onsdag 19. januar 2011

Tunisia, ny vending?

Utviklinga har tatt eit dramatisk nytt drag i går, då den nye regjeringa begynner å falle frå kvarandre før den starta. "Gata", demonstrantane, forlanger at alle ministre med bakgrunn det avsatte regimets parti RCD må gå (dei har alle meldt seg ut av RCD, utan at det har hjulpe); fagforeninga UGTT (det var deira ministre som trakk seg) vil berre godta statministeren Muhammad Ghannouchi men ingen andre frå RCD, mens det største opposisjonspartiet PDP meiner at ein må godta ein overgangsperiode med noen ex-RCD-folk. Det spørs kor lenge det siste synspunktet held under presset frå demonstrasjonane; men problemet er vel at det ikkje er så forferdelig mange til rådvelde som ikkje har ei eller annan fortid i RCD. Å sette heilt urøynde folk inn til å styre eit land, er sjeldan god medisin; og sjøl om noen ropar på hæren, så har heller ikkje dei slik erfaring.

Rachid Ghannouchi er på veg tilbake, og islamistane i Ennahda trer nå fram, sjøl om dei formelt sett ikkje er lovlige ennå. Men det må statsministeren (ikkje ein slektning) heilt klart ordne, det vil ikkje bli akseptert at ikkje Ennahda og kommunistpartiet får stille til val. Så får vi sjå både kor sterke dei er - og evt. om dei kan profitere på svakheitar i den liberale sekulære fløyen - og kva slags mål dei stiller seg. Ut frå Ghannouchis utsegner tidligare kan vi vente oss at han vil, som Brorskapet lenger aust, ønske å profilere seg som eit konservativt, men strengt parlamentarisk og systeminternt parti, nær sagt uansett kor urolig situasjonen er. Men er Ennahda - og islamismen allmennt - i 2011 det samme som i 1987? Vil Ghannouchi bli utfordra av yngre og meir radikale som vi nå ikkje kjenner til? Vil Tunisias sekulære opposisjon vende seg mot Ennahda dersom dette skulle vise seg å bli den sterkaste utfordraren til dei gamle? Dei er iallfall heilt utan band til RCD. Det vil vise seg framover.

Ein detalj som historikaren i meg hektar seg opp i, forresten: Det står fleire stader, tilmed i Le Monde, at dette er første gongen ein folkelig protest (ein intifada er vel rett ord her) har kasta eit regime i den arabiske verda. Men er det sant? Ein ting er i førmoderne tid, da veit vi ofte at folkelige protestar fekk sultanar til å falle, sjøl om det da gjerne var vanskelig å skille mellom protest og væpna opprør - slik t.d. i Marokko i 1909 og mange gonger før. Men også i moderne tid? Kong Faruks fall kom da vitterlig etter folkelige protestar i 1952? Opptøyer i gatene i Khartoum i 1964 fekk Abbouds regime til å falle. Rett nok begge (og trulig også fleire tilsvarande) skifte kopla til militære; i Egypt altså dei frie offiseranes kupp, men vi veit ikkje enno korleis resultatet blir i Tunisia. Uansett, at folkelige protestar har vore kopla til / ført til regimers fall er vel neppe noe som er unikt i arabisk historie, eg spekulerer på om det er ein stereotypi om at arabarane er så "annleis" enn andre.

Ingen kommentarer: