ali og dermed profeten som blir markert).
Den namnelikheita er egentlig ganske fersk. Heilt fram til 1900-talet, var den syriske gruppa kalt "Nusayriar", etter ein av sine tidligaste leiarar. Men sidan det namnet fekk eit negativt stempel - gruppa var diskriminert og sett ned på - fekk dei etter kvart omverda med på å kalle dei etter Ali, eit mye bedre namn; alle ser med sympati på Ali. Når oppstod dei?
I offisiell teologi skilte shiismen lag frå sunnismen kort tid etter profeten Muhammads død i 632. Det var da mange ulike oppfatningar i teologien, og noen retningar la vekt på rolla til profetens jordiske familie, spesielt Ali, hans næraste mannlige slektning. Men dei forma seg til klare retningar først rundt to hundre år seinare. Den retninga som vi normalt kallar "shiisme", imami eller "tolvar-retninga" som dominerer i Iran, Irak Libanon, og så vidare forma seg frå heilt sist på 800- og fram til 1000-talet. Ei anna retning, isma'iliane (eller "sjuarane") er litt eldre, kanskje frå tidlig på 800-talet, og den tredje og minste, zaydiane - dei i Jemen - alt på 700-talet. Desse har altså ikkje splitta seg frå dagens hovudretning, dei er alle eldre enn dei og forma seg uavhengig av dei (isma'iliane var den største retninga i den første tida). Den teologiske forskjellen mellom dei er klar, men skal ikkje overdrivas. Zaydiane spesielt står i ei slags mellomstilling mellom sunniar og shiaer, og det har vore ulike forslag gjennom historia om å rekne dei som ei sunnisk retning.
Våre syriske nusayri-alawiar dukker også opp i denne formingsperioden. Dei skal ha oppstått som ei separat gruppe i Irak midt på 800-talet, kanskje to generasjonar før den skillsettande hendinga til tolvar-shiiane, at den "tolvte imam gjekk i skjul". Dei deler altså ikkje dette hovudfundamentet i shiisk teologi. Dei er kjent i historieverka frå denne tida, og ser ut til å funne sitt nåverande område i det nordvestlige Syria midt på 900-talet, men fekk først vidare oppslutning der kanskje hundre år seinare. Dei har uansett vel tusen års historie i Lattakia-regionen av Syria. Dei var i konflikt både med korsfararane da dei kom, og med assassinarne, den isma'iliske gruppa som utvikla snikmordet som kampform på 1100-tallet. Sidan har dei levd meir og meir isolert i sine fjellområder, og vart etterkvart like mye til ei etnisk gruppe som vart i stigande grad sett ned på som merkelige og heller bondske av dei meir velståande gruppene i områda rundt.
Religiøst utvikla dei seg meir og meir i si eiga retning, og har tatt opp doktrinar som er fullstendig utanfor det vi kan kalle "ortodoks" islam, slik andre muslimar ser religionen. I islam er skillet mellom den eine og einskaplige Gud, skaparen, og menneska, dei skapte, heilt grunnleggande. Det finnes ikkje noen "ikjøting" av Gud, det er vantru. Men for alawiane er Ali ibn Abi Talib, profetens svigerson, nettopp ein inkarnasjon av guddommen, han er al-ilâh al-a‘zam, den mektigaste gud (med liten g). Religionen deira bærer preg av gnostisisme, altså at dei tenker seg ulike guddommelige vesen eller essensar der noen står over andre, den øverste og innerste gud er Gud (Allah), men han viser seg i ulike manifestasjonar for dei opprørske menneska, og der er altså Ali den siste og største. På jorda har han sin representant og mellommann, bab (port), Ibn Nusayr som gav deira første namn, var ein slik.
Ein skal ikkje kjenne mye til islam for å forstå kor totalt fremmend heile denne tankemåten er for ein vanlig muslim, anten han er sunni eller shia, dette er like fjernt som Mormons gullplater er for den jamne lutheranar. Men, som nemnt, Assad-familien og deira regime, basert i nasjonalisme og arabisk sosialisme var og er heilt sekulært. Når dei er basert i alawi-gruppa, er det som etnisk gruppe, altså slektskap og territorium som held dei sammen, religionen er mindre viktig. Da far Assad, Hafez, tok makta i 1970 vart alawiane fortsett rekna som vantru, ikkje-muslimar, av mange religiøse muslimar. Eigentlig brydde han seg ikkje, men det kunne bli diplomatiske problem av det, og det stod i Syrias grunnlov at presidenten måtte vere muslim (Assad fjerna dette, men måtte gi seg og ta det inn att). Derfor kalte han inn noen shiiske lærde frå Libanon - eit land som da var politisk dominert av Syria og dermed Assad - og fekk dei til høgtidelig å erklære at alawismen var ei fullt akseptabel retning innanfor shiismen. Slik vart Assad ein "offisiell shia", og han og nå sonen markerer det ved å gå til vanlig fredagsbønn i ein av Damaskus sine ordinære moskear - noen meiner han vart så ordinær at hans alawisme nærmast måtte reknas som sunni heller enn shia. Dei merkelige trekka i teologien blir skjult og ikkje omtalt; mye av teologien var hemmelig, og alawiane understreker idag at dei følger Koranen, sunnaen og shiaenes etablerte tradisjonar slik som alle andre. Andre tvilar, dei blir kalt frå "hedningar", "halvkristne" (dei blir sagt å feire jul og påske), til altså sunni og shia. Slik sett kan ein si at "alawiar er shiaer", men berre dersom ein lar politikken dominere over religionen slik Assad utan skrupler gjorde. For Irans mullaer er det neppe noen slik illusjon om kva som er kva i trua.
Kva så med dei tyrkiske aleviane? (det finnes noen få "nusayri" - altså "syriske" - alawiar i Tyrkia, og noen "tyrkiske" aleviar utanfor Tyrkia, men la oss kalle dei det.) Også dette er ein relativt moderne term og dekker fleire grupper med basis både i tyrkisk-talande og kurdisk-talande grupper. Før 1800-talet var dei gjerne kalt Qizilbash (raud-huer), eit namn som også vart oppfatta som nedsettande og dei ville bort frå. Det historiske opphavet er her uklart, men gruppene kan ha oppstått på 1200-talet, og vart i det minste skulda for å vakle mellom sunnisme og shiisme. Seinare skal dei også ha tatt opp i seg trekk frå eldre, før-islamske religionar. I dag gir dei tyrkiske aleviane inntrykk av å vere relativt sekulariserte og "moderniserte" og legg liten vekt på religion, noe som utan tvil er ein refleks av at dei fortsatt blir sosialt stigmatiserte i Tyrkia. Men det er altså ingen kopling, religiøst eller politisk, til Syrias "shiiske" alawiar, om aleviane i det heile reknar seg som muslimar, er det helst som ei eiga retning utanfor sunnisme og shiisme.
Dette er kanskje estoreisk. Men det har betydning når ein begynner å blande religiøse skiller inn i politisk analyse. Iran og Syria er begge rivalar til det sterkt sunniske Saudi-Arabia, og slik allierte. Men vi skal ikkje tru Irans leiarar har noen som helst religiøs sympati korkje med det sekulære i Assads styre eller hans eventuelle religiøse ballast.
La oss derfor vere litt historiske og sjå på kva dette "alawiar" egentlig er - så langt vi veit. Det er ganske forvirrande det heile.
For det første namnet: På arabisk er det altså 'Alawî, som betyr "knytt til Ali", profeten Muhammads svigerson. I europeiske skrivemåtar som i engelsk blir det til alawites, alawis, eller andre former. Det blir lett blanda sammen med ei anna stor gruppe som også kallar seg 'Alawî, og på samme måten er ei marginal-gruppe i islam. Men dei står sterkast i Tyrkia, og derfor skrivas ofte med enkelt-v: Alavites, alevites. På norsk kan det bli til hhv. alawittar og alevittar. Det er uhyre lett å blande dei sammen, eg har sjøl gjort det. Men det er ingen sammenheng mellom dei to gruppene. (Også andre knytt til Ali kan kallas "alawiar", slik som dynastiet i Marokko. For dei er det ikkje religion - dei er stødig sunniske - men kongefamiliens nedstamming frå Ali og dermed profeten som blir markert).
Den namnelikheita er egentlig ganske fersk. Heilt fram til 1900-talet, var den syriske gruppa kalt "Nusayriar", etter ein av sine tidligaste leiarar. Men sidan det namnet fekk eit negativt stempel - gruppa var diskriminert og sett ned på - fekk dei etter kvart omverda med på å kalle dei etter Ali, eit mye bedre namn; alle ser med sympati på Ali. Når oppstod dei?
I offisiell teologi skilte shiismen lag frå sunnismen kort tid etter profeten Muhammads død i 632. Det var da mange ulike oppfatningar i teologien, og noen retningar la vekt på rolla til profetens jordiske familie, spesielt Ali, hans næraste mannlige slektning. Men dei forma seg til klare retningar først rundt to hundre år seinare. Den retninga som vi normalt kallar "shiisme", imami eller "tolvar-retninga" som dominerer i Iran, Irak Libanon, og så vidare forma seg frå heilt sist på 800- og fram til 1000-talet. Ei anna retning, isma'iliane (eller "sjuarane") er litt eldre, kanskje frå tidlig på 800-talet, og den tredje og minste, zaydiane - dei i Jemen - alt på 700-talet. Desse har altså ikkje splitta seg frå dagens hovudretning, dei er alle eldre enn dei og forma seg uavhengig av dei (isma'iliane var den største retninga i den første tida). Den teologiske forskjellen mellom dei er klar, men skal ikkje overdrivas. Zaydiane spesielt står i ei slags mellomstilling mellom sunniar og shiaer, og det har vore ulike forslag gjennom historia om å rekne dei som ei sunnisk retning.
Våre syriske nusayri-alawiar dukker også opp i denne formingsperioden. Dei skal ha oppstått som ei separat gruppe i Irak midt på 800-talet, kanskje to generasjonar før den skillsettande hendinga til tolvar-shiiane, at den "tolvte imam gjekk i skjul". Dei deler altså ikkje dette hovudfundamentet i shiisk teologi. Dei er kjent i historieverka frå denne tida, og ser ut til å funne sitt nåverande område i det nordvestlige Syria midt på 900-talet, men fekk først vidare oppslutning der kanskje hundre år seinare. Dei har uansett vel tusen års historie i Lattakia-regionen av Syria. Dei var i konflikt både med korsfararane da dei kom, og med assassinarne, den isma'iliske gruppa som utvikla snikmordet som kampform på 1100-tallet. Sidan har dei levd meir og meir isolert i sine fjellområder, og vart etterkvart like mye til ei etnisk gruppe som vart i stigande grad sett ned på som merkelige og heller bondske av dei meir velståande gruppene i områda rundt.
Religiøst utvikla dei seg meir og meir i si eiga retning, og har tatt opp doktrinar som er fullstendig utanfor det vi kan kalle "ortodoks" islam, slik andre muslimar ser religionen. I islam er skillet mellom den eine og einskaplige Gud, skaparen, og menneska, dei skapte, heilt grunnleggande. Det finnes ikkje noen "ikjøting" av Gud, det er vantru. Men for alawiane er Ali ibn Abi Talib, profetens svigerson, nettopp ein inkarnasjon av guddommen, han er al-ilâh al-a‘zam, den mektigaste gud (med liten g). Religionen deira bærer preg av gnostisisme, altså at dei tenker seg ulike guddommelige vesen eller essensar der noen står over andre, den øverste og innerste gud er Gud (Allah), men han viser seg i ulike manifestasjonar for dei opprørske menneska, og der er altså Ali den siste og største. På jorda har han sin representant og mellommann, bab (port), Ibn Nusayr som gav deira første namn, var ein slik.
Ein skal ikkje kjenne mye til islam for å forstå kor totalt fremmend heile denne tankemåten er for ein vanlig muslim, anten han er sunni eller shia, dette er like fjernt som Mormons gullplater er for den jamne lutheranar. Men, som nemnt, Assad-familien og deira regime, basert i nasjonalisme og arabisk sosialisme var og er heilt sekulært. Når dei er basert i alawi-gruppa, er det som etnisk gruppe, altså slektskap og territorium som held dei sammen, religionen er mindre viktig. Da far Assad, Hafez, tok makta i 1970 vart alawiane fortsett rekna som vantru, ikkje-muslimar, av mange religiøse muslimar. Eigentlig brydde han seg ikkje, men det kunne bli diplomatiske problem av det, og det stod i Syrias grunnlov at presidenten måtte vere muslim (Assad fjerna dette, men måtte gi seg og ta det inn att). Derfor kalte han inn noen shiiske lærde frå Libanon - eit land som da var politisk dominert av Syria og dermed Assad - og fekk dei til høgtidelig å erklære at alawismen var ei fullt akseptabel retning innanfor shiismen. Slik vart Assad ein "offisiell shia", og han og nå sonen markerer det ved å gå til vanlig fredagsbønn i ein av Damaskus sine ordinære moskear - noen meiner han vart så ordinær at hans alawisme nærmast måtte reknas som sunni heller enn shia. Dei merkelige trekka i teologien blir skjult og ikkje omtalt; mye av teologien var hemmelig, og alawiane understreker idag at dei følger Koranen, sunnaen og shiaenes etablerte tradisjonar slik som alle andre. Andre tvilar, dei blir kalt frå "hedningar", "halvkristne" (dei blir sagt å feire jul og påske), til altså sunni og shia. Slik sett kan ein si at "alawiar er shiaer", men berre dersom ein lar politikken dominere over religionen slik Assad utan skrupler gjorde. For Irans mullaer er det neppe noen slik illusjon om kva som er kva i trua.
