Så er da over femti år med sammenhengande styre i Tunisia over. Spørsmålet nå om "regimet", einmannsveldet som overlevde personskiftet frå Bourguiba til Ben Ali i 1987, nå også vil overleve og ein ny mann frå samme skikt vil ta over stafettpinnen. Problemet for ein demokratisk overgang er her, som i så mange tilfeller der eit langvarig autokratisk styre fell plutselig, at det er tynt med alternativ. Det finnes ein del mindre liberale og sosialdemokratisk orienterte parti, men dei fleste har bakgrunn i utbrudd frå Bourguiba/Ben Ali-partiet og derfor liten legitimitet, og ingen av dei har hatt muligheit til å bygge opp noen sterk organisasjon, enn si massebasis. Kan dei samarbeide, kan dei kanskje flyte på entusiasmen som finnes akkurat nå, men fell dei tilbake til intern person-krangel, vil dei ikkje kunne bygge noe alternativ.
Er det noen islamistisk fare? Tunisia idag ligner på på Tehran straks etter shahen reiste i februar 1979, der dei fleste trudde at liberale og radikale ville ta over, mens dei islamske kom inn frå sidelina. Men Tunisia er ikkje shahens Iran. Ennahda, islamistpartiet, har trulig korkje organisasjon eller (akkurat nå, iallfall) ei masseoppslutning som gjer at dei kan håpe å "ta over". Får dei stille til valg, vil dei sikkert få ein god del stemmer, men neppe meir enn dei sekulære partia. Tunisia er nok det mest sekulære (og også det økonomisk best utvikla) samfunnet i den arabiske verda, og ein kan ikkje sjå på landet som blåkopi av ein "arabisk modell" der islamistane står klar i kulissane.
Det samme gjeld håpa om Tunisia vil opne ei flodbølge av demokratisk opprør i Midtausten, og at autokratiske styre i Egypt, Syria osv. nå vil falle. Men Tunisia er nettopp annleis. Viktigast her er at sjøl om Tunisia var einmannsstyrt (diktatur, om ein vil), så var det ikkje noe militærdiktatur, men eit partidikatatur, der partiet forfall til å bli presidenten og hans familie. Dei militære har aldri vore noen maktbase for regimet, og akkurat i dag (måndag) ser hæren også ut til å halde seg nøytralt og støtte den konstitusjonelle leiinga (den midlertidige regjeringa). I Egypt, Syria, Jemen osv. bygger regima alle på ein eller annan måte på dei militære, og dei vil bestå - og ha maktmidlar - sjøl om eineherskaren forsvinn. Derfor er det nok ikkje rom for ein tilsvarande kollaps av regima i dei landa som det er i Tunisia. Og det veit også folket i dei landa, så det er nok fare for at det blir med små demonstrasjonar som vi nå ser f.eks. i Jordan.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar