Opprøret har nå vunne noe seire, spørsmålet er nå kva det kjem til å innebere.
- Det har vunne slaget om gatene. Statsmakta prøver ikkje å handheve portforbudet, politiet er trekt tilbake og erstatta med hæren som berre prøver å beskytte statlige bygningar og hindre plynding, ikkje hindre forsamlingar av protestar.
- Svært interessant er ein rapport frå Suez om at ikkje berre politiet, men også dei sivile statstilsette "er forsvunne frå kontora". Fredag var fridag, og mange heldt seg sikkert borte i frykt for å bli angrepe; det er nå hærens oppgåve å roe ned slik frykt. Men dersom statskontora faktisk ikkje kjem i drift att, kan det leie til at landet blir "uregjerlig", som betyr at opprøret har vunne. Så langt er likevel ikkje desse rapportane bekrefta. Meir trulig er det at politiet berre er trukke tilbake til sine kaserner for ikkje å provosere fram meir uro. Likevel, taktisk seier til opprøret.
- Mubarak har erkjent retten til å protestere, og at det må komme "forandring", sjøl om ingen trur på han. Heller ikkje skiftet av regjering lar noen seg imponere av; knapt noen brydde seg om den førre. Men utnemninga av visepresident, Umar Sulayman (Omer Sliman), er derimot viktig.
Mange peiker på han som ein mulig ny leiar av landet, at Mubarak vil tre tilbake og overlate presidentvervet til han, evt. som overgang fram til det ordinære valet i november. Fleire peiker på at Sulayman er kjent som balansert og effektiv, og vil sjå dette som seieren for opprøret: Hovudkravet til protestane som vi ser på dei handskrivne plakatane er, "irhal", "reis", og "Nei til Mubarak".
Om Mubarak da faktisk går av, vil det også opplagt vere ein stor seier, nok ein president må gå etter eit folkelig opprør. Det er ennå ikkje sikkert at det vil skje, men det er lettare å forestille seg det i dag enn for to-tre dagar sidan. Som sagt før, revolusjonar bygger seg opp over tid. Men vil dette, dersom det skjer, vere nok: betyr Mubaraks avgang (om den finn stad) at regimet har falt?
Da må ein sjå litt på situasjonen i Egypt dei siste par åra. Mubarak har hatt lange sjukeopphald i Tyskland og i Sharm al-Shaykh, og er ikkje den som har styrt butikken. Han er meir symbolet på det gamle regimet, og spørsmålet har vore: Når Mubarak dør (det har vore "når"), kven tar over? Kandidatane folk har snakka om har vore to: Sonen, Gamal Mubarak, og "hærens mann"; den samme Umar Sulayman. Ved gårsdagens utnemning er det rimelig klart at det spørsmålet er besvart: Gamal er ute, og Sulayman er inne. Berre det var ein klar seier for opprøret, og vil sende eit signal til mange andre presidentar som gjerne vil la sine sønner ta over (slik som familien Qadhafi i Libya): Dei klarte det med Assad i Syria, men kanskje det ikkje blir fleire.
Så Mubarak-slekta er ute når dagens president før eller seinare går ut. Men regimet er ikkje borte med det. Her må ein igjen peike på forskjellen mellom Tunisia og Egypt. I det første landet var korrupsjonen og nepotismen konsentrert rundt presidentens og hans kones familiar. Dette gjorde regimet der svært smalt, og sårbart. I Egypt snakker vi heller om ei sammensmelting, gjennom fleire tiår, mellom toppskiktet i hæren og eit korrupt og forbrytersk rikmannsvelde; hæren er blitt eit forretningstiltak, og for å få kontraktar og utføre kva som helst måtte ein vere del av denne klassen. Mubarak er berre symbolet, det er dette "militær-kommersielle komplekset" som har styrt Egypt. Og Sulayman og dei andre frå det gamle regimet er del av dette systemet. Det vil halde på sine privilegier og sine pengar, og så lenge hæren er samla, vil dei beskytte systemet. Å ofre Mubarak er ein liten pris; ja, kanskje det berre skyver fram eit personsskifte som uansett ville komme seinare i år eller neste år. Det viktige blir, ikkje berre kven som kjem i staden, men på kva måte.
Vi har sett på bilder i går at folket omfavner soldatene, og at noen av dei har beskytta protestantar mot politiet. Kan hæren bli delt, slik at lågare offiserer gjer kupp mot sine "business-generalar" og slutter seg til opprøret? Slike kupp er vel kanskje, må vi tru, noe dei sistnemnte har forutsett og tatt steg for å hindre. I dag seier rapportar at soldatane ikkje lenger lar protestantane klatre opp på panservognane, slik som i går, så kanskje det var berre ei villa opning for å "lette trykket" og oppnå tillit. At folk har slikt eit positivt inntrykk av hæren nå, er nok først og fremst fordi dei ikkje er politiet, og altså ikkje har prøvd å slå ned protesten, berre halde den innanfor akseptable rammer og stanser plydring og branner, noe også moderate protestantar er for.
Skal opprøret bety eit regimeskifte og verkelig utvikling mot demokrati i Egypt, må det derfor gå djupare og bli eit sosialt opprør. Politisk må det kreve djupare demokratiske endringar, der oppløysing av partiet NDP og nye valglover der alle parti stiller likt og kan vinne fleirtal, berre er eit minimumskrav. Spørsmålet om det Muslimske Brorskapet kan ein ikkje komme utanom, eit slikt demokratisk og sosialt skifte er ikkje tenkelig om ikkje Brorskapet får like rettar med andre parti. Og det har altså konsekvensar for korleis omverda (dvs. Israel og dei som setter kompasset sitt etter det) vil sjå på dette opprøret.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar