Dramatisk døgn i går fredag, NDP brenn og regjeringa går. I dag held protestane fram. Vil regimet likevel falle, tok eg feil da eg på onsdag var skeptisk til at dette kunne hende?
Det vil jo vise seg framover. Men det er nok fortsatt grunn til å halde hodet litt kaldt. Motkreftene er sterke, så langt er det ingen tegn på hæren slår sprekker i si støtte til regimet. Held hæren stand, så må det til langt breiare, og ikkje minst langvarig protest. "Folk flest", iallfall mange av dei, vaklar nok mellom sympati for kravet om at Mubarak må gå og frykt for vald og plyndring. Det er klart eit problem for opprøret nettopp at det ikkje er samla om noe anna enn "forandring". Hadde dei hatt ein person, eller i det minste ein ideologi, å samle seg rundt, så hadde det vore lettare å mobilisere dei nå passive til at "dette er bedre enn det vi har", da ville dei kanskje også oversjå noen eksessar i ruteknusing og brannstifting som i dag kan skremme.
Så langt kan vi ikkje sjå noe slikt fokus. El-Baradei er ukjent for dei fleste, og helst middelklassens mann, om det. Dei sekulære partia er svake, og også leia av "gamle menn". Det er også det Muslimske Brorskapet, som likevel har ein organisasjon og kunne spreie protesten utover landet. Så langt har dei altså vore passive støttespillarar, delvis fordi dei - enn så lenge - nok eigentlig ikkje trur at dette opprøret kan vinne, men ungdommen pressar på for å få dei til å vere meir aktive. Gjer dei det, kan det styrke protesten. Men det kan også splitte den, mange i den sekulære opposisjonen frykter opplagt ein revolusjon leia av Brorskapet. Og ikkje minst vil det få Vesten og utlandet til å snu seg mot opprøret. Kva vil vel Israel meine om eit Egypt leia av Brorskapet, Hamas sin allierte, eller som del av ein styrande koalisjon? Kva vil i det heile Israel meine om eit meir demokratisk Egypt, som heilt sikkert vil bli meir Israel-fiendtlig? Og kva vil Israels haldning bety for USA sin?
Desverre, eg vil nok fortsatt i dag tru at dei kan ta det rimelig med ro. Om protestane klarer å halde oppe dampen og utvide seg, over ei veke eller to, kan ting endre seg, men vi er ikkje der ennå. Det som da blir meir interessant, er kva dette vil si for presidentvalet i haust. Vil opprøret føre til at noen i hæren antyder at Mubarak nok bør nyte sitt otium, og at dei dessutan bør finne ein yngre person, som ikkje heiter Mubarak til etternamn? Ein som med større truverde kan snakke om "forandring" og "ny giv", med noen reformer som gir nye grupper i middelklassen større økonomisk spillerom, samtidig som regimets grunnpillarer (dei sjølve, og den overklassen som tener på systemet idag) held fram som før? Det er ikkje utenkelig. Det vil passe dei herskande, det vil passe USA og Israel, og det kan vere nok til å passivisere middelklassen, med mindre dei opprørske i mellomtida har klart å stille på beina eit bedre, og realistisk alternativ.
- Det siste nå er at Umar Sulayman er utnemnt til visepresident. Han er sjef for etterretningspolitiet, og har vore nemnt før som "hærens alternativ" til Mubaraks son Gamal (som faren ønsker skal ta over når han ein gong skal gå). Men Sulayman, som er 71, er i den grad knytta til Mubaraks regime, at hæren nok må grave djupare om dei skal kunne finne noen til å markere ein "overgang i kontinuiteten". -
***
I skyggen av dette fekk Tunisia ny regjering i går, som var ein ny, og kanskje avgjerande seier for opprøret der. Som vi skreiv førre veke, forlangte fagrørsla UGTT at alle i Ben Ali-partiet skulle ut, bortsett frå statsministeren Mohammad Ghannouchi, og det vart innfridd i går. Den nye overgangsregjeringa er mest sammensett av teknokratar, og skal leie fram til valet om eit halvår. UGTT deltar ikkje, men støttar nå regjeringa. I gatene er det fortsatt dei som krev at Ghannouchi sjøl må gå, men noen rapporter seier at dei er eit mindretal, mens fleire feirer dette som ein seier.
Mens vi venter på islamistane i Ennahda, og kva rolle dei vil spille, er det dermed fagrørsla UGTT som er interessant. Ho har ei viktig rolle i Tunisias historie, og var i periodar dei som dreiv frigjeringskampen mot det franske styret, når nasjonalistpartiet til Bourguiba var undertrykt eller i eksil. Dei to var nær allierte, men etter frigjeringa tok partiet og Bourguiba styring med fagrørsla. UGTT fekk stor innverknad i den "sosialistiske perioden" frå 1961 til 1970, men på Bourguibas nåde. På 1980-tallet gjorde dei, heller svake, forsøk på å frigjere seg i samband med økonomiske nedgangstider og protestane som følgte. Men nå ser det altså ut som om dei har klart å rive seg laus og bli ei samlande og sterk opposisjonsrørsle.
Kor sterk, vil vise seg, og også kva slags politikk dei vil gå for, men dersom dei klarer å etablere seg som den dominerande krafta framover, kan ein tenke seg at ein fagrørsle-orientert og kanskje meir "sosialdemokratisk" pol kan komme til å bli eitt alternativ, mens eit moderat konservativ islam-orientert pol rundt Ennahda kan bli eit anna. Men det er igjen berre spådommar, den politiske utviklinga er komme alt for kort til at vi kan si kva som blir retningane framover. Det vil også vise seg om eit halvår er nok til å bygge samlande alternativ.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar