Libya: bruddliner

Fire dagar etter at Libya var i verdas søkelys igjen, i noen få formiddagstimar, er det fortsatt like uklart kva det egentlig var som skjedde da statsminister Ali Zaidan vart bortført av ei militsgruppe, for så å bli befridd av ei anna. Det var eit kuppforsøk, sa Zeidan sjøl etterpå, utan å seie kvarifrå dette forsøket skulle ha komme frå. Den gruppa som skulle ha tatt ansvaret, "Dei revolusjonæres operasjonsrom", nekta seinare for at det var dei som stod bak og påstod det var infiltratørar som hadde misbrukt namnet deira. Det var også motstridande forklaringar på kva bortførarane hadde å utsette på Zaidan; noen påstod at dei hadde ein arrestordre for "korrupsjon", igjen ikkje presisert, og benekta av påtalemakta. Andre påstod det var fordi Zeidan skulle ha kjent til den amerikanske arrestasjonen av Qa'ida-leiaren Abu Anas al-Libi fem dagar i forvegen, men også det vart benekta av andre talsmenn. Altså relativt kaotisk, eit bilde på Libya i dag.

Bruddliner i Libya: Milits mot stat

La oss sjå litt må mulige årsaker, eller "bruddliner" som libyisk politikk er delt inn etter, som åleine eller i kombinasjonar kan ha ført til det relativt dramatiske dømet på problema der. Det første er naturligvis rett og slett motsetninga mellom "staten" og "militsane", det grunnleggande problemet i landet idag. 

Dette er blitt kalla ein "dobbelmakt-situasjon", eit namn på ein etterrevolusjonær situasjon der element av "det gamle" og det "nye" systemet ei tid eksisterer sammen, før eitt av dei vinn og skyv det andre ut. Slik sett er ikkje uttrykket heilt rett, for både dei revolusjonære militsane på den eine sida, og forsøka på å skape ei "normal", sentralisert statsmakt med valgte organ, politi og hær på den andre er "nye", eit resultat av opprøret mot Qaddafi-styret. Rett nok er det igjen noen byråkratar frå det gamle styret i den gjenoppbygde statsapparatet, men sjølve systemet til Qaddafi var så sært at det er lite og ingen ting igjen av det. Trass i at dei brukar begrepet "revolusjonære" har heller ikkje militsane noen annan strategi eller plan for eit anna styre enn den nye staten. Problemet er rett og slett at dei har våpen og (lokal) makt, og dei vil ikkje gi noen av dei frå seg, til ein svak sentralstat dei ikkje stolar på ennå. Men ingen av desse gamle opprørsmilitsane er heller i noen systematisk opposisjon til staten, og fleire av dei samarbeider gjerne, noen har også fått status som "hær-avdelingar" og "politi", utan at det har endra deira arbeidsmåte og kommandostruktur, dei er fortsatt styrt av kvar sin militsleiar. Verre er det nok for dei som ikkje har fått slik status, regjeringa snakkar om å prøve å trekke inn våpen og pensjonere desse "overflødige" gruppene, men det har så langt blitt tomme ord, det har ikkje vore på tanke å prøve å avvæpne dei med makt, det ville vore ei sjølmordsline for noen som prøvde. 

Partipolitiske skilleliner

I denne svake sentralstaten finnes det også ulike politiske retningar, sjøl om dei er svake og uferdige - i vala til nasjonalforsamling var dei alle fleste valde på personlig basis (stammeleiarar, andre truverdige menn, mest menn), men noen få vart også vald på partilister. Dette er nye lister, nye parti, og den politiske eller ideologiske identiteten til dei er nok relativt vag. Men det har gruppert seg ut to blokker, der den eine blir kalla meir "liberal", og var leia av Mahmoud Jibril, som var ein frontfigur under opprøret mot Qaddafi. Han vart likevel ramma av å ha hatt ein posisjon i det gamle styret for fleire år sidan, og vart pressa ut. Erstattaren var samme Ali Zaidan, den nåverande statsministeren. 

Den andre blokken er dominert av det libyiske Muslimske brorskapet. Det er trulig det største "partiet" i Libya, men det seier ikkje så mye; det er også ganske rudimentært og svakt, og prega av at Brorskapet var hardt undertrykt under Qaddafi. Dei som nå leiar det, kjem derfor i stor grad frå eksil i Egypt, og blir av mange oppfatta som "egyptarar", og er naturligvis som alle Brorskapsgrupper i Midtausten, prega av Brorskapets nederlag i Egypt i sommar. Som sagt, vi skal ikkje legge for mye i merkelappane, men det virkar klart som det er ei motsetning mellom desse to politiske "blokkane", og sist helg gjekk det mange rykte om at det var Brorskapet, og deira leiar av nasjonalforsamlinga, som stod bak kidnappinga av Zaidan, altså i allianse med ein av militsane. Naturligvis tilbakevist, og vi veit ikkje kor mye som ligg i rykta, men det kan vere det Zaidan hinta til da han snakka om "kuppforsøk". 

Geografiske skilleliner

Så langt ser det ut til at denne hendinga har vore ein "Tripoli-konflikt", og har altså lite å gjere med dei geografiske bruddlinene i Libya. Desse har derimot vore desto viktigare i den langvarige, og minst like alvorlige konflikten om oljeeksporten som gjekk tidligare i sommar. Mange i Benghazi i aust kjemper for, i det minste autonomi i eit føderalt Libya, noe som sentralregjeringa i Tripoli set seg skarpt imot. Også grupper i det tynt befolka Fezzan på ørkenkanten i det sørvestlige hjørnet av Libya har ymta frampå med det samme; og dette er altså dei klassiske tre komponentane i Libya: Tripolitania, Cyrenaica (aust) og Fezzan - slik kolonimaktene ville dele landet etter 2. verdskrig, og slik Libya var delt i den første, føderale perioden under kongedømmet, fram til 1963. 

Desse konfliktane førte i sommar til at lokale leiarar i Benghazi erklærte Cyrenaica som sjølstyrt i juni, og planla å sette opp sin eigen hær, samtidig som dei viktigaste oljehamnene der vart stengt av ein boikott - det var i aust (mye av) oljen vart henta opp, og da skulle pengane bli verande der. Sentralregjeringa vedtok seinare å flytte hovudkvarteret for det libyiske nasjonale oljeselskapet til Benghazi, utan at det hjalp til å opne opp at hamnene, krava om lausare band til Tripoli er stadig ei konfliktkime. 

Islamistiske skilleliner

Dette heng også sammen med utviklinga av meir radikale islamistiske grupper i landet. Under opprøret mot Qaddafi var det heile tida ein allianse mellom liberale (i byane), regionale og islamsk-orienterte grupper, der dei siste stod sterkt særlig heilt aust i landet (som i byen Derna). Seinare har det oppstått nye grupper, tildels tidligare opprørarar som har blitt meir religiøst bevisste, tildels heilt nye retningar som vi kan rekne som meir salafistiske. Det er mange slike (og slett ikkje samordna), men mest kjent er dei som har tatt namnet "Ansar al-shari'a". Dette namnet dukkar nå opp mange plassar i etterkant av den arabiske våren, i Tunisia er dei dominerande mellom salafistane, i Egypt har jihadistar i Sinai brukt samme namn, og i Jemen og andre stader finn vi slike "Ansar". Vi veit ikkje ennå om dette er ei sammenhengande rørsle, eller meir eit "merkenamn" som ulike grupper med nokolunde samme profil finn det tenlig å bruke. Kanskje er det ein blanding. 

Ideologien er heller ikkje heilt klar; dei er blitt kopla til al-Qa'ida, men dei er trulig ikkje der, iallfall ikkje ennå, og dei er heller ikkje opplagt som "jihadistar" over alt, sjøl om dei noen stader har brukt slike verkemiddel. Mest trulig ligg dei ideologisk ein stad mellom dei reine jihadistane, og salafistar som heller bruker "aktivistisk massemobilisering", altså ein stad mellom demonstrasjonane og bombane, men med sterke innslag av direkte aksjon. Det er iallfall inntrykket så langt. I Libya vart dei knytta til angrepet på det amerikanske konsulatet i Benghazi i fjor haust, dei nekta for skuld her, men vart likevel kjeppjagd frå byen av ei sivilbefolking som var takksame til USA for deira rolle i krigen mot Qaddafi, og løyste seg formelt opp i landet seinare, men er nå tilbake. 

USA og arrestasjonen av al-Libi

Støtten til USA og vestmaktene som tok del i krigen er fortsatt sterk, men bryner seg også mot ein veksande patriotisme om at "vi skal klare oss sjøl", og motvilje mot innblanding utanfrå. Trulig er det dette meir enn noen sympati for al-Qa'ida som gjorde så mange libyarar opprørte då USA noen dagar før i eit raid arresterte Qa'ida-mannen kjent som Abu Anas al-Libi for rolla han spilte (eller skal ha spilt) under bombinga av amerikanske ambassadar i Kenya og Tanzania i 1998. Han er den siste av dei som var med på den aksjonen som stod på amerikanaranes "hit-list", og er nå i amerikansk forvaring. 

For libyarane spilte det nok større rolle at han var libyisk statsborgar, tatt av ei framand makt. Det spiller nok også inn at al-Libi ikkje ser ut til å ha vore aktiv i al-Qa'ida sidan rundt 2001; han var del av ei gruppe libyiske islamistar som vart misnøgd med Bin Ladens "globale line" og ville fokusere på Qaddafi og Libya, og såleis trakk seg bort frå Qa'ida-leiinga. Al-Libi sjøl vart fengsla i Iran, og sat der i mange år før han i 2012 kom tilbake til Libya, og ser ikkje ut til å ha vore aktiv sidan, etter det som er rapportert; han har derfor ein viss dåm av å vere Qaddafi-motstandar meir enn internasjonal terrorist for dei. For amerikanarane er naturligvis dette irrelevant, det er ingen tvil om at angrepa i Aust-Afrika, som det er alminnelig antatt han deltok i, var ei terrorhandling med over 200 drepte, og som han må stå til rette for. 

Den samme nyvunne "patriotismen" finn vi forøvrig også i forholdet til den internasjonale straffedomstolen i Haag. Dei har nylig gitt opp å få utlevert Qaddafis "spionsjef" Abdullah Senussi, som sit fengsla i Libya, og går med på libyaranes krav om at han skal dømmas der (med den forskjellen at han da nok vil få dødsstraff, så ikkje i Haag). Ein seier for regjeringa i Libya, som likevel måtte bite i seg nederlaget om at dei ikkje klarte å stille Qaddafis son Sayf al-Islam for retten - for han blir halde fangen av ein milits i nord-vest-Libya, og dei har konsekvent avvist å sende han til Tripoli for domstolane der. Han var for verdifull for dei som byttemiddel og symbol på deira sjølstendige makt. 

Bruddlinene er slik mange. Ingen av dei har ført til noe fullstendig sammenbrudd ennå - kanskje oljeblokaden er den farligaste så langt, sidan oljepengar kan halde Libya sammen. Vi veit ikkje ennå om libyarane klarar å finne eit balansert system som veg sjølstendetrongen til dei lokale gruppene opp mot ei sentralmakt som kan sakte vinne tillit hos folk, som kan gi tryggheit i dagliglivet og som er kapabel til å styre. Men det er klart at hendingane i førre veke er eit signal om at denne balansen ikkje er der ennå. 

Syria: Det minste ondet?

Som vi har sagt før her, så går det an å bli overraska. Verdspolitikken, derimellom USAs utanrikspolitikk, har ofte hatt preg av "gresk tragedie": alt som skjer er forhåndsbestemt idet dramaet startar. Når ein part seier eller gjer ein ting, så må den andre gjere akkurat det og det (for "ikkje å vise seg svak", f.eks.). Når den andre slik responderer, så har den første ikkje noe reelt politisk alternativ enn å svare slik og slik, og så vidare, sjøl om alle ser at ingen ting av dette fører noen stad hen. Når ein først trykker på knappen, så er maskineriet i gang, knappen kan ikkje av-trykkas.

Men nå ser det altså ut som vi kan få eit unikt eksempel på at knappen - her da knappen for USAs intervensjon i Syria - kan "trykkas ut att". Det "normale" ville vere at USA begynte å rasle med truslar mot den onde Assad, så kom rivalen Russland med protestar og krav om ei freds- og forhandlingsline, så vil USA si at dette er berre uthalingstaktikk fordi Russland støtter den onde parten og "han har fått nok sjansar til å gjere som vi krever", så vil Russland klage USA for krigshissing, og så sender USA dei rakettane dei vil sende (eller fly eller troppar eller kva som er planen i kvart tilfelle).

Nå stansa altså denne faste prosedyren etter fase to: Russland kom med sitt forhandlingsmotsvar - og sa USA: OK, la oss prøve. Full forvirring på alle kantar.

Inspeksjonar: ei løysing?
Det har ikkje mangla på åtvaringar mot dette utspillet. Dette er faktisk berre uthaling, seier dei: Assad seier kva som helst, men kjem aldri til å følge opp. Russland vil berre markere seg, og vil ikkje reelt hjelpe til med noe som svekker deira nære allierte Assad. Og desse våpena vil berre bli flytta på og gjømt. Og i krigstid, mye av dette i kampsoner? Det er heilt uråd å få til korkje kontroll eller destruksjon av dei kjemiske våpena, iallfall ikkje før på mange år.

Og alt dette er ganske trulig riktig - denne inspeksjonsvegen vil ikkje kunne fjerne dei kjemiske våpena. Når det gjeld Assads villigheit, må vi hugse forskjellen på "den politiske leiinga", derav Bashar sjøl, som kanskje er meir lydhør for Russland (og Russland har nå faktisk press på seg til å levere, elles blir dei sittande med skjegget i postkassa), og den militære leiinga. Mange av desse våpena ser ut til å vere kontrollert av hæravdelingar styrt av Bashars bror al-Maher, som har stor personlig autoritet kanskje også over broren, og kan godt komme til å ville sabotere dei diplomatiske forsøka - om noen i toppleiinga autoriserte det første kjemiske angrepet (vi veit jo lite om kva som skjedde) kan det ha vore Maher, som dermed starta heile kjøret.

Men, for verdssamfunnet, derimellom USA, så er problemet at alternativet heller ikkje ville kunne fjerne dei kjemiske våpna. Det var aldri snakk om å bombe våpenlagra sjøl, fordi det kunne føre til katastrofe (rett nok er sarin og VX "to-komponent-gassar", der to element må blandas ved bruk for å bli aktiv, men ved eit bombeangrep kan ein aldri vite kva som vil skje på bakken, så faren ville vere for stor). Det som kunne bombas var slike ting som rakettrampar, kommando-sentralar, osv.,  men slike kan også godt flyttas og kamufleras, kjemiske våpen kan brukas frå artilleri like vel som rakettar. Så heller ikkje bombevegen vil kunne hindre Assad fysisk frå å bruke gass seinare. Ein kan like gjerne si at kvart enkelt lager evt. inspektørar klarer å finne og plombere, er eitt lager av kjemiske våpen meir enn det bombane kunne fått fjerna.

Kva seinare
Det kan altså bli spørsmål ikkje om kva som er "best" eller kan nå det illusoriske målet om å stanse krigen (eller fjerne alle kjemiske våpen), men om kva som er det minste ondet. Og her kjem naturligvis også den antatte kostnaden ved bombing: "mission creep", at USA og Vesten blir motvillig dratt lenger inn i krigen enn dei ønskar. Det er ikkje minst det som gjer at nesten alle nå drar eit lettelsens sukk over at bremsene kvinte til like før avgrunnen. Men berre nesten alle, for opprørane og deira sympatisørar er jo openbart skuffa og ropar rimeligvis på svik frå omverda, nå igjen. Men dei hadde nok blitt skuffa uansett, fordi dei forventar full vestlig intervensjon for å bli kvitt Assad, og det var aldri meininga frå Obamas side, sjøl om det altså kunne bli resultatet av "mission creep" om den greske tragedien hadde fått spilt seg ut etter vanlig mønster.

Nå får vi nok likevel sjå om dette i det heile kjem på plass - sidan dette er så nytt og uprøvd er det mange skjær i sjøen. Frankrike prøvde seg i går, ved å knytte inspeksjonar til FN-sanksjonert våpenbruk: Sikkerheitsrådet skulle alt nå gi grønt lys til bombing dersom Assad ikkje "oppfylte sin del", noe som det jo da ville vere opp til USA og Frankrike å bestemme (det var omlag slik Libya-resolusjonen vart utvida). Det var rimeligvis uakseptabelt for Russland, og om USA stiller samme type krav, så stansar "den diplomatiske vegen" der. Men så langt har USA ikkje konkretisert noe. Men det er mange mange ting som kan legge kjelker i vegen for at denne tentative forhandlingsvegen skal kunne lykkas, både krigen i landet og mistanke og motvilje i eit verdssamfunn som ikkje akkurat har vore vant til å løyse internasjonale konfliktar på denne måten. Eg ville ikkje i dag tatt opp eit veddemål på om dette vil føre fram eller ikkje.

På den andre sida er det jo også spørsmål om det vil vere mulig for Obama å "trykke knappen ned att", altså å gå tilbake til Kongressen med eit forslag om bombing dersom inspeksjonsløysinga skulle strande på noen av dei mange skjær som er i den sjøen. Styrken i motstanden mot å "blande seg inn" i Syria berre veks i USA og i Kongressen, og den moralske harmen til Kerry som fekk noen til å vakle, blir openbart vanskelig å bygge opp igjen når ein først har stansa opp og sagt at det var kanskje ikkje så viktig å starte krig likevel. Men dette veit vi jo ikkje. Det blir spennande å sjå.

Ma'loula
Elles er det mange studentar frå Bergen og andre turistar som vart spesielt oppmerksomme sist veke da byen (eller landsbyen) Ma'loula litt nord for Damaskus kom på førstesidene sist veke. Det er altså ein kristen landsby vi har pleid å besøke, spesielt kjent fordi det er ein av få stadar i verda der arameisk fortsatt blir talt, og ein svært pittoresk liten by som klamrar seg til fjellsida med fleire kyrkjer og kloster frå oldtida. Den kom altså under opprøraranes kontroll i noen dagar, det er fortsatt uklart om og kor mye av dei historiske minnesmerka som vart øydelagt (mange av innbyggarane flykta unna). Regjeringsstyrkane er visstnok nå tilbake i kontroll, og her er det altså dei som er "the good guys", som beskyttar innbyggarane, mens opprørane reknar dei kristne automatisk som fiendar fordi dei er kristne (landsbyen ser ikkje faktisk ut til å spilt noen aktiv rolle i konflikten).

Interessant - og denne gongen faktisk observert av utanlandske journalistar - er sammensettinga av opprørarane: Det var ei blanding av styrkar frå den frie syriske hæren og jihadist-gruppa Jabhat al-Nusra. Eit døme på at dei altså kan koordinere angrep, og også at Nusra faktisk er sterkt tilstades også her sør nær Damaskus, og ikkje berre i nord, der dei tidligare har vore kjent som sterke.

Syria: Avgjerdsler

Kommande måndag er ein dag for avgjerder på fleire ulike felt. I Norge er det valdag, og i USA startar Kongressen debatten om Syria. Mens vi ventar på det, kan vi kanskje gå litt ut over vårt vanlige distanserte syn og ta ein time-out med meiningar.

For det første, stortingsvalet. Er det rett, i ein blogg som er semi-faglig og analyserande av meg å tone flagg, ja rett ut komme med ei røyste-oppmoding? Kanskje noen finn det støtande, men det er jo min blogg, og eg skriv her til høgre at den er kanskje ikkje nøytral, så eg lar det stå til. Men dette er altså eit unntak frå det sobre faglige.

Midtausten i norsk valkamp
<partipolitisk farge: på>Nå er jo lesarane av denne bloggen sikkert oppvakte og politisk interesserte mennesker som har gjort seg opp si eiga meining og ikkje lar seg påvirke av andre. Men om det skulle vere noen der ute som nå, like før valet, fortsatt vaklar, så er altså dette mi tilråding: Å stemme SV, for å sikre at dei kjem inn på Stortinget med ei rimelig stor gruppe over sperregrensa.

Så er det sagt og ute i det opne. Men kvifor? Nå er jo dette ei "heilheitsvurdering", der mange ting slår inn, men i denne sammenhengen, kva, om noe, er det frå Midtausten-synspunkt som skulle påvirke oss til å stemme SV?

Det beste svaret har eg frå då vi var med ei gruppe studentar på ekskursjon til Syria i 2007. Ein dag kom guiden inn på bussen smilande frå øre til øre, tok mikrofonen og sa han ville gratulere og takke. Dagen før hadde den norske regjeringa anerkjent den nye palestinske samlingsregjeringa som var blitt danna etter vala der noen månader før. USA gjorde det ikkje, EU gjorde det ikkje, fordi det var Hamas som hadde vunne vala. Men Norge gjorde det, som einaste land i Vest-Europa. Ikkje fordi Norge, regjeringa, SV (eller eg for den del) sympatiserte med det politiske synet til Hamas. Men fordi når ein går inn for demokrati, så skal ein akseptere resultatet sjøl om ein ikkje likar det. USA og EU bestod ikkje den testen, men Norge gjorde det.

Nå var det den raud-grøne fellesregjeringa som stod samla om dette vedtaket, men det er vanskelig ikkje å sjå betydninga av eit SV i denne regjeringa for ein så klar avstand til USA/EUs standpunkt (det vart nok meir vagt etter kvart, og den palestinske regjeringa heldt heller ikkje, men det er ei anna sak). Både fordi SV, sammen med Sp (og KrF?) sørger for at vi blir ståande utanfor EU og dermed har muligheit til å ha ei eiga sjølstendig røyst i slike saker, men fordi SV (meir enn Sp og KrF!) er det partiet som vil bruke denne røysta til å ta standpunkt ut frå realitetane i kvar sak, i staden for å skjele til kva USA og NATO måtte ha for taktiske og strategiske interesser. På samme måte må vi slik sjå dagens klare standpunkt mot Syria-krig utan FN-mandat, når vi ser kontrasten til Danmark. Dei har også ei raud-grøn regjering, men kasta seg straks på tanken om å gå utanom FN, men Norge gjorde det motsette. Igjen var det ein politikk alle (utanom Venstre og Frp) slutta opp om, men det er opplagt at eit SV med innverknad har trekt sterkt i denne FN-vennlige og meir sjølstendige politikken på Midtausten.

Rett nok støtta SV krigen mot Libya, noe eg var imot, og partiet vart nok også noe meir betenkt etter kvart som krigen utvikla seg og dei prøvde å trekke Norge ut. Eg vil tru at eit SV utanfor regjering (slik som ser ut til å bli tilfellet) vil ta eit klarare standpunkt i tilsvarande forhold i framtida. Partiet Rødt prøver å bruke Libya-standpunktet til å presentere seg som det einaste klare fredspartiet i Norge, men - uansett kva svin Rødt evt. måtte ha i sin eigen skog - så har dei ingen reell sjanse til å bli ei sterk politisk kraft til venstre for Ap. Berre SV har muligheita til det, men da må dei som fortsatt ikkje har bestemt seg, men som meiner at det er viktig at Norge har ei sjølstendig røyst og brukar den uavhengig av NATO og andre utanforomsyn, å sørge for at SV kjem seg over sperregrensa og blir ei kraftfull røyst mot det som kan bli Europas mest høgreorienterte regjering etter valet. <//partipolitisk farge: av>

Syria i amerikansk politikk
Nå, ferdig med denne syndige norske partipolitikken, og tilbake til det meir analyserande. Det er fortsatt i det blå kva Kongressen landar på, sjøl om det gir lågast odds at Obama trekker det i land. Men det er interessant å sjå kva slags argument som blir brukt.

Den republikanske kritikken mot Obama går i tre motsatte retningar, reint bortsett frå dei som hatar Obama så mye at dei ville stemt for eit atomangrep på Washington om Obama hadde foreslått det motsatte. Den eine er kritikken om at Obama ikkje går langt nok og vil svekke Assad så mye at regimet hans fell. Det er John "Bomb Bomb Bomb Iran" McCains standpunkt, og han vil nok få inn endringar som går noe lenger i å ville svekke Assad reellt militært, og gi noe støtte til utvalgte opprørsgrupper. Det andre er at USA ikkje skal bruke pengar på den slags tøv utenlands så lenge USA ikkje sjøl er truga, som er Tea-Partyrørslas standpunkt. Det tredje er direkte motsatt av McCain, og spør, er det i det heile i vår interesse at Assad fell?

Det siste har fått gjenklang i Israel, der ein også har to standpunkt. Det eine er, igjen: Assad er vår fiende, og han støttar den einaste rørsla som er i reell aktiv konflikt med og kan skade Israel, Hizbullah. Assad bort, Hizbullah svekka eller borte. Det andre, som ser ut til å vinne meir gehør, er at alle partar i konflikten er til skade for Israel: Assad, ja Hizbullah er ille: han bør ikkje vinne. Jihadistar og Qa'ida: dei må ikkje komme til makta i vårt naboland. Dei andre opprørarane: Ingen av dei er meir vennlige, og dei omfattar både islamistar og andre fiendtlige. Ingen av dei bør vinne, tvert om er det i Israels interesse at denne konflikten varer så lenge som mulig og blir så blodig som mulig: La dei forblø, blir det sagt rett ut: Dette er nok kynisk og inhumant, seier dei, men det er dette som er i Israels interesse, at syrarane er opptatt med indre konflikt så lenge som mulig, og vil vere så svekt når krigen ein gong er over at dei ikkje vil kunne skade Israel.

Dette høres sjokkerande, men også i USA er det kommentarar som seier akkurat det samme: Det er ikkje i USAs interesse korkje at Assad vinn eller at opposisjonen vinn, fordi alle dei potensielle seierherrane vil vere motstandarar av USA. Status Quo, altså fortsatt borgarkrig, er det einaste som er i USAs interesse. McCain og hans folk (og også demokratar som støttar intervensjon) snakkar om å "skape" (eller bygge opp) ein demokratisk, sekulær, og altså USA-vennlig opprørsgruppe. Men dei er også klar over at dette må meir eller mindre konstrueras frå grunnen - tiltrua til den "moderate" Syriske Nasjonalkoalisjonen og deira Frie Syriske Hær er ganske begrensa, islamist-dominert som den langt på veg også er.

Kynisk som slike standpunkt er, kan ein ikkje komme unna at ei "fredsline", altså å gå mot militært angrep utanfrå, har samme konsekvens: Det blir ikkje fred, borgarkrigen ville halde fram. Forskjellen er kanskje at ei slik fredsline ikkje ser dette som eit val mellom "å gå inn og velte Assad" eller "å ikkje gjere noen og ha ansvar for at krigen held fram" - Ein trur rett og slett ikkje at ein utanlandsk intervensjon vil kunne gjere slutt på borgarkrigen, og iallfall ikkje utan "troppar på bakken", som fører til eit "nytt Irak", altså ei forlenging av det som da vil bli ein trefrontskrig (minst) mellom utlendingar, Assad-lojale, og opprørarar som kjemper mot utlendingane. Det er altså heller ei realisering av eigen avmakt enn eit rasjonelt valt mellom alternativ. Å agitere for ei "forhandslingsløysing" er for så vidt rett, men det forutset at dei stridande partane (begge to, eller alle fire-fem i dette tilfellet) innser at ei slik løysing er nødvendig, og det kan bli lenge til.

Skal ei fredsline kallas ei "fredsline", må den trulig ha andre komponentar med som kan tene til å svekke og ikkje forlenge konflikten. Den einaste som kan vere i syne, måtte vere eit diplomatisk arbeid for å innføre ein effektiv våpenembargo. Det stansar ikkje den kampen som er der nå (med dei våpen, kjemiske og andre, som alt er på plass), men kan strype den på lengre sikt. Og her er det verdssamfunnet som har ansvaret: Det er rivaliseringa mellom USA og Russland, mellom Saudi-Arabia, Qatar og Iran og andre som held "våpenkapplaupet" i Syria i live. Ei slik internasjonal semje og embargo er nok ganske utopisk, desverre. Men skal vi (med vår sjølstendige stemme!) halde noen til ansvar, kan vi jo seie at om ein vil sløkke bålet, kan ein iallfall la vere å helle bensin over det. 

Syria: Ny krig i rekka?

Det ser nå ganske klart ut til at vestmaktene (USA, Storbritannia, Frankrike?) vil gå til eit militært angrep på Syria ein av dei kommande dagane som reaksjon på gassbruken sist veke. Dermed slutter Syria seg til rekka av Irak, Libya og andre konfliktar i området der vestmaktene har gått inn med varierande grad av suksess. Blir dette eit dejà vu? Det kjem an på kva rammer dei har for inngrepet, og i kva grad det er mulig å halde intervensjonen innan dei grensene dei i utgangspunktet har stilt opp.

Bakgrunnen: Gassangrepet
Det virkar nå ganske klart at det var eit reelt og storstilt angrep med bruk av nervegass sist onsdag. Rapportar frå legar støttar videobevisa, og begge parter hevdar at det skjedde, men skuldar på kvar andre. Første punkt er altså å avgjere om det er tilstrekkelig bevist at det var regimet som stod bak.

Argument for: For det første, så er det kjent at regimet i Syria har relativt store lager av nervegass, mens det er ukjent at opprørarane skulle ha det, iallfall i det omfang som det er snakk om her.
       For det andre var angrepa jo retta mot eit opprørsstyrt område. Skulle opprørarane ha stått bak, måtte målet utelukkande ha vore å drepe tusen av sine eigne, av dei mange barn, berre for å sverte regimet. Ikkje minst ville det gi stor risiko for å slå tilbake i opinionen dersom sanninga lakk ut.
       For det tredje, vedgjekk regimet at dei gjorde eit artilleriangrep mot Ghouta onsdag morgon, men berre  med konvensjonelle våpen. Skulle opprørarane ha stått for gassen, måtte dei altså ha frakta inn og utløyst den under fiendens eksisterande angrep.
       For det fjerde, så har opprørane aldri tidligare brukt gass i kamp mot soldatar. Det har jo heller ikkje regimet, men dei har alltid hatt materiell overmakt og ikkje "trengt" gass, mens opprørane berre har relativt små våpen og er blitt trengt tilbake i fleire bitre slag i det siste. Dei skulle da hatt tilgang til eit slikt avgjerande våpen og avstått frå å bruke dei, berre for å spare dei til bruk mot sine eigne sivile?

Argument mot: Det viktigaste er det som vi drøfta sist: Det er fullstendig i strid med regimets interesser å bli gjere eit slikt angrep akkurat der og da. Det måtte nesten med nødvendigheit utløyse det som skjer nå: Vestmaktene blir meir eller mindre motstridande dratt inn militært. For Assad er det i beste fall eit skudd i foten. Opprørarane derimot jublar, for det var akkurat dette dei ønsker: Dette gassangrepet er i deira beste interesse, ikkje i regimets.
      Like viktig er det merke seg at "opprørarane" ikkje er noen felles einheit. Dei er delt i mange og rivaliserande grupper. Da er det mulig at ei gruppe har fått tilgang til gassgranatar, mens andre ikkje har hatt det (og derfor heller ikkje brukt dei ved behov), eller at ei gruppe finn det rimelig å ofre noen sivile som ikkje er "deira", slik ein nå anklagar regimet for å ha gjort. Brutaliteten er det jo ingen grunn til å tvile på på alle sider her.

Summen er likevel slik at så langt vi nå veit, veg nok argumenta for regimets ansvar tyngre, men kanskje ikkje tungt nok til å starte ein krig. I dag melder amerikanske medier at CIA skal ha overvåkingsbevis som overbeviser dei og har fått USA til å endre si line frå å vere forsiktig til pågåande, men CIA har unektelig ein veg å gå før alle er villige til å ta deira ord for pur sanning: Mange vil nok ha tydelige svar både frå FN-observatørane og evt. bekrefta og truverdig overvåkingsinformasjon før ein konkluderar.

Krig, intervensjon eller straff?
Noe militært reknar vi med vil skje. Men kva kan det bli, kva grunngiving kan det ha, og kva slags konsevensar kan det få?

Grunngivinga kan vi ta først, for det vil gjelde uansett type anslag: Det virker heilt klart at dette vil gå utanom FNs sikkerheitsråd, og at det dermed vil vere folkerettsstridig, uansett. Juristar leiter med lys og lykte, t.d. at det er brudd mot konvensjonen om kjemiske våpen, men Syria har ikkje skrive under denne. Det mest naturlige er "responsibility to protect", forsvar av sivile liv, slik som i Libya, men den er heilt klart bunde til vedtak i Sikkerheitsrådet, og umiddelbart sjølforsvar for t.d. NATO-landet Tyrkia virkar også juridisk uhaldbart. Så det blir nok eit anslag i strid med folkeretten, som i Kosovo i 1999: "illegal but legitimate", som Madeline Albright da sa.

Type og mål. Større uklarheit er det om kva slags mål anslaget skal ha. Direkte innmarsj av soldatar er utenkelig, det blir noe frå lufta. Men skal målet vere å "straffe Assad for bruken av gass" sist onsdag, skal det vere å "hindre Assad i å bruke gass seinare", eller som noen nå seier, å "tvinge Assad til forhandlingsbordet" eller i siste instans å få regimet til å falle? Det vil ha enorm forskjell når det gjeld korleis ein kan seie at "målet er oppnådd".
   
Det enklaste, som har minst konsevensar på godt og vondt, er berre å vere politimann og "straffe" Assad for eit brotsverk ein meiner er bevist. Da er målet oppnådd straks bombane har truffe bakken, og intervensjonen er avslutta der og då.

Meir krevande er å "hindre seinare bruk" av gass. Korleis skal ein vite det? Ei avkrevd erklæring frå regimet har ingen verdi, når dei jo hevdar ikkje å brukt det denne gongen heller. Kontrollørar på bakken der borgarkrigen foregår er også lite trulig, så det måtte i så fall vere enten å slå ut kapasiteten til å lagre, styre eller produsere slike våpen - noe som vil vere vanskelig å få til, vi nærmar oss da "irakiske tilstander", eller signal av typen: "ser vi noe slikt igjen, så kjem vi tilbake med meir bomber". Men i så fall med samme type, eller sterkare lut? Her ligg faren for ei eskalering av vestlig innblanding, "slippery slope" og "mission creep", vi må snart lage norske ord for desse vendingane om korleis ein kan bli dratt inn i ein krig utan kanskje egentlig å ville det.
 
Enda verre vil det vere å tru at ein kan bombe Assad til forhandlingsbordet. Tvert om vil det kommande angrepet avskjære slike muligheiter ganske definitivt: Reelle forhandlingar vil kreve Russland (og trulig Iran) med på laget, og Russland vil naturligvis fryse all kontakt med Vesten over Syria-spørsmålet. Utan Russland blir "forhandlingsbordet" det samme som ein kapitulasjon for Assad, regimeskifte, og det er jo alle klare på ikkje kan vere målet: Da må heilt andre militære middel til, og ein er jo ikkje spesielt glad for dei som da vil kunne komme til makta.

Konsekvensar. Det umiddelbare er altså diplomatisk: Heile poenget med å gå utanom Sikkerheitsrådet er å hindre Russland i å påvirke politikken overfor Syria - slik vil iallfall Russland sjå det, og vi vil nok gå inn i ein diplomatisk fryseboks, kanskje så lenge Putin sit ved makta.
   
For vestmaktene og dei som deltar, er det store spørsmålet om dette som ein nå planlegg vil gå over terskelen til å "få eigarskap" til konflikten, altså om vestmaktene vil bli dratt inn for å skaffe fram ei løysing, i det minste utanfrå (som i Libya: flya kunne ikkje dras tilbake før det var klart at opprørane skulle vinne - elles var det jo ingen hensikt med å starte flykrigen). Det er i dag ingen klar utgang eller løysing på krigen i Syria, eit begrensa flyangrep vil ikkje endre det, og dersom bordet begynner å fange for vestmaktene, at dei "har sagt A, så må dei si B", til det er blitt fred og slutt på myrderiar og massakrar, så vil dei måtte vere innblanda i lang tid.

Det ønsker dei heilt klart ikkje, og kjem også til å si det. Men forventningane både hos opprørarane, og hos dei som støttar opposisjonen i utlandet, vil vere der: Er dette nok? Nå har de bomba litt, men så skal de ikkje gjere meir? Barn dør fortsatt? Det er dette politiske presset som kan bli vanskelig å motstå når ein først har trådt over ein terskel og blanda seg inn.

Derfor har det ein del å si kor langt ein går over terskelen. Blir det berre eit cruise-angrep på ein handfull mål, så kan det vere mulig å sette streken der, utan å skli utfor den glatte bakken ned til full deltaking i krigen. Men om det blir meir omfattande, som å slå ut Syrias luftvåpen og luftvern (altså vestlig bruk av jager- og bombefly i større skala), kan det bli verre å stanse glideflukten. Og, Vestmaktene er altså ikkje i stand til løyse denne konflikten militært uansett kor hardt og langt dei går inn, ein fullstendig intervensjon på bakken vil føre til ein langvarig trefrontskrig der både regimet og viktige delar av opprørarne (dei radikale islamistane) vil kjempe mot utlendingane, ein ny Irak-krig med store tap og små håp om suksess trass i stor materiell overmakt.

Sjøl om gassbruk er opplagt eit brotsverk mot menneska, så er det altså grunn til å tenke seg om både tre og fire gonger før ein bestemmer seg for korleis ein best vil reagere på det utan å gjere vondt verre.

Syria: Kva?

Det er ikkje uvanlig, i desse tider, at både observatørar og aktørar blir tatt på senga av plutselige omskifte i det som skjer i Midtausten. Men sjeldan har den universelle overraskinga vore så påtagelig som etter onsdagens hending i Syria. Vi får kalle det for eit kollektivt "What the ...?" med spørreteikn over i stort sett alle aviser og observatørar verda over.

Logikken
Det som har skapt denne allmenne forvirringa er ikkje at Assad-regimet skal ha brukt brutal undertrykking mot motstandarar og andre innbyggarar. Heller ikkje at dei kan ha nytta kjemiske våpen, for vi har rimelig truverdige bevis frå tidligare på at slike våpentypar kan ha blitt brukt. Det er omstenda, tidspunktet og staden som virker fullstendig ulogisk.

For: Regimet er altså skulda for å ha brukt kjemiske våpen i mindre sammentreff i vår, samtidig som dei sjøl hevdar at det er opprørarane som har brukt dei. Fleire journalistar, mellom dei frå Le Monde og også britiske, fekk tak i prøver som viser seg å innehalde små element av den dødelige sarin-gassen. Det er komme fleire slike påstandar, men i alle fall er det berre snakk om noen få drepte, og det er mulig det ikkje er rein sarin, men ei eksperimentell blanding av slike gassar med meir ufarlig tåregass.

Ut frå dette lar derfor Syria seg presse til å godta noen FN-observatørar, som har eit så smalt og svakt mandat at dei berre skal sjå det regimet vil vise dei - dei ville altså mest trulig rapportere at dei ikkje har sett noen ting, og at ingenting er bevist. Mistanken vil forbli, men den diplomatiske faren avverga.

Så skulle da regimet, samme dag som observatørane er komme for "bekrefte at ingen gass er brukt", ha satt inn eit massivt gass-angrep med hundrer drepte. Og ikkje langt avstad i ein fjern fjelldal, nei i Damaskus, noen få kilometer frå der observatørane bur. I eit omfang der observatørane faktisk ville kunne finne bevis på bruk av gass, og naturligvis vil forlange å dra dit. Så må regimet nekte dei det, og alle vil ta det som bevis på at det var regimets gass. Går det an å gjere meir skade på seg sjøl, utan direkte å gassangripe det hotellet FN-folka bur i?

Er regimet så desperat at dei ikkje bryr seg, men slår vilt i alle kantar? Men regimet er slett ikkje desperat, tvert imot har det vunne klare (om enn små) seire, og føler seg klart i støtet. Om det er noen som har problem, så er det opprørarane som ikkje berre har mista noen områder, men også har meir og meir komme i indre klammeri, ikkje berre er islamistar og sekulære, og islamister seg i mellom vore i kampar med kvarandre, men nå sist har det vore relativt alvorlige konfliktar mellom kurdarar og islamistar. Alt dette er strålande nytt for regimet. Og så saboterer dei det heile ved å nær sagt invitere USA og vesten til å blande seg inn, ved sin gass-bruk. Akkurat nå på det verst tenkelige tidspunktet.

Bevisa
Slik vil rein logikk tilsi at dette må vere ubekrefta påstand, falskneri, eller oppspinn frå opprørane som jo nettopp "treng" eit slikt bevis på det dei lenge har påstatt. Umiddelbar skepsis. Men så var det berre det med bevisa. Rett nok har ingen journalistar eller andre vore på staden og rapportert uhilda, alle videoar og vitnesbyrd kjem frå opprørssida. Men det er så mange av dei, og dei virker både talande og overbevisande. Det er ikkje som før berre ein enkelt påstand eller eit uklart foto, men over hundre uavhengige videoar som gir eit samstemt bilde, og ei svært stor samling vitnesbyrd frå augevitne (om enn altså formidla av opprørsvennlige kjelder).

Ikkje alle desse viser like klart bruken av gass; men det er klart at det onsdag var eit stort rakettangrep mot Ghouta, området aust for Damaskus sentrum som opprørarane har halde lenge, regimet har også vedgått at det var eit rakettangrep. Fagfolk som har analysert videoane seier også at indikasjonane frå mange av dei fotograferte offera viser klart at dei er døde av gass, ting som blåfarge, fråde, osv. og at dei ikkje ser ut til å ha annan (skudd-)skade. Derimot er det fleire som meiner at dette ikkje har vore sarin eller VX, dei to gasstypane Syria er mest kjent for å ha, fordi denne gassen spreier seg også etter at offera er døde, slik at også hjelparane og sjukepleiarar ville vist symptom, noe som tydelig ikkje er tilfelle. Det kan altså vere ein annan gass, noe nyutvikla. Noen nemner også teoretisk at det kan ha vore tåregass som kan vere dødelig dersom det blir t.d. skutt inn i eit avstengt bomberom eller liknande fullt med folk (jf. dei tretti som vart drept av tåregass i ein fangebil i Egypt nylig). Men omfanget seier mest trulig ein annan type rakett-spreidd gass, like dødelig som sarin.

Korleis kan vi kople dette? Når bevisa så overbevisande seier ja, så bør vi godta det (heilt til det motsatte evt. er bevist), sjøl om logikken seier nei ("humla flyg, sjøl om det er logisk umulig"). Så, ut frå det, kva kan logikken vere?

Eit typisk konspiratorisk svar er at det er opprørarane sjøl som regissert dette: Falske døde, falske kulissar. Ingen uavhengige har vore der. Litt som at Neil Armstrong aldri var på Månen. Men her er det ikkje berre éin regi, det er altså hundre videoar, og hundrevis av menneske på dei, heilt tydelig ramma av eit rakettangrep. Lite trulig med noe falskneri.
        Neste, vanlig teori: Det var opprørarane som sjøl skaut rakettane. Men, reint bortsett frå at dei dermed skulle ha drept hundre, kanskje hundrevis av sine eigne - ubegrensa kynisme - så er det ingenting som tyder på at opprørane har kjemiske våpen i eit slikt omfang. Hadde dei hatt det, ville dei vel ha brukt dei mot regimets soldatar, spesielt der dei nå blir drive på defensiven.
       Noen aviser spekulerer på om dette er videoar frå eit tidligare regime-angrep, så altså at regimet står bak, men ikkje akkurat nå. Men også det virker svært pussig, at dersom opprørane sat på tydelige bevis for eit stort kjemisk angrep, så skulle dei legge dette på is og halde det skjult heilt til nå, berre for å kople det til "feil" angrep. Det høres både urimelig og like ulogisk ut. Dessutan ville det uansett vere bevis for at regimet brukar kjemiske våpen.

Det mest tilrådelige er å vente med å prøve å løyse denne logiske knuten. Kanskje får vi vite meir. Men om vi skulle tippe og spekulere heilt fritt, kunne det kanskje gå noe i retning med uklare kommandoliner eller indre usemje mellom ulike nivå eller tilmed ulike retningar innan regimet. Dei som har ansvaret for angrepet har enten ikkje hatt oversikt over "regimets logikk" eller ikkje brydd seg, eller - og nå går vi også litt for langt i frie spekulasjonar - kan ha prøvd å provosere fram ei bestemt, meir aggessiv line i kampen der alle våpen ein har skal vere tillatt. Men slike ting veit vi ingen ting om, så det får vi berre skrive oss bak øret til eller om vi får vite meir kva som kan ligge bak.

Egypt: mot grøfta eller tilbake på vegen?

Så kom da den venta stormen. Tapstala aukar, og nyheitene framover vil vise om protestane veks utover landet eller om det nye styret vinn fram med å halde dei nede. Opp i dette, vil det bli stilt mange spørsmål rundt to aksar: Korleis kom vi hit, og kva kan skje framover?

Revolusjon i ny fase eller kontra-revolusjon?
Det er to store "fortellingar" om det som skjer. Det eine er at vi har nå fått tilbake Mubarak-regimet med eit nytt ansikt, dei militære har tatt tilbake makta dei har hatt siden 1952. Avgjerda om å slå til var tatt av dei militære åleine og den mest tydelige sivile leiaren, visepresident ElBaradei, gjekk altså av i protest. Retorikken mot Brorskapet som "terroristar" liknar på den under Mubarak og peiker fram mot eit forsøk på å forby eller undertrykke rørsla, som under det gamle styret. Dei forhatte unntakslovene er tilbake, og mange av fullmaktene som Mubarak-styret brukte til å halde opposisjon nede. Ennå klarare er utnemninga av nye guvernørar i Egypts mange provinsar i forgårs. Alle islamistane vart naturligvis fjerna, men i staden kom det berre militære, mange generalar, og fleire som hadde hatt liknande postar under Mubarak. Dei sivile som overgangsstyret skulle fremme, fekk ingen plass.

Den andre fortellinga er at dette korkje er kupp eller kontrarevolusjon, men tvert om ei sikring av revolusjonen frå 2011. Brorskapet hadde kuppa revolusjonen og kjørt den i grøfta, Mursi var blitt ein diktator kanskje verre enn Mubarak - det var fleire rettssakar for "fornærming av presidenten" i Mursis eine år enn i heile Mubarak-perioden. Brorskapet var i ferd med å ta over staten. Mubarak-Mursi samme sak; ein folkelig protest med millionar i gatene hadde tvunge Mubarak ut, ein like stor folkelig protest med millionar i ryggen hadde fått Mursi ut. Dei militære hadde i begge tilfelle berre utført folkets krav. Nå kan revolusjonen fortsette slik den var i gang i 2011.


Brorskaps-styret: vanstyre eller diktatur?
Kven av desse har rett? Dels vil det vise seg ut frå kva dei militære nå gjer på sikt framover. Men det er også eit spørsmål om korleis ein vurderer Mursis år ved makta. Det er brei semje om at det var mislykka, og "vanstyre" vil dei fleste utanom Brorskapet sjøl kalle det for. Men kor langt kan ein trekke det? Det vil sikkert både historikarar og statsvitarar skrive mange bøker om framover, men vi kan prøve å trekke fram noen moment til ei meir kjølig vurdering.

Økonomi
Det viktigaste ankepunktet mellom folk flest var økonomisk krise og nedgang. På dette feltet kan ein nok si at alle regjeringar ville ha skuffa: Folks forventningar var urealistiske, sidan mange meinte det var Mubarak-klikkens personlige korrupsjon som var problemet. Men Egypts økonomiske problem gjekk openbart mye djupare og ville kreve langvarige reformar og ei sakte gjenoppbygging over mange år.
       Når det er sagt, så meiner vel likevel dei fleste observatørar at Mursi ikkje gjorde mye for å ta tak i problema. Det einaste konkrete resultatet var ei opprydding hos bakarane for å heve kornkvaliteten hos egyptaranes livsviktige og subsidierte aysh-brød. Men elles svikta dei, mange meiner dei hadde interessa vendt i andre retningar. Om det er rett er det klart alvorlig, sidan dette openbart var Egypts mest akutte problem og ein hovudårsak til revolusjonen.

Den "djupe staten" og rettsvesenet
Mursi-tilhengarar meiner derimot at problemet var sabotasje frå gamle Mubarak-folk, som skal ha halde tilbake livsviktige varer enten for å skape problem for Mursi eller for å tvinge prisane opp (noe det ofte var mistanke om i Mubarak-tida). Berre sjå: før kuppet var det umulig å få kjøpt bensin, noe som var med å utløyse protestbølga - dagen etter så rann plutselig alle bensinpumpar over.
      Ikkje alle kjøper denne konspirasjonstanken, men det er klart at Brorskapsstyret hadde problem med å få gjennomført sin politikk, sidan ikkje minst statsapparatet som skulle tene dei var fylt med folk frå det gamle styret som såg islamistane som fiendar og i beste fall ville gjere alt "som i gamle dagar", og ofte prøvde å legge kjelker i vegen for dei. Det er dette Brorskapet kalte den "djupe staten". At den finnes er nok rett, kor viktig ein slik motvilje faktisk var er noe som ein må studere konkret for å svare godt på.

Konflikten mellom statsapparatet og det nye styret var openbar i rettsvesenet. Mest øydeleggande for Egypt var det at politiet forsvann frå gatene, lovløyse og sosialt kaos begynte å spre seg i landet. Kairo var alltid ein trygg by for ein metropol som husar mange millionar fattige. I det siste året har byen blitt ganske utrygg, og mye av grunnen ligg nok i at politiet nær sagt gjekk i hi. Igjen, straks etter kuppet var dei vanlige kvit- og svartkledde politifolka i gatene som om ingenting hadde skjedd. "Sabotasje!" roper Mursi-tilhengarane. Tja, det er klart at politiet har større sympati med det nåverande styret enn det avsatte. Men det var ikkje då Mursi kom til makta at dei gjorde seg usynlige, det skjedde alt straks etter revolusjonen året før, da det ikkje var noen å sabotere. Grunnen var nok like mye at politiet da hadde skjemt seg så mye ut som brutale bøller at dei rett og slett ikkje turde eller ville fylle sine vanlige oppgåver i den politisk usikre situasjonen som rådde.

Grunnlovsdomstolen, om dei ikkje akkurat ville "beskytte Mubarak-styret" som Mursi-folka hevda, tok ei tydelig politisk rolle i å ville begrense Mursis makt. Ikkje minst nekta dei konsekvent å godkjenne nye vallover som kunne få den politiske utviklinga tilbake på sporet gjennom eit ordinært parlamentsval - enten det nå var i frykt for at Brorskapet også skulle vinne desse vala (lite trulig så upoplære dei etterkvart vart) eller av andre grunnar. Rettsvesenet framstilte seg som heva over politikken, men var i realiteten ein viktig politisk aktør.

Politisk samarbeidsevne
Slik hadde altså Mursi ein "sticky wicket", reelle problem. Men hans forsøk på å løyse dei viste seg å vere skjebnesvangre og gjorde problema langt verre. Det viktigaste gjekk på forholdet mellom Brorskapet og dei andre politiske kreftene i landet.

Det starta bra: Ein samla front på Tahrir, dei "liberale" (la oss bruke det namnet på dei som ikkje reknas til islamismen) støtta kravet om at Brorskapet måtte bli tillatt, og Brorskapet lovde å ikkje bruke sitt "forsprang" (at dei hadde ein landsomfattande og sterk organisasjon, ulikt alle liberale) til å prøve å monopolisere makta: Dei ville ikkje stille i meir enn ein tredel eller halvdelen av kretsane til parlamentet, dei ville ikkje stille eigen presidentkandidat. Da låg det an til eit samarbeid mellom dei moderate islamistane i Brorskapet og  iallfall delar av dei liberale, slik som i Tunisia, mens institusjonane vart bygd opp.
       Men så begynte det å skjere seg. Først stilte Brorskapet opp i fleire valkretsar enn dei hadde lovd. Men verre var det at det ikkje vart noen balanse mellom Brorskapet og dei liberale, det var salafistane som raska til seg dei fleste andre setene, mens dei liberale berre klarte å vinne ein handfull. Det forrykka balansen og gjorde dei liberale meir skeptiske til å bli overkjørt av Brorskapet. Så til presidentvalet såg det brått ut som om salafisten Hazem Abu Ismail vart ein favoritt, ein "verre" islamist enn Brorskapet. Om det var grunnen til at Brorskapet stilte eller ei, så var frykta for å bli utflanka av salafistane trulig eit motiv for at dei kasta over bord løftene om å legge begrensingar på seg sjøl.

Dette var den store strategiske feilen Brorskapet gjorde: I staden for å sjå at ei stabil framtid berre kunne skapas i ein balanse mellom islamistar og ikkje-religiøse, såg dei meir og meir mot salafistane, og kom til å bygge på det som vart ein reint islamistisk allianse mellom seg og salafistane. Dette skauv dei liberale lenger unna, og også dei gjorde taktiske feil ved å avvise dei invittane til samarbeid som kom. Men Brorskapet, som valvinnar, må ta det tyngste ansvaret.

Det er ofte sagt, og sikkert med rette, at mye her kom av Brorskapets indre struktur og historie. Som undergrunnsrørsle hadde leiarane vore nesten manisk besatt på indre disiplin, hierarki og å beskytte rørsla, og dei endra seg ikkje da dei kom ut i det opne rom. Dermed vart dei sjølopptatte, og med makt betydde det at dei var overlag sjølgode. Dei liberale tok til å angripe Mursi for berre å styre for Brorskapet og ikkje Egypt, berre sette inn sine folk og aldri andre, og å prøve å infiltrere staten og gjere Egypt til eit "brorskapsland". Igjen må empiriske studiar vise kor mye hald det er i dette; to valsigrar gav openbart Brorskapet mandat til å fremme sin politikk, og motstanden i staten kan også ha gitt reelle problem som rivalane ikkje vil vedgå. Men Brorskapet erkjente openbart ikkje at Egypt var i ein oppbyggings- og overgangsfase, og at det var sentralt å trekke alle politiske krefter med, også dei i mindretall. Alliansen med salafistane, som gav dei eit stort styringsfleirtal, men også trakk dei politisk bort frå sentrum i moralske og religiøse spørsmål, vart skjebnesvangert.

Vi veit ikkje nok til å kalle Mursi for diktator, det som er kjent offentlig gir ikkje grunnlag for ein så sterk karakteristikk (og dermed rettferdiggjere kuppet). Det store "beviset", at Mursi i november 2012 erklærte at hans vedtak ikkje kunne omstøtas av Grunnlovsdomstolen, var berre satt til å gjelde i to veker fram til folkerøystinga om grunnlova og den trådte i kraft, og tydelig gjort i frykt av at domstolen skulle underkjenne folkerøystinga og slik stanse grunnlova. Det gjorde han ikkje til diktator. Men det var ein enorm taktisk blunder som han lir under fortsatt i dag, det skapte inntrykket av "den eineveldige Mursi".
      Sjølve grunnlovsprosessen var også mangelfull, ei grunnlov må ha breiare basis enn vanlige lover, og folkerøystinga var nærast ein parodi, utkastet vart kjent berre to veker før røystinga og dei fleste hadde ikkje sjanse til å lese, langt mindre diskutere, det dei røysta over. I staden vart det, mest frå salafistar men også Brorskapet, argumentert om dette var "for eller mot Islam" eller shari'a, noe som hadde lite med realitetane å gjere. Grunnlova kan slik knapt seias å ha legitimitet.

Islamisering og minoritetane
Også i mange praktisk-politiske tiltak var Brorskapet alt for villig til å fremme sin eigen agenda på ein måte som skapte frykt. Noe var meir symbolsk og kanskje uviktig, som å lovfeste at butikkar måtte stenge kl 22 - ikkje så dramatisk, men grunngivinga at "folk måtte vere oppvakte til morgonbønna ved soloppgang" fekk egyptarane mest til å le. Det var nok ikkje noen gjennomgåande "islamisering", men for dei liberale peikte dette i feil retning.

Meir dramatisk var kanskje forholdet til dei religiøse minoritetane. I sine program og teori, stod Brorskapet på eit skille mellom nasjonale rettar og religion, og å forsvare den kristne minoriteten, mens salafistane hyste mye meir anti-kristne haldningar. Særlig i dei siste månadane fall også mange i Brorskapet ned i den retninga, og etter kuppet blir den kristne minoriteten, heilt utan skuld, tatt for å vere støttespillarar for kuppmakarne og har fått gjennomgå både retorisk frå Brorskapets leiarar og talsmenn, og ved angrep på kyrkjer. Den samme stigande intoleransen rettar seg mot islamske minoritetar, spesielt shiaene (som er ein dråpe i havet i Egypt, noen få tusen). Også her er det salafistane som set retninga, men Brorskapet har følgt på, og det har også meir ordinære sunniske autoritetar som al-Azhar. Sammen med ein stigande tendens til å identifsere seg sjøl med "islam" og politiske motstandarar i innland og utland som "vantru", har Brorskapet heilt tydelig bevega seg i illiberal retning og mot å ligne meir og meir på skremmebildet av seg sjøl.

Vegen framover
Korleis det går framover, får vi komme tilbake til etter kvart som utviklinga skjer. Men om vi kort kan stille opp noen mulige politiske konstellasjonar, kan det tenke oss noen slike scenarier:

Nytt militærstyre. Hærsjef Sisi etablerer seg som Egypts reelle herskar: Brorskapet blir slått ned, unntakstilstanden blir forlenga, og Sisi stiller som president og blir valgt som ein ny "sterk mann". Dei sivile liberale får valget mellom å delta i hans team eller å bli irrelevante. Dei liberale deler seg. Dette ser ut som den mest trulige framtida akkurat nå. Men dess meir Sisi begynner å ligne på ein "ny Mubarak", dess meir kan ein liknande motstand reise seg mot han, om han ikkje klarer løyse Egypts mange problem.

Demokratisk utvikling utan Brorskapet. Brorskapet blir slått ned og forbudt som "terroristar", men Sisi held seg i bakgrunnen. Ein sivil president og regjering blir utnemnt. Ønskesituasjonen for dei liberale, men trua på at "egyptarane seier nå nei til ein religiøs politikk" kan få ein kalddusj dersom islamske parti, salafistar eller "liberal-islamistar" igjen får stor velgaroppslutning, noe som er realistisk. Og eit val utan den fortsatt største politiske rørsla i landet kan mangle legitimitet.

Demokratisk utvikling med Brorskapet. Når freden har senka seg, kanskje om noen år, blir Brorskapet, svekka av utviklinga nå framover, tillatt å stille opp (og seier seg villig til det). Dermed er alle politiske krefter på plass - men vil vi da vere tilbake der vi var i 2012, slik at islamistar av ulik avskygging igjen er det som får folkelig fleirtal? Vil salafistane ha styrka seg mens Brorskapet ligg nede? Vil dei da ha blitt radikalisert, eller moderert?

Alle desse scenariene forutsetter at den nåverande uroa kan overvinnas, og ein eller annan form for politisk prosess kjem i gang igjen. Dit kan det bli eit godt stykke, og utviklinga av konflikten vil heilt sikkert påvirke kva slags muligheiter ein vil ha etterpå, så historia kan endre kurs før vi kjem dit.

Egypt og Midtausten II: Konsekvensar

Mens det skjer dramatiske ting i landet, er det nok ennå for tidlig å si noe om langtrekkande konsekvensar for Midtausten av hendingane i Egypt. Men la oss sjå litt på noen land:

- Tunisia er openbart berørt, sidan deira revolusjon var så lik Egypts. Islamistpartiet der, al-Nahda, valde likevel ei samarbeidsline med dei liberale, presidenten kjem frå sosialistpartiet. Denne alliansen har halde så langt, men har knaka kraftig i sammenføyingane, og det er tydelige spenningar mellom dei. Dei andre liberale og sekulære partia - og i Tunisia er dei faktisk sekulære, ulikt i Egypt - er da også i kraftig opposisjon, og det er usikkert om alliansen vil overleve neste valg. Kuppet i Egypt er naturligvis nok eit skår, men om det blir omfattande uro nå i Egypt, kan det også brukas som eit argument for å halde alliansen gåande heller enn å løyse den opp med fare for ei "egyptisk" utvikling med aukande uro og kaos.
      Tunisia skiller seg også frå Egypt på noen viktige områder: Det finnes ingen hær som kan ta makta (Tunisias hær er mindre enn politistyrken), og Nahda manglar, trass i at dei nok er største parti i landet, den etablerte posisjonen Brorskapet har i Egypt. Det er fordi Brorskapet - og salafistane, med sin misjon - reellt sett vart tolerert og kunne bygge opp sin organisasjon i Egypt, mens regimet i Tunisia var langt meir undertrykkande og klarte hindre Nahda i dette. Salafistar hadde Tunisia heller ikkje, noe som har den negative effekten nå at dei i Egypt altså deltar i det politiske spillet på ulik side, mens dei i Tunisia står utanfor og har utvikla seg langt i retning av jihadisme eller i det minste valdelig utanomparlamentarisk aksjon, som vender seg mot alle ved makta, Nahda som liberale.

Det er nok likevel i Palestina at effekten blir sterkast. Hamas, som er ein direkte avleggar av Brorskapet, skifta i fjor sin internasjonale allianse. Dei hadde vore nær knytt til Damaskus og til Hizbullah i Libanon, som dei hadde nær strategisk samarbeid med, og fekk støtte frå Iran. Da borgarkrigen i Syria starta opp, braut dei med dette triangelet, og stilte seg i staden side ved side med Assad-regimets verste motstandarar, Qatar (der dei nå har hovudkvarter) og tildels Saudi-Arabia. Sentralt for dette var jo at Hamas styrer i Gaza, og Gaza deler grense med Egypt. Når Brorskapet hadde makta i Kairo - og utvikla seg til bitter fiende av Assad og stod nær Qatar - så var det på den sida brødet var smurt. Nå vart nok ikkje effekten så stor som dei håpte, Mursi styrte ein ganske forsiktig politikk i forhold til Israel og gav ikkje store konsesjonar, tvert om gjekk han offensivt ut for å stenge smuglartunellane inn i Gaza og heldt sikkerheitssamarbeidet med israelarene uendra. Likevel var det eit politisk stemningsskifte, og Mursi hadde ein viss, begrensa, suksess med å få til samtalar mellom Hamas og rivalane deira, PLO.
        Nå kan Hamas bli ståande der med skjegget i postkassa: Ikkje Syria og ikkje Egypt. Dei er rådville, og PLO har alt vore ute og ymta frampå at Hamas bør sjå realitetane i augene, les: godta PLOs vilkår. Men Hamas har nok likevel Qatar i ryggen, som kan ha betydning.

For vi har nå vent oss til å snakke om Qatar som ein eigen aktør på den regionale scena, trass i størrelsen på landet. Qatar er eit sheikhdømme og eit oljeland, med den samfunnsstrukturen det betyr, og slett ikkje noe islamistisk idealstyre, tvert om. Men dei har klart bestemt seg for å satse på islamistar, og da særlig Brorskaps-liknande parti, i regionen, både i Syria, Libya, og Egypt. Langt meir enn Saudi-Arabia, som er ganske skeptiske til Brorskapet, sidan dei oppfattar dei som ein trussel mot den indre roen i sitt eige land (det bryr Qatar, ein gammal rival til Saudi, seg mindre om). Qatar og Saudi-Arabia står ofte side ved side, men altså ikkje heilt sammen. Og kuppet i Egypt blir da også eit slag over nasen for den nyinnsatte unge emiren av Qatar, mens dei i Riyad trekker eit lettelsens sukk.

I Syria ler Assad. Nå var ikkje Egypt blitt noen sentral aktør i konflikten der, men Mursis stadig meir kraftige angrep på regimet er det sikkert lettande å bli kvitt. Meir hyggelig for Assad er likevel det retoriske: Her ser vi at Vestmaktene kjem i forlegenheit: I Egypt støttar dei [i realiteten] at dei militære brukar makt for å hindre islamistar som har kjørt landet i grøfta - men i Syria støtter dei islamistiske opprørarar, noen av dei frå Brorskapet, resten ennå meir radikale, mot det regimet som jo faktisk står for den samme lina som i Egypt (vil Assad seie), og som prøver å "berge" Syria frå denne islamismen.

Tyrkia er Assads motstandar, og hadde iallfall vennskaplige relasjonar til Mursi. Dei er nå kritiske til kuppet, men er relativt langt borte, og vil trulig ikkje vere vesentlig berørt. Naturligvis er det ein dårlig presedens for Tyrkias stadig meir upopulære (og meir eller mindre islamistiske) statsminister at militæret går inn og avsetter upopulære (og islamistiske) presidentar i andre land, men den ideen er jo det tyrkiske militæret velkjent med frå før, så han kan håpe det ikkje har noen umiddelbar smitteeffekt.

Israel er nok også nøgd med utviklinga, men voktar seg vel for å komme med noen kommentar, folkemeininga i Egypt er jo like anti-israelsk som før, så det er ingen hjelp for dei nye makthavarane om Israel skulle helse dei velkommen - Mursi var jo heller ingen katastrofe for Israel. Og dei har nok ikkje mye håp om at dei skal kunne komme tilbake til det relativt behagelige forholdet dei hadde til det gamle militærstyret under Mubarak. 

Saudi-Arabia var altså moderat begeistra for det islamske styret i Egypt,  og var raskt ute med gratulasjonar til dei nye makthavarane. Deira haldning framover vil for øvrig ha direkte betydning for det nye styrets politikk og muligheiter for suksess. For:

Retting: Brorskapet og økonomien
Vi prøver, så langt vi kan, å halde tunga nokolunde rett i munnen empirisk, sjøl om desse blogginnlegga jo gjerne er skrive i noe hast. Derfor får vi prøve å ta inn rettingar når eg har komme i skade for å skrive noe feil. Eg skreiv i ein tidligare blogg at "Mursi har i hovudsak lagt seg på samme IMF-vennlige line som styret før han", og det er berre halvvegs rett. Det korrekte er, slik ein artikkel i Foreign Affairs diskuterer meir grundig, at det vart starta forhandlingar mellom IMF og det første militære overgangsstyret i 2011, om eit lån på tre milliardar dollar. Vilkåret var, som vanlig, økonomiske reformar som jo ville bite kraftig i folks økonomi ved å kutte subsidiar. Militærrådet trakk seg derfor frå avtalen og la lånet på is; det var alt upopulært nok som det var utan å skulle bli sadla med å vere "verre enn Mubarak". I staden gjekk dei til nettopp Saudi-Arabia og Qatar, og fekk store tilskot derfrå, langt større enn dei $3 mill. IMF stilte med, og utan noen krav om reformar. Der har da denne avtalen ligge sidan, eit par seinare forsøk på å ta opp att forhandlingane (seinast i fjor haust) stansa begge gonger etter nye tilskott frå naboland. Mursi fortsatte slik forsåvidt forgjengarens økonomiske politikk, men altså utan IMF, ikkje med slik eg skreiv. Trulig vil det også vere sjølmord for både sivil og militær regjering framover å prøve å gjennomføre IMFs reformkrav, så urolige gatene er, spesielt i forhold til dagliglivets økonomi.

Spørsmålet for det nye styret nå blir da om endra politisk sympati vil få noen konsekvensar for dei tilskot og lån frå naboar som har halde Egypt nokolunde flytande dei siste to åra. Qatar og Saudi tilbaud omtrent like mye, $4-5 milliardar kvar, av dei vil sikkert Saudi halde fram uansett, om Qatar (og Tyrkia, som gav $2 mill.) vil la endra innstilling få konsekvensar økonomisk, er ikkje sikkert, å kutte støtten heilt av kjem neppe på tale, men dei kan bli meir tilbakehaldne, og vi veit at eit løfte om støtte slett ikkje betyr at pengane faktisk kjem i banken. Dette blir kanskje også ei hodepine for dei nye makthavarane, kven det no blir i lengda, for nå ligg forventningane til folk på deira skuldre.

Egypt og regionen I: kva nå islamisme?

Måndag morgon, og uroa aukar. Kva gjeld detaljane, får vi følge nyheitssendingane, men kanskje litt forsøk på analyse og historikk, dessutan første refleksjonar over spørsmålet: Kva får hendingane å si for regionen Midtausten? -- Det er fleire ting å ta tak i, så for lesarvennligheit deler vi det opp i to samtidige innlegg: Her om den politiske situasjonen, i det andre om konsekvensar for regionen og to ord om økonomi.

På randen av borgakrig?
Valden i dag tidlig, der det i skrivande stund er snakk om eit førti-tal drepte, viser faren for eskalering. Er det likevel fare for borgarkrig? Det avheng av korleis partane opptrer og må derfor framtida vise, men la oss prøve å dele det opp:

Ei motsetning er mellom hæren og Mursis tilhengarar i Brorskapet, som er det som har gitt tapstalla i Kairo. Det kan bli fleire, ved at demonstrantar pressar mot militære, som skyt med skarpt tilbake. Men her er styrkeforholdet heilt ubalansert til fordel for dei militære: I seg sjøl kan det føre til tapstall og uro, men ikkje til borgarkrig.
        Det kan endre seg over tid, dersom grupper enten frå Brorskapet, utbrytarar eller andre ekstreme grupper endrer taktikk frå massedemonstrasjonar til t.d. væpna åtak på politistasjonar elle militærbaser, slik vi såg frå jihadist-grupper på 1990-tallet. Men desse vart nedkjempa, og for Brorskapet ville dette trulig vere ei "dødsline" (bokstavlig), sidan dei da ikkje vil kunne bygge på den opne støtten dei har hos sine tilhengarar rundt om i landet. Brorskapet sjøl trur eg altså ikkje vil gå den vegen, om dei i det heile ser opning for eit alternativ. Meir radikale utbrytargrupper kan oppstå, og naturligvis kan eksisterande jihadist-grupper benytte seg av situasjonen for å prøve å få fotfeste igjen i Egypt. Åtaka i Sinai i går kjem trulig frå slike, sidan det relativt lovlause Sinai har husa noen slike grupper. At ei gruppe kalla "Ansar al-Shari'a" (samme namn som dei som angreip den amerikanske ambassaden i Kairo i fjor haust) nå påstår seg grunnlagt i Egypt, tyder også hit. Men trulig ligg slike farer likevel eit stykke fram i tida, og det egyptiske hær og politi har trening i å bekjempe slike grupper.

Ei meir aktuell motsetning er gatekamper mellom tilhengarar og motstandarar av kuppet. Det har ikkje vore mye av det i Kairo, men derimot ein del stridigheiter i andre byar. Hæren har muligheit til å stille seg mellom og skille, sjøl om dei jo ikkje lenger blir oppfatta som nøytrale. I det mest akutte tilfellet på 6. Oktoberbrua natt til i går heldt dei seg også lenge borte, men alvorlig sammenstøyt vart likevel avverga. Igjen ligg det eit stykke fram i tida at dette kan bli noen "borgarkrig", sidan dei som nå har vunne forheld seg til hæren, og ingen av dei er altså væpna i særlig grad.

Meir urovekkande kan det tredje vere, rein sosial uro mellom sivile i byar og landsbyar, der vi har sett fleire tilfelle av voldelige oppgjer, tildels med dødelig utfall. Sidan motsetninga for/mot regimet kan gå gjennom kvar einaste landsby, og med opphissa stemning, kan dette skape kaotiske forhold som kan komme ut av kontroll for styresmaktene. Berre eit sentral pålegg om å dempe gemyttane sentralt frå, ikkje minst frå Brorskapet, som har ein (heldigvis for dette tilfellet) ganske disiplinert og sentralstyrt organisasjon, og kan motvirke, om ikkje hindre slike lokale oppgjer. Dette kan bli farlig, men det er også grunn til å håpe at dei som har muligheita til det, er villig og i stand til å hindre at det kjem heilt ut av styring i staden for å satse på kaos.

I morgon startar for øvrig Ramadan, noe som kan enten utmatte dei fromme som fastar (Ramadan i juli er steinhardt), men kan også føre til, overført som bokstavlig, at temparaturen blir høg og kjølige hoder blir raude i toppen. For religiøse er jo også dette ei tid da nettopp religionen står i høgsetet.

Islamistar og islamistar
I noen media (NRK) har det vore tendens til å snakke om "islamistane" som aktør, som kan forvirre nå som "islamistane" har trukke seg frå støtte til kuppet mot "islamistane". Lesarane av denne bloggen veit jo bedre, det er snakk om ulike retningar og grupper. Men la oss ta med ein liten repetisjon, medrekna det eg har klart å finne ut så langt om kva dei meiner om kuppet (som rett nok skifter frå dag til dag).

Ved sidan av Det muslimske brorskapet sjøl, finnes det rundt eit tital større og mange mindre islamist-parti. Vi kan dele dei grovt i to: På den eine sida "liberale" utbrytarar frå Brorskapet: "liberal" brukar vi her berre som ei kortform for at dei ønsker samarbeid mot sentrum og ligg nærare dei ikkje-islamistiske partia i landet, innhaldet i politikken deira varierer.
          Av desse kan vi merke oss to: Det eldste av desse er partiet Wasat, som gjekk ut frå Brorskapet alt i 1996, og prøvde utan hell å bli offisielt parti under Mubarak. Det var dominert av intellektuelle, og stod nær den liberale (sentrums-orienterte) fløyen innan Brorskapet, men med ein klarare sentrumsprofil. Etter revolusjonen har Wasat stått Brorskapet ganske nær, deltok m.a. i Grunnlovskommisjonen etter at dei liberale forlot denne, og har nok tiltenkt seg ei meklarrolle mellom Brorskap og sentrum. I den nåverande krisa støtta dei Mursi lenge, men gjekk heilt på slutten ut i ei nøytral stilling. Eg har ikkje sett reaksjonen deira til kuppet så langt.
         Den andre er gruppa til Abd al-Mun'im Abu'l-Futuh. Han var ein av toppleiarane i Brorskapet heilt fram til revolusjonen, og stod systematisk for ei meir liberal line. Det var først ved leiarvalet i organisasjonen i 2010 at hans line tapte, til fordel for den meir konservative som styrer fortsatt. Abu'l-Futuh stilte til val som president, mot Brorskapets ønske, og vart derfor ekskludert. Han var lenge rekna som ein favoritt i presidentvalet, der han fridde til heile spekteret frå salafistar til sekulære og fekk brei støtte hos liberale intellektuelle, men han endte opp berre på fjerdeplass med 17 prosent. Seinare har han likevel hatt ei klar røyst gjennom sitt nye parti "Sterkt Egypt", og har vore alliert med den liberale opposisjonen som krevde Mursis avgang. Han er tydeligvis positiv til kuppet, men målberer sterkt kravet om at dei militære må nå overlate makta til sivile, uvisst om han vil prøve å skape avstand til kuppmakarane for å vinne støtte mellom misnøgde islamistar. 

Den andre hovudretninga er da salafistane, som altså ikkje var politisk aktive før revolusjonen. Den viktigaste organisasjonen deira da var al-Da'wa al-salafiyya, den Salafistiske misjonen, i Alexandria, som la grunnen for det største salafist-partiet al-Nur, som uventa fekk 28 prosent av stemmene ved parlamentsvalet. Dei hadde etter det heilt klart ein ambisjon om å dominere til høgre for Brorskapet, og hadde heile tida eit ambivalent forhold til "storebror". I parlamentet og i grunnlovskommisjonen la dei seg tett opp til Brorskapet og utgjorde nær sagt ein blokk med dei, og klarte trekke dei i konservativ retning. Men i presidentvalet vakla dei mellom kven dei ville støtte (dei stilte ingen eigen), og endte opp i flokken bak den meir liberale Abu'l-Futuh, ikkje Mursi, i første omgang. Slik ser vi også nå at dei spiller politisk: Dei kravde at Mursi skulle gå av, men deltok ikkje sjøl i demonstrasjonane for det. Dei støtta kuppet og opptrådte sammen med dei militære etterpå, men trugar i dag med å trekke seg frå denne "koalisjonen". At dette meir konservative partiet i det heile er i den flokken, kjem rimelig sikkert av ønsket om å tene på motviljen mot Mursi og Brorskapet som også finnes mellom islamsk orienterte veljarar, og dermed "arve" denne velgargruppa. Men om dei militære framtrer som etterfølgarar av Mubarak-styret, og Brorskapet nå blir "martyrar", vil dei opportunistisk nok kunne snu om att. 
          Nur gjekk elles gjennom ei splitting tidligare i år, ein stor del av dei meir pragmatisk orienterte parlamentarikarane (med leiaren) gjekk ut i protest mot at misjonsstyret i Da'wa synes det vart for mye pragmatikk. Dei danna partiet Watan, som likevel ser ut til å ha orientert seg mot høgre heller enn mot sentrum. Så langt eg kan sjå, har dei støtta Mursi heile vegen fram til nå. 
          Lenger mot høgre ser det også ut til salafistanes mest karismatiske figur, Hazem Salah Abu Isma'il har lagt seg. Han hadde ikkje noe parti, men fekk umiddelbar popularitet og oppslutning, langt over Brorskapets kandidat, og såg derfor ei stund ut til å kunne bli den fremste islamistiske kandidaten, eller kanskje at andre omgang ville bli mellom han og Brorskapets førstekandidat. Men ved ein teknikalitet (at mor hans visstnok skulle ha bedt om amerikansk statsborgarskap) vart han nekta å stille, slik at salafistane ikkje var representert. Nur støtta uansett aldri han. Etter valget har han også stifta ulike parti, nå sist "Banner-partiet", og var ei tid i allianse med Watan. Han har også organisert aktivistiske støttegrupper, "Hazemiarane", som skal ha laga bråk og angripe rivalar. Abu Isma'il vart arrestert i etterkant av kuppet, og vil trulig markere seg som ein sterk motstandar av det nye styret.
          Det nest største salafist-partiet i val ser likevel ut til å vere Gama'a islamiyya, som er notorisk fordi det var ei av dei to store jihadist-gruppene som kjempa i ein nær borgarkrig mot politi og militære i 1990-åra (det andre var al-Zawahri's Jihad, seinare del av al-Qa'ida). På 2000-talet gjorde Gama'a-leiinga i fengsel eit oppgjer med voldslina, som ser ut til å vere genuint, og har etter at dei vart legale i 2011 deltatt i vanlig parlamentarisk arbeid, med sitt eige parti. Dei har tre-fire prosent oppslutning, særlig i sørlige Egypt. Dei er nok likevel fortsatt meir harde salafistar enn Nur, men er som dei villig til skifte kappa etter vinden. Slik gjekk dei også ut mot Mursi før kuppet og forlangte nyval, og foreslo seg sjøl som meklar mellom Brorskapet og opposisjonen. Det siste er ganske friskt, sidan eit av dei faste angrepspunkta mot Mursi var at utnemnde eit medlem av Gama'a til guvernør i Luxor - regionen der dei samme massakrerte turistar i 1997. Lite trulig at dei liberale ville godsnakke med dei... Men ulikt Nur har Gama'a så langt eg ser ikkje støtta sjølve kuppet, og har nylig tvert om krevd at den nyinnsatte presidenten Adli Mansour må gå av. 

Det er altså fleire kandidatar som er meir enn villig til å ta over "trona" og veljarane til Brorskapet, og noen av dei vil trulig også gjere det dersom Brorskapet ikkje får lov eller sjøl vel å boikotte nyval, om og når slike kjem. Dette er jo også Brorskapet klar over, og kan motivere dei til å gjere ein slik boikott så kort som råd. Salafistane må derfor prøve å manøvrere slik at dei held avstand til den nå upopulære Mursi og hans styre, samtidig som dei også held avstand til militærstyret og ikkje blir slått i hardtkorn med dei som "avskaffa det islamske styret", men likevel slik at dei held døra open for å delta i den vidare politiske utviklinga. Vi kan komme til å sjå mange interessante saltomortalar frå den kanten i tida som kjem. 

Egypt: Eit godt kupp?

Fredag formiddag, og vi ventar på kva som vil skje etter fredagsbønna i Egypt i dag, det vil trulig bli bråk, men tida vil vise kor dramatisk det blir.

I mellomtida kan vi reflektere litt over kva ein skal "meine" om hendingane. Klassekampen slår opp uttrykket "eit godt kupp" på framsida, med referanse til Unni Wikan (som rett nok ikkje sa det, men at "hvis det finnes noe sånt som et godt kupp", forbehold blir jo gjerne kutta!). Andre har snakka om eit "demokratisk kupp", sjøl har eg eitpar gonger kalt det eit "revolusjonært kupp". Vi blir litt fanga her av om orda vi brukar har positiv eller negativ valør, i Klassekampen får jo "revolusjonær" ein svært positiv farge! Mens grunnen til at så mange nektar for at dette er eit "kupp" i det heile, er fordi kupp jo blir oppfatta som negativt.

Gode og dårlige militærkupp
Så la oss ta først det allmenne og deretter vurderinga av Egypt. Først, begrepa: "kupp" har ei ganske klar og nøytral betydning: "statsomveltning utført av politisk leder eller militær (militærkupp, statskupp)" [SNL], OED legg til "sudden, violent and illegal seizure of power", med sterkare ordbruk, men likevel må skiftet i Egypt nå heilt tydelig falle inn under definisjonen.

Illegalt høres jo ille ut, men kan eit kupp vere "godt"? Ja, det kan det openbart godt vere. President Nimeiri i Sudan var etter dei fleste målestokkar ein ineffektiv diktator som hadde styrt eineveldig i seksten år, og da militære styrker greip inn og avsatte han i 1985, for så å overlate makta til sivile noen månader seinare, var det openbart eit "godt" kupp i dei flestes auger. Det fantes ingen andre måtar å fjerne han på, og resultatet vart eit sivilt styre grunna i val (riktignok også det ineffektivt og kortvarig, men det er ei anna sak). Det finnes mange slike tilfeller av "støtteverdige" kupp, og dei fleste statar har på eit eller anna tidspunkt basis i ei slik "statsomvelting" eller revolusjon (sjøl den britiske! i 1688) som innebar eit kupp av noe slag. Om dei er "gode" kjem altså an på kombinasjonen av det som blir satt til sides - at det er ødeleggande og at det ikkje er noen "legal" (dvs. demokratisk) måte å skifte det ut - og det som kjem i staden: at det er "godt", i dag vil vi si demokratisk og sivilt. 

Militærkupp er altså av fleire ulike slag. Men vi kan her snakke om to hovudtypar: Dei som fører til varig militærregime, og dei som raskt trer tilbake for eit nytt sivilt styre. Det siste kallas "korrektive militærkupp", det militære ser seg som eit middel for å få den ordinære politikken "tilbake på rett spor". Tyrkia er det beste dømet i vår region, dei har hatt mange slike korrektive kupp sidan 1960, men også i andre verdsdelar finn vi rikelig med eksempel. I arabarverda er dei derimot sjeldne, Sudan i 1985 er det einaste eg kjem på, det vanlige her har vore at militære tar makta for å halde på ho.

Det er altså mulig å kalle eit slikt korrektivt kupp for "demokratisk kupp", sjøl om kuppet i seg sjøl ikkje er noen demokratisk handling, men kan legge grunnlaget for seinare demokrati. Eit kupp som inngår i ein revolusjon (som i seg sjøl også er eit nøytralt deskriptivt begrep, det finnes gode og dårlige revolusjonar alt etter om ein er einig i mål og metode eller ei), vil da være eit "revolusjonært kupp".

Egypt: Godt eller dårlig?
Kva kategori fell så kuppet i Egypt under, var det "godt", demokratisk eller revolusjonært? For å ta det siste først, meinte eg ikkje dette normativt, "bra", men for å understreke at det var eit kupp som følge av ei folkelig reising, noe dei uventa store demonstrasjonane unektelig var. Ikkje "Folkets revolusjon", Folket med stor F er berre ei retorisk vending, og demonstrasjonane for Mursi var og er også så store at dei må kallas "folkelig motstand", Folket i Egypt er altså delt. Men altså, vi legg til grunn at det var størrelsen på denne reisinga som spora det militære til å gripe inn. Eg var og er nok litt i stuss om eg valde rett ord, om det var å devaluere ordet "revolusjon" litt å bruke det på denne serien med demonstrasjonar over tre dagar, men det var det beste eg kom på, og er teknisk korrekt: ein folkelig oppreist som fører til eit regimes fall = revolusjon.

Om det er "korrektivt" veit vi ikkje ennå, og dette blir da det viktige å sjå framover til. Dei militære har satt inn ein upolitisk sivil dommar, Adli Mansour, som president, med fullmakt til m.a. å gi lover, men vi veit ikkje ennå om han maktar å ta politisk kontroll over dette overgangsstyret, eller om han blir ein stråmann for militærrådet. Det blir rapportert at det er Høgste Grunnlovsdomstolen (der Mansour var medlem og kortvarig leiar) som skal, tydeligvis på eiga hand, i første omgang revidere grunnlova og lage vallover. Da blir det iallfall gjort, sidan det var deira stedige motstand som hindra Mursi å få til fungerande vallover og dermed dei planlagte parlamentsvala. Den makta blir slik, i det minste midlertidig, samla på ei hand, ikkje ei vald hand men ei dommarhand. Blir det iallfall sagt. Men vil dei militære halde fingrane av fatet? Noen av dei mest kontroversielle delane av grunnlova gjaldt jo nettopp unntaksreglar for dei militære. Grunnlovsdomstolen vil vel neppe utfordre dei, så lenge dei sit på det militæres nåde, og det gjer dei vel i grunnen? Enn så lenge er det altså eit militær-basert styre vi har, og så får vi vente på den lova overgangen til reelt sivilt styre.

Om det er "godt" avheng slik av dette, det som skal komme, men også av den første delen av definisjonen, det som vart satt til sides. Politisk er det nå stor enigheit om at Mursi og Brorskapet gjorde mange og grove feil, og at Egypt var havna i eit politisk uføre. Vi har vore inne på det tidligare: handteringa av grunnlova med folkerøysting før folk knapt fekk sett teksta var nærast farseaktig, aukande sekterisk vald mot shiaer og mot kristne, seksuell trakassering og i det heile nær sammenbrudd av den offentlige orden, primært fordi politiet ikkje fungerte som tryggheit. Kairo var alltid ein trygg by, nå ikkje lenger. Ikkje alt kan leggas på Brorskapets skuldre (politiets historie som Mubaraks tjenarar gjorde at dei mista nødvendig autoritet), men den aukande bruken av religiøs retorikk (islam det er oss) og stadig sterkare allianse med salafistane var deira val og var ein viktig grunn til det politiske fastlåste situasjonen, uansett om ein også legg noe av den skulda på opposisjonens tilsvarande umodenheit. 

Så Mursis styre var ikkje vellykka. Men kuppet stettar ikkje kravet om det ikkje skal finnas noen demokratisk måte å skifte det ut. Ingen har så langt antyda noe anna enn at Brorskapet ville arrangere normalt presidentval når perioden var over om tre år (og dei fekk heller ikkje sjansen til å prøve), men alt nå til hausten skulle det vore parlamentsval, når berre vallova var på plass. Igjen, ingen har antyda anna enn at dette ville ha vore eit fritt og demokratisk val, og om opposisjonen hadde Folket på si side, hadde dei jo vunne det - og det hadde dei nok også gjort. Det hadde gitt dei muligheit til å skape ei demokratisk motvekt mot presidenten. Noen demonstrantar seier at "demokratiet betyr jo ikkje at denne mannen skal få misbruke makta si i heile perioden" - jo, det er faktisk akkurat dét det betyr. Den som har tapt eit val må bite i seg at den andre parten gjennomfører den "feilaktige" politikken som dei er valde på. Brutte valløfter er heller jo ikkje uvanlig, heller ikkje her til lands, og gir grunn for å skifte - ved neste val.
         Berre dersom det er heilt kritisk sammenbrudd av typen kupp, krig eller anarki (eller forsøk på å avskaffe det demokratiske systemet) kan ein demokratisk forsvare at systemet blir satt til sides. Det var i parentes bemerka knapt noen gong tilfellet i Tyrkia (da det faktisk var tilnærma sammenbrudd, i 2002, så var det ordinære val som fekk dei ut av det). Og med alle sine feil kan ein ikkje seie at Egypt stod i eit slikt umiddelbart kaos, sjøl om det er det bildet opposisjonen prøver, med sterke retoriske grep, å dra opp. Dette er delvis ei empirisk vurdering av stoda, dels ei normativ vurdering av "demokratiets pris", men det summerer seg altså til at dette ikkje var noe "godt kupp", eller tilstrekkelig til å sette det egyptiske demokratiets første famlande steg til sides. Om militæret eller andre "nøytrale" krefter hadde gjort noe for å påvirke dei ulike partane, presidenten og opposisjonen (og domstolane?), til å samarbeide, og nå under demonstrasjonane å halde partane frå kvarandre, ville vere noe anna, men det var ikkje det som skjedde.

Vegen framover
Men nå er vi nå der. Muligheiter vidare? Kva gjeld det umiddelbare, får vi altså sjå kor langt Brorskapets motstand dei kommande dagane vil gå. I forkant kan vi legge merke til både at Brorskapet har før mobilisert store massar, men at dei også her har dratt på støtte frå salafistar i gatene. Det er ennå ikkje klart kva som kjem til å bli den "jevne salafists" haldning til kuppet. To av dei største partia, Nur og Gama'at, oppmoda Mursi om å trekke seg og halde nyval og har stilt seg i det minste nøytralt til kuppet, mens andre mindre salafistparti støtta opp om han til det siste. Det er mulig å tru at også mange salafistar misliker Brorskapets maktarroganse, som jo i hovudsak var til fordel for deira eige parti åleine, men at den kommande revisjonen av grunnlova (og fjerning av paragrafane som viser til shari'a, slik dei liberale krev og domstolen trulig vil etterkomme), vil skape ein samla islamistisk front mellom Brorskapet og alle salafistar; dei siste reknar Grunnlova eigentlig som deira eigen seier vel så mye som Brorskapets: Egypt islamsk! Slik kan salafistane komme til å ha ei vinglande og uklar line framover, men kanskje mest trulig fri seg frå og skape avstand til Mursi og Brorskapet og prøve å bli ein sjølstendig, islamsk, front mot det nye "sekulære" styret. Det vil ha store muligheiter for å få stor oppslutning både i gatene og ved valurnene.

Dei liberale elskar nå det militære, men berre så lenge dei militære står på samme line som dei sjøl. Forsøk på å t.d. stanse rettsforfølginga av Mubarak eller få (for mange) av hans gamle folk tilbake i posisjon kan forsure det forholdet. Men først og fremst vil dei sivile liberale nå ha muligheita til å styre sjøl, og vil motsette seg forsøk frå dei militære på å bli ein "sjuande far i huset". Dei treng støtte av dei idag, alliansen vil halde i noen månader, men trekker det for langt ut med val der dei sivile partia får full styring med politikken, så kan mistanken om "feloul" hos dei militære føre til usemje. Men det er jo også så mange politiske variantar på den banen, at det kan godt vere at ulike parti vil følge ulike spor her. Dei som følger med vil sikkert få mye interessant å vurdere her, i året som kjem.

Dei militære, kva ønskar dei? Det har komme, og vil sikkert komme meir, påstandar om at dette ikkje var eit brått påfunn, men at dei militære hadde planlagt lenge å skyve Mursi til sides, at dei t.d. hadde provosert fram den akutte økonomiske krisa. Mye fell nok under headingen konspirasjonsteori, som jo også florerer. Meir seriøst kan det vere at han irriterte dei miltære da han ved fleire høve rasla med deira sablar utan å spørre dei, både ved å true med konflikt med Etiopia over Nil-vatnet, og nå sist i forhold til Syria, der mange oppfatta han som å oppmode egyptarar om å reise til Syria og slåss, dei militære såg ganske ublidt på å få nye jihad-trente tilbake. Det kan i det minste ha påverka måten dei reagerte på, ved så langt å stenge Brorskapet heilt ute.

Så det er altså også kva dei vil gjere med Brorskapet. For det nye styret er jo det beste at Brorskapet sjøl boikottar (slik dei seier dei skal gjere), og helst da på ein fredelig måte. Å prøve forby eller oppløyse Brorskapet er trulig umulig, trass alt er jo Brorskapet bygd opp som ein formelt ulovlig organisasjon, og har eit massivt omfang. Men dagens forlydenar om at leiinga i Brorskapet skal rettsforfølgas på vage skuldingar om å ha "fornærma rettsapparatet" eller oppmoda til vald - nokolunde parallelt med rettssaka mot Mubarak - tyder ikkje på det beste. I eit demokratisk system må denne viktige politiske retninga få presentere seg, og så heller tape i val. Og egentlig tener opposisjonen bedre på at Brorskapet stiller til val som mislykka politikarar enn som martyrar for islam.

Brorskapet må sjøl bestemme kvar dei vil gå, men om vi også skulle gi råd til dei, så var det å gjennomføre eit generasjonsskifte. Dei mista mange ungdommar i 2011 på grunn av "dinosauranes" maktfullkommenheit (desse unge stifta fleire mindre i hovudsak liberale islamistparti), og Brorskapet vil sikkert tene på at nye krefter innan rørsla kjem fram. Igjen må vi advare mot enkle forventningar: ikkje alle unge er liberale, ein ny generasjon kan også ha meir konservative, salafist-orienterte innslag. Men hovudinntrykket ser likevel ut til at dei unge har vore bedre til politisk konsensus og samarbeid enn dei gamle - som på si side har hierarkiet og nå altså martyrstempelet på si side. Dette vil iallfall på noe sikt vise korleis Brorskapet vil komme tilbake frå dette nederlaget, der dei vel må i det minste internt vedgå at deira strategi dei siste to åra har vore feil.

Det har ennå berre gått eit par dagar, så mye kan endre seg framover. Men dei politiske hovudkreftene i Egypt er jo der som dei har vore, og kjem demokratiet tilbake på sporet, vil desse kreftene igjen vere der, i ei eller anna form og størrelsesforhold.

Egypt: Militærkupp

Raske endringar. I skrivande stund har militærleiinga tatt makta, president Mursi ber folket stå mot kuppet, men unngå vald. Det siste er det umiddelbare problemet, dersom Brorskapet gjer alvor av ville "forsvare Mursi og konstitusjonen med blod" og mobiliserer kan det bli blodig. Den som les dette i morgon torsdag vil vite meir.

Det som har skjedd så langt, er altså at den planen al-Ahram lekka før i dag har vist seg å stemme: Hæren har tatt makta og avsatt Mursi, men vil ikkje styre sjøl. Leiaren for Konstitusjonsdomstolen, Adil Mansour er satt til å leie landet midlertidig, konstitusjonen midlertidig satt til sides og ny regjering skal utnemnas.

Er dette eit kupp? Ja, openbart, det er definisjonen på eit kupp: det militære har avsatt ein vald president berre eitt år inne i hans valperiode. Men det er eit kupp som ikkje var provosert fram av militæret sjøl, men av massedemonstrasjonar. Demonstrantane er ikkje folket, som dei sjøl (og mange vestlige media) seier, for det er delt i (minst) to. Men dei representerer openbart ein stor del av folket. Slik er det eit kupp med brei støtte, men det er ikkje desto mindre eit kupp.

Det viktige nå blir kva som skjer vidare. Dei første dagane vil gi fleire svar, men om vi skal ta dei nye styrarane på ordet, så skal den politiske prosessen komme i gang igjen snart, "utan noen eksklusjonar", som han sa - det må da bety at også Brorskapet skal kunne fortsette å spille ei rolle. Noe anna ville jo også umulig, om ein ikkje skal gå tilbake til Mubarakstyrets undertrykking. Og trass i den motstanden som vi har sett, så er fortsatt Brorskapet Egypts einaste godt organiserte og landsomfattande parti, og vil bli det største av dei partia vi kan sjå i dag. Det kan heldigvis også virke modererande på det sinnet som Brorskapets folk nok kjenner i kveld: Dei vil kunne komme tilbake, berre vi får regulære valg igjen.

Det veit også både militæret og opposisjonen. Derfor kan dei meine at "Brorskapet har nå hatt sin sjanse", og legge konstitusjonelle kjelker i vegen for at Brorskapet skal kunne delta i valga. Men dei veit trulig godt at dei som vil tene på at Brorskapet blir ekskludert, vil vere salafistane. Dei kan som i Tyrkia forby parti med religiøse namn eller identitet å stille til valg - men alle islamistparti har nøytrale namn som "fridom, rettferd, utvikling"; og å forby ein politikk er vanskelig. I Egypt ville det vere å ekskludere kanskje ein tredel av velgarmassen frå å uttrykke seg, om vi legg minimumstala for islamistiske parti sammen. Det er trulig umulig i eit system basert på val.

Kretsar i dei militære, og særlig dei gamle, kan kanskje da også meine at "val-demokratiet" har hatt sin sjanse og lengter tilbake til den gamle orden. Men dei som er i gatene, og spesielt deira talsmenn, den liberale opposisjonen, må ha eit valsystem, dei kan ikkje håpe å hevde seg gjennom dei militære. Derfor er det grunn til å tru på løftet om at vi får nye opne president- og parlamentsval; og med Brorskapet ute av spill, kan det vere at domstolane, Mursis arge fiendar, er meir velvillige til å sette opp eit system som faktisk blir godkjent av dei. Det er det positive bildet.

Det negative er trulig at euforien til dei som nå har vunne frå Tahrir kan fordufte, slik det gjorde førre gong. Opposisjonspartia har hatt noe erfaring med samarbeid nå, mens Tamarrud-rørsla, som sette det heile i gang kanskje eller kanskje ikkje kjenner seg igjen i desse små partia. Klarer dei faktisk å samle seg rundt ein politikk og ein kandidat, så står dei openbart sterkt. Men om sosialistar, nasseristar, liberale og liberal-islamistar held fram å kjøre fram kvar sine folk, nå som "fienden" er slått ut, så er det nok ei rørsle som er både relativt uberørt av kuppet og har vist evne til å mobilisere: salafistane som kan komme til å bli dei som drar størst gevinst av dette kuppet mot Egypts første valde islamistiske president.

Og kva med smitte-effekten? Tunisia har fått si Tamarrud-rørsle, i Marokko styrkar dei gamle partia seg, og i Libya - ja, der begynner bombinga og striden igjen. Den som kan trekke eit lettelsens sukk er Assad i Syria: Mursi var i ferd med å bli ein erkefiende som agiterte (til hærens irritasjon) for utanlandsk intervensjon mot Assad. Nå slepp han iallfall skjele til den kanten.

Egypt: Revolusjon fase II?

Igjen dramatikk i Kairo, ein snakkar på ny om millionar i gatene. Men nå deler opinionen seg mellom eufori og uro. Er dette fase to av revolusjonen frå 2011? Eller er det ein kontrarevolusjon? Står Egypt på randen av borgarkrig?

Stoda er i skrivande stund altså slik: Etter lang tid med isfront mellom regjeringa og opposisjonen, kalte begge sider inn til kvar sine demonstrasjonar på søndag, årsdagen for president Mursis styre. Her "vann" opposisjonen klart, om det ikkje var millionar, var det tydelig fleire hundretusnar i gatene med krav om at Mursi måtte gå av, ikkje berre i Kairo, men over heile landet. Demonstrasjonane for regjeringa var langt mindre, kanskje noen titusnar, og berre i Kairo. Anti-Mursi-demonstrasjonane var langt større enn venta, og viste heilt klart eit breitt folkelig krav, og misnøye med Mursi og styresettet hans. Dette har skapt ein ny politisk situasjon. Fleire ministre har gått av, mens presidenten insisterer på å bli sittande.

Demonstrantane er samla i kravet om at Mursi må gå av og nyval haldas, men er delt i synet på militæret. Mange krev at hæren må gripe inn og "berge Egypt" frå Brorskapet, mens andre fryktar hæren like mye som dei gjorde for to år sidan. I går kom altså forsvarsminister og hærsjef Abd al-Fattah al-Sisi med eit ultimatum til i morgon, onsdag: Alle partar (og spesielt president Mursi) må "finne ei løysing" på krisa, elles så vil hæren komme med eit "veikart". Kva dette veikartet skal gå ut på, veit ingen, talsmenn for Brorskapet advarer mot nytt militærkupp, men hæren insisterer på at dei ikkje tenker på noe slikt. Mursi seier han ikkje vil bøye seg (les: gå av), mens opposisjonen helsar Sisis erklæring som ein delseier for seg. 

Vi vil altså sjå i dagane framover kva som ligg i dette "veikartet", dette ordet blir jo ofte brukt om "ein plan for det ein gjerne vil, men ikkje ser noen muligheit til å gjennomføre". Men la oss prøve å sjå litt på stoda til partane i denne konflikten, slik det ser ut akkurat nå.

Regimet og Brorskapet
Brorskapets kanskje viktigaste politisk feilsteg kom da dei politiske bitane skulle leggas på plass etter revolusjonen. Dei stod da kanskje på sitt sterkaste, i mellom to svakare krefter: På den eine sida ei rekke eldre og nyare parti vi plar kalle "liberale" eller "sekulære" (sjøl om dei fleste nok ikkje er det siste), på den andre sida ei gruppe meir konservative islamistar, salafistane. Dei liberale hadde eigne politiske ambisjonar og stilte seg i opposisjon, men klarte ikkje å samarbeide og var derfor ganske ineffektive. Salafistane var i starten ganske ustyrlige, men dei beste politikarane deira la seg tett opp til Brorskapet og støtta deira politikk. Brorskapet, som også har ei salafist-vennlig fløy og fortsatt eit ganske alderdommelig leiarskap, gjekk her minste motstands veg og allierte seg med salafistane i mange saker. Dette var tydelig eit politisk feilsteg: Det førte den splitta liberale opposisjonen sammen, og skremte velgarar i midten som frykta salafistanes fantasiar og at Brorskapet skulle gjere Egypt "iransk". Hadde Brorskapet vist bedre politisk fingerspissfølelse, markert avstand til salafistane og fått til samarbeid "over midten" med delar av den liberale opposisjonen, så hadde vi stått i ein heilt annan situasjon i dag.

Men det skjedde altså ikkje, og seinare forsking får vise om dette noen gong var realistisk: "Problemet" for Brorskapet var at dei vart så store at alle dei små sentrumspartia frykta å bli fanga i "hertuginnens favntak" og var skeptiske til samarbeid. Uansett viste Brorskapet heilt klart ein maktarroganse og manglande vilje til å komme opposisjonspartia i møte som isolerte dei politisk, og som dei fortsatt heng fast i.

Så langt har altså opposisjonen rett: Brorskapet har vore seg sjøl nok, og ikkje villa tilpasse seg nok til å etablere ein solid basis for det nye demokratiet. Brorskapet har på si side rett i at dei har faktisk vunne alle val som har vore halde, val som vel var så rettferdige og frie som det var mulig under forholda. Dei har opplagt demokratisk legitimitet. Men i ein slik sårbar fase som Egypt stod i etter 2011, ville nok ei "samlingsregjering" av noe slag vore med på å sementere dei demokratiske institusjonane. Delar av statsapparatet frå det gamle styret har motarbeidd dei og nærma seg ei sabotasjeline, og opposisjonen har vore vrangvillig og latt eigne partipolitiske hensyn stå over nasjonalt samhald. Men det har også Brorskapet gjort, Mursi har vore meir opptatt av etablere sin eigen "styrke" som president enn av å komme med slike konsesjonar at samarbeid vart mulig. Derfor står vi der vi gjer.

Har så Brorskapet "invadert" staten og laga ein "Brorskapsstat" som vil påtvinge sharia på alle egyptarar, slik mange i opposisjonen hevdar? Det er sentralt for kravet om ein "ny revolusjon", altså at ein ikkje kan vente til neste normale presidentval om tre år. Det kjem nok noko av auga som ser, Brorskapet har utnemnt sine folk til noen posisjonar (og prøvd bruke rettsapparatet mot noen kritikarar), men det er vel rimelig å følge Le Monde i at dette likevel er overdrive. Det har ikkje komme noen massiv invasjon av Brorskapsfolk i statsadministrasjonen, statsministeren og mange av ministrane er teknokratar utan politisk bakgrunn. Som vi tidligare har diskutert, kom det noen sterkare formuleringar om sharia i den nye grunnlova enn før, men det var ikkje noen dramatiske endringar i den retning i lovteksten elles. Det er ingen ting som tyder på Egypt ville blitt transformert til noe totalitært Brorskapsland i dei tre åra som gjenstår, og det er heller ingen ting som tyda på at ikkje nye val ville bli halde på normal måte (parlamentsval alt i haust).

Brorskapet har altså fungert primært som eit maktsjuk partiapparat, som vil konsolidere sin eiga stilling, i samarbeid med andre islamistar og salafistar. Rundt seg har dei derfor primært andre islamistiske parti. Interessant nok har det største salafist-partiet Nur tatt avstand både frå Mursi og frå opposisjonen, og presenterer seg (utan særlig håp) som "mellom-mann" mellom dei to. Det er ikkje heilt nytt, Nur er det einaste store islamistiske partiet som kunne håpe på å stille seg opp som rival til Brorskapet. Mellom dei som har støtta Mursi, finn vi derimot to mindre parti, Watan og Wasat. Det første er ei meir sentrumsorientert avskalling av Nur, det andre er eit eldre liberal-islamsk parti som ofte støttar opposisjonen, og heile tida har vakla mellom å støtte Brorskapet og opposisjonen, deira klassiske leiestjerne er teologen Yusuf al-Qaradawi, som klart støttar Brorskapet. Wasat har mista medlemmer i det siste, og skal etter noen rapportar i dag ha slutta seg til protestane igjen.


Opposisjonen
Opposisjonen omfattar altså ei lang rekke parti, frå venstreorienterte sosialistar over liberale til moderate islamistar, men protestane går heilt klart langt ut over desse i hovudsak ganske små og ustabile politiske partia, som også trulig ikkje er sameint i stort meir enn motstand mot Brorskapet og at Mursi skal gå av. Det er uklart korleis dei ønsker det, om det skal komme nyval til president nå, om det skal vere folkerøysting om eit evt. nyval, eller altså at dei militære skal ta over. Dette siste er altså spørsmålet mange stiller seg: Finnes det eit innslag av såkalla foloul hos dei, og i så fall kor sterkt? "Foloul" er eit skjellsord på dei som enten støtta eller deltok i Mubaraks gamle styre; regimet påstår det er slike som nå protesterer, opposisjonen ser det som ei fornærming. Mest trulig er det vel at dei som faktisk støtta Mubarak-styret nå deltar i protestane - kvifor skulle dei ikkje gjere det - men at dei er såpass få at det ikkje kan forklare breidda i oppreisten.

Innhaldet i protesten er altså reaksjon mot Brorskapets makt og politikk det siste året. Men det er opplagt at dette like mye er ein sosial og økonomisk protest. Egypt hadde problem under Mubarak, og folk forventa at når han forsvann skulle "ting bli bedre". Det motsatte skjedde, revolusjonen førte i seg sjøl til stillstand som ein ikkje har komme over ennå. Mursi har i hovudsak lagt seg på samme IMF-vennlige line som styret før han, utan at det har ført til noen positiv omsnunad. Derfor vender den samme sosiale protesten seg mot han. Kynisk kan ein seie at dette både var forventa og ville ramme einkvar som sit med regjeringsmakta, fordi det trengs langt meir tid for å kunne få den egyptiske økonomien og dermed levekåra for folk flest opp på beina igjen, mens forventningane til folk flest var skyhøge. Men nå kopla seg dette altså til den politiske krisa, og har vore med å gi den den masseoppslutninga som den har fått.


Hæren
Kan så det heile ende med borgarkrig? Mest trulig ikkje, iallfall ikkje så lenge dei militære styrkane står samla og blir oppfatta som nokolunde nøytrale, altså ikkje direkte grip inn militært mot noen av partane. Hæren blir i dag ikkje oppfatta som å stå på noen av sidene, den er jo først og fremst knytta til det gamle regimet. Dagens hærsjef Sisi var med i det gamle Overgangsrådet frå 2011, men er av ein yngre generasjon som nok ønska ei meir tilbaketrukken rolle, så lenge berre dei militæres økonomiske priviligier blir beskytta. Det var Mursi som utpeikte han etter effektivt å ha fjerna dei gamle generalane, så han er nok ikkje utan sympati mot dagens styre, men det er nok seriøst at hæren ikkje vil tolerere noe som liknar på væpna sammenstøytar mellom partane, om slikt skulle komme.

Idag er vi langt i frå det, Egypt har ingen geriljagrupper (utanom ein handfull jihadistar i Sinai) eller væpning som skulle få dette til å eskalere. Skuldingar om bruk av køller og slagvåpen hos demonstrantar, vold frå "ultras" (politisk aktive fotball-supportarar) er ennå langt unna noe som kan true staten. Det viser heller at politiet og den daglige sikkerheita er forvitra, dagligvold, seksuell trakassering og også lynsjing av folk frå minoritetane (kristne og shiaer) viser dette. Om politiet, langt meir knytta til Mubarak-styret, saboterer eller berre er inkompetent, er ikkje klart - politifolk skal ha deltatt i angrepa på Brorskapets kontorer, og er nok i stor grad politisk mot styret - men dette er naturligvis med å legge grunn for sosial uro i landet.

Det er likevel her uroa ligg nå. På søndag "vann" anti-Mursi-demonstrasjonen. Men Brorskapet har naturligvis, uansett kor isolerte dei er blitt, eit mobiliseringspotensiale i gatene langt over dei få tusen dei viste søndag. Om dei bestemmer seg for å kalle ut alle sine til tilsvarande massedemonstrasjonar, med støtte frå salafist-grupper, over heile Egypt, og dagens protestantar svarar, så vil vi få ein kaotisk situasjon. Da vil nok ropet på militær intervensjon bli langt sterkare. Men til støtte for kven? For "forsvar av institusjonane" (altså staten og Brorskapet) eller "løysing av krisa" (altså nyval og opposisjonen)?

Det vil vise seg i dagane som kjem. Men at Egypt nå står i ein farlig posisjon der eit "vindpust" kan få det til å bikke, ser ut til å vere rimelig klart.