Jemen: Kva slags forandringar?

Vi har ein gjesteskribent her i dag. Eirik Hovden, som er phd-stipendiat på Jemen, sendte meg ein epost eg, med hans godkjenning, synes kan gjeras kjent for fleire:


Veldig spennede dager i Jemen.

I går, på ulike nyhetskanaler ble det henvist til skyting på demonstranter i Sanaa.

Man kunne kanskje forvente for et par uker siden at ting skulle begynne å roe seg litt og at regimet fikk festet grepet igjen, men det ser ut som om den motsatte trenden er det som skjer. Demonstrasjonene fortsetter og regimets sikkerhetsapparat slår svært hardt ned på demonstrasjonene, de skyter med skarpt, noe som igjen får flere som sitter på gjerdet til å kritisere regimet offentlig.

I byen der jeg gjorde feltarbeid til masteroppgaven, Hajja, har det nå vært daglige demonstrasjoner på stadionen i 7-8 dager. Det er en liten, ellers rolig by på ca 50.000 innbyggere, hvor alle med makt kjenner alle. Allikevel tør ikke det lokale regimet gripe inn. Det virker som om protestkulturen sprer seg til andre grupper enn bare de politisk intresserte og studenter, og nyhetene sprer seg. Regimet har flere ganger de siste dagene kuttet Facebook-tilgangen og stengt ned mange nettsider. (det er viktig å huske at de fleste i Jemen ikke har internett via kabel, men via mobilen. De siste par årene har mange fått seg slike mobiler, de er billige og veksten har vært enorm. Spørsmålet er om det er mange nok prosentvis i befolkningen til å lage en "facebook-effekt".) Nyhetsstrømen om det som skjer er relativt liten sammenlignet med dekningen av Kairo-hendelsene, men mye dokumentasjon har blitt lagt ut på sider på YouTube ol, det handler nok litt om at dette "narrativet" av ulike grunner ikke når igjennom vestlig media på samme måte som det som skjedde i Kairo. Kanskje det er for komplisert?

De siste dagene kan vi lese om forhandlinger, ikke bare med opposisjonspartiene, men også med stammeledere og religiøse autoriteter. Abdul Majid al-Zindani ("sjefs-islamist") har blitt omtalt som en sentral talsperson for ulama som forhandler med Salih, men han er mildt sagt konservativ og kontroversiell, og stammeledere som al-Ahmar-familien er jo ikke akkurat liberalt orienterte de heller, og det er milevis fra disse til hva de mer liberale demonstrantene ønsker, så det er kraftige politiske spenninger som kommer til overlfaten disse dagene. Jeg tror det er dette som skremmer mange jemenitter fra å fullt ut delta, for usikkerheten for framtiden er det store problemet som nevnes av de få jeg har snakket med. (Vil de statsansatte få lønn om ting skulle rakne, dvs det som gir penger inn i lokaløknomien? Vil prisene på mat og drivstoff skyte i været? Vil man kunne få tak i billig nok diesel til transport, generatorene og vannpumpene?) Regimet har ikke nok penger til å kjøpe seg lojalitet, slik som andre regimer i samme situasjon har gjort.

At disse ukene ser ut til å forandre "noe" er sikkert. Mange, og spesielt den unge, urbane generasjonen har fått en helt ny politisk bevisshet. Spørsmålet er hvor langt sikkerhetspolitiet og spesialstyrkene (som begge finnes i flere parallelle utgaver) er villige til å gå, og om de i det hele tatt kan tenkes å tre inn under en "ikke-Salih" regjering. Dersom disse sikkerhetsapparatene, som utgjør kjernen i staten, kun svarer til Salih og hans krets blir dette vanskelig. Dersom de skal oppløse seg selv og sine formål, dvs å beskytte regimet og seg selv, så må det omfattende reforhandlinger til, siden mange i disse byråene og nettverkene er samtidig viktige økonomiske aktører. Noen vil sikkert bryte ut eller stille seg nøytrale, mens andre som har mer å tape, vil stå med presidenten. Det generelle er nok at "alle" prøver å helgardere seg, samtidig som dette blir vanskeligere dess mer vold og undertrykking som blir kjent i offentligheten. Slagordet som blir mye brukt blant demonstrantene, er isqat al-nizam, "å bringe ned regimet, samfunns-ordenen" og er jo klart nok, men revolusjon i ordets opprinnelige mening er det nok få som ønsker seg. Til det er det for mange som har ulike invisterte verdier som de risikerer å miste.

I en by som Sanaa er det mange av de som til nå har demonstrert som ikke har noe særlig med våpen, men i andre områder har jo folk dette hjemme, i massevis. Så langt så ser det ut til at det er mest av de liberale, "svake" gruppene som har protestert, mens i stammeområdene dermot, er ikke staten så viktig i utgangspunktet. Her blir godene fordelt gjennom lokale stammeledere. I områdene i sør (Ibb, Ta'izz) har store demonstrasjoner funnet sted. For ikke å snakke om Sør-Jemen. I disse områdene er de definitivt ikke interessert i at nye stammeledere fra nord skal overta staten for så å føre akkurat samme destruktive politikk som før. I områdene der stammene er sterkest (rundt Sana'a og nordover), tenker nok mange at store forandringer blir det ikke uansett. Så både klassemessig og regionalt sett er det mest de liberale og den unge generasjonen som protesterer, men i det siste har det vært de politiske aktørene langt til høyre (stammeorienterte + islamister) som ser ut til å proklamere at de har et "alternativ" til Salih og ønsker å "forhandle". Akkurat dette er et litt merkelig paradoks. Det har nok noe å gjøre med at disse stemmene som framstiller seg selv som alternativer, men egentlig ikke er de største uvennene med regimet. Den liberale motstanden er ikke forent. Før vi ser dette, er det mer riktig å snakke om omrokkeringer enn revolusjon.

Hvilke konkrete alternativer Saudi-Arabia ser for seg skulle vært interessant å visst. Revolusjon hos den folkerike naboen i sør vil de i hvert fall ikke ha.