Kva så med dei tyrkiske aleviane? (det finnes noen få "nusayri" - altså "syriske" - alawiar i Tyrkia, og noen "tyrkiske" aleviar utanfor Tyrkia, men la oss kalle dei det.) Også dette er ein relativt moderne term og dekker fleire grupper med basis både i tyrkisk-talande og kurdisk-talande grupper. Før 1800-talet var dei gjerne kalt Qizilbash (raud-huer), eit namn som også vart oppfatta som nedsettande og dei ville bort frå. Det historiske opphavet er her uklart, men gruppene kan ha oppstått på 1200-talet, og vart i det minste skulda for å vakle mellom sunnisme og shiisme. Seinare skal dei også ha tatt opp i seg trekk frå eldre, før-islamske religionar. I dag gir dei tyrkiske aleviane inntrykk av å vere relativt sekulariserte og "moderniserte" og legg liten vekt på religion, noe som utan tvil er ein refleks av at dei fortsatt blir sosialt stigmatiserte i Tyrkia. Men det er altså ingen kopling, religiøst eller politisk, til Syrias "shiiske" alawiar, om aleviane i det heile reknar seg som muslimar, er det helst som ei eiga retning utanfor sunnisme og shiisme.
Dette er kanskje estoreisk. Men det har betydning når ein begynner å blande religiøse skiller inn i politisk analyse. Iran og Syria er begge rivalar til det sterkt sunniske Saudi-Arabia, og slik allierte. Men vi skal ikkje tru Irans leiarar har noen som helst religiøs sympati korkje med det sekulære i Assads styre eller hans eventuelle religiøse ballast.
tirsdag 24. juli 2012
Syria: Endgame?
Etter det store angrepet sist veke kom på ny meldinga frå alle kommentatorar i kor med opposisjonen og vestlige politikarar: Nå er det like før; Assad må gå nå, ja, kanskje han har flykta til Lattakia og alt raknar for han? Men så var han fortsatt i Damskus, krigen heldt fram og scenene frå Homs i fjor gjentok seg i Damaskus: Hard artilleribruk, mange drepte, men til slutt klarte regimet å drive opprørarane ut frå områda sine og ser ut til å sitte igjen på ruinane åleine. Likevel: Det er opplagt at konflikten har skifta karakter. Regimet har fortsatt overlegen styrke, men ikkje så overlegent som før. Det blir trengt tilbake, og opprørarane har opplagt framgang. Så er det eit endgame vi står overfor likevel?
Det er naturligvis alltid farlig å spå. Dersom eit regime av denne typen raknar, så raknar det fort - på eit par dagar kan det gå frå å virke urørlig til å vere borte. Det kan skje her også. Men akkurat nå er det få tegn som tyder på at noe slikt er nær foreståande. Den viktigaste avskallinga er (forutan ein ambassadør) ein general, Manaf Tlass, som har stått Assad nær, men var komme i unåde og forlot skuta. Han ser i eksil ut til å søke ein overgangsrolle, men opposisjonen vil ikkje ta i han, han stod for nær Assad. Men den indre kjernen ser fortsatt ut både til å vere samla og til å ha full kontroll over dei væpna styrkane. Så alt tyder på at kampane vil fortsette, i overskuelig framtid.
Kva er det som har skjedd, kva er tegna på ei endring inne i landet?
For det første, Aleppo. Vi har heile tida sagt, på denne plassen og andre: Watch Aleppo. Den nest største byen og økonomiske sentrum i Syria, langt større betydning sjøl enn knutepunkt Homs, og med ein tradisjon for opposisjon mot Damaskus. Så lenge det er stille der, så sitter Assad trygt, sa vi: sluttar dei seg til opprøret, så kan vi snakke om endring. Vel, det har vore stille der heilt fram til førre veke. Men nå i dag er dei i sentrum for opprøret; fleire sentrale bydelar er p.t. kontrollert av opprørsstyrkar, og regimet har problem med å drive dei ut. Dei klarer det nok over tid, men dersom dette betyr at befolkinga i Aleppo (eller viktige delar av ho) nå er gått aktivt på opprøraranes side - og tegn tyder på det, sjøl om opprørssoldatane nok kom utanfrå - så er det eit nytt og viktig tegn mot regimets posisjon.
For det andre så ser opprørane ut til å ha fått vedvarande kontroll over ein del områder, spesielt i nord og nordvest, der dei kan bevege seg uhindra. Regimet ser ut til å ha trukke seg tilbake frå desse landområda, men held fast posisjonen i byane. Det endrar karakteren til konflikten, det er eit viktig kriterium på "borgarkrig", som vi altså da kan snakke om i Syria. Det medfører også frontliner og meir konvensjonelle fram- og tilbakerykkingar; ein kan måle krigens gang på områder kontrollert og ikkje berre på talet på drepte. Blir dette permanent, gjer det at opprøret også kan bli permanent og desto verre for regimet å drive ut.
Korleis har dette skjedd? Først og fremst er det opprørarane som har styrka seg, meir enn regimet som er blitt svakare. Opprøret har fortsatt berre små våpen, opp til anti-tank-rakettar ser det ut til (men ikkje våpen mot dei helikoptera som regimet har satt inn), men dei har rikelig av dei, og dei er moderne - iallfall dei gruppene som har kontakt med omverda og får våpen, først og fremst frå Gulfstatane Qatar og Saudi-Arabia. Noen grupper klager over at "dei andre der borte" får moderne våpen, mens dei sjøl må nøye seg med det dei erobrar, så det tyder på at ikkje alle er like vel furnert, men openbart mange nok.
Like viktig er det nok at opprøret er blitt bedre strukturert og fått skikkelig strategisk leiing. Det ser vi på at dei klarer å slå til frå ulike kantar samtidig og klarer å flytte seg smidig frå ein bydel til ein annan, og på samme måte i Aleppo som Damaskus. Dette er noe anna enn spontane smågruppene vi såg før. Noen rapportar (spesielt i Le Monde) peiker på at dette har sammenheng med ei splitting mellom den "ytre" hærleiinga i Tyrkia, dei som har snakka i namnet til den "Frie Syriske Hæren" (under leiing av Riyad Asa'ad); og dei kjempande inne i landet. Dei tar ikkje lengre imot ordre frå den ytre leiinga, men har klart å strukturere og samle seg som ein indre front (og blir altså væpna frå Gulfen). Dette har vore ein nøkkel for framgangen, men betyr også ein fare for ytterligare spenningar innan opprørsfronten. Slik gav Asa'ad ordre om å følge FNs oppmoding om våpenkvile i vår, men den indre leiinga overhørte det og fortsatte kampane på eiga hand - det var da delinga oppstod, og det var også omtrent da framgangen deira tok til. Sidan Asa'ad og den ytre FSA-leiinga er dei som har stått i kontakt med dei viktigaste politiske organa, fremst det Syriske Nasjonalrådet (som også støtta våpenkvila), kan dette gjere den faktiske opprørshæren inne i landet til ein meir vanskelig og ustyrlig faktor dersom det skal bli snakk om forhandlingar seinare, enn si organisering av landet dersom regimet faktisk fell (vi tenker, ikkje berre på Libya nå, men ennå meir på Algerie i 1962, da seieren over Franrike vart avløyst av ein, rett nok kort, borgarkrig mellom den "indre" og "ytre" opprørsleiinga, og dei militære endte opp med makta). Vi er ikkje der, kanskje finn dei sammen igjen, men det politiske tyngdepunktet i opprøret kan også ha forskjøve seg til "innenlandske krefter".
Det har også komme ulike meldingar om dei kurdiske områda i grensetraktene i nord og nordaust. I norske media vart det meldt at "regimet hadde overlatt dei kurdiske områda" til PKK, den tyrkisk-kurdiske geriljagruppa, og det vart spekulert i kvifor. Men det ser ut til å vere omvendt: Dei kurdiske organisasjonane har vore splitta, noen for og noen mot opprøret. Den irakisk-kurdiske leiaren Barzani samla dei nylig til eit møte hos seg, og dei vart der einige om ein felles strategi: å lage sitt eige opprør. PKK, som har størst militær styrke, jaga derfor dei syriske regimesoldatane bort og har, med støtte frå lokale organisasjonar, kontrollen over ein del av småbyane i området, men (ennå?) ikkje i den største byen Qimishli, så vidt vi forstår. Dei er altså mot regimet, men potensielt også eit problem for opprørarane. Inntil vidare kan dei oversjå det, og berre håpe at regimet sender soldatar til å vinne dei kurdiske områda tilbake, så blir det mindre igjen der dei sjøl kjempar.
Når kjem så "the endgame"? Det blir altså spåmannskunst, så det får vi sjå. Opprøret ikkje ennå har krefter til eigentlig å utfordre regimet militært - dei vil kanskje ikkje bruke flyvåpen slik som i Hama, i frykt for å utløyse utanlandsk "flyforbud", altså intervensjon, som i Libya, men helikoptera deira er fortsatt farlige, så lenge ikkje opprørane får bakke-til-luft-rakettar. Men regimet klarer trass dette ikkje å få overtaket på opprøret, og det peiker i feil retning for dei. Dess fleire månader det går med ein langsom konflikt som denne, dess mindre blir muligheita for Assad til å overleve, om ikkje den grensa alt er nådd. Han må vise evne til å få kontroll over landet om han skal behalde den samla fronten han har. Tippepunktet vil komme når mange nok i kretsen rundt regimet anser Syria som "uregjerlig" på varig basis. Da vil dei søke andre løysingar. Problemet deira er trulig at da er konflikten blitt så bitter, og ikkje minst hatet mot alle alawiaer, uansett kva posisjon dei måtte ha hatt, så inngrodd, at alle mellomløysingar er umulige; eit nederlag for regimet vil bety blodig hevn overfor alawiaene, nå meir og meir identifisert med dei morderiske "shabiha". Det vil gjere konflikten meir innbitt også på deira side, det er ikkje snakk om å finne den mest rasjonelle løysinga, men om frykta for å bli massakrert. Ei slikt frykt gir sterk sement til bunkersen.
Det er naturligvis alltid farlig å spå. Dersom eit regime av denne typen raknar, så raknar det fort - på eit par dagar kan det gå frå å virke urørlig til å vere borte. Det kan skje her også. Men akkurat nå er det få tegn som tyder på at noe slikt er nær foreståande. Den viktigaste avskallinga er (forutan ein ambassadør) ein general, Manaf Tlass, som har stått Assad nær, men var komme i unåde og forlot skuta. Han ser i eksil ut til å søke ein overgangsrolle, men opposisjonen vil ikkje ta i han, han stod for nær Assad. Men den indre kjernen ser fortsatt ut både til å vere samla og til å ha full kontroll over dei væpna styrkane. Så alt tyder på at kampane vil fortsette, i overskuelig framtid.
Kva er det som har skjedd, kva er tegna på ei endring inne i landet?
For det første, Aleppo. Vi har heile tida sagt, på denne plassen og andre: Watch Aleppo. Den nest største byen og økonomiske sentrum i Syria, langt større betydning sjøl enn knutepunkt Homs, og med ein tradisjon for opposisjon mot Damaskus. Så lenge det er stille der, så sitter Assad trygt, sa vi: sluttar dei seg til opprøret, så kan vi snakke om endring. Vel, det har vore stille der heilt fram til førre veke. Men nå i dag er dei i sentrum for opprøret; fleire sentrale bydelar er p.t. kontrollert av opprørsstyrkar, og regimet har problem med å drive dei ut. Dei klarer det nok over tid, men dersom dette betyr at befolkinga i Aleppo (eller viktige delar av ho) nå er gått aktivt på opprøraranes side - og tegn tyder på det, sjøl om opprørssoldatane nok kom utanfrå - så er det eit nytt og viktig tegn mot regimets posisjon.
For det andre så ser opprørane ut til å ha fått vedvarande kontroll over ein del områder, spesielt i nord og nordvest, der dei kan bevege seg uhindra. Regimet ser ut til å ha trukke seg tilbake frå desse landområda, men held fast posisjonen i byane. Det endrar karakteren til konflikten, det er eit viktig kriterium på "borgarkrig", som vi altså da kan snakke om i Syria. Det medfører også frontliner og meir konvensjonelle fram- og tilbakerykkingar; ein kan måle krigens gang på områder kontrollert og ikkje berre på talet på drepte. Blir dette permanent, gjer det at opprøret også kan bli permanent og desto verre for regimet å drive ut.
Korleis har dette skjedd? Først og fremst er det opprørarane som har styrka seg, meir enn regimet som er blitt svakare. Opprøret har fortsatt berre små våpen, opp til anti-tank-rakettar ser det ut til (men ikkje våpen mot dei helikoptera som regimet har satt inn), men dei har rikelig av dei, og dei er moderne - iallfall dei gruppene som har kontakt med omverda og får våpen, først og fremst frå Gulfstatane Qatar og Saudi-Arabia. Noen grupper klager over at "dei andre der borte" får moderne våpen, mens dei sjøl må nøye seg med det dei erobrar, så det tyder på at ikkje alle er like vel furnert, men openbart mange nok.
Like viktig er det nok at opprøret er blitt bedre strukturert og fått skikkelig strategisk leiing. Det ser vi på at dei klarer å slå til frå ulike kantar samtidig og klarer å flytte seg smidig frå ein bydel til ein annan, og på samme måte i Aleppo som Damaskus. Dette er noe anna enn spontane smågruppene vi såg før. Noen rapportar (spesielt i Le Monde) peiker på at dette har sammenheng med ei splitting mellom den "ytre" hærleiinga i Tyrkia, dei som har snakka i namnet til den "Frie Syriske Hæren" (under leiing av Riyad Asa'ad); og dei kjempande inne i landet. Dei tar ikkje lengre imot ordre frå den ytre leiinga, men har klart å strukturere og samle seg som ein indre front (og blir altså væpna frå Gulfen). Dette har vore ein nøkkel for framgangen, men betyr også ein fare for ytterligare spenningar innan opprørsfronten. Slik gav Asa'ad ordre om å følge FNs oppmoding om våpenkvile i vår, men den indre leiinga overhørte det og fortsatte kampane på eiga hand - det var da delinga oppstod, og det var også omtrent da framgangen deira tok til. Sidan Asa'ad og den ytre FSA-leiinga er dei som har stått i kontakt med dei viktigaste politiske organa, fremst det Syriske Nasjonalrådet (som også støtta våpenkvila), kan dette gjere den faktiske opprørshæren inne i landet til ein meir vanskelig og ustyrlig faktor dersom det skal bli snakk om forhandlingar seinare, enn si organisering av landet dersom regimet faktisk fell (vi tenker, ikkje berre på Libya nå, men ennå meir på Algerie i 1962, da seieren over Franrike vart avløyst av ein, rett nok kort, borgarkrig mellom den "indre" og "ytre" opprørsleiinga, og dei militære endte opp med makta). Vi er ikkje der, kanskje finn dei sammen igjen, men det politiske tyngdepunktet i opprøret kan også ha forskjøve seg til "innenlandske krefter".
Det har også komme ulike meldingar om dei kurdiske områda i grensetraktene i nord og nordaust. I norske media vart det meldt at "regimet hadde overlatt dei kurdiske områda" til PKK, den tyrkisk-kurdiske geriljagruppa, og det vart spekulert i kvifor. Men det ser ut til å vere omvendt: Dei kurdiske organisasjonane har vore splitta, noen for og noen mot opprøret. Den irakisk-kurdiske leiaren Barzani samla dei nylig til eit møte hos seg, og dei vart der einige om ein felles strategi: å lage sitt eige opprør. PKK, som har størst militær styrke, jaga derfor dei syriske regimesoldatane bort og har, med støtte frå lokale organisasjonar, kontrollen over ein del av småbyane i området, men (ennå?) ikkje i den største byen Qimishli, så vidt vi forstår. Dei er altså mot regimet, men potensielt også eit problem for opprørarane. Inntil vidare kan dei oversjå det, og berre håpe at regimet sender soldatar til å vinne dei kurdiske områda tilbake, så blir det mindre igjen der dei sjøl kjempar.
Når kjem så "the endgame"? Det blir altså spåmannskunst, så det får vi sjå. Opprøret ikkje ennå har krefter til eigentlig å utfordre regimet militært - dei vil kanskje ikkje bruke flyvåpen slik som i Hama, i frykt for å utløyse utanlandsk "flyforbud", altså intervensjon, som i Libya, men helikoptera deira er fortsatt farlige, så lenge ikkje opprørane får bakke-til-luft-rakettar. Men regimet klarer trass dette ikkje å få overtaket på opprøret, og det peiker i feil retning for dei. Dess fleire månader det går med ein langsom konflikt som denne, dess mindre blir muligheita for Assad til å overleve, om ikkje den grensa alt er nådd. Han må vise evne til å få kontroll over landet om han skal behalde den samla fronten han har. Tippepunktet vil komme når mange nok i kretsen rundt regimet anser Syria som "uregjerlig" på varig basis. Da vil dei søke andre løysingar. Problemet deira er trulig at da er konflikten blitt så bitter, og ikkje minst hatet mot alle alawiaer, uansett kva posisjon dei måtte ha hatt, så inngrodd, at alle mellomløysingar er umulige; eit nederlag for regimet vil bety blodig hevn overfor alawiaene, nå meir og meir identifisert med dei morderiske "shabiha". Det vil gjere konflikten meir innbitt også på deira side, det er ikkje snakk om å finne den mest rasjonelle løysinga, men om frykta for å bli massakrert. Ei slikt frykt gir sterk sement til bunkersen.
onsdag 11. juli 2012
Egypt: Kamp eller piruett?
Når grunnlova er borte, dansar institusjonane på bordet, heiter det ikkje i noe statsvitskaplig ordtak. Men slik er det nok i "revolusjonære" situasjonar, med eller utan hermeteikn. Gramsci sa faktisk noe om at når ei kraft berre kan gå fram og den andre ikkje kan gå tilbake, så oppstår det mange bisarre fenomen. Trotski snakka om "dobbeltmakt". Er det det vi ser i Egypt nå?
Kort repetisjon av dei siste dagars institusjonelle hendingar:
Like før presidentvalet for tre veker sidan erklærte grunnlovsdomstolen parlamentsvalet i fjor for ugyldig, ikkje på grunn av gjennomføringa, men fordi dei meinte den nye vallova var lovstridig (sidan den tillot partimedlemmer å stille til val i kretsar for "uavhengige". Dette gjaldt berre ein tredel av kretsane, resten var valt normalt ut frå partilister).
Dagen etter oppløyste militærrådet derfor parlamentet, og tok på eiga hand over mange av fullmaktene deira, slik som lovgiving, fram til nytt val kunne haldas når ei ny grunnlov er utarbeidd, tidligast til hausten eller vinteren. Samtidig avgrensa dei kva presidenten skulle få myndigheit til.
Så, sist søndag, opphevde den nyvalde presidenten, Morsi, det siste vedtaket, altså det frå militærrådet. Han sa han respekterte det første, domstolens annulering av valet, men meinte at det sittande parlamentet skulle fungere fram til nye val vart halde, som han på samme måte som dei militære meinte måtte bli straks ei grunnlov er på plass. Militærrådet reagerte med å si at dei "la til grunn at domstolanes vedtak blir følgt", noe som teknisk sett ikkje var i strid med det Morsi hadde sagt, men reellt naturligvis var ei irettesetting.
Parlamentetet møtte i fem minutt i går, tysdag, og diskuerte berre korleis dei skal forhalde seg til at dei var oppløyst, og vedtok å føre saka inn til appeldomstolen ("cour de cassation"), som ofte har omgjort politiske vedtak frå lågare institusjonar. Ingen frå ordensmakta prøvde å hindre dei å møte.
Eit par timar etter kom så grunnlovsdomstolen med eit nytt vedtak, som opphevde presidentens oppheving av militærrådets vedtak. Det betyr altså at domstolen ikkje godtok hans skille mellom deira eige første vedtak og militærrådets oppfølging av dette. Dei sa også at dei er høgaste domsmyndigheit, altså at appeldomstolen ikkje hadde noe med dette å gjere.
Der står vi nå. Openbart ein maktkamp, men ikkje med våpen, og det virkar ganske gemyttelig. Slik også i ordlyden, presidenten og brorskapet legg stor vekt på ikkje å kritisere domstolen (som har prinsippiell rett til å gjere sine vedtak uavhengig av politiske forhold) men berre militærrådet (som ikkje har noen slik prinsippiell rett, dei skal jo ha "gitt makta frå seg" den 30. juni).
Ser vi på innhaldet i dette, kan det virke som om det ikkje er så stor avstand mellom posisjonane. Begge aksepterer at det skal vere nyvval til hausten (eller når grunnlova er på plass, det kan forsåvidt ta mye lenger tid). Begge aksepterer at domstolen er legitim. Dermed blir det også vanskelig for presidenten å gå utanom det siste, relativt utvetydige vedtaket til domstolen - men vi får sjå kva han gjer. Parlamentet har vist seg ganske makteslaust sidan det vart vald i fjor og har ikkje kunne utpeike regjering (det ligg nå til presidenten) eller vore i stand til å vedta lover. Slik gjer det kanskje ikkje så stor forskjell om det møter eller ei, før vi får ei grunnlov som klargjer kva fullmaktar dei skal ha?
Forskjellen ligg nok helst i resten av militærrådets vedtak, som ikkje var omtalt i grunnlovsdomstolens vedtak men var rådets eiga tolking: at dei sjøl har lovgivande makt fram til nye val, at presidentens fullmakter skal innskrenkas, osv. Det siste har naturligvis ikkje noe med evt. problem i parlamentsvalet å gjere, og det er her striden vil stå: Kva kan presidenten gjere utan at militærrådet må godta det?
Gjennom heile det siste året, har militærrådet dreve med ein slags fram- og tilbakedans: Dei har komme med utspill som styrkar dei sjøl, så har det komme protestar i gatane eller frå andre, og så har dei gått tilbake på eller svekka utspillet, før dei ei stund seinare prøver seg på noe anna. Det er altså ikkje slik at dei har kjørt hardt utan å lytte, men dei har heile tida prøvd seg. Slik kan det bli også nå, at om dei møter motstand så vil dei jenke seg og la presidenten få meir å si, men kanskje ikkje så mye som han ønsker. Presidenten kan spille på samme måten, kjøre hardt ut, for så å gå inn på kompromiss. Mange snakkar om at dette er avtalt på bakrommet på forhånd, men det kan rett og slett vere politikk: kvar prøver å finne kvar det politiske tyngdepunktet ligg.
All politikk har slike element av "piruettar", men det blir meir synlig i eit institusjonelt tomrom, der spillereglane ikkje er bestemt på forhånd. Nå er heller det ikkje sikkert, for Egypt har jo openbart ei grunnlov, frå Sadats tid i 1971, midlertidig endra på noen små punkt i fjor. Det er derfor vi har ein grunnlovsdomstol, ei vallov og ein president. Spørsmålet er derfor om vi står i ein konstitusjonell kontinuitet: alt fortsetter som før (altså som under Mubarak) fram til ein ut frå eksisterande reglar endrar lova; eller om vi står i eit tomrom, ein revolusjonær situasjon der alt er nullstilt og det ikkje er noen reglar før nye blir lagt heilt på frisk grunn (slik vi nå ser i Libya). Også dette er det usemje om, men Brorskapet og presidenten vil nok gå langt i retning av "kontinuitet" for å hindre unødig uro og styrke eigen legitimitet overfor omverda, så lenge det berre betyr at dei får reell makt. Det gir ein felles basis for spillet som nå går.
Og så er det det reint maktpolitiske: I det nåverande parlamentet har altså Brorskapet nesten reint fleirtal, stort fleirtal sammen med salafistane. Var det nyvalg i dag, viser alle målingar at dei ville miste dette, og både dei liberale "sivile" (det vil i Egypt si "sekulære" som ikkje vil bruke det ordet) og dei som støtter dei militære vil gå sterkt fram. Det forklarar også den spagaten som dei fleste liberale har satt seg i; dei er mot både militærets oppløysing av parlamentet, og Morsis annulering av oppløysinga; "pest eller kolera", seier dei, men utan å forklare om dei meiner parlamentet bør vere oppløyst eller ikkje oppløyst. Dei møter iallfall ikkje. Grunnen er naturligvis at ein president frå Brorskapet er ille ut frå deira syn; eit parlament frå Brorskapet er også ille, men begge delar samtidig er utålelig og gir ein reell fare for maktmonopol (om parlamentet då ville få reell makt i samarbeid med presidenten). Da heller nyval så fort som mulig, som kunne skape ein maktbalanse mellom islamistar og sivile krefter.
Brorskapet må på si side prøve å rette opp inntrykket av maktesløyse, om dei skal vinne seinare val. Derfor kan dei ikkje godta å berre sitte som nikkedokke for militære; ein medie-fokusert konfrontasjon med militærrådet er godt for dei. Men det er neppe institusjonell krangel som folk ventar av dei, men konkrete tiltak som angår vanlige folks kvardag. Derfor kan presidenten heller ikkje la denne striden gå for lenge eller bli for omfattande, i forhold til konkrete tiltak som syner att ute i samfunnet.
Dette liknar mye på dobbelmakt i Trotskis forstand, dei militære og presidenten har kvar sine maktposisjonar, ein ut frå det gamle militærsystemet og ein ut frå det nye parlamentariske, og berre ein av dei kan vinne på sikt. Men dei har ikkje tatt kampen ut i gatene ennå, det blir halde innanfor ein formell og institusjonell ramme. Resultatet blir til sist avgjort ved kven sine vedtak som blir lytta til og gjennomført, og kven sine som blir ignorert. Det får vi sjå vidare framover, "kampen om institusjonane" er berre såvidt begynt.
Kort repetisjon av dei siste dagars institusjonelle hendingar:
Like før presidentvalet for tre veker sidan erklærte grunnlovsdomstolen parlamentsvalet i fjor for ugyldig, ikkje på grunn av gjennomføringa, men fordi dei meinte den nye vallova var lovstridig (sidan den tillot partimedlemmer å stille til val i kretsar for "uavhengige". Dette gjaldt berre ein tredel av kretsane, resten var valt normalt ut frå partilister).
