Egypt: Forhandlingar

Måndag kveld, og ting roar seg ned. Jazeera begynner å vise noe anna enn bilder frå Tahrir, og NRK melder at "trafikk-kaoset er tilbake". Slik det pleier, altså. Som venta, har det tynnas ut på Tahrir, og forhandlingar, eller samtalar er i gang. Butikkane opnar, og Kairo og Egypt begynner å puste ut att. 

Så kven tener på det? Kven blunka først? Det er ikkje heilt klart ennå. Så langt er posisjonane uforandra. Regimet tilbyr ingen ting anna enn dei alt har sagt, at vallova kan endras, spesielt på dei to punkta at uavhengige kan stille som kandidatar og at presidenten ikkje kan gjenvelgas ubegrensa. Opposisjonen forlangar omfattande revisjon av grunnlova før vala, og at det må komme ei samlingsregjering. Sulayman avviser fortsatt demokratiet, "egyptarane er ikkje modne", slik dei ikkje var før heller. Men slik er det med forhandlingar, utover er posisjonane urørlige heilt til ein offentliggjer kompromisset. 

Meir kinkig kan vere at ikkje heile opposisjonen er med i samtalane. Det er, forutan Brorskapet, dei to "gamle" partia Wafd (liberale) og Tagamma'u (sosialistar) som deltar, i tillegg til "Komiteen av rådgivarar" som oppstod under opprøret. ElBaradei, som Brorskapet peikte på som felles talsperson deltar ikkje, og heller ikkje Ayman Nours Ghad; begge nektar å samtale før Mubarak har gått. Dermed er uklart om samtalepartane representerer ein samla motstand. Men for Brorskapet er det naturligvis historisk å bli invitert, og dei scora eit viktig poeng der. Bli likevel ikkje overraska om dei trekker seg frå samtalane om litt, når dette poenget er hanka inn. Enten det, eller at Baradei og dei andre blir trekt med; det gir lite meining for Brorskapet å go it alone sammen med sine erkerivaler Tagamma'u, og dei treng heile opprørsstyrken for å oppnå vidare reformar.

Kva med at dagliglivet tar til att? Det er få igjen på Tahrir nå. Det svekker naturligvis presset på regimet, og det er rimelig at det vil prøve å trekke ut tida, dess lenger det går, dess lettare blir det å avspise opposisjonen med det - ikkje ubetydelige - dei har oppnådd så langt. Ei "fornying" av regimet, men ikkje regimets fall. Med løfter som naturligvis kan forskyvas ut i fjern framtid når det kjem til stykket, det har egyptarar og andre arabarar sett så mange gonger før. 

 

Men protestantane har på den andre sida vist at dei kan relativt lett tromme sammen den halve millionen eller så dei treng for å stanse Kairo. Det er deira ris bak speilet. Er det nok til å skremme regimet til å gi reelle reformar? Eller var massemobiliseringa så fokusert på personen Mubarak at den løyser seg opp hvis det viser seg at Mubarak sit urikkelig som ein sfinx i palasset sitt til september? Klarer dei å halde protestane oppe dersom regimet kjører på med Sulayman eller ein annan general som "fornyar" i eit val? Klarer opposisjonen å forbli samla dersom dei får eit halvgodt kompromiss som gir dei etablerte "gamle" partia bedre arbeidsvilkår, men lar regimets grunnpilarer forbli urørt? 

 

Vel, igjen, vi får sjå det an. Kanskje dei som kjempa på Tahrir er så herda av det dei har vore igjennom at dei reiser seg igjen om resultatet ikkje blir godt nok. Egypt er nok forandra, men det vil nok bli nødvendig å minne dei på det igjen.