Dagen etter oppløyste militærrådet derfor parlamentet, og tok på eiga hand over mange av fullmaktene deira, slik som lovgiving, fram til nytt val kunne haldas når ei ny grunnlov er utarbeidd, tidligast til hausten eller vinteren. Samtidig avgrensa dei kva presidenten skulle få myndigheit til.
Så, sist søndag, opphevde den nyvalde presidenten, Morsi, det siste vedtaket, altså det frå militærrådet. Han sa han respekterte det første, domstolens annulering av valet, men meinte at det sittande parlamentet skulle fungere fram til nye val vart halde, som han på samme måte som dei militære meinte måtte bli straks ei grunnlov er på plass. Militærrådet reagerte med å si at dei "la til grunn at domstolanes vedtak blir følgt", noe som teknisk sett ikkje var i strid med det Morsi hadde sagt, men reellt naturligvis var ei irettesetting.
Parlamentetet møtte i fem minutt i går, tysdag, og diskuerte berre korleis dei skal forhalde seg til at dei var oppløyst, og vedtok å føre saka inn til appeldomstolen ("cour de cassation"), som ofte har omgjort politiske vedtak frå lågare institusjonar. Ingen frå ordensmakta prøvde å hindre dei å møte.
Eit par timar etter kom så grunnlovsdomstolen med eit nytt vedtak, som opphevde presidentens oppheving av militærrådets vedtak. Det betyr altså at domstolen ikkje godtok hans skille mellom deira eige første vedtak og militærrådets oppfølging av dette. Dei sa også at dei er høgaste domsmyndigheit, altså at appeldomstolen ikkje hadde noe med dette å gjere.
Der står vi nå. Openbart ein maktkamp, men ikkje med våpen, og det virkar ganske gemyttelig. Slik også i ordlyden, presidenten og brorskapet legg stor vekt på ikkje å kritisere domstolen (som har prinsippiell rett til å gjere sine vedtak uavhengig av politiske forhold) men berre militærrådet (som ikkje har noen slik prinsippiell rett, dei skal jo ha "gitt makta frå seg" den 30. juni).
Ser vi på innhaldet i dette, kan det virke som om det ikkje er så stor avstand mellom posisjonane. Begge aksepterer at det skal vere nyvval til hausten (eller når grunnlova er på plass, det kan forsåvidt ta mye lenger tid). Begge aksepterer at domstolen er legitim. Dermed blir det også vanskelig for presidenten å gå utanom det siste, relativt utvetydige vedtaket til domstolen - men vi får sjå kva han gjer. Parlamentet har vist seg ganske makteslaust sidan det vart vald i fjor og har ikkje kunne utpeike regjering (det ligg nå til presidenten) eller vore i stand til å vedta lover. Slik gjer det kanskje ikkje så stor forskjell om det møter eller ei, før vi får ei grunnlov som klargjer kva fullmaktar dei skal ha?
Forskjellen ligg nok helst i resten av militærrådets vedtak, som ikkje var omtalt i grunnlovsdomstolens vedtak men var rådets eiga tolking: at dei sjøl har lovgivande makt fram til nye val, at presidentens fullmakter skal innskrenkas, osv. Det siste har naturligvis ikkje noe med evt. problem i parlamentsvalet å gjere, og det er her striden vil stå: Kva kan presidenten gjere utan at militærrådet må godta det?
Gjennom heile det siste året, har militærrådet dreve med ein slags fram- og tilbakedans: Dei har komme med utspill som styrkar dei sjøl, så har det komme protestar i gatane eller frå andre, og så har dei gått tilbake på eller svekka utspillet, før dei ei stund seinare prøver seg på noe anna. Det er altså ikkje slik at dei har kjørt hardt utan å lytte, men dei har heile tida prøvd seg. Slik kan det bli også nå, at om dei møter motstand så vil dei jenke seg og la presidenten få meir å si, men kanskje ikkje så mye som han ønsker. Presidenten kan spille på samme måten, kjøre hardt ut, for så å gå inn på kompromiss. Mange snakkar om at dette er avtalt på bakrommet på forhånd, men det kan rett og slett vere politikk: kvar prøver å finne kvar det politiske tyngdepunktet ligg.
All politikk har slike element av "piruettar", men det blir meir synlig i eit institusjonelt tomrom, der spillereglane ikkje er bestemt på forhånd. Nå er heller det ikkje sikkert, for Egypt har jo openbart ei grunnlov, frå Sadats tid i 1971, midlertidig endra på noen små punkt i fjor. Det er derfor vi har ein grunnlovsdomstol, ei vallov og ein president. Spørsmålet er derfor om vi står i ein konstitusjonell kontinuitet: alt fortsetter som før (altså som under Mubarak) fram til ein ut frå eksisterande reglar endrar lova; eller om vi står i eit tomrom, ein revolusjonær situasjon der alt er nullstilt og det ikkje er noen reglar før nye blir lagt heilt på frisk grunn (slik vi nå ser i Libya). Også dette er det usemje om, men Brorskapet og presidenten vil nok gå langt i retning av "kontinuitet" for å hindre unødig uro og styrke eigen legitimitet overfor omverda, så lenge det berre betyr at dei får reell makt. Det gir ein felles basis for spillet som nå går.
Og så er det det reint maktpolitiske: I det nåverande parlamentet har altså Brorskapet nesten reint fleirtal, stort fleirtal sammen med salafistane. Var det nyvalg i dag, viser alle målingar at dei ville miste dette, og både dei liberale "sivile" (det vil i Egypt si "sekulære" som ikkje vil bruke det ordet) og dei som støtter dei militære vil gå sterkt fram. Det forklarar også den spagaten som dei fleste liberale har satt seg i; dei er mot både militærets oppløysing av parlamentet, og Morsis annulering av oppløysinga; "pest eller kolera", seier dei, men utan å forklare om dei meiner parlamentet bør vere oppløyst eller ikkje oppløyst. Dei møter iallfall ikkje. Grunnen er naturligvis at ein president frå Brorskapet er ille ut frå deira syn; eit parlament frå Brorskapet er også ille, men begge delar samtidig er utålelig og gir ein reell fare for maktmonopol (om parlamentet då ville få reell makt i samarbeid med presidenten). Da heller nyval så fort som mulig, som kunne skape ein maktbalanse mellom islamistar og sivile krefter.
Brorskapet må på si side prøve å rette opp inntrykket av maktesløyse, om dei skal vinne seinare val. Derfor kan dei ikkje godta å berre sitte som nikkedokke for militære; ein medie-fokusert konfrontasjon med militærrådet er godt for dei. Men det er neppe institusjonell krangel som folk ventar av dei, men konkrete tiltak som angår vanlige folks kvardag. Derfor kan presidenten heller ikkje la denne striden gå for lenge eller bli for omfattande, i forhold til konkrete tiltak som syner att ute i samfunnet.
Dette liknar mye på dobbelmakt i Trotskis forstand, dei militære og presidenten har kvar sine maktposisjonar, ein ut frå det gamle militærsystemet og ein ut frå det nye parlamentariske, og berre ein av dei kan vinne på sikt. Men dei har ikkje tatt kampen ut i gatene ennå, det blir halde innanfor ein formell og institusjonell ramme. Resultatet blir til sist avgjort ved kven sine vedtak som blir lytta til og gjennomført, og kven sine som blir ignorert. Det får vi sjå vidare framover, "kampen om institusjonane" er berre såvidt begynt.
torsdag 28. juni 2012
Egypt: President Mursi
Sist søndag vart det klart at det Muslimske brorskapets kandidat, Muhammad Mursi, vann presidentvalet i Egypt. Betyr det at islamsk styre blir innført i Egypt, at det vil gå samme vegen som Iran etter den islamske revolusjonen i 1979? Er det ein Pyrrhos-siger for demokratiet, eit valg og så bort med det?
Det er to måtar å svare på det. Det eine er å sjå på den politiske stoda i Egypt i dag. Sjøl om Brorskapet fekk presidentvervet, etter ein smal, men etter alt å dømme rettferdig, valsiger, betyr ikkje det at dei tatt over makta i landet. Tvert om står vi framfor ein maktkamp mellom presidenten og dei militære som har hatt makta i Egypt sidan 1952, og ikkje vil gi frå seg meir makt enn dei er nødt til. I beste fall kan det bli ein balanse mellom dei religiøse og dei sekulære kreftene i landet som hindrer ekstremisme frå begge kantar å utvikle seg. I verste fall fører det til handlingslamming og at begge bruker tida til å legge kjelker i vegen for den andre.
Kva av dei det blir, må vi berre vente og sjå. Dei militære hindra at Brorskapet fekk maktmonopol da dei (det vil si forfatningsdomstolen som stod dei nær) oppløyste det islamist-dominerte parlamentet i førre veke. Landet manglar grunnlov, så vi veit heller ikkje kva fullmakter den nye presidenten skal få. Det nå oppløyste parlamentet hadde langt om lenge nedsatt ein kommisjon til å skrive ny grunnlov, men mange meinte islamistane fekk for mye plass i denne. Det er ennå ikkje klart om Militærrådet vil la kommisjonen arbeide eller vil oppløyse også den (som det feilaktig først vart meldt), men dei har uansett gitt både seg sjøl, presidenten, og domstolane vetorett overfor det forslaget som kommisjonen til slutt kjem fram til. Så enten blir dei einige om noe begge kan godta, eller så blir det ein fastlåst kamp og ingen grunnlov.
Den andre måten å svare på er å sjå på Brorskapet sjøl og deira historie. Dei har jo aldri hatt eller vore nær politisk makt, så kva kan vi vente av dei? Mange er uroa: Både observatørar og forskarar har understreka kor "moderate" Brorskapet er, men kan vi stole på det? Khomeini presenterte seg også som demokrat før revolusjonen i Iran, men det kvarv fort da han kom til makta. Vil det samme skje nå? Er vi for naive?
Brorskapet og deira politikk er nok langt meir kjent enn Khomeinis var den gongen. Sjøl utan makt har dei vore ei leiande opposisjonskraft i to generasjonar nå, og har sitte i parlamentet og brukt det som talarstol. Dei har bygd sin velgarstøtte på denne historia, og vi kan i hovudsak rekne med at dei ikkje vil avvike dramatisk frå det som dei har stått for. Men samtidig utviklar historia seg framover og ikkje bakover; ting endrar seg ut frå nye omstende. Eit slikt er framveksten av politisk salafisme, som vi har skrive om før her i Aftenbladet. Det kan vere med å trekke Brorskapet i meir konservativ retning. I motsatt retning kan framveksten av ein meir liberal islamisme både innanfor og utanfor Brorskapet trekke dei mot sentrum. Dagspolitikk kan komme til å avgjere her.
Noe det viktigaste ein må merke seg med det Muslimske brorskapets politikk er at det er først og fremt eit partiapparat. Det har ein svært sterk organisasjon, og dei er intenst opptatt av å bevare denne organisasjonen. Det som betyr noe framfor alt er lojalitet til partiapparatetet. Derfor har fleire islamistar blitt skjøve ut i kulda det siste året når dei, på den eine eller andre måten, har brote med partidisiplinen. I dag sit det eit relativt konservativt leiarskap i toppen av organisasjon, og dei vil hindre utbrudd både i liberal og konservativ retning; men dei vil også snu kappa etter vinden for å hindre fraksjonar i Brorskapet i å bryte ut. Ettersom fleire liberale i byane har gått sine eigne vegar, kan det bety at meir konservative krefter, som er sterke i partiavdelingane på landsbygda, kan få meir tyngde.
Vi treng neppe frykte at Egypt blir noe nytt Iran. Brorskapet er i dag nok heilt innretta på demokratisk makt innanfor dei institusjonane vi har, og med dei militære på vakt ville dei uansett ikkje hatt noen sjanse til å skiple det. Derimot er dei som alle politiske parti gjerne villige til å få fleirtal alle stader dei går til val - på samme måte som da Arbeiderpartiet styrte Norge etter krigen; dei hadde langt på veg eit maktmonopol i mange år, men vi vart ikkje noe sosialistisk diktatur av den grunn. Men dei tunisiske islamistane da dei vann valet sitt i fjor, var nok meir forutsjåande da dei sørga for ei organisert maktdeling med det største sekulære partiet, i denne overgangsfasen ville nok eit nasjonalt kompromiss vore med på å roe gemytta.
Derimot må ikkje tru at Brorskapet er eit sosialdemokratisk parti slik Arbeidarpartiet eller for den del slik som Kristelig Folkeparti. Det er eit, etter vår målestokk, svært kulturkonservativt og moralistisk parti. Det ligg langt til høgre for det vi er vant med kva gjeld personlig og offentlig moral og "moralsk opprusning". Vi vil sikkert komme til å høre at "utuktige" vestlige filmar og bøker får problem - det har dei forresten alt som det er; det var Mubarak-styret som ville forby 1001 natt på grunn av umoralen i fortellingane. Brorskapet støtta dette, og vil kunne foreslå liknande ting. Alkoholen flyt ikkje fritt som det er, og vil heller ikkje gjere det. Slike vedtak vil komme, velgarane forventar det. Men noe hijab-påbud i gatene får vi ikkje. Det velgarane først og fremst vil ha, er økonomisk betring, og det er nok også her den nye presidenten må og vil sette inn kreftene sine.
Denne teksten vart opphavlig skriven som manus til ei spalte i dagspressa, 24. juni.
Abonner på:
Innlegg (Atom)